Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

UDI rundskriv

RS 2012-021
Dokument-ID : RS 2012-021
Saksnummer : 16/01214-18
Sist endret : 01.01.2017
Dokumentdato : 28.09.2012
Mottakere :

Politidistriktene
Utenriksstasjonene

Retningslinjer for behandling av statsborgersaker


1. Innledning

2. Kravet om klarlagt identitet

2.1 Hovedregelen

2.2 Unntak fra hovedregelen

2.2.1 Søkere som kan henvises til å kontakte hjemlandets myndigheter

2.3 Unntak fra kravet om klarlagt identitet for særlige grupper av søkere

3. Kravet om å være og å forbli bosatt i riket

4. Kravet om permanent oppholdstillatelse

5. Kravet til oppholdstid

6. Nærmere om enkelte grupper

6.1 Norskgifte

6.2 Nordiske statsborgere

6.3 Statsløse

6.4 Barn som erverver norsk statsborgerskap som bipersoner

7. Kravet om gjennomført norskopplæring og prøver i norsk og samfunnskunnskap

7.1 Godkjent norskopplæring og dokumentasjon på gjennomført opplæring

7.2. Unntak på grunn av tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk

7.3 Andre unntak

7.4 Kravet om prøve i norsk muntlig

7.5 Krav om prøve i samfunnskunnskap

7.6 Norskkrav for nordiske borgere

8. Vandelskravet

8.1 Utholdt karenstid – Nye forhold ved ny søknad om statsborgerskap

8.2 Vandel i tilfeller hvor søkeren ikke har permanent oppholdstillatelse

8.3 Delt dom

8.4 Gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold

9. Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

1. Innledning

Dette rundskrivet gir retningslinjer for behandling av statsborgerskapssaker etter statsborgerloven kap. 3. Rundskrivet erstatter RS 2012-005.

2. Kravet om klarlagt identitet

Søkeren må ha klarlagt sin identitet før statsborgerskap kan innvilges, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a. Med identitet siktes det vanligvis til kjennetegn som navn, fødselsdato, fødselssted, nasjonalitet etc. Vurderingen av søkerens identitet som er gjort i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse etter utlendingsloven legges som hovedregel til grunn. Dersom det i søkerens tidligere utlendingssak har vært tvil knyttet til identiteten, og utlendingsmyndighetene eksplisitt har tatt stilling ved å legge én identitet til grunn og knyttet en begrunnelse til dette, og avvikende opplysninger ikke er framkommet i ettertid, er utgangspunktet at søkerens identitet skal anses å være klarlagt ved vedtak om statsborgerskap. I tilfeller hvor det i ettertid har oppstått forhold som gir grunn til tvil om tidligere oppgitte opplysninger om identitet, er statsborgermyndighetene ikke bundet av tidligere vurderinger som er gjort av søkerens identitet etter utlendingsloven.

Hva som kreves for at en identitet kan anses å være klarlagt er nærmere regulert i statsborgerforskriften kap. 1. Det gjelder ulike beviskrav etter sbf §§ 1-1 og 1-2, henholdsvis kvalifisert sannsynlighetsovervekt og alminnelig sannsynlighetsovervekt. Kvalifisert sannsynlighetsovervekt innebærer at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og det som regnes som sikkert. Alminnelig sannsynlighetsovervekt innebærer at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at den opplyste identiteten er riktig, se departementets rundskriv Q-40/2013.

Videre kan det gjøres unntak fra kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at identiteten skal være riktig for særlige grupper av søkere, jf. statsborgerforskriften § 1-3.

2.1 Hovedregelen

Hovedregelen i statsborgerforskriften § 1-1 er at søkeren må legge fram et pass med tilstrekkelig notoritet eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet for å klarlegge sin identitet. Annen dokumentasjon med tilstrekkelig notoritet vil i hovedsak være legitimasjonsdokument som er utstedt av EØS- eller EFTA-land og som er godkjent som reisedokument, jf. vedlegg 4 til utlendingsforskriften. Det skal være åpenbart at det framlagte dokumentet viser søkerens rette identitet, jf. statsborgerforskriften § 1-1. Beviskravet etter statsborgerforskriften § 1-1 er kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

For at passet skal kunne sies å ha tilstrekkelig notoritet må det være utstedt på bakgrunn av betryggende rutiner og registrerte og etterprøvbare opplysninger i eksisterende offentlig identitetsregister i innehaverens hjemland. Statsborgermyndighetene kan kontakte lokale myndigheter for å få bekreftet ektheten av dokumenter. Dette er imidlertid ikke praktisk mulig i alle land, for eksempel på grunn av manglende registreringsordninger i landet. I tilfeller der det ikke er mulig å etterprøve om opplysningene i passet er riktige, vil passet som oftest ikke ha tilstrekkelig notoritet. Identiteten skal da vurderes etter statsborgerforskriften § 1-2.

I saker hvor identitetskravet er oppfylt i forbindelse med tidligere saker etter utlendingsloven, er det ikke nødvendig at passet eller identitetsdokumentasjonen er gyldig på søknads- eller vedtakstidspunktet. Det avgjørende er at det er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at den framlagte dokumentasjonen viser søkerens rette identitet. Dersom vi finner det nødvendig, kan vi be om at søkeren fornyer passet eller identitetsdokumentasjonen, se departementets rundskriv Q-40/2013.

2.2 Unntak fra hovedregelen

Det kan gjøres unntak fra hovedregelen dersom søkerens hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig for søkeren å framskaffe et pass eller annet identitetsdokument med tilstrekkelig notoritet, jf. statsborgerforskriften § 1-2 første ledd. Videre kan det gjøres unntak fra hovedregelen dersom hensynet til søkerens sikkerhet gjør at personen ikke kan henvises til å kontakte hjemlandets myndigheter, jf. statsborgerforskriften § 1-2 annet ledd.

I tilfeller hvor søkeren ikke har mulighet til å framlegge pass eller annen identitetsdokumentasjon, og søkeren omfattes av de oppregnede tilfellene i statsborgerforskriften § 1-2, skal søkerens identitet vurderes etter en konkret helhetsvurdering av opplysningene i saken. I slike tilfeller er beviskravet for vurdering av identitetsvilkåret alminnelig sannsynlighetsovervekt. Også i disse sakene har søkeren en opplysningsplikt, jf. blant annet statsborgerloven § 29. Plikten innebærer at søkeren må legge fram alle opplysninger, herunder dokumentasjon på identitet som er tilgjengelig for søkeren og som det etter en konkret vurdering er rimelig å kreve av søkeren, slik at vi etter en helhetsvurdering kan avgjøre om det er ”alminnelig sannsynlighetsovervekt” for at søkerens opplyste identitet er riktig.

2.2.1 Søkere som kan henvises til å kontakte hjemlandets myndigheter

Dersom søkeren kan henvises til å kontakte hjemlandets myndigheter og kan få utstedt originalt pass, er hovedregelen at søkeren skal framlegge originalt pass. Sammen med de opplysningene søkeren har gitt om sin identitet inngår pass med lav notoritet som en del av grunnlagt i helhetsvurderingen av om en søkers identitet er klarlagt. Ved søknad om statsborgerskap er det få av dem som kan framlegge pass som ikke har gjort dette før de søker om statsborgerskap. I noen tilfeller ser vi imidlertid at søkere som har hatt mulighet til å framlegge nasjonalitetspass, likevel ikke har gjort dette. I slike tilfeller må vi vurdere om årsaken til at søkeren ikke har framlagt pass kan være at vedkommende har oppgitt uriktig identitet til norsk myndigheter. I disse tilfellene er utgangspunktet at vi krever at søkeren legger fram pass før vi tar stilling til om søkerens identitet er klarlagt.

I enkelte tilfeller vil pass med lav notoritet ha ubetydelig verdi i vurderingen av om søkerens identitet er klarlagt, for eksempel fordi søkerens identitet tidligere har blitt verifisert. Hvorvidt vi skal kreve at søkeren framlegger pass beror på en skjønnsmessig vurdering av passets betydning for klarlegging av identiteten, kostnader og andre ulemper det vil medføre søker å framlegge pass, se departementets rundskriv Q-40/2013.

I tilfeller hvor en søkers identitet ikke er klarlagt og framleggelse av et pass med lav notoritet ikke vil være av betydning for identitetsvurderingen, krever vi ikke at søkeren skal framlegge pass før vi fatter vedtak i saken.

2.3 Unntak fra kravet om klarlagt identitet for særlige grupper av søkere

For særlige grupper søkere er det gjort unntak fra beviskravene i både statsborgerforskriften §§ 1-1 og 1-2. Det er for disse gruppene ikke et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at den oppgitte identiteten er riktig. Unntaksbestemmelsen gjelder fire søkergrupper:

  • Søkere som er født i Norge og er registrert i folkeregisteret, jf. statsborgerforskriften § 1-3 første ledd:
    Søkere i denne gruppen skal anses å ha klarlagt identitet. Det er ikke et krav om fremleggelse av pass.

  • Søkere som var under 18 år ved innreise til riket, og som har minst én forelder som fyller vilkårene for klarlagt identitet, jf. statsborgerforskriften § 1-3 annet ledd:
    Søkere i denne gruppen kan anses å ha klarlagt identitet uten at det stilles krav om å legge frem pass. Skjønnsvurderingen skal ikke utøves strengt. Vi anser identiteten å være klarlagt så fremt det ikke foreligger klare indikasjoner på at den oppgitte identiteten er feil, se departementets rundskriv Q-37/2012.

  • Søkere som var under 14 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som ikke kan fylle vilkårene i statsborgerforskriften §§ 1-1 eller 1-2, jf. statsborgerforskriften § 1-3 tredje ledd bokstav a:
    Søkere i denne gruppen kan etter en konkret vurdering anses å ha klarlagt identitet. Dette gjelder kun når søkeren har gjort det som kan kreves for å klarlegge sin identitet. I vurdering skal vi blant annet legge vekt på om søkeren har gitt en troverdig forklaring på hvorfor forholdene som har skapt identitetstvilen har oppstått, jf. Q-37/2012. For denne søkergruppen er det et krav om opphold i Norge med oppholdstillatelser de siste fem år.

  • Søkere som var 14, 15 eller 16 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og ikke kan fylle vilkårene i § 1-1 eller 1-2, jf. statsborgerforskriften § 1-3 tredje ledd bokstav b:
    Søkere i denne gruppen kan etter en konkret vurdering anses å ha klarlagt identitet. Dette gjelder kun når søkeren har gjort det som kan kreves for å klarlegge sin identitet. I vurdering skal vi blant annet legge vekt på om søkeren har gitt en troverdig forklaring på hvorfor forholdene som har skapt identitetstvilen har oppstått, jf. Q-37/2012. For denne søkergruppen er det et krav om opphold i Norge med oppholdstillatelser de siste ti år, jf. statsborgerforskriften § 1-3 tredje ledd.

Beregningen av oppholdstiden på fem og ti år i § 1-3 tredje ledd bokstav a og b, jf. § 1-3 fjerde ledd, er nærmere beskrevet i departementets rundskriv Q-37/2012.

3. Kravet om å være og å forbli bosatt i riket

Det er et krav at søkeren er og vil forbli bosatt i Norge ved innvilgelse av norsk statsborgerskap, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c. Har søkeren på vedtakstidspunktet konkrete planer om å flytte permanent fra Norge i nærmeste fremtid, skal søknaden avslås. Om søkeren etter innvilget statsborgerskap flytter til utlandet, og planene er oppstått etter at vedtaket er truffet, har det ingen betydning. Er planene oppstått før statsborgervedtaket ble truffet, kan det gi grunnlag for å trekke vedtaket tilbake, jf. sbl. § 26 annet ledd. I en del tilfeller flytter søkeren til utlandet kort tid etter vedtaket om norsk statsborgerskap. I mange tilfeller vil det være vanskelig å sannsynliggjøre at flyttingen var planlagt før søkeren ble innvilget norsk statsborgerskap. I slike tilfeller vil det ikke være hensiktsmessig å bruke tid på videre utredning av saken.

I en del tilfeller skal søkeren (og eventuelt medfølgende familiemedlemmer) ta midlertidig opphold i utlandet i forbindelse med arbeidsforhold i inntil tre år, studier eller medisinsk behandling, jf. statsborgerforskriften §§ 2-1 og 2-2, etter innvilgelse av statsborgerskap. I slike tilfeller anses kravet til å forbli bosatt i Norge å være oppfylt. Det kan ikke gjøres unntak fra kravet om at søkeren skal være bosatt i Norge på vedtakstidspunktet etter sbl. § 7 første ledd bokstav c.

Søkeren skal dokumentere planlagt utenlandsopphold som gjelder studier, arbeidsforhold eller medisinsk behandling ved søknadsfremsettelsen. I tilfeller hvor søkeren skal studere i utlandet er ikke lengden på studieoppholdet begrenset i tid slik den er for arbeidsforhold. Studiene må imidlertid være over grunnskolenivå.

4. Kravet om permanent oppholdstillatelse

For å ha rett til norsk statsborgerskap er det et vilkår at søkeren på vedtakstidspunktet for statsborgerskap har eller fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse i utlendingsloven § 62, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d. Det er ikke nødvendig at søkeren faktisk er innvilget permanent oppholdstillatelse. Det er heller ikke nødvendig at søkeren har søkt om permanent oppholdstillatelse.

Det er i utgangspunktet bare søkere som har fremmet søknad i rett tid som har rett til permanent oppholdstillatelse, det vil si at søknaden er fremmet mens søkeren har en oppholdstillatelse. I kravet om at søkeren fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse ligger en forutsetning om at søkeren må ha gyldig oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet for statsborgerskap.

Kravet om permanent oppholdstillatelse medfører at personer som oppholder seg på Svalbard, uten adgang til Norge, ikke vil fylle vilkårene for statsborgerskap etter søknad. På den annen side faller ikke permanent oppholdstillatelse bort under opphold på Svalbard, og statsborgerskap kan derfor innvilges personer som har permanent oppholdstillatelse og er bosatt på Svalbard.

Vilkåret om permanent oppholdstillatelse gjelder ikke nordiske borgere, utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, tidligere norske borgere og barn som søker norsk statsborgerskap som bi-person.

5. Kravet til oppholdstid

Det er et krav at søkeren har til sammen sju års opphold i Norge i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav e. Det er kun faktisk opphold i Norge som skal medregnes. Opphold i Norge i flere perioder legges sammen. Uavhengig av om en person formelt anses bosatt i Norge under utenlandsopphold, blir faktisk botid utenfor Norge ikke medregnet. Statsborgerloven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen, jf. sbl. § 1. Oppholdstid over noe tidsrom på Jan Mayen er svært sjeldent. En del søkere har imidlertid hatt oppholdstid på Svalbard, og denne skal medregnes i oppholdstiden. Ettersom utlendingsloven ikke gjelder for Svalbard, jf. utl. § 6 fjerde ledd, er det ikke et krav at søkeren skal ha hatt oppholdstillatelser i perioden med opphold på Svalbard. Søkeren må imidlertid fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse på tidspunktet for vedtak om statsborgerskap, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav d.

Tiden fra utløpet av oppholdstillatelse til ny søknad fremmes skal som hovedregel ikke medregnes, jf. statsborgerforskriften § 3-3 første ledd. Glipper uten tillatelse/oppholds rett som er under to måneder, har imidlertid ikke betydning for kravet om sammenhengende opphold i sbl. §§ 14, 15, 16, 17 og 18, jf. statsborgerforskriften § 3-3 annet ledd.

Utenlandsopphold som samlet ikke overstiger to måneder det enkelte kalenderår anses som opphold i Norge, jf. statsborgerforskriften § 3-4. Dette gjelder også ved beregning av oppholdstid etter sbl. §§ 14, 15, 16, 17 og 18. Dersom det samlede utenlandsoppholdet overstiger to måneder kommer hele oppholdet til fradrag ved beregning av oppholdstiden.

Både opphold med tillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse og opphold med tillatelser som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, medregnes. Hovedregelen er at opphold med tillatelse gitt for mindre enn ett år ikke medregnes. Unntaket er oppholdstillatelser som har vært gitt med kortere varighet enn ett år for å ikke overskride utløpet av referansens tillatelse, jf. utl. § 60 første ledd tredje punktum. Det samme gjelder oppholdstillatelser gitt etter bestemmelsene i utl. kap. 3, som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, men som er begrenset for å ikke overstige arbeidsforholdets lengde. Slike tillatelser skal medregnes ved beregningen av oppholdstiden, jf. statsborgerloven § 7 tredje ledd.

I tilfeller hvor oppholdstillatelsen ble gitt før søkeren ankom Norge, regnes oppholdstiden fra ankomst til Norge, jf. statsborgerforskriften § 3-1. I tilfeller hvor søknaden om oppholdstillatelse ble fremmet fra riket regnes oppholdstiden fra tidspunktet da søknaden om oppholdstillatelse ble fremmet så fremt søknaden ble innvilget, jf. statsborgerforskriften § 3-2.

Ved søknader om beskyttelse regnes oppholdstiden i senere sak om statsborgerskap fra søknaden ble fremmet, også når søkeren ble innvilget en annen tillatelse enn beskyttelse. Dette gjelder også når opplysningene som ga grunnlag for innvilgelse av søknaden ble fremlagt på et senere tidspunkt, f.eks. ved fremsettelse av klage eller omgjøringsbegjæring. I øvrige saker der en søker har fått en annen tillatelse etter utlendingsloven enn det opprinnelig ble søkt om, skal oppholdstiden regnes fra det tidspunktet da anførselen som førte til innvilget tillatelse ble fremmet for utlendingsmyndighetene. Dette vil for eksempel gjelde tilfeller der søknad om beskyttelse avslås, og familieinnvandringstillatelse gis i tilknytning til klage på avslag om beskyttelse selv om det ikke er fremmet søknad om familieinnvandringstillatelse. Oppholdstid mellom avslag og senere innvilgelse medregnes bare dersom avslaget ble gitt utsatt iverksettelse eller utsatt iverksettelse fulgte av utlendingsloven. Opphold i søknadsperioder skal medregnes uavhengig av om personen hadde rett til å fremme søknaden fra riket eller ikke.

Dersom søknaden om beskyttelse først er avslått med henvisning til Dublinforordningen og søknaden likevel tas til realitetsbehandling ved et senere tidspunkt, beregnes det botid for perioden fra tidspunktet det er fattet en beslutning om at søknaden tas til realitetsbehandling og frem til søknaden innvilges, selv om begjæring om utsatt iverksettelse tidligere er avslått.

6. Nærmere om enkelte grupper

6.1 Norskgifte

For søkere som er gift med norsk statsborger (norskgifte) er det et krav at oppholdstiden i Norge og tiden som gift med norsk borger til sammen utgjør minst sju år, jf. sbl. § 12. Det er et krav om minst tre års opphold med oppholdstillatelser i Norge i løpet av de 10 siste årene. Det kreves dermed ikke at oppholdstiden er i nærhet av tidspunktet for søknaden. Ektefellene må imidlertid være bosatt i Norge når søknaden innvilges.

Det er kun tid med felles bopel som regnes med i syvårskravet. Ektefeller anses å bo sammen til tross for en adskillelse dersom adskillelsen er ment å være midlertidig, for eksempel opphold på sykehus eller annen pleieinstitusjon.

I tilfeller hvor ektefellen har blitt norsk etter ekteskapets inngåelse, er det kun tiden etter at ektefellen ble norsk som er relevant. Tid som norskgift med felles bopel i utlandet teller med. Oppholdstid i Norge som gift med norsk borger teller dobbelt. Gifter søkeren seg etter ankomst, legges oppholdstiden som enslig til oppholdstiden som gift.

Ektepar som har tatt ut separasjon, er rettslig sett gift. I de fleste tilfellene vil ektefellene ikke ha felles bopel, slik at § 12 av den grunn ikke kommer til anvendelse. Felles bopel innebærer ordinært at separasjonen faller bort, og § 12 kommer da til anvendelse. I unntakstilfeller faller separasjonen ikke bort, jf. ekteskapsloven § 20 annet ledd.

Etter omstendighetene bør statsborgerskap kunne innvilges hvis ektefellen dør nær opp til søknadstidspunktet, og vilkårene ellers er oppfylt, jf. dispensasjonshjemmelen i § 19.

Statsborgerloven § 12 gjelder også for søkere som har tillatelse etter utlendingsloven kapittel 13 om særlige regler for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, jf. statsborgerloven § 14. For søkere som også omfattes av andre lempeligere ervervsregler, for eksempel nordiske borgere, får bestemmelsen ingen praktisk betydning fordi kravet til oppholdstid er kortere i loven § 13.

6.2 Nordiske statsborgere

Kravet til oppholdstid for nordiske borgere er to år, jf. sbl. § 13. Fordi kravet til oppholdstid er relativt kort, krever loven at oppholdet er sammenhengende og ligger direkte i forkant av statsborgervedtaket. Opphold på Svalbard regnes som opphold på fastlandet. Oppholdstiden må sannsynliggjøres. Det mest nærliggende er utskrift fra folkeregisteret, men det er en forutsetning at utskriften gjenspeiler de faktiske forholdene.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvordan den nordiske borgeren har ervervet sitt statsborgerskap.

6.3 Statsløse

For statsløse gjelder ikke kravet om oppholdstid i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav e, jf. sbl. § 16. Det er imidlertid et krav at søkere som på søknadstidspunktet har fylt 18 år, må ha oppholdt seg i Norge med oppholdstillatelser de siste tre årene. I tillegg er det et vilkår at søkeren har eller fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse på tidspunktet for vedtak om norsk statsborgerskap. Det er ikke krav om oppholdstid for statsløse barn. Vilkåret om permanent oppholdstillatelse avgjør derfor når statsborgerskap tidligst kan innvilges for barn.

Statsløse barn under 12 år kan erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag, jf. unntaket fra alderskravet i § 7 første ledd bokstav b.

Søknader for statsløse personer som er født i Norge skal behandles i tråd med G-08/2016 Instruks om tolkning av statsborgerloven-gjeldende rett for statsløse søkere som er født i Norge. Det gjelder egne krav for denne gruppen søkere i henhold til Europarådskonvensjonen artikkel 6, nr. 2, bokstav b og FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet artikkel 1 nr. 2.

Søkeren må sannsynliggjøre at han eller hun er statsløs, jf. sbl. § 16. Spørsmålet om statsløshet må vurderes ut fra lovgivning og praksis i søkerens tidligere hjemland eller tidligere oppholdsland. Det kan ut fra en konkret vurdering være aktuelt å innhente uttalelse fra landrådgiver eller utenriksstasjon, eventuelt om nødvendig få saken verifisert. Det kan f.eks. være aktuelt

  • hvis det ut fra opplysninger søkeren har gitt, dokumentasjon vedlagt søknaden og/eller opplysningene i saken forøvrig er uklart om søkeren faktisk er statsløs; eller

  • hvis søkeren av utlendingsmyndighetene har vært behandlet dels som statsløs, dels ikke

Har søkeren av utlendingsmyndighetene vært behandlet som statsløs ut fra en grundig vurdering, skal i utgangspunktet denne vurderingen legges til grunn.

Spørsmålet om barn har ervervet eller ved en enkel handling kan få statsborgerskap etter en av foreldrene, avhenger av lovgivningen i vedkommende land og må om nødvendig avklares med landrådgiver eller ved henvendelse til norsk utenriksstasjon. Det er viktig at relevant informasjon blir tatt vare på med tanke på senere saker.

6.4 Barn som erverver norsk statsborgerskap som bipersoner

Barn under 18 år blir som hovedregel ikke automatisk norske ved foreldres erverv av norsk statsborgerskap. Et ugift og ikke-partnerskapsregistrert barn under 18 år med nordisk forelder som erverver statsborgerskap ved melding etter sbl. §§ 20 og 21 får likevel automatisk norsk statsborgerskap ved forelderens erverv, såfremt barnet er bosatt i Norge på forelderens ervervstidspunkt og at barnet senest på dette tidspunktet er løst fra annet statsborgerskap, jf. sbl. § 22 første ledd.

Ved søknad om statsborgerskap for barn etter sbl. § 17, er det ikke et vilkår at barnet bor sammen med mor eller far. Den av foreldrene som barnet søker som biperson til, må ha del i foreldreansvaret. De som har foreldreansvaret for barnet må samtykke til søknaden, jf. sbl. § 31.

Kravet i sbl. § 17 annet ledd om to års oppholdstid for barn over to år innebærer at et barn som ankommer etter fylte 16 år, vil være fylt 18 år før toårskravet er oppfylt. Barnet vil da måtte søke statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Er barnet ankommet før fylte 18 år, kreves fem års oppholdstid etter § 11.

Det er ikke krav om oppholdstid for barn som er under to år på søknadstidspunktet. Vilkåret i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c må likevel være oppfylt. Vilkåret om at barnet er bosatt i riket anses oppfylt så lenge det er fremmet en søknad om oppholdstillatelse for barnet. Det fremgår av Prop. 50 L (2011–2012) Endringer i statsborgerloven, punkt 6.2 at det ikke er et krav at barnet har fått innvilget oppholdstillatelse.

Barn som har tatt opphold på Svalbard vil ikke kunne få fornyet sin oppholdstillatelse ettersom utlendingsloven ikke gjelder der. Det må i slike tilfeller vurderes konkret om sbl. § 19 kommer til anvendelse.

Barn som er samboere er ikke likestilt med barn som er gift eller registrerte partnere.

Bestemmelsen omfatter også barn født før lovens ikrafttredelse av foreldre som har ervervet statsborgerskap i medhold av 1950-loven. Det følger av overgangsbestemmelsen i § 37 fjerde ledd.

7. Kravet om gjennomført norskopplæring og prøver i norsk og samfunnskunnskap

Søkere mellom 18 og 67 år må legge ved dokumentasjon på at de har gjennomført godkjent opplæring i norsk, eller dokumentasjon som viser at de fyller vilkårene for unntak fra norskkravet, jf. statsborgerloven § 8. I tillegg må de dokumentere og ha bestått prøve i norsk muntlig på minimum nivå A2 og prøve i samfunnskunnskap på norsk.

Kravene gjelder for søknader som er levert hos politiet etter 1. januar 2017. Dersom søknaden var registrert i Søknadsportalen (SPN) senest 15. desember 2016 og det ikke var mulig å levere søknaden hos politiet før 1. januar 2017, gjelder likevel ikke kravet om prøve i norsk muntlig og prøve i samfunnskunnskap på norsk. Kravet om norskopplæring gjelder da kun dersom søkeren er mellom 18 og 55 år.

Søknadstidspunktet er avgjørende for om 18-års-grensen er oppfylt. Vedtakstidspunktet er avgjørende for om 67-årsgrensen er oppfylt. I det søkeren fyller 67 år, er vedkommende ikke lenger omfattet av kravet om å dokumentere gjennomført opplæring, prøve i norsk muntlig og prøve i samfunnskunnskap. Søkeren som kan få unntak fra kravene om opplæring i norsk, krav om prøve i norsk muntlig, eller prøve i samfunnskunnskap på norsk, må legge ved dokumentasjon på at de fyller vilkår for unntak.

Kravet til norskopplæring for søkere mellom 18 og 67 år er ulikt for ulike søkergrupper:

  • Søkere som fikk sin første tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse før 1. september 2005 og derfor ikke er omfattet av rett eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17, må dokumentere å ha gjennomført 300 timer godkjent opplæring i norsk. Det er ikke et krav at søkeren har hatt opplæring i samfunnskunnskap.

  • Søkere som er mellom 18 og 67 år og er omfattet av rett eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17, må dokumentere å ha gjennomført de timene de har rett eller plikt til etter introduksjonsloven. Informasjon om hvilke krav som gjelder for de ulike gruppene:

    a. Søkere som har fått første vedtak om oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse i perioden mellom 1. september 2005 og 1. januar 2012, og er i personkretsen etter introduksjonsloven § 17 første ledd, må dokumentere å ha gjennomført 250 timer norskopplæring og 50 timer samfunnskunnskap.

    b. Søkere som har fått første vedtak om oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse etter 1. januar 2012, og er i personkretsen etter introduksjonsloven § 17 første ledd, må dokumentere å ha gjennomført 550 timer norskopplæring og 50 timer samfunnskunnskap

    c. Arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-/EFTA-området og deres familiemedlemmer, som har plikt til norskopplæring uten krav på å få opplæringen gratis, er unntatt fra pliktutvidelsen til 600 timer. Denne gruppen må dokumentere å ha gjennomført 250 timer norskopplæring og 50 timer samfunnskunnskap.

Vær OBS på at antall timer en person har rett og plikt til kan endre seg dersom oppholdsgrunnlaget endrer seg. Når en person med tillatelse som faglært får permanent oppholdstillatelse, vil det påvirke rettigheter og plikter for personer vedkommende er familiegjenforent med, ved at man får rett og plikt til 550 timer norsk og 50 timer samfunnskunnskap istedenfor kun 250 +50, som man tidligere har hatt. Endringen inntreffer først når den familiegjenforente får ny tillatelse. Se G-01/2016 Rundskriv til lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven).

7.1 Godkjent norskopplæring og dokumentasjon på gjennomført opplæring

Opplæringen må være gitt av kommunen, av en tilbyder kommunen har godkjent eller av en opplæringsinstitusjon som er godkjent med hjemmel i lov av 19. juni 2009 nr. 95 om voksenopplæring. Gjennomført norskopplæring dokumenteres med deltakerbevis. Gjennomført opplæring ved følgende opplæringssteder er godkjent:

  • kommunalt voksenopplæringssenter

  • opplæringstilbyder som kommunen har inngått avtale med

  • studieforbund og nettskoler som er godkjent med hjemmel i voksenopplæringsloven

  • folkehøgskoler som er godkjent med hjemmel i folkehøgskoleloven

  • universitet og høgskoler som er godkjent med hjemmel i universitets- og høgskoleloven

  • privat tilbyder godkjent av Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk (VOX). VOX har en oversikt over de private tilbyderne som til enhver tid er godkjente på sine hjemmesider.

Dersom opplæringen er gitt av den kommunale voksenopplæringen, må søkeren legge fram dokumentasjon på gjennomført opplæring fra kommunen. Dersom norskopplæringen er gitt av en godkjent tilbyder, må søkeren legge fram dokumentasjon på gjennomført opplæring fra tilbyderen. Alle deltakere som får opplæring av en privat tilbyder på oppdrag for en kommune, skal i utgangspunktet være registrert av kommunen i Nasjonalt introduksjonsregister (NIR). Erfaringen er imidlertid at dette ikke alltid skjer.

7.2. Unntak på grunn av tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk

Personer som har tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk, kan fritas fra kravet om gjennomført opplæring, jf. statsborgerforskriften § 4-2.

Dokumentasjon på tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk, jf. statsborgerforskriften § 4-2 er:

  • bestått språkprøve, jf. forskrift 16. september 2005 nr. 1055 om Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, eller bestått avsluttende prøve i norsk med ferdigheter på minimum nivå A2 på skriftlig og muntlig prøve, jf. lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) § 19 annet ledd

  • gjennomført opplæring i norsk eller samisk i henhold til læreplaner for faget i grunnskolen eller videregående opplæring, og det er satt karakter i faget

  • gjennomførte studier i norsk eller samisk på universitets- eller høgskolenivå i Norge eller i utlandet tilsvarende 30 studiepoeng

  • oppfylt inntakskrav for studier i norsk eller samisk for universitet eller høgskole i Norge

  • oppfylt de særlige kravene for kunnskaper i norsk for inntak til universitet eller høgskole

7.3 Andre unntak

Søker som tidligere er unntatt fra plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven, er unntatt fra kravet til gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 8, jf. statsborgerforskriften § 4-3 nr. 1. Søkeren må fremlegge kopi av vedtak fra vedkommende kommune dersom dette ikke er levert til utlendingsmyndighetene tidligere.

Personer som det kan være aktuelt å unnta av helsemessige årsaker, er i hovedsak personer som er alvorlig eller kronisk syke. Momenter ved vurderingen vil blant annet være sykdommens/skadens art, varighet og omfang. Søkeren må fremlegge legeerklæring, og det må framgå at søkeren ikke vil være i stand til å delta i norskopplæring og gjennomføre norskopplæringen i løpet av tre år, jf. statsborgerforskriften § 4-3 nr. 2.

Alternativet ”andre tungtveiende årsaker” er ment å fungere som en sikkerhetsventil i tilfeller hvor det er åpenbart urimelig å ikke frita søkeren fra plikten til å delta i opplæringen. Søkeren må opplyse til UDI hvilke forhold som hun/han mener er av en slik karakter at det er åpenbart urimelig å ikke gjøre unntak. Unntaket gjelder søkere som overhodet ikke kan delta i norskopplæring, og som ikke vil kunne gjennomføre norskopplæringen i løpet av tre år, jf. statsborgerforskriften § 4-3 nr. 2.

7.4 Kravet om prøve i norsk muntlig

Kravet om å ha bestått prøve i norsk muntlig er oppfylt dersom søkeren legger ved prøvebevis som viser at han eller hun har bestått en av følgende prøver:

  • Norskprøven fra Vox (med resultatet A2, B1 eller B2)

  • Norskprøve 2 eller Norskprøve 3 (prøvene ble erstattet med Norskprøven i 2014 og gjennomføres ikke lenger)

  • Bergenstesten

  • Trinn 3-eksamen

  • Prøve i tegnspråklig kommunikasjon med resultatet A2, B1 eller B2

Unntak fra prøver i norsk muntlig

Søkeren får unntak fra kravet til å ha bestått prøve i norsk muntlig hvis han eller hun

  • fyller vilkår for unntak fra kravet om opplæring i norsk, som angitt over, eller

  • kommunen tidligere har gitt søkeren unntak fra kravet om bestått prøve i muntlig norsk (søkeren må da legge ved kopi av vedtaket fra kommunen)

7.5 Krav om prøve i samfunnskunnskap

Kravet om å ha bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk er oppfylt dersom søkeren har bestått én av følgende prøver på norsk:

  • Statsborgerprøven (dette er en ny prøve fra 1. januar 2017)

  • Avsluttende prøve i samfunnskunnskap på norsk

Unntak fra prøve i samfunnskunnskap

Søkeren kan få unntak fra kravet til å ha bestått prøve i samfunnskunnskap hvis han eller hun;

  • har hatt samfunnsfag på norsk ungdomsskole eller norsk videregående skole og har fått karakter i faget (søkeren må levere vitnemålet sitt)

  • har studert norsk samfunnsfag på universitets- eller høgskolenivå tilsvarende minimum 10 studiepoeng (søkeren må levere karakterutskrift)

  • kommunen tidligere har gitt søkeren unntak fra kravet til opplæring i samfunnskunnskap, eller unntak fra kravet til bestått prøve (søkeren må levere kopi av vedtaket fra kommunen)

  • ikke har hatt mulighet til å avlegge prøve eller gjennomføre kurs i samfunnskunnskap på grunn av alvorlig eller kronisksykdom (søkeren må dokumentere sykdommen med legeerklæring)

Det kan også gjøre unntak dersom det er andre tungtveiende (viktige og alvorlige) grunner til at søkeren ikke har bestått prøven. Det skal svært mye til for å få et slikt unntak. Søkeren må dokumentere hvorfor det vil være urimelig ikke å gi han eller henne fritak. Terskelen skal være lik vurderinger etter statsborgerforskriften § 4-3 alternativ 2 annet punktum.

I en overgangsperiode vil enkelte personer ha fått unntak fra kravet om bestått prøve i samfunnskunnskap på grunn av tilstrekkelige kunnskaper i norsk. Denne ordningen gjaldt fra kravet i introduksjonsloven om bestått prøve i samfunnskunnskap trådte i kraft 1. september 2013 og frem til 1. januar 2016, da det ble innført krav om tilstrekkelige kunnskaper om samfunnet for fritak fra kravet om bestått prøve i samfunnskunnskap. Denne gruppen er unntatt fra kravet om prøve i samfunnskunnskap.

7.6 Norskkrav for nordiske borgere

Nordiske borgere som forstår det norske eller samiske språket, er unntatt fra kravene i statsborgerloven § 8 om gjennomført opplæring og om å beherske et minimum av norsk muntlig og ha bestått en prøve i samfunnskunnskap.

Unntaket fra gjennomført opplæring er en forskriftsfesting av etablert praksis. Praksisen har bakgrunn i Ot. prp. nr. 41 (2004-2005) hvor det av merknadene til sbl. § 13 fremgår at nordiske borgere som viser at de forstår det norske eller samiske språket ikke behøver å delta i norskopplæring for å få norsk statsborgerskap etter søknad.

Nordiske borgere som ikke forstår norsk eller samisk og ønsker å erverve norsk statsborgerskap ved søknad, har krav om gjennomført norskopplæring, krav om å beherske norsk muntlig på A2-nivå og å bestå test i samfunnskunnskap på norsk.

8. Vandelskravet

Den som er ilagt straff eller annen strafferettslig særreaksjon, har ikke rett til statsborgerskap før det er gått en viss tid (karenstid), jf. sbl. § 7 første ledd bokstav h. Vandelskravet gjelder også for barns erverv av statsborgerskap såfremt barnet er over den kriminelle lavalder (15 år).

Begrepet ”ilagt straff” omfatter tilfelle hvor søkeren er straffet ved rettskraftig dom, eller har vedtatt et forelegg. Begrepet ”annen strafferettslig særreaksjon” omfatter reaksjoner som ikke defineres som straff, d.e. tvungent psykisk helsevern og tvungen psykisk omsorg, se straffeloven §§ 62 til 65.

Er søkeren siktet eller under etterforskning, kan søknaden stilles i bero, jf. sbl. § 30.

Ved samfunnsstraff og ved bot ilagt ved forelegg eller dom, beregnes karenstiden på grunnlag av den subsidiære fengselsstraffen, jf. statsborgerforskriften § 5-2 annet ledd.

Karenstiden regnes fra den dag endelig dom ble avsagt. Dersom dommen ankes og anken forkastes, regnes karenstiden fra dagen underinstansens dom ble avsagt. Dersom anken fører til en endring i underinstansens dom, er dagen for ankeinstansens dom utgangspunktet for beregningen av karenstiden. Tidspunktet da dommen ble rettskraftig er ikke relevant for beregningen av karenstidens lengde, men dommen må være rettskraftig før karenstiden kan beregnes.

Ved ilagt forelegg regnes karenstiden fra vedtakelsestidspunktet, jf. sbl. § 9 første ledd. Statsborgerskap kan ikke innvilges før straffen eller den strafferettslige særreaksjonen er gjennomført og all prøvetid er utholdt, jf. sbl. § 9 annet ledd.

8.1 Utholdt karenstid – Nye forhold ved ny søknad om statsborgerskap

I tilfeller hvor søkeren har utholdt karenstid, men hvor det ved ny søknad foreligger nye forhold, skal de tidligere forholdene tas med ved beregningen av ny karenstid. Det er med andre ord ikke av betydning at søkeren har utholdt karenstid dersom han eller hun er ilagt ny straff eller strafferettslig særreaksjon, jf. statsborgerforskriften § 5-8 første ledd.

8.2 Vandel i tilfeller hvor søkeren ikke har permanent oppholdstillatelse

I tilfeller hvor søkeren ikke har permanent oppholdstillatelse, men er ilagt en straffereaksjon som etter utlendingslovens § 62 tredje ledd vil medføre et tillegg i botiden, vil vilkåret om at søkeren må fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse ikke være oppfylt. Tilleggstiden før permanent oppholdstillatelse kan innvilges beregnes fra tidspunktet for når permanent oppholdstillatelse kunne vært innvilget. Dette krever at det er framsatt en søknad om permanent oppholdstillatelse. Dersom det ikke er søkt om permanent oppholdstillatelse, vil tidspunktet for beregningen av tilleggstiden ikke kunne fastsettes.

8.3 Delt dom

Ved delt dom summeres ilagt fengselsstraff og subsidiære fengselsstraff før karenstid beregnes etter tabellen i statsborgerforskriften § 5-1, jf. statsborgerforskriften § 5-6.

Eksempel:

En søker ble 30.6.2011 dømt til 30 dager betinget fengsel med to års prøvetid og ilagt en bot på kr. 10 000. Subsidiær fengselsstraff for boten var 20 dager. Summert blir dette 50 dager. Karenstiden for 50 dagers fengsel er 3 år, jf. statsborgerforskriften § 5-1, og utløper 30.6.2014. I dette tilfellet utløper prøvetiden før karenstiden og får dermed ikke betydning.

8.4 Gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold

Ved gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold tas det utgangs-punkt i den karenstiden som isolert sett utløper sist. Det gis et tillegg på halvparten av den karenstiden som hver av de andre dommene eller foreleggene isolert sett ville gitt. Den samlede karenstiden skal ikke overstige det dobbelte av den karenstiden som isolert sett løper ut sist, jf. statsborgerforskriften § 5-7.

Eksempel:

En søker ble 15.5.2010 dømt til 60 dager ubetinget fengsel. Videre ble han 1.6.2012 ilagt en bot på kr. 10 000, subsidiært 20 dager fengsel. Fengselsstraffen gir isolert sett 3 års karenstid, og karenstiden utløper 15.5.2013, jf. statsborgerforskriften § 5-1. Den subsidiære fengselsstraffen gir isolert sett 2 års karenstid, og karenstiden utløper 1.6.2014. Vi skal ta utgangspunkt i den karenstiden som utløper sist, jf. statsborgerforskriften § 5-7. Vi tar da utgangspunkt i boten som utløper 1.6.2014 og gir to års karenstid. Til denne karenstiden legger vi til halvparten av den karenstiden som fengselsstraffen isolert sett gir, det vil si 1½ år. Karenstiden blir da 3½ år, og løper fra 1.6.2012. Søkerens karenstid utløper i dette tilfellet 1.12.2015.

9. Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

Det er som hovedregel et krav at søkeren løser seg fra annet statsborgerskap dersom det ikke automatisk går tapt ved innvilgelse av norsk statsborgerskap, jf. sbl. § 10. Det skilles mellom forutgående og etterfølgende løsning. Vi krever at søkeren løser seg før norsk statsborgerskap innvilges, så sant forutgående løsning er mulig. Når et annet lands myndigheter ikke vil løse sine borgere før vedkommende er innvilget et nytt statsborgerskap, innvilger vi statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning. Løsning dokumenteres ved løsningserklæring.

Praksis for vurdering av løsningskravet i statsborgerskapssaker og tilbakekall på grunn av manglende løsning fremgår av PN 2015-004 Praksisnotat for vurdering av løsningskravet i statsborgerskapssaker.

 

Karl Erik Sjøholt
avdelingsdirektør

Kontakt: Oppholdsavdelingen, Område for permanent oppholdstillatelse, reisedokument og statsborgerskap

Siste endringer
  • Endret: RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker (01.01.2017)

    Som følge av «Innstramninger II» er det inntatt nye krav vedrørende beståtte prøver i norsk og samfunnskunnskap, som trer i kraft 1. januar 2017. Videre presiseres det i rundskrivet at søknader om norsk statsborgerskap fra statsløse personer som er født i Norge skal behandles i samsvar med departementets instruks G-08/2016. Kapittelet som omhandlet kravet om løsning fra opprinnelig statsborgerskap er tatt ut, da det er et eget praksisnotat (PN 2015-004) som omhandler løsning. Det er også inntatt et avsnitt vedrørende beregning av botid i saker hvor søkeren opprinnelig fikk Dublinavslag i beskyttelsessaken.

  • Endret: RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker (24.02.2014)

    Endring i siste avsnitt i rundskrivets punkt 8. Karenstiden skal regnes fra den dag endelig dom er avsagt.

  • Endret: RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker (30.10.2013)

    Rundskrivets punkt 2 om kravet til klarlagt identitet, er endret som følge av endringene i statsborgerforskriften §§ 1-1 og 1-2. Rundskrivet har fått nye punkter 2.1 og 2.2 og 2.2.1. Tidligere punkt 2.1 er flyttet til punkt 2.3.

  • Endret: RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker (02.09.2013)

    Rundskrivets punkt 7.2 er oppdatert i tråd med endring i statsborgerforskriften § 4-2. Søkere kan nå ha bestått avsluttende prøve i norsk med ferdigheter på minimum nivå A2 på skriftlig og muntlig prøve, for å oppfylle kravet om tilstrekkelige språkkunnskaper.

  • Endret: RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker (03.06.2013)

    Rundskrivet er endret på bakgrunn av endringene i statsborgerloven -og forskriften av i år. RS'et gir nå kun retningslinjer for behandling av statsborgersaker. Punktene om politiets effektuering av statsborgersaker er tatt inn i et eget rundskriv, RS 2012-024. Strukturen på rundskrivet er også endret. Rundskrivet erstatter RS 2012-005, som nå er opphevet.

  • Ny: RS 2012-021 Retningslinjer for behandling av statsborgersaker (28.09.2012)

    Nytt RS beskriver hvordan oppholdsetiketter er erstattet av oppholdskort. Dette medfører behov for en ny rutine for innlevering av oppholdskort til politiet, ved innvilgelse av norsk statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen