Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Internasjonale konvensjoner og avtaler

Dokument-ID : 1963-05-06
Ikrafttreden : 28.03.1968
Ratifikasjonsdato : 26.11.1969
Dokumentdato : 06.05.1963

Konvensjon om begrensning av tilfelle av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfelle av dobbelt statsborgerskap

Oversettelse

Undertegnede medlemsstater av Europarådet, som er av den oppfatning at Europarådets målsetting er å oppnå større enhet mellom medlemmene, som er av den oppfatning at tilfelle av dobbelt statsborgerskap forårsaker vanskeligheter, og at felles opptreden for å begrense mest mulig antallet tilfelle av dobbelt statsborgerskap medlemsstatene imellom er i overensstemmelse med Europarådets målsetting, som er av den oppfatning at det er ønskelig at personer som er statsborgere av to eller flere kontraherende stater bare skal pålegges å oppfylle sine militære forpliktelser i  forhold til én av disse stater, er blitt enige om følgende:

Kap. I. Begrensning av tilfelle av dobbelt statsborgerskap

Art. 1.

1.     Myndige borgere av de kontraherende stater som av egen fri vilje erverver statsborgerskap i en annen kontraherende stat ved naturalisering, opsjon eller gjenerverv, skal tape sitt tidligere statsborgerskap. De skal ikke gis tillatelse til å beholde sitt tidligere statsborgerskap.

2.     Mindreårige borgere av de kontraherende stater som på samme måte erverver statsborgerskap i en annen kontraherende stat, skal likeledes, hvis de var behørig bemyndiget eller representert, tape sitt tidligere statsborgerskap når deres hjemlands lov foreskriver tap av statsborgerskap i slike tilfelle. De skal ikke gis tillatelse til å beholde sitt tidligere statsborgerskap.

3.     Mindreårige barn, unntatt de som er eller har vært gift, skal likeledes tape sitt tidligere statsborgerskap ved ipso jure-erverv av statsborgerskap i en annen kontraherende stat ved eller på grunn av farens og morens naturalisering, opsjonshandling eller gjenerverv av statsborgerskap. Når bare én av foreldrene taper sitt tidligere statsborgerskap blir det å avgjøre etter loven i den kontraherende stat hvis statsborgerskap den umyndige hadde, hvilken av foreldrene den umyndiges statsborgerskap skal utledes av. I det siste tilfelle kan den nevnte lov gjøre den mindreåriges tap av statsborgerskap avhengig av forutgående samtykke til ervervet av det nye statsborgerskap fra den annen av foreldrene eller fra vergen. 

Den stat som de i det foregående ledd omtalte mindreårige var borgere av, kan fastsette særlige vilkår for frivillig gjenerverv av dette statsborgerskap etter at de har nådd myndighetsalderen, uten at dette skal få virkning for de kontraherende staters lovbestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap.

4.     For så vidt angår tap av statsborgerskap som bestemt i denne artikkel, skal myndighets- og mindreårighetsalderen og betingelsene for rettslig handleevne og for representasjon avgjøres etter loven i den kontraherende stat vedkommende person er borger av.

Art. 2.

1.     En person som er borger av to eller flere kontraherende stater kan gi avkall på ett eller flere av disse statsborgerskap med samtykke av den kontraherende stat hvis statsborgerskap han ønsker å gi avkall på.

2.     Slikt samtykke kan ikke nektes av den kontraherende stat hvis statsborgerskap en myndig person innehar ipso jure, hvis den nevnte person i de siste ti år har hatt sin faste bopel utenfor denne stats territorium, samt har sin faste bopel på territoriet til den stat hvis statsborgerskap han ønsker å bibeholde. Den kontraherende stat kan heller ikke nekte samtykke når det gjelder mindreårige som oppfyller betingelser som er fastsatt i foregående ledd, såframt denne stats lov tillater dem å oppgi sitt statsborgerskap ved enkel erklæring, og såfremt de har vært behørig bemyndiget eller representert.

3.     Myndighets- og mindreårighetsalderen og betingelsene for å være bemyndiget eller representert skal avgjøres etter loven i den kontraherende stat hvis statsborgerskap vedkommende person ønsker å gi avkall på.

Art. 3.

Den kontraherende stat hvis statsborgerskap en person ønsker å gi avkall på, skal ikke kreve betaling av noen særskilt avgift eller gebyr i tilfelle av slikt avkall.

Art. 4.

Ingen av bestemmelsene i denne konvensjon er til hinder for at bestemmelser som må antas ytterligere å begrense tilfellene av dobbelt statsborgerskap kommer til anvendelse enten disse står i eller senere blir inntatt i noen av de kontraherende staters interne lovgivning eller i en annen traktat, konvensjon eller avtale mellom to eller flere av de kontraherende stater.

Kap. II. Militære forpliktelser i tilfelle av dobbelt statsborgerskap.

Art. 5.

1.     Personer som er borgere av to eller flere kontraherende stater skal bare pålegges å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én av disse stater.

2.     Ved særlige avtaler mellom hvilke som helst av de kontraherende stater skal det bestemmes hvordan punkt 1 skal anvendes.

Art. 6.

Med mindre det er eller måtte bli bestemt noe annet ved særlig avtale, skal følgende bestemmelser anvendes for en person som er borger av to eller flere kontraherende stater.

1.     En slik person skal være undergitt militære forpliktelser i forhold til den kontraherende stat på hvis territorium han har sin faste bopel. Ikke desto mindre skal han opp til 19 års alder ha anledning til å velge å underkaste seg militære forpliktelser som frivillig i forhold til enhver annen kontraherende stat hvis statsborgerskap han også innehar, for et samlet og effektivt tidsrom som minst tilsvarer den aktive militærtjeneste som kreves av den førstnevnte stat.

2.     En person som har sin faste bopel på territoriet til en kontraherende stat som han ikke er borger av, eller i en stat som ikke er part, kan velge å utføre sin militærtjeneste på territoriet til enhver kontraherende stat han er borger av.

3.     En person som i samsvar med de regler som er fastsatt i punktene 1 og 2 skal oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én kontraherende stat, som foreskrevet i denne stats lov, skal ansees for å ha oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til enhver annen kontraherende stat eller stater som han også er borger av.

4.     En person som før denne konvensjon er trådt i kraft mellom de stater han er borger av, har oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til én av disse stater i overensstemmelse med vedkommende stats lov, skal ansees for å ha oppfylt de samme forpliktelser i forhold til enhver annen kontraherende stat eller stater som han også er borger av.

5.     En person som i overensstemmelse med punkt 1 har utført sin aktive militærtjeneste i forhold til én av de kontraherende stater han er borger av, og som deretter tar fast bopel på territoriet til den annen stat han er borger av, skal i forhold til sistnevnte stat bare være forpliktet til militærtjeneste i reserven.

6.     Anvendelsen av denne artikkel skal ikke på noen måte innvirke på vedkommende persons statsborgerskap.

7.     I tilfelle av mobilisering i en kontraherende stat er de forpliktelser som følger av denne artikkel ikke bindende for denne stat.

Kap. III. Anvendelse av konvensjonen.

Art. 7.

1.     Enhver kontraherende stat skal anvende bestemmelsene i kapitlene I og II.

Enhver kontraherende stat kan imidlertid ved tidspunktet for ratifikasjon, godkjennelse eller tiltredelse erklære at den bare vil anvende bestemmelsene i kapittel II. I så fall skal bestemmelsene i kapittel I ikke være anvendelige i forhold til denne stat.

Den kan når som helst senere underrette Europarådets generalsekretær om at den også vil anvende bestemmelsene i kapittel I. Denne underretning får virkning fra datoen for mottakelsen, og bestemmelsene i kapittel I skal derpå være anvendelige i forhold til denne stat.

2.     Enhver kontraherende stat som har akseptert bestemmelsene i første ledd i punkt 1 i denne artikkel kan ved tidspunktet for undertegning eller ved tidspunktet for deponering av sitt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument, erklære at den bare vil anvende bestemmelsene i kapittel II i forhold til de kontraherende stater som anvender bestemmelsene i kapitlene I og II. I så fall skal bestemmelsene i kapittel II ikke være anvendelige mellom den stat som avgir slik erklæring og en stat som gjør bruk av annet ledd i punkt 1.

Kap. IV. Sluttbestemmelser

Art. 8.

1.     Enhver kontraherende stat kan ved undertegningen av denne konvensjon eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument erklære at den tar ett eller flere av de forbehold som er forutsatt i vedlegget til denne konvensjon. Ingen andre forbehold kan tas.

2.     Enhver kontraherende stat kan helt eller delvis trekke tilbake et forbehold den har tatt i samsvar med foregående punkt ved å sende Europarådets generalsekretær en meddelelse herom som får virkning fra den dag den mottas.

3.     En kontraherende stat som har tatt forbehold til en av bestemmelsene i konvensjonen i overensstemmelse med denne artikkel kan ikke kreve at den nevnte bestemmelse blir anvendt av en annen kontraherende stat. Hvis forbeholdet er begrenset eller betinget kan den imidlertid kreve at bestemmelsene blir anvendt, i den utstrekning den selv har akseptert bestemmelsen.

Art. 9.

 1.     Ved erklæring til Europarådets generalsekretær ved undertegningen eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument, eller når som helst senere, kan en kontraherende stat med hensyn til stater og territorier for hvilke den har påtatt seg internasjonalt ansvar, eller for hvilke den er bemyndiget til å inngå avtaler, definere uttrykket ”statsborger” og spesifisere de ”territorier” som denne konvensjon skal gjelde for.

2.     En erklæring avgitt i overensstemmelse med denne artikkel kan, for så vidt angår statsborgere og territorier som er nevnt i en slik erklæring, trekkes tilbake i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i artikkel 12 i denne konvensjon.

Art. 10.

 1.     Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av Europarådets medlemsstater. Den skal være gjenstand for ratifikasjon eller godkjennelse. Ratifikasjons- eller godkjennelsesdokumentene skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.

2.     Konvensjonen skal tre i kraft en måned etter datoen for deponeringen av det annet ratifikasjons- eller godkjennelsesdokument.

3.     For en signatarstat som ratifiserer eller godkjenner senere, skal konvensjonen tre i kraft en måned etter datoen for deponeringen av denne stats ratifikasjons- eller godkjennelsesdokument.

Art. 11.

 1.     Etter at denne konvensjon er trådt i kraft kan Europarådets ministerkomité ved enstemmighet beslutte å innby enhver stat som ikke er medlem av Rådet til å tiltre den. En stat som er innbudt hertil kan tiltre ved å deponere sitt tiltredelsesdokument hos Rådets generalsekretær.

2.     Konvensjonen skal tre i kraft i forhold til en tiltredende stat en måned etter datoen for deponeringen av dens tiltredelsesdokument.

Art. 12.

1.     Denne konvensjon skal forbli i kraft på ubestemt tid.

2.     En kontraherende stat kan for sitt vedkommende oppsi konvensjonen ved meddelelse herom til Europarådets generalsekretær.

3.     En oppsigelse får virkning ett år etter datoen for Generalsekretærens mottakelse av en slik meddelelse.

Art. 13. 

Europarådets generalsekretær skal underrette Rådets medlemsstater og regjeringene i de stater som har tiltrådt denne konvensjon om:

(a)   enhver undertegning og enhver deponering av ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelses dokumenter,

(b)  alle datoer for konvensjonens ikrafttreden i overensstemmelse med dens artikler 10 og 11,

(c)  ethvert forbehold tatt i samsvar med artikkel 8, punkt 1,

(d)  tilbaketrekking av ethvert forbehold i samsvar med artikkel 8, punkt 2,

(e)   enhver erklæring eller meddelelse mottatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 og artikkel 9, punkt 1,

(f)   enhver erklæring mottatt i henhold til bestemmelsene i artikkel 9, punkt 2, og artikkel 12, og datoen fra hvilken en oppsigelse har virkning.

Til bekreftelse herav har de undertegnede, som er behørig bemyndiget dertil, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Strasbourg den 6. mai 1963 i engelsk og franske tekst, som begge har samme gyldighet, i ett eksemplar som skal oppbevares i Europarådets arkiv. Generalsekretæren skal oversende bekreftede kopier til hver signatar- eller tiltredende regjering.

Vedlegg.

    Enhver kontraherende stat kan erklære at den forbeholder seg rett til :

1.     å gjøre tap av statsborgerskap som nevnt i artikkel 1, punkt 1, 2 og 3, betinget av at vedkommende person allerede har, eller på et gitt tidspunkt tar, fast bopel utenfor dens territorium, unntatt når det gjelder erverv av fremmed statsborgerskap etter vedkommendes egen frie vilje og vedkommende er fritatt for kravet til fast bopel i utlandet av den kompetente myndighet.

2.     ikke å betrakte en erklæring som er avgitt av en kvinne med sikte på å erverve ektemannens statsborgerskap i kraft av og ved tidspunktet for ekteskapets inngåelse, som er opsjon i den betydning som er brukt i artikkel 1,

3.     å tillate sine borgere å beholde sitt tidligere statsborgerskap hvis den kontraherende stat hvis statsborgerskap vedkommende søker om på den måte som er angitt i artikkel 1 gir sitt samtykke til dette på forhånd,

4.     ikke å anvende bestemmelsene i artiklene 1 og 2 når hustruen til en av dens statsborgere har ervervet et annet statsborgerskap mens ektemannen beholder vedkommende parts statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen