Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Internasjonale konvensjoner og avtaler

Dokument-ID : 1998-07-17
Ikrafttreden : 01.07.2002
Ratifikasjonsdato : 16.02.2000
Dokumentdato : 17.07.1998

Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol

(uoffisiell oversettelse)

Preambel

Statspartene i disse vedtekter,

som er seg bevisste at alle folk er forent ved felles bånd, at deres kulturer er vevd sammen i en felles arv, og som frykter at denne skjøre mosaikken når som helst kan briste,

som har i deres erindring at millioner av barn, kvinner og menn i løpet av dette århundre har vært ofre for de mest ufattelige og grusomme ugjerninger som dypt ryster menneskehetens samvittighet,

som erkjenner at slike alvorlige forbrytelser truer freden, sikkerheten og velferden i verden,

som bekrefter at de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn ikke må forbli ustraffet, og at det må sørges for en effektiv straffeforfølgning av disse forbrytelser ved å iverksette tiltak på nasjonalt plan og styrke internasjonalt samarbeid,

som er fast bestemt på å hindre at slike forbrytelser forblir ustraffet, og derved bidra til forebyggingen av slike forbrytelser,

som minner om at det er hver enkelt stats plikt å utøve sin strafferettslige jurisdiksjon over de som er ansvarlige for internasjonale forbrytelser,

som bekrefter på ny FN-paktens formål og prinsipper, og især at alle stater skal avholde seg fra trusler om eller bruk av makt mot noen annen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller på annen måte som er i strid med De forente nasjoners formål,

som understreker i denne sammenheng at ingen bestemmelse i disse vedtekter skal tolkes dithen at den gir en statspart adgang til å gripe inn i en væpnet konflikt eller i noen stats indre anliggender,

som er fast bestemt på, med dette mål og i de nåværende og fremtidige generasjoners interesse, å opprette en uavhengig og permanent internasjonal straffedomstol i tilknytning til FN-systemet som har jurisdiksjon over de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn,

som understreker at Den internasjonale straffedomstol opprettet i henhold til disse vedtekter skal være komplementær i forhold til nasjonale straffejurisdiksjoner,

som er fast bestemt på å sikre varig respekt for og håndheving av den internasjonale rettsorden,

er blitt enige om følgende:

Del 1. Opprettelse av domstolen

Artikkel 1

Domstolen

Det opprettes herved en internasjonal straffedomstol («Domstolen»). Den skal være en permanent institusjon og skal ha myndighet til å staffeforfølge og dømme personer for de alvorligste forbrytelser som opptar det internasjonale samfunn slik de er definert disse vedtekter, og skal være komplementær i forhold til nasjonale straffejurisdiksjoner. Domstolens jurisdiksjon og virksomhet skal reguleres av bestemmelsene i disse vedtekter.

Artikkel 2

Forholdet mellom Domstolen og De forente nasjoner

Domstolen skal knyttes til De forente nasjoner gjennom en avtale som skal godkjennes av disse vedtekters statspartsmøte og deretter inngås av Domstolens president på vegne av Domstolen.

Artikkel 3

Domstolens sete

1. Domstolen skal opprettes med sete i Haag i Nederland («vertsstaten»).

2. Domstolen og vertsstaten skal inngå en vertslandsavtale som skal godkjennes av statspartsmøtet og deretter inngås av Domstolens president på vegne av Domstolen.

3. Dersom Domstolen finner det ønskelig, kan den tre sammen andre steder, i samsvar med bestemmelsene i disse vedtekter.

Artikkel 4

Domstolens rettslige status og fullmakter

1. Domstolen skal være et internasjonalt rettssubjekt. Den skal også ha den rettsevne som måtte være nødvendig for å utøve sine funksjoner og oppfylle sine formål.

2. Domstolen kan utøve sine funksjoner og fullmakter i henhold til disse vedtekter, på territoriet til enhver statspart og, etter særlig avtale, på territoriet til enhver annen stat.

Del 2. Jurisdiksjon, avvisningsgrunner og anvendelig rett

Artikkel 5

Forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon

1. Domstolens jurisdiksjon skal være begrenset til å omfatte de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn. Domstolen har jurisdiksjon i henhold til disse vedtekter for de følgende forbrytelsene:

a.       forbrytelsen folkemord,

b.       forbrytelser mot menneskeheten,

c.       krigsforbrytelser,

d.       aggresjonsforbrytelsen.

2. Domstolen skal utøve jurisdiksjon med hensyn til aggresjonsforbrytelsen så snart det i samsvar med artikkel 121 og 123 er vedtatt en bestemmelse som definerer forbrytelsen og fastlegger vilkårene for Domstolens utøvelse av jurisdiksjon med hensyn til denne forbrytelsen. En slik bestemmelse skal være i samsvar med de relevante bestemmelsene i FN-pakten.

Artikkel 6

Folkemord

Med «folkemord» menes i disse vedtekter en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a.       å drepe medlemmer av gruppen,

b.       å forårsake alvorlig legemlig eller psykisk skade på medlemmer av gruppen,

c.       bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke gruppens fysiske ødeleggelse helt eller delvis,

d.       å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen,

e.       med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Artikkel 7

Forbrytelser mot menneskeheten

1. Med «forbrytelse mot menneskeheten» menes i disse vedtekter en hvilken som helst av de følgende handlinger når den er begått som et ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot enhver sivilbefolkning, og med kunnskap om angrepet:

a.       drap,

b.       utryddelse,

c.       å gjøre noen til slave,

d.       deportasjon eller tvangsoverføring av befolkning,

e.       fengsling eller annen alvorlig fysisk frihetsberøvelse i strid med grunnleggende folkerettslige regler,

f.       tortur,

g.       voldtekt, seksuelt slaveri, påtvungen prostitusjon, tvungen graviditet, tvungen sterilisering og enhver annen form for seksuell vold av tilsvarende grov art,

h.      forfølgelse av enhver identifiserbar gruppe eller samfunn på grunnlag av politikk, rase, nasjonal tilhørighet, etnisk tilhørighet, kultur, religion, kjønn som definert i nr. 3 eller av andre grunner som etter allmenn oppfatning ikke anses tillatt etter folkeretten, i forbindelse med enhver handling nevnt i dette nummer eller enhver annen forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon,

i.        personers tvungne forsvinning,

j.        apartheidforbrytelsen,

k.      andre umenneskelige handlinger av lignende art som forsettlig forårsaker store lidelser eller gjør alvorlig skade på legeme eller psykisk eller fysisk helbred.

2. Ved forståelsen av nr. 1 skal

a.       «angrep rettet mot enhver sivilbefolkning» forstås som atferd som består i gjentatt utøvelse av handlinger nevnt i nr. 1 mot enhver sivilbefolkning, i samsvar med eller for å fremme en stats eller organisasjons målsetting om å foreta et slikt angrep,

b.       «utryddelse» inkluderer det forhold at en befolkning forsettlig utsettes for levevilkår, blant annet hindret tilgang til mat og legemidler, som tar sikte på å bevirke ødeleggelsen av en del av befolkningen,

c.       «å gjøre noen til slave» forstås som det forhold å underkaste en person en hvilken som helst eller samtlige av de beføyelser som følger av eiendomsrett, herunder som et ledd i menneskehandel, særlig med kvinner og barn,

d.       «deportasjon eller tvangsoverføring av befolkning» forstås som tvungen forflytting av de berørte personene i strid med folkeretten, ved utvisning eller andre tvangshandlinger, fra et område der de lovlig oppholder seg,

e.       «tortur» forstås som det forhold at alvorlig smerte eller lidelse, enten fysisk eller psykisk, med forsett blir tilføyet en person som befinner seg i den anklagedes varetekt eller under hans kontroll; uttrykket omfatter likevel ikke smerte eller lidelse som alene stammer fra, er forbundet med eller følger av lovlige sanksjoner,

f.       «tvungen graviditet» forstås som ulovlig innesperring av en kvinne gjort gravid ved tvang med det forsett å påvirke en befolknings etniske sammensetning eller å begå andre alvorlige brudd på folkeretten. Denne definisjonen skal ikke på noen måte fortolkes slik at den berører nasjonale rettsregler om svangerskap,

g.       «forfølgelse» forstås som forsettlig og alvorlig berøvelse av grunnleggende rettigheter i strid med folkeretten på grunn av gruppens eller samfunnets identitet,

h.      «apartheidforbrytelsen» forstås som umenneskelige handlinger av lignende art som handlingene omhandlet i nr. 1, begått innenfor rammen av et institusjonalisert regime basert på en rasemessig gruppes systematiske undertrykkelse av og herredømme over en annen rasemessig gruppe eller andre rasemessige grupper og begått med det forsett å opprettholde dette regimet,

i.        «Personers påtvungne forsvinning» forstås som det forhold at personer pågripes, fengsles eller bortføres av en stat eller en politisk organisasjon eller med tillatelse, støtte eller samtykke fra en stat eller en politisk organisasjon som deretter nekter å innrømme at personene er berøvet friheten eller å gi opplysninger om skjebnen eller oppholdssted til disse personene, med det forsett å unndra dem lovens beskyttelse for et lengre tidsrom.

3. I disse vedtekter viser ordet «kjønn» til de to kjønn i samfunnet, nemlig kvinner og menn. Ordet kjønn har i denne sammenheng ingen annen betydning.

Artikkel 8

Krigsforbrytelser

1. Domstolen skal ha jurisdiksjon for krigsforbrytelser, særlig når de er begått som ledd i en plan eller målsetting eller som et ledd i en omfattende utøvelse av slike forbrytelser.

2. Med «krigsforbrytelser» menes i disse vedtekter:

a.       Alvorlige brudd på Genève-konvensjonene av 12. august 1949, det vil si en hvilken som helst av de følgende handlinger mot personer eller eiendom som er beskyttet etter bestemmelsene i de relevante Genève-konvensjonene:

                              i.           forsettlig drap,

                            ii.           tortur eller umenneskelig behandling, herunder biologiske eksperimenter,

                           iii.           med forsett å forårsake stor lidelse eller alvorlig skade på legeme eller helbred,

                           iv.           å ødelegge eller å tilegne seg eiendom, uten at det er berettiget av militær nødvendighet og foretatt i stor målestokk og på ulovlig og vilkårlig måte,

                            v.           å tvinge en krigsfange eller annen beskyttet person til å gjøre tjeneste i styrkene til en fiendtlig makt,

                           vi.           med forsett å unndra en krigsfange eller en annen beskyttet person retten til en vanlig og upartisk rettsforfølgning,

                         vii.           ulovlig deportasjon eller overføring eller ulovlig innesperring,

                        viii.           å ta gisler.

b.       Andre alvorlige krenkelser av lover og sedvaner som er anvendelige i internasjonale væpnede konflikter innenfor folkerettens etablerte ramme, det vil si en hvilken som helst av de følgende handlinger:

                              i.           forsettlig å rette angrep mot sivilbefolkningen som sådan eller mot enkelte sivilpersoner som ikke direkte tar del i fiendtlighetene,

                            ii.           forsettlig å rette angrep mot sivile gjenstander, det vil si gjenstander som ikke er militære mål,

                           iii.           forsettlig å rette angrep mot personell, installasjoner, materiell, enheter eller kjøretøyer som er involvert i humanitært hjelpearbeid eller i fredsbevarende operasjoner i samsvar med FN-pakten i den utstrekning de har krav på den beskyttelse som gis sivilpersoner eller sivile gjenstander etter folkerettens regler om væpnede konflikter,

                           iv.           forsettlig å iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake tilfeldig tap av sivilpersoners liv, skade på sivilpersoner, skade på sivile gjenstander eller omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel,

                            v.           å angripe eller bombe, ved et hvilket som helst middel, byer, landsbyer, boliger eller bygninger som ikke forsvares, og som ikke er militære mål,

                           vi.           å drepe eller såre en stridende som har valgt å overgi seg, idet han har nedlagt sine våpen eller ikke lenger har midler til å forsvare seg,

                         vii.           uberettiget anvendelse av parlementærflagg, fiendens eller De forente nasjoners flagg eller militære kjennetegn og uniform så vel som Genève-konvensjonenes kjennemerker når dette resulterer i død eller alvorlig personskade,

                        viii.           okkupasjonsmaktens direkte eller indirekte overføring av deler av sin egen sivilbefolkning til det territorium den okkuperer, eller deportasjon eller overføring av hele eller deler av befolkningen i dette området innenfor eller utenfor det okkuperte området,

                           ix.           med forsett å rette angrep mot bygninger som er viet religion, utdanning, kunst, vitenskap eller velgjørenhet, historiske monumenter, hospitaler og samlingssteder for syke og sårede, forutsatt at de ikke er militære mål,

                            x.           å utsette personer som er i motpartens hender, for fysisk lemlestelse eller medisinske eller vitenskapelige eksperimenter uansett art, som verken kan rettferdiggjøres ut fra hensynet til medisinsk behandling, tannbehandling eller sykehusbehandling av vedkommende eller utføres i hans eller hennes interesse, og som forårsaker personens eller personenes død eller utsetter deres helbred for alvorlig fare,

                           xi.           ved forræderi å drepe eller såre personer som tilhører den fiendtlige nasjonen eller hæren,

                         xii.           å erklære at det ikke vil bli gitt nåde,

                        xiii.           å ødelegge eller beslaglegge fiendtlig eiendom, bortsett fra de tilfeller der det måtte være uomgjengelig påkrevd av krigens behov,

                        xiv.           å erklære motpartens borgeres rettigheter og rettshandlinger opphevet, midlertidig satt ut av kraft eller utelukket fra å bli gjort gjeldende ved domstolene,

                         xv.           å tvinge motpartens borgere til å ta del i krigshandlingene mot deres eget land, selv i de tilfeller der de har vært i den krigførendes tjeneste før krigens begynnelse,

                        xvi.           å plyndre byer eller steder, også når de er tatt ved storm,

                      xvii.           å bruke gift eller forgiftede våpen,

                     xviii.           å bruke kvelende, giftige eller lignende gasser samt tilsvarende væsker, stoffer eller midler,

                        xix.           å bruke kuler som lett utvider seg eller blir flate i det menneskelige legemet, som kuler med hard mantel, som ikke helt dekker kjernen, eller som er forsynt med innsnitt,

                         xx.           å bruke våpen, prosjektiler og materiell og krigføringsmetoder som etter sin art vil forårsake unødige skader eller unødvendig lidelse, eller som etter sin art vil ramme vilkårlig, i strid med folkerettens regler om væpnede konflikter, forutsatt at slike våpen, prosjektiler og materiell og krigføringsmetoder er gjenstand for et omfattende forbud og er inkludert i et vedlegg til disse vedtekter, ved endring vedtatt i samsvar med de relevante bestemmelsene fastlagt i artikkel 121 og 123,

                        xxi.           krenkelse av den menneskelige verdighet, især ydmykende og nedverdigende behandling,

                      xxii.           voldtekt, seksuelt slaveri, påtvungen prostitusjon, tvungen graviditet som definert i artikkel 7 nr. 2 bokstav f, påtvungen sterilisering og enhver annen form for seksuell vold som også utgjør et alvorlig brudd på Genève-konvensjonene,

                     xxiii.           å utnytte en sivilpersons eller en annen beskyttet persons tilstedeværelse for å oppnå at visse steder eller områder ikke kan gjøres til gjenstand for militære operasjoner,

                     xxiv.           forsettlig å rette angrep mot bygninger, materiell, sanitetsenheter og transportmidler samt mot personell som benytter Genève-konvensjonenes kjennemerker i samsvar med folkeretten,

                      xxv.           forsettlig å bruke utsulting av sivilpersoner som krigføringsmetode ved å unndra dem gjenstander som er uunnværlige for at de skal overleve, inkludert ved forsettlig å hindre at hjelpeforsyningene i henhold til Genève-konvensjonene kommer frem,

                     xxvi.           å utskrive eller verve barn under femten år til de nasjonale væpnede styrker eller å bruke dem til å delta aktivt i fiendtligheter.

c.       I tilfelle av væpnet konflikt uten internasjonal karakter, alvorlige brudd på felles artikkel 3 i de fire Genève-konvensjonene av 12. august 1949, det vil si en hvilken som helst av de følgende handlinger begått mot personer som ikke tar aktivt del i fiendtlighetene, herunder medlemmer av de væpnede styrker som har nedlagt våpnene, og personer som er blitt satt utenfor kampen på grunn av sykdom, eller fordi de er blitt såret eller tatt til fange eller av hvilken som helst annen grunn:

                              i.           vold mot liv og person, især mord i alle former, lemlestelse, mishandling, tortur,

                            ii.           krenkelse av den menneskelige verdighet, især ydmykende og vanærende behandling,

                           iii.           å ta gisler,

                           iv.           idømmelse av straff og iverksettelse av henrettelser foretatt uten forutgående dom avsagt av en regulært opprettet domstol med alle de judisielle garantier som etter sedvane anses som uunnværlige.

d.       Nr. 2 bokstav c får anvendelse på væpnede konflikter uten internasjonal karakter og får følgelig ikke anvendelse på tilfeller av interne uroligheter og spente situasjoner, som for eksempel opptøyer, isolerte og sporadiske voldshandlinger eller handlinger av lignende art.

e.       Andre alvorlige krenkelser på lover og sedvaner som er anvendelige i væpnede konflikter uten internasjonal karakter innen folkerettens etablerte ramme, det vil si en av de følgende handlinger:

                              i.           forsettlig å rette angrep mot sivilbefolkningen som sådan eller mot enkelte sivilpersoner som ikke direkte tar del i fiendtlighetene,

                            ii.           forsettlig å rette angrep mot bygninger, materiell, sanitetsenheter og transportmidler samt mot personell som benytter Genève-konvensjonenes kjennemerker i samsvar med folkeretten,

                           iii.           forsettlig å rette angrep mot personell, installasjoner, materiell, enheter eller kjøretøyer som er involvert i humanitært hjelpearbeid eller i fredsbevarende operasjoner i samsvar med FN-pakten i den utstrekning de har krav på den beskyttelse som gis sivilpersoner eller sivile gjenstander etter folkerettens regler om væpnede konflikter,

                           iv.           forsettlig å rette angrep mot bygninger som er viet religion, utdanning, kunst, vitenskap eller velgjørenhet, historiske monumenter, hospitaler og samlingssteder for syke og sårede, forutsatt at de ikke er militære mål,

                            v.           å plyndre byer eller steder, også når de er tatt ved storm,

                           vi.           voldtekt, seksuelt slaveri, påtvungen prostitusjon, tvungen graviditet som definert i artikkel 7 nr. 2 bokstav f, påtvungen sterilisering og enhver annen form for seksuell vold som også utgjør en alvorlig krenkelse på artikkel 3 felles for de fire Genève-konvensjonene,

                         vii.           å utskrive eller verve barn under femten år til væpnede styrker eller grupper eller å bruke dem til å delta aktivt i fiendtligheter,

                        viii.           å beordre forflytning av sivilbefolkningen av grunner knyttet til konflikten med mindre sikkerheten til de berørte sivilpersoner eller tvingende militære grunner krever dette,

                           ix.           ved forræderi å drepe eller såre en stridende motstander,

                            x.           å erklære at det ikke vil bli gitt nåde,

                           xi.           å utsette personer som er i hendene på en annen part i konflikten, for fysisk lemlestelse eller medisinske eller vitenskapelige eksperimenter uansett art, som verken kan rettferdiggjøres ut fra hensynet til medisinsk behandling, tannbehandling eller sykehusbehandling av vedkommende eller utføres i hans eller hennes interesse, og som forårsaker personens eller personenes død eller utsetter deres helbred for alvorlig fare,

                         xii.           å ødelegge eller beslaglegge motstanderens eiendom, bortsett fra de tilfeller der det måtte være uomgjengelig påkrevd av konfliktens behov.

f.       Nr. 2 bokstav e får anvendelse på væpnede konflikter uten internasjonal karakter og får følgelig ikke anvendelse på tilfeller av interne uroligheter og spente situasjoner, som for eksempel opptøyer, isolerte og sporadiske voldshandlinger eller handlinger av lignende art. Det får anvendelse på væpnede konflikter som finner sted på territoriet til en stat når det pågår en langvarig væpnet konflikt mellom regjeringsmyndigheter og organiserte væpnede grupper eller mellom slike grupper.

3. Intet i nr. 2 bokstav c og e skal påvirke en regjerings ansvar for, med alle lovlige midler, å opprettholde eller gjenopprette lov og orden i staten, eller å forsvare vedkommende stats enhet og territoriale integritet.

Artikkel 9

Forbrytelseselementer

1. Forbrytelseselementer skal være til hjelp for Domstolen ved fortolkningen og anvendelsen av artiklene 6, 7 og 8. De skal vedtas med to tredjedels flertall av statspartsmøtets medlemmer.

2. Endringer i forbrytelseselementene kan foreslås av

a.       enhver statspart,

b.       dommerne ved et absolutt flertall,

c.       hovedanklageren.

Endringer skal vedtas med to tredjedels flertall av statspartsmøtets medlemmer.

3. Forbrytelseselementene og endringer i disse skal være forenlige med disse vedtekter.

Artikkel 10

Intet i denne del skal fortolkes slik at det, for andre formål enn de i disse vedtekter, på noen måte begrenser eller griper inn i folkerettslige regler som allerede gjelder eller er under utvikling.

Artikkel 11

Tidsavgrensning av domstolens jurisdiksjon (jurisdiksjon «ratione temporis»)

1. Domstolen skal ha jurisdiksjon bare for forbrytelser begått etter at disse vedtekter trådte i kraft.

2. Dersom en stat blir part i disse vedtekter etter at de trådte i kraft, kan Domstolen utøve jurisdiksjon bare for forbrytelser begått etter at disse vedtekter trådte i kraft for vedkommende stat, med mindre denne staten har avgitt en erklæring etter artikkel 12 nr. 3.

Artikkel 12

Forutsetninger for utøvelse av jurisdiksjon

1. En stat som blir part i disse vedtekter, aksepterer derved Domstolens jurisdiksjon for forbrytelsene nevnt i artikkel 5.

2. I tilfellene omhandlet i artikkel 13 bokstav a) eller c) kan Domstolen utøve jurisdiksjon dersom en eller flere av de følgende stater er part i disse vedtekter eller har akseptert Domstolens jurisdiksjon i samsvar med nr. 3:

a.       den stat på hvis territorium den aktuelle atferden fant sted eller, dersom forbrytelsen ble begått om bord i et skip eller et luftfartøy, skipets flaggstat eller luftfartøyets registreringsstat,

b.       hjemstaten til den som er anklaget for forbrytelsen.

3. Dersom det etter nr. 2 kreves aksept fra en stat som ikke er part i disse vedtekter, kan denne staten ved erklæring inngitt til justissekretæren akseptere at Domstolen utøver jurisdiksjon for den aktuelle forbrytelsen. Den aksepterende stat skal samarbeide med Domstolen uten opphold eller unntak i samsvar med del 9.

Artikkel 13

Utøvelse av jurisdiksjon

Domstolen kan utøve jurisdiksjon for en forbrytelse nevnt i artikkel 5 i samsvar med bestemmelsene i disse vedtekter dersom:

a.       en situasjon der en eller flere slike forbrytelser synes å være begått, er henvist til hovedanklageren av en statspart i samsvar med artikkel 14,

b.       en situasjon der en eller flere slike forbrytelser synes å være begått, er henvist til hovedanklageren av Sikkerhetsrådet i henhold til kapittel VII i FN-pakten, eller

c.       hovedanklageren har igangsatt etterforskning av en slik forbrytelse i samsvar med artikkel 15.

Artikkel 14

Henvisning av en situasjon fra en statsparts side

1. En statspart kan henvise en situasjon der en eller flere forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon synes å være begått, til hovedanklageren og anmode ham eller henne om å etterforske situasjonen i den hensikt å avgjøre om en eller flere nærmere angitte personer bør tiltales for disse forbrytelsene.

2. En henvisning skal så vidt mulig angi relevante omstendigheter og være ledsaget av underlagsdokumentasjon som er tilgjengelig for den stat som henviser situasjonen.

Artikkel 15

Hovedanklager

1. Hovedanklageren kan iverksette etterforskning av eget tiltak på grunnlag av opplysninger om forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon.

2. Hovedanklageren skal undersøke alvoret i de mottatte opplysningene. For dette formål kan han eller hun innhente ytterligere opplysninger fra stater, FN-organer, mellomstatlige eller ikke-statlige organisasjoner eller andre pålitelige kilder som han eller hun finner tjenlige, og kan motta skriftlig eller muntlig forklaring ved Domstolens sete.

3. Kommer hovedanklageren til at det er rimelig grunnlag for å gå videre med etterforskningen, skal han eller hun anmode forundersøkelseskammeret om tillatelse til å iverksette etterforskning, og anmodningen skal være ledsaget av alt innhentet underlagsmateriale. Ofre kan legge frem redegjørelser om saksforhold for forundersøkelseskammeret i samsvar med prosessreglene.

4. Dersom forundersøkelseskammeret etter å ha vurdert anmodningen og underlagsmaterialet anser at det er rimelig grunnlag for å iverksette etterforskning, og at saken synes å falle inn under Domstolens jurisdiksjon, skal det tillate at etterforskning iverksettes, uten at Domstolens senere avgjørelser med hensyn til Domstolens kompetanse derved berøres.

5. Avslår forundersøkelseskammeret å tillate etterforskning, skal dette ikke være til hinder for at hovedanklageren senere fremsetter en anmodning på grunnlag av nye fakta eller bevis vedrørende den samme situasjonen.

6. Dersom hovedanklageren etter den foreløpige behandlingen nevnt i nr. 1 og 2 kommer til at opplysningene han eller hun er blitt forelagt, ikke gir rimelig grunnlag for en etterforskning, skal han eller hun underrette dem som la frem opplysningene. Dette skal likevel ikke være til hinder for at hovedanklageren i lys av nye fakta eller bevis vurderer ytterligere opplysninger meddelt ham eller henne om den samme situasjonen.

Artikkel 16

Utsettelse av etterforskning eller straffeforfølgning

Ingen etterforskning eller straffeforfølgning kan iverksettes eller videreføres etter disse vedtekter i et tidsrom av tolv måneder etter at Sikkerhetsrådet har fremsatt en anmodning til Domstolen for dette formål i en resolusjon vedtatt i henhold til kapittel VII i FN-pakten. Anmodningen kan fornyes av Sikkerhetsrådet på de samme vilkårene.

Artikkel 17

Avvisningsgrunner

1. Under hensyn til tiende avsnitt i preambelen og artikkel 1 skal Domstolen beslutte at en sak skal avvises dersom:

a.       saken etterforskes eller straffeforfølges av en stat som har jurisdiksjon i saken, med mindre denne staten mangler vilje eller evne til genuint å gjennomføre etterforskningen eller straffeforfølgningen,

b.       saken er blitt etterforsket av en stat som har jurisdiksjon i saken og denne staten har besluttet at den berørte personen ikke skal straffeforfølges, med mindre beslutningen er en følge av statens manglende vilje eller evne til genuint å straffeforfølge,

c.       den berørte personen allerede er blitt dømt for atferd som er gjenstand for klagen, og en rettergang for Domstolen ikke er tillatt etter artikkel 20 nr. 3,

d.       saken ikke er tilstrekkelig alvorlig til å begrunne ytterligere tiltak fra Domstolens side.

2. For å avgjøre om det foreligger manglende vilje i en bestemt sak, skal Domstolen, i betraktning av prinsippene om tilbørlig rettsforfølgning som er anerkjent i folkeretten, vurdere om et eller flere av følgende forhold er til stede, avhengig av hva som passer:

a.       rettergangen ble eller er igangsatt eller den nasjonale beslutning ble truffet i den hensikt å unndra vedkommende straffansvar for forbrytelser, som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og som er nevnt i artikkel 5,

b.       rettergangen har vært gjenstand for en ugrunnet forsinkelse, som etter omstendighetene er uforenlig med en intensjon om å bringe den berørte personen inn for retten,

c.       rettergangen ble ikke gjennomført eller gjennomføres ikke på en uavhengig eller uhildet måte, og den ble gjennomført eller gjennomføres på en måte som etter omstendighetene er uforenlig med en intensjon om å bringe den berørte personen inn for retten.

3. For å avgjøre om det foreligger manglende evne i en bestemt sak, skal Domstolen vurdere om staten på grunn av helt eller omfattende sammenbrudd eller manglende tilgjengelighet i sitt nasjonale rettssystem, mangler evne til å pågripe tiltalte eller å innhente det nødvendige bevismateriale og de nødvendige vitneforklaringer eller på annen måte er avskåret fra å gjennomføre sin rettergang.

Artikkel 18

Foreløpige beslutninger knyttet til avvisningsgrunner

1. Når en situasjon er blitt henvist til Domstolen i samsvar med artikkel 13 bokstav a og hovedanklageren har avgjort at det er rimelig grunnlag for å igangsette etterforskning, eller innleder etterforskning i samsvar med artikkel 13 bokstav c og artikkel 15, skal hovedanklageren underrette alle statsparter og de stater som i betraktning av de foreliggende opplysninger normalt ville utøve jurisdiksjon for de forbrytelsene det gjelder. Hovedanklageren kan underrette slike stater på fortrolig grunnlag og, dersom han eller hun finner det nødvendig for å beskytte personer, hindre at bevis ødelegges, eller hindre at personer unnslipper, begrense omfanget av opplysningene gitt til stater.

2. Innen en måned etter at staten har mottatt denne underretningen, kan en stat meddele Domstolen at den etterforsker eller har etterforsket sine borgere eller andre personer underlagt dens jurisdiksjon for overtredelser som kan utgjøre forbrytelser nevnt i artikkel 5, og som har sammenheng med opplysninger gitt i underretningen til stater. På anmodning fra vedkommende stat skal hovedanklageren overlate til staten å etterforske disse personene med mindre forundersøkelseskammeret på begjæring fra hovedanklageren, beslutter å gi tillatelse til etterforskningen.

3. Hovedanklagerens beslutning om å overlate etterforskningen til en stat, skal kunne prøves på nytt av hovedanklageren seks måneder etter at han eller hun traff sin beslutning, eller når som helst dersom det har inntruffet en betydelig endring av omstendigheter basert på statens manglende vilje eller evne til genuint å gjennomføre etterforskningen.

4. Vedkommende stat eller hovedanklageren kan påkjære en beslutning av forundersøkelseskammeret til ankekammeret i samsvar med artikkel 82. Kjæremålet kan bli gjenstand for hurtig behandling.

5. Når hovedanklageren har overlatt etterforskning til en stat i samsvar med nr. 2, kan han eller hun anmode om at vedkommende stat jevnlig gir underretning til hovedanklageren om fremdriften i sin etterforskning og eventuell påfølgende straffeforfølgning. Statsparter skal etterkomme slike anmodninger uten unødig opphold.

6. I påvente av en avgjørelse i forundersøkelseskammeret, eller når som helst dersom hovedanklageren har overlatt etterforskning til en stat i henhold til denne artikkel, kan hovedanklageren unntaksvis anmode forundersøkelseskammeret om tillatelse til å foreta nødvendige etterforskningsskritt i den hensikt å sikre bevis dersom det foreligger en helt spesiell anledning til å fremskaffe viktig bevismateriale eller det er betydelig fare for at slikt bevismateriale ikke lenger vil være tilgjengelig på et senere tidspunkt.

7. En stat som har påkjært en avgjørelse i forundersøkelseskammeret etter denne artikkel, kan bestride at en sak tas under realitetsbehandling etter artikkel 19 ved å påberope seg nye viktige fakta eller en betydelig endring av omstendigheter.

Artikkel 19

Innsigelser mot Domstolens kompetanse

1. Domstolen skal finne det godtgjort at den har jurisdiksjon i enhver sak den blir forelagt. Domstolen kan av eget tiltak avgjøre om en sak kan tas opp til behandling i samsvar med artikkel 17.

2. Påstand om avvisning i samsvar med de grunner som angitt i artikkel 17 eller innsigelser mot Domstolens jurisdiksjon kan fremsettes av:

a.       en tiltalt eller en person det er utferdiget pågripelsesbeslutning eller innkalling for i henhold til artikkel 58,

b.       en stat som har jurisdiksjon i en sak under henvisning til at den etterforsker eller straffeforfølger saken eller har etterforsket eller straffeforfulgt, eller

c.       en stat som det kreves aksept av jurisdiksjon fra etter artikkel 12.

3. Hovedanklageren kan anmode Domstolen om å treffe en beslutning i spørsmål om Domstolens kompetanse. I saker vedrørende jurisdiksjon eller avvisningsgrunner kan de som har henvist situasjonen etter artikkel 13, samt ofrene også inngi synspunkter til Domstolen.

4. Domstolens kompetanse kan bestrides bare én gang av en person eller stat nevnt i nr. 2. Innsigelsen må være reist før eller ved rettergangens begynnelse. Domstolen kan i eksepsjonelle tilfeller gi tillatelse til at en innsigelse reises flere enn én gang eller på et senere tidspunkt enn ved rettergangens begynnelse. En avvisningspåstand fremsatt ved rettergangens begynnelse, eller senere med Domstolens tillatelse, kan ikke ha annet grunnlag enn bestemmelsene i artikkel 17 nr. 1 bokstav c.

5. En stat nevnt i nr. 2 bokstav b og c skal fremsette en innsigelse ved første anledning.

6. Før tiltalepunktene er bekreftet, skal innsigelser vedrørende Domstolens kompetanse henvises til forundersøkelseskammeret. Etter at tiltalepunktene er bekreftet, skal de henvises til domskammeret. Avgjørelser vedrørende Domstolens kompetanse kan påkjæres til ankekammeret i samsvar med artikkel 82.

7. Dersom en innsigelse fremsettes av en stat nevnt i nr. 2 bokstav b eller c, skal hovedanklageren midlertidig innstille etterforskningen inntil Domstolen har truffet avgjørelse i samsvar med artikkel 17.

8. I påvente av Domstolens avgjørelse kan hovedanklageren anmode Domstolen om tillatelse til

a.       å foreta nødvendige etterforskningsskritt av den art som nevnt i artikkel 18 nr. 6,

b.       å innhente vitneprov eller vitneforklaring eller å fullføre innhenting og vurdering av bevis som var påbegynt før innsigelsen ble fremsatt,

c.       i samarbeid med de relevante stater å forhindre at personer som hovedanklageren allerede har bedt om pågripelsesbeslutning for etter artikkel 58, unnslipper.

9. Fremsettelse av innsigelser skal ikke påvirke gyldigheten av noen handling foretatt av hovedanklageren, eller noen kjennelse eller beslutning Domstolen har avsagt eller utstedt før innsigelsen ble fremsatt.

10. Dersom Domstolen etter artikkel 17 har avgjort at en sak skal avvises, kan hovedanklageren fremsette en anmodning om ny prøving av avgjørelsen når han eller hun fullt ut har forsikret seg om at det har fremkommet nye fakta som gjør at det grunnlaget saken tidligere var blitt avvist på etter artikkel 17, bortfaller.

11. Dersom hovedanklageren i betraktning av spørsmålene nevnt i artikkel 17 overlater etterforskningen til en stat, kan hovedanklageren anmode om at vedkommende stat stiller opplysninger om sakens behandling til rådighet for ham eller henne. Slike opplysninger skal være fortrolige dersom vedkommende stat ber om det. Dersom hovedanklageren deretter beslutter å innlede etterforskning, skal han eller hun underrette den stat som etterforskningen ble overlatt til.

Artikkel 20

Negative rettskraftvirkninger (Ne bis in idem)

1. Med mindre noe annet er bestemt i disse vedtekter, skal ingen stilles for Domstolen for en atferd som dannet grunnlaget for forbrytelser som vedkommende er dømt eller frifunnet for av Domstolen.

2. Ingen skal stilles for en annen domstol for en forbrytelse nevnt i artikkel 5 og som vedkommende allerede er dømt eller frifunnet for av Domstolen.

3. Ingen som er blitt stilt for en annen domstol for en atferd som også er forbudt etter artikkel 6, 7 eller 8, skal stilles for Domstolen for den samme atferden med mindre rettergangen for den andre domstolen

a.       fant sted i den hensikt å unndra vedkommende straffansvar for forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, eller

b.       på annen måte ikke ble gjennomført på en uavhengig eller uhildet måte i samsvar med prinsippene om tilbørlig rettsforfølgning som er anerkjent i folkeretten, og ble gjennomført på en måte som etter omstendighetene var uforenlig med en intensjon om å bringe vedkommende inn for retten.

Artikkel 21

Anvendelig rett

1. Domstolen skal anvende

a.       primært disse vedtekter, forbrytelseselementer og dens prosessregler,

b.       sekundært, når det passer, traktater som får anvendelse, og folkerettens prinsipper og regler, herunder folkerettens etablerte prinsipper om væpnede konflikter,

c.       når kilder nevnt i bokstav a og b ikke er tilstrekkelige, alminnelige rettslige prinsipper utledet av Domstolen fra nasjonale rettsregler i verdens rettssystemer, herunder, når det passer, de nasjonale rettsreglene i stater som normalt ville utøve jurisdiksjon for forbrytelsen, forutsatt at de nevnte prinsippene ikke er uforenlige med disse vedtekter og med folkeretten og internasjonalt anerkjente normer og standarder.

2. Domstolen kan anvende prinsipper og rettsregler slik de er blitt fortolket i Domstolens tidligere avgjørelser.

3. Anvendelsen og fortolkningen av rettskilder i henhold til denne artikkel må være samsvar med internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og uten ugunstig forskjellsbehandling av noe slag basert på kjønn som definert i artikkel 7 nr. 3, alder, rase, hudfarge, språk, religion eller tro, politisk eller annen overbevisning, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, formue, fødsel eller status for øvrig.

Del 3. Alminnelige strafferettslige prinsipper

Artikkel 22

Legalitetsprinsippet

1. En person skal ikke være strafferettslig ansvarlig etter disse vedtekter med mindre den aktuelle atferd, på det tidspunkt den finner sted, utgjør en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon.

2. Definisjonen av en forbrytelse skal tolkes strengt, og skal ikke utvides ved analogisk tolking. Ved tvetydighet skal den tolkes til fordel for personen som er under etterforskning, straffeforfølgning eller som er domfelt.

3. Denne artikkel skal ikke være til hinder for at en atferd kan betegnes som en forbrytelse etter folkeretten, uavhengig av disse vedtekter.

Artikkel 23

Ingen straffereaksjoner uten etter lov (Nulla poena sine lege)

En person som er domfelt av Domstolen kan bare straffes i samsvar med disse vedtekter.

Artikkel 24

Ikke tilbakevirkende kraft

1. Ingen kan kjennes strafferettslig ansvarlig etter disse vedtekter for atferd som er inntruffet før disse vedtektene trådte i kraft.

2. I tilfelle anvendelige regler i en gitt sak blir endret før en endelig dom, skal de regler som er gunstigst for personen som er under etterforsking, straffeforfølgning eller som er domfelt, anvendes.

Artikkel 25

Individuelt straffansvar

1. Domstolen skal ha jurisdiksjon til å dømme fysiske personer i henhold til disse vedtekter.

2. En person som begår en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, er individuelt straffansvarlig og kan straffes i samsvar med disse vedtekter.

3. I henhold til disse vedtekter skal en person være strafferettslig ansvarlig og kunne straffes for en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, dersom denne personen:

a.       begår en slik forbrytelse, enten denne begås alene, sammen med andre eller gjennom en annen person, uavhengig av om denne andre personen er strafferettslig ansvarlig eller ikke,

b.       beordrer, oppfordrer til eller oppmuntrer til en slik forbrytelse, når denne faktisk blir utført eller forsøkes utført,

c.       i den hensikt å legge forholdene til rette for en slik forbrytelse, hjelper, tilskynder eller på annen måte medvirker til at forbrytelsen blir begått eller forsøkes begått, herunder ved å skaffe til veie hjelpemidler til gjennomføringen av forbrytelsen,

d.       på annen måte bidrar til at en slik forbrytelse blir begått eller forsøkes begått av en gruppe personer som opptrer med felles hensikt. Slik medvirkning må være forsettlig og enten:

                              i.           være utført for å fremme gruppens kriminelle virksomhet eller kriminelle hensikt, dersom denne virksomhet eller hensikt innebærer gjennomføring av en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, eller

                            ii.           være utført med kunnskap om at gruppen hadde til hensikt å begå forbrytelsen,

e.       når det gjelder forbrytelse folkemord, direkte og offentlig oppmuntrer andre til å begå folkemord,

f.       forsøker å begå en slik forbrytelse ved å foreta vesentlige skritt i retning av å innlede gjennomføringen av forbrytelsen, men uten at denne forbrytelsen fullbyrdes, som følge av omstendigheter uavhengig av personens hensikt. En person som avstår fra den kriminelle handling eller på annen måte forhindrer at forbrytelsen blir fullbyrdet, skal likevel ikke straffes etter disse vedtekter for forsøk på å begå en slik forbrytelse dersom vedkommende fullstendig og frivillig har gitt avkall på den kriminelle hensikt.

4. Ingen bestemmelse i disse vedtekter som gjelder individuelt straffansvar skal berøre statenes ansvar etter folkeretten.

Artikkel 26

Utelukkelse av jurisdiksjon over personer under atten år

Domstolen skal ikke ha noen jurisdiksjon over personer som var under 18 år på det tidspunkt den påståtte forbrytelse ble begått.

Artikkel 27

Manglende relevans av offisiell stilling

1. Disse vedtekter skal få lik anvendelse for alle personer uten noen form for forskjellsbehandling på grunnlag av offisiell stilling. Spesielt skal en person i egenskap av stats- eller regjeringssjef, medlem av regjering eller parlament, valgt representant eller statstjenestemann ikke i noe tilfelle fritas fra strafferettslig ansvar etter disse vedtekter, og det skal heller ikke, i og av seg selv, utgjøre en grunn for reduksjon av straffen.

2. Immunitet eller særlige prosessregler som eventuelt måtte være knyttet til en persons offisielle stilling, det være seg etter nasjonal rett eller folkeretten, skal ikke hindre Domstolen i å utøve sin jurisdiksjon overfor vedkommende person.

Artikkel 28

Militære lederes og andre overordnedes ansvar

I tillegg til andre grunnlag for straffansvar i henhold til disse vedtekter for forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon skal:

a.       en militær leder eller person som faktisk opptrer som militær leder, holdes strafferettslig ansvarlig for forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og som er begått av styrker under vedkommendes effektive kommando og kontroll eller under vedkommendes effektive myndighet og kontroll, avhengig av det enkelte tilfelle, når dette er et resultat av at vedkommende har unnlatt å utøve denne kontrollen over slike styrker på forsvarlig vis, idet:

                              i.           denne militære leder eller person enten visste eller, på grunn av omstendighetene på det aktuelle tidspunkt, skulle ha visst at styrkene begikk eller skulle til å begå slike forbrytelser, og

                            ii.           denne militære leder eller person unnlot å iverksette alle nødvendige og rimelige tiltak som lå innenfor vedkommendes myndighet, for å hindre eller bekjempe at disse forbrytelsene ble begått eller å forelegge saken for de kompetente myndigheter med henblikk på etterforskning og påtale.

b.       når det gjelder forhold mellom overordnede og underordnede som ikke er beskrevet under bokstav a, skal en overordnet være strafferettslig ansvarlig for forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og som er begått av underordnede under vedkommendes effektive myndighet og kontroll, når dette er et resultat av at vedkommende har unnlatt å utøve denne kontrollen overfor slike underordnede på forsvarlig vis, idet:

                              i.           den overordnede enten visste, eller bevisst unnlot å ta hensyn til opplysninger som klart indikerte at de underordnede begikk eller skulle til å begå slike forbrytelser,

                            ii.           forbrytelsene gjaldt virksomhet som lå innenfor den overordnedes effektive ansvarsområde og kontroll, og

                           iii.           den overordnede unnlot iverksette alle de nødvendige og rimelige tiltak som lå innenfor vedkommendes myndighet, for å hindre eller bekjempe at disse forbrytelsene ble begått eller for å forelegge saken for de kompetente myndigheter med henblikk på etterforskning og påtale.

Artikkel 29

Ikke anvendelse av foreldelsesregler

Forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon skal ikke være gjenstand for foreldelse.

Artikkel 30

Krav om skyld

1. Med mindre annet er bestemt, skal en person være strafferettslig ansvarlig og kunne straffes for en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, bare dersom de materielle forhold er begått med forsett og kunnskap.

2. For denne artikkelens formål foreligger det forsett dersom:

a.       vedkommende person, i relasjon til handling, akter å innlate seg på slik handling,

b.       vedkommende person, med hensyn til en konsekvens, har til hensikt å forårsake konsekvensen eller er oppmerksom på at den vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang.

3. I forbindelse med denne artikkel betyr «kunnskap» å være oppmerksom på at det foreligger en omstendighet eller at en konsekvens vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang. «Å kjenne til» skal tolkes på tilsvarende måte.

Artikkel 31

Straffrihetsgrunner

1. I tillegg til andre straffrihetsgrunner fastsatt i disse vedtekter, skal en person ikke være strafferettslig ansvarlig dersom på handlingstidspunktet:

a.       vedkommende lider av en sinnssykdom eller et psykisk handikap som ødelegger denne personens evne til å bedømme atferdens lovstridighet eller karakter, eller evne til å kontrollere sin atferd slik at den er i overensstemmelse med rettsordenens krav,

b.       vedkommende er i en beruset tilstand som ødelegger denne personens evne til å bedømme atferdens lovstridighet eller karakter eller evne til å kontrollere sin atferd slik at den er i overensstemmelse med lovens krav, med mindre personen har beruset seg frivillig under slike omstendigheter at vedkommende visste, eller så bort fra slik risiko, at han eller hun, som følge av beruselsen, sannsynlig ville kunne begå en handling som utgjør en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon.

c.       vedkommende handler på en rimelig måte for å forsvare seg selv eller en annen person eller, i tilfelle krigsforbrytelser, eiendom som er vesentlige for at vedkommende eller annen person skal kunne overleve, eller eiendom som er vesentlige for å kunne fullføre et militært oppdrag, mot en nært forestående og ulovlig bruk av makt, på en måte som er proporsjonalt i forhold til graden av den fare som vedkommende eller den annen person eller den beskyttede eiendom er utsatt for. At personen har deltatt i en defensiv operasjon utført av styrker, skal ikke i seg selv utgjøre en grunn til å utelukke straffansvar etter denne bokstav,

d.       den atferd som påstås å være en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, er forårsaket av en tvangssituasjon som følge av en trussel om nært forestående fare for død eller kontinuerlig eller overhengende fare for alvorlige skade på legeme mot denne personen eller en annen person, og personen opptrer ut fra nødvendighet og på en rimelig måte for å avverge denne faren, forutsatt at vedkommende person ikke har til forsett å forårsake en større skade enn den som blir søkt avverget. Slik trussel kan enten være:

                              i.           fremsatt av andre personer, eller

                            ii.           fremskaffet av andre omstendigheter som ligger utenfor denne personens kontroll.

2. Domstolen skal avgjøre om de straffrihetsgrunner som er fastsatt i disse vedtekter skal få anvendelse i saken den har fått seg forelagt.

3. Under rettsforhandlingene kan Domstolen ta i betraktning en annen straffrihetsgrunn enn grunnene omhandlet i nr. 1, dersom en slik grunn følger av anvendelig rett i henhold til artikkel 21. Prosedyrene ved vurdering av slik grunn, skal fastsettes i prosessreglene.

Artikkel 32

Faktisk villfarelse eller rettsvillfarelse

1. En faktisk villfarelse skal gi grunn til å utelukke straffeskyld bare dersom den utelukker at de subjektive forhold som er en forutsetning for forbrytelsen, var til stede.

2. En rettsvillfarelse om hvorvidt en bestemt type atferd utgjør en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, skal ikke være staffrihetsgrunn. En rettsvillfarelse kan likevel være en grunn til å utelukke straffeskyld dersom det fremgår at den skyld som er en forutsetning for forbrytelsen, ikke var til stede, eller som fastsatt i artikkel 33.

Artikkel 33

Ordre fra foresatt og bortfall av straffansvar

1. Det forhold at en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon er begått av en person etter ordre fra en regjering eller en foresatt, enten militær eller sivil, skal ikke frita personen fra straffansvar, med mindre:

a.       vedkommende var rettslig forpliktet til å adlyde ordre fra regjeringen eller den aktuelle foresatte,

b.       vedkommende ikke visste at ordren var rettsstridig, og

c.       ordren ikke var åpenbart rettsstridig.

2. I forbindelse med denne artikkel er ordre om å begå folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten åpenbart rettsstridig.

Del 4. Domstolens sammensetning og administrasjon

Artikkel 34

Domstolens organer

Domstolen skal bestå av følgende organer:

a.       presidentskapet,

b.       en ankeavdeling, en domsavdeling og en forundersøkelsesavdeling,

c.       aktoratet og

d.       sekretariatet.

Artikkel 35

Dommeres tjenestegjøring

1. Alle dommere skal velges til medlemmer av Domstolen på heltid og må kunne tjenestegjøre på heltid fra første dag av sin funksjonstid.

2. Dommerne som utgjør presidentskapet, skal tjenestegjøre på heltid så snart de er valgt.

3. Presidentskapet kan, på grunnlag av Domstolens arbeidsbelastning og i samråd med dens medlemmer, fra tid til annen beslutte i hvilken grad de øvrige dommerne plikter å tjenestegjøre på heltid. Slike beslutninger skal ikke berøre bestemmelsene i artikkel 40.

4. De økonomiske betingelsene for dommere som ikke plikter å tjenestegjøre på heltid, skal fastsettes i samsvar med artikkel 49.

Artikkel 36

Kvalifikasjonskrav, innstilling og valg av dommere

1. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 2 skal det være 18 dommere ved Domstolen.

2.

a.       Presidentskapet, som opptrer på vegne av Domstolen, kan foreslå å utvide antallet dommere angitt i nr. 1, og det skal grunngi hvorfor dette anses som nødvendig og hensiktsmessig. Justissekretæren skal omgående oversende slike forslag til alle statspartene.

b.       Ethvert slikt forslag skal deretter vurderes på et statspartsmøte, som skal innkalles i samsvar med artikkel 112. Forslaget skal anses som vedtatt dersom det godkjennes på møtet med to tredjedels flertall blant medlemmene av statspartsmøtet, og skal tre i kraft på det tidspunkt statspartsmøtet fastsetter.

c.        

                              i.           Så snart et forslag om utvidelse av antallet dommere er blitt vedtatt etter bokstav b, skal valget av tilleggsdommere foretas på statspartsmøtets påfølgende møte i samsvar med nr. 3 til 8 og artikkel 37 nr. 2.

                            ii.           Så snart et forslag om utvidelse av antallet dommere er blitt vedtatt og gjennomført i samsvar med bokstav b og c i), kan presidentskapet senere, dersom Domstolens arbeidsbelastning tilsier det, foreslå en reduksjon av antallet dommere, forutsatt at antallet dommere ikke blir lavere enn antallet angitt i nr. 1. Forslaget skal behandles i henhold til fremgangsmåten fastlagt i bokstav a og b. Dersom forslaget vedtas, skal antallet dommere gradvis reduseres etter hvert som de tjenestegjørende dommeres funksjonstid utløper, inntil det nødvendige antall er nådd.

3.

a.       Dommerne skal velges blant personer med høy moralsk karakter, upartiskhet og integritet og som besitter de kvalifikasjoner som deres respektive stater krever for å bli utnevnt til de høyeste juridiske embeter.

b.       Hver kandidat som stiller til valg ved Domstolen skal

                              i.           besitte anerkjent kompetanse i strafferett og straffeprosess og nødvendig relevant erfaring fra straffesaker, enten som dommer, aktor eller forsvarer eller i annen tilsvarende egenskap, eller

                            ii.           besitte anerkjent kompetanse innen relevante områder av folkeretten, som internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter, og omfattende erfaring i et juridisk yrke som er relevant for arbeidet som dommer ved Domstolen.

c.       Hver kandidat som stiller til valg ved Domstolen skal ha utmerkede kunnskaper i og beherske flytende minst ett av Domstolens arbeidsspråk.

4.

a.       Innstilling av kandidater til verv ved Domstolen kan foretas av enhver stat som er part i disse vedtekter, og skal gjøres enten

                              i.           etter fremgangsmåten for innstilling av kandidater for utnevnelse til de høyeste juridiske embeter i vedkommende stat, eller

                            ii.           etter fremgangsmåten for nominasjon av kandidater til Den internasjonale domstol i henhold til dens vedtekter.
Innstillingene skal være ledsaget av en erklæring som i nødvendige detaljer angir hvordan kandidatene oppfyller kravene i nr. 3.

b.       Hver statspart kan til ethvert gitt valg foreslå en kandidat som skal være borger av en av statspartene, men ikke nødvendigvis av forslagsstaten.

c.       Statspartsmøtet kan, dersom det finner det hensiktsmessig, beslutte å nedsette en rådgivende komité for innstillinger. I så fall skal komitéens sammensetning og mandat fastsettes av statspartsmøtet.

5. Ved valg skal det foreligge to lister over kandidater.

Liste A skal inneholde navn på kandidater med de kvalifikasjoner som er angitt i nr. 3 bokstav b i), og

liste B skal inneholde navn på kandidater med de kvalifikasjoner som er angitt i nr. 3 bokstav b ii).

En kandidat som har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å stå på begge listene, kan velge hvilken liste han eller hun vil stå på. Ved det første valget til Domstolen skal det velges minst ni dommere fra liste A og minst fem dommere fra liste B. Senere valg skal tilrettelegges slik at det ved Domstolen opprettholdes en tilsvarende fordeling mellom kvalifiserte dommere fra de to listene.

6.

a.       Dommerne skal velges ved hemmelig avstemning på statspartsmøtet som er innkalt for dette formål etter artikkel 112. Med forbehold for nr. 7 skal personene som velges til Domstolen, være de 18 kandidatene som oppnår det høyeste antall stemmer og to tredjedels flertall blant de statsparter som er til stede og avgir stemme.

b.       Dersom det ikke blir valgt et tilstrekkelig antall dommere ved den første avstemningen, skal det avholdes ytterligere avstemninger etter fremgangsmåten i bokstav a) inntil de resterende vervene er besatt.

7. Ingen av dommerne skal være borgere av samme stat. En person som med sikte på medlemskap i Domstolen vil kunne anses som borger av flere enn én stat, skal regnes som borger av den stat der vedkommende vanligvis utøver sine borgerlige og politiske rettigheter.

8.

a.       Ved valg av dommere skal statspartene ta hensyn til behovet for å sikre, blant Domstolens medlemmer,

                              i.           at verdens viktigste rettssystemer er representert,

                            ii.           rimelig geografisk representasjon og

                           iii.           en rettferdig representasjon av kvinnelige og mannlige dommere.

b.       Statspartene skal også ta hensyn til behovet for å inkludere dommere med juridisk ekspertise i særskilte spørsmål, herunder, men ikke begrenset til, spørsmål om vold mot kvinner eller barn.

9.

a.       Med forbehold for bestemmelsene i bokstav b skal dommerne tjenestegjøre i en periode på ni år og skal, med forbehold for bestemmelsene i bokstav c og artikkel 37 nr. 2, ikke kunne gjenvelges.

b.       Ved det første valget skal en tredjedel av de valgte dommerne ved loddtrekning utpekes til å tjenestegjøre i en periode på tre år, en tredjedel av de valgte dommerne skal ved loddtrekning utpekes til å tjenestegjøre i en periode på seks år, og de øvrige skal tjenestegjøre i en periode på ni år.

c.       En dommer som er utpekt til å tjenestegjøre i tre år etter bestemmelsene i bokstav b, skal kunne gjenvelges for en hel periode.

10. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 9 skal en dommer utpekt til et domskammer eller et ankekammer i samsvar med artikkel 39 fullføre behandlingen av en sak som vedkommende allerede har påbegynt å behandle ved dette kammeret.

Artikkel 37

Ledige dommerverv

1. I tilfelle et dommerverv blir ledig, skal det holdes valg i samsvar med artikkel 36 for å besette den ledige stillingen.

2. En dommer valgt for å besette en ledig stilling skal fullføre forgjengerens gjenværende funksjonstid og kan, dersom denne perioden er tre år eller kortere, gjenvelges for en hel periode i samsvar med artikkel 36.

Artikkel 38

Presidentskapet

1. Presidenten og første og annen visepresident skal velges ved et absolutt flertall blant dommerne. Hver enkelt av dem skal tjenestegjøre i en periode på tre år eller inntil deres respektive funksjonstid som dommere utløper, avhengig av hva som inntreffer først. De kan gjenvelges én gang.

2. Dersom presidenten ikke kan møte eller han eller hun er inhabil, skal første visepresident fungere i presidentens sted. Dersom verken presidenten eller første visepresident kan møte eller de er inhabile, skal annen visepresident fungere i deres sted.

3. Presidenten og første og annen visepresident skal utgjøre presidentskapet, som skal være ansvarlig for:

a.       behørig administrasjon av Domstolen med unntak av aktoratet, og

b.       de øvrige funksjoner det tillegges i samsvar med disse vedtekter.

4. Under utføring av sine forpliktelser i henhold til nr. 3 bokstav a skal presidentskapet koordinere sitt arbeid med hovedanklageren og søke samarbeid med ham eller henne i alle saker av felles interesse.

Artikkel 39

Domstolskamrene

1. Så snart som mulig etter valget av dommerne skal Domstolen organisere seg i avdelinger som angitt i artikkel 34 bokstav b. Ankeavdelingen skal bestå av presidenten og fire andre dommere, domsavdelingen av minst seks dommere og forundersøkelsesavdelingen av minst seks dommere. Fordelingen av dommere til avdelingene skal baseres på arten av de funksjoner som er tillagt hver avdeling, og de kvalifikasjoner og den erfaring som de valgte dommerne er i besittelse av, slik at hver avdeling skal inneha en hensiktsmessig kombinasjon av ekspertise innen strafferett og straffeprosess og innen folkerett. Doms- og forundersøkelsesavdelingene skal hovedsakelig bestå av dommere med praktisk erfaring fra straffesaker.

2.

a.       Domstolens rettslige funksjoner skal i hver avdeling utøves av kamre.

b.        

                              i.           Ankekammeret skal bestå av samtlige dommere ved ankeavdelingen.

                            ii.           Domskammerets funksjoner skal utøves av tre dommere ved domsavdelingen.

                           iii.           Forundersøkelseskammerets funksjoner skal enten utøves av tre dommere ved forundersøkelsesavdelingen eller av en enkelt dommer ved samme avdeling i samsvar med disse vedtekter og prosessreglene.

c.       Ingen bestemmelse i dette nummer skal være til hinder for en parallell opprettelse av flere doms- eller forundersøkelseskamre dersom dette anses påkrevd for en effektiv håndtering av Domstolens arbeidsbyrde.

3.

a.       Dommere utpekt til doms- og forundersøkelsesavdelingene skal tjenestegjøre ved disse avdelingene i en periode på tre år og deretter fullføre behandlingen av saker som allerede er påbegynt for den aktuelle avdelingen.

b.       Dommere som er utpekt til ankeavdelingen, skal tjenestegjøre ved denne avdelingen i hele sin funksjonstid.

4. Dommere som er utpekt til ankeavdelingen, skal bare tjenestegjøre ved denne avdelingen. Ingen bestemmelse i denne artikkel skal være til hinder for at dommere fra domsavdelingen midlertidig knyttes til forundersøkelsesavdelingen eller omvendt, dersom presidentskapet anser at det er påkrevd for en effektiv håndtering av Domstolens arbeidsbyrde. Forutsetningen for dette er likevel at en dommer som har deltatt i forundersøkelsen av en sak, ikke under noen omstendighet skal kunne tjenestegjøre i det domskammer som behandler saken.

Artikkel 40

Dommernes uavhengighet

1. Dommerne skal være uavhengige ved utøvelsen av sine funksjoner.

2. Dommere skal ikke delta i noe virksomhet som er egnet til å komme i konflikt med deres dommerfunksjoner eller skape tvil om deres uavhengighet.

3. Dommere som plikter å tjenestegjøre på heltid ved Domstolen, skal ikke delta i annen virksomhet av profesjonell art.

4. Ethvert spørsmål vedrørende anvendelsen av nr. 2 og 3 skal avgjøres ved et absolutt flertall blant dommerne. Dersom et slikt spørsmål berører en enkelt dommer, skal vedkommende ikke delta i avgjørelsen av spørsmålet.

Artikkel 41

Dommernes fritak og inhabilitet

1. Presidentskapet kan, på anmodning fra en dommer og i samsvar med prosessreglene, frita vedkommende dommer fra å utøve en funksjon etter disse vedtekter.

2.

a.       En dommer skal ikke delta i behandlingen av noen sak der hans eller hennes upartiskhet av en eller annen grunn med rimelighet vil kunne trekkes i tvil. En dommer er inhabil i en sak i samsvar med dette nummer blant annet dersom han eller hun i en eller annen egenskap tidligere har vært beskjeftiget med saken for Domstolen eller, på nasjonalt plan, med en tilknyttet straffesak som personen som etterforskes eller straffeforfølges, var innblandet i. En dommer skal også være inhabil av andre grunner i henhold til prosessreglene.

b.       Hovedanklageren eller den personen som etterforskes eller straffeforfølges kan anmode om at en dommer erklæres inhabil etter dette nummer.

c.       Ethvert spørsmål med hensyn til en dommers habilitet skal avgjøres ved et absolutt flertall blant dommerne. Dommeren det er gjort innsigelse mot, har rett til å legge frem sine synspunkter på saken, men skal ikke delta i avgjørelsen.

Artikkel 42

Aktoratet

1. Aktoratet skal opptre uavhengig som et atskilt organ i Domstolen. Det skal ha ansvaret for å motta henvisninger og underbygd informasjon om forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, for å undersøke dem og for å gjennomføre etterforskning og straffeforfølgning for Domstolen. Et medlem av aktoratet skal verken søke eller handle etter instrukser fra eksterne kilder.

2. Aktoratet skal ledes av hovedanklageren. Hovedanklageren skal ha ubeskåret myndighet med hensyn til ledelsen og administrasjonen av aktoratet, herunder personalet, lokaler og dets andre ressurser. Hovedanklageren skal bistås av en eller flere viseanklagere, som skal ha fullmakt til å utføre enhver handling som kreves av hovedanklageren etter disse vedtekter. Hovedanklageren og viseanklagerne skal ikke ha samme nasjonalitet. De skal tjenestegjøre på heltid.

3. Hovedanklageren og viseanklagerne skal være personer med høy moralsk karakter, være meget kompetente i og ha omfattende praktisk erfaring med straffeforfølgning eller pådømmelse i straffesaker. De skal videre ha utmerkede kunnskaper i og beherske flytende minst ett av Domstolens arbeidsspråk.

4. Hovedanklageren skal velges ved hemmelig avstemning med absolutt flertall av statspartsmøtets medlemmer. Viseanklagerne skal velges på samme måte fra en liste av kandidater fremlagt av hovedanklageren. Hovedanklageren skal innstille tre kandidater for hvert viseanklagerverv som skal besettes. Med mindre det fastsettes kortere funksjonstid når hovedanklageren og viseanklagerne velges, skal de tjenestegjøre i en periode på ni år og skal ikke kunne gjenvelges.

5. Verken hovedanklageren eller viseanklagerne skal delta i noen virksomhet som er egnet til å komme i konflikt med hans eller hennes påtalefunksjoner eller skape tvil om hans eller hennes uavhengighet. De skal ikke delta i noen annen virksomhet av profesjonell art.

6. Presidentskapet kan, på anmodning fra hovedanklageren eller en viseanklager, frita ham eller henne fra å opptre i en særskilt sak.

7. Verken hovedanklageren eller viseanklagerne skal delta i behandlingen av noen sak der deres upartiskhet av en eller annen grunn med rimelighet vil kunne trekkes i tvil. De er inhabile i en sak i samsvar med dette nummer blant annet dersom de i en eller annen egenskap tidligere har vært beskjeftiget med saken for Domstolen eller, på nasjonalt plan, med en tilknyttet straffesak som personen som etterforskes eller straffeforfølges, var innblandet i.

8. Ethvert spørsmål med hensyn til hovedanklagerens eller viseanklagernes habilitet skal avgjøres av ankekammeret.

a.       Personen som etterforskes eller straffeforfølges, kan når som helst anmode om at hovedanklageren eller en viseanklager erklæres inhabil av de grunner som er fastsatt i denne artikkel.

b.       Hovedanklageren eller viseanklageren, avhengig av hva som passer, har rett til å legge frem sine synspunkter på saken.

9. Hovedanklageren skal utpeke rådgivere med juridisk ekspertise i særskilte spørsmål, herunder, men ikke begrenset til, spørsmål om seksuell eller kjønnsrelatert vold og vold mot barn.

Artikkel 43

Sekretariatet

1. Sekretariatet skal ha ansvaret for de ikke-judisielle sidene ved administrasjonen og betjeningen av Domstolen, med forbehold for de funksjoner og den myndighet som er tillagt hovedanklageren i samsvar med artikkel 42.

2. Sekretariatet skal ledes av justissekretæren, som skal være Domstolens øverste administrative tjenestemann. Justissekretæren skal ved utøvelsen av sine funksjoner være underlagt Domstolens president.

3. Justissekretæren og visejustissekretæren skal være personer med høy moralsk karakter, være meget kompetente og ha utmerkede kunnskaper i og beherske flytende minst ett av Domstolens arbeidsspråk.

4. Dommerne skal velge justissekretæren ved absolutt flertall ved hemmelig avstemning, og de skal ta hensyn til eventuelle anbefalinger fra statspartsmøtet. Ved behov og på justissekretærens anbefaling, skal dommerne på samme måte velge en visejustissekretær.

5. Justissekretæren skal tjenestegjøre i en periode på fem år, skal kunne gjenvelges én gang og skal tjenestegjøre på heltid. Visejustissekretæren skal tjenestegjøre i en periode på fem år eller for kortere tid avhengig av hva som fastsettes ved absolutt flertall av dommerne, og kan velges med det utgangspunkt at visejustissekretæren skal stå til rådighet for å tjenestegjøre etter behov.

6. Justissekretæren skal opprette en enhet for ofre og vitner ved sekretariatet. Enheten skal i samråd med aktoratet sørge for beskyttelsestiltak og sikkerhetsordninger, rådgivning og annen hensiktsmessig bistand til vitner, ofre som møter for Domstolen, og andre som kan være utsatt for fare som følge av slike vitners vitneprov. Enheten skal ha personale med ekspertise om traumer, herunder traumer som følge av forbrytelser som har bestått i seksuell vold.

Artikkel 44

Personale

1. Hovedanklageren og justissekretæren skal utnevne kvalifiserte personer til sine respektive kontorer etter behov. I hovedanklagerens tilfelle skal dette også omfatte utnevning av etterforskere.

2. Ved tilsetting av personale skal hovedanklageren og justissekretæren påse at de knytter til seg personer med de høyeste standarder for effektivitet, kompetanse og integritet, og de skal ta tilsvarende hensyn til kriteriene fastsatt i artikkel 36 nr. 8.

3. Justissekretæren skal, med presidentskapets og hovedanklagerens samtykke, foreslå et tjenestereglement for personalet som inkluderer vilkårene og betingelsene for tilsetting, avlønning og oppsigelse av Domstolens personale. Personalets tjenestereglement skal godkjennes av statspartsmøtet.

4. Domstolen kan, i unntaksvise tilfeller, benytte personale stilt til rådighet vederlagsfritt av statsparter, mellomstatlige organisasjoner eller ikke-statlige organisasjoner for å bistå et hvilket som helst av Domstolens organer i dets arbeid. Hovedanklageren kan akseptere ethvert slikt tilbud på vegne av aktoratet. Personale stilt til rådighet vederlagsfritt skal benyttes i samsvar med retningslinjer nedfelt av statspartsmøtet.

Artikkel 45

Høytidelig erklæring

Før dommerne, hovedanklageren, viseanklagerne, justissekretæren og visejustissekretæren tiltrer sine respektive verv etter disse vedtekter, skal hver av dem i offentlig rettsmøte avgi en høytidelig erklæring om at han eller hun vil utøve sitt verv upartisk og samvittighetsfullt.

Artikkel 46

Tap av verv

1. En dommer, hovedanklageren, en viseanklager, justissekretæren eller visejustissekretæren skal ved beslutning truffet for dette formål i samsvar med nr. 2 fjernes fra sitt verv dersom vedkommende:

a.       er funnet å ha begått en alvorlig tjenesteforsømmelse eller et alvorlig brudd på hans eller hennes plikter etter disse vedtekter, som fastsatt i prosessreglene, eller

b.       er uskikket til å utøve de funksjoner som er nedfelt etter disse vedtekter.

2. En beslutning om en dommers, hovedanklagerens eller en viseanklagers tap av verv etter nr. 1 skal treffes av statspartsmøtet ved hemmelig avstemning:

a.       dersom det gjelder en dommer, ved to tredels flertall av statspartene på anbefaling vedtatt med to tredels flertall av de øvrige dommere,

b.       dersom det gjelder hovedanklageren, ved absolutt flertall av statspartene,

c.       dersom det gjelder en viseanklager, ved absolutt flertall av statspartene på anbefaling fra hovedanklageren.

3. En beslutning med hensyn til justissekretærens eller visejustissekretærens tap av verv skal treffes med absolutt flertall av dommerne.

4. En dommer, hovedanklager, viseanklager, justissekretær eller visejustissekretær hvis atferd eller skikkethet til å utøve de funksjoner vervet er tillagt etter disse vedtekter, bestrides i henhold til denne artikkel, skal ha full anledning til å fremlegge og motta bevismateriale og til å inngi anførsler i samsvar med prosessreglene. Vedkommende skal for øvrig ikke delta i behandlingen av saken.

Artikkel 47

Disiplinærtiltak

En dommer, hovedanklager, viseanklager, justissekretær eller visejustissekretær som har begått en tjenesteforsømmelse av mindre alvorlig art enn omhandlet i artikkel 46 nr. 1, skal gjøres til gjenstand for disiplinærtiltak i samsvar med prosessreglene.

Artikkel 48

Privilegier og immuniteter

1. Domstolen skal på hver statsparts territorium nyte godt av de privilegier og den immunitet som er nødvendig for at den skal kunne fungere etter sin hensikt.

2. Dommerne, hovedanklageren, viseanklagerne og justissekretæren skal under utøvelsen av sine verv ved Domstolen og i forbindelse med dette nyte godt av de samme diplomatiske privilegier og den samme diplomatiske immunitet som innrømmes stasjonssjefer, og de skal etter utløpet av sin funksjonstid fortsatt tilstås immunitet mot rettsforfølgning av enhver art med hensyn til sine tjenestehandlinger, herunder skriftlige og muntlige utsagn.

3. Visejustissekretæren, aktoratets personale og personalet ved sekretariatet skal nyte godt av de privilegier, den immunitet og de lettelser som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver, i samsvar med avtalen om Domstolens privilegier og immuniteter.

4. Advokater, sakkyndige, vitner og enhver annen person hvis nærvær er påkrevd ved Domstolens sete, skal gis den behandling som er nødvendig for at Domstolen skal fungere etter sin hensikt, i samsvar med avtalen om Domstolens privilegier og immuniteter.

5. Privilegier og immuniteter for

a.       en dommer eller hovedanklageren kan oppheves ved absolutt flertall av dommerne,

b.       justissekretæren kan oppheves av presidentskapet,

c.       viseanklagerne og aktoratets personale kan oppheves av hovedanklageren,

d.       visejustissekretæren og personalet ved justissekretærens kontor kan oppheves av justissekretæren.

Artikkel 49

Lønn, godtgjørelser og utgiftsdekning

Dommerne, hovedanklageren, viseanklagerne, justissekretæren og visejustissekretæren skal motta lønn, godtgjørelser og utgiftsdekning som fastsatt av statspartsmøtet. Disse lønningene og godtgjørelsene skal ikke reduseres i løpet av deres funksjonstid.

Artikkel 50

Offisielle språk og arbeidsspråk

1. Domstolens offisielle språk skal være arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Dommer avsagt av Domstolen og andre avgjørelser som løser grunnleggende spørsmål henvist til Domstolen, skal offentliggjøres på de offisielle språkene. Presidentskapet avgjør, i samsvar med kriterier fastsatt i prosessreglene, hvilke avgjørelser som kan anses for å løse grunnleggende spørsmål for formålene i dette nummer.

2. Domstolens arbeidsspråk skal være engelsk og fransk. Prosessreglene skal fastsette i hvilke tilfeller andre offisielle språk kan brukes som arbeidsspråk.

3. Domstolen skal på anmodning fra en part i en rettergang eller en stat som er gitt adgang til å intervenere i en rettergang, tillate at vedkommende part eller stat benytter et annet språk enn engelsk eller fransk dersom Domstolen anser at en slik tillatelse er tilstrekkelig berettiget.

Artikkel 51

Prosessregler

1. Prosessreglene skal tre i kraft når de er blitt vedtatt med to tredels flertall blant statspartsmøtets medlemmer.

2. Endringer i prosessreglene kan foreslås av:

a.       enhver statspart,

b.       dommerne, ved et absolutt flertall, eller

c.       hovedanklageren.

Slike endringer skal tre i kraft når de er blitt vedtatt med to tredels flertall blant statspartsmøtets medlemmer.

3. Etter at prosessreglene er blitt vedtatt, kan dommerne i hastesaker, dersom reglene ikke omhandler en bestemt situasjon for Domstolen, med to tredels flertall utarbeide midlertidige regler som får anvendelse inntil de er vedtatt, endret eller forkastet av statspartsmøtet på dets påfølgende ordinære eller ekstraordinære møte.

4. Prosessreglene, endringer i disse og enhver midlertidig regel skal være i samsvar med disse vedtekter. Endringer i prosessreglene og midlertidige regler får ikke tilbakevirkende kraft til ulempe for en person som etterforskes eller straffeforfølges eller som er blitt domfelt.

5. Ved konflikt mellom vedtektene og prosessreglene skal vedtektene ha forrang.

Artikkel 52

Domstolens forretningsorden

1. Dommerne skal i samsvar med disse vedtekter og prosessreglene med absolutt flertall vedta en forretningsorden for Domstolen, som er nødvendig av hensyn til dens daglige virksomhet.

2. Ved utarbeidingen av forretningsordenen og eventuelle endringer i den skal det holdes samråd med hovedanklageren og justissekretæren.

3. Forretningsordenen og enhver endring i den skal ha virkning straks etter vedtakelse med mindre dommerne beslutter noe annet. Umiddelbart etter vedtakelsen skal de oversendes til statspartene for kommentarer. Dersom det innen seks måneder ikke foreligger innvendinger fra et flertall av statspartene, skal forretningsordenen fortsette å være i kraft.

DEL 5. Etterforskning og påtale

Artikkel 53

Iverksetting av etterforskning

1. Hovedanklageren skal etter å ha vurdert de opplysninger han eller hun er gjort kjent med, iverksette en etterforskning, med mindre han eller hun finner at det ikke er rimelig grunnlag for å gå videre med saken i henhold til disse vedtekter. I sin avgjørelse om hvorvidt etterforskning skal iverksettes, skal hovedanklageren vurdere om:

a.       de opplysninger hovedanklageren har til rådighet gir rimelig grunnlag for å tro at det er begått eller begås en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon,

b.       saken kan eller vil kunne tas opp til behandling i samsvar med artikkel 17, og

c.       idet det tas hensyn til forbrytelsens alvorlighetsgrad og ofrenes interesser, det likevel er vektige grunner til å tro at en etterforskning ikke ville være tjenlig ut fra rettferdighetshensyn.

Dersom hovedanklageren finner at det ikke er rimelig grunnlag for å gå videre med saken, og hans eller hennes beslutning utelukkende er truffet på grunnlag av bokstav c) ovenfor, skal han/hun underrette forundersøkelseskammeret om dette.

2. Dersom hovedanklageren etter etterforskning konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for påtale fordi:

a.       det ikke finnes tilstrekkelig rettslig eller faktisk grunnlag til å be om pågripelsesbeslutning eller innkallingsordre i henhold til artikkel 58,

b.       saken skal avvises henhold til artikkel 17, eller

c.       påtale ikke er tjenlig ut fra rettferdighetshensyn, alle omstendigheter tatt i betraktning, herunder forbrytelsens alvorlighetsgrad, ofrenes interesser og den påståtte gjerningspersonens alder eller skrøpelighet og vedkommendes rolle i den påståtte forbrytelsen,

skal hovedanklageren underrette forundersøkelseskammeret og staten som henviste situasjonen i samsvar med artikkel 14, eller Sikkerhetsrådet i et tilfelle omhandlet i artikkel 13 bokstav b), om hans/hennes konklusjon og dens begrunnelse.

3.

a.       Etter anmodning fra staten som henviste situasjonen i samsvar med artikkel 14, eller fra Sikkerhetsrådet i henhold til artikkel 13 bokstav b), kan forundersøkelseskammeret ta hovedanklagerens avgjørelse i henhold til nr. 1 eller nr. 2 om ikke å gå videre med saken opp til ny behandling, og kan anmode hovedanklageren om å revurdere denne avgjørelse.

b.       I tillegg kan forundersøkelseskammeret på eget initiativ ta en avgjørelse om ikke å gå videre med en sak opp til ny behandling, dersom hovedanklageren har truffet avgjørelsen utelukkende på grunnlag av nr. 1 c) eller nr. 2 c). I så fall skal hovedanklagerens avgjørelse bare få virkning dersom den blir stadfestet av forundersøkelseskammeret.

4. Hovedanklageren kan til enhver tid revurdere en avgjørelse om hvorvidt det skal iverksettes etterforskning eller reises påtale på grunnlag av nye fakta eller opplysninger.

Artikkel 54

Hovedanklagerens plikter og kompetanse i forbindelse med etterforskning

1. Hovedanklageren skal:

a.       for å finne frem til sannheten, la etterforskningen omfatte alle fakta og bevis som kan ha betydning for vurderingen av spørsmålet om det foreligger straffansvar etter disse vedtekter, og skal i denne sammenheng etterforske både de forhold som taler mot og til fordel for den mistenkte i like stor grad,

b.       treffe egnede tiltak for å sikre effektiv etterforskning og påtale av forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og skal i denne sammenheng ivareta ofrenes og vitnenes interesser og personlige situasjon, herunder deres alder, kjønn som definert i artikkel 7 nr. 3 og helsetilstand, samt ta hensyn til forbrytelsens art, særlig når denne omfatter seksuell eller kjønnsrelatert vold eller vold mot barn, og

c.       fullt ut respektere personers rettigheter som følger av disse vedtekter.

2. Hovedanklageren kan foreta etterforskning på territoriet til en stat:

a.       i samsvar med bestemmelsene i del 9, eller

b.       som forundersøkelseskammeret har tillatt i henhold til artikkel 57 nr. 3 d).

3. Hovedanklageren kan:

a.       innhente og undersøke bevis,

b.       innkalle og avhøre personer under etterforskning, ofre og vitner,

c.       søke samarbeid med enhver stat eller mellomstatlig organisasjon eller avtale ordninger i samsvar med sin kompetanse og/eller sitt mandat.

d.       inngå de ordninger eller avtaler som måtte være nødvendige for å lette samarbeidet med en stat, en mellomstatlig organisasjon eller en person, og som ikke er uforenlige med disse vedtekter,

e.       forplikte seg til ikke å utlevere, på noe trinn i saksbehandlingen, dokumenter eller opplysninger som hovedanklageren mottar med forbehold om fortrolig behandling og utelukkende med sikte på å fremskaffe nye bevis, med mindre den som har gitt informasjonen samtykker, og

f.       treffe de nødvendige tiltak, eller be om at de nødvendige tiltak blir truffet, for å sikre fortrolig behandling av opplysninger, beskyttelse av personer eller sikring av bevis.

Artikkel 55

Individuelle rettigheter under en etterforskning

1. I forbindelse med en etterforskning i henhold til disse vedtekter, skal en person:

a.       ikke tvinges til å avgi forklaring som inkriminerer ham/henne eller til å tilstå skyld,

b.       ikke utsettes for noen form for tvang, nød, trussel, tortur eller annen form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff,

c.       dersom avhøret foregår på et annet språk enn det personen fullt ut forstår og taler, skal vedkommende vederlagsfritt motta bistand fra en kompetent tolk samt de oversettelser som er nødvendige for å ivareta krav om rettferdighet, og

d.       ikke utsettes for vilkårlig pågripelse eller fengsling, og skal ikke berøves sin frihet, bortsett fra av de grunner og i samsvar med de prosedyrer som er fastlagt i disse vedtektene.

2. Dersom det foreligger grunner til å tro at en person har begått en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og denne personen skal avhøres enten av hovedanklageren eller av nasjonale myndigheter som følge av en anmodning fremsatt i henhold til del 9, skal vedkommende også ha følgende rettigheter som han eller hun skal gjøres kjent med før det foretas avhør:

a.       å få opplyst før avhøret at det foreligger grunner til å tro at han eller hun har begått en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon,

b.       å la være å forklare seg, uten at slik taushet blir tillagt vekt ved avgjørelsen av skyld eller uskyld,

c.       å motta juridisk bistand etter eget valg, eller dersom vedkommende ikke har juridisk bistand, å få oppnevnt juridisk bistand, i ethvert tilfelle hvor dette er nødvendig ut fra rettferdighetshensyn, og i så fall vederlagsfritt dersom vedkommende ikke har tilstrekkelige midler til å betale for det, og

d.       å bli avhørt i nærvær av forsvarer, med mindre personen frivillig har gitt avkall på sin rett til en forsvarer.

Artikkel 56

Forundersøkelseskammerets rolle ved en enestående anledning til etterforskning

1.

a.       Dersom hovedanklageren mener at det foreligger en enestående anledning, som kanskje ikke vil foreligge senere i forbindelse med rettsforhandlingene, til å innhente vitneprov eller vitneforklaring, eller til å undersøke, innhente eller kontrollere bevis, skal hovedanklageren informere forundersøkelseskammeret om dette.

b.       I så fall kan forundersøkelseskammeret, etter anmodning fra hovedanklageren, treffe de tiltak som måtte være nødvendige for å sikre rettergangens effektivitet og integritet, og særlig ivareta forsvarets rettigheter.

c.       Med mindre forundersøkelseskammeret gir pålegg om noe annet, skal hovedanklageren skaffe relevant informasjon til veie for personen som er pågrepet eller som har møtt fram etter innkalling i forbindelse med etterforskningen omtalt under bokstav a), slik at han/hun kan bli avhørt i saken.

2. Tiltakene nevnt i nr. 1 b) kan være:

a.       å gi anbefalinger eller avsi kjennelser om fremgangsmåter som skal følges,

b.       å gi pålegg om at det gjøres nedtegnelser under forhandlingene,

c.       å oppnevne sakkyndig bistand,

d.       å gi en forsvarer som representerer en person som er pågrepet eller har møtt for Domstolen etter innkalling, adgang til å delta, eller i tilfelle slik pågripelse eller fremmøte eller oppnevning av forsvarer ikke ennå har funnet sted, oppnevne en annen forsvarer til å overvære og representere forsvarets interesser,

e.       å utnevne en av kammerets medlemmer eller, om nødvendig, en annen tilgjengelig dommer ved forundersøkelses- eller domsavdelingen, til å observere og fremsette anbefalinger eller avsi kjennelser angående innhenting og sikring av bevis eller avhør av personer,

f.       å treffe andre tiltak som måtte være nødvendige for å innhente og sikre bevis.

3)

a.       Dersom hovedanklageren ikke har søkt tiltak iverksatt i samsvar med denne artikkel, men forundersøkelseskammeret mener at slike tiltak er påkrevd for å sikre bevis som den finner ville være vesentlig for forsvaret under rettsforhandlingene, skal kammeret rådføre seg med hovedanklageren om hvorvidt det foreligger god grunn for hovedanklagerens manglende anmodning om slike tiltak. Dersom forundersøkelseskammeret etter samråd fastslår at det ikke forelå noen berettiget grunn til hovedanklagerens manglende anmodning, kan forundersøkelseskammeret treffe slike tiltak på eget initiativ.

b.       En avgjørelse truffet av forundersøkelseskammeret om å handle på eget initiativ i henhold til dette nummer kan ankes av hovedanklageren. Anken skal være gjenstand for hurtig behandling.

4. Spørsmålet om bevis som er sikret eller innhentet med henblikk på hovedforhandlingene i henhold til denne artikkel, eller nedtegnelser av disse, skal tillates ført, avgjøres under hovedforhandlingen i henhold til artikkel 69 og tillegges den vekt som domskammeret bestemmer.

Artikkel 57

Forundersøkelseskammerets funksjoner og kompetanse

1. Med mindre annet er fastsatt i disse vedtekter, skal forundersøkelseskammeret utøve sine funksjoner i samsvar med bestemmelsene i denne artikkel.

2.

a.       Kjennelser eller avgjørelser i forundersøkelseskammeret avsagt i medhold av artikkel 15, 18, 19, 54 nr. 2, 61 nr. 7 og 72 må ha tilslutning fra et flertall av dets dommere.

b.       I alle andre tilfeller kan én dommer i forundersøkelseskammeret alene utøve de funksjoner som er fastlagt i disse vedtekter, med mindre annet er fastsatt i prosessreglene eller bestemmes av et flertall i forundersøkelseskammeret.

3. I tillegg til sine øvrige funksjoner etter disse vedtekter, kan forundersøkelseskammeret:

a.       etter anmodning fra hovedanklageren, avsi kjennelser og utstede ordrer som måtte være nødvendige for etterforskningen,

b.       etter anmodning fra en person som er pågrepet eller har møtt fram i henhold til innkalling etter artikkel 58, utstede de ordrer, herunder tiltak som beskrevet i artikkel 56, eller søke slikt samarbeid i henhold til del 9 som måtte være nødvendig for å bistå vedkommende person under forberedelse av hans eller hennes forsvar,

c.       om nødvendig, sørge for beskyttelse av ofre og vitner, samt verne om deres privatlivs fred, sikre bevis, beskytte personer som er blitt pågrepet eller har møtt fram i henhold til innkalling, samt verne opplysninger som gjelder nasjonal sikkerhet,

d.       gi hovedanklageren tillatelse til å foreta bestemte etterforskningsskritt innenfor territoriet til en statspart uten å ha sikret seg denne statens samarbeid i samsvar med del 9, dersom forundersøkelseskammeret har fastslått, samtidig som den berørte stats synspunkter tas i betraktning når det er mulig, at staten i det aktuelle tilfellet åpenbart er ute av stand til å gjennomføre en anmodning om samarbeid som følge av at det ikke finnes noen myndighet eller del av statens rettssystem som er kompetent til å gjennomføre anmodningen om samarbeid i henhold til del 9,

e.       søke samarbeid med stater i samsvar med artikkel 93 nr. 1 k), for å treffe beskyttende tiltak med henblikk på inndragning, særlig til fordel for ofrene i siste instans, når en beslutning om pågripelse eller en innkallingsordre er utferdiget i henhold til artikkel 58, idet det tas behørig hensyn til bevismaterialets tyngde og de berørte personers rettigheter i henhold til disse vedtekter og prosessreglene.

Artikkel 58

Forundersøkelseskammerets utferdigelse av pågripelsesbeslutning eller innkallingsordre

1. På ethvert tidspunkt etter at en etterforskning er iverksatt, skal forundersøkelseskammeret, etter begjæring fra hovedanklageren, utstede beslutning om pågripelse av en person dersom kammeret etter behandling av begjæringen og beviset eller andre opplysninger fremlagt av hovedanklageren, finner det godtgjort at:

a.       det er rimelig grunn til å tro at denne personen har begått en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og

b.       pågripelse av personen synes nødvendig:

                              i.           for å sikre at vedkommende møter til rettsforhandlingene,

                            ii.           for å sikre at vedkommende ikke legger hindringer i veien for eller setter i fare etterforskningen eller rettsforhandlingene, eller

                           iii.           eventuelt for å hindre at vedkommende fortsetter å begå den aktuelle forbrytelsen eller en annen forbrytelse i tilknytning til denne som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og som er et resultat av de samme omstendigheter.

2. Hovedanklagerens begjæring skal inneholde:

a.       navnet på personen og andre identifiserende kjennetegn av betydning,

b.       nøyaktig henvisning til de forbrytelser innenfor Domstolens jurisdiksjon som vedkommende person påstås å ha begått,

c.       en presis redegjørelse for de faktiske forhold som påstås å utgjøre disse forbrytelsene,

d.       et sammendrag over bevismaterialet og andre opplysninger som gir rimelig grunn til å tro at personen har begått disse forbrytelsene, og

e.       grunnen til at hovedanklageren mener pågripelse av personen er nødvendig.

3. Pågripelsesbeslutningen skal inneholde:

a.       navnet på personen og andre identifiserende kjennetegn av betydning,

b.       nøyaktig henvisning til de forbrytelser innenfor Domstolens jurisdiksjon som vedkommende person søkes pågrepet for, og

c.       en presis redegjørelse for de faktiske forhold som påstås å utgjøre disse forbrytelsene.

4. Pågripelsesbeslutningen skal gjelde inntil annet bestemmes av Domstolen.

5. På grunnlag av pågripelsesbeslutningen kan Domstolen anmode om midlertidig forvaring eller pågripelse og overlevering av person i henhold til del 9.

6. Hovedanklageren kan anmode forundersøkelseskammeret om å endre pågripelsesbeslutningen ved å foreta modifikasjoner eller tilføyelser i forbrytelsene angitt i denne. Forundersøkelseskammeret skal endre beslutningen på denne måten dersom det finner godtgjort at det er rimelig grunn til å tro at personen har begått de modifiserte eller tilføyde forbrytelsene.

7. I stedet for å begjære en pågripelsesbeslutning, kan hovedanklageren fremsette søknad til forundersøkelseskammeret om utstedelse av en innkallingsordre til personen. Finner forundersøkelseskammeret det godtgjort at det er rimelig grunn til å tro at personen har begått den påståtte forbrytelsen, og at en innkallingsordre er tilstrekkelig for å sikre at personen møter, skal den utstede innkallingsordre til personen, med eller uten vilkår som begrenser frihet (annet enn fengsling) dersom nasjonal rett tillater det. Innkallingen skal inneholde:

a.       navnet på personen og andre identifiserende kjennetegn av betydning,

b.       den nøyaktige dato personen skal møte,

c.       nøyaktig henvisning til de forbrytelser innenfor Domstolens jurisdiksjon som vedkommende person påstås å ha begått, og

d.       en presis redegjørelse for de faktiske forhold som påstås å utgjøre forbrytelsen.

Innkallingen skal forkynnes for personen.

Artikkel 59

Fremgangsmåte ved pågripelse i forvaringsstaten

1. En statspart som har mottatt anmodning om midlertidig fengslig forvaring eller pågripelse og overlevering, skal umiddelbart treffe tiltak for å pågripe vedkommende person i samsvar med sin egen lovgivning og bestemmelsene i del 9.

2. En person som er pågrepet skal straks fremstilles for den kompetente rettsmyndighet i forvaringsstaten, som i samsvar med denne statens lovgivning, skal avgjøre om:

a.       beslutningen gjelder denne personen,

b.       vedkommende er pågrepet i samsvar med gjeldende regler, og

c.       personens rettigheter er blitt respektert.

3. Personen som er pågrepet skal ha rett til å fremsette begjæring til den kompetente rettsmyndighet i forvaringsstaten om foreløpig løslatelse i påvente av overlevering.

4. I sin avgjørelse av en slik begjæring skal den kompetente myndighet i forvaringsstaten vurdere, på bakgrunn av de påståtte forbrytelsenes alvorlighetsgrad, om det foreligger påtrengende og særlige omstendigheter som tilsier midlertidig løslatelse, og om det finnes nødvendige garantier for å sikre at forvaringsstaten kan oppfylle sin plikt til å overlevere personen til Domstolen. Det skal ikke være opp til den kompetente myndighet i forvaringsstaten å vurdere om pågripelsesbeslutningen ble riktig utstedt etter artikkel 58, nr. 1 bokstav a) og b).

5. Forundersøkelseskammeret skal underrettes om enhver begjæring om midlertidig løslatelse og skal fremsette anbefalinger til den kompetente myndighet i forvaringsstaten. Den kompetente myndighet i forvaringsstaten skal ta fullt hensyn til slike anbefalinger, herunder anbefalinger om tiltak for å hindre at en person flykter, før den treffer sin avgjørelse.

6. Blir vedkommende innvilget midlertidig løslatelse, kan forundersøkelseskammeret be om regelmessige rapporter om status i den midlertidige løslatelsen.

7. Så snart det foreligger ordre om overlevering fra forvaringsstaten, skal vedkommende person bringes til Domstolen så raskt som mulig.

Artikkel 60

Innledende forhandlinger for Domstolen

1. Når personen er overlevert til Domstolen eller møter for Domstolen frivillig eller etter innkalling, skal forundersøkelseskammeret forsikre seg om at vedkommende er blitt informert om de forbrytelser han/hun påstås å ha begått, og om hans/hennes rettigheter i henhold til disse vedtekter, herunder sin rett til å fremsette begjæring om midlertidig løslatelse i påvente av rettsforhandlingene.

2. En person som er besluttet pågrepet, kan begjære midlertidig løslatelse i påvente av rettsforhandlingene. Dersom forundersøkelseskammeret finner godtgjort at vilkårene i artikkel 58 nr. 1 er oppfylt, skal personen fortsatt holdes i forvaring. I motsatt fall skal forundersøkelseskammeret løslate vedkommende, med eller uten vilkår.

3. Forundersøkelseskammeret skal med jevne mellomrom ta sin avgjørelse om løslatelse eller fengsling av en person opp til ny vurdering, og kan gjøre dette til enhver tid etter anmodning fra hovedanklageren eller vedkommende person. Ved en slik ny vurdering kan den endre sin avgjørelse i forhold til fengsling, løslatelse eller vilkårene for løslatelse, dersom den finner at nye omstendigheter tilsier det.

4. Forundersøkelseskammeret skal sikre at en person ikke holdes fengslet i urimelig lang tid før rettsforhandlingene som følge av en ikke unnskyldelig forsinkelse fra hovedanklagerens side. I tilfelle slik forsinkelse inntreffer, skal Domstolen vurdere løslatelse av personen, med eller uten vilkår.

5. Forundersøkelseskammeret kan, om nødvendig, utferdige en pågripelsesbeslutning for å sikre fremmøtet av en person som er blitt løslatt.

Artikkel 61

Bekreftelse av tiltalepunktene før hovedforhandling

1. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 2 og innen rimelig tid etter at en person er overlevert eller frivillig har møtt for Domstolen, skal forundersøkelseskammeret avholde et rettsmøte for å bekrefte tiltalepunktene som hovedanklageren akter å legge til grunn for å innlede rettsforhandlinger. Under rettsmøtet skal hovedanklageren, den tiltalte og den tiltaltes forsvarer være til stede.

2. Forundersøkelseskammeret kan, etter anmodning fra hovedanklageren eller etter eget tiltak, avholde et rettsmøte uten at den tiltalte er til stede, for å bekrefte tiltalepunktene som hovedanklageren akter å legge til grunn for å innlede rettsforhandlinger, når personen:

a.       har gitt avkall på sin rett til å være til stede, eller

b.       har flyktet eller ikke er å finne, og alle rimelig tiltak er iverksatt for å sikre at han eller hun møter for Domstolen, og for å underrette vedkommende om tiltalepunktene og om at et rettsmøte vil bli holdt for å bekrefte disse tiltalepunktene.

I så fall skal personen være representert ved en forsvarer dersom forundersøkelseskammeret bestemmer det ut fra rettferdighetshensyn.

3. I rimelig tid før rettsmøtet skal personen:

a.       motta kopi av dokumentet med tiltalepunktene som hovedanklageren akter å legge til grunn for å stille vedkommende for retten, og

b.       få opplyst hvilke bevis hovedanklageren akter å føre under rettsmøtet.

Forundersøkelseskammeret kan gi pålegg om utlevering av opplysninger til bruk under rettsmøtet.

4. Før rettsmøtet kan hovedanklageren fortsette etterforskningen og kan endre eller trekke tilbake tiltalepunkter. Personen skal i rimelig tid før rettsmøtet underrettes om enhver endring eller tilbaketrekking av tiltalepunkter. I tilfelle anklagepunkter trekkes tilbake, skal hovedanklageren underrette forundersøkelseskammeret om grunnen til tilbaketrekkingen.

5. Under rettsmøtet skal hovedanklageren underbygge hvert tiltalepunkt med tilstrekkelig bevis for å påvise at det foreligger vektige grunner til å tro at vedkommende har begått forbrytelsene han eller hun er tiltalt for. Hovedanklageren kan fremlegge bevis i form av dokumenter eller sammendrag, og behøver ikke innkalle vitnene som forventes å gi vitneforklaring under rettsforhandlingene.

6. Under rettsmøtet kan personen:

a.       gjøre innsigelser mot tiltalepunktene,

b.       bestride bevis fremlagt av hovedanklageren og

c.       fremlegge bevis.

7. Forundersøkelseskammeret skal på grunnlag av rettsmøtet avgjøre om bevismaterialet er tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger vektige grunner til å tro at vedkommende har begått hver av de forbrytelser som han/hun er tiltalt for. På grunnlag av sine rådslagninger skal forundersøkelseskammeret:

a.       bekrefte de tiltalepunkter hvor det har funnet at det foreligger tilstrekkelig bevis, og henvise personen til domskammeret for rettsforhandlinger på grunnlag av de bekreftede tiltalepunktene.

b.       nekte å bekrefte de tiltalepunkter hvor det har funnet at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis,

c.       utsette rettsmøtet og be hovedanklageren overveie:

                              i.           å fremskaffe ytterligere bevis eller å fortsette etterforskningen for et bestemt tiltalepunkt, eller

                            ii.           å endre et tiltalepunkt fordi det fremlagte bevismaterialet synes påvise en annen forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon.

8. Har forundersøkelseskammeret nektet å bekrefte et tiltalepunkt, skal dette ikke forhindre at hovedanklageren senere kan anmode om bekreftelse av tiltalepunktet dersom anmodningen er underbygd med ytterligere bevis.

9. Etter at tiltalepunktene er bekreftet og før hovedforhandlingen er begynt, kan hovedanklageren med forundersøkelseskammerets tillatelse og etter å ha underrettet den tiltalte, endre tiltalepunktene. Ønsker hovedanklageren å tilføye nye tiltalepunkter eller erstatte dem med mer alvorlige tiltalepunkter, må det holdes et rettsmøte i samsvar med denne artikkel for å bekrefte disse tiltalepunktene. Etter at hovedforhandlingen har begynt, kan hovedanklageren med domskammerets tillatelse trekke tiltalepunktene.

10. Tidligere utstedt ordre som angår tiltalepunkter som ikke er blitt bekreftet av forundersøkelseskammeret, eller som er trukket tilbake av hovedanklageren, skal opphøre å gjelde.

11. Så snart tiltalepunktene er blitt bekreftet i samsvar med denne artikkel, skal presidentskapet opprette et domskammer som, med forbehold for nr. 9 og artikkel 64 nr. 4, skal ha ansvaret for gjennomføringen av den etterfølgende rettergangen, og kan utøve enhver funksjon tillagt forundersøkelseskammeret som er relevant og som kan anvendes i forbindelse med denne rettergangen.

DEL 6. Rettergangen

Artikkel 62

Rettergangssted

Med mindre noe annet er bestemt, skal stedet for rettergangen være Domstolens sete.

Artikkel 63

Tiltaltes nærvær under rettergangen

1. Tiltalte skal være til stede under rettergangen.

2. Dersom tiltalte, som er til stede for Domstolen, stadig forstyrrer rettsforhandlingene, kan domskammeret bortvise tiltalte, og det skal treffe forholdsregler slik at han eller hun kan observere rettergangen og instruere forsvaret utenfor rettssalen, om påkrevd ved bruk av kommunikasjonsteknologi. Slike tiltak skal bare treffes i ekstraordinære tilfeller etter at andre rimelige alternativer har vist seg å være utilfredsstillende, og bare så lenge det er strengt påkrevd.

Artikkel 64

Domskammerets funksjoner og myndighet

1. Domskammerets funksjoner og myndighet fastsatt i denne artikkel skal utøves i samsvar med disse vedtektene og prosessreglene.

2. Domskammeret skal påse at rettergangen er rettferdig og effektiv og gjennomføres slik at tiltaltes rettigheter respekteres fullt ut og slik at det tas tilbørlig hensyn til beskyttelse av ofre og vitner.

3. Ved henvisning av en sak til hovedforhandling i samsvar med disse vedtekter, skal det domskammeret som er utpekt til å behandle saken:

a.       holde samråd med partene og vedta slike prosedyrer som er nødvendige for å legge til rette for en rettferdig og effektiv gjennomføring av forhandlingene,

b.       avgjøre hvilket eller hvilke språk som skal brukes under hovedforhandlingen, og

c.       med forbehold for andre relevante bestemmelser i disse vedtekter, sørge for at dokumenter eller opplysninger som tidligere ikke er fremlagt, fremlegges forut for rettergangen i tilstrekkelig god tid for å muliggjøre tilstrekkelig forberedelse til rettergangen.

4. Domskammeret kan, dersom det er nødvendig for at kammeret skal kunne virke på en effektiv og rettferdig måte, henvise innledende spørsmål til forundersøkelseskammeret eller om nødvendig, til en annen tilgjengelig dommer ved forundersøkelsesavdelingen.

5. Ved underretning til partene, kan domskammeret, når det passer, pålegge sammenslåing eller deling i saker som gjelder tiltale mot flere enn én tiltalt.

6. Ved utøvelse av sine funksjoner før eller under hovedforhandlingen, kan domskammeret, avhengig av hva som er nødvendig:

a.       utøve enhver av forundersøkelseskammerets funksjoner som nevnt i artikkel 61 nr. 11,

b.       beslutte at vitner møter og avgir vitneprov, samt at dokumenter og andre bevis legges frem, om nødvendig ved å anmode om bistand fra stater som fastsatt i disse vedtekter,

c.       sørge for beskyttelse av fortrolige opplysninger,

d.       beslutte at det legges frem bevis i tillegg til bevis som allerede er innsamlet forut for hovedforhandlingen eller ført av partene under hovedforhandlingen,

e.       sørge for beskyttelse av den tiltalte, vitner og ofre, og

f.       avgjøre alle andre relevante spørsmål.

7. Rettergangen skal være offentlig. Domskammeret kan imidlertid beslutte at særlige forhold krever at visse rettsforhandlinger holdes for lukkede dører for de formål som er fastsatt i artikkel 68 eller for å beskytte fortrolige eller sensitive opplysninger som vil bli fremlagt som bevis.

8.

a.       Ved hovedforhandlingens innledning skal domskammeret lese opp tiltalen, som på forhånd er bekreftet av forundersøkelseskammeret, for tiltalte. Domskammeret skal forsikre seg om at tiltalte forstår innholdet i tiltalen. Den skal gi ham eller henne anledning til å erklære seg skyldig i samsvar med artikkel 65 eller til å erklære seg ikke skyldig.

b.       Under hovedforhandlingen kan rettens formann gi retningslinjer for gjennomføringen av forhandlingene, herunder å sikre at de gjennomføres på en rettferdig og upartisk måte. Med forbehold for eventuelle retningslinjer fra rettens formann, kan partene fremlegge bevis i samsvar med bestemmelsene i disse vedtekter.

9. Domskammeret skal blant annet ha myndighet, etter anmodning fra en av partene eller av eget tiltak, til å:

a.       avgjøre om hvorvidt bevis skal tillates ført eller er relevant, og

b.       ta alle nødvendige skritt for å opprettholde ro og orden under et rettsmøte.

10. Domskammeret skal sørge for at det utarbeides en fullstendig rettsbok som gir en nøyaktig gjengivelse av forhandlingene, og at den holdes ved like og oppbevares av justissekretæren.

Artikkel 65

Tilståelsessaker

1. Dersom tiltalte erkjenner skyld etter artikkel 64 nr. 8 bokstav a, skal domskammeret avgjøre hvorvidt:

a.       tiltalte forstår innholdet i og følgene av sin tilståelse,

b.       tilståelsen er avgitt frivillig etter tilstrekkelig samråd med forsvaret, og

c.       tilståelsen underbygges av sakens faktum slik det fremgår av

                              i.           tiltalen som hovedanklageren har reist, og som tiltalte har tilstått,

                            ii.           materiale fremlagt av hovedanklageren som supplement til tiltalen, og som tiltalte godtar, og

                           iii.           ethvert øvrig bevis, herunder vitneprov, fremlagt av hovedanklageren eller den tiltalte.

2. Dersom domskammeret finner at vilkårene nevnt i nr. 1 er oppfylt, skal det anse at tilståelsen, sammen med ethvert annet fremlagt bevis, slår fast at alle vesentlige faktiske forhold som kreves for å bevise den forbrytelsen tilståelsen gjelder, er til stede, og det kan dømme tiltalte for denne forbrytelsen.

3. Dersom domskammeret ikke finner at vilkårene nevnt i nr. 1 er oppfylt, skal det anse tilståelsen som ikke avgitt, og skal i så fall beslutte at rettergangen skal fortsette etter de ordinære prosedyrene som er fastsatt i disse vedtekter, og det kan overføre saken til et annet domskammer.

4. Dersom domskammeret er av den oppfatning at sakens faktum ut fra rettferdighetshensyn, særlig av hensyn til ofrene, må legges frem på en mer fullstendig måte, kan domskammeret:

a.       anmode hovedanklageren om å legge frem ytterligere bevis, herunder vitneprov, eller

b.       beslutte at rettergangen skal fortsette etter de ordinære prosedyrene som er fastsatt i disse vedtekter, og det skal i så fall anse tilståelsen som ikke avgitt, og det kan overføre saken til et annet domskammer.

5. Ingen av drøftelsene mellom hovedanklageren og forsvaret med hensyn til endring av tiltalen, tilståelsen eller straffen som skal idømmes, skal være bindende for retten.

Artikkel 66

Uskyldspresumsjon

1. Enhver skal anses uskyldig inntil retten har funnet vedkommende skyldig i samsvar med dens anvendelige rett.

2. Bevisbyrden for tiltaltes skyld påhviler hovedanklageren.

3. For å avsi fellende dom må retten være overbevist om tiltaltes skyld, og overbevisningen skal være hevet over rimelig tvil.

Artikkel 67

Tiltaltes rettigheter

1. Ved avgjørelsen av enhver tiltale, skal tiltalte ha rett til offentlige rettsmøter, og, i samsvar med bestemmelsene i disse vedtekter, ha rett til en rettferdig rettergang gjennomført på en upartisk måte og til følgende likeverdige minimumsgarantier:

a.       å bli underrettet umiddelbart og i detalj om tiltalens art, årsak og innhold på et språk som tiltalte fullt ut forstår og snakker,

b.       å få tilstrekkelig tid og mulighet til å forberede sitt forsvar og til å kommunisere fritt og i fortrolighet med en forsvarer etter tiltaltes eget valg,

c.       å få sin sak prøvd uten unødig forsinkelse,

d.       med forbehold for artikkel 63 nr. 2, å være til stede under rettergangen, å forsvare seg selv eller ved hjelp av en forsvarer etter eget valg, å bli informert om retten til å ha forsvarer dersom han eller hun ikke har det, og, når rettferdighetshensyn krever det, å få oppnevnt en forsvarer av retten, uten vederlag dersom tiltalte ikke har tilstrekkelige midler til å betale for forsvaret,

e.       å avhøre eller å få avhørt vitnene mot seg og å oppnå at vitner i hans eller hennes favør er til stede og avhøres på samme vilkår som vitner mot ham eller henne. Tiltalte skal også ha rett til å komme med innsigelser og til å fremlegge andre bevis som tillates ført etter disse vedtekter,

f.       å få vederlagsfri bistand av en kompetent tolk og å få oversettelser som er nødvendige for å oppfylle kravene til rettferdighet, dersom noen del av rettsforhandlingene eller dokumenter som legges frem for retten, ikke foregår eller foreligger på et språk som tiltalte fullt ut forstår og snakker,

g.       ikke å tvinges til å vitne eller til å erkjenne skyld, og å forholde seg taus uten at slik taushet skal tillegges vekt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet,

h.      å avgi en muntlig eller skriftlig forklaring til sitt forsvar, uten å måtte avlegge ed, og

i.        ikke å bli pålagt omvendt bevisbyrde og ikke å bli pålagt å føre motbevis for noe forhold.

2. I tillegg til enhver annen fremleggelse fastsatt i disse vedtekter, skal hovedanklageren, så snart det er praktisk mulig, fremlegge for forsvaret bevis som er i hovedanklagerens besittelse eller kontroll, og som han eller hun anser viser eller bidrar til å vise at tiltalte er uskyldig eller til å redusere tiltaltes skyld, eller som kan ha betydning for troverdigheten til aktoratets bevis. Dersom det oppstår tvil om anvendelsen av denne bestemmelsen, skal retten avgjøre spørsmålet.

Artikkel 68

Beskyttelse av ofrene og vitnene og deres deltakelse i rettsforhandlingene

1. Domstolen skal treffe egnede tiltak for å ivareta ofres og vitners sikkerhet, fysiske og psykiske velvære, verdighet samt privatliv og fred. I denne forbindelse skal Domstolen ta hensyn til alle relevante forhold, herunder alder, kjønn som definert i artikkel 7 nr. 3, helse, samt forbrytelsens art, særlig, men ikke begrenset til situasjoner der forbrytelsen omfatter seksuell eller kjønnsrelatert vold eller vold mot barn. Hovedanklageren skal særlig treffe slike tiltak under etterforskningen og straffeforfølgningen av slike forbrytelser. Tiltakene skal ikke være til hinder for eller være uforenlige med tiltaltes rettigheter og en rettferdig og upartisk rettergang.

2. For å beskytte ofre og vitner eller en tiltalt, kan Domstolens kamre gjøre unntak fra prinsippet om offentlige rettsmøter fastsatt i artikkel 67 og gjennomføre en hvilken som helst del av rettsforhandlingene for lukkede dører eller tillate at bevis legges frem ved hjelp av elektroniske eller andre spesielle hjelpemidler. Slike tiltak skal særlig iverksettes i forhold til et offer for seksuell vold eller et barn som er offer eller vitne, med mindre Domstolen bestemmer noe annet etter å ha tatt hensyn til alle forhold, særlig ofrenes og vitnenes synspunkter.

3. Dersom ofrenes personlige interesser er berørt, skal Domstolen tillate at deres synspunkter og forhold de er opptatt av, blir lagt frem og vurdert på de stadier i rettsforhandlingene som Domstolen finner hensiktsmessige, og på en måte som ikke er til hinder for eller er uforenlig med tiltaltes rettigheter og en rettferdig og upartisk rettergang. Slike synspunkter og forhold kan legges frem av ofrenes rettslige representanter dersom Domstolen, i samsvar med prosessreglene, anser det hensiktsmessig.

4. Enheten for ofre og vitner kan veilede hovedanklageren og retten om egnede beskyttelsestiltak, sikkerhetsordninger, rådgivning og bistand som angitt i artikkel 43 nr. 6.

5. Dersom fremleggelse av bevis eller opplysninger i henhold til disse vedtekter kan føre til at sikkerheten til et vitne eller til vedkommendes familie i alvorlig grad settes på spill, kan hovedanklageren i forbindelse med rettsmøter som gjennomføres forut for hovedforhandlingen, tilbakeholde slike bevis eller opplysninger og i stedet legge frem et sammendrag av dem. Slike tiltak skal gjennomføres på en måte som ikke er til hinder for eller er uforenlig med tiltaltes rettigheter og en rettferdig og upartisk rettergang.

6. En stat kan begjære at nødvendige tiltak blir truffet for å beskytte dens tjenestemenn eller representanter og for å beskytte fortrolige eller sensitive opplysninger.

Artikkel 69

Bevis

1. Før et vitne forklarer seg, skal vitnet, i samsvar med prosessreglene, forsikre at han eller hun vil avgi sannferdig forklaring.

2. Vitner skal under rettergangen forklare seg personlig, med unntak for de tiltak som er fastsatt i artikkel 68 eller i prosessreglene. Retten kan også tillate at et vitne avgir forklaring viva voce (muntlig) eller i opptak ved hjelp av video- eller lydutstyr, samt legger frem dokumenter eller skriftlige nedtegnelser, med forbehold for bestemmelsene i disse vedtekter og i samsvar med prosessreglene. Slike tiltak skal ikke være til hinder for eller være uforenlige med tiltaltes rettigheter.

3. Partene kan fremlegge bevis som er relevante for saken, i samsvar med artikkel 64. Retten skal ha myndighet til å anmode partene om å legge frem alle bevis den anser er nødvendige for å avgjøre hva som er sannheten.

4. Retten kan, i samsvar med vedtektene og prosessreglene, avgjøre om et bevis er relevant eller om det skal tillates ført, idet den blant annet skal ta hensyn til bevisets beviskraft og til muligheten for at beviset kan hindre en rettferdig rettergang eller en rettferdig vurdering av et vitneprov.

5. Retten skal respektere og overholde særreglene om fortrolighet fastsatt i prosessreglene.

6. Retten skal ikke kreve bevis for forhold som er allment kjent, men kan ta dem til etterretning.

7. Bevis fremskaffet ved brudd på disse vedtekter eller internasjonalt anerkjente menneskerettigheter skal ikke tillates ført dersom:

a.       bruddet sår vesentlig tvil om bevisets pålitelighet, eller

b.       tillatelsen til å føre beviset ville stå i motsetning til og være til alvorlig skade for rettsforhandlingenes integritet.

8. Når retten avgjør om et bevis innhentet av en stat er relevant eller om det skal tillates ført, skal den ikke ta stilling til anvendelsen av statens nasjonale rettsregler.

Artikkel 70

Straffbare handlinger rettet mot rettspleien

1. Domstolen skal ha jurisdiksjon for de følgende straffbare handlinger rettet mot dens rettspleie dersom de er begått med forsett:

a.       å avgi falsk vitneprov når vitnet i henhold til artikkel 69 nr. 1 har forpliktet seg til å fortelle sannheten,

b.       å fremlegge bevis som parten vet er falsk eller forfalsket,

c.       å bestikke et vitne, å hindre eller blande seg inn i et vitnes fremmøte eller avgivelse av vitneprov, å iverksette represalier mot et vitne for å ha avgitt vitneprov, å ødelegge eller forfalske bevis eller å blande seg inn i innsamlingen av bevis,

d.       å hindre, true eller bestikke en tjenestemann ved Domstolen i den hensikt å tvinge eller overtale tjenestemannen til ikke å utføre sine plikter eller til ikke å utføre dem på rett vis,

e.       å iverksette represalier mot en tjenestemann ved Domstolen på grunn av plikter utført av vedkommende eller en annen tjenestemann,

f.       å anmode om eller å motta bestikkelser som tjenestemann ved Domstolen i forbindelse med hans eller hennes tjenesteplikter.

2. Prinsippene og prosedyrene for Domstolens utøvelse av jurisdiksjon for straffbare handlinger etter denne artikkel skal fastsettes i prosessreglene. Vilkårene for å yte internasjonal rettshjelp til Domstolen i forbindelse med dens straffeforfølgning etter denne artikkel skal være underlagt den anmodede stats nasjonale lovgivning.

3. Ved domfellelse, kan retten idømme fengselsstraff for et tidsrom av høyst fem år eller en bot i samsvar med prosessreglene, eventuelt begge deler.

4.

a.       Hver statspart skal utvide sin straffelovs bestemmelser om kriminalisering av handlinger mot integriteten til dens egne etterforskningsprosedyrer eller dens eget rettssystem, til også å omfatte straffbare handlinger rettet mot rettspleien som nevnt i denne artikkel og begått på statens territorium eller av en av dens borgere.

b.       Etter anmodning fra Domstolen, skal statsparten, når den finner det hensiktsmessig, henvise saken til dens kompetente myndighet med sikte på straffeforfølgning. Vedkommende myndighet skal behandle slike saker med grundighet og avsette tilstrekkelige ressurser slik at sakene kan gjennomføres på en effektiv måte.

Artikkel 71

Straffetiltak ved upassende atferd overfor Domstolen

1. Personer som utviser upassende atferd overfor Domstolen, herunder forstyrrelse av rettsforhandlingene eller bevisst nekting av å etterkomme Domstolens pålegg, kan ilegges straffetiltak av Domstolen i form av andre administrative tiltak enn fengsling, som for eksempel midlertidig eller permanent bortvisning fra rettssalen, en bot eller andre lignende tiltak fastsatt i prosessreglene.

2. Fremgangsmåtene for iverksetting av tiltak nevnt i nr. 1 skal fastsettes i prosessreglene.

Artikkel 72

Beskyttelse av opplysninger om nasjonal sikkerhet

1. Denne artikkel får anvendelse i enhver sak der fremleggelse av opplysninger eller dokumenter fra en stat etter vedkommende stats oppfatning ville skade dens nasjonale sikkerhetsinteresser. Slike saker omfatter de som faller inn under virkeområdet til artikkel 56 nr. 2 og 3, artikkel 61 nr. 3, artikkel 64 nr. 3, artikkel 67 nr. 2, artikkel 68 nr. 6, artikkel 87 nr. 6 og artikkel 93, samt saker som oppstår på ethvert annet stadium i rettsforhandlingene, dersom slik fremleggelse kan være aktuelt.

2. Denne artikkel får også anvendelse dersom en person som er blitt anmodet om å fremlegge opplysninger eller bevis, har nektet å gjøre det eller har forelagt saken for staten under henvisning til at fremleggelsen ville være til skade for en stats nasjonale sikkerhetsinteresser og vedkommende stat bekrefter at den er av den oppfatning at fremleggelsen ville være til skade for dens nasjonale sikkerhetsinteresser.

3. Ingen bestemmelse i denne artikkel skal berøre kravene om fortrolighet som får anvendelse etter artikkel 54 nr. 3 bokstav e og f, eller anvendelsen av artikkel 73.

4. Dersom en stat får vite at opplysninger eller dokumenter fra denne staten blir eller trolig vil bli fremlagt på noe stadium i rettsforhandlingene, og den er av den oppfatning at fremleggelsen ville være til skade for dens nasjonale sikkerhetsinteresser, skal staten ha rett til å gripe inn for å oppnå en løsning av spørsmålet i samsvar med denne artikkel.

5. Dersom fremleggelse av opplysninger etter en stats oppfatning ville være til skade for dens nasjonale sikkerhetsinteresser, skal staten, i samarbeid med hovedanklageren, forsvareren, forundersøkelseskammeret eller eventuelt domskammeret, ta alle rimelige skritt for å søke å løse saken gjennom samarbeid. Slike skritt kan inkludere

a.       å endre eller presisere anmodningen,

b.       at Domstolen avgjør om opplysningene eller bevisene som søkes fremlagt, er relevante, eller om bevisene, selv om de er relevante, kan fremskaffes eller er blitt fremskaffet fra en annen kilde enn den anmodede stat,

c.       å fremskaffe opplysningene eller bevisene fra en annen kilde eller i en annen form, eller

d.       å inngå avtale på vilkår om bistand, herunder blant annet å skaffe sammendrag eller redigerte utdrag, begrensninger for fremleggelsen, bruk av lukkede rettsmøter eller ensidige (ex parte) rettsforhandlinger eller andre beskyttelsestiltak som er tillatt etter prosessreglene.

6. Så snart alle rimelige skritt er blitt tatt for å løse saken gjennom samarbeid, og dersom staten anser at den ikke, på noen måte eller vilkår, kan legge frem eller utlevere opplysningene eller dokumentene uten å skade sine nasjonale sikkerhetsinteresser, skal staten underrette hovedanklageren eller Domstolen om dette og angi de nærmere grunner for sin beslutning, med mindre en nærmere angivelse av grunnene i seg selv nødvendigvis ville være til skade for statens nasjonale sikkerhetsinteresser.

7. Dersom Domstolen deretter avgjør at bevisene er relevante og nødvendige for å fastslå om tiltalte er skyldig eller ikke, kan den treffe følgende tiltak:

a.       dersom opplysningene eller dokumentet søkes fremlagt i henhold til en anmodning om samarbeid etter del 9 eller under omstendigheter som beskrevet i nr. 2 og staten har påberopt seg avslagsgrunner som nevnt i artikkel 93 nr. 4,

                              i.           kan Domstolen, før den kommer til en konklusjon som nevnt i nr. 7 bokstav a ii), i den hensikt å vurdere statens anførsler, anmode om ytterligere samråd som, avhengig av hva som er hensiktsmessig, kan omfatte lukkede rettsmøter eller ensidige (ex parte) rettsforhandlinger,

                            ii.           kan Domstolen, dersom den kommer til at den anmodede stat ved å påberope seg avslagsgrunner etter artikkel 93 nr. 4 under de foreliggende omstendighetene ikke opptrer i samsvar med sine forpliktelser etter disse vedtekter, henvise saken videre i samsvar med artikkel 87 nr. 7 med nærmere angivelse av grunnene til dens konklusjon, og

                           iii.           kan Domstolen under rettergangen mot tiltalte, med hensyn til om et faktisk forhold foreligger eller ikke, trekke de slutninger som anses passende under de foreliggende omstendigheter, eller

b.       under alle andre omstendigheter

                              i.           avsi kjennelse om fremleggelse, eller

                            ii.           dersom den ikke avsier kjennelse om fremleggelse, under rettergangen mot tiltalte, med hensyn til om et faktisk forhold foreligger eller ikke, trekke de slutninger som anses passende under de foreliggende omstendigheter.

Artikkel 73

Opplysninger eller dokumenter fra en tredjepart

Dersom en statspart blir anmodet av Domstolen om å fremskaffe et dokument eller opplysninger som den har i sin varetekt, besittelse eller kontroll, og som ble fremlagt for statsparten i fortrolighet av en stat, en mellomstatlig organisasjon eller en internasjonal organisasjon, skal statsparten be om denne statens eller organisasjonens samtykke til å legge frem dokumentet eller opplysningene. Dersom tredjeparten er en statspart, skal vedkommende enten gi samtykke til fremleggelse av opplysningene eller dokumentet, eller treffe tiltak for å løse spørsmålet om fremleggelse sammen med Domstolen, med forbehold for bestemmelsene i artikkel 72. Dersom tredjeparten ikke er en statspart og avslår å samtykke til fremleggelse, skal den anmodede stat underrette Domstolen om at den ikke er i stand til å fremskaffe dokumentet eller opplysningene på grunn av en tidligere inngått forpliktelse i forhold til vedkommende tredjepart om fortrolig behandling.

Artikkel 74

Krav til avgjørelsen

1. Alle dommere ved domskammeret skal være til stede i alle stadier av rettergangen og under rådslagningene. Presidentskapet kan fra sak til sak, og avhengig av tilgjengelighet, utpeke en eller flere stedfortredende dommere som skal være til stede i alle stadier av rettergangen og som skal erstatte et medlem av domskammeret dersom dette medlemmet ikke kan fortsette å være til stede.

2. Domskammerets avgjørelse skal være basert på dets vurdering av bevismaterialet og rettsforhandlingene i sin helhet. Avgjørelsen skal ikke gå utover de faktiske forhold og omstendigheter som er beskrevet i tiltalen og eventuelle endringer i den. Domstolen kan bare basere sin avgjørelse på bevismateriale som er fremlagt og behandlet for den under rettergangen.

3. Dommerne skal forsøke å treffe en enstemmig avgjørelse, og lykkes ikke dette, skal avgjørelsen treffes av et flertall av dommerne.

4. Domskammerets rådslagninger skal holdes hemmelige.

5. Avgjørelsen skal være skriftlig og skal inneholde en fullstendig og grunngitt redegjørelse for det som domskammeret er kommet frem til med hensyn til bevis og konklusjoner. Domskammeret skal treffe én avgjørelse. Foreligger det ikke enstemmighet, skal avgjørelsen inneholde flertallets og mindretallets synspunkter. Avgjørelsen, eller et sammendrag av den, skal leses opp i offentlig rettsmøte.

Artikkel 75

Erstatning til ofre

1. Domstolen skal fastsette prinsipper for erstatning som ytes, eller som gjelder, ofre, herunder restitusjon, kompensasjon og rehabilitering. På dette grunnlag kan Domstolen i sin avgjørelse, enten etter anmodning eller i ekstraordinære tilfeller av eget tiltak, fastsette rammen for og omfanget av enhver ødeleggelse, tap og skade som har rammet ofre, eller som gjelder dem, og Domstolen skal angi prinsippene den har lagt til grunn for sin avgjørelse.

2. Domstolen kan avsi en kjennelse direkte mot en domfelt med nærmere angivelse av erstatning som skal ytes ofre, eller som gjelder dem, herunder restitusjon, kompensasjon og rehabilitering.

Dersom det anses passende, kan Domstolen avsi kjennelse om at utbetaling av erstatning skal skje gjennom fondet etablert i artikkel 79.

3. Før Domstolen avsier kjennelse etter denne artikkel, kan den anmode om, og skal ta hensyn til, anførsler fra, eller på vegne av, den domfelte personen, ofre eller fra andre personer eller stater med interesse i saken.

4. Ved utøvelse av sin myndighet etter denne artikkel, kan Domstolen, etter at en person er domfelt for en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, avgjøre om det er nødvendig å anmode om tiltak etter artikkel 93 nr. 1 for å iverksette en avgjørelse som Domstolen kan avsi etter denne artikkel.

5. En statspart skal iverksette en avgjørelse etter denne artikkel som om bestemmelsene i artikkel 109 fikk anvendelse på denne artikkel.

6. Ingen bestemmelse i denne artikkel skal fortolkes slik at den berører ofres rettigheter etter nasjonal rett eller etter folkeretten.

Artikkel 76

Domsavsigelse og straffeutmåling

1. Ved en fellende dom, skal domskammeret vurdere hvilken straff som er passende, og skal ta hensyn til bevis som er ført og anførsler som er fremkommet under rettergangen, og som er relevante for straffeutmålingen.

2. Med mindre artikkel 65 får anvendelse, og før rettergangen er avsluttet, kan domskammeret av eget tiltak, og skal, etter anmodning fra hovedanklageren, holde ytterligere et rettsmøte for å høre eventuelle nye bevis eller anførsler som er relevante for straffeutmålingen, i samsvar med prosessreglene.

3. Dersom nr. 2 får anvendelse, skal eventuelle anførsler etter artikkel 75 fremsettes under det ytterligere rettsmøtet nevnt i nr. 2 og, om nødvendig, under ethvert nytt rettsmøte.

4. Dommen skal avsies offentlig og, om mulig, i tiltaltes nærvær.

Del 7 - Straffereaksjoner

Artikkel 77

Anvendelige straffereaksjoner

1. Med forbehold for artikkel 110, kan Domstolen idømme en person som er domfelt for en forbrytelse nevnt i artikkel 5 i disse vedtekter en av de følgende straffereaksjonene:

a.       fengselsstraff i et bestemt antall år, som ikke kan overskride et maksimum på 30 år eller

b.       livstidsstraff dersom forbrytelsens ekstreme alvorsgrad og de individuelle omstendigheter ved den domfelte personen tilsier det.

2. I tillegg til fengselsstraff kan Domstolen idømme:

a.       bøtestraff etter vilkårene fastsatt i prosessreglene,

b.       inndragning av utbytte, formuesgoder og aktiva som direkte eller indirekte stammer fra den aktuelle forbrytelsen, uten å berøre rettighetene til godtroende tredjepart.

Artikkel 78

Straffeutmåling

1. Under straffeutmålingen skal Domstolen, i samsvar med prosessreglene, ta hensyn til faktorer som forbrytelsens alvorsgrad og de individuelle omstendigheter ved den domfelte personen.

2. Domstolen skal ved fastsetting av fengselsstraff bringe til fradrag i straffen den tid som eventuelt allerede er tilbrakt i varetekt i samsvar med en avgjørelse avsagt av Domstolen. Retten kan bringe til fradrag enhver tid som på annen måte er tilbrakt i varetekt for atferd forbundet med forbrytelsen.

3. Når en person er domfelt for mer enn én forbrytelse, skal Domstolen avsi dom for hver enkelt forbrytelse og avsi en samlet dom som angir fengselsstraffens totale varighet. Denne straffen skal ikke være mindre enn den høyeste enkeltstående dom, og må ikke overskride 30 års fengsel eller livstidsstraff i samsvar med artikkel 77 nr. 1 b).

Artikkel 79

Forvaltningsfond

1. Et forvaltningsfond skal opprettes ved beslutning av statspartsmøtet til fordel for ofre for forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon og for ofrenes familier.

2. Domstolen kan ved kjennelse gi pålegg om at penger og andre formuesgoder som samles inn gjennom bøter eller inndragning, skal overføres til forvaltningsfondet.

3. Forvaltningsfondet skal administreres i samsvar med vilkår fastsatt av statspartsmøtet.

Artikkel 80

Ingen virkning for nasjonal anvendelse av straffereaksjoner og for nasjonal rett

Intet i denne del skal berøre staters anvendelse av straffereaksjoner etter deres nasjonale lovgivning eller berøre internretten i stater som ikke har hjemmel for straffereaksjoner foreskrevet i denne del.

Del 8. Rettsmidler

Artikkel 81

Anke over avgjørelse om frifinnelse, domfellelse eller straffeutmåling

1. En avgjørelse etter artikkel 74 kan påankes i samsvar med prosessreglene etter det følgende:

a.       Hovedanklageren kan fremme en anke på følgende grunnlag:

                              i.           saksbehandlingsfeil,

                            ii.           feil bevisbedømmelse eller

                           iii.           feil rettsanvendelse.

b.       Domfelte eller hovedanklageren på domfeltes vegne kan fremme en anke på følgende grunnlag:

                              i.           saksbehandlingsfeil,

                            ii.           feil bevisbedømmelse,

                           iii.           feil rettsanvendelse eller

                           iv.           ethvert annet grunnlag som påvirker rettergangens eller avgjørelsens rimelighet eller pålitelighet.

2.

a.       Straffeutmålingen kan påankes i samsvar med prosessreglene av hovedanklageren eller domfelte på grunnlag av misforhold mellom forbrytelsen og straffeutmålingen.

b.       Dersom retten ved en anke over straffeutmålingen mener det er grunnlag for å sette en domfellelse helt eller delvis til side, kan den oppfordre hovedanklageren og domfelte til å anføre grunnlag etter artikkel 81 nr. 1 bokstav a) eller b), og den kan avgjøre skyldspørsmålet i samsvar med artikkel 83.

c.       Den samme fremgangsmåten får anvendelse når retten ved en anke over skyldspørsmålet mener det er grunnlag for å redusere straffeutmålingen etter nr. 2 bokstav a).

3.

a.       Med mindre domskammeret bestemmer noe annet, skal domfelte holdes i forvaring mens ankesaken behandles.

b.       Dersom domfeltes tid i forvaring overstiger den idømte fengselsstraffen skal vedkommende løslates, løslatelsen kan imidlertid underlegges vilkårene i bokstav c) nedenfor dersom også hovedanklageren har anket.

c.       Ved frifinnelse skal tiltalte umiddelbart løslates med forbehold for det følgende:

                              i.           under helt spesielle omstendigheter, og idet det tas hensyn til blant annet den konkrete risikoen for flukt, forbrytelsens grovhet og sannsynligheten for at anken skal føre frem, kan domskammeret etter anmodning fra hovedanklageren fortsatt holde vedkommende i fengslig forvaring mens ankesaken behandles,

                            ii.           en avgjørelse i domskammeret etter bokstav c) i) ovenfor kan påankes i samsvar med prosessreglene.

4. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 3 bokstav a) og b) skal fullbyrdelsen av avgjørelsen eller den idømte straffen utsettes i det tidsrommet det er adgang til å anke, og så lenge ankesaken pågår.

Artikkel 82

Kjæremål over andre avgjørelser

1. Begge parter kan påkjære følgende avgjørelser i samsvar med prosessreglene:

a.       en avgjørelse med hensyn til jurisdiksjon eller om en sak kan tas opp til behandling av Domstolen,

b.       en avgjørelse som innvilger eller avslår løslatelse av den som etterforskes eller straffeforfølges,

c.       en avgjørelse i forundersøkelseskammeret om å handle av eget tiltak i samsvar med artikkel 56 nr. 3,

d.       en avgjørelse vedrørende et spørsmål som i betydelig grad ville påvirke en rettferdig og rask gjennomføring av rettergangen eller utfallet av denne, når forundersøkelses- eller domskammeret mener at en umiddelbar avgjørelse av ankekammeret av dette spørsmålet i betydelig grad ville kunne fremme rettsforhandlingene.

2. En avgjørelse i forundersøkelseskammeret etter artikkel 57 nr. 3 bokstav d) kan påkjæres av den berørte staten eller av hovedanklageren med tillatelse fra forundersøkelseskammeret. Kjæremålet skal være gjenstand for hurtig behandling.

3. Et kjæremål skal ikke i seg selv ha oppsettende virkning med mindre ankekammeret på anmodning treffer kjennelse om dette i samsvar med prosessreglene.

4. Ofrenes rettslige representant, domfelte eller en godtroende eier av et formuesgode som er blitt skadelidende på grunn av en kjennelse avsagt etter artikkel 75, kan påkjære kjennelsen med sikte på erstatning, som fastsatt i prosessreglene.

Artikkel 83

Ankebehandling

1. Under rettergang i henhold til artikkel 81 og denne artikkel, skal ankekammeret ha den samme myndighet som er tillagt domskammeret.

2. Dersom ankekammeret mener at den rettergangen som anken gjelder, var urimelig og ved dette påvirket avgjørelsens eller straffeutmålingens pålitelighet, eller at avgjørelsen eller straffeutmålingen som er påanket, i vesentlig grad var beheftet med feil bevisbedømmelse, feil rettsanvendelse eller saksbehandlingsfeil, kan den:

a.       oppheve eller endre avgjørelsen eller straffeutmålingen, eller

b.       beslutte at ny rettergang skal finne sted for et annet domskammer.

For disse formål kan ankekammeret henvise et spørsmål vedrørende en saks faktum til det domskammer som opprinnelig behandlet saken, for at dette skal avgjøre spørsmålet og deretter rapportere tilbake, eller det kan selv innhente bevis for å avgjøre spørsmålet. Når avgjørelsen eller straffeutmålingen kun er påanket av domfelte, eller av hovedanklageren på domfeltes vegne, kan den ikke endres i vedkommendes disfavør.

3. Dersom ankekammeret ved anke over straffeutmålingen finner at straffeutmålingen står i misforhold til forbrytelsen, kan den endre straffeutmålingen i samsvar med del 7.

4. Ankekammerets dom skal vedtas av et flertall av dommerne og avsies i offentlig rettsmøte. Dommen skal grunngis. Dersom det ikke foreligger enstemmighet, skal dommen inneholde flertallets og mindretallets synspunkter, men en dommer kan avgi eget eller dissenterende votum i et rettsspørsmål.

5. Ankekammeret kan avsi dom i ankesaken uten at den som er frifunnet eller domfelt er til stede.

Artikkel 84

Gjenopptakelse av domfellelse eller straffeutmåling

1. Domfelte eller, etter vedkommendes død, domfeltes ektefelle, barn eller foreldre, eller en person som var i live da tiltalte døde og som er gitt en uttrykkelig skriftlig instruks fra tiltalte om å fremsette et slikt krav, eller hovedanklageren på vegne av vedkommende, kan fremsette begjæring til ankekammeret om gjenopptakelse av en endelig domfellelse eller straffeutmåling på følgende grunnlag:

a.       Det er fremkommet nye bevis

                              i.           som ikke forelå da rettergangen fant sted, uten at dette verken helt eller delvis skyldtes den part som fremsetter begjæringen, og

                            ii.           som har en slik betydning at det sannsynligvis ville ha ført til en annen avgjørelse dersom det var blitt påvist under rettergangen.

b.       Det er nylig oppdaget at avgjørende bevis som ble tatt hensyn til under rettergangen, og som ble lagt til grunn for den fellende dommen, var uriktig, ettergjort eller forfalsket.

c.       En eller flere av de dommere som deltok ved domfellelsen eller stadfestelsen av tiltalen, i den aktuelle saken har begått en handling som er å anse som alvorlig forsømmelse eller brudd på tjenesteplikten og som er av en slik grovhet at det er grunnlag for å løse dem fra deres verv etter artikkel 46.

2. Ankekammeret skal avvise begjæringen dersom den anses ubegrunnet. Dersom den kommer til at begjæringen er velbegrunnet kan den, avhengig av hva som passer:

a.       gjeninnkalle det opprinnelige domskammeret,

b.       opprette et nytt domskammer eller

c.       beholde jurisdiksjon i saken,

med det formål å avgjøre om dommen skal gjenopptas, etter å ha hørt partene som fastsatt i prosessreglene.

Artikkel 85

Erstatning til en pågrepet eller domfelt person

1. Enhver som har vært utsatt for urettmessig pågripelse eller fengsling, skal ha krav på erstatning, og kravet skal kunne tvangsfullbyrdes.

2. Dersom en person ved endelig avgjørelse er blitt domfelt for en straffbar handling og domfellelsen deretter er blitt omgjort som en følge av at et nytt eller nylig oppdaget faktum utvetydig viser at det er begått et justismord, skal personen som er blitt straffet som følge av en slik domfellelse, motta erstatning som fastsatt ved lov, med mindre det bevises at vedkommende selv helt eller delvis er skyld i at det ukjente faktum ikke ble avdekket.

3. I ekstraordinære tilfeller der Domstolen mener at avgjørende fakta viser at det er begått et alvorlig og åpenbart justismord, kan den etter skjønn yte erstatning til en person som er løslatt fra fengsel etter en endelig frifinnelse, eller etter at rettergangen er avsluttet av den grunn, i samsvar med kriteriene fastsatt i prosessreglene.

Del 9. Internasjonalt samarbeid og internasjonal rettshjelp

Artikkel 86

Generell samarbeidsplikt

Statspartene skal, i samsvar med bestemmelsene i disse vedtekter, samarbeide fullt ut med Domstolen i dens etterforskning og straffeforfølgning av forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon.

Artikkel 87

Anmodninger om samarbeid: alminnelige bestemmelser

1.

a.       Domstolen skal ha myndighet til å fremsette anmodninger om samarbeid til statspartene. Anmodningene skal oversendes gjennom diplomatiske kanaler eller enhver annen egnet kanal som den enkelte statspart måtte utpeke ved ratifikasjon, godkjenning eller tiltredelse.
Senere endringer i slik utpeking skal foretas av hver statspart i samsvar med prosessreglene.

b.       Når det er hensiktsmessig og uten å berøre bestemmelsene under bokstav a), kan anmodninger også oversendes gjennom Interpol eller enhver annen egnet regional organisasjon.

2. Anmodninger om samarbeid og dokumentasjon som underbygger anmodningen skal enten foreligge på eller være vedlagt en oversettelse på et offisielt språk i den anmodede stat eller på et av Domstolens arbeidsspråk, i henhold til det vedkommende stat har valgt ved ratifikasjon, godkjenning eller tiltredelse.

Senere endringer i dette valg skal foretas i samsvar med prosessreglene.

3. Den anmodede stat skal behandle med fortrolighet en anmodning om samarbeid og dokumenter som underbygger anmodningen, unntatt i den grad det er nødvendig å røpe opplysninger for å kunne gjennomføre anmodningen.

4. I forbindelse med enhver anmodning om bistand fremsatt i henhold til denne del, kan Domstolen treffe de tiltak, herunder tiltak for å beskytte opplysninger, som måtte være nødvendige for å sikre ofres, potensielle vitners og deres families sikkerhet eller fysiske eller psykiske velvære. Domstolen kan be om at enhver opplysning som gjøres tilgjengelig i henhold til del 9, skal fremskaffes og behandles på en måte som beskytter ofres, potensielle vitners og deres families sikkerhet og fysiske eller psykiske velvære.

5.

a.       Domstolen kan oppfordre enhver stat som ikke er part i disse vedtekter til å yte bistand i samsvar med denne del på grunnlag av en ad hoc ordning, en avtale med en slik stat eller på ethvert annet egnet grunnlag.

b.       Dersom en stat som ikke er part i disse vedtekter har inngått en ad hoc ordning eller en avtale med Domstolen og ikke etterkommer anmodninger i henhold til slik ordning eller avtale, kan Domstolen gi underretning om dette til statspartsmøtet eller til Sikkerhetsrådet i tilfeller der Sikkerhetsrådet henviste saken til Domstolen.

6. Domstolen kan be enhver mellomstatlig organisasjon om å fremskaffe opplysninger eller dokumenter. Domstolen kan også be om andre former for samarbeid og bistand som eventuelt avtales med en slik organisasjon og som er i samsvar med dens kompetanse eller mandat.

7. Dersom en statspart, i strid med bestemmelsene i disse vedtekter, ikke etterkommer en anmodning fra Domstolen om samarbeid, og således hindrer Domstolen i å utøve sine funksjoner og fullmakter etter disse vedtekter, kan Domstolen finne dette godtgjort og henvise saken til statspartsmøtet eller til Sikkerhetsrådet i tilfeller der Sikkerhetsrådet henviste saken til Domstolen.

Artikkel 88

Hjemmel for prosedyrer i nasjonal rett

Statspartene skal sørge for at deres nasjonale rett inneholder hjemmel for prosedyrer som tillater alle de former for samarbeid som er omhandlet i denne del.

Artikkel 89

Overlevering av personer til Domstolen

1. Domstolen kan oversende en anmodning om pågripelse og overlevering av en person, sammen med den underbyggende dokumentasjonen nevnt i artikkel 91, til enhver stat på hvis territorium denne personen kan befinne seg, og skal anmode om denne statens samarbeid for å pågripe og overlevere denne personen. Statspartene skal, i samsvar med bestemmelsene i denne del og prosedyren fastsatt i deres nasjonale lovgivning, etterkomme anmodninger om pågripelse og overlevering.

2. Dersom personen som søkes overlevert bestrider anmodningen ved en nasjonal domstol på grunnlag av prinsippet nedfelt i artikkel 20 om at ingen skal stilles for retten to ganger for samme forbrytelse (ne bis in idem), skal den anmodede stat omgående rådføre seg med Domstolen for å fastslå om det i den aktuelle sak foreligger en avgjørelse om at saken kan tas opp til behandling. I tilfelle saken kan tas opp til behandling, skal den anmodede stat gå videre med gjennomføringen av anmodningen. Dersom avvisningsspørsmålet er under behandling, kan den anmodede stat utsette gjennomføringen av anmodningen om overlevering av personen inntil Domstolen har truffet sin avgjørelse om hvorvidt saken kan tas opp til behandling.

3.

a.       En statspart skal i samsvar med dens prosesslovgivning tillate transport gjennom sitt territorium av en person som overleveres av en annen stat til Domstolen, unntatt i tilfelle der transitt gjennom denne staten vil vanskeliggjøre eller forsinke overleveringen.

b.       En anmodning fra Domstolen om transitt skal oversendes i samsvar med artikkel 87. Anmodningen om transitt skal inneholde:

                              i.           en beskrivelse av personen som transporteres,

                            ii.           en kort redegjørelse for de faktiske forhold i saken og deres juridiske betegnelse, samt

                           iii.           beslutningen om pågripelse og overlevering.

c.       En person som transporteres skal holdes i forvaring under transitten.

d.       Det trengs ingen tillatelse dersom personen transporteres med fly, og flyet ikke skal lande i transittstaten.

e.       Dersom det skjer en ikke planlagt landing på territoriet til transittstaten, kan denne staten kreve at Domstolen fremsetter en anmodning om transitt i henhold til bokstav b). Transittstaten skal holde personen som transporteres i forvaring inntil den har mottatt anmodningen om transitt og transitten er gjennomført, forutsatt at forvaring for formålet beskrevet under denne bokstav ikke overstiger 96 timer etter at den ikke planlagte landingen fant sted, med mindre anmodningen er mottatt innen denne tid.

4. Dersom den ettersøkte personen er gjenstand for rettslig forfølgning eller soner en straff i den anmodede stat for en annen forbrytelse enn den han søkes overlevert til Domstolen for, skal den anmodede stat, etter å ha besluttet å etterkomme anmodningen, rådføre seg med Domstolen.

Artikkel 90

Konkurrerende anmodninger

1. Dersom en statspart mottar en anmodning fra Domstolen om overlevering av en person etter artikkel 89, og dessuten også mottar en anmodning fra en annen stat om utlevering av samme person for det samme forhold som ligger til grunn for den forbrytelse Domstolen søker personen overlevert for, skal den underrette Domstolen og den anmodende stat om dette forhold.

2. Når den anmodende stat er en statspart, skal den anmodede stat prioritere anmodningen fra Domstolen dersom:

a.       Domstolen i samsvar med artikkel 18 eller 19 har truffet avgjørelse om at saken der det er søkt om overlevering, kan tas opp til behandling og denne avgjørelsen tar hensyn til den etterforskningen eller straffeforfølgningen som er utført i den anmodende stat i forbindelse med dens anmodning om utlevering, eller

b.       Domstolen treffer avgjørelsen beskrevet under bokstav a) som følge av underretning fra den anmodede stat omhandlet i nr. 1.

3. Når en avgjørelse nevnt i nr. 2 a) ikke er truffet, kan den anmodede stat etter eget skjønn, i påvente av Domstolens avgjørelse nevnt i nr. 2 b), gå videre i behandlingen av anmodningen om utlevering fra den anmodende stat, men skal ikke utlevere personen før Domstolen har avgjort at saken skal avvises. Domstolens avgjørelse skal være gjenstand for hurtig behandling.

4. Dersom den anmodende stat ikke er part i disse vedtekter, skal den anmodede stat, med mindre den har en internasjonal forpliktelse til å utlevere personen til den anmodende stat, prioritere anmodningen fra Domstolen om overlevering, dersom Domstolen har avgjort at saken kan tas opp til behandling.

5. Når Domstolen i en sak nevnt i nr. 4 er blitt avvist av Domstolen, kan den anmodede stat på fritt grunnlag behandle videre utleveringsanmodningen fra den anmodende stat.

6. I tilfeller der nr. 4 får anvendelse, med det unntak at den anmodede stat har en internasjonal forpliktelse til å utlevere personen til den anmodende stat som ikke er part i disse vedtekter, skal den anmodede stat avgjøre om den skal overlevere personen til Domstolen eller utlevere personen til den anmodende stat. Ved avgjørelsen skal den anmodede stat vurdere alle relevante faktorer, herunder, men ikke begrenset til:

a.       anmodningenes respektive datoer,

b.       den anmodende stats interesser, herunder når dette er relevant, om forbrytelsen ble begått på dens territorium og ofrenes og den ettersøkte personens nasjonalitet, og

c.       muligheten for senere overlevering mellom Domstolen og den anmodende stat.

7. Dersom en statspart som mottar en anmodning fra Domstolen om overlevering av en person, også mottar en anmodning fra en stat om utlevering av samme person for et annet forhold enn det som utgjør forbrytelsen som Domstolen søker personen overlevert for:

a.       skal den anmodede stat, dersom den ikke har en internasjonal forpliktelse til å utlevere personen til den anmodende stat, prioritere anmodningen fra Domstolen,

b.       skal den anmodede stat, dersom den har en internasjonal forpliktelse til å utlevere personen til den anmodende stat, avgjøre om den skal overlevere personen til Domstolen eller utlevere personen til den anmodende stat. Ved avgjørelsen skal den anmodede stat vurdere alle relevante faktorer, herunder, men ikke begrenset til, de som er oppramset i nr. 6, men den skal spesielt ta i betraktning det aktuelle forholds relative karakter og grovhet.

8. Dersom Domstolen som følge av en underretning etter denne artikkel har besluttet at en sak skal avvises, og utlevering til den anmodende stat deretter blir avslått, skal den anmodede stat underrette Domstolen om denne avgjørelsen.

Artikkel 91

Innholdet av anmodninger om pågripelse og overlevering

1. En anmodning om pågripelse og overlevering skal fremsettes skriftlig. I hastesaker kan en anmodning fremsettes med ethvert medium som kan gi en skriftlig fremstilling, forutsatt at anmodningen bekreftes gjennom de kanaler som er fastsatt i artikkel 87 nr. 1 a).

2. I tilfelle en anmodning om pågripelse og overlevering av en person som forundersøkelseskammeret har utferdiget pågripelsesbeslutning for i henhold til artikkel 58, skal anmodningen inneholde eller underbygges med:

a.       signalement av den ettersøkte personen som er tilstrekkelig til å identifisere vedkommende, samt opplysninger om hvor vedkommende sannsynligvis oppholder seg,

b.       en kopi av pågripelsesbeslutningen, og

c.       dokumenter, redegjørelser eller opplysninger som eventuelt er påkrevet etter den anmodede stats lovgivning for å gjennomføre overlevering; disse kravene bør dog ikke være mer omfattende enn de som anvendes for anmodninger om utlevering i henhold til traktater eller ordninger mellom den anmodede stat og andre stater og bør, om mulig, være mindre omfattende, av hensyn til Domstolens særlige karakter.

3. Hvis en anmodning gjelder pågripelse og overlevering av en person som allerede er domfelt, skal anmodningen inneholde eller underbygges med:

a.       en kopi av enhver beslutning om pågripelse av vedkommende person,

b.       en kopi av den fellende dom,

c.       opplysninger som påviser at den ettersøkte personen er den samme person som er omtalt i dommen, og

d.       dersom den ettersøkte personen er idømt straff, en kopi av dommen og, i tilfelle dom som går ut på fengselsstraff, angivelse av den tid som eventuelt allerede er sonet og resterende soningstid.

4. Etter anmodning fra Domstolen skal en statspart rådføre seg med Domstolen, enten generelt eller om et bestemt spørsmål, angående krav som stilles etter dens nasjonale lovgivning som eventuelt kan få anvendelse i forbindelse med nr. 2 c). Under slikt samråd, skal statsparten informere Domstolen om de bestemte krav i sin nasjonale lovgivning.

Artikkel 92

Midlertidig fengslig forvaring

1. I hastesaker kan Domstolen anmode om midlertidig fengslig forvaring av den ettersøkte personen i påvente av fremleggelse av anmodningen om overlevering og dokumenter som underbygger anmodningen angitt i artikkel 91.

2. Anmodningen om midlertidig fengslig forvaring skal fremsettes med ethvert medium som kan gi en skriftlig fremstilling, og skal inneholde:

a.       signalement av den ettersøkte personen som er tilstrekkelig til å identifisere vedkommende, samt opplysninger om hvor vedkommende sannsynligvis oppholder seg,

b.       en presis redegjørelse for de forbrytelser som personen er ettersøkt for, og om de faktiske forhold som påstås å utgjøre disse forbrytelsene, herunder om mulig tid og sted for forbrytelsen.

c.       opplysning om at det foreligger beslutning om pågripelse eller en fellende dom for den ettersøkte personen, og

d.       opplysning om at en anmodning om overlevering av den ettersøkte personen vil bli ettersendt.

3. En person som holdes i midlertidig fengslig forvaring kan løslates dersom den anmodede stat ikke har mottatt anmodningen om overlevering og dokumenter som underbygger anmodningen angitt i artikkel 91 innen den frist som er angitt i prosessreglene. Personen kan likevel gi sitt samtykke til overlevering før denne fristen utløper dersom lovgivningen i den anmodede stat tillater det. I så fall skal den anmodede stat iverksette overleveringen av vedkommende til Domstolen snarest mulig.

4. At den ettersøkte personen er blitt løslatt i henhold til nr. 3, skal ikke være til hinder for etterfølgende pågripelse og overlevering av vedkommende senere dersom anmodningen om overlevering og dokumenter som underbygger denne skulle bli fremlagt på et senere tidspunkt.

Artikkel 93

Andre former for samarbeid

1. Statspartene skal i samsvar med bestemmelsene i denne del og i henhold til prosedyrer i nasjonal rett etterkomme anmodninger fra Domstolen om følgende bistand i forbindelse med etterforskning eller straffeforfølgning:

a.       identifikasjon og ettersøking av personer eller lokalisering av gjenstander,

b.       bevisopptak, herunder vitneforklaring under ed og fremskaffelse av bevis, herunder uttalelser fra sakkyndige og rapporter som Domstolen trenger,

c.       avhør av enhver person som er under etterforskning eller straffeforfølgning,

d.       forkynnelse av dokumenter, herunder rettslige dokumenter,

e.       legge forholdene til rette for at personer frivillig møter for Domstolen som vitner eller sakkyndige,

f.       midlertidig overføring av fengslede personer i henhold til nr. 7,

g.       granskning av steder, herunder åpning og granskning av gravsteder,

h.      gjennomføring av ransaking og beslag,

i.        oversending av saksmapper og dokumenter, herunder offisielle saksmapper og dokumenter,

j.        beskyttelse av ofre og vitner og sikring av bevis,

k.      identifisering, oppsporing og heftelse eller beslag av utbytte, eiendeler og formue og gjenstander som er benyttet til å begå forbrytelser, med henblikk på eventuell inndragning, uten å berøre rettighetene til godtroende tredjepersoner, og

l.        enhver annen form for bistand som ikke er forbudt etter den anmodede stats lovgivning, med sikte på å lette etterforskningen og straffeforfølgningen av forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon.

2. Domstolen skal ha myndighet til å gi et vitne eller en sakkyndig som møter for Domstolen forsikring om at vedkommende ikke vil bli utsatt for rettsforfølgning, fengsling eller begrensninger i sin frihet av Domstolen på grunn av en handling eller unnlatelse som inntraff før personen forlot den anmodede stat.

3. Dersom gjennomføring av en bestemt form for bistand beskrevet i en anmodning fremsatt etter nr. 1 er forbudt i den anmodede stat i henhold til et grunnleggende juridisk prinsipp med allment anvendelsesområde, skal den anmodede stat uten opphold rådføre seg med Domstolen i forsøk på å løse saken. Under slikt samråd bør det vurderes om bistanden kan ytes på annen måte eller på visse vilkår. Dersom saken etter samråd ikke er løst, skal Domstolen foreta de nødvendige endringer i anmodningen.

4. I samsvar med artikkel 72 kan en statspart avslå en anmodning om bistand helt eller delvis bare dersom anmodningen gjelder fremleggelse av dokumenter eller bevis som berører nasjonal sikkerhet.

5. Før en anmodning om bistand etter nr. 1 avslås, skal den anmodede stat vurdere om bistanden kan ytes på bestemte vilkår, eller om bistanden kan ytes på et senere tidspunkt eller på en alternativ måte, forutsatt at Domstolen eller hovedanklageren, dersom de godtar bistand på bestemte vilkår, overholder disse.

6. Dersom en anmodning om bistand blir avslått, skal den anmodede stat straks underrette Domstolen eller hovedanklageren om grunnene til avslaget.

7.

a.       Domstolen kan anmode om midlertidig overføring av en person som holdes i fengslig forvaring med henblikk på identifisering eller innhenting av vitneprov eller annen bistand. Vedkommende kan overføres dersom følgende vilkår er oppfylt:

                              i.           Vedkommende med vitende og av fri vilje gir sitt informerte samtykke, og

                            ii.           Den anmodede stat samtykker i overføringen på de vilkår vedkommende stat og Domstolen måtte bli enige om,

b.       Personen som blir overført skal holdes i fengslig forvaring. Når formålene med overføringen er oppfylt, skal Domstolen uten opphold returnere personen til den anmodede stat.

8.

a.       Domstolen skal sikre at dokumenter og opplysninger behandles fortrolig, unntatt i den grad det er nødvendig for å gjennomføre etterforskningen og prosedyrene beskrevet i anmodningen.

b.       Den anmodede stat kan, om nødvendig, oversende dokumenter eller opplysninger til hovedanklageren i fortrolighet. Hovedanklageren kan da kun benytte dem til å fremskaffe nye bevis.

c.       Den anmodede stat kan, etter eget tiltak eller etter anmodning fra hovedanklageren, senere gi sitt samtykke til at innholdet i slike dokumenter eller opplysninger kan røpes. De kan i så fall benyttes som bevis i henhold til bestemmelsene i del 5 og 6 og i samsvar med prosessreglene.

9.

a.        

                              i.           I tilfelle en statspart mottar konkurrerende anmodninger om annet enn overlevering eller utlevering fra Domstolen og fra en annen stat i henhold til en internasjonal forpliktelse, skal statsparten gjøre sitt ytterste, i samråd med Domstolen og den annen stat, for å etterkomme begge anmodninger, om nødvendig ved å utsette eller stille vilkår for den ene eller den andre anmodningen.

                            ii.           Dersom dette ikke lykkes, skal konkurrerende anmodninger løses i samsvar med prinsippene fastsatt i artikkel 90.

b.       Dersom anmodningen fra Domstolen imidlertid gjelder opplysninger, eiendeler eller personer som er underlagt en tredjestats eller en internasjonal organisasjons kontroll i henhold til en internasjonal avtale, skal de anmodede stater underrette Domstolen om dette, og Domstolen skal rette sin anmodning til tredjestaten eller den internasjonale organisasjonen.

10.

a.       Domstolen kan, etter anmodning, samarbeide med og yte bistand til en statspart som har innledet etterforskning eller rettssak i forbindelse med forhold som utgjør en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, eller som utgjør en alvorlig forbrytelse etter den anmodende stats nasjonale rett.

b.        

                              i.           Bistand som ytes i henhold til bokstav a) skal blant annet omfatte :

a.       oversendelse av forklaringer, dokumenter eller annen type bevis innhentet under en etterforskning eller en rettssak ført av Domstolen, og

b.       avhør av enhver person som er fengslet etter kjennelse av Domstolen,

                            ii.           I tilfelle bistand etter bokstav b) i) a :

a.       Dersom dokumentene eller annen type bevis er innhentet med bistand fra en stat, krever slik oversendelse samtykke fra denne stat.

b.       Dersom forklaringene, dokumentene eller annen type bevis er skaffet til veie av et vitne eller en sakkyndig, skal slik oversendelse skje i samsvar med bestemmelsene i artikkel 68.

c.       Domstolen kan på de vilkår som er angitt i dette nummer, etterkomme en anmodning om bistand i henhold til dette nummer fra en stat som ikke er part i disse vedtekter.

Artikkel 94

Utsettelse av gjennomføringen av en anmodning på grunn av pågående etterforskning eller straffeforfølgning

1. Dersom en umiddelbar gjennomføring av en anmodning kan gripe forstyrrende inn i en pågående etterforskning eller straffeforfølgning av en annen sak enn den anmodningen gjelder, kan den anmodede stat utsette gjennomføringen av anmodningen for et tidsrom som avtales med Domstolen. Utsettelsen skal imidlertid ikke vare lenger enn det som er nødvendig for å fullføre den aktuelle etterforskningen eller straffeforfølgningen i den anmodede stat. Før det treffes avgjørelse om utsettelse, bør den anmodede stat vurdere om bistanden kan ytes umiddelbart mot at det stilles visse vilkår.

2. Dersom en beslutning om utsettelse treffes i henhold til nr. 1, kan hovedanklageren likevel søke å iverksette tiltak for å sikre bevis i samsvar med artikkel 93 nr. 1 j).

Artikkel 95

Utsettelse av gjennomføringen av en anmodning på grunn av en avvisningspåstand

Den anmodede stat kan, dersom Domstolen behandler en avvisningspåstand i samsvar med artikkel 18 eller 19, utsette gjennomføringen av en anmodning i henhold til denne del i påvente av Domstolens avgjørelse, med mindre Domstolen spesielt har besluttet at hovedanklageren kan fortsette innhentingen av bevis i samsvar med artikkel 18 eller 19.

Artikkel 96

Innholdet av anmodninger om andre former for bistand i henhold til artikkel 93

1) En anmodning om andre former for bistand omhandlet i artikkel 93 skal fremsettes skriftlig. I hastesaker kan en anmodning fremsettes med ethvert medium som kan gi en skriftlig fremstilling, forutsatt at anmodningen bekreftes gjennom de kanaler som er fastsatt i artikkel 87 nr. 1 a).

2) Anmodningen skal, avhengig av det enkelte tilfelle, inneholde eller underbygges med:

a.       en presis redegjørelse for formålet med anmodningen og den bistand det søkes om, herunder det rettslige grunnlaget og grunnene for anmodningen,

b.       mest mulig detaljerte opplysninger om lokalisering eller identifisering av enhver person eller ethvert sted som må lokaliseres eller identifiseres for å kunne yte den bistand det søkes om,

c.       en presis redegjørelse for de vesentlige faktiske forhold som ligger til grunn for anmodningen,

d.       en begrunnet og detaljert redegjørelse for prosedyrer eller vilkår som må følges,

e.       opplysninger som eventuelt er påkrevet etter den anmodede stats lovgivning for å gjennomføre anmodningen, og

f.       enhver annen opplysning av betydning for å kunne yte den bistand det anmodes om.

3. Etter anmodning fra Domstolen skal en statspart rådføre seg med Domstolen, enten generelt eller om et bestemt spørsmål, angående krav som stilles etter dens nasjonale lovgivning som eventuelt kan få anvendelse i forbindelse med nr. 2 e). Under slikt samråd, skal statsparten informere Domstolen om de bestemte krav i sin nasjonale lovgivning.

4. Bestemmelsene i denne artikkel skal, når det er relevant, også gjelde for en anmodning om bistand fremsatt overfor Domstolen.

Artikkel 97

Samråd

Dersom en statspart mottar en anmodning i henhold til denne del og ser at den kan medføre problemer som kan vanskeliggjøre eller hindre gjennomføringen av anmodningen, skal vedkommende stat uten opphold rådføre seg med Domstolen for å løse saken. Disse problemene kan blant annet bestå i:

a.       at det ikke foreligger tilstrekkelig informasjon til å utføre anmodningen,

b.       ved en anmodning om overlevering, at det er umulig å finne den ettersøkte personen til tross for de beste anstrengelser, eller at etterforskningen som er utført har avdekket at personen i den anmodede staten åpenbart ikke er den personen som er navngitt i beslutningen om pågripelse, eller

c.       at gjennomføringen av anmodningen i sin nåværende form ville medføre at den anmodede stat ble nødt til bryte en forpliktelse overfor en annen stat som følger av en tidligere inngått overenskomst.

Artikkel 98

Samarbeid med henblikk på avkall på immunitet og samtykke til overlevering

1. Domstolen kan ikke gå videre med en anmodning om overlevering eller bistand som ville medføre at den anmodede stat måtte opptre på en måte som er uforenlig med dens folkerettslige forpliktelser angående staters immunitet og diplomatisk immunitet for en person eller for eiendom fra en tredjestat, med mindre Domstolen først kan oppnå denne tredjestatens samarbeid med å få gitt avkall på immuniteten.

2. Domstolen kan ikke gå videre med en anmodning om overlevering som ville medføre at den anmodede stat måtte opptre på en måte som er uforenlig med dens forpliktelser etter internasjonale avtaler der det kreves samtykke fra en senderstat for å overlevere en person fra denne staten til Domstolen, med mindre Domstolen først kan oppnå denne senderstatens samarbeid for at denne gir sitt samtykke til overlevering.

Artikkel 99

Gjennomføring av anmodninger etter artikkel 93 og 96

1. Anmodninger om bistand skal gjennomføres i samsvar med de relevante fremgangsmåter fastsatt i den anmodede stats lovgivning og, med mindre det er forbudt etter denne lovgivning, på den måte som er presisert i anmodningen, herunder å følge de fremgangsmåter som er angitt i anmodningen eller ved å tillate personer oppgitt i anmodningen å være til stede og å bistå under gjennomføringen av anmodningen.

2. I tilfelle en anmodning haster, skal dokumentene eller bevisene som fremlegges som svar på anmodningen oversendes omgående etter anmodning fra Domstolen.

3. Svarene fra den anmodede stat skal oversendes i original språkversjon og form.

4. Uten å berøre de øvrige artikler i denne del kan hovedanklageren, der det er nødvendig for en vellykket gjennomføring av en anmodning som kan etterkommes uten bruk av tvangsmidler, herunder særlig avhør eller bevisopptak av en person på frivillig basis, også uten at myndighetene i den anmodede stat er til stede, dersom dette er avgjørende for at anmodningen skal bli utført, og inspeksjon av et offentlig sted uten å forandre det, gjennomføre en slik anmodning direkte på en stats territorium på følgende måter:

a.       Når den anmodede statspart er en stat på hvis territorium forbrytelsen påstås å være begått, og det foreligger en avgjørelse om at saken kan tas opp til behandling i samsvar med artikkel 18 eller 19, kan hovedanklageren utføre slik anmodning direkte etter å ha rådført seg i størst mulig utstrekning med den anmodede statspart,

b.       I andre tilfeller kan hovedanklageren utføre slik anmodning etter å ha rådført seg med den anmodede statspart og etter å ha tatt hensyn til alle rimelige vilkår eller spørsmål som vedkommende statspart har stilt. Dersom den anmodede statspart ser at det finnes problemer i forbindelse med gjennomføringen av en anmodning i henhold til denne bokstav, skal den uten opphold rådføre seg med Domstolen for å løse saken.

5. Bestemmelser som tillater en person som forklarer seg eller som avhøres av Domstolen i henhold til artikkel 72, å påberope seg restriksjoner utformet for å hindre at fortrolige opplysninger forbundet med nasjonal sikkerhet blir gjort kjent, skal også gjelde for gjennomføring av anmodninger om bistand etter denne artikkel.

Artikkel 100

Kostnader

1. Ordinære utgifter i forbindelse med gjennomføringen av anmodninger på territoriet til den anmodede stat skal dekkes av vedkommende stat, unntatt i følgende tilfeller, der utgiftene skal dekkes av Domstolen:

a.       utgifter i forbindelse med vitners og sakkyndiges reise og sikkerhet eller midlertidig overføring av personer i fengslig forvaring i henhold til artikkel 93,

b.       utgifter til oversettelse, tolking og transkripsjon,

c.       utgifter til reise og opphold for dommerne, hovedanklageren, viseanklagere, justissekretæren, visejustissekretæren og personale fra alle Domstolens organer, og

d.       utgifter til sakkyndiges uttalelser eller rapporter som Domstolen ber om,

e.       utgifter forbundet med transport av personer som overleveres til Domstolen av en forvaringsstat, og

f.       etter samråd, alle ekstraordinære utgifter som måtte følge av gjennomføringen av en anmodning.

2. Bestemmelsene i nr. 1 skal, når det er hensiktsmessig, gjelde for anmodninger fra statsparter rettet til Domstolen. I så fall skal Domstolen dekke de ordinære utgiftene i forbindelse med gjennomføringen.

Artikkel 101

Spesialitetsprinsippet

1. En person som er overlevert til Domstolen i henhold til disse vedtekter skal ikke rettsforfølges, straffes eller fengsles for noen atferd som fant sted før overleveringen, annet enn den handling eller det handlingsforløp som danner grunnlaget for de forbrytelser vedkommende person er overlevert for.

2. Domstolen kan be staten som har overlevert personen til Domstolen om å gjøre unntak fra kravene i nr. 1, og Domstolen skal, om nødvendig, fremskaffe tilleggsopplysninger i samsvar med artikkel 91. Statspartene skal ha myndighet til å gjøre unntak for Domstolen og skal bestrebe seg på dette.

Artikkel 102

Begrepsbruk

I disse vedtekter menes:

a.       «overlevering»: at en stat overgir en person til Domstolen i samsvar med disse vedtekter.

b.       «utlevering»: at en stat overgir en person til en annen stat i samsvar med en traktat, konvensjon eller nasjonal lovgivning.

Del 10. Fullbyrdelse

Artikkel 103

Staters rolle ved fullbyrdelse av fengselsstraffer

1.

a.       En fengselsstraff skal sones i en stat utpekt av Domstolen fra en liste over stater som har meddelt Domstolen at de er villige til å ta imot domfelte.

b.       Når en stat erklærer seg villig til å ta imot domfelte, kan den til sin aksept knytte betingelser som skal godkjennes av Domstolen og være i samsvar med denne del.

c.       En stat som utpekes i en bestemt sak, skal straks underrette Domstolen om den samtykker i Domstolens utpeking eller ikke.

2.

a.       Fullbyrdelsesstaten skal underrette Domstolen om ethvert forhold, herunder håndheving av eventuelle betingelser godkjent etter nr. 1, som i vesentlig grad vil kunne påvirke betingelsene for eller varigheten av fengslingen. Domstolen skal minst 45 dager i forveien gis varsel om slike kjente eller forutsigbare forhold. I dette tidsrommet skal fullbyrdelsesstaten ikke treffe noen tiltak som kan berøre dens forpliktelser etter artikkel 110.

b.       Dersom Domstolen ikke kan godta forholdene nevnt i bokstav a), skal den underrette fullbyrdelsesstaten og gå fram i samsvar med artikkel 104 nr. 1.

3. Når Domstolen utøver sitt skjønn for å foreta en utpeking etter nr. 1, skal den ta hensyn til følgende:

a.       prinsippet om at statspartene bør dele på ansvaret for fullbyrdelse av fengselsstraffer i henhold til prinsipper om en rettferdig fordeling i samsvar med prosessreglene,

b.       anvendelsen av allment aksepterte internasjonale traktatbestemte standarder for behandling av innsatte,

c.       den domfeltes synspunkter,

d.       den domfeltes nasjonalitet,

e.       andre momenter i tilknytning til omstendighetene ved forbrytelsen, den domfelte eller en effektiv fullbyrdelse av straffen, som anses relevante ved utpeking av fullbyrdelsesstat.

4. Dersom ingen stat er utpekt etter nr. 1, skal fengselsstraffen sones i en fengselsanstalt stilt til rådighet av vertsstaten i samsvar med vilkårene i vertslandsavtalen nevnt i artikkel 3 nr. 2. I et slikt tilfelle skal kostnadene forbundet med fullbyrdelsen av fengselsstraffen bæres av Domstolen.

Artikkel 104

Endring i utpeking av fullbyrdelsesstat

1. Domstolen kan når som helst beslutte å overføre en domfelt til et fengsel i en annen stat.

2. En domfelt kan når som helst anmode Domstolen om å bli overført fra fullbyrdelsesstaten.

Artikkel 105

Fullbyrdelse av straffen

1. Med forbehold for betingelser som en stat kan ha stilt i samsvar med artikkel 103 nr. 1 bokstav b), skal fengselsstraffen være bindende for statspartene, som ikke i noe tilfelle skal endre den.

2. Bare Domstolen skal ha rett til å avgjøre en begjæring om anke eller gjenopptakelse. Fullbyrdelsesstaten skal ikke hindre en domfelt i å fremme en slik begjæring.

Artikkel 106

Tilsyn med fullbyrdelse av straff og soningsvilkår

1. Fullbyrdelse av fengselsstraffen skal være undergitt Domstolens tilsyn og skal være i samsvar med allment aksepterte internasjonale traktatbestemte standarder for behandling av innsatte.

2. Soningsvilkårene skal reguleres av fullbyrdelsesstatens internrettslige bestemmelser og skal være i samsvar med allment aksepterte internasjonale traktatbestemte standarder for behandling av innsatte. De skal ikke i noe tilfelle være gunstigere eller mindre gunstige enn vilkårene for innsatte dømt for tilsvarende overtredelser i fullbyrdelsesstaten.

3. Kommunikasjonen mellom en domfelt og Domstolen skal ikke hindres, og den skal være fortrolig.

Artikkel 107

Overføring av personer ved endt soning

1. Ved endt soning kan en person som ikke er borger av fullbyrdelsesstaten, i samsvar med fullbyrdelsesstatens internrettslige regler overføres til en stat som er forpliktet til å motta vedkommende, eller til en annen stat som samtykker i å motta vedkommende, idet det tas hensyn til personens eventuelle ønsker om å bli overført til vedkommende stat, med mindre fullbyrdelsesstaten tillater vedkommende å bli på dens territorium.

2. Dersom ingen stat bærer kostnadene forbundet med overføring av vedkommende til en annen stat i henhold til nr. 1, skal slike kostnader bæres av Domstolen.

3. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 108 kan fullbyrdelsesstaten i samsvar med sine internrettslige bestemmelser også utlevere eller på annen måte overlevere vedkommende til en stat som har anmodet om utlevering eller overlevering av vedkommende med sikte på rettergang eller fullbyrdelse av straff.

Artikkel 108

Begrensning av adgangen til å straffeforfølge eller straffe for andre straffbare handlinger

1. En domfelt i fullbyrdelsesstatens varetekt skal ikke straffeforfølges, straffes eller utleveres til en tredjestat for noen handling begått før han eller hun ble overlevert til fullbyrdelsesstaten, med mindre straffeforfølgningen, straffen eller utleveringen er blitt godkjent av Domstolen etter anmodning fra fullbyrdelsesstaten.

2. Domstolen skal avgjøre spørsmålet etter å ha hørt den domfeltes synspunkter.

3. Nr. 1 får ikke anvendelse dersom den domfelte frivillig oppholder seg mer enn 30 dager på fullbyrdelsesstatens territorium etter å ha utholdt hele straffen idømt av Domstolen eller vender tilbake til vedkommende stats territorium etter først å ha forlatt det.

Artikkel 109

Fullbyrdelse av bøter og inndragning

1. Statspartene skal fullbyrde bøter eller inndragning som er idømt av Domstolen etter del 7 uten å krenke rettighetene til godtroende tredjeparter, og i samsvar med sine internrettslige prosedyrer.

2. Dersom en statspart ikke er i stand til å fullbyrde en avgjørelse om inndragning, skal den treffe tiltak for å inndrive verdien av utbytte, eiendom eller aktiva som Domstolen har beordret inndratt, uten å krenke rettighetene til godtroende tredjeparter.

3. Eiendom eller utbytte av salg av fast eiendom eller eventuelt salg av andre eiendeler som en statspart har mottatt som følge av fullbyrdelse av en dom avsagt av Domstolen, skal overføres til Domstolen.

Artikkel 110

Domstolens prøving av spørsmålet om nedsettelse av straff

1. Fullbyrdelsesstaten skal ikke løslate personen før straffen idømt av Domstolen er utholdt.

2. Bare Domstolen skal ha rett til å avgjøre om straffen skal nedsettes, og den skal treffe avgjørelse i saken etter å ha hørt personens synspunkter.

3. Når personen har sonet to tredeler av straffen eller 25 år i tilfelle livstidsstraff, skal Domstolen prøve straffeutmålingen på nytt for å avgjøre om straffen bør nedsettes. En slik prøving skal ikke foretas på et tidligere tidspunkt.

4. I sin prøving etter nr. 3 kan Domstolen nedsette straffen dersom den kommer til at ett eller flere av følgende forhold foreligger:

a.       personen har tidlig og over tid vært villig til å samarbeide med Domstolen under dens etterforskning og straffeforfølgning av saker,

b.       personen har frivillig bidratt til å muliggjøre fullbyrdelse av Domstolens dommer og kjennelser i andre saker, særlig ved å yte bistand til å lokalisere aktiva som har vært gjenstand for kjennelser om idømmelse av bøter, inndragning eller erstatning, og som kan brukes til fordel for ofre, eller

c.       andre forhold som innebærer en klar og vesentlig endring av omstendigheter som er tilstrekkelig til å rettferdiggjøre nedsettelse av straffen, som fastsatt i prosessreglene.

5. Dersom Domstolen i sin første prøving etter nr. 3 beslutter at det ikke er grunnlag for å nedsette straffen, skal den senere prøve spørsmålet om nedsettelse av straffen på nytt med de tidsintervaller og etter de kriterier som er fastsatt i prosessreglene.

Artikkel 111

Rømning

Dersom en domfelt rømmer fra fengslig forvaring og flykter fra fullbyrdelsesstaten, kan denne staten etter samråd med Domstolen anmode den stat som vedkommende befinner seg i, om å overlevere vedkommende i samsvar med gjeldende bilaterale eller multilaterale ordninger, eller anmode Domstolen om å søke å få vedkommende overlevert i samsvar med del 9. Domstolen kan bestemme at vedkommende skal overleveres til den stat der han eller hun sonet straffen, eller til en annen stat utpekt av Domstolen.

Del 11. Statspartsmøtet

Artikkel 112

Statspartsmøtet

1. Det opprettes herved et statspartsmøte med partene i disse vedtekter. Hver statspart skal ha én representant på møtet, som kan ledsages av vararepresentanter og rådgivere. Andre stater som har undertegnet disse vedtekter eller Sluttakten, kan sitte som observatører på møtet.

2. Statspartsmøtet skal:

a.       behandle og eventuelt vedta anbefalinger fra Den forberedende kommisjon,

b.       sørge for at presidentskapet, hovedanklageren og justissekretæren gis og følger retningslinjer for administrasjonen av Domstolen,

c.       behandle rapporter fra byrået opprettet i henhold til nr. 3, samt byråets virksomhet, og treffe egnede tiltak i forhold til dette,

d.       behandle og fastsette Domstolens budsjett,

e.       avgjøre om antallet dommere skal endres, i samsvar med artikkel 36,

f.       behandle, i samsvar med artikkel 87, nr. 5 og 7, ethvert spørsmål knyttet til manglende samarbeid.

g.       utøve enhver annen funksjon som er forenlig med disse vedtekter eller prosessreglene,

3.

a.       Statspartsmøtet skal ha et byrå som består av en president, to visepresidenter og 18 medlemmer som velges av møtet for en periode på tre år.

b.       Byrået skal være representativt, idet det særlig tas hensyn til prinsippet om en rettferdig geografisk fordeling og nødvendigheten av en adekvat representasjon fra de viktigste rettssystemene i verden.

c.       Byrået skal tre sammen så ofte det er nødvendig, men minst én gang i året. Det skal bistå statspartsmøtet i utføringen av dets oppgaver.

4. Statspartsmøtet kan opprette de underliggende organer som den måtte finne nødvendige, herunder en uavhengig tilsynsmekanisme for inspeksjon, evaluering og granskning av Domstolen for å bedre dens effektivitet og økonomi.

5. Domstolens president, hovedanklageren og justissekretæren eller deres representanter kan, når det er hensiktsmessig, delta på møtene til statspartsmøtet eller byrået.

6. Statspartsmøtet skal tre sammen ved Domstolens sete eller De forente nasjoners hovedsete én gang i året og, når omstendighetene gjør det nødvendig, holde ekstraordinære sesjoner. Med mindre annet er angitt i vedtektene, skal byrået innkalle til ekstraordinære sesjoner på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredjedel av statspartene.

7. Hver statspart skal ha én stemme. Statspartsmøtet og byrået skal gjøre sitt ytterste for å vedta sine beslutninger ved konsensus. Dersom det ikke er mulig å oppnå konsensus, og med mindre annet er fastsatt i vedtektene:

a.       må beslutninger i realitetsspørsmål godkjennes med to tredjedels flertall av de som er til stede og avgir stemme, forutsatt at et absolutt flertall av statspartene utgjør det nødvendige beslutningsdyktige antall for avstemning,

b.       skal beslutninger om prosedyrespørsmål treffes med simpelt flertall av de statsparter som er til stede og avgir stemme.

8. En statspart som ikke har innbetalt sine finansielle bidrag til dekning av Domstolens kostnader, skal ikke ha stemmerett på statspartsmøtet og i byrået hvis restansen beløper seg til eller overstiger det bidrag som staten er ilignet for de siste to år. Statspartsmøtet kan likevel tillate en slik statspart å stemme på statspartsmøtet og i byrået dersom den finner det godtgjort at restansen skyldes forhold som denne statsparten ikke var herre over.

9. Statspartsmøtet skal vedta sin egen forretningsorden.

10. Statspartsmøtets offisielle språk og arbeidsspråk skal være de samme som i De forente nasjoners generalforsamling.

Del 12. Finansiering

Artikkel 113

Finansreglement

Med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt, skal alle finansielle spørsmål som angår Domstolen og statspartsmøtet, herunder dets byrå og underliggende organer, reguleres av disse vedtekter samt finansreglementet og reglene for økonomisk forvaltning vedtatt av statspartsmøtet.

Artikkel 114

Dekning av utgifter

De utgifter som påløper for Domstolen og statspartsmøtet, herunder dets byrå og underliggende organer, skal dekkes av Domstolens midler.

Artikkel 115

Domstolens og statspartsmøtets midler

Domstolen og statspartsmøtet, herunder dets byrå og underliggende organer, skal få sine utgifter dekket, i henhold til det budsjett som er vedtatt av statspartsmøtet, fra følgende kilder:

a.       fastsatte bidrag fra statspartene,

b.       midler fra De forente nasjoner, med forbehold om Generalforsamlingens godkjenning, særlig i forbindelse med de utgifter som skyldes henvisninger fra Sikkerhetsrådet.

Artikkel 116

Frivillige bidrag

Domstolen kan, uten at dette berører artikkel 115, som tilleggsmidler motta og benytte frivillige bidrag fra stater, internasjonale organisasjoner, enkeltpersoner, foretak og andre enheter, i samsvar med relevante kriterier vedtatt av statspartsmøtet.

Artikkel 117

Fastsettelse av bidrag

Statspartenes bidrag skal fastsettes i samsvar med en omforent bidragsskala basert på den skala som De forente nasjoner har vedtatt for sitt ordinære budsjett og justert i samsvar med de prinsipper som er lagt til grunn for denne skalaen.

Artikkel 118

Årlig revisjon

Domstolens registre, regnskaper og konti, herunder dens årsregnskap, skal revideres årlig av en uavhengig revisor.

Del 13. Sluttbestemmelser

Artikkel 119

Tvisteløsning

1. Enhver tvist angående Domstolens rettslige funksjoner skal avgjøres av Domstolen.

2. Enhver annen tvist mellom to eller flere statsparter om tolkningen eller anvendelsen av disse vedtekter som ikke blir løst ved forhandlinger innen tre måneder etter at disse ble innledet, skal henvises til statspartsmøtet. Statspartsmøtet kan selv søke å løse tvisten eller kan fremsette anbefalinger om andre fremgangsmåter for å løse tvisten, herunder henvisning til Den internasjonale domstol i samsvar med vedkommende domstols vedtekter.

Artikkel 120

Forbehold

Det kan ikke tas forbehold til disse vedtekter.

Artikkel 121

Endringer

1. Syv år etter disse vedtekters ikrafttredelse, kan enhver statspart foreslå endringer i vedtektene. Teksten til ethvert endringsforslag skal forelegges De forente nasjoners generalsekretær, som omgående skal oversende den til samtlige statsparter.

2. Tidligst tre måneder etter underretningsdatoen skal statspartsmøtet på sitt neste møte, ved et flertall av dem som er til stede og avgir stemme, beslutte om forslaget skal tas opp til behandling. Statspartsmøtet kan behandle forslaget direkte eller innkalle til en revisjonskonferanse dersom det aktuelle temaet tilsier det.

3. Det kreves to tredjedels flertall blant statspartene for å kunne vedta en endring som det ikke kan oppnås enighet om under et statspartsmøtet eller en revisjonskonferanse.

4. Med unntak av bestemmelsene i nr. 5 skal en endring tre i kraft for samtlige statsparter ett år etter at syv åttendedeler av statspartene har deponert sine ratifikasjons- eller godtakingsdokumenter hos De forente nasjoners generalsekretær.

5. Enhver endring av artiklene 5, 6, 7 og 8 i disse vedtekter skal tre i kraft for de statsparter som har godtatt endringen ett år etter at de har deponert sitt ratifikasjons- eller godtakingsdokument. Med hensyn til en statspart som ikke har godtatt endringen, skal Domstolen ikke utøve sin jurisdiksjon med hensyn til en forbrytelse som omfattes av endringen, når denne er begått av borgere av vedkommende statspart eller på dens territorium.

6. Dersom en endring er blitt godtatt av syv åttendedeler av statspartene i henhold til nr. 4, kan enhver statspart som ikke har godtatt endringen, trekke seg fra disse vedtektene med øyeblikkelig virkning, uten hensyn til artikkel 127 nr. 1, men under iakttakelse av artikkel 127 nr. 2, ved å gi melding senest ett år etter at en slik endring trådte i kraft.

7. De forente nasjoners generalsekretær skal oversende til samtlige statsparter enhver endring som er vedtatt under et statspartsmøtet eller under en revisjonskonferanse.

Artikkel 122

Endringer av bestemmelser av institusjonell karakter

1. Enhver statspart kan, uten hensyn til artikkel 121 nr. 1, til enhver tid foreslå endringer av bestemmelser i disse vedtektene som utelukkende er av institusjonell karakter, det vil si artikkel 35, artikkel 36 nr. 8 og 9, artikkel 37, artikkel 38, artikkel 39 nr. 1 (to første punktum), nr. 2 og 4, artikkel 42 nr. 4 til 9, artikkel 43 nr. 2 og 3 og artiklene 44, 46, 47 og 49. Teksten til ethvert endringsforslag skal forelegges De forente nasjoners generalsekretær eller en annen person utpekt av statspartsmøtet, som omgående skal oversende den til samtlige statsparter og til andre deltakere på statspartsmøtet.

2. Endringer etter denne artikkel som det ikke kan oppnås enighet om, skal vedtas av statspartsmøtet eller av en revisjonskonferanse med to tredjedels flertall blant statspartene. Slike endringer skal tre i kraft for samtlige statsparter seks måneder etter at de ble vedtatt av statspartsmøtet eller av revisjonskonferansen.

Artikkel 123

Revisjon av vedtektene

1. Syv år etter disse vedtekters ikrafttredelse, skal De forente nasjoners generalsekretær innkalle til en revisjonskonferanse for å behandle eventuelle endringer i disse vedtekter. Slik revisjon kan omfatte, men er ikke begrenset til, listen over forbrytelser angitt i artikkel 5. Revisjonskonferansen skal være åpen for deltakerne på statspartsmøtet og etter de samme vilkår.

2. På ethvert tidspunkt deretter skal De forente nasjoners generalsekretær, etter anmodning fra en statspart og i henhold til formålet angitt i nr. 1, innkalle til en revisjonskonferanse etter godkjenning fra et flertall av statspartene.

3. Bestemmelsene i artikkel 121 nr. 3 til 7 skal gjelde for vedtakelse og ikrafttredelse av enhver endring i vedtektene som behandles under en revisjonskonferanse.

Artikkel 124

Overgangsbestemmelse

Uten hensyn til artikkel 12 nr. 1 og 2 kan en stat, på det tidspunkt den blir part i disse vedtekter erklære at den i en periode på syv år etter disse vedtekters ikrafttredelse for vedkommende stat, ikke godtar Domstolens jurisdiksjon for forbrytelseskategorien nevnt i artikkel 8, når en forbrytelse påstås å være begått av denne statens borgere eller på dens eget territorium. En erklæring etter denne artikkel kan når som helst trekkes tilbake. Bestemmelsene i denne artikkel skal revideres under revisjonskonferansen innkalt i samsvar med artikkel 123 nr. 1.

Artikkel 125

Undertegning, ratifikasjon, godtaking, godkjenning eller tiltredelse

1. Disse vedtekter skal være åpne for undertegning av alle stater ved FAOs hovedsete i Roma, den 17. juli 1998. Deretter skal de være åpne for undertegning ved Italias utenriksdepartement i Roma inntil 17. oktober 1998. Etter denne dato skal vedtektene være åpne for undertegning ved De forente nasjoners hovedsete i New York inntil 31. desember 2000.

2. Disse vedtekter skal ratifiseres, godtas eller godkjennes av signatarstatene. Ratifikasjons-, godtakings- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

3. Disse vedtekter skal være åpne for tiltredelse av alle stater. Tiltredelsesdokumenter skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

Artikkel 126

Ikrafttredelse

1. Disse vedtekter skal tre i kraft på den første dag i måneden etter den 60. dag etter den dag det 60. ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.

2. For hver stat som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer disse vedtektene etter at det 60. ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert, skal vedtektene tre i kraft på den første dag i måneden etter den 60. dag etter at en slik stat har deponert sitt ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 127

Oppsigelse

1. En statspart kan ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær trekke seg fra disse vedtekter. Oppsigelsen skal få virkning ett år etter den dato underretningen ble mottatt, med mindre en senere dato er angitt i underretningen.

2. En stat skal ikke som følge av sin oppsigelse løses fra forpliktelser pådratt etter disse vedtekter mens den var part i vedtektene, herunder eventuelle økonomiske forpliktelser. En stats oppsigelse skal ikke berøre noen av dens forpliktelser til å samarbeide med Domstolen i forbindelse med etterforskning eller straffeforfølgning som var innledet før oppsigelsen fikk virkning. Oppsigelsen skal heller ikke på noen måte få innvirkning på den videre behandling av en sak som allerede var under behandling ved Domstolen før den dag oppsigelsen fikk virkning.

Artikkel 128

Gyldige tekster

Originaleksemplaret av disse vedtekter, hvis arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær, som skal sende bekreftede kopier til samtlige stater.

TIL BEKREFTELSE PÅ DETTE har de undertegnede, med behørig fullmakt fra sine respektive regjeringer, undertegnet disse vedtekter.

UTFERDIGET i Roma, den 17. juli 1998.

Utdrag fra Sluttaktens Vedlegg 1

Resolusjon E

De forente nasjoners diplomatkonferanse for befullmektigede om opprettelse av en internasjonal straffedomstol,

Som har vedtatt vedtektene for Den internasjonale straffedomstol,

Som erkjenner at terroristhandlinger, uansett hvem som begår dem, og hvor de blir begått, og uansett form, metoder eller motiver, er alvorlige forbrytelser som angår det internasjonale samfunnet,

Som erkjenner at den internasjonale handelen med narkotika er en meget alvorlig forbrytelse, som av og til destabiliserer staters politiske, sosiale og økonomiske orden,

Som er dypt urolig over disse vedvarende, alvorlige problemer, som utgjør alvorlige trusler mot internasjonal fred og sikkerhet,

Som beklager at det ikke kunne oppnås enighet om en allment akseptabel definisjon av terroristforbrytelser og narkotikaforbrytelser med sikte på å inkludere disse i Domstolens jurisdiksjon,

Som stadfester at vedtektene for Den internasjonale straffedomstol inneholder bestemmelser om en revisjonsmekanisme, som gjør det mulig å utvide Domstolens jurisdiksjon i fremtiden,

Anbefaler at en revisjonskonferanse i henhold til artikkel 111 i vedtektene for Den internasjonale straffedomstol vurderer terrorist- og narkotikaforbrytelser med sikte på å komme frem til en akseptabel definisjon og inkludere disse forbrytelsene i listen over forbrytelser Domstolen har jurisdiksjon for.

Resolusjon F

De forente nasjoners diplomatkonferanse for befullmektigede om etablering av en internasjonal straffedomstol,

Som har vedtatt vedtektene for Den internasjonale straffedomstol,

Som har besluttet å treffe alle mulige tiltak for å sørge for at den internasjonale straffedomstol kan starte sin virksomhet uten unødig forsinkelse, samt å treffe alle nødvendige forholdsregler for at den kan tre i funksjon,

Som har besluttet at det opprettes en forberedende kommisjon for dette formål,

Beslutter følgende:

1. Herved opprettes Den forberedende kommisjon for Den internasjonale straffedomstol. De forente nasjoners generalsekretær skal innkalle Kommisjonen så snart som mulig på en dato som skal fastsettes av De forente nasjoners generalforsamling.

2. Kommisjonen skal bestå av representanter for stater som har undertegnet Sluttakten for De forente nasjoners diplomatkonferanse om opprettelse av en internasjonal straffedomstol, og andre stater som var invitert til å delta på konferansen.

3. Kommisjonen skal velge sin formann og øvrige medlemmer, vedta sin forretningsorden og fastsette sitt arbeidsprogram. Disse valgene skal foretas på Kommisjonens første møte.

4. Den forberedende kommisjons offisielle språk og arbeidsspråk skal være de språk som benyttes av De forente nasjoners generalforsamling.

5. Kommisjonen skal utarbeide forslag til praktiske ordninger for etableringen av Domstolen og igangsettingen av dens virksomhet, herunder utkast til:

a.       prosessregler,

b.       forbrytelseselementer,

c.       en avtale som regulerer forholdet mellom Domstolen og De forente nasjoner,

d.       grunnprinsipper for en vertslandsavtale som skal fremforhandles mellom Domstolen og vertslandet,

e.       finansreglement,

f.       en avtale om Domstolens privilegier og immunitet,

g.       budsjett for det første regnskapsåret,

h.      forretningsorden for statspartsmøtet.

6. Utkast til henholdsvis prosessregler og forbrytelseselementer skal ferdigstilles før 30. juni 2000.

7. Kommisjonen skal utarbeide forslag til en bestemmelse om aggresjon, herunder definisjon og forbrytelseselementer, samt vilkår for Den internasjonale straffedomstols utøvelse av jurisdiksjon for denne forbrytelsen. Kommisjonen skal fremlegge forslagene for statspartsmøtet på en revisjonskonferanse med sikte på å komme frem til en akseptabel bestemmelse om aggresjonsforbrytelsen som kan innlemmes i disse vedtekter. Bestemmelsene om aggresjonsforbrytelsen skal for statspartene tre i kraft i samsvar med relevante bestemmelser i disse vedtekter.

8. Kommisjonen skal fortsette å bestå inntil statspartsmøtets første sesjon er avsluttet.

9. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om alle saker som hører under dens mandat og legge rapporten frem for statspartsmøtet på dens første sesjon.

10. Kommisjonen skal holde møter ved De forente nasjoners hovedsete. De forente nasjoners generalsekretær anmodes om å skaffe Kommisjonen de sekretariatstjenester den har behov for, med forbehold om godkjenning av De forente nasjoners generalforsamling.

11. De forente nasjoners generalsekretær skal henlede Generalforsamlingens oppmerksomhet mot denne resolusjon slik at nødvendige tiltak kan treffes.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen