Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English
Information
Hele eller deler av dokumentet er unntatt offentlighet:
Offentleglova § 14 

UDI rundskriv

RS 2011-021
Dokument-ID : RS 2011-021
Saksnummer : 18/02977 (15/08517)
Sist endret : 04.07.2018
Dokumentdato : 26.04.2011
Mottakere :

Utenriksstasjonene

Retningslinjer for utenriksstasjonene om håndtering av tvangsekteskapssaker


1. Innledning

1.1. Formål

1.2. Definisjon av tvangsekteskap

2. Håndtering av utlendingssaker når stasjonen har opplysninger eller mistanke om tvangsekteskap

2.1. Opplysning av saken

2.2. Tilrettelegging av intervju

2.3. Informasjon til personen

2.4. Anmodning om skjerming av opplysninger om personen i DUF

3. Bistand til personer som er eller risikerer å bli tvangsgiftet

3.1. Personkrets

3.2. Aktuelle tiltak

3.3. Opprette kontakt med personen og kartlegge situasjonen

3.4. Assistanse til hjemreise

4. Informasjonsutveksling med andre etater

1. Innledning

1.1. Formål

Rundskrivet etablerer retningslinjer for utenriksstasjonenes håndtering av

  • utlendingssaker når stasjonen har opplysninger eller mistanke om tvangsekteskap.
  • konsulær bistand til personer[1] som er eller risikerer å bli tvangsgiftet og som ønsker å reise tilbake til Norge.

Retningslinjene har som formål å legge til rette for at personer som er eller står i fare for å bli utsatt for tvangsekteskap, kan bli identifisert og få nødvendig bistand. Retningslinjene skal videre motvirke at ekteskap inngått mot en av partenes vilje kan gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, eller at tillatelse gis dersom et formål med oppholdet er at ekteskap inngås i Norge mot en av partenes vilje. Et overordet mål er at retningslinjene bidrar til å motvirke tvangsekteskap.

Retningslinjene om konsulær bistand er utarbeidet i samarbeid med Utenriksdepartementet (UD) og gir utfyllende retningslinjer til Utenriksdepartementets instruks for utenrikstjenesten (utenriksinstruksen) kapittel 8 § 18 om tvangsekteskap.

I vedlegg 1 til rundskrivet gis veiledning for å gjennomføre intervju om tvangsekteskap og en oversikt over spesialiserte instanser og hjelpetiltak i Norge som utenriksstasjonen kan henvise personer til og selv kontakte for veiledning.[2]

Retningslinjene skal følges dersom utenriksstasjonen har opplysninger eller en mistanke om tvangsekteskap; det er ikke et vilkår at utenriksstasjonen konstaterer at det foreligger tvangsekteskap eller risiko for dette.

1.2. Definisjon av tvangsekteskap

Med tvangsekteskap menes ekteskap der vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd, eller trusler med slik atferd, anvendes for å få den ene eller begge parter til å inngå ekteskap, se straffeloven § 253, se også ekteskapsloven § 1 b.

Med dette menes at ekteskapet er organisert på en slik måte at minst én av ektefellene

  • ikke har en reell mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier.
  • ikke har reell mulighet til å velge en annen partner på tvers av familiens ønsker uten å bli utsatt for represalier.
  • har samtykket til ekteskap etter utilbørlig press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold.

Den utsattes egen opplevelse av tvang må tillegges stor vekt, se Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) håndbok “Arbeid mot tvangsekteskap – en veileder” side 15.[3]

Tvangsekteskap er straffbart i henhold til norsk lovverk, og i strid med internasjonale konvensjoner, herunder FNs internasjonale konvensjon om sosiale og politiske rettigheter, FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs ekteskapskonvensjon, og FNs barnekonvensjon (når tvangsekteskap involverer personer som er under 18 år).

En søknad om familieinnvandring kan avslås ”dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje”, se utlendingsloven § 51 annet ledd. Med referanseperson menes den personen som søkeren ønsker å bli gjenforent med el­ler å etablere familieliv med, se utlendingsloven § 39.

I utlendingslovens bestemmelse om tvangsekteskap er det tilstrekkelig til å avslå en søknad om familieinnvandring at det er sannsynlighetsovervekt for at et ekteskap er inngått mot en av partenes vilje. Det er ikke et vilkår for å nekte tillatelse at det er utøvd vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd, eller trusler med slik atferd, selv om dette ofte faktisk vil være tilfelle.

2. Håndtering av utlendingssaker når stasjonen har opplysninger eller mistanke om tvangsekteskap

2.1. Opplysning av saken

Dersom utenriksstasjonen har opplysninger eller en mistanke om at en søker er eller kan bli utsatt for tvangsekteskap ved søknad om familieinnvandring, skal stasjonen gjennomføre intervju i tråd med retningslinjene i vedlegg 1.

Dersom utenriksstasjonen har mistanke om tvangsekteskap i andre sakstyper enn familieinnvandringssøknader, for eksempel ved søknad om visum, studenttillatelser, arbeidstillatelser, eller au pair tillatelser, skal stasjonen ta kontakt med UDI for nærmere veiledning om hvordan saken skal forberedes og behandles videre. I utgangspunktet skal stasjonen innkalle søkeren til intervju også i slike saker i tråd med retningslinjene i vedlegg 1.

  • Intervju av referansepersonen i familieinnvandringssaker

Intervju av referansepersonen i familieinnvandringssaker skal i utgangspunktet gjennomføres av utlendingsmyndighetene i Norge. Hovedregelen er at oppholdstillatelse ikke kan innvilges på grunnlag av ekteskap eller samboerskap etablert i utlandet før den som er bosatt i Norge har returnert hit og er blitt intervjuet av utlendingsmyndighetene, se utlendingsloven § 56 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 10-5. Formålet med bestemmelsene er å hindre at noen blir presset til å inngå ekteskap mot sin vilje under ferieopphold eller tilsvarende i utlandet.

Dersom referansepersonen oppholder seg i utenriksstasjonens distrikt når det fremmes søknad om familieinnvandring, skal utenriksstasjonen alltid vurdere om vedkommende bør innkalles til intervju også på stasjonen. Intervju med referansepersonen kan være aktuelt fordi vedkommende kan ha behov for assistanse, se punkt 3. Det vil i slike tilfeller være hensiktsmessig at intervjuet også opplyser utlendingssaken. Intervjuet skal gjennomføres i tråd med retningslinjene i vedlegg 1.

  • Registrering av opplysninger om tvangsekteskap i utlendingssaker

Intervjurapporten oversendes Utlendingsdirektoratet (UDI) i tråd med gjeldende prosedyrer for forberedende saksbehandling. Det skal også fremgå av intervjurapporten hvilken informasjon personen har fått og hvilke instanser utenriksstasjonen eventuelt har kontaktet. Av personvernhensyn skal det ikke registreres i merknadsfeltet i NORVIS[4], hvorvidt det er mistanke eller konkrete opplysninger om tvangsekteskap i en utlendingssak.

Utenriksstasjonen har også ansvar for å formidle eventuelle opplysninger om tvangsekteskap som stasjonen har blitt gjort kjent med, selv om søkeren/referansepersonen selv ikke anfører dette. Dette gjelder også indikasjoner på at det er referansepersonen som er utsatt for tvang. Slike opplysninger kan sendes som vedlegg til søknaden. I merknadsfeltet for utgående korrespondanse i NORVIS skal det registreres ”informasjon i sak”.

  • Andre saker

UDI bemerker at utenriksstasjonen også kan få mistanke om tvangsekteskap ved behandling av konsulære saker, som søknad om fornyelse av pass, eller søknad om pass for barn født i vedkommendes opprinnelsesland. Utenriksstasjonen kan i slike saker ta kontakt med UD ved Seksjon for konsulære saker og utlendingsfeltet for veiledning.

2.2. Tilrettelegging av intervju

Det kan være utfordrende å gjennomføre en samtale om tvangsekteskap. Personen kan ha blitt utsatt for psykisk og fysisk vold, trusler eller press, eller blitt instruert av familie om hva han eller hun skal svare på spørsmål om tvangselementet. I vedlegg 1 til dette rundskrivet gis veiledning for å gjennomføre intervju om temaet.

Utenriksstasjonen må vurdere hvilke av de ansatte som skal gjennomføre intervjuet ut fra personvernbetraktninger, sikkerhetsmessige forhold og habilitetshensyn. Stasjonen skal fortrinnsvis benytte kvalifisert og uavhengig tolk, eventuelt telefontolk. Det skal aldri brukes familiemedlemmer eller venner av søkeren eller referansepersonen til tolking, da disse kan ha interesse i saken. Så langt det er praktisk mulig, skal eventuelle ønsker om kjønn på intervjuer og tolk etterkommes. I saker hvor både søkeren og referansepersonen skal intervjues på stasjonen, skal disse intervjues hver for seg. Det bør legges til rette for at intervjuet gjennomføres i egnede og separate rom hvor den som blir intervjuet kan gis en trygghet i intervjusituasjonen, og det skal settes av god tid. Utenriksstasjonen skal gi informasjon om at intervjueren og saksbehandlere i utlendingsforvaltningen har taushetsplikt om personlige forhold, se forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Nærmere retningslinjer gis i vedlegg 1.

2.3. Informasjon til personen

Dersom utenriksstasjonen i løpet av samtalen får informasjon eller en begrunnet mistanke om at en søker kan være utsatt for tvangsekteskap, skal personen gis informasjon om spesialiserte instanser for assistanse i det landet utenriksstasjonen befinner seg i, eventuelt i søkerens hjemland, og henvise personen til slike instanser, eventuelt bistå med å kontakte disse, se punkt 3.1. Intervjueren skal også informere om hvilken bistand norske myndigheter kan gi, gitt den enkeltes situasjon, se vedlegg 1.

Dersom utenriksstasjonen i løpet av samtalen får informasjon eller en begrunnet mistanke om at en referanseperson kan være utsatt for tvangsekteskap, skal personen tilbys bistand i tråd med retningslinjene i punkt 3.

Dersom det fremkommer opplysninger om tvangsekteskap, skal intervjueren i alle tilfeller informere om at tvangsekteskap er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter, er straffbart etter norsk lov, og at en søknad om familieinnvandring kan avslås dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, eller dersom et formål med oppholdet er at ekteskap inngås i Norge mot en av partenes vilje.

2.4. Anmodning om skjerming av opplysninger om personen i DUF

I tillegg til den beskyttelse som ligger i den alminnelige taushetsplikt, kan utenriksstasjonen anmode UDI om å skjerme opplysninger om personen i DUF (Datasystem for utlendings- og flyktningsaker). Dette innebærer at personopplysninger blir skjermet for alle andre enn de med saksansvar, se RS 2012-014. Det skal også vurderes å skjerme saken i arkivet ved utenriksstasjonen.

3. Bistand til personer som er eller risikerer å bli tvangsgiftet

3.1. Personkrets

I henhold til utenriksinstruksen kapittel 8, skal utenrikstjenesten på anmodning tilby bistand til:

  • norske statsborgere som enten har inngått ekteskap under tvang eller frykter tvangsekteskap.
  • flyktninger eller statsløse personer bosatt i Norge under midlertidig opphold i utlandet, som enten har inngått ekteskap under tvang eller frykter tvangsekteskap; dette gjelder innehavere av norsk reisebevis for flyktninger og utlendingspass (tidligere fremmedpass), i tråd med våre folkerettslige forpliktelser etter flyktningkonvensjonen.

Dersom opplysningene gjelder en person som søker om oppholdstillatelse, eller som faller utenfor ovennevnte personkrets, skal utenriksstasjonen gitt den enkeltes situasjon gi informasjon om spesialiserte instanser for assistanse i det landet utenriksstasjonen befinner seg i, eventuelt i søkerens hjemland, og henvise personen til slike instanser, eventuelt bistå med å kontakte disse. Dette vil særlig være aktuelt i akuttsituasjoner, men også dersom opplysingene som gis av personen kan medføre en risiko for vedkommende; dersom en søknad om oppholdstillatelse blir avslått på grunn av opplysninger fra søkeren om tvangsekteskap, kan familie eller andre involverte personer få mistanke om at søkeren har gitt slike opplysninger, og personen kan risikere represalier.

3.2. Aktuelle tiltak

Utenriksstasjonens tiltak for å bistå personen kan være å

  • påta seg en meglerrolle, særskilt når den involverte part er mindreårig.
  • bistå med hjemreise, herunder vurdere behov for akutte krisetiltak.
  • fungere som koordinerende instans for å kontakte lokale myndigheter eller spesialiserte instanser for assistanse på vegne av personen som er utsatt for tvangsekteskap, eller veilede den utsatte.

Tiltakene vil hovedsakelig gjelde overfor personer med tilknytning til Norge som nevnt i avsnitt 3.1., mens siste kulepunkt vil kunne være aktuelt også overfor andre personer, særlig i akuttsituasjoner, se punkt 3.1 annet avsnitt.

Megling krever god oversikt over familierelasjoner og maktforhold i familien, og kan innebære potensiell fare for involverte parter. En eventuell meglerrolle forutsetter nær dialog med både UD ved Seksjon for konsulære saker og utlendingsfeltet i og IMDi ved Kompetanseteam mot tvangsekteskap.

Muligheten til å yte bistand kan være begrenset dersom

  • personen befinner seg i land uten norsk representasjon.
  • personen er mindreårig.
  • lokal lovgivning krever fars samtykke for utreise.
  • personen har dobbelt statsborgerskap; aktuelt land vil anse personen som statsborger av det landet personen befinner seg i, og det kan bli vanskelig å få gjennomslag for norske myndigheters synspunkter. Tvangsekteskap er imidlertid straffbart i mange andre land enn i Norge, og dobbelt statsborgerskap utgjør derfor ikke nødvendigvis noe formelt hinder for å forsøke å bistå i saken.

Punkt 3.3 og 3.4 omhandler konsulær bistand til personer med tilknytning til Norge som nevnt i avsnitt 3.1.

3.3. Opprette kontakt med personen og kartlegge situasjonen

  • Innhenting av opplysninger

Utenriksstasjonen kan få informasjon om at en person er eller risikerer å bli utsatt for tvangsekteskap ved at vedkommende selv tar kontakt med stasjonen og ber om bistand, eller at stasjonen kontaktes av barnevern, politi, skole, venner eller lignende, enten direkte eller via UD. Slik informasjon kan også fremkomme ved eventuelt intervju av personen på utenriksstasjonen i forbindelse med en søknad om familieinnvandring, se punkt 2.1.

Dersom utenriksstasjonen får opplysninger om at en person er eller risikerer å bli utsatt for tvangsekteskap fra andre enn personen opplysningene gjelder, skal stasjonen vurdere å kontakte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ved Kompetanseteam mot tvangsekteskap. Kompetanseteamet skal veilede førstelinjen for håndtering av tvangsekteskapssaker og kan bistå i å undersøke hvordan informasjonen bør følges opp.

  • Opprette kontakt

Stasjonen skal forsøke å komme i kontakt med personen opplysningene gjelder. I noen tilfeller innebærer dette en sikkerhetsrisiko, enten for personen selv eller ambassadens ansatte. Dersom det tas kontakt, må det utvises stor aktsomhet.

Stasjonen kan eventuelt anmode politiet eller andre aktuelle myndigheter i Norge om å ta kontakt med familie eller bekjente og be disse oppfordre vedkommende til å møte på utenriksstasjonen. Mistanke om tvangsekteskap skal ikke nevnes for familiemedlemmer eller bekjente. Stasjonen skal ha dialog med aktuell myndighet om hvilken instans som bør initiere kontakt, slik at ungdommens liv og helse ikke settes i fare. Det kan være hensiktsmessig at for eksempel skolen ungdommen går på, tar kontakt med familie eller bekjente.

Dersom ungdommen selv tar kontakt med stasjonen, skal adressen han eller hun oppholder seg på klarlegges umiddelbart, eventuelt hvor han eller hun befinner seg i landet, slik at informasjonen for eventuell oppsporing innhentes i tilfelle vedkommende forsvinner eller blir avbrutt fra videre kontakt.

  • Innkalling til samtale

Utenriksstasjonen skal om mulig innkalle til samtale for å avklare om personen har behov for bistand, herunder assistanse til å reise hjem til Norge. Personen skal oppfordres til å sikre pass og øvrige reisedokumenter. Stasjonen skal be personen ta disse med til stasjonen. For tilrettelegging av samtalen vises det til punkt 2.2. Der vises videre til intervjuveilederen i vedlegg 1, se særlig punkt g. Dersom vedkommende ikke kan komme til utenriksstasjonen, skal stasjonen vurdere å fremskaffe opplysninger på annen måte.

Ved oppmøte på utenriksstasjonen, skal det tas kopi av personens reisedokumenter. Stasjonen skal vurdere behov for akutte krisetiltak, gi telefonnummer til stasjonen og navn på en kontaktperson. Det anbefales at stasjonen avtaler tidspunkt for en senere telefonsamtale eller møte, og at personen informeres om hva stasjonen vil foreta seg dersom kontakt ikke oppnås på avtalt tidspunkt.

Personen skal også gis informasjon om spesialiserte instanser for assistanse i Norge eller i utenriksstasjonens embetsdistrikt, se vedlegg 1. Dersom vedkommende ønsker det, skal utenriksstasjonen bistå med å kontakte personer og instanser i Norge eller i embetsdistriktet på hans eller hennes vegne.

  • Vurdering av tiltak

Utenriksstasjonen skal snarest sende følgende dokumenter til UD ved Seksjon for konsulære saker og utlendingsfeltet:

  •  
    • Opplysningene fra intervju med personen, eventuelt andre tilgjengelige opplysninger
    • Utenriksstasjonens vurdering av situasjonen
    • Stasjonssjefen tilrådning med hensyn til nødvendige tiltak

Bistand skal ytes i samråd med UD ved Seksjon for konsulære saker og utlendingsfeltet og eventuelt IMDi ved Kompetanseteam mot tvangsekteskap.

Utenriksstasjonen må vurdere om det er tilrådelig å kontakte familie eller bekjente i arbeidet med å yte bistand til personen, og på hvilken måte dette eventuelt bør skje. Her må det utvises stor forsiktighet. Det er viktig å rådføre seg med personen det angår og samtidig foreta en vurdering av hvorvidt vedkommende har et realistisk forhold til egen situasjon, eller befinner seg i en situasjon hvor vedkommende kan kommunisere fritt.

3.4. Assistanse til hjemreise

  • Samarbeid

Assistanse til hjemreise skal planlegges i samarbeid med UD ved Seksjon for konsulære saker og utlendingsfeltet og IMDi ved Kompetanseteam mot tvangsekteskap. Utenriksstasjonen skal bistå med bestilling av billetter og transport til flyplassen. Personen skal følges gjennom innsjekking på flyplassen. Det bør velges en flyrute som gir mest mulig diskresjon og sikkerhet. Stasjonen skal om ønskelig bestille hotell eller plass på krisesenter (”safe-house”) frem til avreise.

Utenriksstasjonen kan på vegne av personen søke IMDi ved kompetanseteamet om å få dekket utgiftene til hjemreise til Norge, se rundskriv 09/10 av 26. mars 2010 fra IMDi. Økonomisk dekning av returbilletter skal avklares på forhånd med IMDi ved kompetanseteamet.

IMDi ved kompetanseteamet skal fungere som kontaktpunkt for UD for å foreta den nødvendige koordineringen med berørte etater i Norge ved retur. I forbindelse med returen, skal politiets representant i kompetanseteamet foreta en trusselvurdering og varsle aktuelt politidistrikt dersom det er nødvendig. Hvis det er ønskelig med bistand fra politiet ved ankomst til norsk flyplass, må dette avtales på forhånd.[5]

  • Særlig om mindreårige

Dersom utenriksstasjonen skal assistere en person under 18 år tilbake til Norge, uten foreldrenes samtykke, er det svært viktig at stasjonen er i nær dialog med UD, og at alle juridiske forhold er ivaretatt, se Lov om pass (passloven) og Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv Q-1038 B Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som vedrører barn, se barnekonvensjonen artikkel 3 (1). Den mindreårige skal gis rett til å uttale seg om tilrettelegging av assistansen. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 12 at den mindreårige skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår han eller henne. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet og i takt med barnets utvikling. Det vil si at jo eldre og modnere barnet er, jo større vekt skal det legges på det barnet mener.[6]

4. Informasjonsutveksling med andre etater

Opplysninger om at en person kan være utsatt for tvangsekteskap er taushetsbelagte opplysninger som faller innunder taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1; ansatte i utlendingsforvaltningen har taushetsplikt om ”noens personlige forhold”. Personopplysninger skal videre behandles i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, se personopplysningsloven § 1 og grunnvilkårene i lovens § 11. Utlevering av taushetsbelagte opplysninger må enten bygge på samtykke fra personen, eller på de unntaksbestemmelser fra taushetsplikten som er gitt i forvaltningsloven, straffeloven eller barnevernloven. Det skal foretas en konkret vurdering i den enkelte sak om unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse. Generelle retningslinjer for taushetsplikt om personlige opplysninger i utlendingssaker og retningslinjer for informasjonsutveksling gis i UDIs rundskriv RS 2010-149. Nedenfor angis kort nærmere retningslinjer for informasjonsutveksling til barnevernstjenesten og politiet i saker som gjelder tvangsekteskap.

I saker som gjelder tvangsekteskap kan det være aktuelt for utenriksstasjonen å gi opplysninger til barnevern og politi. Slik melding skal sendes umiddelbart av den saksbehandleren i utlendingsforvaltningen, herunder utenriksstasjonen, som vurderer at opplysningsretten eller opplysningsplikten inntrer. Plikten til å gi opplysninger gjelder både av eget tiltak og etter pålegg.

Når det er grunn til å tro at et barn kan være utsatt for tvangsekteskap, har utenriksstasjonen opplysningsplikt til barnevernet, se barnevernloven § 6-4 første ledd.

Opplysningsrett til politiet kan inntre dersom utenriksstasjonen får informasjon fra personen selv eller andre som kan tyde på at straffbare handlinger er begått, se forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Tvangsekteskap er en alvorlig straffbar handling med en høy strafferamme, og det er av allmenn interesse at opplysninger om slike straffbare handlinger videreformidles til riktig etterforskningsinstans. Det er tilstrekkelig at det foreligger begrunnet bekymring eller mistanke om straffbare forhold, se RS 2010-149. Opplysninger om både personen og tredjepersoner kan utleveres.

Straffeloven § 196 gir rammer for saksbehandlerens opplysningsplikt. I henhold til bestemmelsen har enhver plikt til å forsøke å avverge at visse alvorlig forbrytelser blir begått eller gjentas.

Melding til barnevernstjenesten eller politiet skal sendes som brev. Det skal i tillegg vurderes å ta kontakt pr telefon. I utlendingssaker skal dokumentet lagres i tråd med gjeldende rutiner for behandling av sensitive personopplysninger. I merknadsfeltet for utgående korrespondanse i NORVIS skal det registreres ”informasjon i sak”. Det skal ikke registreres i merknadsfeltet at det er mistanke eller konkrete opplysninger om tvangsekteskap. Informasjonsutveksling per telefon skal registreres tilsvarende, og telefonnotat skal legges i saken.

 

Frode Mortensen
avdelingsdirektør
Ditlev Nordgaard
fung. underdirektør

Kontakt: Analyse- og utviklingsavdelingen, Regelverksenheten

 

[1] Aktuell personkrets er angitt i punkt 3.
[2] Veiledningen er unntatt fra offentlighet, jf. offentleglova § 14.1.
[3] Veilederen er et samarbeidsprosjekt mellom IMDi, Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet (POD), og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
[4] Utenriksstasjonenes datasystem for behandling av utlendingssaker.
[5] Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) har nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal utarbeide rutiner for håndtering av saker som starter i utlandet og retningslinjer for ansvarsfordeling mellom ulike etater når det gjelder økonomisk, praktisk og annen oppfølging. Dette rundskrivet vil oppdateres ved endrede rutiner.
[6] Se også barneloven § 31 annet ledd og utlendingsforskriften § 17-3. I barneloven er 7 år gitt som veiledende aldersgrense for når barn skal gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører dem, se barneloven § 31 annet ledd. Dette er imidlertid ikke en absolutt grense, og også barn som er yngre enn 7 år, skal gis anledning til å uttale seg dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter.

Siste endringer

Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo