Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Internasjonale konvensjoner og avtaler

Dokument-ID : 1977-01-27
Ikrafttreden : 10.04.1980
Ratifikasjonsdato : 10.01.1980
Dokumentdato : 27.01.1977

Europeisk konvensjon om bekjempelse av terrorisme

Europarådets medlemsstater, som har undertegnet denne Konvensjon,

Som anser at Europarådets mål er å oppnå større samhold blant sine medlemmer;

Som er oppmerksom på den voksende bekymring som er forårsaket av økningen i terrorhandlinger;

Som ønsker å treffe effektive tiltak for å sikre at utøverne av slike handlinger ikke unnslipper rettsforfølgning og straff;

Som er overbevist om at utlevering er et særlig effektivt middel til å oppnå dette resultat,

Er blitt enige om følgende:

Artikkel 1

Når det gjelder utlevering mellom Kontraherende Stater, skal ingen av følgende straffbare handlinger anses som en politisk forbrytelse eller som en straffbar handling forbundet med en politisk forbrytelse eller som en straffbar handling inspirert av politiske motiver:

a)     en straffbar handling som rammes av Konvensjon om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer, undertegnet i Haag 16. desember 1970;

b)    en straffbar handling som rammes av Konvensjon til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart, undertegnet i Montreal 23. september 1971;

c)     en alvorlig straffbar handling som innebærer angrep mot internasjonalt beskyttede personers, herunder diplomatiske representanters liv, fysiske integritet eller frihet;

d)    en straffbar handling som innebærer bortføring (kidnapping), gisseltaking, eller alvorlig, ulovlig frihetsberøvelse;

e)     en straffbar handling som innebærer bruk av bombe, granat, rakett, automatisk skytevåpen, eller brev- eller pakkebombe, hvis denne bruk medfører fare for person;

f)     forsøk på å begå en av foran nevnte straffbare handlinger eller deltakelse som medskyldig med en person som begår eller forsøker å begå en slik straffbar handling.

Artikkel 2

1.     Når det gjelder utlevering mellom Kontraherende Stater, kan en Kontraherende Stat beslutte ikke å betrakte som en politisk forbrytelse eller som en straffbar handling forbundet med en politisk forbrytelse eller som en straffbar handling inspirert av politiske motiver en alvorlig straffbar handling som innebærer en voldshandling som ikke dekkes av Artikkel 1, mot en persons liv, fysiske integritet eller frihet.

2.     Det samme gjelder en alvorlig straffbar handling som innebærer en handling mot eiendom som ikke dekkes av Artikkel 1, dersom handlingen medførte en kollektiv fare for personer.

3.     Det samme gjelder et forsøk på å begå enhver av de foran nevnte straffbare handlinger eller deltakelse som medskyldig med en person som begår eller forsøker å begå en slik straffbar handling.

Artikkel 3

Bestemmelsene i alle utleveringstraktater og –ordninger som gjelder mellom Kontraherende Stater, herunder Europeisk Konvensjon om utlevering, modifiseres i forholdet mellom de Kontraherende Stater for så vidt de er uforenlige med denne Konvensjon.

Artikkel 4

Når det gjelder denne Konvensjon og i den utstrekning en straffbar handling som er nevnt i Artikkel 1 eller 2 ikke er oppført som en utleveringskvalifiserende straffbar handling i noen utleveringskonvensjon eller -traktat som gjelder mellom Kontraherende Stater, skal en slik handling anses å være omfattet av disse.

Artikkel 5

Intet i denne Konvensjon skal forstås derhen at det pålegges en forpliktelse til utlevering hvis den anmodede stat har vesentlige grunner til å tro at anmodningen om utlevering for en straffbar handling som omtalt i Artikkel 1 eller 2 er blitt fremsatt i den hensikt å straffeforfølge eller straffe en person på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning, eller at vedkommende persons stilling kan bli skadelidende av en av disse årsaker.

Artikkel 6

  1. Hver Kontraherende Stat skal treffe slike tiltak som måtte være nødvendige for å etablere domsmyndighet over en straffbar handling nevnt i Artikkel 1, i det tilfelle hvor mistenkte befinner seg på vedkommende stats territorium, og den ikke utleverer ham etter å ha mottatt en anmodning om utlevering fra en Kontraherende Stat hvis domsmyndighet er basert på en jurisdiksjonsregel som likeledes finnes i den anmodede stats rett.
  2. Denne Konvensjon utelukker ikke noen straffejurisdiksjon som utøves i samsvar med nasjonal lovgivning.

Artikkel 7

En Kontraherende Stat, på hvis territorium en person, mistenkt for å ha begått en straffbar handling nevnt i Artikkel 1, blir funnet, og som har mottatt en anmodning om utlevering i henhold til bestemmelsene i Artikkel 6, punkt 1, skal, hvis den ikke utleverer vedkommende person, oversende saken, uten unntak og uten unødig opphold, til de kompetente myndigheter med henblikk på straffeforfølgning. Nevnte myndigheter skal treffe avgjørelse på samme måte som i en sak vedrørende enhver straffbar handling av alvorlig karakter i henhold til vedkommende stats lovgivning.

Artikkel 8

  1. Kontraherende Stater skal yte hverandre den største grad av gjensidig bistand i straffesaker i forbindelse med rettsforfølgning som er innledet med hensyn til straffbare handlinger omhandlet i Artikkel 1 eller 2. Den anmodede stats lovgivning vedrørende gjensidig bistand i straffesaker får anvendelse i ethvert slikt tilfelle. Likevel kan slik bistand ikke nektes utelukkende av den grunn at det dreier seg om en politisk forbrytelse eller en straffbar handling forbundet med en politisk forbrytelse eller en straffbar handling inspirert av politiske motiver.
  2. Intet i denne Konvensjon skal forstås derhen at pålegges en forpliktelse til å yte gjensidig bistand hvis den anmodede stat har vesentlige grunner til å tro at anmodningen om gjensidig bistand vedrørende en straffbar handling omtalt i Artikkel 1 eller 2 er blitt fremsatt i den hensikt å straffeforfølge eller straffe en person på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning, eller at vedkommende persons stilling kan bli skadelidende av en av disse årsaker.
  3. Bestemmelsene i alle traktater og ordninger vedrørende gjensidig bistand i straffesaker som gjelder mellom Kontraherende Stater, herunder Europeisk konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker, modifiseres i forholdet mellom de Kontraherende Stater for så vidt de er uforenlige med denne Konvensjon.

Artikkel 9

  1. Europarådets Europeiske komité for kriminalproblemer skal holdes underrettet om anvendelsen av denne Konvensjon.
  2. Den skal gjøre alt som er påkrevet for å lette en vennskapelig løsning på enhver vanskelighet som måtte oppstå ved dens iverksettelse.

Artikkel 10

  1. Enhver tvist mellom Kontraherende Stater vedrørende fortolkningen eller anvendelsen av denne Konvensjon som ikke er blitt løst innenfor rammen av Artikkel 9, punkt 2, skal, etter anmodning av en av partene i tvisten, avgjøres ved voldgift. Hver part oppnevner en voldgiftsmann og de to voldgiftsmenn oppnevner en oppmann. Hvis en av partene ikke har oppnevnt sin voldgiftsmann innen tre måneder fra anmodningen om voldgift, skal denne, på anmodning fra den annen part, oppnevnes av Presidenten for Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Hvis sistnevnte skulle være statsborger av en av partene i tvisten, skal dette oppdrag utføres av Domstolens Visepresident eller, hvis Visepresidenten er statsborger av en av partene i tvisten, av den eldste av Domstolens dommere som ikke er statsborger av en av partene i tvisten. Den samme fremgangsmåte skal følges hvis voldgiftsmennene ikke blir enige i valg av oppmann.
  2. Voldgiftsdomstolen fastsetter sin egen prosedyre. Dens avgjørelser treffes ved flertallsvotum. Dens avgjørelse er endelig.

Artikkel 11

  1. Denne Konvensjon skal være åpen for undertegning av Europarådets medlemsstater. Den skal være gjenstand for ratifikasjon, vedtakelse eller godkjennelse. Ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokumenter skal deponeres hos Europarådets Generalsekretær.
  2. Konvensjonen trer i kraft tre måneder etter datoen for deponeringen av det tredje ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokument.
  3. Når det gjelder en signatarstat som deretter ratifiserer, vedtar eller godkjenner Konvensjonen, trer den i kraft tre måneder etter deponeringsdatoen for dens ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokument.

Artikkel 12

  1. Enhver stat kan, på tidspunktet for undertegningen eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokument, nærmere angi det territorium eller de territorier som denne Konvensjon får anvendelse på.
  2. Enhver stat kan, ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokument, eller når som helst senere, ved en erklæring stilet til Europarådets Generalsekretær, utvide denne Konvensjon til å gjelde for et hvilket som helst annet territorium eller territorier nærmere angitt i erklæringen og for hvis internasjonale forbindelser den er ansvarlig og på hvis vegne den har fullmakt til å påta seg forpliktelser.
  3. Enhver erklæring som er avgitt i henhold til foregående punkt kan, når det gjelder et hvilket som helst territorium som er nevnt i en slik erklæring, trekkes tilbake ved en meddelelse stilet til Europarådets Generalsekretær. Slik tilbaketrekning trer i kraft øyeblikkelig eller på et slikt senere tidspunkt som måtte være nærmere angitt i meddelelsen.

Artikkel 13

  1. Enhver stat kan, på tidspunktet for undertegningen eller ved deponeringen av sitt ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokument, erklære at den forbeholder seg rett til å avslå utlevering med hensyn til enhver straffbar handling omtalt i Artikkel 1 som den anser å være en politisk forbrytelse, forbrytelse forbundet med en politisk forbrytelse eller en forbrytelse inspirert av politiske motiver, forutsatt at den forplikter seg til, ved vurderingen av forbrytelsens karakter, å ta tilbørlig hensyn til alle særlig alvorlige sider ved forbrytelsen, herunder:

a)     at den medførte en kollektiv fare for personers liv, fysiske integritet eller frihet; eller

b)    at den berørte personer som var fremmede for forbrytelsens motiver, eller

c)     at forbrytelsen ble begått ved benyttelse av grusomme eller ondsinnede midler.

  1. Enhver stat kan helt eller delvis trekke tilbake et forbehold som den har tatt i samsvar med foregående punkt, ved en erklæring stilet til Europarådets Generalsekretær, og som trer i kraft fra og med datoen for dens mottakelse.
  2. En stat som har tatt et forbehold i samsvar med punkt 1 i denne Artikkel, kan ikke av noen annen stat forlange anvendelse av Artikkel 1; den kan imidlertid, hvis dens forbehold er partielt eller betinget, forlange anvendelse av nevnte Artikkel i den utstrekning den selv har godtatt den.

Artikkel 14

Enhver Kontraherende Stat kan oppsi denne Konvensjon ved en skriftlig meddelelse stilet til Europarådets Generalsekretær. Enhver slik oppsigelse trer i kraft øyeblikkelig eller på et slikt senere tidspunkt som måtte være nærmere angitt i meddelelsen.

Artikkel 15

Denne Konvensjon opphører å gjelde for enhver Kontraherende Stat som trekker seg ut av eller opphører å være medlem av Europarådet.

Artikkel 16

Europarådets Generalsekretær skal underrette rådets medlemsstater om:

a)     enhver undertegning;

b)    enhver deponering av et ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjennelsesdokument;

c)     enhver ikrafttredelsesdato for denne Konvensjon i samsvar med dens Artikkel 11;

d)    enhver erklæring eller meddelelse som er mottatt i henhold til bestemmelsene i Artikkel 12;

e)     ethvert forbehold som er tatt i henhold til bestemmelsene i Artikkel 13, punkt 1;

f)     tilbaketrekning av ethvert forbehold som er tatt i henhold til bestemmelsene i Artikkel 13, punkt 2;

g)     enhver meddelelse mottatt i henhold til Artikkel 14 og tidspunktet for oppsigelsens ikrafttredelse;

h)    ethvert opphør av Konvensjonens gyldighet, i henhold til Artikkel 15.

Til bekreftelse herav har de undertegnede, som er behørig bemyndiget dertil, underskrevet denne Konvensjon.

Utferdiget i Strasbourg den 27. januar 1977 på engelsk og fransk, idet begge tekster har samme gyldighet, i ett enkelt eksemplar, som skal forbli deponert i Europarådets arkiv. Europarådets Generalsekretær skal oversende bekreftede kopier til hver av signatarpartene.

*)     I henhold til kgl. res. av 14. januar 1977 ble konvensjonen undertegnet i Strasbourg 27. januar 1977. Den ble ved kgl. res. av 7. desember 1979 besluttet ratifisert, og ratifikasjonsdokumentet ble deponert 10. januar 1980. Stortingets samtykke til ratifikasjon ble gitt 15. november 1979, jfr. St.prp. nr. 128 for 1978-79 og Innst. S. Nr. 16 for 1979-80. Konvensjonen trådte i kraft for Norge 10. april 1980.

Ved deponering av ratifikasjonsdokumentet avga Norge følgende erklæring:

”Norge erklærer at man forbeholder seg rett til å avslå utlevering og gjensidig bistand i straffesaker med hensyn til enhver straffbar handling omtalt i artikkel 1 som man anser for å være en politisk forbrytelse, en forbrytelse forbundet med en politisk forbrytelse eller en forbrytelse inspirert av politiske motiver. I et slikt tilfelle forplikter Norge seg til, ved vurderingen av forbrytelsens karakter, å ta tilbørlig hensyn til alle særlig alvorlige sider ved forbrytelsen, herunder:

a)     at den medførte en kollektiv fare for personers liv, fysiske integritet eller frihet, eller

b)    at den berørte personer som var fremmede for forbrytelsens motiver, eller

c)     at forbrytelsen ble begått ved benyttelse av grusomme eller ondsinnede midler”

Foruten Norge har følgende stater ratifisert/tiltrådt konvensjonen: Danmark, Island, Kypros, Liechtenstein, Spania, Storbritannia og Nord-Irland, Sverige, Forbundsrepublikken Tyskland, Østerrike.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen