Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

UDI praksisnotater

PN 2015-004
Dokument-ID : PN 2015-004
Saksnummer : 15/06917-2
Dokumentdato : 27.10.2015
Mottakere :

Oppholdsavdelingen

Praksisnotat for vurdering av løsningskravet i statsborgersaker

1. Innledning

2. Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

3. Krav om forutgående løsning (tilsagnsordningen)

3.1. Tilsagn til barn

3.2. Søkeren er ikke løst innen fristen gitt i tilsagnet

3.2.1. Løsningsprosessen er igangsatt i god tid

3.2.2. Løsningserklæring er mottatt kort tid etter at fristen i tilsagnet er utløpt

3.3. Feil i tilsagnet eller tilsagnet er ikke mottatt av søkeren

4. Statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning

4.1. Søkeren er ikke løst innen fristen

5. Unntak fra kravet om løsning

5.1. Løsning er ikke tillatt eller anses praktisk umulig - sbf. § 6-1 nr. 1

5.2. Søknaden om løsning er avslått - sbf. § 6-1 nr. 2

5.3. Hensynet til søkerens sikkerhet - sbf. § 6-1 nr. 3

5.4. Løsningsprosessen tar urimelig lang tid - sbf. § 6-1 nr. 4

5.5. Urimelig tyngende vilkår for å bli løst, sbf. § 6-1 nr. 5

5.5.1. Urimelig tyngende gebyr

5.5.2. Tap av eiendom

5.5.3. Tap av arv

5.5.4. Tap av retten til pensjon

5.5.5. Problemer med løsning ved ny statsdannelse

5.6. Søkeren har sperret adresse i folkeregisteret, sbf. § 6-1 nr. 6

6. Søkeren har flere statsborgerskap ved søknad om norsk statsborgerskap

7. Tidspunkt for vurdering av unntak fra løsningskravet

8. Tilbakekall av statsborgerskap grunnet manglende løsning

1. Innledning

Praksisnotatet gir retningslinjer for praktiseringen av vilkåret i statsborgerloven (sbl.) § 10 om at søkeren må være løst fra tidligere statsborgerskap for å kunne bli norsk statsborger. Notatet angir videre praksis for vurdering av unntak fra løsningskravet etter statsborgerforskriften (sbf.) § 6-1. Praksisnotatet gir også eksempler på enkelte landspesifikke problemstillinger.

Praksisnotatet må ses i sammenheng med departementets instrukser og andre retningslinjer, for eksempel

RS: Q-21/2010: Ikraftsettelse av lov 10.06.2005 nr. 51 om statsborgerskap og statsborgerforskriften, samt av endringer i rettshjelploven og utlendingsforskriften

RS 2012-021: Retningslinjer for behandling av statsborgersaker

Vi viser for øvrig til Landdatabasen der det finnes flere notater og responser som gir nyttig informasjon i vurdering av kravet om løsning.

2. Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

Statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51 har prinsipp om ett statsborgerskap. Den som søker om norsk statsborgerskap må være løst eller bli løst fra annet statsborgerskap, dersom dette er mulig og rimelig å kreve. Kravet om løsning er fra annet statsborgerskap framgår av sbl. § 7 første ledd bokstav h, jamfør sbl. § 10. Unntak fra kravet om løsning fra annet statsborgerskap framgår av sbf. § 6-1 nr. 5.

Hovedregelen er at søkeren må være løst før norsk statsborgerskap innvilges, med mindre tidligere statsborgerskap automatisk går tapt, eller det er grunnlag for å unnta søkeren fra kravet om løsning jf. sbl. § 10 første ledd annet punktum.

I tilfeller hvor hjemlandets myndigheter ikke tillater løsning fra statsborgerskapet før borgeren er innvilget et annet statsborgerskap, må søkeren innen ett år fra innvilgelsen av norsk statsborgerskap dokumentere at han eller hun er løst fra annet statsborgerskap, jf. sbl. § 10 første ledd annet punktum.

Hvorvidt vi skal stille krav om forutgående eller etterfølgende løsning fra annet statsborgerskap, avhenger altså av hvorvidt myndighetene i søkerens hjemland aksepterer at søkeren løses fra statsborgerskapet før det norske statsborgerskapet er innvilget.

I tilfeller der annet statsborgerskap automatisk går tapt ved erverv av norsk statsborgerskap, vil vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap være oppfylt, og søknaden kan innvilges uten ytterligere vurderinger. Informasjon om at tidligere statsborgerskap anses som tapt skal fremgå av vedtaket om norsk statsborgerskap.

3. Krav om forutgående løsning (tilsagnsordningen)

Søkere som er borger av et land der det er mulig å løse seg i forkant av innvilget statsborgerskap, skal få et tilsagn om norsk statsborgerskap. Tilsagnet bekrefter at søkeren vil få innvilget norsk statsborgerskap dersom vedkommende løser seg fra opprinnelig statsborgerskap.

Tilsagnet om norsk statsborgerskap gjelder i ett år. Søkere som innen ett år fra UDIs tilsagn kan dokumentere løsning fra det opprinnelige statsborgerskap, har rett til å få innvilget norsk statsborgerskap. Hvis søkeren blir løst fra tidligere statsborgerskap i tilsagnsperioden, kan UDI ikke stille ytterligere vilkår for innvilgelsen. Vi kan derfor ikke avslå søknaden om statsborgerskap selv om det etter at tilsagnet er gitt er oppstått nye forhold, eksempelvis vandel eller samlivsbrudd, som ellers ville medført avslag. 

Hvis søkeren ikke dokumenterer løsning innen fristen er utløpt skal UDI i utgangpunktet avslå søknaden.  Statsborgermyndighetene har ikke mulighet til å forlenge tilsagnsfristen. Det fremgår av forarbeidene til loven «Ot. prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.10.2.2» at tilsagn gis med gyldighet i ett år.

3.1. Tilsagn til barn

Et av vilkårene for rett til norsk statsborgerskap er at søkeren har fylt 12 år, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav b. Barn under tolv år kan derfor ikke få tilsagn om norsk statsborgerskap uten at minst en av foreldrene har fått innvilget norsk statsborgerskap. Barn som har en forelder som er norsk er unntatt fra vilkåret om å ha fylt 12 år, jf. sbl. § 17 første ledd.

Dersom minst en av barnets foreldre har fått tilsagn om statsborgerskap, behandler vi ikke barnets sak før forelderen har fått innvilget statsborgerskap. Informasjon om dette gir vi i tilsagnet til barnets mor eller far. Barn skal videre kun ha tilsagn om statsborgerskap dersom regelverket i deres hjemland tillater at de kan søke om løsning uavhengig av alder. Hvis regelverket ikke tillater dette, innvilger vi statsborgerskap med krav om at søkeren løser seg fra annet statsborgerskap innen ett år etter at søkeren har oppnådd den alderen som hjemlandet krever for å løse vedkommende, jf. sbl. § 10 første ledd annet punktum (krav om etterfølgende løsning fra annet statsborgerskap).

3.2. Søkeren er ikke løst innen fristen gitt i tilsagnet

UDI utsteder ikke nytt tilsagn i de tilfeller løsningsprosessen ikke er igangsatt innen løsningsfristen er utløpt. Dette gjelder også i tilfeller der søkeren anfører at det ikke har vært mulig å igangsette løsningsprosessen på grunn av forhold hos søkeren eller søkerens familie, som studier, sykdom, samlivsbrudd osv.

3.2.1. Løsningsprosessen er igangsatt i god tid

Hvis søkeren har dokumentert at løsningsprosessen er igangsatt i god tid før tilsagnet utløp, men søkeren likevel ikke har blitt løst når tilsagnet utløper, innvilger vi statsborgerskap med krav om at søkeren er løst innen ett år. Søkeren må kunne dokumentere at han eller hun har påbegynt løsningsprosessen senest seks måneder før tilsagnet utløp, for at vi skal anse at løsningsprosessen er igangsatt i god tid. I enkelte tilfeller kan forberedende prosesser for å kunne søke seg løst ta lang tid. Eksempel på dette er tilfeller der søkeren må til hjemlandet for å innhente dokumentasjon som myndighetene krever for å behandle søknaden om løsning. I slike tilfeller kan UDI etter en konkret vurdering innvilge statsborgerskap selv om løsning er igangsatt senere enn seks måneder.

3.2.2. Løsningserklæring er mottatt kort tid etter at fristen i tilsagnet er utløpt

Fremlegger søkeren løsningserklæring kort tid etter at tilsagnet er utløpt, er praksis at vi likevel innvilger søknaden så sant de øvrige vilkårene for norsk statsborgerskap fortsatt er oppfylt. Dokumenterer søkeren å ha blitt løst fra tidligere statsborgerskap etter at gyldigheten på tilsagnet er utløpt, er vi ikke lenger bundet av tidligere tilsagn om statsborgerskap. Det må imidlertid vurderes om statsborgerskap likevel kan innvilges, dersom søkeren ellers blir statsløs. I praksis vil det være i tilfeller hvor det har oppstått vandel eller søkeren ikke lenger er bosatt i Norge, at vi vil avslå søknaden om norsk statsborgerskap i tilfeller der søkeren ellers blir statsløs.

3.3. Feil i tilsagnet eller tilsagnet er ikke mottatt av søkeren

Et nytt tilsagn kan gis i tilfeller der søkeren ikke har mottatt tilsagnet. Det må være forvaltningens feil at tilsagnet ikke har kommet frem. Vilkårene for norsk statsborgerskap må fortsatt være oppfylt. Har søkeren mottatt tilsagn med feil eller mangelfull informasjon slik at det ikke har vært mulig å sette i gang løsningsprosessen, kan man også vurdere å gi et nytt tilsagn med ny løsningsfrist. Ett nytt tilsagn kan også gis i de tilfeller der søkeren har anmodet om unntak fra løsningskravet i god tid, det vil si minst seks måneder før tilsagnet utløper og UDI først etter at tilsagnet er utløpt kommer til at søkerens anførsler ikke gir grunnlag for unntak.

I tilfeller der søkeren er å laste for at tilsagnet ikke er mottatt, eller der vedkommende har mistet tilsagnet, eller vedlegget («to whom it may concern») som skal sendes til hjemlandets myndigheter, skal UDI sende dokumentene på nytt, men da med den opprinnelige løsningsfristen.

4. Statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning

Det følger av sbl. § 10 første ledd annet punktum at hvis loven i søkerens hjemland krever at vedkommende har fått et annet statsborgerskap, eller har oppnådd en viss alder før det er mulig å løse seg, innvilger UDI norsk statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning. Søkeren må da fremvise dokumentasjon på at han eller hun er løst fra statsborgerskapet i tidligere hjemland innen ett år fra vedtaksdato, eller ett år fra oppnådd myndighetsalder i hjemlandet (aldersbetinget løsning).

Dokumenterer søkeren at han eller hun er løst fra opprinnelig statsborgerskap innen fristen er utløpt, skal UDI etter sbl. § 10 annet ledd første punktum, sende søkeren en skriftlig bekreftelse på at statsborgerskapet er i behold og at vedkommende er løst fra sitt tidligere statsborgerskap

Hvis løsning ikke dokumenteres innen utløpet av fristen skal statsborgerskapet vurderes tilbakekalt etter sbl. § 26 første ledd, jf. sbl. § 10 annet ledd annet punktum. I tilfeller hvor løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres etter utløpet av fristen, kan tilbakekall unnlates med mindre særlige grunner taler mot det, jf. sbl. § 26 første ledd tredje punktum.

Dersom det ikke treffes vedtak om tilbakekall, skal det skriftlig bekreftes at det norske statsborgerskapet er i behold, jf. sbl. § 26 første ledd fjerde punktum.

4.1. Søkeren er ikke løst innen fristen

I en del tilfeller er ikke personen løst innen fristen for løsning fra annet statsborgerskap. Dersom søkeren fremlegger en bekreftelse fra hjemlandets myndigheter som viser at løsningsprosessen er startet, men at søknaden om løsning ikke vil bli ferdigbehandlet innen UDIs allerede fastsatte frist, kan vi gi søkeren en skriftlig bekreftelse på at statsborgerskapet ikke vil bli tilbakekalt innen en gitt dato.  Søkeren må sende dokumentasjon fra landets myndigheter som bekrefter når løsningsprosessen ble satt i gang, eventuelt kopi av søknaden og dokumentasjon på at den er innlevert, dersom myndighetene i hjemlandet ikke utsteder slik bekreftelse. I vurderingen av om vi skal gi søkeren en bekreftelse på at det norske statsborgerskapet ikke vil bli tilbakekalt innen en viss dato, legger vi vekt på om det er dokumentert at løsningsprosessen er igangsatt før utløpet av fristen for løsning fra annet statsborgerskap. Dersom løsningsprosessen ble igangsatt etter at løsningsfristen utløp, vurderer vi også om det er sannsynlig at søkeren vil bli løst.

Dersom forventet saksbehandlingstid fremgår av bekreftelsen fra hjemlandets myndigheter, vil vi gi personen en bekreftelse på at det norske statsborgerskapet ikke vil bli tilbakekalt i den perioden som hjemlandets myndigheter har oppgitt som forventede saksbehandlingstid for søknaden om løsning . Dersom myndighetene ikke gir opplysninger om forventet saksbehandlingstid, gir vi i utgangspunktet søkeren en bekreftelse på at statsborgerskapet ikke vil bli vurdert tilbakekalt før ett år fra den datoen da løsningsprosessen ble igangsatt.

Dersom det har gått mer enn ett år fra søknad om løsning er fremmet og myndighetene i søkerens hjemland ikke svarer eller ikke kan oppgi en forventet saksbehandlingstid, skal vi vurdere om det er grunnlag for å unnta fra kravet om løsning. Se punkt 3.4.

Politiet vil ikke utstede nytt norsk pass til søkeren uten at UDI har bekreftet at norsk statsborgerskap ikke vil bli tilbakekalt, eventuelt at statsborgerskapet ikke vil bli tilbakekalt innen en fastsatt frist, se passforskriften § 12 tredje ledd. Søkeren må derfor få bekreftelse fra UDI med en fastsatt frist for at vedkommende skal kunne få utstedt et nytt norsk pass. Bekreftelsen forevises passmyndighetene ved søknad om fornyet norsk pass.

5. Unntak fra kravet om løsning

Det følger av sbl. § 10 første ledd siste punktum at det kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom løsning anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår som urimelig.

Det fremgår av forarbeidene til loven «Ot. Prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.10.7.2» at unntak fra utgangspunktet om ett statsborgerskap må være «godt begrunnet». Dette er fordi departementet ønsker at prinsippet om ett statsborgerskap skal håndheves mer effektivt enn praksis var etter 1950 loven. Mulige grunner for unntak som nevnes i forarbeidene er «at det kan være en sikkerhetsrisiko for personen å kontakte hjemlandets myndigheter, når det det kreves ekstraordinært høye løsningsgebyrer, det tar urimelig lang tid å få svar på en løsningsanmodning eller at hjemlandet overhodet ikke gir løsning». Unntak fra løsningskravet innebærer at vedkommende får dobbelt statsborgerskap.

Retningslinjer for når det kan gjøres unntak fra løsningskravet er nedfelt i sbf. § 6-1 og departementets ikrafttredelsesrundskriv Q-21/2010 kap. 3.6.

Før vi gir tilsagn om statsborgerskap eller innvilger statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning, må vi vurdere om det er opplysninger i saken som tilsier at søkeren fyller vilkårene for unntak fra kravet om løsning fra annet statsborgerskap.  Dersom vi ser at søkeren fyller vilkårene for unntak fra løsningskravet, innvilger vi søkeren dobbelt statsborgerskap.

5.1. Løsning er ikke tillatt eller anses praktisk umulig - sbf. § 6-1 nr. 1

I noen land tillater ikke lovgivningen i landet at borgerne blir løst fra statsborgerskapet. I andre land er det etter loven mulig å løse seg, men det er ikke noe apparat til å håndtere denne type søknader, eller vi ser at det i praksis ikke er noen som blir løst fra statsborgerskapet. I noen land kreves det tillatelse fra Kongen i landet for å bli løst, og vi ser at det sjelden gis slik tillatelse.

Er søkeren fra land som nevnt over, foreligger det grunnlag for å unnta fra kravet om løsning fordi vi anser det som praktisk umulig å løse seg fra landets statsborgerskap. UDI får sin kunnskap om regler og praksis for løsning fra annet statsborgerskap fra Landinfo, via utenriksstasjoner, via andre lands ambassader, tilgjengelig regelverk og gjennom erfaring fra søkere som forsøker å løse seg. Forholdene kan imidlertid endre seg over tid, og UDI har ikke oppdatert kunnskap om forholdene i alle land til enhver tid. Det er i utgangspunktet søkerens ansvar å dokumentere at løsning er praktisk umulig. Der UDI har kunnskap om at løsning er praktisk umulig, unntar vi fra kravet om løsning uten ytterligere dokumentasjon fra søkeren.

Videre vurderer UDI om det foreligger individuelle forhold som tilsier at det er praktisk umulig for den enkelte søker å bli løst. Eksempler på dette kan være at det kreves personlig fremmøte for søknad om løsning, og søkerens helsetilstand tilsier at han eller hun ikke kan møte. Det stilles her strenge krav til at helsetilstanden skal være konstant nedsatt. Dette må være dokumentert ved legeattest. Et annet eksempel kan være at det er umulig for søkeren å fremskaffe den dokumentasjonen som kreves for å behandle søknaden om løsning. Anførsler om at det er kostbart og tidkrevende å skaffe dokumentene er i seg selv ikke tilstrekkelig. Det er heller ikke tilstrekkelig at man må reise til hjemlandet for å skaffe nødvendig dokumentasjon.

5.2. Søknaden om løsning er avslått - sbf. § 6-1 nr. 2

Hvis søkere har søkt om løsning fra opprinnelig statsborgerskap i samsvar med hjemlandets krav til søknadsprosedyre, og denne søknaden har blitt avslått, skal vi som hovedregel unnta fra løsningskravet. Søkeren må i utgangspunktet dokumentere at han eller hun har søkt om løsning, men at søknaden er avslått.

Den vanligste avslagsgrunnen er at søkeren ikke har gjennomført militærtjeneste. UDI kan ikke frafalle løsningskravet utelukkende på grunnlag av påstander om at søkeren må gjennomføre militærtjeneste for å få lov til å løse seg. Det må dokumenteres at avtjent militærtjeneste er et krav for å bli løst, og at vedkommende ikke vil bli løst fordi han eller hun ikke har gjennomført pliktig vernetjeneste. 

5.3. Hensynet til søkerens sikkerhet - sbf. § 6-1 nr. 3

Søknad om løsning fra opprinnelig statsborgerskap innebærer at søkeren må kontakte sitt tidligere hjemlands myndigheter. Hvis dette vil medføre at søkeren utsettes for en sikkerhetsrisiko, unntar vi fra løsningskravet. Dette vil all hovedsak gjelde personer som er gitt opphold i Norge på grunn av behov for beskyttelse (asyl) herunder de som tidligere er gitt tillatelse av flyktningelignende grunner (på grunn av vern mot utsendelse). Dersom søkeren har fått innvilget utlendingspass fordi han eller hun er vurdert ikke å kunne henvises til å ta kontakt med hjemlandets myndigheter, vil vi gjøre unntak fra kravet om løsning dersom kontakt med myndighetene fortsatt utgjør en sikkerhetsrisiko for søkeren. Myndighetene i hjemlandet skal ikke informeres om at søkeren har blitt norsk statsborger.

I en del tilfeller har søkeren gjenervervet sitt hjemlands pass, foretatt reiser til hjemland, eller det framstår på andre måter som åpenbart at det ikke lenger er en risiko for søkeren å ta kontakt med hjemlandets myndigheter. I slike tilfeller krever vi at søkeren løser seg fra sitt tidligere statsborgerskap.

Vær oppmerksom på at statsborgerskapet i en del land tapes automatisk i det borgeren får et annet statsborgerskap. I slike tilfeller kan vi ikke gjøre unntak fra løsningskravet, selv om vi normalt ville gjort unntak av hensyn til søkerens sikkerhet. I slike tilfeller skal det stå i vedtaket at søkeren kun er norsk borger fordi tidligere statsborgerskap er tapt. Av hensyn til søkerens sikkerhet informerer vi ikke myndighetene i hjemlandet om at søkeren har blitt norsk statsborger.

5.4. Løsningsprosessen tar urimelig lang tid - sbf. § 6-1 nr. 4

Prosessen med å bli løst fra annet statsborgerskap kan være svært tidkrevende i enkelte land. Formålet med unntaket i sbf. § 6-1 nr. 4 er å hindre urimelige resultater i tilfeller hvor hjemlandet svarer på søkerens søknad om å bli løst. Dette fremgår av departementets rundskriv Q-21/2010, punkt 3.6.

I de tilfeller søkeren er innvilget norsk statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning, kan UDI frafalle kravet om løsning dersom det er gått mer enn ett år fra søknad om løsning ble innlevert hos søkerens hjemlands myndigheter, uten at løsning er oppnådd. Det kreves i tillegg at hjemlandets myndighet ikke har gitt opplysninger om forventet saksbehandlingstid. Det er en forutsetning at søkeren dokumenterer at søknad om løsning er innlevert til korrekt myndighet i hjemlandet, for at det skal kunne gjøres unntak fra løsningskravet.

Hvis tidligere hjemland opplyser om en forventet saksbehandlingstid som strekker seg utover ett år, skal man forlenge løsningsfristen ved utløpet av ettårsfristen, se pkt. 2.2.

5.5. Urimelig tyngende vilkår for å bli løst, sbf. § 6-1 nr. 5

Det kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom søkerens hjemland setter urimelig tyngende vilkår for å bli løst. Det fremgår av sbf. § 6-1 nr. 5 når gebyr som hjemlandets myndigheter krever for løsning kan anses å være urimelig tyngende.

Av departementets rundskriv Q-21/2010, punkt 3.6 fremgår det videre at bestemmelsen om unntak fra løsningskravet ved urimelige tyngende vilkår utgjør en sikkerhetsventil, slik at også andre forhold enn høyt gebyr kan tilsi unntak fra løsningskravet. Eksempler på dette er risiko for tap av eiendom, arv eller rettigheter i hjemlandet, f.eks. retten til pensjon.

5.5.1. Urimelig tyngende gebyr

Løsningsgebyr til og med kr 2 500 anses ikke urimelig tyngende uansett hvilken inntekt søkeren har. Ut over dette vurderes løsningsgebyret opp mot søkerens alminnelige inntekt. ”Alminnelig inntekt” er nettoinntekten som fremkommer på grunnlag av skattelovgivningens regler om skattepliktige inntekter og fradragsberettigede kostnader. Alminnelig inntekt fremkommer på ligningsattest og skatteoppgjørsskjema, og vi har tilgang til disse opplysninger gjennom eSamhandling. Vi må gjøre en vurdering av hvorvidt søkeren fyller vilkårene for unntak fra løsningskravet på grunn av urimelig tyngende gebyr, før vi gir tilsagn eller innvilger statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning. Dersom gebyret er å anse som urimelig tyngende i den konkrete saken, innvilger vi søkeren dobbelt statsborgerskap.

Vi gjør unntak fra kravet om løsning dersom løsningsgebyret overstiger 4 % av søkerens alminnelige inntekt.

Har søkeren omsorg for barn under 18 år, gjør vi unntak fra kravet om løsning fra tidligere statsborgerskap dersom gebyret utgjør mer enn 2 % av søkerens alminnelige inntekt. Det er kun krav om at søkeren har omsorg for barn under 18 år, det er ikke krav om at barnet har søkt om norsk statsborgerskap eller at forelderen har eneomsorgen.

Vi gjør ikke unntak fra løsningskravet på grunn av gebyret for barn. I slike tilfeller innvilger vi statsborgerskap med krav om aldersbetinget løsning. Unntak vurderes først etter at barnet blir myndig og eventuelt har selvstendig inntekt.

Når ektefeller søker om statsborgerskap samtidig, svarer søkeren kun for sin inntekt. Det vil si at hvis den ene ektefellen tjener kr 0,- og den andre kr. 500 000,- krever vi ikke at den av ektefellene med høy inntekt skal betale løsningsgebyret for den andre parten med lav inntekt.

I tilfeller hvor søkeren må løse seg fra flere statsborgerskap, gjøres vurderingen av om gebyret er urimelig tyngende isolert for det enkelte statsborgerskapet. Gebyr for de forskjellige statsborgerskapene slås ikke sammen.

Reiseutgifter, utgifter til oversettelse av dokumenter eller tapt arbeidsinntekt i forbindelse med søknaden om løsning, gir ikke grunnlag for å gjøre unntak. Visumplikt som følge av at søkeren ikke lenger er borger av landet, gir heller ikke grunnlag for unntak fra løsningskravet. Etter UDIs vurdering er dette kan slike forhold ikke karakteriseres som verken urimelig tyngende vilkår eller konsekvens av løsning fra annet statsborgerskap.

5.5.2. Tap av eiendom

For at UDI skal kunne gjøre unntak fra løsningskravet på grunn av risiko for tap av eiendom, må søkeren kunne dokumentere at han eller hun eier en eiendom senest på søknadstidspunktet, og at han eller hun ikke kan fortsette å eie eiendommen dersom han eller hun ikke lenger er borger av opprinnelseslandet.

Søkeren må dokumentere eierforholdet, eksempelvis med skjøte. Søkeren må også dokumentere det juridiske forholdet, altså at han eller hun ikke kan eie den aktuelle eiendommen dersom han eller hun ikke lenger er borger av landet. Vedkommende må kunne vise til hvilken rettsregel i det juridiske lovverket han eller hun faller inn under. Det er ikke tilstrekkelig med en uttalelse fra en advokat som bekrefter at han eller hun vil tape eiendommen.

Eiendom anskaffet etter at søkeren har fått enten tilsagn om norsk statsborgerskap eller vedtak med krav om løsning fra tidligere statsborgerskap gir ikke unntak fra løsningskravet. Søkeren har da blitt kjent med vilkårene for løsning før eiendommen er anskaffet. Dette tilsier at han eller hun ikke hadde en berettiget forventning om å beholde eiendommen ved innvilgelse av norsk statsborgerskap på det tidspunkt eiendommen ble ervervet. Søkeren må anses for å være kjent med at utlendinger ikke kan eie en slik eiendom i søkerens hjemland når denne ble anskaffet. Tapet anses derfor ikke å være urimelig tyngende.

5.5.3. Tap av arv

For at UDI skal kunne gjøre unntak fra kravet om løsning på grunn av risiko for tap av arv, må søkeren kunne dokumentere at han eller hun skal arve noe som en person ikke kan eie dersom vedkommende ikke er borger av det aktuelle landet.

Det må være lovgivningen i landet som setter begrensningene mot at personen kan motta arven, jf. ordlyden om at søkerens hjemland setter urimelig tyngende vilkår. Det kan dermed ikke være arvelater, det vil si den personen som etterlater seg arv, som har stilt betingelsen av at personen skal være borger av det aktuelle landet for å kunne motta arv.

Dersom en person skal arve noe som en utlending ikke kan eie, eksempelvis en eiendom, kan det være grunnlag for å gjøre unntak fra løsningskravet.

Søkeren må kunne dokumentere at han eller hun skal arve.

For legalarvinger, arv som følger direkte etter arvelov, dvs. arv på grunnlag av slektskap eller ekteskap, krever vi at søker kan dokumentere slektskapet ved fødselsattest eller vigselsattest.

Ved arv fra andre krever vi at søkeren kan legge fram et gyldig testamente. Søkeren må legge fram dokumentasjon på hva han eller hun skal arve, eksempelvis ved skjøte, og at arveobjektet ikke kan eies av en utlending. Vedkommende må kunne vise til hvilken rettsregel i det juridiske lovverket han eller hun faller inn under.

5.5.4. Tap av retten til pensjon

For at UDI skal kunne gjøre unntak fra kravet om løsning på grunn av risiko for tap av retten til pensjon, må søkeren dokumentere at han eller hun enten mottar pensjon fra hjemlandet og kommer til å tape denne dersom han eller hun ikke lenger er borger av landet, eller at han eller hun vil tape retten til fremtidig pensjon.

Søkeren må dokumentere at han eller hun mottar pensjon, eksempelvis med pensjonsvedtak, eller at han eller hun vil tape retten til fremtidig pensjon, eksempelvis ved pensjonsforsikringsbevis.

Søkeren må videre dokumentere at han eller hun ikke vil kunne motta pensjonen dersom han eller hun ikke er borger av det aktuelle landet. Vedkommende må kunne vise til hvilken rettsregel i det juridiske lovverket han eller hun faller inn under.

5.5.5. Problemer med løsning ved ny statsdannelse

I henhold til Europarådets konvensjon om statsborgerskap av 6.november 1997 er det opp til det enkelte land selv å regulere hvem som er dets statsborgere. Ved vurdering av om en person er borger av et land, må derfor UDI forholde seg til de bestemmelsene/rettighetene de enkelte land fastsetter i sin lovgivning når Norge har anerkjent begge lands selvstendighet.

Dersom søkeren mener at han eller hun som følge av en ny statsdannelse kun har tilhørighet til den nye staten, og derfor ikke lenger har statsborgerrettigheter i den opprinnelige staten, må UDI vurdere dette opp mot landenes lovgivning. Dersom begge land anser en søker som statsborger i landet, vil han eller hun ha dobbelt statsborgerskap ved søknad om norsk statsborgerskap. UDI må da vurdere kravet om løsning og eventuelle unntak fra kravet om løsning i forhold til begge land.

I noen slike tilfeller er UDI imidlertid kjent med at det er spesielt vanskelig for enkelte grupper av søkere å skaffe identitetspapirer, utstedt av myndighetene i den opprinnelige staten. De mangler dermed de nødvendige dokumentene for å sette i gang en løsningsprosess fra dette statsborgerskapet.

UDI kan i slike tilfeller unnta fra kravet om løsning fra det ene statsborgerskapet, jf. sbf. § 6-1 nr. 5. Det må være avklart at søkeren aldri har hatt de nødvendige identitetsdokumentene som landets ambassade krever for å søke om løsning.

Eksempel på dette er enkelte borgere av Kosovo og dermed også Serbia som kun har dokumenter fra Kosovo, og der fremskaffelse av serbiske dokumenter i praksis fremstår som umulig.

5.6. Søkeren har sperret adresse i folkeregisteret, sbf. § 6-1 nr. 6

I enkelte saker har søkeren sperret adresse i folkeregisteret, og det vil medføre fare for søkerens sikkerhet å ta kontakt med myndighetene i tidligere hjemland for å søke om løsning. Beslutninger om adressesperring (gradering av adresseinformasjon) er hjemlet i beskyttelsesinstruksen.

Dersom søkeren er bosatt på fortrolig eller strengt fortrolig adresse, krever vi ikke at søkeren kontakter sitt tidligere hjemlands myndigheter for å søke om løsning.

6. Søkeren har flere statsborgerskap ved søknad om norsk statsborgerskap

I de tilfeller søkeren har flere statsborgerskap på tidspunktet for søknad om norsk statsborgerskap, skal UDI vurdere løsningskravet for hvert av de aktuelle statsborgerskapene.

Dersom UDI gir tilsagn med krav om forutgående løsning fra flere statsborgerskap, skal dette fremgå av tilsagnet. Det skal videre utstedes et eget ” to whom it may concern” for hvert av de aktuelle landene. Tilsvarende gjelder dersom UDI gir vedtak med krav om etterfølgende løsning.

Er det krav om forutgående løsning fra det ene statsborgerskapet og etterfølgende løsning fra det andre, skal man først gi tilsagn med krav om løsning fra det ene statsborgerskapet. Når vedkommende er løst, innvilger vi statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning.

Dersom det er grunnlag for å gjøre unntak fra løsningskravet for ett eller flere av de aktuelle statsborgerskapene, skal dette fremgå av tilsagnet eller vedtaket. Det skal også fremgå av vedtaket eller tilsagnet dersom søkeren vil tape ett av statsborgerskapene automatisk ved erverv av norsk statsborgerskap.

7. Tidspunkt for vurdering av unntak fra løsningskravet

Unntak fra kravet om løsning vurderes på det tidspunktet søknaden tas til behandling dersom søkeren har bedt om unntak og der UDI er kjent med at det er grunn til å unnta, for eksempel ved tilfeller som nevnt i pkt. 5.1, 5.3 og 5.5.1.

Har søkeren bedt om unntak fra løsningskravet i søknaden om norsk statsborgerskap, skal UDIs vurdering fremgå av tilsagnet eller vedtaket.

Anmodninger om unntak fra kravet om løsning fra tidligere statsborgerskap som UDI mottar etter at tilsagnet eller vedtaket er gitt, skal besvares så snart som mulig og senest når tilsagnet eller løsningsfristen er utløpt. Tilsagnsperioden eller løsningsfristen i vedtaket forlenges ikke på grunn av fremsatte anmodninger om unntak. Søkeren vil få mulighet til å få klagebehandlet sine anførsler dersom søknaden avslås på grunn av manglende løsning.

8. Tilbakekall av statsborgerskap grunnet manglende løsning

Norsk statsborgerskap skal kalles tilbake i henhold til sbl. § 26 første ledd dersom søkeren ikke har løst seg innen fristen. Vi vurderer imidlertid alltid først om det er grunnlag for å frafalle kravet om løsning, se punkt 5, eller om vi skal vente med å tilbakekalle det norske statsborgerskapet fordi løsningsprosessen er i gang, se punkt 4.1. Det gjelder imidlertid kun dersom søkeren selv har bedt om unntak eller utsatt frist eller har levert dokumentasjon som viser at løsningsprosessen er igangsatt.

Dersom søkeren ikke ønsker å løse seg fra tidligere statsborgerskap, kan statsborgerskapet kalles tilbake før løsningsfristen er utløpt.

Vi skal forhåndsvarsle om tilbakekall av norsk statsborgerskap med mindre det er åpenbart unødvendig, for eksempel fordi personen ikke ønsker å løse seg fra tidligere statsborgerskap og er klar over at statsborgerskapet vil bli tilbakekalt. Det er en forutsetning at søkeren selv gir uttrykk for at han eller hun ønsker dette. Dette må fremgå tydelig av saken.

For personer som har rett til permanent oppholdstillatelse etter sbf. § 10 -1, skal det fremgå av forhåndsvarselet at søkeren vil få permanent oppholdstillatelse i Norge dersom statsborgerskapet blir tilbakekalt.

Vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap og vedtak om permanent oppholdstillatelse fattes samtidig. Det skal fremgå av vedtak om permanent oppholdstillatelse at tillatelsen gjelder fra tilbakekall av norsk statsborgerskap er endelig. Personen er norsk fram til vedtaket om tilbakekall av norsk statsborgerskap er endelig. Vedtaket er endelig dersom

  • det ikke påklages innen klagefristen
  • dersom personen bekrefter at han eller hun ikke vil benytte seg av klageretten
  • dersom UNE opprettholder UDIs vedtak

Permanent oppholdstillatelse effektueres når vedtaket om tilbakekall er endelig. Utlendingen må da levere sitt norske pass ved oppmøtet hos politiet. 

UDI skal sende melding til Skattedirektoratet v/ Rettsavdelingen om at personens norske statsborgerskap er tilbakekalt når vedtaket er endelig fordi klagefristen er utløpt uten at vedtaket er påklaget. Dersom vedtaket påklages og saken behandles i UNE, går det en automatisk melding til folkeregisteret når saken er avgjort.

Nikos Rippis

fagsjef

Kontakt: Oppholdsavdelingen, Område for permanent oppholdstillatelse, reisedokument og statsborgerskap

Siste endringer
  • Ny: PN 2015-004 Praksisnotat for vurdering av løsningskravet i statsborgersaker (27.10.2015)

    Nytt praksisnotat for vurdering av kravet om løsning fra annet statsborgerskap som betingelse for innvilgelse av norsk statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen