Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English
Information
Hele eller deler av dokumentet er unntatt offentlighet:
Offentleglova § 24 første ledd 

UDI praksisnotater

PN 2010-003
Dokument-ID : PN 2010-003
Saksnummer : 09/4060
Dokumentdato : 01.01.2010
Mottakere :

Alle i Oppholdsavdelingen

Familieinnvandring for borgere av Somalia – utlendingsloven kapittel 6 og utlendingsforskriften §§ 9-1 til 9-9

1. Innledning

1.1. Generelt om landet

1.2. Språk

1.3. Klansamfunn

1.3.1. Karakteristisk for klansamfunn er

1.3.2. Klanfamiliene

2. Søknadsfremsettelse

2.1. Hvor søkes det fra?

2.2. Krav til fremgangsmåte ved søknad, jf utlendingsforskriften § 10-2

2.3. Kan referansepersonen i Norge fremsette søknad på vegne av familiemedlemmer i Somalia?

2.4. Innreisevisum type D etter utlendingsforskriften § 3-13 fjerde ledd

3. Søkergrupper

3.1. Ektefeller

3.1.1. Ekteskapsalder

3.1.2. Stedfortrederekteskap

3.2. Felles biologiske barn

3.3. Særkullsbarn

3.4. Fosterbarn

3.5. Eldre foreldre

4. Dokumentasjon - sannsynliggjøring

4.1. Dokumenter utstedt av somaliske myndigheter

4.2. Dokumenter utstedt av andre lands myndigheter

4.2.1. Attester fra Kenya

4.2.2. Attester fra Etiopia

4.3. Følgende dokumenter må legges ved søknaden

4.3.1. Krav til dokumentasjon

4.3.2. Dokumentasjon fra referansepersonen

4.4. Intervjuer

4.4.1. Hvilke ambassader foretar rutinemessig intervjuer av søkerne?

4.4.2. I hvilke saker er det nødvendig med intervjuet?

4.4.3. Hva skjer dersom søker ikke møter til intervju?

4.5. DNA-testing

4.6. Alderundersøkelse

4.6.1. Når tilbys aldersundersøkelse?

4.6.2. Hvilke ambassader kan bistå med aldersundersøkelse?

4.6.3. Prosedyre ved aldersundersøkelse

4.6.4. Resultatet av aldersundersøkelsen

5. Forholdet til utenriksstasjonene

5.1. Språk

5.2. Passèrbrev

5.3. Utenriksstasjonens referansenummer

 

1. Innledning

1.1. Generelt om landet

  • areal: 637.657 km2
  • grenser til Djibouti, Kenya og Etiopia
  • ca. 10,4 mill innbyggere
  • 98-99% muslimer
  • hovedstad: Mogadishu
  • andre store byer: Hargeisa (hovedstad i den selvutnevnte og uavhengige ”Republic of Somaliland”), Kismayo, Baidoa, Berbera, Bossaso, Garowe (hovedstad i ”Puntland”), Merka og Brava

1.2. Språk

  • Somalisk, brukes også av minoritetene (ble skriftspråk først i 1974)
  • Arabisk benyttes i koranskolen, men de fleste somaliere behersker ikke arabisk som vanlig talespråk.

· Engelsk brukes noe, Somalia har vært britisk koloni (i nord) og italiensk koloni (i sør) frem til 1960. Italiensk ble blant annet brukt som undervisningsspråk ved Universitet i Mogadishu fram til 1970-tallet, men det er svært få som i dag har italienskkunnskaper.

  • Swahili er ikke utbredt i Somalia og brukes først og fremst av bajuni-befolkningen i og utenfor Kismayo.

1.3. Klansamfunn

Det somaliske samfunn karakteriseres ved klansystemer. Enhver somalier tilhører en klanfamilie. Klanfamiliene er igjen delt inn i klaner og sub-klaner.

1.3.1. Karakteristisk for klansamfunn er

  • Man har tilknytning til klanfamilien gjennom fars slekt.
  • Klanen har tradisjonelt vært sikkerhetsnettet for den enkelte. Dette systemet er imidlertid under press, særlig i Sør-Somalia på grunn av den langvarige konflikten.
  • De som kommer fra store byer er ofte mindre opptatt av klantilhørighet, men vet likevel hvilken klan de tilhører. Nomadene kan ofte oppgi flere ledd. Barn vet ofte mindre om sin klantilhørighet enn de eldre.
  • Ekteskap på tvers av klantilhørighet er akseptert, men ikke i forhold til lavstatusgruppene Midgan, Tumal og Yibir.

1.3.2. Klanfamiliene

Det finnes seks somaliske klanfamilier, fire nomadiske og to agropastoralistiske klaner.

  • nomadiske klaner: Darod, Isak, Dir og Hawiye
  • agropastoralister: Rahanweyn (Mirifle) og Digil

2. Søknadsfremsettelse

2.1. Hvor søkes det fra?

Norge har ingen representasjon som tar imot og forbereder utlendingssaker i Somalia.

Hovedtyngden av søknadene fremmes gjennom de norske utenriksstasjonene i Etiopia (Addis Abeba) og Kenya (Nairobi).

Det søkes også fra Uganda (Kampala), Tanzania (Dar es Salaam), Syria (Damaskus), Saudi Arabia (Riyadh/ Jeddah), Yemen (San’a), og tidvis andre utenriksstasjoner.

2.2. Krav til fremgangsmåte ved søknad, jf utlendingsforskriften § 10-2

Vi tar søknaden til behandling selv om søkeren ikke kan dokumentere lovlig opphold i det landet det søkes fra, jf utlendingsforskriften § 10-2 sjette ledd.

2.3. Kan referansepersonen i Norge fremsette søknad på vegne av familiemedlemmer i Somalia?

Utlendingsdirektoratet har tidligere gjort unntak fra hovedregelen om at søknad skal fremmes gjennom norsk utenriksstasjon i søkers hjemland eller oppholdsland for somaliske borgere bosatt i Somalia. Dette har vært begrunnet i den tidligere borgerkrigen og den vanskelige situasjonen i Somalia. Forholdene i Somalia har endret seg i løpet av de siste årene og praksisen opphørte den 11.06.00. Dette innebærer at vi i dag ikke tillater at referansepersonen i Norge fremsetter søknad på vegne av familiemedlemmer i Somalia med mindre sterke rimelighetsgrunner tilsier det, jf utlendingsforskriftens § 10-2 sjette ledd. Dette vil imidlertid kunne være aktuelt for barn, se for øvrig RS 2010-015 Foreldre/verges adgang til å søke om oppholdstillatelse fra riket på vegne av barn i utlandet.

Selv om det ikke er et absolutt krav at søkeren må møte personlig for å få fremmet søknaden, vil søkeren uansett måtte oppsøke en norsk utenriksstasjon i løpet av saksgangen. Dette fordi det ikke finnes attester i Somalia med tilstrekkelig troverdighet til å bekrefte de familierelasjonene som er oppgitt. Familierelasjonen må derfor sannsynliggjøres ved intervju av søker og referansepersonen, og i noen tilfeller DNA-testing og /eller aldersundersøkelse. Det er derfor nødvendig at søkeren oppsøker norsk utenriksstasjon for å bidra til å opplyse søknaden. Ved en eventuell innvilgelse må søkeren også oppsøke utenriksstasjonen for å få utstedt visum og reisedokument.

2.4. Innreisevisum type D etter utlendingsforskriften § 3-13 fjerde ledd

Borgere av Somalia er visumpliktige, og UDI har en svært streng praksis i forhold til å utstede visum til somaliere. Somaliere som søker om familieinnvandring gis vanligvis ikke innreisevisum (d-visum) i henhold til utlendingsloven § 12, jf utlendingsforskriften § 3-13 fjerde ledd, jf RS 2010-035. Dette skyldes blant annet dokumentsituasjonen i landet som tilsier at ingen søknader kan betegnes som tilstrekkelig opplyst og en klar innvilgelse ved søknadstidspunktet, uten at det blir foretatt intervjuer av søkeren og referansepersonen og/eller saken på andre måter blir mer opplyst.

3. Søkergrupper

3.1. Ektefeller

Ektefeller utgjør den største søkergruppen. Dette er ofte familiegjenforeningssøknader som også inkluderer felles barn og eventuelle særkullsbarn. Vi mottar også en stor mengde familieetableringssøknader fra ektefelle som referansepersonen nylig har inngått ekteskap med, uten at de har barn sammen. Vi har erfaring med at det forekommer at ekteskap blir inngått proforma for å få oppholdstillatelse i Norge.

3.1.1. Ekteskapsalder

Det følger av den somaliske familielovgivning av 1975 (som fortsatt er gjeldende rett) at ekteskapsalderen er 18 år for både kvinner og menn. Med samtykke fra forelder/verge kan en kvinne gifte seg når hun har fylt 16 år. Et ekteskap inngått når en eller begge parter er under 16 år er ikke lovlig og ekteskapet anses ugyldig. Men i realiteten vil alder ofte være uavklart på grunn av manglende fødselsregistrering og så videre Det kan derfor skje at ekteskap er inngått av en person under 18 – eller 16 med verge – og ekteskapet likevel anses som gyldig av begge familier.

3.1.2. Stedfortrederekteskap

I Somalia er det mulig å inngå ekteskap ved stedfortreder. Et stedfortrederekteskap inngått i utlandet vil bare bli anerkjent i Norge dersom det er gyldig inngått i vigselslandet og ingen av partene var fast bosatt i Norge eller hadde norsk statsborgerskap på vigselstidspunktet, jf ekteskapsloven § 18a.

Et ekteskap som er inngått over telefon vil i henhold til praksis ikke danne grunnlag for familieinnvandring, da et slikt ekteskap anses for å virke så støtende på norsk rettsorden (ordre public) at det ikke vil bli godtatt som gyldig i henhold til ekteskapsloven.

3.2. Felles biologiske barn

Barn som vurderes etter utlendingsloven § 42 første ledd, søker enten i følge med en forelder eller alene dersom begge foreldrene har reist til Norge og fått opphold i forkant. Dette er forholdsvis uproblematiske saker da vi kan tilby DNA-test for å fastslå familierelasjonene, jf utlendingsloven § 87, se også RS 2010-035.

3.3. Særkullsbarn

For barn som vurderes etter utlendingsloven § 42 annet ledd (særkullsbarn) , tilbyr vi også rutinemessig DNA-test for å fastslå familierelasjonene dersom alle andre vilkår er oppfylt. Et vanlig problem i disse sakene knytter seg til manglende samtykke fra den andre av foreldrene der det er delt foreldreansvar. Det opplyses ofte at denne er død/forsvunnet, uten at dette kan dokumenteres. Dersom dødsfall har skjedd i annet land enn Somalia bør man etterspørre dokumentasjon, da det antas at det vil være mulig å fremskaffe dødsattest. Dersom personen skal ha dødd i Somalia, må man sammenholde opplysningene som blir gitt i de ulike intervjuene og referansepersonens utlendingssak. Dersom det er gitt sammenfallende opplysninger, bør man legge til grunn opplysningene om at personen er død/forsvunnet.

3.4. Fosterbarn

Det kommer forholdsvis mange søknader fra ”fosterbarn”. Dette er oftest barn av referansepersonens eller hovedsøkers avdøde bror/søster (niese/nevø) eller andre nære slektninger, men det kan også være barn uten biologisk tilknytning til referansepersonen/hovedsøker.

På grunn av den vanskelige dokumentsituasjonen og mangelen på en fungerende sentraladministrasjon i landet, er det få som fyller vilkårene for tillatelse som fosterbarn etter utlendingsforskriftens § 9-7 første ledd bokstav c). Vi kan ikke legge til grunn at det foreligger fosterbarnsforhold slik dette er definert i forskriftens § 9-7 første ledd bokstav c) . Sakene vurderes derfor i forhold til om det er grunnlag for å gjøre unntak fra denne bestemmelsen etter utlendingsloven § 49 første ledd og vurderingen er streng. RS 2010-011 gir nærmere retningslinjer for behandling av fosterbarnssaker.

I enkelte tilfeller er det opplyst at søkeren er adoptivbarn av referansepersonen. Siden det ikke finnes noe adoptivinstitutt i Somalia, behandles også disse søknadene i forhold til unntaksbestemmelsen i utlendingslovens § 49 første ledd.

3.5. Eldre foreldre

Det kommer en del søknader fra eldre foreldre som ønsker gjenforening med barn i Norge, jf utlendingsloven § 46. Man bør være spesielt oppmerksom på om det er gitt sammenfallende opplysninger om øvrige familiemedlemmer og søkerens alder. I enkelte saker opplyser søkeren å være eldre enn det referansepersonen tidligere har oppgitt at han/hun er og det fremstår som om søkeren oppgir uriktig alder for å fylle alderskravet etter denne bestemmelsen. På samme måte ser vi at det i enkelte tilfeller blir gitt ulike opplysninger om gjenlevende familiemedlemmer som svekker troverdigheten til søknaden.

Vi mottar svært få søknader fra foreldre som ønsker kortidsopphold i Norge for å besøke barn, jf utlendingsloven § 47, jf utlendingsforskriften § 9-4. Praksis for denne typen søknader er svært streng på grunn av dårlige returforutsetninger, jf utlendingsloven § 47 andre ledd. Dette gjelder imidlertid ikke dersom søkeren har tillatelse i eller er statsborger av et vestlig land. I slike tilfeller vil en søknad om kortidsopphold for besøk kunne innvilges.

4. Dokumentasjon - sannsynliggjøring

4.1. Dokumenter utstedt av somaliske myndigheter

Somalia har på grunn av borgerkrig vært uten sentralregjering siden 1991. Det eksisterer derfor ingen offentlige myndigheter eller virksomheter som kan utstede dokumenter med tilstrekkelig troverdighet. Vi har heller ikke mulighet til å verifisere opplysningene som fremgår av dokumentene. Dette vil også gjelde dokumenter som er utstedt i tiden før 1991. Som følge av dette vil dokumenter fra Somalia (eller dokumenter utstedt av somaliske myndigheter i andre land) ikke tillegges vekt i vurderingen av søknaden.

4.2. Dokumenter utstedt av andre lands myndigheter

I de tilfeller hvor ekteskap, skilsmisse, fødsel, død og så videre er inntruffet i andre land enn Somalia og registrert av myndighetene i dette landet, vil forholdene kunne dokumenters på vanlig måte og vi vurderer dokumentene som vi ellers gjør for dokumenter fra det aktuelle landet.

4.2.1. Attester fra Kenya

I utgangspunktet er det mulig å få utstedt både fødselsattester, vigselattester, skilsmisseattester og dødsattester selv om somaliere oppholder seg i landet uten tillatelse.

Vigselattester (muslimske ekteskap):

  • Attestene skal være registrert hos Chief Khadi i Mombasa, og skal videre ha stempel fra ham for å være gyldig.
  • Det er grunn til å være skeptisk til vigselattester fra Khadi i Nyeri og Khadi i Machakos. Det har erfaringsmessig vært en del uregelmessigheter ved disse attestene. Registreringene fyller ikke nødvendige krav, og det er også grunn til å tvile på lovformeligheten av vigslene. Det har også vært anklager om korrupsjon og feilaktig utstedelse av attester.
  • Det er grunn til å stille spørsmål ved registreringer foretatt av andre enn den nærmeste khadien /ass.registrar. Dersom ekteskapet er registrert et annet sted enn der hvor vielsen ble gjennomført, skal det foreligge en begrunnelse for hvorfor registreringen har skjedd et annet sted, og Chief Khadi skal ha gitt sin tillatelse til en slik fremgangsmåte.

Fødselsattester:

  • Alle fødsler skal registreres, uavhengig av barnets statsborgerskap. Det antas imidlertid at bare 60 % av alle fødsler faktisk blir registrert. Dette må ses i sammenheng med at over halvparten av alle fødsler finner sted utenfor sykehusene. Registreringen skjer på distrikts- og nasjonalt nivå. Hvert sykehus har en ”Notification Unit” som har ansvaret for å utstede en ”Notification of Birth”, eller fødselsmelding. Hver måned sender sykehusene en gjenpart av denne meldingen til ”District Registrar” hvor den faktiske registreringen finner sted. Barnets foreldre må henvende seg til ”District Registrar” med sin gjenpart av fødselsmeldingen for å få utstedt en fødselsattest. Loven krever at ”Notification of Birth” utstedes innen 3 mnd etter fødselen og at registreringen skal finne sted innen 6 mnd, men senregistreringer er vanlig, særlig i forbindelse med hjemmefødsler. I disse tilfellene kreves det en affidavit (en forklaring) for å få registrert fødselen og for å få utstedt en fødselsattest.
  • Da direktoratet tilbyr DNA-test til alle biologiske barn som søker familiegjenforening med en forelder i Norge vil en fødselsattest eller mangel på slik attest sjelden ha betydning for sakens utfall.

Dødsattester:

  • Dødsfall skal i likhet med fødsler registreres og det skal utstedes dødsattester.
  • Dødsfall på sykehus i Nairobi: ”District Registrar” underrettes ved en ”Notification of Death” (en melding om dødsfall utstedt og oversendt av sykehuset). ”District Registrar” vil på bakgrunn av denne meldingen utstede en ”Burial Permit” eller begravelsestillatelse, som kreves for en begravelse. Pårørende vil kunne henvende seg til ”District Registrar” for å få utstedt dødsattest.
  • Dødsfall i Nairobi, men utenfor sykehusene: Avdøde overføres til patologen som utsteder en dødsmelding som gir grunnlag for en begravelsestillatelse. De pårørende vil kunne få utstedt en dødsattest ved ”District Registrar”. Da dødsattester først og fremst er nødvendig for å kunne gjennomføre arveoppgjør og skifte, og da arv knytter seg til menn, er det sjelden man bryr seg om å få utstedt en dødsattest for en kvinne.
  • Dødsfall i fjerntliggende rurale områder: Dødsfall skal meldes til den nærmeste lokale myndighetsperson. Denne vil kunne utstede et særskilt dokument; ”Registrar of Death by a non-medical practioner”. Når det gjelder denne siste kategorien vil kravene om melding, begravelsestillatelse og dødsattestutstedelse være av mer teoretisk karakter og ikke nødvendigvis faktisk forekomme.
  • Dødsfall i byer og urbane sentre i landet for øvrig: Meldingsrutiner og kravet til tillatelser etterleves fordi begravelser ikke kan gjennomføres uten nødvendige tillatelser.

Legalisering av dokumenter:

For at en attest eller annet dokument skal tillegges vekt kreves det at dokumentet er legalisert. Legalisering av attester (vigsel, skilsmisse, fødsel, død) og dokumenter foretas av det kenyansk utenriksdepartement og skal ha stempel derfra. Dette innebærer at det foretas en verifisering av dokumentets segl/stempel. Det materielle innholdet i dokumentet blir ikke verifisert.

Grunnlaget for legaliseringen av dokumentasjon på muslimske ekteskap er seglet/stemplet fra Chief Khadi i Mombasa.

For øvrig kan det opplyses at:

  • En affidavit fra notarius publicus skal ha segl/stempel fra High Court.
  • Adopsjonsbevillinger kommer vanligvis fra High Court, og skal registreres ved ”Registrars Office”.
  • Barnefordelingsspørsmål avgjøres av ”Family Court” og det vil i slike saker foreligge rettsdokumenter.

Verifisering av attester:

Verken de distriktsvise registrene eller det nasjonale registeret er databasert og registrene er heller ikke alfabetisk organisert. En verifisering er følgelig en tidkrevende prosess med risiko for mange feilkilder. Sentralregisteret i Nairobi krever for øvrig at det foreligger en skriftlig henvendelse fra ambassaden i verifiseringssaker.

4.2.2. Attester fra Etiopia

Vigselattester:

  • Det er mulig å få utstedt vigselattest selv om somaliere oppholdet seg i landet uten tillatelse. Det er vanskelig å si noe generelt om attestene for de vil se forskjellige ut dersom de er utstedt av distriktsmyndighetene utenfor hovedstaden. Vi har ikke noen fullstendig oversikt over hvordan attester fra de forskjellige distriktene skal se ut, så det anbefales å rådføre seg med landinfo. Erfaringsmessig er de fleste attester utstedt av Supreme Sheria Court i Addis Abeba.
  • Mange av attestene fra Etiopia er såkalte ”affidavits”, og en registrering av ekteskap som er inngått et annet sted på et tidligere tidspunkt. Det vil si at partene møter for Sheria Court sammen med to vitner og forklarer hvor de giftet seg og på hvilket tidspunkt. En slik stadfestelse har liten bevisverdi og man kan ikke uten videre legge en slik kjennelse fra Sheria Court til grunn som tilstrekkelig dokumentasjon på en vigsel. Man må skille slike attestene fra vigselattester hvor ekteskapet er inngått i Sheria Court samtidig med at attesten blir utstedt, og som har større bevisverdi.

Andre attester (fødsel, død):

  • Det kan være vanskeligere for somaliere å få utstedt andre type attester. Tidligere var dette bare mulig for dem som var bosatt i Etiopia.

Legalisering av dokumenter:

Alle attester skal være legalisert av det etiopiske utenriksdepartement. En slik legalisering har lav bevisverdi fordi den kun bekrefter at dokumentet er utstedt av riktig myndighet og på den måten er ekte, men attestens materielle innhold ikke blir verifisert.

4.3. Følgende dokumenter må legges ved søknaden

4.3.1. Krav til dokumentasjon

  • Original vigselsattest (dersom ekteskap inngått i et annet land enn Somalia)
  • Original skilsmisseattest fra tidligere ektefelle dersom søker har vært gift tidligere og er skilt i et annet land enn Somalia
  • Dødsattest på avdød ektefelle, dersom tidligere ektefelle døde i annet land enn Somalia
  • Dersom søknaden gjelder eller inkluderer særkullsbarn må det legges ved skriftlig samtykke fra tidligere ektefelle/barnets andre forelder dersom begge foreldrene har del i foreldreansvaret.

4.3.2. Dokumentasjon fra referansepersonen

Utlendingssaken til referansepersonen må innhentes i forbindelse med behandlingen av søknaden for å sjekke de opplysningene som referansepersonen har gitt om familien sin. Der det er aktuelt må opplysningene referansepersonen har gitt i forbindelse med asylsaken sin samholdes med de opplysningene søkeren og referansepersonen gir i forbindelse med søknaden om familieinnvandring. I tillegg må referansepersonen levere dokumentasjon på inntekten sin, jf RS 2010-118 og RS 2002-060 og dokumentasjon på bolig, jf kravene i utlendingsloven § 58, jf utlendingsforskriften § 10-7 til 10-12.

Følgende dokumenter må legges ved søknaden:

  • dokumentasjon på referansepersonens inntekt, se RS 2010-118
  • bostedsattest for referansepersonen
  • dokumentasjon på bolig (leiekontrakt eller kjøpekontrakt/skjøte)
  • dokumentasjon på referansepersonens sivilstatus (dødsattest eller skilsmisseattest fra tidligere ektefelle)
  • kopi av referansepersonens pass (alle brukte sider)
  • politiet skal sjekke arbeidstagerregisteret og legge ved en utskrift dersom saken er sendt dit til uttalelse

4.4. Intervjuer

Siden somaliske borgere ikke kan fremlegge dokumenter med tilstrekkelig troverdighet og bevisverdi til å fastslå de familierelasjonene som blir oppgitt, blir det foretatt grundige intervjuer av søkerne og referansepersonen. Det stilles detaljerte spørsmål om familiebakgrunn, ekteskapsinngåelsen og så videre. Søknaden blir dermed avgjort på bakgrunn av den informasjonen søkeren og referansepersonen gir i intervjuene. Vi ser også på de opplysningene som referansepersonen eventuelt har gitt i tidligere intervjuer med norske myndigheter, for eksempel i asylintervjuet. Det avgjørende i vurderingen er om det blir gitt sammenfallende opplysninger i de ulike intervjuene og om forklaringene er troverdige.

4.4.1. Hvilke ambassader foretar rutinemessig intervjuer av søkerne?

Siden hovedvekten av søknadene fra somaliske borgere fremmes i Etiopia (Addis Abeba), Kenya (Nairobi) og Uganda (Kampala) er det ved disse utenriksstasjonene at det rutinemessig foretas intervjuer av søkerne. Søknader som mottas fra andre utenriksstasjoner oversendes normalt uten intervjuer. Dersom det er vanskelig å avgjøre saken uten at det er foretatt intervju av søkeren, kan man vurdere om det er behov for å spørre den aktuelle utenriksstasjonen om de har mulighet til å ta et intervju selv om de ikke gjør dette rutinemessig.

4.4.2. I hvilke saker er det nødvendig med intervjuet?

Følgende søkere blir ikke lenger intervjuet av hensyn til effektivitet, siden relasjonen vil kunne bekreftes gjennom DNA-test:

  • søknader fra ektefelle med felles (biologiske) barn
  • søknader fra (biologiske) barn hvor begge foreldre er i Norge

Følgende saker skal intervjues og bør vurderes tilbakesendt dersom dette ikke er gjort:

  • ektefeller som søker alene (uten felles barn i Norge)
  • særkullsbarn
  • forsørget barn over 18 år
  • fosterbarn
  • helsøsken under 18 år
  • eldre foreldre
  • foreldre/søsken til mindreårig barn i Norge

4.4.3. Hva skjer dersom søker ikke møter til intervju?

Ambassaden innkaller søkeren til intervju inntil to ganger. Dette skjer per telefon og ved oppslag utenfor ambassaden. Dersom søkeren ikke møter til intervjuet noen av gangene, og heller ikke på annen måte kontakter ambassaden for å opplyse hvorfor han/hun ikke har møtt, sender ambassaden saken til UDI med et følgebrev som forklarer når/hvordan søker var innkalt og at søkeren ikke har møtt. Som hovedregel vil vi avslå disse sakene uten å sende dem ”til uttalelse”, med den begrunnelse at søkeren ikke har bidratt til å sannsynliggjøre at den oppgitte relasjonen til referansepersonen er riktig.

4.5. DNA-testing

DNA-analyse kan tilbys i alle saker hvor slektskapet til referansepersonen er grunnlaget for søknaden og hvor avklaring av slektskapet er avgjørende for om søkeren fyller vilkårene for tillatelsen det søkes om, jf utlendingsloven § 87. DNA-analyse tilbys bare dersom alle øvrige vilkår for tillatelsen det søkes om er oppfylt, det vil si vilkåret om sikret underhold, samtykke fra den andre forelderen og så videre. Se RS 2010-035 for retningslinjer knyttet til tilbud om DNA-analyse. Det hender fra tid til annen at søkeren på egen initiativ har foretatt en DNA-analyse og sendt resultatet til UDI. Retningslinjer for hvordan vi forholder oss til slike DNA-analyser foretatt på søkerens eget initiativ finnes i RS 2010-007.

4.6. Alderundersøkelse

I tillegg til intervju og DNA-analyse tilbyr vi i enkelte saker aldersundersøkelse for å avklare søkerens alder, jf utlendingsloven § 88. Aldersundersøkelse tilbys kun i forhold til barn. Dersom vi på bakgrunn av de opplysningene vi har mener at vi åpenbart kan legge til grunn at søkeren har oppgitt uriktig alder i forbindelse med søknaden om familiegjenforening og i realiteten må være eldre enn 18 år, vil vi enkelte ganger kunne avslå uten at det foretas en alderundersøkelse. Det er viktig å være oppmerksom på at aldersundersøkelsene ikke vil gi et klart svar på nøyaktig hvor gammel personen er. Resultatet vil angi en alder innenfor et spenn på noen få år. Det er derfor ikke relevant å foreta alderundersøkelse i saker hvor vi mistanker at søkeren bare er noen få år eldre/yngre enn den alder som er oppgitt.

4.6.1. Når tilbys aldersundersøkelse?

Aldersundersøkelse tilbys dersom det er tvil om alderen som er oppgitt er riktig. Ved vurderingen blir det sett hen til bilder som er vedlagt søknaden, bilder tatt i tilknytning til eventuell DNA-test, eventuelle kommentarer fra ambassaden, og om det er gitt motstridende opplysninger vedrørende søkerens alder. Beslutningen om å tilby eller ikke tilby, aldersundersøkelse er ikke et enkeltvedtak og kan dermed heller ikke påklages.

4.6.2. Hvilke ambassader kan bistå med aldersundersøkelse?

Både ambassaden i Addis Abeba og i Nairobi har gode rutiner for aldersundersøkelse. Andre ambassader må forespørres konkret i enkeltsaker om de har mulighet til å bistå.

4.6.3. Prosedyre ved aldersundersøkelse

Dersom vi beslutter at det skal foretas en aldersundersøkelse av søkeren sender vi en anmodning om dette til ambassaden. Ambassaden kontakter søkeren og ordner det praktiske rundt innkallingen. En aldersundersøkelse er frivillig og basert på samtykke fra søkeren. Selve aldersundersøkelsen består vanligvis av røntgenundersøkelse (bilde av søkerens håndledd), og tannundersøkelse (røntgenbilde av søkerens tenner). I noen tilfeller (særlig ved testing i Nairobi) blir det også foretatt en somatisk undersøkelse av søkeren. De som gjennomfører undersøkelsene sammenholder de ulike resultatene og foretar en sannsynlighetsvurdering av søkerens alder.

4.6.4. Resultatet av aldersundersøkelsen

Resultatet av alderstesten må sammenholdes med den alderen som er oppgitt, og ut fra en helhetsvurdering avgjøres det om den oppgitte alderen er korrekt. Man skal være spesielt oppmerksomme på de tilfellene hvor alderen på store søskenflokker ifølge aldersundersøkelsen er systematisk nedjustert slik at de eldste barna også skal komme innunder 18-årsgrensen.

Dersom undersøkelsen viser at den alderen som er oppgitt ikke er korrekt skal UDI sende saken til uttalelse til politiet og/eller utenriksstasjonen, slik at både søkeren og referansepersonen får uttale seg om resultatet. Etter at en uttalelse er innhentet, behandles saken på vanlig måte.

5. Forholdet til utenriksstasjonene

5.1. Språk

Vedtak og melding om vedtak til Addis Abeba og Nairobi kan sendes på norsk eller engelsk, men ambassadene ser helst at vi skriver på engelsk så sant det er mulig.

Når søknaden blir levert ved utenriksstasjonen vil søkeren normalt få tilbud om å undertegne en erklæring om at referansepersonen kan opptre som fullmektig på vegne av søkeren. Dersom referansepersonen opptrer som fullmektig, skal en kopi av vedtaket sendes til referansepersonen i Norge og vi vil kunne skrive vedtaket på norsk uten at ambassaden må oversette vedtaket til engelsk.

Vedtak og andre henvendelser til øvrige utenriksstasjoner bør skrives på engelsk.

5.2. Passèrbrev

Da borgere av Somalia ikke kan få utstedt reisedokument som norske myndigheter anerkjenner, vil somaliere få utstedt passèrbrev, jf utlendingsforskriften § 12-9 i forbindelse med at det utstedes 7-dagers innreisevisum i henhold til utlendingsforskriften § 3-13 første ledd ved innvilgelse av tillatelse. Dette må fremgå av meldingen om vedtak til ambassaden.

5.3. Utenriksstasjonens referansenummer

Ambassadene bruker egne interne referansenumre på sakene. Disse står oppført på søknadsskjemaets forside og/eller på oversendelsesbrevet fra ambassaden. Dette referansenummeret (file nr) vi påføre alle våre henvendelser/oversendelser til utenriksstasjonen.

Karl Erik Sjøholt
avdelingsdirektør

Kontakt: Oppholdsavdelingen, Område for familieinnvandringssaker

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen