Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red.anm.: Internmeldingen er ikke fullstendig oppdatert i tråd med GI-04/2016 om tilbakekall når beskyttelsesbehovet er bortfalt (31.3.2016)

UDI interne meldinger

IM 2014-003
Dokument-ID : IM 2014-003
Saksnummer : 16/00444
Sist endret : 07.07.2016
Dokumentdato : 07.03.2014
Mottakere :

Asylavdelingen

Tilbakekall av tillatelse gitt etter søknad om beskyttelse

1 Innledning

2 Tilbakekall på grunn av forhold som utelukker fra rett til anerkjennelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 31 fjerde ledd

2.1 Forbrytelse mot freden, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller handlinger i strid med FNs formål og prinsipper, jf. første ledd bokstav a og c

2.2 Grunnleggende nasjonale interesser, jf. annet ledd

2.3 Særlig alvorlig forbrytelse, jf. annet ledd

2.4 Særlig om fortielse eller uriktige opplysninger om forhold som kan danne grunnlag for utelukkelse etter utlendingsloven § 31

2.5 Virkninger av tilbakekall etter utlendingsloven § 31

2.6 Melding om kriminelle forhold og politianmeldelse

3 Tilbakekall av oppholdstillatelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 37

3.1 Frivillig søkt beskyttelse fra hjemlandet, jf. første ledd bokstav a

3.1.1 Gjenerverv av hjemlandets reisedokument

3.2 Frivillig gjenerverv av tidligere statsborgerskap, jf. bokstav b

3.3 Erverv av nytt statsborgerskap, jf. bokstav c

3.4 Frivillig gjenbosatt i hjemlandet, jf. bokstav d

3.5 Endrede forhold i hjemlandet, jf. bokstav e

3.6 Endrete forhold i hjemlandet der statsløse tidligere hadde sin bopel, jf. bokstav f

3.7 Unntak fra tilbakekall på grunn av tvingende grunner, jf. § 37 annet ledd

4 Generelle regler for tilbakekall av oppholdstillatelse, jf utlendingsloven § 63

4.1 Uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket

4.2 Alminnelige forvaltningsrettslige regler

4.3 Identitetstvil

4.4 Mulig behandling etter Dublin-regelverket

4.5 Vurdering av utsendelse foretatt av et annet Schengen-land, jf. § 63 annet ledd

5 Særlig om reiser til hjemlandet

6 Forholdsmessighetsvurderingen ved vedtak om tilbakekall

6.1 Forholdsmessighetsvurderingen der utlendingen har reist til hjemlandet og/eller der beskyttelsesbehovet har falt bort

6.2 Forholdsmessighetsvurdering i øvrige saker

7 Konsekvenser av tilbakekall

7.1 Vilkårene for beskyttelse er fortsatt tilstede

7.2 Vilkårene for beskyttelse er ikke lenger tilstede

7.3 Tilbakekall av tillatelse til barn

7.4 Inndragning av reisebevis eller utlendingspass

7.5 Unnlate å fornye tillatelsen istedenfor å tilbakekalle

7.6 Tilbakekall av permanent oppholdstillatelse

8 Saksgangen

8.1 Vedtaksmyndighet

8.2 Utredningsplikt i tilbakekallssaker

8.3 Oppretting av tilbakekallssak

8.4 Forhåndsvarsel om tilbakekall og rett til advokat

8.5 Vedtak om tilbakekall

8.6 Utreisefrist og iverksetting av vedtaket

8.7 Klageadgang og utsatt iverksettelse

8.8 Avledet beskyttelse

8.9 Ofre for menneskehandel og kjønnslemlestelse

8.10 Politianmeldelse

8.11 Straff

8.12 Utvisning

1 Innledning

Tilbakekall av oppholdstillatelser finner sted der vilkårene for den gitte tillatelsen ikke lenger er oppfylt. Det er asylavdelingen som behandler tilbakekall av midlertidige oppholdstillatelser og permanente oppholdstillatelser (unntatt statsborgerskap) som er gitt på grunnlag av en asylsøknad.

Hensikten med denne interne meldingen er å beskrive regelverket og praksis i saker hvor det kan være aktuelt å kalle tilbake en midlertidig eller permanent oppholdstillatelse.

Midlertidige og permanente oppholdstillatelser kan tilbakekalles med hjemmel i utlendingsloven §§ 31, 37 og 63. I det følgende vil de ulike bestemmelsene for tilbakekall bli beskrevet og noen eksempler på tilfeller hvor tilbakekall kan være aktuelt vil bli gitt. De ulike bestemmelsene om tilbakekall vil kunne overlappe hverandre.

I alle saker etter utlendingsloven har utlendingsmyndighetene en selvstendig plikt til å vurdere oppholdstillatelse etter utl. § 38. Dette gjelder også ved tilbakekall av tidligere tillatelse.

2 Tilbakekall på grunn av forhold som utelukker fra rett til anerkjennelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 31 fjerde ledd

Tilbakekall etter § 31 vil utelukkende ha virkning fra vedtakstidspunktet (ex nunc) og vil ikke ha tilbakevirkende kraft.

Tilbakekall etter denne bestemmelsen gjøres av F1 enheten.

2.1 Forbrytelse mot freden, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller handlinger i strid med FNs formål og prinsipper, jf. første ledd bokstav a og c

Etter utlendingsloven § 31 fjerde ledd, jf første ledd bokstav a og c, kan en oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd tilbakekalles dersom det er alvorlig grunn til å anta at utlendingen:

a) ”Har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten, slik disse forbrytelsene er definert i internasjonale avtaler som tar sikte på å gi bestemmelser om slike forbrytelser”, eller

c) ”har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med FNs formål og prinsipper”.

Vurderinger etter denne bestemmelsen følger de vurderingene som gjøres i ordinære utelukkelsessaker.

Bestemmelsen gjelder ifølge forarbeidene når de faktiske forholdene har funnet sted etter at flyktningstatus opprinnelig ble innvilget jf Ot.prp.nr.75 s.418 [1] . For tilfeller som har funnet sted før flyktningstatus ble innvilget, vil utlendingsloven § 63 være riktig hjemmel for tilbakekall. Se punkt 2.4.

2.2 Grunnleggende nasjonale interesser, jf. annet ledd

Annet ledd i § 31 reflekterer Flyktningkonvensjonen Artikkel 33 annet ledd. Denne bestemmelsen er som utgangspunkt ment som et unntak til vernet mot refoulement i første ledd og sier som sådan ingenting om tilbakekall eller annen utelukkelse fra status. Tilbakekall etter § 31 fjerde ledd jf annet ledd gjelder derfor bare for de som har oppholdstillatelse etter § 28 første ledd bokstav b på samme måte som utelukkelse etter annet ledd i § 32 bare gjelder for § 28 første ledd bokstav b. Innføringen av fjerde ledd bringer imidlertid norsk rett på linje med Statusdirektivet som også gir grunnlag for å kalle tilbake tillatelser i slike tilfelle. Bruken av Flyktningkonvensjonen på denne måten tilsier imidlertid at vurderingene bør knyttes opp mot det som er skrevet om annet ledd i artikkel 33 i Flyktningkonvensjonen, blant annet i kommentarutgaven til Flyktningkonvensjonen av Atle Grahl-Madsen.

Etter utlendingsloven § 31 fjerde ledd, jf. § 31 andre ledd, kan en oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b tilbakekalles dersom det ”er grunnlag for å utvise utlendingen ut fra grunnleggende nasjonale interesser”.

Tilbakekall og utvisning er alternative sanksjoner etter utl. § 126 annet ledd. Tilbakekall av en oppholdstillatelse på grunnlag av grunnleggende nasjonale interesser skjer uavhengig av om det faktisk opprettes en utvisningssak. Etter utlendingsloven § 73 fjerde ledd er vernet mot utsendelse ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning etter § 126. Utlendingen kan gis en tillatelse etter utlendingsloven § 74 frem til grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt. Dette gjelder også ved tilbakekall av tillatelser etter § 31 fjerde ledd jf. § 31 andre ledd.

Tillatelser etter § 28 første ledd bokstav a kan ikke tilbakekalles etter § 31 fjerde ledd, jf. annet ledd, men utlendingen kan likevel utvises etter overnevnte bestemmelser, jf. § 73 fjerde ledd.

2.3 Særlig alvorlig forbrytelse, jf. annet ledd

Etter utlendingsloven § 31 fjerde ledd, jf. § 31 andre ledd, kan en oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b tilbakekalles dersom ”utlendingen har fått en endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet”. Det er viktig å merke seg at dette kun gjelder utlendinger som har fått oppholdstillatelse som flyktning etter § 28 første ledd bokstav b. Bestemmelsen er ikke til hinder for at en oppholdstillatelse blir tilbakekalt etter andre bestemmelser der utlendingen har begått kriminelle handlinger.

«Endelig dom» innebærer at rettsavgjørelsen må være rettskraftig.

I begrepet ”særlig alvorlig forbrytelse” ligger det at det må være en mer alvorlig forbrytelse enn det som faller inn under den nedre del av begrepet ”alvorlige ikke-politiske forbrytelser” etter utlendingsloven § 31 første ledd bokstav b. I vurderingen av om forbrytelsen er ”særlig alvorlig” må man foreta en konkret helhetsvurdering.

Momenter er blant annet:

  • strafferamme
  • utmålt straff
  • forvoldt skade
  • øvrige straffeskjerpende eller formildende omstendigheter

Handlinger som drap, vold, seksualforbrytelser, ildspåsettelser og væpnet ran vil typisk omfattes. Trusler, ordensforstyrrelser, mindre narkotikalovbrudd, tyveri, svindel og lignende vil i de fleste tilfeller ikke utgjøre ”særlig alvorlige forbrytelser”. Grove familievoldssaker kan i enkelte tilfeller falle inn under bestemmelsen.

I henhold til Grahl-Madsen kommentarutgave til Flyktningkonvensjonen er ”fare for samfunnet” en rimelig høy terskel da faren må gjelde samfunnet som sådan og ikke bare en snever personkrets.

Lovens krav om at utlendingen ”av den grunn” utgjør en fare for samfunnet har blitt tolket som et krav om gjentakelsesfare. Enkelte meget alvorlige straffbare forhold kan i seg selv innebære en fare for det norske samfunnet. Det kan for eksempel være drap, overfallsvoldtekt, ildspåsettelser og andre kriminelle handlinger som er egnet til å skape frykt i samfunnet. I slike tilfeller kan det vurderes slik at det hos utlendingen må antas å foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig fare for at noe lignende kan gjenta seg og som dermed innebærer en fare for det norske samfunnet. I vurderingen av om det foreligger gjentakelsesfare kan vi også se hen til tidligere kriminelle handlinger. Mindre alvorlige kriminelle handlinger av lignende art som den særlig alvorlige handlingen utlendingen er dømt for, kan tale i retning av at det foreligger gjentakelsesfare. Hvorvidt dommen vurderer gjentakelsesfare og forvaring kan også være relevant, men ikke nødvendigvis avgjørende for vår vurdering.

2.4 Særlig om fortielse eller uriktige opplysninger om forhold som kan danne grunnlag for utelukkelse etter utlendingsloven § 31

Fjerde ledd kommer i tillegg til den alminnelige bestemmelsen om tilbakekall i § 63. Se mer om § 63 under punkt 4.

Der utlendingen har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold som ville dannet grunnlag for å utelukke han fra flyktningstatus etter utlendingsloven § 31, vil det bli vurdert å tilbakekalle utlendingens oppholdstillatelse. Tilbakekall i slike tilfeller forutsetter at de vanlige vilkårene for utelukkelse er oppfylt, se utlendingsloven § 31.

2.5 Virkninger av tilbakekall etter utlendingsloven § 31

Tilbakekall etter § 31 innebærer at utlendingen blir stilt i samme situasjon som om han eller hun var utelukket fra beskyttelse. For personer som utelukkes fra beskyttelse, men som er vernet mot retur kan UDI gi en begrenset tillatelse etter utlendingsloven § 74. Dette gjelder også der oppholdstillatelsen er tilbakekalt etter § 31 annet ledd, jf. femte ledd.

2.6 Melding om kriminelle forhold og politianmeldelse

I saker hvor vi vurderer tilbakekall etter utlendingsloven § 31 fjerde ledd skal saksbehandleren sende melding om alvorlige kriminelle forhold etter prosedyrene i RS 2014-024 ”Varsling mellom asylmottak og UDI ved kriminalitet, uro og alvorlige hendelser”. Det kan også være aktuelt å anmelde forholdet til politiet.

3 Tilbakekall av oppholdstillatelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 37

Bestemmelsen tilsvarer flyktningkonvensjonen artikkel 1C og fastsetter at retten til anerkjennelse som flyktning i visse tilfeller kan opphøre. Bestemmelsen gir kun hjemmel for å tilbakekalle status som flyktning og midlertidig oppholdstillatelse gitt etter utlendingsloven § 28 eller § 34, hvilket betyr at tilbakekall av oppholdstillatelser gitt etter utlendingsloven § 38 eller permanente oppholdstillatelser, faller utenfor bestemmelsens rekkevidde.

§ 37 jf. artikkel 1C oppstiller i realiteten to kumulative vilkår for hver av underpunktene til at man kan kalle tilbake en tillatelse etter disse

  1. Personen må ikke lenger være å anse som flyktning i henhold til § 28 første ledd jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1A
  2. Forutsetningene nedfelt i § 37 jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1C må være til stede.

3.1 Frivillig søkt beskyttelse fra hjemlandet, jf. første ledd bokstav a

Etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav a kan man tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse gitt på bakgrunn av utlendingsloven §§ 28 eller 34, dersom utlendingen ”frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av”.

I følge UNHCR er det tre krav som må være oppfylt før man kan tilbakekalle:

  • handlingen må være frivillig
  • ormålet med handlingen må være å søke beskyttelse av hjemlandets myndigheter og
  • utlendingen må rent faktisk ha fått beskyttelse av hjemlandet

Tilbakekall fordi utlendingen ”frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av” viser primært til at flyktningen har søkt diplomatisk beskyttelse av sitt hjemland, jf. UNHCR, og at diplomatisk beskyttelse i vid betydning omfatter konsulær bistand for å få utstedt eller fornyet dokumenter som utlendingen trenger når han eller hun oppholder seg utenlands. Slike handlinger kan innebære at utlendingen på nytt har søkt beskyttelse fra hjemlandet, selv om det meste av ordinær kontakt med utenriksstasjonen faller utenom, jf. UNHCR.

Erfaringsmessig har vurderinger knyttet til denne bestemmelsen i all hovedsak dreid seg om enten kontakt med hjemlandets myndigheter i forbindelse med innhenting av identitetsdokumenter eller reiser foretatt til hjemlandet. Begge disse handlingene har vært ansett som å gi en indikasjon på at personen ikke lenger har behov for beskyttelse.

3.1.1 Gjenerverv av hjemlandets reisedokument

Gjenerverv av hjemlandets reisedokument kan gi grunnlag for tilbakekall av vedkommendes flyktningstatus. Saker som gjelder tilbakekall på grunnlag av gjenerverv av hjemlandets reisedokument reguleres av RS 2010-078 ”Gjenerverv av hjemlandets reisedokument og tilbakekall av tillatelse, jf. utlendingsloven § 37”. I slike saker skal saksbehandleren vurdere om utlendingen har et fortsatt beskyttelsesbehov eller grunnlag for annen oppholdstillatelse, se 7.1 nedenfor.

Ved vurderingen av om handlingen var frivillig, må vi se hen til hvilke oppfordringer eller pålegg utlendingen har fått fra norske myndigheter om å anskaffe seg hjemlandets dokumenter. Hvis utlendingsmyndighetene oppfordrer utlendingen til å anskaffe ID-dokumenter, skal saksbehandleren innta dette i vurderingen av om man faktisk skal kalle tilbake.

Eksempler på at tilbakekall vurderes etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav a er hvis utlendingen har gjenervervet hjemlandets reisedokument eller har kontaktet sitt hjemlands ambassade med tanke på gjenerverv av hjemlandets reisedokument. Hvis utlendingen har kontaktet hjemlandets ambassade for å få utstedt andre dokumenter, f.eks vigselsattest, vil dette ikke i seg selv være nok for tilbakekall av oppholdstillatelse. Da må det i tillegg foreligge andre forhold som gir grunnlag for å tvile på beskyttelsesbehovet. Hvorvidt man ender opp med å kalle tilbake vil ofte avhenge av grunnlaget for den opprinnelige tillatelsen og forhold knyttet til den konkrete saken. Dette gjelder særlig i forhold til de som har fått innvilget beskyttelse på grunn av myndighetenes manglende evne eller vilje til å gi beskyttelse og i forhold til de som får beskyttelse basert på den generelle usikre situasjonen i landet. Her bør man utvise varsomhet med å kalle tilbake en gitt tillatelse etter denne bestemmelsen.

I saker der gjenervervet ikke gir grunnlag for tilbakekall, så kan utlendingen ikke fortsette å inneha hjemlandets reisedokument og samtidig ha sin flyktningstatus i behold. Utlendingen må gis et valg i de tilfellene hvor utlendingsmyndighetene kommer til at det ikke er grunnlag for tilbakekall dersom vedkommende innleverer passet.

3.2 Frivillig gjenerverv av tidligere statsborgerskap, jf. bokstav b

Etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav b kan man tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse gitt på bakgrunn av utlendingsloven §§ 28 eller 34, dersom utlendingen ”etter å ha mistet sitt statsborgerskap, frivillig har gjenervervet det”.

3.3 Erverv av nytt statsborgerskap, jf. bokstav c

En utlending som ”har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det landet han er blitt borger av”, kan få sin tillatelse i Norge tilbakekalt, se utlendingsloven § 37 første ledd bokstav c. Dette er kumulative vilkår. Statsborgerskapet må innebære en reell mulighet for beskyttelse.

3.4 Frivillig gjenbosatt i hjemlandet, jf. bokstav d

Dersom utlendingen ”frivillig på nytt har bosatt seg i det landet han forlot eller oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse”, kan hans eller hennes flyktningstatus og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 og 34, tilbakekalles etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav d.

Saksbehandleren skal gjøre en konkret vurdering av om søkeren har ”bosatt seg” i hjemlandet. Momenter i vurderingen kan være:

  • frivillighet
  • varighet
  • bakgrunn for besøket/formål med besøket
  • boforhold
  • familieforhold
  • arbeidsforhold og
  • annet som kan belyse hvorvidt vi må regne dette for å ha ”bosatt seg”, for eksempel eiendommer og forretningsdrift.

Kortere besøk omfattes som regel ikke, og særlig ikke om det foreligger sterke humanitære grunner til å dra. Det at utlendingen forsøker å reetablere seg i hjemlandet omfattes som regel heller ikke. Korte opphold kan i følge UNHCR imidlertid gi grunnlag for opphør av flyktningstatus dersom flyktningen har levd en normal tilværelse og utført forpliktelser som en vanlig borger. UNHCR skriver at en slik oppførsel ville være en indikasjon på en normalisering av forbindelsene med hjemlandet. Korte besøk til hjemlandet av tvingende grunner, eller når flyktningen reiser tilbake til hjemlandet ”for å vurdere situasjonen” skal imidlertid ikke anses som reetablering i følge UNHCR.

Det vil igjen være relevant å se hen til det opprinnelige grunnlaget for personenes tillatelse. I saker der hjemlandets myndigheter ikke har evne eller vilje til å gi beskyttelse vil dette i vesentlig grad kunne innvirke på personens vurdering på hvor sikkert det er å foreta korte hjemreiser uten dermed å si at det er trygt å reetablere seg der for godt.

3.5 Endrede forhold i hjemlandet, jf. bokstav e

Dersom utlendingen ”ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28 eller § 34, ikke lenger er til stede”, kan hans oppholdstillatelse tilbakekalles etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e.

Se instruks GI-04/2016 – "Instruks om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse når beskyttelsesbehovet er bortfalt, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og f".

§ 37 (1) bokstav e og f er den bestemmelsen som internasjonalt har vært mest brukt og den brukes da gjerne i forhold til større grupper når det skjer omfattende, permanente endringer i et land. Det er også denne bestemmelsen UNHCR selv har brukt som fasilitator for å tilbakeføre store flyktninggrupper fra naboland.

§ 37 (1) bokstav e og f brukes også ved endringer av mer individuell art. Denne bestemmelsen er i motsetning til de foregående ikke avhengig av at de valgene utlendingen tar bevisst er knyttet til opphør.

Eksempler

I Rt 2010-858 vurderte Høyesterett artikkel 1 C (5) i flyktningkonvensjonen, og kommer frem til at endringer i utlendingens personlige forhold, som legning eller religion, kan føre til at tillatelsen kalles tilbake dersom endringen fører til at grunnlaget for beskyttelse ikke lengre er tilstede.

Et annet eksempel på tilfelle hvor vi vurderer tilbakekall er hvor enslige kvinner uten kjent nettverk på hjemstedet har fått oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd fordi de kommer fra land der kvinner ikke klarer seg uten et mannlig nettverk. Ofte har kvinnene oppgitt at deres ektemenn har forsvunnet. Dersom ektemannen senere kommer til Norge for å søke asyl vurderer vi å tilbakekalle kvinnenes flyktningstatus etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. I de tilfellene der ektemannen eksempelvis søker familiegjenforening fra et tredjeland, vil det normalt være vanskelig å kalle tilbake kvinnens tillatelse ettersom vi ikke kan henvise til at hun har et mannlig nettverk i hjemlandet.

Vi vurderer også tilbakekall etter denne bestemmelsen hvor enslige mindreårige asylsøkere har fått opphold i Norge og det har vært avgjørende i vurderingen at de ikke har omsorgspersoner på kjent og trygt sted. Dersom vi gjennom oppsporingsarbeid eller annet finner omsorgspersoner på kjent og trygt sted, vil dette danne grunnlag for tilbakekall etter § 37 første ledd bokstav e.

3.6 Endrete forhold i hjemlandet der statsløse tidligere hadde sin bopel, jf. bokstav f

§ 37 første ledd bokstav f gjelder for statsløse, som ”på grunn av at de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34 ikke lenger er tilstede, er i stand til å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin bopel”. Vurderingene vil her være tilsvarende som for § 37 e.

3.7 Unntak fra tilbakekall på grunn av tvingende grunner, jf. § 37 annet ledd

§ 37 annet ledd gir en generell hjemmel for likevel ikke å kalle tilbake en utlendings tillatelse selv om vilkårene i § 37 første ledd er oppfylt. Dette gjelder i tilfeller hvor utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra sitt hjemland.

Se UNHCRs retningslinjer av 10. februar 2003, pkt. 20: « [...] cover cases where refugees, or their family members, have suffered atrocious forms of persecution and therefore cannot be expected to return to the country of origin or former habitual residence. This might, for example, include « ex-camp or prison detainees, survivors or witnesses of violence against family members, including sexual violence, as well as severely traumatised persons. It is presumed that such persons have suffered grave persecution, including at the hands of elements of the local population, and cannot reasonably be expected to return. Children should also be given special consideration in this regard, as they may often be able to invoke « compelling reasons » for refusing to return to their country of origin. »

4 Generelle regler for tilbakekall av oppholdstillatelse, jf utlendingsloven § 63

Utlendingsloven § 63 gir en generell hjemmel for tilbakekall i saker etter utlendingsloven. Etter denne bestemmelsen kan en midlertidig eller permanent oppholdstillatelse tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

4.1 Uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket

Bestemmelsen krever enten at utlendingen har gitt uriktige opplysninger mot bedre vitende eller fortiet forhold av vesentlig betydning

Med «gitt uriktige opplysninger» menes at utlendingen forsettlig har gitt opplysninger han vet ikke er riktige. Opplysninger utlendingen gir som han eller hun tror er riktige, men som senere viser seg å ikke være det, faller utenfor bestemmelsen rekkevidde. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Bestemmelsen rammer også de tilfellene hvor utlendingen ikke aktivt gir uriktige opplysninger, men hvor han har ”fortiet forhold”. Også her er det et vilkår at utlendingen forsettlig har valgt å tie om forholdet. I asylsaker må dette særlig ses i sammenheng med plikten til å opplyse sin sak, se utlendingsloven §§ 83 og 93, og utlendingsforskriften § 17-7.

Felles for begge alternativene etter § 63, er at de uriktige opplysningene eller fortiede forholdene må ha hatt betydning for innvilgelsen av hans eller hennes oppholdstillatelse.

Et eksempel er der en person som oppgir å være mindreårig på søknadstidspunktet får en tillatelse kun basert på at han eller hun er under 18 år. Dersom det senere viser seg at han eller hun forsettlig har oppgitt uriktige opplysninger om sin alder på vedtakstidspunktet kan tillatelsen tilbakekalles. Her har de uriktige opplysningene hatt vesentlig betydning for vedtaket.

Et annet eksempel er der man oppdager at en enslig mindreårig asylsøker har løyet om andre forhold i sin asylsøknad enn alderen. Vedkommende er fortsatt mindreårig og har fått en tillatelse kun på grunn av sin lave alder. Om det da i ettertid viser seg at han eller hun forsettlig har oppgitt uriktige opplysninger om hvor i landet personen er fra, vil dette ikke kunne danne grunnlag for tilbakekall etter § 63 fordi det kun er alderen som har hatt betydning for vedtaket og ikke de uriktige opplysningene om hvor vedkommende er fra.

4.2 Alminnelige forvaltningsrettslige regler

Etter utlendingsloven § 63 første ledd kan man også tilbakekalle en oppholdstillatelse dersom det ”følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler”. Formuleringen «alminnelige forvaltningsrettslige regler» innebærer at lovfestede og ulovfestete regler om omgjøring kommer til anvendelse.

I tilfeller der oppholdstillatelsen har vært innvilget etter visse forutsetninger og disse forutsetningene ikke lenger foreligger, kan tillatelsen kalles tilbake etter denne bestemmelsen. Dette er i juridisk teori kalt læren om bristende forutsetninger. Et eksempel er der en kvinne har fått beskyttelse i Norge på grunn av sin voldelige ektemann i hjemlandet og senere søker familiegjenforening med den samme mannen. Et annet praktisk eksempel er kvinner som har fått innvilget oppholdstillatelse på bakgrunn av at de ikke hadde et mannlig nettverk på hjemstedet. Dersom ektemannen på et senere tidspunkt søker beskyttelse eller annen oppholdstillatelse i Norge, vil kvinnens tillatelse kunne tilbakekalles. Forutsetningen for tillatelsen vil ikke lenger være tilstede fordi hun ved retur vil ha et mannlig nettverk på hjemstedet. Dette eksemplet vil også kunne omfattes av utl § 37 1 e.

Forvaltningsloven § 35 bokstav c gir anledning til omgjøring av ugyldige vedtak. Et vedtak kan være ugyldig dersom det er feil ved den prosessuelle, materielle eller personelle kompetansen. Det vil ikke bli gitt en grundig redegjørelse for ugyldighetslæren.

Prosessuell kompetanse er krav til saksbehandlingen i forvaltningen.

Materiell kompetanse er krav til innholdet i vedtaket. Vedtaket må ha hjemmel i lov for å være gyldig.

Personell kompetanse er krav til hvem som kan fatte vedtaket. Det fremgår av lov eller forskrift gitt i medhold av lov, hvem som har hjemmel til å fatte et vedtak. I våre saker kan problemet blant annet oppstå der politiet fatter vedtak om fornyelse av begrensede tillatelser gitt etter utl § 38 femte ledd eller opphever begrensningene i tillatelsen. Se RS 2013-017 "Fornyelse av tillatelser etter utlendingsloven § 38 (5) som er begrenset på grunn av tvil om identitet eller udokumentert identitet",  punkt 3.5.

Videre skal vedtaket ikke bygge på uriktige opplysninger, det skal ikke foreligge usaklig forskjellsbehandling, være tatt utenforliggende hensyn eller for øvrig være grovt urimelig.

Vedtak om oppholdstillatelser som er ugyldige vil bestå frem til det blir fattet vedtak om tilbakekall. Dette kalles angripelige vedtak [2].

4.3 Identitetstvil

Vi viser her særlig til RS 2012-009 ”Registrering, vurdering og endring av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven”. Identitet defineres som et sett med kjennetegn som til sammen definerer en unik referanse til en bestemt person.

Sterke allmennpreventive hensyn taler for at det blir reagert strengt i saker som gjelder bruk av uriktig identitet og fremleggelse av falske eller forfalskede id-dokumenter. Det er helt avgjørende for utlendingsmyndighetene at en søker fremlegger alle opplysningene om sin identitet når søknad om tillatelse fremmes, da vurderingen av om vilkårene for tillatelsen er oppfylt gjøres på bakgrunn av de opplysningene som utlendingen selv gir. Uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet. Videre har utlendingen en plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, herunder å gi korrekte opplysninger om sin identitet og fremlegge dokumentasjon så langt det er mulig, jf. lovens § 83 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 17-7.

Dersom vi kommer til at utlendingen er gitt en tillatelse med uriktig identitet skal som hovedregel alle tillatelser gitt med den gamle identiteten tilbakekalles, og det må foretas en identitetsendring. Brukerveiledning for ID-endringer finnes under «OPA verktøy, OPROS, faglige og tekniske veiledninger» på UDISIA.

Dersom utlendingen fremdeles har grunnlag for opphold i Norge, skal saksbehandleren vurdere å gi en ny tillatelse på den nye identiteten etter vedtak om tilbakekall, se punkt 7 nedenfor. Dersom saksbehandleren mener at det skal gis ny tillatelse bør dette avklares med OFU før forhåndsvarsel om tilbakekall, da det som hovedregel skal forhåndsvarsles om utvisning samtidig med forhåndsvarsel om tilbakekall. Det skal i tilfelle ikke innvilges ny tillatelse før utvisningssaken er endelig avgjort. Dette innebærer at saksbehandler i ASA må avvente vurderingen av utvisningssaken før det kan innvilges en ny tillatelse på et annet grunnlag.

I saker hvor utlendingen har gitt uriktige opplysninger om sin identitet vil vi foreta en konkret vurdering av hvilket alternativ i § 63 første ledd som er mest korrekt hjemmel.

For saker hvor utlendingen har oppgitt en helt uriktig identitet, enten eksisterende eller fiktiv, vil det være naturlig å anse vedtaket som ugyldig, slik at tillatelsen kalles tilbake etter utlendingsloven § 63 første ledd jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.

Verken OPA eller UNE pleier normalt å dele opp utlendingsloven § 63 i alternativer, da tilfeller som går inn under første alternativ som regel også favnes av annet alternativ. Et eksempel er der søkeren har oppgitt to forskjellige identiteter til norske og tyske myndigheter og har fortiet ovenfor norske myndigheter at han ble innvilget tillatelse i Tyskland. I et slikt tilfelle vil et tilbakekall følge av begge alternativene.

Det vil være noen få tilfeller der første alternativ ikke kan brukes, og alminnelige forvaltningsrettslige regler kommer inn, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Et eksempel kan være hvor et barn ikke selv har oppgitt uriktige opplysninger mv, men far har gitt uriktige opplysninger om hele familiens identitet og barnets tillatelse er avledet av foreldrenes tillatelser som er ugyldige. Her er barnets tillatelse gitt på sviktende grunnlag. I saker som gjelder mindreårige barn må myndighetene basere seg på opplysninger som gis på barnas vegne av foreldre eller verge. Da taler sterke allmennpreventive hensyn og hensynet til myndighetenes behov for kontroll med utlendingers opphold i Norge, for at foreldrene ikke forsettlig skal kunne gi uriktige opplysninger av vesentlig betydning for vedtaket uten at dette får konsekvenser for vedtakets gyldighet.

4.4 Mulig behandling etter Dublin-regelverket

Etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b kan vi nekte å realitetsbehandle en søknad om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 dersom søkeren kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet. Saksbehandleren skal vurdere tilbakekall i saker hvor en utlending gir uriktige opplysninger eller fortier forhold av vesentlig betydning for denne vurderingen. Det kan for eksempel være fortielse av opplysninger om opphold eller avgitte fingeravtrykk, visum eller bruk av annen identitet. Dersom resultatet ville vært å nekte realitetsbehandling av søknaden på søknadstidspunktet om vi hadde kjent til den tilbakeholdte informasjonen, skal saksbehandleren vurdere tilbakekall.

Et eksempel på tilfelle som rammes av denne bestemmelsen er der vedkommende har oppgitt at han eller hun ikke har søkt asyl i et annet land, og det viser seg ved for eksempel fingeravtrykk at dette ikke stemmer. Her skulle saken vært behandlet etter Dublinregelverket, noe som i de fleste tilfeller fører til retur til første asylland. Vedkommende har da forsettlig oppgitt uriktige opplysninger som er av vesentlig betydning for vedtaket. Saken ville vært behandlet etter et annet regelverk og oppholdstillatelsen skulle ikke vært innvilget.

4.5 Vurdering av utsendelse foretatt av et annet Schengen-land, jf. § 63 annet ledd

En utlending som ikke er borger av et Schengen land kan få sin oppholdstillatelse i Norge tilbakekalt dersom han eller hun har vært besluttet sendt ut fra et annet Schengenland med grunnlag i en vurdering som kunne ført til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. utl. § 63 annet ledd.

5 Særlig om reiser til hjemlandet

Dersom utlendingen har reist til hjemlandet, se instruks av GI-01/2016 "Instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge". Etter instruksens punkt 2.1, skal UDI som hovedregel kalle tilbake vedkommendes oppholdstillatelse og status som flyktning dersom utlendingen har vært i hjemlandet. Instruksen angir utlendingsloven § 37 bokstav a), d), e) og f) og § 63 som mulige hjemmelsgrunnlag. Merk at UDI ikke skal kalle tilbake etter instruks GI-01/2016 dersom forholdene i utlendingens hjemland er forbedret og beskyttelsesbehovet av den grunn er bortfalt, se instruksens punkt 2.2

Som utgangspunkt vil det være aktuelt å vurdere tilbakekall av flyktningstatus dersom personen foretar reiser til hjemlandet sitt i strid med det som står i reisebeviset hans eller hennes og uten at det har vært søkt om en slik reise.

En utlending som har fått reisebevis kan få utlendingspass for enkeltreise for å foreta en bestemt reise til ett eller flere land som er unntatt reisedokumentenes gyldighetsområde, se utlendingsforskriften §§ 12-5 fjerde ledd og 12-6 femte ledd og RS 2011-005 ”Gyldighetsområde og gyldighetstid for reisebevis og utlendingspass - Utlendingsforskriften §§ 12-2 og 12-6, jf. utlendingsloven § 64 siste ledd” punkt 3.3. Når UDI innvilger reisedokument for enkeltreise, skal UDI samtidig informere søkeren om konsekvensene av å foreta en slik reise. Dersom utlendingen foretar slike enkeltreiser uten tillatelse vil utlendingsforvaltningen normalt sende ut et forhåndsvarsel om mulig tilbakekall. Et endelig vedtak om tilbakekall vil avhenge av en konkret vurdering av de forhold utlendingen eventuelt måtte anføre som grunn for å foreta reisen. En presumpsjon av manglende behov for beskyttelse er ikke nok. UDI må også foreta en avveiing av personens opprinnelige behov for beskyttelse opp mot andre sterke grunner til at vedkommende likevel skulle ta sjansen på å reise til hjemlandet. Det er utlendingen som må sannsynliggjøre at han eller hun fortsatt har behov for beskyttelse til tross for hjemreisen.

Hjemreiser foretatt i strid med reisedokumentet vil uansett gi grunnlag for å inndra reisedokumentet.

6 Forholdsmessighetsvurderingen ved vedtak om tilbakekall

6.1 Forholdsmessighetsvurderingen der utlendingen har reist til hjemlandet og/eller der beskyttelsesbehovet har falt bort

Der UDI vurderer tilbakekall fordi utlendingen har vært i hjemlandet eller fordi beskyttelsesbehovet har falt bort, skal UDI ikke gjøre en forholdsmessighetsvurdering av om tillatelsen og statusen som flyktning skal kalles tilbake dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt.

For hjemreiser følger dette av instruks GI-01/2016 "Instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge" punkt 2.1: "det skal ikke foretas en forholdsmessighetsvurdering av om tillatelsen og statusen som flyktning skal kalles tilbake dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt […]". For tilfeller der beskyttelsesbehovet har falt bort følger dette av GI-04/2016 "Instruks om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse når beskyttelsesbehovet er bortfalt, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og f" punkt 4.1 siste avsnitt: "Departementet understreker at UDI skal fatte vedtak om tilbakekall dersom vilkårene som beskrevet ovenfor er oppfylt. Det skal ikke foretas en vurdering av om tilbakekall av oppholdstillatelsen er et forholdsmessig tiltak ovenfor utlendingen".

6.2 Forholdsmessighetsvurdering i øvrige saker

Tilbakekall og opphør etter bestemmelsene i §§ 31, 37 og 63 er kan-bestemmelser noe som innebærer at utlendingsforvaltningen har en skjønnsmessig adgang til å tilbakekalle og ikke en plikt.

Saksbehandler må derfor foreta en konkret helhetsvurdering om tilbakekall vil være et uforholdsmessig inngrep ovenfor utlendingen. Vurderingen bør i størst mulig grad være sammenfallende med den vurderingen som gjøres i utvisningssaker se RS 2010-024 «Utvisning etter utlendingsloven §§ 66, 67 og 68 - brudd på utlendingsloven og/eller straffbare forhold» pkt 8. I saker der saksbehandler er i tvil om tilbakekallet vil være uforholdsmessig er det viktig at man oppretter en dialog med utvisningsenheten i OPA sånn at man forsikrer seg om at UDI vurderer samme faktum likt i utvisning- og tilbakekallssaken.

Momenter i vurderingen kan blant annet være (listen er ikke uttømmende), se rundskrivet om utvisning for utfylling av momenter til vurderingen:

  • innvandringsregulerende hensyn
  • allmennpreventive preventive hensyn, for eksempel ved tilbakekall på grunn av falsk identitet er det viktig at utlendingsforvaltningen reagerer med tilbakekall.
  • botid og tilknytning til Norge. Har utlendingen opparbeidet seg tilknytningen under falske premisser, for eksempel der tillatelsen er innvilget på falsk identitet og han eller hun ikke skulle hatt tillatelsen i utgangspunktet, er det fast og etablert praksis at denne tilknytningen tillegges liten vekt. Et annet tilfelle er der utlendingen har opparbeidet seg tilknytningen lovlig og tilknytningen må da tillegges vekt. Dette vil være tilfelle der de omstendighetene som fører til tilbakekall har oppstått i ettertid, for eksempel ved opphør etter utl. § 37 eller ved bristende forutsetninger etter utl. § 63.
  • om personen og eventuell familie er godt integrert i nærmiljøet
  • der utlendingen har familie som ikke berøres av tilbakekallet vil utlendingens tilknytning til familie måtte vurderes, herunder om ektefeller bor sammen, samvær med barn og lignende. I familievoldssaker vil slik tilknytning tillegges mindre vekt.
  • utlendingens tilknytning til hjemlandet, for eksempel om utlendingen fortsatt har store deler av familien sin i hjemlandet.
  • barnets beste. I de sakene der barn er involvert må saksbehandler se hen til barnets alder, hvor stor del av livet barnet har vært i Norge, tilknytning til nærmiljøet (skole, fritidsaktiviteter) opp mot hvor stor tilknytning barnet har til hjemlandet herunder språk og kultur. Det er antatt at små barn vil ha størst tilknytning til sine foreldre. Har utlendingen voksne barn i Norge, vil dette generelt ha mindre vekt.

7 Konsekvenser av tilbakekall

Når UDI kaller tilbake utlendingens tillatelse, må UDI vurdere om det er grunnlag for å gi utlendingen en ny tillatelse etter §§28, 38 eller 73.

7.1 Vilkårene for beskyttelse er fortsatt tilstede

I saker der det er opprettet en tilbakekallssak, vil vi vurdere om det er mest hensiktsmessig å henlegge saken eller tilbakekalle tillatelsen for å så gi en ny tillatelse dersom behovet for beskyttelse fremdeles viser seg å være til stede. Sistnevnte alternativ vil påvirke utlendingens botid i Norge. Det bør derfor gjøres en helhetsvurdering hvor tiden som er gått siden første tillatelse ble gitt og betydningen av de uriktige opplysningene må tas i betraktning. I saker hvor utlendingens tillatelse kan tilbakekalles etter utlendingsloven § 37, men hvor utlendingen likevel er vernet mot retur, vil det i de fleste tilfellene være mest hensiktsmessig å henlegge tilbakekallssaken når utlendingen har behov for beskyttelse. I saker der tilbakekallet i realiteten ikke vil få noen store følger, eksempelvis der botid er veldig kort i utgangspunktet, vil det antagelig være hensiktsmessig å henlegge istedenfor å kalle tilbake.

Der utlendingen har reist til hjemlandet, men fortsatt har behov for beskyttelse etter utlendingsloven § 28, skal UDI ikke henlegge tilbakekallssaken. I stedet skal UDI kalle tilbake tidligere oppholdstillatelser og flyktningstatus og gi ny oppholdstillatelse og flyktningstatus, se GI-01/2016 "Instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge" punkt 2.1.2. Det er imidlertid noen unntak i GI-01/2016 punkt 2.2.

I saker hvor utlendingen har fått innvilget en tillatelse med uriktig identitet eller med uriktig grad av sannsynliggjort identitet, vurderes tilbakekall av den tidligere tillatelsen og deretter eventuelt innvilgelse av en ny tillatelse. Dersom utlendingsmyndighetene tidligere har innvilget oppholdstillatelse uten begrensninger til tross for at identiteten ikke var sannsynliggjort, er utgangspunktet at UDI ikke tilbakekaller. Dette gjelder også der utlendingen i ettertid skaper enda mer tvil om sin identitet, jf. RS 2012-009 ”Registrering, vurdering og endring av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven”.

Når det gjelder tilbakekall av tillatelser til personer som har rett til internasjonal beskyttelse, men som tidligere har hatt oppholdstillatelse under falsk identitet, se instruks GI-2015-8 "Utlendinger som har rett til internasjonal beskyttelse, men som tidligere har hatt oppholdstillatelse under falsk identitet".

I saker hvor utlendingen ligger an til utvisning er det mulig å tilbakekalle, men utlendingen kan da innvilges en tillatelse etter § 74 så lenge hinderet for retur eksisterer, jf. punkt 2.4 første ledd siste punktum.

7.2 Vilkårene for beskyttelse er ikke lenger tilstede

Saksbehandleren skal vurdere om det foreligger grunnlag for opphold etter utlendingsloven § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket dersom anerkjennelsen som flyktning tilbakekalles. Saksbehandleren skal også vurdere § 73 i alle tilbakekallssaker. Bestemmelsen er særlig aktuell ved tilbakekall etter utlendingsloven § 31. Dersom utlendingen er vernet mot retur kan saksbehandleren innvilge en tillatelse etter utlendingsloven § 74 så lenge hinderet for retur består.

7.3 Tilbakekall av tillatelse til barn

Se PN 2010-012 ”Skjønnsmomenter ved vurdering av tilbakekall av tillatelse til barn – utlendingsloven § 63 og vurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn – utlendingsloven § 38”.

Tilbakekall av barns tillatelser har ofte utgangspunkt i tilbakekall av foreldres tillatelse. Her må man imidlertid skille mellom tilbakekall etter § 37 og § 63. Opphør av tillatelse etter § 37 vil ikke nødvendigvis påvirke familiemedlemmers tillatelse selv om disse er bundet opp i den opprinnelige tillatelsen.

Tilbakekall etter § 63 vil imidlertid ofte medføre at familiemedlemmer som har fått avledet status eller kommet på familiegjenforening også vil måtte vurderes i forhold til mulig tilbakekall.

7.4 Inndragning av reisebevis eller utlendingspass

Dersom en utlending står uten oppholdstillatelse i Norge etter at det er fattet vedtak om tilbakekall, skal også reisebevis for flyktninger eller utlendingspass som er innvilget på bakgrunn av den tilbakekalte oppholdstillatelsen inndras.

Dersom utlendingen har skaffet seg sitt hjemlands reisedokumenter, men hvor man kommer til at oppholdstillatelsen ikke skal tilbakekalles, må utlendingens reisebevis for flyktninger inndras. Dette følger av utlendingsforskriften § 12-4 første ledd, jf. annet ledd bokstav c.

Foreløpig inndragning besluttes av politiet. UDI fatter vedtak om inndragning, jf. utf. § 12-4 fjerde ledd.

7.5 Unnlate å fornye tillatelsen istedenfor å tilbakekalle

Reglene om tilbakekall etter §§ 31 fjerde ledd, 37 og 63 er kan-regler. Utlendingsforvaltningen kan unnlate å tilbakekalle en tillatelse selv om vilkårene er tilstede. Det forhold at vilkårene for tilbakekall er tilstede er imidlertid et grunnlag for å avslå fornyelsen av en søknad, jf. utl. § 61 annet ledd. En tilbakekallsprosess er mer ressurskrevende og i noen tilfeller vil det være tilstrekkelig å avslå fornyelsen av en tillatelse istedenfor å tilbakekalle

Dette vil blant annet gjelde der tillatelsen opphører på grunn av endrede forhold. Her vil resultatet for utlendingen bli det samme om man avslår fornyelsen eller fatter vedtak om tilbakekall fordi ingen av vedtakene vil få tilbakevirkende kraft.

Et annet tilfelle er der vedtak om tilbakekall også vil få tilbakevirkende kraft. Tilbakevirkende kraft i disse sakene innebærer at utlendingen mister sin opparbeidede botid i Norge som blant annet kunne fått betydning for hans eller hennes rett til statsborgerskap [3] . Så lenge tilbakekallet får tilbakevirkende kraft vil det ikke være tilstrekkelig å avslå fornyelsen. Et eksempel på dette er tilbakekall på grunn av uriktig identitet etter utl. § 63. Her har tillatelsen vært gitt med utgangspunkt i feil identitet og man bør derfor tilbakekalle alle tidligere tillatelser.

7.6 Tilbakekall av permanent oppholdstillatelse

Utlendingsloven §§ 31 og 37 gjelder kun utlendingens flyktningstatus. Vedtakene gjelder ikke utlendingens permanente oppholdstillatelse. Når det gjelder tillatelser etter både §§ 31, 37 og 63 kan det etter en konkret vurdering være grunnlag for å tilbakekalle utlendingens permanente oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63.

8 Saksgangen

8.1 Vedtaksmyndighet

Det er Utlendingsdirektoratet som har myndighet til å tilbakekalle oppholdstillatelser, jf. utl. § 63.

Tilbakekall som vurderes etter utl. § 31 skal behandles av F1-enheten.

8.2 Utredningsplikt i tilbakekallssaker

UDI kan få inn tips om at det foreligger grunnlag for tilbakekall i en utlendingssak, for eksempel at utlendingen opererer under falsk identitet. I slike saker skal vi anmode politiet om å foreta seg etterforskingsskritt før vi eventuelt oppretter tilbakekallssak.

UDI har plikt til å utrede saken etter forvaltningsloven § 17 og kan i den forbindelse innhente informasjon fra andre offentlige myndigheter se utl. § 84 og utf. § 17-7 a-f. Utlendingsdirektoratet kan verifisere i tilbakekallssaker, se RS 2010-155 ”Verifisering i utlendingssaker”.

8.3 Oppretting av tilbakekallssak

UDI skal opprette sak om tilbakekall når det foreligger opplysninger som kan tilsi at en utlending med oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 eller § 34, eller med permanent oppholdstillatelse på grunnlag av noen av disse tillatelsene, har reist tilbake til hjemlandet vedkommende flyktet fra. Det må være alminnelig sannsynlighetsovervekt for at en slik reise har skjedd. Skriftlig bevis for at utlendingen har vært i hjemlandet, som for eksempel stempel i reisedokument, kreves ikke. Se GI-01/2016 "Instruks om tolkning av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge".

8.4 Forhåndsvarsel om tilbakekall og rett til advokat

Utlendingen skal forhåndsvarsles om at UDI vurderer å tilbakekalle oppholdstillatelsen, og han skal gis anledning til å uttale seg om dette, jf. § 81.

Forhåndsvarslet skal inneholde:

  • bakgrunnen for at UDI vurderer å tilbakekalle tillatelsen
  • konsekvenser av at tillatelsen eventuelt blir tilbakekalt
  • barns rett til å uttale seg [4]
  • frist til å uttale seg settes til fire uker fra politiet varslet parten, jf. fvl. § 16.
  • informasjon om rett til fri advokatbistand etter utl. § 92

Utlendingsdirektoratet oppnevner ikke advokat for utlendingen i tilbakekallsaker. Saksbehandleren skal informere utlendingen om retten til fri advokatbistand og utlendingen må selv ta kontakt med advokat, jf. utl. § 92.

Det skal som hovedregel forhåndsvarsles om utvisning samtidig med forhåndsvarsel om tilbakekall. Forhåndsvarsel om utvisning skal sendes ut sammen med forhåndsvarsel om tilbakekall, se for øvrig punkt 6.11.UDI sender forhåndsvarslet til lokalt politidistrikt som underretter utlendingen om forhåndsvarslet. I saker der det er Oslo politidistrikt som vil motta forhåndsvarslet, ønsker Oslo pd at forhåndsvarslet sendes direkte til utlendingen.

8.5 Vedtak om tilbakekall

Vedtak om tilbakekall skal inneholde:

  • opplysninger om rettsregler
  • eventuelt kort historikk
  • begrunnelsen for at den permanente oppholdstillatelsen / tidligere tillatelse blir tilbakekalt
  • kommentarer til anførslene i tilsvaret
  • konklusjon
  • vurdering av vedtakets forholdsmessighet. Utlendingsloven § 63 er en «kan» bestemmelse, og en tillatelse kan ikke besluttes tilbakekalt dersom dette vil være et uforholdsmessig tiltak ovenfor utlendingen eller hans / hennes nærmeste familie.
  • det skal fremgå at en ny tillatelse er vurdert, jf. utlendingsloven § 38.
  • vurdering av vern mot retur, jf. utlendingsloven § 73.

8.6 Utreisefrist og iverksetting av vedtaket

Når Utlendingsdirektoratet tilbakekaller utlendingens tillatelse og han eller hun står uten gyldig tillatelse i Norge, plikter vedkommende å forlate landet innen en fastsatt frist. Utreisefristen skal som hovedregel settes til tre uker fra vedtakstidspunktet, se IM 2011-003. «Fastsettelse av utreisefrist i vedtak som innebærer en plikt til å forlate Norge etter utlendingsloven § 90 femte ledd» punkt 2.1. Det skal også fremgå at utlendingen kan bli utvist for brudd på utlendingsloven dersom han eller hun ikke overholder utreisefristen.

I de sakene der utlendingen får tilbakekalt sin flyktningstatus, men har permanent oppholdstillatelse, vil han eller hun ikke ha plikt til å forlate riket før det eventuelt er fattet vedtak om utvisning. Saksbehandler skal da ikke sette inn utreisefrist. Ved vedtak om utvisning bortfaller enhver gyldig oppholdstillatelse i Norge, jf. utl. § 71 første ledd.

8.7 Klageadgang og utsatt iverksettelse

Utlendingen kan klage på et vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og be om utsatt iverksettelse. Utlendingen gis tre ukers klagefrist. Dersom UDI ikke mottar klage på vedtaket innen fristen gir saksbehandler beskjed til Politiets utlendingsenhet om at vedtaket kan iverksettes.

Dersom UDI mottar klage og ikke finner grunn til å omgjøre sitt vedtak om tilbakekall, skal saksbehandleren ekspedere saken til Utlendingsnemnda for klagebehandling. Vurderingen av begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket skjer etter utl. § 90. Det gis utsatt iverksettelse unntatt i de sakene der det er åpenbart at utlendingen ikke er vernet mot retur i henhold til utl. § 28. Se pkt 6.11 om klagebehandling når det også foreligger en utvisningssak.

8.8 Avledet beskyttelse

Dersom hovedpersonens flyktningstatus tilbakekalles, så vil ikke lenger retten til avledet flyktningstatus for flyktningens familiemedlemmer foreligge.

Se mer om tilbakekall av avledet beskyttelse i RS 2010-072 ” Avledet flyktningstatus for familiemedlemmer – utlendingsloven § 28 sjette ledd og utlendingsforskriften § 7-2” punkt 7.

8.9 Ofre for menneskehandel og kjønnslemlestelse

Dersom det kommer frem opplysninger som kan tyde på at utlendingen er utsatt for menneskehandel, se utlendingsforskriften § 8-3.

I saker der kvinnen kan være utsatt for kjønnslemlestelse har UDI en selvstendig plikt til å utrede dette, se instruks 2012-003-GI «Retningslinjer om håndtering av utlendingssaker der kjønnslemlestelse er et tema».

8.10 Politianmeldelse

Om politianmeldelse for brudd på utlendingsloven, se RS 2010-021 ”Politianmeldelse ved grovt brudd på utlendingsloven”.

8.11 Straff

Etter utlendingsloven § 108 andre ledd bokstav a) er det straffbart å forsettlig eller grovt uaktsomt overtre utlendingsloven § 83 første og annet ledd og § 93 første ledd annet punktum. Det er også straffbart å forsettlig eller grovt uaktsomt gi vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, se utlendingsloven § 108 andre ledd bokstav c.

8.12 Utvisning

Om utvisning i tilbakekallssaker, se RS 2010-024 ”Utvisning etter utlendingsloven §§ 66, 67 og 68 - brudd på utlendingsloven og/eller straffbare forhold”.

Ved forhåndsvarsel om tilbakekall av en oppholdstillatelse skal saksbehandler i ASA samtidig sende forhåndsvarsel om utvisning. Etter at saken om tilbakekall er avsluttet i ASA, sendes saken til Oppholdsavdelingen for utvisningsvurdering. Dersom det er aktuelt å innvilge en ny tillatelse på et annet grunnlag, må saken sendes til OFU for utvisningsvurdering før en ny tillatelse innvilges. Dette gjelder ikke dersom utlendingen er vernet i medhold av § 73. Når klagen kommer inn ferdigstiller saksbehandler i ASA tilbakekallssaken og overfører det hele til OPA. OPA ferdigstiller klagen på utvisning og sender hele saken til UNE for klagebehandling.

 

Hanne Jendal
Avdelingsdirektør Asylavdelingen

 

Kontakt: ASA Fagstab

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

1. Ot.prp nr 75 (2006-2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) Merknader til de enkelte lovbestemmelser, § 31

2. Se «Utlendingsloven Kommentarutgave» kommentarer til § 63 punkt 5 og Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett, 3. utg. Oslo 2007 s. 607-609.

3. Se statsborgerskapsloven § 7

4. se RS 2010-043 ”Høring av barn i utlendingssaker - unntatt asylsaker, jf utlendingsforskriften §§ 17-3 og 17-5” punkt 6.1.5.

Siste endringer
  • Endret: IM 2014-003 Tilbakekall av tillatelse gitt etter søknad om beskyttelse (07.07.2016)

    Internmeldingen er oppdatert for å inkorporere instruksene GI-01/2016 og GI-04/2016. Det vil komme ytterligere endringer som følge av GI-04/2016 etter hvert.

  • Ny: IM 2014-003 Tilbakekall av tillatelse gitt etter søknad om beskyttelse (07.03.2014)

    Ny internmelding for asylavdelingen som skal gi saksbehandlerne oversikt over de viktigste rettsreglene på området for tilbakekall av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse. Internmeldingen gir også en oversikt over saksgangen i disse sakene.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen