Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Internasjonale konvensjoner og avtaler

Dokument-ID : 1997-11-06
Ikrafttreden : 01.10.2009
Ratifikasjonsdato : 04.06.2009
Dokumentdato : 06.11.1997

Europeisk konvensjon om statsborgerskap

Preamble

Medlemsstatene i Europarådet og de andre signatarstatene til denne konvensjon,

Som tar i betraktning at det er Europarådets målsetning å oppnå større enhet blant sine medlemmer;

Som tar hensyn til de mange internasjonale instrumenter som gjelder statsborgerskap, dobbelt statsborgerskap og statsløshet;

Som erkjenner at det i saker vedrørende statsborgerskap både bør tas hensyn til staters og enkeltindividers legitime interesser;

Som ønsker å fremme en gradvis utvikling av rettslige prinsipper vedrørende statsborgerskap samt deres innarbeidelse i nasjonal lovgivning, og som ønsker å unngå, så langt det er mulig, tilfeller av statsløshet;

Som ønsker å unngå forskjellsbehandling i saker vedrørende statsborgerskap;

Som er oppmerksomme på retten til respekt for familielivet som fremgår av artikkel 8 i Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter;

Som merker seg staters ulike holdning i spørsmålet om dobbelt statsborgerskap og erkjenner at hver stat står fritt til å bestemme hvilke følger som i dens nasjonale lovgivning skal være forbundet med at en statsborger erverver eller innehar et ytterligere statsborgerskap;

Som er enige om at det er ønskelig å finne passende løsninger på konsekvensene av dobbelt statsborgerskap, særlig med hensyn til dobbeltborgernes rettigheter og plikter;

Som anser det ønskelig at personer som har to eller flere statsparters statsborgerskap bare bør være pålagt å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én av disse;

Som tar i betraktning behovet for å fremme internasjonalt samarbeid mellom de nasjonale myndigheter ansvarlige for saker om statsborgerskap,

Har inngått følgende avtale:

Kapittel I Generelle forhold

Artikkel 1 Konvensjonens formål

Denne konvensjon fastsetter prinsipper og regler i tilknytning til fysiske personers statsborgerskap samt regler som regulerer militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap, som statspartenes nasjonale lovgivning skal være i overensstemmelse med.

Artikkel 2 Definisjoner

I denne konvensjon:

  1. «statsborgerskap» betyr det rettslige bånd mellom en person og en stat, og angir ikke vedkommendes etniske opprinnelse;
  2. «dobbelt statsborgerskap» betyr at samme person innehar to eller flere statsborgerskap samtidig;
  3. «barn» betyr enhver person under 18 år, med mindre den lovgivning som gjelder for barnet, fastsetter en lavere myndighetsalder;
  4. «nasjonal lovgivning» betyr alle typer bestemmelser i det nasjonale rettssystem, herunder forfatningen, formelle lover, forskrifter, dekreter, rettspraksis, regler og praksis basert på sedvane samt regler avledet av bindende internasjonale instrumenter.

Kapittel II Generelle prinsipper vedrørende statsborgerskap

Artikkel 3 Statens kompetanse

  1. Hver stat bestemmer i henhold til sin egen lovgivning hvem som er dens statsborgere.
  2. Denne lovgivning skal godtas av andre stater i den utstrekning den er i samsvar med gjeldende internasjonale konvensjoner, internasjonal sedvanerett og de alminnelig anerkjente rettsprinsipper vedrørende statsborgerskap.

Artikkel 4 Prinsipper

Hver statsparts regler om statsborgerskap skal baseres på følgende prinsipper:

  1. enhver har rett til et statsborgerskap;
  2. statsløshet skal unngås;
  3. ingen skal vilkårlig bli fratatt sitt statsborgerskap;
  4. verken inngåelse eller oppløsning av ekteskap mellom en statsborger av en statspart og en utlending, eller en ektefelles skifte av statsborgerskap i løpet av ekteskapet, skal automatisk påvirke den andre ektefellens statsborgerskap.

Artikkel 5 Ikke-diskriminering

  1. En statsparts regler vedrørende statsborgerskap skal ikke gjøre forskjell eller omfatte noen praksis som innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, religion, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.
  2. Hver statspart skal rette seg etter prinsippet om ikke-diskriminering av sine statsborgere enten disse er statsborgere fra fødsel av eller har ervervet statsborgerskap senere.

Kapittel III Regler om statsborgerskap

Artikkel 6 Erverv av statsborgerskap

  1. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves ex lege av følgende personer:
    1. barn, når en av foreldrene ved barnas fødsel innehar statspartens statsborgerskap, med forbehold for eventuelle unntak som det kan gis bestemmelser om i statspartens nasjonale lovgivning med hensyn til barn født i utlandet. Når anerkjennelse, rettskjennelse eller lignende prosedyrer benyttes for å avgjøre hvem som er et barns foreldre, kan hver statspart bestemme at barnet erverver dens statsborgerskap i henhold til den prosedyre som er fastsatt i dens nasjonale lovgivning;
    2. hittebarn som blir funnet på dens territorium og som ellers ville være statsløse.
  2. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves av barn født på dens territorium som ikke erverver annet statsborgerskap ved fødselen. Slikt statsborgerskap skal gis:
    1. ved fødselen ex lege; eller
    2. senere, til barn som forblir statsløse, etter søknad inngitt til vedkommende myndighet av eller på vegne av barnet, på den måten som er foreskrevet i statspartens nasjonale lovgivning. Ved slik søknad kan det stilles krav om lovlig og fast bosted på statspartens territorium over et tidsrom på inntil fem år umiddelbart før søknad fremmes.
  3. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi anledning til erverv av statsborgerskap etter søknad for personer med lovlig og fast bosted på dens territorium. Som vilkår for erverv av statsborgerskap skal det ikke kreves botid lenger enn ti år før søknad fremmes.
  4. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning lette adgangen for følgende personer til å erverve dens statsborgerskap:
    1. egne statsborgeres ektefeller;
    2. egen statsborgers barn som omfattes av unntaket i artikkel 6 nr. 1 bokstav a;
    3. barn av foreldre hvorav den ene erverver eller har ervervet dens statsborgerskap;
    4. barn adoptert av egen statsborger;
    5. personer som er født på dens territorium og har lovlig og fast bosted der;
    6. personer som har lovlig og fast bosted på dens territorium over et tidsrom påbegynt før fylte 18 år og av en varighet som blir å fastsette i vedkommende statsparts nasjonale lovgivning;
    7. statsløse personer og anerkjente flyktninger som har lovlig og fast bosted på dens territorium.

Artikkel 7 Tap av statsborgerskap ex lege eller på en statsparts initiativ

  1. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap ex lege eller på statspartens initiativ unntatt i følgende tilfeller:
    1. frivillig erverv av annet statsborgerskap;
    2. erverv av statspartens statsborgerskap ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren;
    3. frivillig tjenestegjøring i en fremmed militær styrke;
    4. fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser;
    5. fravær av reell tilknytning mellom statsparten og en statsborger med fast bosted i utlandet;
    6. når det fastslås før et barn når myndighetsalder at de vilkår som er fastsatt i den nasjonale lovgivning og som førte til ex lege erverv av statspartens statsborgerskap ikke lenger er oppfylt;
    7. adopsjon av et barn dersom barnet erverver eller innehar den ene av eller begge adoptivforeldrenes fremmede statsborgerskap.
  2. En statspart kan bestemme at barn hvis foreldre taper dens statsborgerskap taper slikt statsborgerskap unntatt i tilfeller som omfattes av nr. 1 bokstav c og d. Barn skal imidlertid ikke tape statsborgerskapet dersom en av foreldrene beholder det.
  3. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap i henhold til nr. 1 og 2 i denne artikkel dersom den berørte derved ville bli statsløs, unntatt i tilfeller som nevnt i nr. 1 bokstav b i denne artikkel.

Artikkel 8 Tap av statsborgerskap på innehaverens initiativ

  1. Hver statspart skal tillate at dens statsborgerskap frafalles så fremt de berørte personer ikke derved blir statsløse.
  2. En statspart kan imidlertid bestemme i sin nasjonale lovgivning at slikt frafall bare kan tillates for statsborgere med fast bosted i utlandet.

Artikkel 9 Gjenerverv av statsborgerskap

Hver statspart skal, i de tilfeller og på de vilkår som er fastsatt i dens nasjonale lovgivning, gi forenklet adgang til gjenerverv av dens statsborgerskap for forhenværende statsborgere somhar lovlig og fast bostedpå dens territorium.

Kapittel IV Prosedyrer vedrørende statsborgerskap

Artikkel 10 Behandling av søknader

Hver statspart skal sikre at søknader vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap behandles innen rimelig tid.

Artikkel 11 Avgjørelser

Hver statspart skal sikre at avgjørelser vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap inneholder skriftlig begrunnelse.

Artikkel 12 Rett til overprøving

Hver statspart skal sikre at avgjørelser vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap kan gjøres til gjenstand for administrativ eller rettslig overprøving i overensstemmelse med dens nasjonale lovgivning.

Artikkel 13 Gebyrer

  1. Hver statspart skal sikre at de gebyrer som kreves for erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap er rimelige.
  2. Hver statspart skal sikre at gebyrene for administrativ eller rettslig overprøving ikke utgjør en hindring for søkere.

Kapittel V Dobbelt statsborgerskap

Artikkel 14 Tilfeller av dobbelt statsborgerskap ex lege

  1. En statspart skal tillate:
    1. barn som innehar forskjellige statsborgerskap ervervet automatisk ved fødsel å beholde disse statsborgerskapene;
    2. sine statsborgere å inneha et annet statsborgerskap når dette andre statsborgerskapet er ervervet automatisk ved ekteskap.
  2. Bibehold av de statsborgerskap som er nevnt i nr. 1 avhenger av de relevante bestemmelser i artikkel 7 i denne konvensjon.

Artikkel 15 Andre mulige tilfeller av dobbelt statsborgerskap

Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke begrense en statsparts rett til i sin nasjonale lovgivning å bestemme hvorvidt:

  1. dens statsborgere som erverver eller innehar en annen stats statsborgerskap, beholder eller mister dens statsborgerskap;
  2. erverv eller bibehold av dens statsborgerskap forutsetter frafall eller tap av annet statsborgerskap.

Artikkel 16 Opprettholdelse av tidligere statsborgerskap

En statspart skal ikke sette frafall eller tap av annet statsborgerskap som vilkår for erverv eller bibehold av dens statsborgerskap når slik frafall eller slikt tap ikke er mulig eller ikke med rimelighet kan forlanges.

Artikkel 17 Rettigheter og plikter i tilknytning til dobbelt statsborgerskap

  1. En statsparts statsborgere som innehar et annet statsborgerskap skal, på territoriet til den statsparten hvor de bor, ha de samme rettigheter og plikter som statspartens øvrige statsborgere.
  2. Bestemmelsene i dette kapittel er uten virkning for:
    1. folkerettens regler vedrørende en statsparts diplomatiske eller konsulære beskyttelse til fordel for en av dens statsborgere som samtidig innehar annet statsborgerskap;
    2. statspartenes anvendelse av internasjonale privatrettslige regler i tilfeller av dobbelt statsborgerskap.

Kapittel VI Statssuksesjon og statsborgerskap

Artikkel 18 Prinsipper

  1. I saker vedrørende statsborgerskap i tilfeller av statssuksesjon skal hver berørte statspart respektere rettsstatsprinsippene, reglene vedrørende menneskerettighetene og prinsippene som er nedfelt i artikkel 4 og 5 i denne konvensjon og i nr. 2 i denne artikkel, særlig med henblikk på å hindre statsløshet.
  2. For å avgjøre hvorvidt statsborgerskap skal innvilges eller beholdes ved statssuksesjon, skal hver berørte statspart særlig ta hensyn til:
    1. vedkommende persons reelle og faktiske tilknytning til staten;
    2. vedkommende persons faste bosted idet statssuksesjon finner sted;
    3. vedkommende persons egen vilje;
    4. vedkommende persons territorielle opprinnelse.
  3. Når erverv av statsborgerskap forutsetter tap av annet statsborgerskap, skal bestemmelsene i artikkel 16 i denne konvensjon gjelde.

Artikkel 19 Avgjørelse ved internasjonal avtale

Ved statssuksesjon skal berørte parter i denne konvensjon søke å regulere spørsmål vedrørende statsborgerskap ved avtale seg imellom og om nødvendig i forhold til andre berørte stater. Slike avtaler skal respektere de prinsipper og regler som fremgår av eller som det er vist til i dette kapittel.

Artikkel 20 Prinsipper vedrørende ikke-statsborgere

  1. Hver statspart skal respektere følgende prinsipper:
    1. en forløperstats statsborgere med fast bosted på det territorium som en suksessorstat overtar suvereniteten over, og som ikke har ervervet dens statsborgerskap, skal ha rett til å bli værende i vedkommende stat;
    2. personer som det er vist til i bokstav a skal likebehandles med statsborgere av suksessorstaten med hensyn til sosiale og økonomiske rettigheter.
  2. Hver statspart kan utestenge personer som omfattes av nr. 1 fra ansettelse i offentlig administrasjon som innebærer myndighetsutøvelse.

Kapittel VII Militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap

Artikkel 21 Oppfyllelse av militære forpliktelser

  1. Personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap, skal bare pålegges å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én av disse statene.
  2. Nærmere regler for anvendelsen av nr. 1 kan fastsettes ved særlige avtaler mellom statsparter.
  3. Med mindre annet er bestemt i særavtale som er eller kan bli inngått, gjelder følgende bestemmelser for personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap:
    1. Alle slike personer skal være underlagt militære forpliktelser i forhold til den statspart på hvis territorium de har fast bosted. De skal likevel, inntil 19 års alder, kunne velge å underkaste seg militære forpliktelser som frivillige i forhold til enhver annen statspart som de også er borgere av for et samlet og effektivt tidsrom minst like langt som den aktive militærtjeneste som førstnevnte statspart krever;
    2. Personer med fast bosted på territoriet til en statspart som de ikke er borgere av eller på territoriet til en stat som ikke er statspart, kan velge å utføre sin militærtjeneste på territoriet til enhver statspart som de er borgere av;
    3. Personer som i henhold til de bestemmelser som er gitt i bokstav a og b oppfyller sine militære forpliktelser i forhold til en statspart som foreskrevet i vedkommende statsparts lovgivning, skal anses for å ha oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til enhver annen statspart eller statsparter som de også er borgere av;
    4. Personer som, før denne konvensjon trer i kraft mellom de statsparter som de er borgere av, har oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til en av disse statsparter i samsvar med vedkommende statsparts lovgivning, skal anses for å ha oppfylt de samme forpliktelser i forhold til enhver annen statspart eller parter som de også er borgere av;
    5. Personer som, i overensstemmelse med bokstav a, har utført sin aktive militærtjeneste i forhold til en av de statsparter som de er borgere av, og deretter skifter fast bosted til territoriet til den andre statspart som de er borgere av, skal i forhold til sistnevnte statspart bare kunne pålegges militærtjeneste i reservestyrkene;
    6. Anvendelsen av denne artikkel skal ikke i noen henseende ha betydning for de berørte personers statsborgerskap;
    7. Dersom en statspart mobiliserer, skal de forpliktelser som følger av denne artikkel ikke være bindende for vedkommende statspart.

Artikkel 22 Fritak fra militære forpliktelser eller alternativ siviltjeneste

Med mindre annet er bestemt i særavtale som er eller kan bli inngått, skal følgende bestemmelser også gjelde for personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap:

  1. Artikkel 21 nr. 3 bokstav c i denne konvensjon skal gjelde for personer som er fritatt fra sine militære forpliktelser eller i stedet har fullført siviltjeneste;
  2. Personer som er borgere av en statspart som ikke har obligatorisk militærtjeneste, skal anses for å ha oppfylt sine militære forpliktelser når de har fast bosted på vedkommende statsparts territorium. De bør imidlertid anses for ikke å ha oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til en statspart eller statsparter som de likeledes er statsborgere av og der militærtjeneste kreves, med mindre nevnte faste bosted har vært beholdt inntil en bestemt alder, som hver berørte statspart skal underrette om ved undertegning eller ved deponering av sitt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument;
  3. Også personer som er borgere av en statspart som ikke har obligatorisk militærtjeneste, skal anses for å ha oppfylt sine militære forpliktelser når de har avtjent frivillig militærtjeneste av en samlet og effektiv varighet som minst er lik den aktive militærtjeneste hos den statspart som de også er borgere av, uansett hvor de har sitt faste bosted.

Kapittel VIII Samarbeid mellom statspartene

Artikkel 23 Samarbeid mellom statspartene

  1. For å lette samarbeidet mellom statspartene skal deres kompetente myndigheter:
    1. forelegge Europarådets generalsekretær opplysninger om sin nasjonale lovgivning vedrørende statsborgerskap, også tilfeller av statsløshet og dobbelt statsborgerskap, og om utviklingen i anvendelsen av konvensjonen;
    2. på anmodning forelegge hverandre opplysninger om sin nasjonale lovgivning vedrørende statsborgerskap og om utviklingen i anvendelsen av konvensjonen.
  2. Statspartene skal samarbeide seg imellom og med andre medlemsstater i Europarådet innenfor rammene av vedkommende mellomstatlige organ i Europarådet for å løse alle relevante problemer og for å fremme en gradvis utvikling av rettslige prinsipper og praksis vedrørende statsborgerskap og beslektede spørsmål.

Artikkel 24 Informasjonsutveksling

Hver statspart kan når som helst, med forbehold for gjeldende personvernlovgivning, erklære at den vil informere enhver annen statspart, når denne har avgitt tilsvarende erklæring, om tilfeller der statsborgere av den andre statspart frivillig erverver dens statsborgerskap. Slik erklæring kan angi på hvilke vilkår statsparten vil gi slike opplysninger. Erklæringen kan når som helst trekkes tilbake.

Kapittel IX Anvendelse av konvensjonen

Artikkel 25 Erklæringer om anvendelsen av konvensjonen

  1. Hver stat kan når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, erklære at den vil unnta kapittel VII ved anvendelse av konvensjonen.
  2. Bestemmelsene i kapittel VII skal bare gjelde i forholdet mellom statsparter som har satt kapitlet i kraft.
  3. Hver statspart kan på hvilket som helst senere tidspunkt underrette Europarådets generalsekretær om at den vil anvende bestemmelsene i kapittel VII som det er gjort unntak for ved undertegning eller i statens ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument. Slik underretning skal ha virkning fra og med den dato den mottas.

Artikkel 26 Virkninger av denne konvensjon

  1. Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke være til hinder for anvendelsen av bestemmelsene i nasjonal lovgivning og bindende internasjonale instrumenter som allerede er i kraft eller kan tre i kraft, og som gir eller ville gi enkeltindivider gunstigere rettigheter med hensyn til statsborgerskap.
  2. Denne konvensjon er ikke til hinder for anvendelsen av:
    1. 1963-konvensjonen om begrensning av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap, samt dens protokoller;
    2. andre bindende internasjonale instrumenter såfremt disse er forenlige med denne konvensjon,

    i forholdet mellom statsparter som er bundet av disse instrumenter.

Kapittel X Sluttbestemmelser

Artikkel 27 Undertegning og ikrafttredelse

  1. Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av Europarådets medlemsstater og de ikke-medlemsstater som har deltatt i dens utarbeidelse. Slike stater kan uttrykke sitt samtykke til å være bundet ved:
    1. undertegning uten forbehold om ratifikasjon, godkjennelse eller godtakelse; eller
    2. undertegning med forbehold om ratifikasjon, godkjennelse eller godtakelse, etterfulgt av ratifikasjon, godkjennelse eller godtakelse.

    Ratifikasjons-, godkjennelses- eller godtakelsesinstrumenter skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.

  2. Denne konvensjon skal tre i kraft for alle stater som har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av konvensjonen første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den datoen da tre medlemsstater i Europarådet har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i foregående nr.
  3. For enhver stat som senere uttrykker sitt samtykke til å være bundet av den, skal konvensjonen tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter undertegningsdatoen eller datoen da statens ratifikasjons-, godkjennelses- eller godtakelsesinstrument ble deponert.

Artikkel 28 Tiltredelse

  1. Etter at denne konvensjon har trådt i kraft, kan Europarådets ministerråd invitere enhver stat som ikke er medlem av Europarådet og som ikke har deltatt i utarbeidelsen til å tiltre konvensjonen.
  2. For enhver tiltredende stat skal denne konvensjon tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter datoen da tiltredelsesdokumentet ble deponert hos Europarådets generalsekretær.

Artikkel 29 Forbehold

  1. Det kan ikke tas forbehold for noen av bestemmelsene i kapittel I, II og VI i denne konvensjon. Enhver stat kan, når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, ta ett eller flere forbehold for andre bestemmelser i konvensjonen så fremt de er forenlige med konvensjonens formål og hensikt.
  2. Enhver stat som tar ett eller flere forbehold skal underrette Europarådets generalsekretær om det relevante innhold i dens nasjonale lovgivning eller om ethvert annet relevant forhold.
  3. En stat som har tatt ett eller flere forbehold i samsvar med nr. 1 skal overveie å trekke dem tilbake, helt eller delvis, så snart omstendighetene tillater det. Slik tilbaketrekning skal skje ved underretning stilet til Europarådets generalsekretær, og skal tre i kraft fra og med den dato den mottas.
  4. Enhver stat som utvider anvendelsen av denne konvensjon til et territorium nevnt i erklæring som det er vist til i artikkel 30 nr. 2, kan, med hensyn til det aktuelle territoriet, ta ett eller flere forbehold i samsvar med bestemmelsene i de foregående nr.
  5. En statspart som har tatt forbehold med hensyn til bestemmelsene i kapittel VII i konvensjonen, kan ikke kreve at en annen statspart anvender de nevnte bestemmelser unntatt i den utstrekning den selv har godtatt disse bestemmelsene.

Artikkel 30 Territoriell anvendelse

  1. Enhver stat kan, når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, angi det territorium eller de territorier som denne konvensjon skal gjelde for.
  2. Enhver stat kan på ethvert senere tidspunkt, ved erklæring stilet til Europarådets generalsekretær, utvide anvendelsesområdet for denne konvensjon til ethvert annet territorium angitt i erklæringen og for hvis internasjonale relasjoner den er ansvarlig eller på hvis vegne den har fullmakt til å inngå forpliktelser.

    For slikt territorium skal konvensjonen tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da slik erklæring ble mottatt av generalsekretæren.

  3. Enhver erklæring gitt i henhold til de to foregående nr. kan, med hensyn til ethvert territorium som er angitt i erklæringen, trekkes tilbake ved underretning stilet til generalsekretæren. Tilbaketrekningen skal tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da slik underretning ble mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 31 Oppsigelse

  1. Enhver statspart kan når som helst si opp konvensjonen i sin helhet eller bare kapittel VII ved underretning stilet til Europarådets generalsekretær.
  2. Slik oppsigelse skal tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da underretningen ble mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 32 Underretninger fra generalsekretæren

Europarådets generalsekretær skal underrette Europarådets medlemsstater, enhver signatarstat og enhver annen stat som har tiltrådt denne konvensjon om:

  1. enhver undertegning;
  2. deponering av ethvert ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument;
  3. enhver ikrafttredelsesdato for denne konvensjon i henhold til konvensjonens artikkel 27 eller 28;
  4. ethvert forbehold og enhver tilbaketrekning av forbehold foretatt i henhold til bestemmelsene i artikkel 29 i denne konvensjon;
  5. enhver underretning eller erklæring gitt i henhold til bestemmelsene i artikkel 23, 24, 25, 27, 28, 29, 30 og 31 i denne konvensjon;
  6. enhver annen handling, underretning eller meddelelse vedrørende denne konvensjon.

Til bekreftelse på dette har de undertegnede, som er behørig bemyndiget, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Strasbourg den 6. november 1997 på engelsk og fransk, hvorav begge tekster har samme gyldighet, i ett eksemplar som skal deponeres i Europarådets arkiver. Europarådets generalsekretær skal formidle bekreftede kopier til hver av Europarådets medlemsstater, til stater som ikke er medlem av Europarådet som har deltatt i utarbeidelsen av denne konvensjon og til enhver stat som inviteres til å tiltre denne konvensjon.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen