Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Internasjonale konvensjoner og avtaler

Dokument-ID : 2005-05-09
Dokumentdato : 09.05.2005

Europarådet - 20 retningslinjer for tvungen retur

(Retningslinjene er ikke juridisk bindende for Norge, men gir likevel en god veiledning for hvordan retur bør gjennomføres. Red.anm.)

CM(2005) 40 final

Det 925. møte, 4. mai 2005

10 Juridiske spørsmål

10.5 Ad-hoc-ekspertgruppe for rettslige aspekter ved territorielt asyl, flyktninger og statsløse personer (CAHAR) –


Tjue retningslinjer for tvungen retur[1]

 

Ministerkomiteen,

som minner om at medlemsstatene, i henhold til artikkel 1 i Den europeiske menneskerettskonvensjon, skal sikre enhver innen deres myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I i konvensjonen,

som minner om at enhver skal ha rett til bevegelsesfrihet i henhold til artikkel 2 i protokoll nr. 4 til konvensjonen,

som minner om at medlemsstatene, i henhold til etablert folkerett og med forbehold for eventuelle forpliktelser som følger av inngåtte overenskomster, har rett til å føre kontroll med utenlandske borgeres innreise til og opphold på deres territorium,

som tar i betraktning at medlemsstatene, når de utøver denne rettighet, kan se seg nødsaget til med tvang å returnere personer som oppholder seg ulovlig på deres territorium,

som er bekymret for at det kan oppstå fare for brudd på grunnleggende rettigheter og friheter i forbindelse med tvungen retur,

som mener at retningslinjer som ikke bare forener Europarådets standarder og retningsgivende prinsipper som kommer til anvendelse i denne forbindelse, men som også angir beste praksis, kan tjene som et praktisk hjelpemiddel til bruk både for offentlige myndigheter når de utarbeider nasjonale lover og forskrifter på området, og for alle dem som direkte eller indirekte er involvert ved tvungen retur,

som minner om at enhver som søker internasjonal beskyttelse, har krav på å få søknaden behandlet gjennom en rettferdig prosedyre i tråd med folkeretten; dette omfatter tilgang til et effektivt rettsmiddel før det utstedes eller iverksettes vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket,

1.         vedtar vedlagte retningslinjer og oppfordrer medlemsstatene til å sørge for at de blir spredd på bred basis blant nasjonale myndigheter med ansvar for retur av utlendinger,

2.         mener at det ved anvendelse av eller henvisning til disse retningslinjene må tas behørig hensyn til følgende punkter:

a. Retningslinjene innebærer ikke på noen måte nye forpliktelser for Europarådets medlemsstater. Når verbet “skal” benyttes i retningslinjene, er dette utelukkende et uttrykk for at den pliktmessige siden ved normene svarer til forpliktelser som medlemsstatene allerede har inngått. I visse tilfeller går retningslinjene likevel lenger enn kun å gjenta eksisterende og bindende normer. Dette angis ved bruken av verbet “bør” for å markere at retningslinjene er å betrakte som anbefalinger rettet til medlemsstatene. Retningslinjene angir også visse fremgangsmåter som anbefales brukt, og som kan innebære en ny og lovende tilnærming med sikte på å forene returpolitikk med full respekt for menneskerettighetene. Medlemsstatene “oppmuntres” dermed til å hente inspirasjon fra disse fremgangsmåtene, som Ministerkomiteen anser ønskverdige.

b. Ikke noe i retningslinjene skal berøre eventuelle bestemmelser i nasjonal rett eller i folkeretten som er bedre egnet til å beskytte menneskerettighetene. I særdeleshet, og i den utstrekning disse retningslinjene gjelder rettigheter som er inntatt i Den europeiske menneskerettskonvensjon, må de fortolkes i samsvar med rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol.

c. Retningslinjene har ikke betydning for eventuelle forbehold fra medlemsstatenes side med hensyn til internasjonale instrumenter.

Kapittel I – Akseptert retur

Retningslinje nr. 1. Fremme akseptert retur

Vertsstaten bør treffe tiltak for å fremme akseptert retur, som er å foretrekke fremfor tvungen retur. Den bør om nødvendig jevnlig evaluere og forbedre de programmer den har iverksatt i den forbindelse.

Kapittel II – Vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket

Retningslinje nr. 2. Vedtakelse av vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket

Vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket, skal utstedes bare i medhold av avgjørelse truffet i samsvar med lov.

1.         Slikt vedtak skal utstedes bare når vertsstatsmyndighetene har vurdert alle relevante opplysninger som er umiddelbart tilgjengelige, og, i den utstrekning det med rimelighet kan forventes, har forvisset seg om at vedtaket, dersom det etterkommes eller iverksettes, ikke vil medføre at den som skal returneres, stilles overfor

a. en reell fare for å bli henrettet eller utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff,

b. en reell fare for å bli drept eller utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling av ikke-statlige aktører dersom myndighetene i returstaten, parter eller organisasjoner som kontrollerer staten eller en vesentlig del av statens territorium, herunder internasjonale organisasjoner, ikke er i stand eller villig til å gi nødvendig og effektiv beskyttelse, eller

c. andre situasjoner som etter folkeretten eller nasjonal lovgivning ville berettiget til internasjonal beskyttelse.

2.         Vedtaket skal utstedes først etter at vertsstatsmyndighetene har vurdert alle relevante opplysninger som er umiddelbart tilgjengelige, og forvisset seg særlig om at et eventuelt inngrep i vedkommendes rett til respekt for sitt familie- og/eller privatliv er forholdsmessig og gjennomføres for å nå et legitimt mål.

3.         Dersom returstaten ikke er identisk med opprinnelsesstaten, bør vedtaket utstedes bare dersom myndighetene i vertsstaten, i den utstrekning det med rimelighet kan forventes, har forvisset seg om at staten personen returneres til, ikke kommer til å utvise vedkommende til en tredjestat der han eller hun vil bli stilt overfor en reell fare som nevnt i pkt. 1 a og 1 b eller andre situasjoner som nevnt i pkt. 1 c.

4.         I sin vurdering av situasjonen i returstaten, som nevnt ovenfor, bør vertsstatsmyndighetene rådføre seg med tilgjengelige informasjonskilder, herunder ikke-statlige kilder, og de bør ta hensyn til eventuelle opplysninger fra De forente nasjoners høykommissær for flyktninger (UNHCR).

5.         Før det besluttes å utstede vedtak som innebærer at en enslig mindreårig må forlate riket, bør det ytes bistand, særlig av juridisk art, samtidig som det tas behørig hensyn til barnets beste. Før myndighetene i vertsstaten uttransporterer et slikt barn fra sitt territorium, bør de ha forvisset seg om at barnet blir tilbakeført til et medlem av sin familie, en oppnevnt verge eller tilfredsstillende omsorgsalternativ i returstaten.

6.         Vedtaket bør ikke iverksettes dersom vertsstatsmyndighetene har fastslått at returstaten vil nekte å ta tilbake personen det gjelder. Dersom vedkommende nektes innreise til returstaten, bør vertsstaten ta ham eller henne tilbake.

Retningslinje nr. 3. Forbud mot kollektiv utvisning

Vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket, skal utstedes utelukkende på grunnlag av en rimelig og saklig behandling av den konkrete sak i hvert enkelt tilfelle, og vedtaket skal ta hensyn til den enkelte saks spesifikke omstendigheter. Kollektiv utvisning av utlendinger er ikke tillatt.

Retningslinje nr. 4. Underretning om vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket

1.         Slikt vedtak bør være skriftlig og rettes til personen det gjelder, enten direkte eller gjennom vedkommendes bemyndigede representant. Mottakeren bør om nødvendig få en forklaring av vedtaket på et språk vedkommende forstår. I vedtaket skal det oppgis:

  • hvilke rettslige og faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket,
  • hvilke rettsmidler vedkommende har til rådighet, om de har oppsettende virkning, samt hvilke frister som gjelder for å benytte seg av slike rettsmidler.

2.         Videre oppfordres vertsstatsmyndighetene til å oppgi:

  • navn på instanser der vedkommende kan få nærmere opplysninger om gjennomføringen av vedtaket,
  • følgene av ikke å etterkomme vedtaket.

Retningslinje nr. 5. Rettsmiddel mot vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket

1.         I vedtaket, eller under prosessen som fører fram til et slikt vedtak, skal vedkommende som er gjenstand for vedtaket, gis en effektiv rett til å få prøvet sin sak ved en kompetent myndighet eller et kompetent organ sammensatt av medlemmer som er upartiske, og som skal være uavhengige. Den kompetente myndighet eller det kompetente organ skal ha myndighet til å overprøve vedtaket, herunder ha adgang til å stille gjennomføringen av det midlertidig i bero.

2.         Prøvingsretten skal omfatte nødvendige prosessuelle garantier og skal kjennetegnes ved følgende:

  • fristene for å utøve prøvingsretten skal ikke være urimelig korte,
  • prøvingsretten skal være tilgjengelig, noe som innebærer særlig at dersom vedkommende som er gjenstand for vedtaket, ikke har tilstrekkelige midler til å betale for nødvendig juridisk bistand, bør slik bistand ytes vederlagsfritt, i samsvar med de aktuelle rettshjelpsreglene i landet,
  • i tilfeller der den som skal returneres, gjør gjeldende at uttransportering vil innebære en krenkelse av hans eller hennes menneskerettigheter som anført i retningslinje nr. 2 pkt. 1, skal prøvingsretten hjemle adgang til å undergi en slik påstand nøye granskning.

3.         Utøvelse av prøvingsretten bør ha oppsettende virkning når den som skal returneres, med rimelighet kan gjøre gjeldende at han eller hun vil bli utsatt for en behandling som er i strid med hans eller hennes menneskerettigheter, som anført i retningslinje nr. 2 pkt. 1.

Kapittel III – Forvaring i påvente av uttransportering

Retningslinje nr. 6. Vilkår for å ilegge forvaring

1.         I den hensikt å sikre gjennomføringen av et vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket, kan en person bli berøvet sin frihet bare dersom dette skjer i samsvar med en fremgangsmåte som er foreskrevet ved lov, og bare dersom vertsstatsmyndighetene grundig har vurdert om slik frihetsberøvelse er påkrevet i det enkelte tilfellet, og har kommet fram til at etterlevelse av vedtaket ikke kan sikres like effektivt dersom det anvendes andre tiltak enn frihetsberøvelse, slik som overvåkingsordninger, krav om å melde seg regelmessig for myndighetene, kausjon eller annen sikkerhetsstillelse.

2.         Den som settes i forvaring, skal straks underrettes på et språk vedkommende forstår, om de rettslige og faktiske forhold som ligger til grunn for forvaringen, og om eventuelle rettsmidler; han eller hun bør umiddelbart gis anledning til å kontakte advokat og lege samt en person etter eget valg for å orientere vedkommende om sin situasjon.

Retningslinje nr. 7. Plikt til å løslate vedkommende dersom forberedelsene til uttransportering stanses

Forvaring i påvente av uttransportering er berettiget bare så lenge det pågår forberedelser til uttransportering. Dersom disse forberedelsene ikke gjennomføres med tilbørlig aktsomhet, vil forvaring ikke lenger være tillatt.

Retningslinje nr. 8. Varighet

1.         All forvaring i påvente av uttransportering skal være kortest mulig.

2.         I alle tilfeller skal behovet for å holde en person i forvaring prøves på nytt med rimelige mellomrom. Ved langvarig forvaring bør slik prøving undergis tilsyn fra en rettslig myndighet.

Retningslinje nr. 9. Rettsmiddel mot forvaring

1.         En person som pågripes og/eller settes i forvaring i den hensikt å sikre at vedkommende blir uttransportert fra statens territorium, skal ha rett til å ta rettslige skritt, slik at lovligheten ved forvaringen raskt kan avgjøres av en domstol, og vedkommende skal, med mindre saken ankes, løslates umiddelbart dersom forvaringen er rettsstridig.

2.         Dette rettsmiddelet skal være lett tilgjengelig og effektivt, og det bør ytes rettshjelp i samsvar med nasjonal lovgivning.

Retningslinje nr. 10. Vilkår for forvaring i påvente av uttransportering

1.         En person som holdes i forvaring i påvente av uttransportering, bør normalt snarest mulig innkvarteres i et senter som er særskilt beregnet til formålet, som kan tilby materielle forhold og et regime som svarer til vedkommendes rettslige stilling, og der personalet har den rette kompetansen.

2.         Slike sentre bør ha innkvarteringsrom som er tilfredsstillende innredet, som er rene og i god stand, og som har tilstrekkelig plass i forhold til det antall personer som skal innkvarteres. I tillegg bør det tas hensyn til utformingen og innredningen av lokalene for i størst mulig grad å unngå at de virker "fengselsliknende". Organiserte aktiviteter bør omfatte utendørstrening, tilgang til felles oppholdsrom og til radio og fjernsyn, aviser og blader samt andre egnede fritidsaktiviteter.

3.         Personalet ved slike sentre bør velges med omhu og gis nødvendig opplæring. Medlemsstatene oppfordres til så langt det er mulig å sørge for at vedkommende personale opplæres i mellommenneskelig kommunikasjon og dessuten har kjennskap til de ulike kulturene beboerne representerer. Det er en fordel at det blant personalet finnes personer med relevante språkferdigheter samt evne til å gjenkjenne eventuelle symptomer på stressreaksjoner blant beboerne og til å iverksette hensiktsmessige tiltak. Om nødvendig bør personalet også kunne få hjelp utenfra, særlig fra sosial- og helsevesenet.

4.         Personer som holdes i forvaring i påvente av uttransportering fra territoriet, bør under normale omstendigheter ikke plasseres sammen med vanlige fanger, enten disse er domfelt eller sitter i varetekt. Kvinner og menn bør holdes atskilt fra det annet kjønn dersom de selv måtte ønske det; prinsippet om familiens enhet bør like fullt respekteres, og familier bør følgelig innkvarteres i samsvar med dette.

5.         Nasjonale myndigheter bør påse at personer som holdes i forvaring i slike sentre, har tilgang til advokat, lege, frivillige organisasjoner, familiemedlemmer og FNs høykommissær for flyktninger, og at de har mulighet til å kommunisere med omverdenen, i samsvar med relevante nasjonale bestemmelser. Videre bør det føres jevnlig kontroll med driften av disse sentrene, blant annet gjennom anerkjente og uavhengige personer eller instanser.

6.         De som holdes i forvaring, skal ha rett til å inngi klage dersom de mener de er blitt utsatt for mishandling, eller dersom de ikke i tilstrekkelig grad er blitt beskyttet mot vold fra andre av senterets beboere. Klagere og vitner skal beskyttes mot mishandling eller trusler som følge av klagen eller vitneprov til støtte for klagen.

7.         De som holdes i forvaring, bør systematisk opplyses om de regler som gjelder ved senteret, og de regler som gjelder i deres tilfelle, samt om sine rettigheter og plikter. Disse opplysningene bør foreligge på de språk som oftest benyttes av dem det angår, og om nødvendig bør det benyttes tolk. Personer i forvaring bør gjøres oppmerksom på at de har rett til å kontakte en advokat etter eget valg, sitt lands kompetente diplomatiske stasjon, internasjonale organisasjoner, som FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM), samt frivillige organisasjoner. Det bør gis hjelp til dette.

Retningslinje nr. 11. Barn og familier  

1.         Forvaring av barn skal finne sted bare som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.

2.         Familier som holdes i forvaring i påvente av uttransportering, bør få eget husvære, slik at de er sikret tilstrekkelig privatliv.

3.         Barn, enten de sitter i forvaring eller ikke, har rett til utdanning og til fritid, herunder rett til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for alderen. Krav på utdanning kan avhenge av oppholdets varighet.

4.         Enslige mindreårige bør plasseres i institusjoner som har det personell og de fasiliteter som er nødvendig for å ivareta behovene til personer på deres alder.

5.         Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved forvaring av barn som skal uttransporteres.

Kapittel IV – Tilbaketaking

Retningslinje nr. 12. Samarbeid mellom stater

1.         Vertsstaten og returstaten skal samarbeide for å lette tilbaketakingen av utlendinger som oppholder seg ulovlig i vertsstaten.

2.         Under dette samarbeidet skal vertsstaten og returstaten respektere de restriksjoner som gjelder ved behandling av personopplysninger vedrørende grunnene til at en person returneres. Opprinnelsesstaten har samme plikt når dens myndigheter kontaktes for å få fastslått vedkommendes identitet, nasjonalitet eller bopel.

3.         De restriksjoner som gjelder ved behandling av slike personopplysninger, er ikke til hinder for at det kan utveksles opplysninger som ledd i justis- eller politisamarbeid dersom det er gitt nødvendige garantier.

4.         Vertsstaten skal utvise tilbørlig aktsomhet for å sikre at utveksling av opplysninger mellom egne og returstatens myndigheter ikke medfører at den som returneres, eventuelt vedkommendes slektninger, settes i fare når han eller hun vender tilbake. Vertsstaten bør særlig avstå fra å gi opplysninger om asylsøknaden.

Retningslinje nr. 13. Statenes forpliktelser

1.         Opprinnelsesstaten skal overholde sin forpliktelse etter folkeretten til å ta tilbake egne borgere uten ytterligere formaliteter, forsinkelser eller hinder, og skal samarbeide med vertsstaten for å få fastslått vedkommendes nasjonalitet, slik at han eller hun kan returneres. Den samme forpliktelsen påhviler returstaten når den er bundet av en tilbaketakingsavtale og som ledd i anvendelsen av avtalen anmodes om å ta tilbake en person som oppholder seg ulovlig på vertsstatens (den anmodende stats) territorium.

2.         Når vertsstaten ber om å få utlevert dokumenter for å lette tilbaketakingen, bør opprinnelsesstatens eller returstatens myndigheter ikke be om å få oppgitt grunnene til at vedkommende returneres, eller foranledningen til at myndighetene i vertsstaten har fremsatt en slik anmodning, og de bør ikke kreve samtykke fra vedkommende for at han eller hun skal kunne vende tilbake til opprinnelsesstaten.

3.         Opprinnelsesstaten eller returstaten bør ta hensyn til prinsippet om familiens enhet, særlig i forbindelse med innreise for vedkommendes familiemedlemmer når disse ikke er borgere av staten.

4.         Opprinnelsesstaten eller returstaten skal avstå fra å iverksette sanksjoner mot den som returneres,

  • som følge av at vedkommende har fremlagt asylsøknad eller søkt andre former for beskyttelse i et annet land,
  • som følge av at vedkommende har begått en straffbar handling i et annet land som han eller hun er blitt endelig dømt eller frifunnet for i henhold til loven og rettergangsordningen i det aktuelle landet, eller
  • som følge av at vedkommende på ulovlig vis har reist inn i eller oppholdt seg i vertsstaten.

Retningslinje nr. 14. Statsløse personer

Opprinnelsesstaten skal ikke vilkårlig berøve personen det gjelder, hans eller hennes statsborgerskap i staten, særlig dersom dette vil medføre at vedkommende blir statsløs. Opprinnelsesstaten skal heller ikke tillate at en person som er borger av staten, gir avkall på sitt statsborgerskap når dette kan føre til at han eller hun blir statsløs, et forhold som i sin tur kan benyttes til å hindre at vedkommende får vende tilbake.

Kapittel V – Tvungen retur

Retningslinje nr. 15. Samarbeid med den som returneres

1.         For å begrense bruken av tvang bør vertsstaten sørge for å få til et samarbeid med den som skal returneres, på alle stadier under uttransporteringen, slik at vedkommende kan oppfylle sin forpliktelse til å forlate landet.

2.         Særlig bør vedkommende, dersom han eller hun holdes i forvaring i påvente av uttransportering, så vidt mulig orienteres på forhånd om planene for uttransporteringen og hvilke opplysninger som er gitt myndighetene i returstaten. Vedkommende bør gis anledning til å forberede returen, særlig ved å opprette nødvendig kontakt både i vertsstaten og i returstaten, og til om nødvendig å hente sine personlige eiendeler, noe som vil bidra til at vedkommende kan returneres på en verdig måte.

Retningslinje nr. 16. Helsemessig skikket til å reise. Legeundersøkelse

1.         En person skal ikke uttransporteres dersom vedkommendes helsetilstand tilsier at han eller hun ikke er i stand til å reise.

2.         Medlemsstatene oppfordres til å sørge for at alle gjennomgår en legeundersøkelse før de uttransporteres, enten de har en kjent medisinsk tilstand eller trenger medisinsk behandling, eller dersom myndighetene forventer å måtte benytte tvang.

3.         Legeundersøkelse bør tilbys personer som har vært gjenstand for uttransportering, men der operasjonen måtte avbrytes fordi vedkommende satte seg til motverge da eskorten måtte benytte tvang.

4.         Vertsstatene oppfordres til å sørge for at det utstedes en erklæring om at vedkommende er helsemessig skikket til å reise med fly (”fit-to-fly”-erklæring) når uttransporteringen skal foregå med fly.

Retningslinje nr. 17.  Verdighet og sikkerhet

Samtidig med at verdigheten til den som skal returneres, blir respektert, må hensynet til sikkerheten til de øvrige passasjerene, til flybesetningen og til vedkommende selv være overordnet under selve uttransporteringen. Det kan bli nødvendig å avbryte operasjonen dersom dette hensynet settes i fare om uttransporteringen vedvarer.

Retningslinje nr. 18.  Bruk av eskorte

1.         Myndighetene i vertsstaten står ansvarlig for handlingene til eskortepersonell som handler etter instruks fra dem, enten de er statstjenestemenn eller ansatt hos en privat entreprenør.

2.         Eskortepersonell bør velges med omhu og gis nødvendig opplæring, blant annet i forsvarlig bruk av tvang. Personellet bør ha tilstrekkelige opplysninger om den som skal uttransporteres, slik at operasjonen kan foregå i trygge former, og de bør kunne kommunisere med vedkommende. Medlemsstatene oppfordres til å sikre at minst ett medlem av eskorten er av samme kjønn som personen som skal uttransporteres.

3.         Før uttransportering finner sted, bør det opprettes kontakt mellom eskortemedlemmene og vedkommende som skal uttransporteres.

4.         Eskortemedlemmene bør være lett gjenkjennelige; bruk av hette eller maske bør forbys. De bør på oppfordring kunne legitimere seg på et eller annet vis overfor vedkommende som skal uttransporteres.

Retningslinje nr. 19. Tvangsmidler

1.         Den eneste form for tvang som kan godtas, er reaksjoner som står i strengt forhold til den motstand vedkommende faktisk yter eller med rimelighet kan forventes å yte, og som har til hensikt å få kontroll over ham eller henne.

2.         Det skal ikke benyttes tvangsmetoder og tvangstiltak som helt eller delvis kan blokkere luftveiene, og den som uttransporteres, skal heller ikke tvinges til å innta en stilling som gjør at vedkommende risikerer å bli kvalt.

3.         Medlemmene av eskorten bør få nærmere opplæring i hvilke tvangsmidler som kan benyttes, og i hvilke situasjoner; de bør som ledd i spesialopplæringen opplyses om den risiko som er forbundet med de ulike metodene. Dersom det ikke gis opplæring, bør det som et minstekrav spesifiseres i forskrifter eller retningslinjer hvilke tvangsmidler som tillates brukt, i hvilke situasjoner de kan benyttes, og hvilken risiko som er forbundet med slik bruk.

4.         Medisinering av personer under uttransportering skal skje utelukkende på grunnlag av en medisinsk beslutning som treffes i hvert enkelt tilfelle.

Retningslinje nr. 20. Overvåking og tiltak

1.         Medlemsstatene bør iverksette et effektivt system for å overvåke tvungne returer.

2.         Om nødvendig bør det også vurderes å ta i bruk egnet overvåkingsutstyr.

3.         Tvungen retur bør dokumenteres i sin helhet, særlig med hensyn til episoder av betydning som inntreffer eller tvangsmidler som benyttes under uttransporteringen. Beskyttelse av medisinske opplysninger skal særlig vektlegges.

4.         Dersom en person som er returnert, inngir klage fordi vedkommende angivelig er blitt utsatt for mishandling under uttransporteringen, bør dette medføre at det innen rimelig tid gjennomføres en effektiv og uavhengig granskning.


 

Vedlegg

Definisjoner

I disse retningslinjer gjelder følgende definisjoner:

  • opprinnelsesstat:
    staten som den som returneres, er borger av, eller der vedkommende hadde fast og lovlig opphold før han eller hun reiste inn i vertsstaten,
  • returstat:
    staten som en person returneres til,
  • vertsstat:
    staten der en person som ikke er borger av vedkommende stat, har ankommet og/eller lovlig eller ulovlig har oppholdt seg eller vært bosatt før vedtak som innebærer at vedkommende må forlate riket, ble forkynt for ham eller henne,
  • person uten lovlig opphold:
    en person som ikke oppfyller, eller ikke lenger oppfyller, vilkårene for innreise til eller tilstedeværelse eller opphold på vertsstatens territorium,
  • den som (skal) returneres/uttransporteres:
    enhver ikke‑statsborger som omfattes av et vedtak som innebærer at vedkommende må forlate riket, eller som er villig til å returnere frivillig,
  • retur/tilbaketaking:
    hele prosessen i forbindelse med tilbakereisen til opprinnelsesstaten, transittstaten eller en annen tredjestat, herunder forberedelse og gjennomføring. Returen kan skje frivillig eller med tvang,
  • akseptert retur:
    avreise til opprinnelsesstaten, transittstaten eller en annen tredjestat på frivillig grunnlag, enten med bistand eller på egen hånd,
  • assistert akseptert retur:
    retur av ikke-statsborger med bistand fra Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) eller andre organisasjoner som offisielt er tillagt denne oppgaven,
  • akseptert retur under tilsyn:
    enhver retur som gjennomføres under direkte tilsyn og kontroll fra de nasjonale myndigheter i vertsstaten og med samtykke fra den som returneres. Slik retur foregår følgelig uten at det iverksettes tvangstiltak,
  • tvungen retur:
    tvangsmessig retur til opprinnelsesstaten, transittstaten eller annen tredjestat, på grunnlag av en forvaltningsmessig eller rettslig handling,
  • uttransportering:
    iverksetting av vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket, det vil si den fysiske transporten ut av vertslandet,
  • vedtak som innebærer at den det retter seg mot, må forlate riket:
    forvaltningsvedtak eller rettsavgjørelse som utgjør det rettslige grunnlaget for uttransporteringen,
  • tilbaketaking:
    en stats aksept av at en person (egne borgere, tredjestatsborgere eller statsløse) gjeninnreiser etter ulovlig innreise til eller tilstedeværelse eller opphold i en annen stat,
  • tilbaketakingsavtale:
    avtale som fastsetter avtalepartenes gjensidige forpliktelser samt detaljerte forvaltningsmessige og operasjonelle prosedyrer for å lette returen og transitten for personer som ikke, eller ikke lenger, oppfyller vilkårene for innreise til eller tilstedeværelse eller opphold i den anmodende stat,
  • enslige mindreårige:
    barn som er blitt atskilt fra begge foreldrene eller fra tidligere primær omsorgsperson, det være seg rettslig eller sedvanemessig, men som ikke nødvendigvis er atskilt fra øvrige slektninger.

 

[1] Da Ministerkomiteen vedtok denne beslutning, ga Storbritannias faste representant uttrykk for at han på vegne av sin regjering, og i samsvar med artikkel 10 nr. 2 bokstav c) i forretningsordenen for møtene i Komiteen av faste representanter, forbeholdt seg retten til å velge om Storbritannia skal rette seg etter retningslinje nr. 2, 4, 6, 7, 8, 11 og 16 eller ikke.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen