Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Internasjonale konvensjoner og avtaler

Dokument-ID : 1957-12-13
Ikrafttreden : 18.04.1960
Ratifikasjonsdato : 19.01.1960
Dokumentdato : 13.12.1957

Europeisk konvensjon om utlevering

De undertegnede regjeringer, som er medlemmer av Europarådet, og som tar i betraktning at Europarådet tar sikte på å tilveiebringe større enhet i forholdet mellom medlemmene, og som tar i betraktning at dette formål kan fremmes gjennom inngåelse av avtaler og ved felles opptreden på det juridiske område, og som tar i betraktning at vedtagelsen av ensartede regler om utlevering er egnet til å fremme dette arbeid for enhet, er blitt enige om følgende:

Art. 1. Forpliktelse til utlevering

           De kontraherende stater påtar seg i henhold til de bestemmelser og vilkår som er fastsatt i denne konvensjon, å utlevere til hverandre alle personer som er under forfølgning av den anmodende stats kompetente myndigheter for en forbrytelse eller som disse myndigheter etterlyser for fullbyrdelse av en dom eller en beslutning om sikring.

Art. 2. Forbrytelser som kan medføre utlevering

1.      Utlevering skal finne sted for forbrytelser som etter lovgivningen så vel i den anmodende stat som i den anmodede stat er belagt med frihetsstraff eller sikring for en lengstetid av minst ett år eller med strengere straff. Hvis fengselsstraff er idømt eller beslutning om sikring er fattet på den anmodende stats territorium, må den ilagte straff eller sikring ha vært på minst fire måneder.

2.      Dersom begjæringen om utlevering angår flere atskilte forbrytelser, som hver er belagt med frihetsstraff eller sikring etter lovgivningen i så vel den anmodende stat som i den anmodede stat, men av hvilke noen ikke oppfyller vilkåret for størrelsen av den straff som kan ilegges, skal den anmodede stat ha rett til å tillate utlevering også for sistnevnte forbrytelser.

3.      Enhver kontraherende stat hvis lovgivning ikke tillater utlevering for visse av de forbrytelser som omhandles i denne artikkels punkt 1, kan for sitt vedkommende utelukke slike forbrytelser fra konvensjonens anvendelsesområde.

4.      Enhver kontraherende stat som ønsker å benytte seg av sin rett etter punkt 3 i denne artikkel, skal ved deponeringen av sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument oversende Europarådets sekretariat enten en fortegnelse over de forbrytelse for hvilke utlevering tillates, eller en fortegnelse over de for hvilke utlevering er utelukket, og samtidig angi de lovbestemmelser som tillater eller utelukker utlevering. Rådets sekretariat skal sende disse fortegnelser til de øvrige signatarstater.

5.      Dersom utlevering for andre forbrytelser senere utelukkes ved lovgivning i en kontraherende stat, skal denne stat gi meddelelse til sekretariatet herom. Sekretariatet skal underrette de øvrige signatarstater. Slik meddelelse skal ikke få virkning før tre måneder etter dagen for dens mottagelse av sekretariatet.

6.      Enhver stat som benytter seg av sin rett etter punktene 4 og 5 i denne artikkel, kan til enhver tid gi denne konvensjon anvendelse på forbrytelser som har vært utelukket fra den. Staten skal underrette Rådets sekretariat om slike endringer, og sekretariatet skal underrette de øvrige signatarstater.

7.      Enhver kontraherende stat kan påberope gjensidighet med hensyn til enhver forbrytelse som er utelukket fra konvensjonens anvendelsesområde etter denne artikkel.

Art. 3. Politiske forbrytelser

1.      Utlevering skal ikke skje dersom angjeldende forbrytelse av den anmodede stat betraktes som en politisk forbrytelse, eller som en forbrytelse som har tilknytning til en slik forbrytelse.

2.      Den samme regel kommer til anvendelse dersom den anmodede stat har alvorlig grunn til å anta at en begjæring om utlevering for en alminnelig forbrytelse er fremmet i den hensikt å tiltale eller straffe en person på grunn av dennes rase, religion, nasjonalitet eller politiske oppfatning, eller at dennes persons stilling kan forverres av noen av disse grunner.

3.      Drap eller forsøk på drap av et statsoverhode eller et medlem av dettes familie skal ikke kunne anses som en politisk forbrytelse ved anvendelsen av denne konvensjon.

4.      Denne artikkel skal ikke innvirke på forpliktelser som de kontraherende stater kan ha påtatt seg eller påtar seg ved andre internasjonale avtaler av flersidig karakter.

Art. 4. Militære forbrytelser

Utlevering for forbrytelser etter militær lovgivning som ikke er forbrytelser etter vanlig straffelovgivning utelukkes fra denne konvensjons anvendelsesområde.

Art. 5. Fiskale forbrytelser

Utlevering i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon for forbrytelser vedrørende skatter, avgifter, toll og valuta skal bare skje dersom de kontraherende stater har bestemt dette for den enkelte forbrytelses eller kategori av forbrytelsers vedkommende.

Art. 6. Utlevering av egne statsborgere

1.      a) En kontraherende stat skal ha rett til å nekte utlevering av sine egne statsborgere.

b) Hver kontraherende stat kan ved en erklæring, avgitt ved undertegningen eller ved deponeringen av ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet for sitt vedkommende definere begrepet ”statsborgere” i denne konvensjons betydning.

c) Statsborgerretten skal bestemmes etter forholdet på tiden for beslutningen om utlevering. Dersom imidlertid den person som begjæres utlevert, først anerkjennes som borger av den anmodede stat etter at beslutning er fattet, men før det tidspunkt som er fastsatt for overlevering, kan den anmodede stat benytte bestemmelsen i bokstav a) i denne artikkel.

2.      Dersom den anmodede stat ikke utleverer sin egen statsborger, skal den på begjæring fra den anmodende stat overlate saken til sine kompetente myndigheter for at rettsforfølgning kan bli innledet om det finnes grunn til det. I dette øyemed skal dokumenter, opplysninger og bevismidler angående forbrytelsen kostnadsfritt oversendes på den måte som er fastsatt i art. 12 punkt 1. Den anmodende stat skal bli underrettet om resultatet av sin begjæring.

Art 7. Gjerningsstedet

1.      Den anmodede stat kan avslå begjæring om å utlevere en person for en forbrytelse som ifølge statens lovgivning er å anse som helt eller delvis begått på dens territorium eller på et sted som er likestillet med dens territorium.

2.      Når utlevering begjæres for en forbrytelse som er begått utenfor den anmodende stats territorium, kan utlevering bare nektes om den anmodede stats lovgivning ikke gir adgang til straffeforfølgning for samme slags forbrytelse begått utenfor sistnevnte stats territorium, eller ikke gir adgang til utlevering for vedkommende forbrytelse.

Art. 8. Pågående rettsforfølgning for samme forbrytelser

Den anmodede stat kan nekte å utlevere en person som er under rettsforfølgning av statens kompetente myndigheter for den eller de forbrytelser utleveringsbegjæringen gjelder.

Art. 9. Non bis in idem

Utlevering skal ikke skje dersom de kompetente myndigheter i den anmodede stat har avsagt endelig dom over den begjærte person angående den eller de forbrytelser som utleveringsbegjæringen gjelder. Utlevering kan nektes dersom de kompetente myndigheter i den anmodede stat har besluttet enten å unnlate påtale eller å innstille rettsforfølgningen angående den eller de samme forbrytelser.

Art. 10. Foreldelse

Utlevering skal ikke skje når adgangen til straffeforfølgning eller fullbyrdelse av straffen er foreldet enten etter den anmodende eller den anmodede stats lovgivning.

Art. 11. Dødsstraff

Dersom den forbrytelse utleveringsbegjæringen gjelder, etter den anmodende stats lovgivning kan straffes med døden, og det etter den anmodede stats lovgivning ikke kan idømmes dødsstraff for slik forbrytelse eller dødsstraff vanligvis ikke fullbyrdes, kan utlevering nektes med mindre den anmodende stat avgir sådan forsikring som den anmodede stat finner tilstrekkelig om at dødsstraff ikke vil bli fullbyrdet.

Art. 12. Begjæringen og medfølgende dokumenter

1.      Begjæringen skal være skriftlig og fremsettes på diplomatisk vei. Andre forsendelsesmåter kan benyttes etter avtale direkte mellom to eller flere stater.

2.      Med begjæringen skal følge:

a)      original eller bekreftet avskrift av eksigibel dom eller beslutning om sikring eller av arrestordre eller annen beslutning med samme virkning og utferdiget i samsvar med den framgangsmåte som er fastsatt i den anmodende stats lovgivning;

b)     oppgave over de forbrytelser som det begjæres utlevering for. Tid og sted for deres utførelse, deres rettslige karakteristikk og henvisning til de relevante lovbestemmelser skal angis så nøyaktig som mulig; og

c)     kopi av de lovbestemmelser som kommer til anvendelse eller, hvor dette ikke er mulig, en redegjørelse for den relevante lovgivning og en så nøyaktig beskrivelse som mulig av den person som begjæres utlevert, samt alle andre opplysninger som kan tjene til å fastslå hans identitet og statsborgerrett.

Art. 13. Ytterligere opplysninger

Dersom de opplysninger som fremsendes av den anmodende stat, finnes utilstrekkelige til å tillate den anmodede stat å fatte beslutning i henhold til denne konvensjon, skal sistnevnte stat be om de nødvendige ytterligere opplysninger og kan fastsette en frist for mottagelsen av disse.

Art. 14. Spesialitetsregelen

1.      En utlevert person skal ikke undergis rettsforfølgning, dømmes eller tas i forvaring med sikte på å iverksette en dom eller beslutning om sikring for noen annen gjerning begått før utleveringen enn den han er utlevert for og heller ikke ellers skal han av noen annen grunn underkastes noen innskrenkning personlige frihet, unntatt i følgende tilfelle:

a)      Når den stat som har utlevert ham, samtykker. Begjæring om samtykke skal fremsettes, ledsaget av de dokumenter som er nevnt i artikkel 12 og av en rettsprotokoll inneholdende den utlevertes avgitte forklaring. Samtykke skal gis når begjæringen angår en forbrytelse som selv begrunner utlevering ifølge denne konvensjons bestemmelser;

b)     Når den utleverte, etter å ha hatt mulighet for å forlate den stats territorium han er utlevert til, ikke har gjort dette innen 45 dager etter at han er endelig løslatt, eller har vendt tilbake til dette territorium etter å ha forlatt det.

2.      Den anmodende stat kan imidlertid ta enhver forholdsregel som er nødvendig for å fjerne vedkommende fra dens territorium, eller enhver forholdsregel – herunder uteblivelsesdom – som etter dens lovgivning er nødvendig for å forhindre foreldelse.

3.      Når beskrivelsen av den forbrytelse tiltalen gjelder endres under rettergangen, skal den utleverte bare tiltales eller dømmes i den utstrekning de hovedelementer som utgjør forbrytelsen etter den nye beskrivelse, viser at forbrytelsen kunne medføre utlevering.

Art. 15. Videre-utlevering til tredje stat

Utenom de tilfelle som er omtalt i artikkel 14, punkt 1 b), skal den anmodende stat ikke uten samtykke av den anmodede stat overgi til en annen kontraherende stat eller til en tredje stat en person som er utlevert til den anmodende stat og ettersøkt av den nevnte annen kontraherende stat eller tredje stat for forbrytelser som er begått før utleveringen. Den anmodede stat kan begjære fremlagt de dokumenter som er nevnt i artikkel 12, punkt 2.

Art. 16. Midlertidig fengslig forvaring

1.      I påtrengende tilfelle kan de kompetente myndigheter i den anmodende stat begjære den ettersøkte tatt i midlertidig fengslig forvaring. De kompetente myndigheter i den anmodede stat treffer avgjørelse om begjæringen i samsvar med lovgivning i denne stat.

2.      Begjæringen om midlertidig forvaring skal angi at ett av de dokumenter som er nevnt i artikkel 12, punkt 2 a) foreligger og at hensikten er å fremme en begjæring om utlevering. Den skal videre angi den forbrytelse utlevering begjæres for og når og hvor forbrytelsen ble begått samt, så vidt mulig inneholde den ettersøktes signalement.

3.      Begjæring om midlertidig fengsling forvaring skal sendes de kompetente myndigheter i den anmodede stat enten på diplomatisk vei, eller direkte ved post eller telegraf, eller gjennom Den Internasjonale Kriminalpolitiorganisasjon (Interpol), eller på en hvilken som helst annen måte som medfører skriftlig nedtegning eller som er godtatt av den anmodede stat. Den anmodende myndighet skal snarest underrettes om resultatet av begjæringen.

4.      Den som blir tatt i midlertidig fengslig forvaring, kan løslates dersom den anmodede stat ikke innen 18 dager etter fengslingen har mottatt begjæringen om utlevering og de dokumenter som nevnes i artikkel 12. Forvaringstiden skal ikke under noen omstendighet overskride 40 dager regnet fra fengslingen. Muligheten for midlertidig løslatelse på ethvert tidspunkt er ikke utelukket, men den anmodede stat skal treffe alle tiltak den anser nødvendig for å hindre den ettersøkte i å unnvike.

5.      Løslatelse skal ikke forhindre ny fengslig forvaring og utlevering dersom begjæring om utlevering senere mottas.

Art. 17. Konkurrerende begjæringer

Begjæres utlevering samtidig av flere stater, enten for samme forbrytelse eller for forskjellige forbrytelser, skal den anmodede stat treffe sin beslutning idet den tar hensyn til alle foreliggende omstendigheter og spesielt til forbrytelsenes relative alvorlige karakter og stedet for deres utførelse, de respektive begjæringers datering, vedkommende persons nasjonalitet og muligheten for senere utlevering til en annen stat.

Art. 18. Overlevering av den person som skal utleveres

1.      Den anmodede stat skal på den måte som er fastsatt i artikkel 12, punkt 1, underrette den anmodende stat om sin beslutning med hensyn til utleveringen.

2.      Helt eller delvis avslag skal begrunnes.

3.      Dersom begjæringen tas til følge, skal den anmodende stat underrettes om sted og tid for overleveringen og om den tid vedkommende person har vært berøvet friheten på grunn av utleveringen.

4.      Med forbehold for bestemmelsene i punkt 5 i denne artikkel, kan den som begjæres utlevert, om han ikke er mottatt på fastsatt tid, løslates etter utløpet av 15 dager etter dette tidspunkt, og han skal i alle tilfelle løslates etter 30 dager. Den anmodede stat kan nekte å utlevere ham for den samme forbrytelse.

5.      Dersom en stat, på grunn av omstendigheter den ikke er herre over, forhindres fra å overlevere eller motta den person som skal utleveres, skal den andre stat underrettes. De to stater skal bli enig om et nytt tidspunkt for overlevering, og bestemmelsene i punkt 4 i denne artikkel kommer til anvendelse.

Art. 19. Utlevering som er utsatt eller underlagt forbehold

1.      Den anmodede stat kan, etter å ha tatt stilling til utleveringsbegjæringen, utsette overleveringen av den som skal utleveres for at sak skal kunne reises mot ham av denne stat, eller, om han allerede er dømt, for at han skal kunne sone sin straff på denne stats territorium for en annen forbrytelse enn den begjæringen om utlevering gjelder.

2.      Den anmodede stat kan, i stedet for å utsette overleveringen, overlevere vedkommende midlertidig til den anmodende stat i samsvar med vilkår som fastsettes ved avtale mellom de to stater.

Art. 20. Overlevering av gjenstander

1.      På begjæring av den anmodende stat skal den anmodede stat, i den utstrekning dens lovgivning tillater det, beslaglegge og overlevere gjenstander:

a)      som kan tjene som bevis, eller

b)     som er ervervet som resultat av forbrytelsen og som ved anholdelsen finnes i vedkommende persons besittelse eller oppdages senere.

2.      De gjenstander som er nevnt i punkt 1 i denne artikkel, skal overleveres selv om allerede besluttet utlevering ikke kan finne sted på grunn av vedkommendes død eller unnvikelse.

3.      Når de nevnte gjenstander kan beslaglegges eller konfiskeres på den anmodede stats territorium, kan denne stat i forbindelse med en pågående strafferettssak midlertidig beholde dem eller overlevere dem på betingelse av at de tilbakeleveres.

4.      Enhver rettighet som den anmodede stat eller tredjemann måtte ha ervervet i nevnte gjenstander, skal opprettholdes. Når det består slike rettigheter, skal gjenstandene tilbakeleveres kostnadsfritt til den anmodede stat så snart som mulig etter rettsakens avslutning.

Art. 21. Transitt

1.      Transitt gjennom en av de kontraherende staters territorier skal tillates etter begjæring fremsatt på den måte som er angitt i artikkel 12, punkt 1, forutsatt at angjeldende forbrytelse ikke av den stat som anmodes om transitt, anses for å være av politisk eller rent militær natur hensett til artiklene 3 og 4 i denne konvensjon.

2.      En stat kan nekte transitt av personer som er dens egne borgere i den forstand som er angitt i artikkel 6.

3.      Med forbehold for bestemmelsene i punkt 4 i denne artikkel, skal det være nødvendig å fremlegge de dokumenter som nevnes i artikkel 12, punkt 2.

4.      Dersom flytransport benyttes, gjelder følgende bestemmelser:

a)      når det ikke er hensikten å lande, skal den anmodende stat underrette den stat over hvis territorium flygningen skal foretas og bekrefte at et av de dokumenter som nevnes i artikkel 12, punkt 2 a) foreligger. I tilfelle av en uforutsett landing skal slik underretning ha samme virkning som en begjæring om midlertidig fengslig forvaring i henhold til artikkel 16, og den anmodende stat skal fremsette en formell begjæring om transitt;

b)     når det er hensikten å lande, skal den anmodende stat fremsette en formell begjæring om transitt.

5.      En stat kan imidlertid, ved undertegningen av denne konvensjon eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument, erklære at den bare vil tillate transitt av en person på de vilkår som kreves oppfylt for utlevering, eller på noen av disse vilkår. I så fall kan gjensidighetsregelen gis anvendelse.

6.      Transitt av den utleverte person skal ikke foretas gjennom noe territorium hvor det er grunn til å tro at hans liv eller frihet kan bli truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet eller politiske oppfatning.

Art. 22. Fremgangsmåten

Når ikke denne konvensjon bestemmer noe annet, skal fremgangsmåten med hensyn til utlevering og midlertidig fengslig forvaring utelukkende reguleres av den anmodede stats lovgivning.

Art. 23. Språk som skal brukes

De dokumenter som skal fremlegges, skal være på den anmodende eller den anmodede stats språk. Den anmodede stat kan forlange oversettelse til det av Europarådets offisielle språk som den selv velger.

Art. 24. Omkostninger

1.      Omkostninger påløpt på den anmodede stats territorium som følge av utlevering, skal bæres av denne stat.

2.      Omkostninger påløpt som følge av transitt gjennom territoriet til en stat som er anmodet om å tillate transitt, skal bæres av den anmodende stat.

3.      I tilfelle av utlevering fra et område som ikke omfattes av den anmodede stats moderland, skal omkostninger påløpt på grunn av reise mellom dette område og den anmodende stats moderland bæres av sistnevnte stat. Det samme skal gjelde omkostninger påløpt på grunn av reise mellom et område som ikke omfattes av den anmodede stats moderland, og dette land.

Art. 25. Definisjon av ”beslutning om sikring”

I denne konvensjon forstås med uttrykket ”beslutning om sikring” ethvert vedtak som innbefatter frihetsberøvelse og som er truffet av en straffedomstol i tillegg til eller istedenfor straffedom.

Art. 26. Forbehold

1.      Enhver kontraherende stat kan ved undertegningen av denne konvensjon eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument ta forbehold med hensyn til en eller flere av konvensjonens bestemmelser.

2.      Enhver kontraherende stat som har tatt et forbehold skal trekke det tilbake så snart omstendighetene gjør det mulig. Slik tilbakekallelse skal foretas ved underretning herom til Europarådets sekretariat.

3.      En kontraherende stat som har tatt forbehold med hensyn til en bestemmelse i konvensjonen, kan ikke kreve anvendelse av denne bestemmelse i forhold til en annen stat i større utstrekning enn den selv har godtatt bestemmelsen.

Art. 27. Anvendelsesområde

1.      Denne konvensjon får anvendelse på de kontraherende staters moderland.

2.      For Frankrikes vedkommende skal den også få anvendelse på Algérie og de oversjøiske departementer og for Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irlands vedkommende, på Kanaløyene og øya Man.

3.      Forbundsrepublikken Tyskland kan utvide denne konvensjon til også å omfatte Land Berlin ved en erklæring herom til Europarådets sekretariat, som skal gi de øvrige kontraherende stater underretning om slik erklæring.

4.      Ved direkte avtale mellom to eller flere kontraherende stater og på de vilkår som fastsettes i avtalen , kan denne konvensjon utvides til også å omfatte andre av disse staters områder enn dem som er nevnt i punkt 1, 2 og 3 i denne artikkel forutsatt at vedkommende stat er ansvarlig for områdets internasjonale forbindelser.

Art. 28. Forholdet mellom denne konvensjon og tosidige avtaler

1.      I forholdet mellom de land denne konvensjon gjelder for, avløser den bestemmelsene i enhver tosidig traktat, konvensjon eller avtale som regulerer utlevering mellom de to kontraherende stater.

2.      De kontraherende stater kan seg imellom bare inngå tosidige eller flersidige avtaler for å utfylle bestemmelsene i denne konvensjon, eller for å lette anvendelsen av de prinsipper den innbefatter.

3.      Når utlevering i forholdet mellom to eller flere kontraherende stater finner sted på grunnlag av en ensartet lovgivning, kan statene seg imellom fritt regulere forholdet med hensyn til utlevering utelukkende i samsvar med en slik ordning og uten hinder av bestemmelsene i denne konvensjon. Det samme prinsipp gjelder i forholdet mellom to eller flere kontraherende stater hvor lovgivningen i hver av dem gir adgang til iverksettelse av arrestordre utstedt i den eller de andre stater. Kontraherende stater, som utelukker eller kommer til å utelukke denne konvensjon fra anvendelse seg imellom i henhold til dette punkt, skal underrette Europarådets sekretariat herom. Sekretariatet skal gi de øvrige kontraherende stater meddelelse om enhver underretning som mottas i samsvar med dette punkt.

Art. 29. Undertegning, ratifikasjon og ikrafttreden

1.      Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av Europarådets medlemmer. Den skal ratifiseres, og ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos Rådets sekretariat.

2.      Konvensjonen skal tre i kraft 90 dager etter datoen for deponeringen av det tredje ratifikasjonsdokument.

3.      For enhver signatar stat som deretter ratifiserer, skal konvensjonen tre i kraft 90 dager etter datoen for deponeringen av denne stats ratifikasjonsdokument.

Art. 30. Tiltredelse

1.      Europarådets Ministerkomité kan innby enhver stat som ikke er medlem av Rådet, til å slutte seg til denne konvensjon. Beslutningen om slik innbydelse må ha enstemmig tilslutning av de av Rådets medlemmer som har ratifisert konvensjonen.

2.      Tilslutning skjer ved deponering av et tiltredelsesdokument i Rådets sekretariat, og får virkning 90 dager etter datoen for deponeringen.

Art. 31. Oppsigelse

Enhver kontraherende stat kan for sitt vedkommende si opp denne konvensjon ved å gi underretning herom til Europarådets sekretariat. Oppsigelsen får virkning seks måneder etter at Rådets sekretariat mottok slik underretning.

Art. 32. Underretninger

Europarådets sekretariat skal underrette Rådets medlemmer og regjeringen i enhver stat som har sluttet seg til denne konvensjon om:

a)      deponeringen av ethvert ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument;

b)     datoen for denne konvensjons ikrafttreden;

c)     enhver erklæring avgitt i henhold til bestemmelsene i artikkel 6, punkt 1 og artikkel 21, punkt 5;

d)     ethvert forbehold tatt i henhold til artikkel 26, punkt 1;

e)      tilbakekallelse av ethvert forbehold i henhold til artikkel 26, punkt 2;

f)      enhver underretning om oppsigelse mottatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 31 og om datoen for når slik oppsigelse får virkning.

Til bekreftelse herav har de undertegnede, som er behørig bemyndiget dertil, underskrevet denne konvensjon.

Utferdiget i Paris, 13. desember 1957, i engelsk og fransk tekst, som begge har samme gyldighet, i ett eneste eksemplar, som skal oppbevares i Europarådets arkiv. Europarådets sekretariat skal oversende bekreftede kopier til de regjeringer som har undertegnet.

Norges reservasjoner til den europeiske utleveringskonvensjon

Til art. 1.

En utleveringsbegjæring skal kunne avslås av humanitære grunner når utleveringen må antas å ville medføre uforholdsmessig alvorlige følger for vedkommende, særlig under hensyn til hans alder, helsetilstand og andre personlige forhold.

Til art. 2, § 1

Av hensyn til utleveringslovens § 2, første ledd, må forpliktelsen til utlevering begrenses til forbrytelser som etter den norske alminnelige borgerlige straffelov kan medføre strengere straff enn fengsel i 1 år.

Til art. 3, § 3

Av hensyn til utleveringslovens § 3, annet ledd, kan drap av eller forsøk på drap av statsoverhode eller en av dennes familie ikke begrunne utlevering dersom forbrytelsen er forøvd i forbindelse med en annen politisk forbrytelse.

Til art. 4.

Av hensyn til utleveringslovens § 2, tredje ledds siste punktum, kan utlevering for en militær forbrytelse, som samtidig er straffbar etter den borgerlige lovgivning, bare skje på det vilkår at den utleverte ikke skal kunne straffes strengere enn med den strengeste straff som forbrytelsen kunne ha medført etter borgerlig lov.

Til art. 6, § 1 (b)

Begrepet ”nationals” skal for Norges vedkommende også omfatte personer som har fast bopel her i landet eller som er borgere av eller er fast bosatt i Danmark, Finland, Island eller Sverige.

Til art. 12.

Norske myndigheter skal kunne avkreve det land som fremsetter en utleveringsbegjæring, bevismateriale til sannsynliggjøring av at vedkommende som kreves utlevert, er skyldig. Finnes bevismaterialet utilstrekkelig, skal begjæringen avslås.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen