Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Se Instruks om berostillelse av saker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap (Justis- og beredskapsdepartementet, 6. februar 2017)

UDI rundskriv

RS 2014-011
Dokument-ID : RS 2014-011
Saksnummer : 14/326-3
Sist endret : 01.01.2017
Dokumentdato : 28.05.2014
Mottakere :

Oppholdsavdelingen
Utenriksstasjonene
Politiet

Retningslinjer for behandling av meldinger om statsborgerskap, søknader om å beholde statsborgerskap og vurdering av tap av norsk statsborgerskap

1. Innledning

2. Erverv av norsk statsborgerskap ved melding

2.1 Nordiske borgere

2.1.1 Nordiske borgere som tidligere har vært norske

2.1.2 Særlig om barn av nordiske borgere

2.2 Barn født før 1. september 2006 (fedremelding)

3. Tap av statsborgerskap

3.1 Tap ved erverv av annet statsborgerskap

3.1.1 Særlig om barn

3.1.2 Utenriksstasjonenes rutiner når norske borgere har ervervet annet statsborgerskap

3.2 Tap ved fravær fra Norge

3.2.1 Personer født etter 1.9.1984 (statsborgerloven av 2005)

3.2.2 Retten til å beholde norsk statsborgerskap (bibehold)

3.2.2.1 Kravet til tilstrekkelig tilknytning til Norge

3.2.2.2 Fristen for å fremme søknad

3.2.2 Særlig om barn

3.2.3 Personer født før 1.9.1984 (statsborgerloven av 1950)

3.3 Tap etter søknad om løsning

3.3.1 Personer bosatt i Norge

3.3.2 Personer som blir statsløse ved tap av norsk statsborgerskap

3.3.3 Særlig om barn

3.4 Tap etter tilbakekall

3.4.1 Tilbakekall på grunn av manglende løsning

3.4.2 Tilbakekall på grunn av ugyldige opplysninger

1. Innledning

Rundskrivet gir retningslinjer for Utlendingsdirektoratets behandling av saker knyttet til

  • erverv av statsborgerskap ved melding for nordiske borgere
  • søknad om å beholde norsk statsborgerskap (bibehold) i tilfeller hvor statsborgerskapet ellers ville gå tapt
  • tap av statsborgerskap

Rundskrivet gir også retningslinjer for utenriksstasjonene når disse oppdager at norske statsborgere har ervervet fremmed statsborgerskap.

Retningslinjer for hvilken dokumentasjon som skal følge meldinger og søknader om statsborgerskap er gitt i RS 2012-006 Retningslinjer for forberedelse av statsborgerskapssaker - statsborgerloven og statsborgerforskriften.

Bestemmelser for melding om norsk statsborgerskap i henhold til nordisk avtale er gitt i statsborgerloven kap. 4.

Særlige overgangsregler for barn som ble født før lovens ikrafttredelse er gitt i statsborgerloven § 37.

Bestemmelser for tap av norsk statsborgerskap og søknader om å beholde norsk statsborgerskap er gitt i statsborgerloven kap. 5 og statsborgerforskriften kap. 9.

2. Erverv av norsk statsborgerskap ved melding

2.1 Nordiske borgere

Nordiske statsborgere har rett til å bli norske statsborgere ved melding såfremt de har fylt 18 år, jf. sbl § 20 første ledd. Melderen må imidlertid ha vært borger av et nordisk land de siste syv årene for å kunne benytte meldingsadgangen. Det er ikke avgjørende hvordan det nordiske statsborgerskapet er ervervet. Personer som har fått nordisk statsborgerskap etter søknad kan også erverve norsk statsborgerskap etter melding.

Melderen må ha vært bosatt i Norge de siste syv årene, jf. sbl § 20 første ledd. Opphold på Svalbard er likestilt med opphold på fastlandet. Kravet om at melderen skal ha vært bosatt i Norge de siste syv årene er absolutt. Det er med andre ord ikke adgang til å legge sammen opphold i Norge spredt over flere perioder, jf. ordlyden ”de siste syv år”.

Melderen må i denne tiden ikke være dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold, jf. sbl § 20 annet ledd. I tillegg til ordinær fengselsstraff omfatter bestemmelsen andre former for frihetsberøvelse, som forvaring, reaksjoner ilagt for et straffbart forhold som ikke anses som straff, for eksempel tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Bøtestraff, samfunnsstraff m.m. er ikke til hinder for erverv. Politiattest som viser om melderen har vært ilagt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon i løpet av de siste syv årene, skal følge meldingen om statsborgerskap.

Melderen må godtgjøre at han eller hun senest ved ervervet av norsk statsborgerskap er løst fra annet statsborgerskap, jf. sbl § 20 første ledd. Bestemmelsen gjelder også nordisk borgere som har ett annet statsborgerskap i tillegg til det nordiske. Søkeren må imidlertid være løst fra alle tidlige statsborgerskap på det tidspunktet han eller hun melder seg norsk. Dette innebærer at dersom søkeren er borger av et land hvor løsning enten ikke er mulig eller først er mulig etter at søkeren har fått annet statsborgerskap, så vil ikke meldingsadgangen etter loven § 20 være mulig. Søkeren må da fremme søknad om statsborgerskap etter statsborgerloven kap. 3.

Avgjørelse i meldingssak anses som enkeltvedtak som kan påklages, jf. statsborgerloven § 27, og kalles tilbake etter statsborgerloven § 26.

2.1.1 Nordiske borgere som tidligere har vært norske

Den som har tapt det norske statsborgerskapet og deretter bare har vært statsborger av annet nordisk land, har ved melding rett til å få det norske statsborgerskapet tilbake dersom melderen har bosatt seg i Norge og godtgjør å være løst fra annet statsborgerskap senest ved ervervet av norsk statsborgerskap, jf. sbl § 21.

Det er ikke alderskrav for gjenerverv av norsk statsborgerskap.

Det er ikke krav om oppholdstid eller om varig bosettingshensikt. Vilkåret er oppfylt straks vedkommende er bosatt. Bosetting på Svalbard er likestilt med bosetting på fastlandet.

2.1.2 Særlig om barn av nordiske borgere

Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap etter bestemmelsene i statsborgerloven §§ 20 eller 21 får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv. Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke, jf. sbl § 22.

Bestemmelsen omfatter ikke barn av foreldre som erverver statsborgerskap ved melding etter statsborgerloven § 37.

Det er en forutsetning at barnet er bosatt i Norge. Det er ikke krav om at barnet bor sammen med foreldrene. Barn som ikke er bosatt i Norge, eller ikke kan dokumentere løsning på det tidspunkt foreldrene erverver statsborgerskap, er henvist til å søke statsborgerskap etter kap. 3.

Det er krav om at barnet mister sitt andre statsborgerskap senest ved ervervet. Dersom foreldrene ønsker at barnet skal erverve norsk statsborgerskap samtidig med dem, og annet statsborgerskap ikke går automatisk tapt ved ervervet, må barnet søkes løst før foreldrene sender melding.

2.2 Barn født før 1. september 2006 (fedremelding)

Før statsborgerloven av 2005 trådt i kraft, det vil si før 1. september 2006, ble ikke barn med norsk far og utenlandsk mor norske ved fødsel dersom far ikke var gift med barnets mor på fødselstidspunktet. Disse barna har rett til å bli norske statsborgere ved såkalt fedremelding. Døde faren før barnet ble født er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde jf. sbl § 37 annet ledd.

Den eller de som har foreldreansvar for barnet kan melde barnet norsk ved en søknad til UDI. Søknaden fremmes via utenriksstasjonen hvis barnet er bosatt i utlandet og via politiet dersom barnet er bosatt i Norge. Søknadsskjemaet finnes på udi.no. Nærmere retningslinjer for hvilken dokumentasjon som skal følge meldingen er gitt i punkt 6.2.2 i RS 2012-006.

Familierelasjonen mellom far og barn må være fastslått av rette myndighet før melding om statsborgerskap for barnet leveres. UDI vurderer ikke farskap i disse sakene, men hva som følger av farskapet - altså statsborgerskapet. Rette myndighet for å erkjenne farskap avhenger av hvor far er folkeregistrert og bosatt:

  • Er far folkeregistrert og bosatt i Norge må han kontakte hjemlige skattemyndigheter for å erkjenne farskapet
  • Er far folkeregistrert bosatt i Norge men befinner seg i utlandet, kan farskapet erkjennes hos norsk utenriksstasjonen der hvor han befinner seg. Skjemaet for erkjennelse av farskap skal stemples av utenriksstasjonen.
  • Er far folkeregistrert som utvandret, kan han ikke erkjenne farskapet via utenriksstasjonen eller direkte hos hjemlige skattemyndigheter. Farskapet må da først fastsettes etter lovgivningen i fødestaten, og så sendes til Nav Internasjonalt for anerkjennelse. Farskapet kan ikke erkjennes etter barneloven § 85, ettersom barneloven ikke kommer ikke til anvendelse i disse tilfellene.

3. Tap av statsborgerskap

3.1 Tap ved erverv av annet statsborgerskap

Den som erverver annet statsborgerskap etter søknad eller uttrykkelig samtykke, taper sitt norske statsborgerskap, jf. sbl § 23 første ledd. Skal statsborgerskapet gå tapt, kreves det at hun/han positivt må ha gitt uttrykk for et ønske om statsborgerskap i et annet land, og at det uttrykte ønsket har betydning for ervervet. Erverv etter ”uttrykkelig samtykke” vil i hovedsak være erverv ved melding. Automatisk erverv, d.e. erverv som ikke er et resultat av søknad, melding eller uttrykkelig samtykke, gjør ikke at statsborgerskapet går tapt.

3.1.1 Særlig om barn

Barn under 18 år som automatisk erverver et annet statsborgerskap fordi en av foreldrene som har del i foreldreansvaret erverver et annet statsborgerskap, taper sitt norske statsborgerskap. Tapet inntrer likevel ikke dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger, eller dersom barnet er gift eller registrert partner, jf. sbl § 23 annet ledd. Barn som er samboere er ikke likestilt med barn som er gift eller registrerte partnere.

Barn som erverver annet statsborgerskap uavhengig av foreldrene, taper sitt norske statsborgerskap. Det samme gjelder dersom ervervet er en følge av at barnet er omfattet av foreldrenes søknad.

3.1.2 Utenriksstasjonenes rutiner når norske borgere har ervervet annet statsborgerskap

For å sikre at det ikke utstedes norsk pass til personer som har tapt sitt norske statsborgerskap, bør utenriksstasjonen spørre eksplisitt ved søknad om norsk pass om søkeren har ervervet annet statsborgerskap enn det norske. Dersom vedkommende svarer ja på dette, må han eller hun legge ved dokumentasjon som viser på hvilken måte statsborgerskapet er ervervet.

Når utenriksstasjoner oppdager at en norsk statsborger har ervervet annet statsborgerskap, skal utenriksstasjonen melde fra til Skattedirektoratet ved Rettsavdelingen om at det norske statsborgerskapet er tapt.

3.2 Tap ved fravær fra Norge

Når man vurderer om en person har tapt sitt norske statsborgerskap på grunn av manglende tilknytning til Norge må man vurdere saken etter det regelsettet som gjaldt på det tidspunktet vedkommende fylte 22 år.

Personer som fylte 22 år før 1. september 2006, det vil si personer som er født før 1.9.1984, må i utgangspunktet vurderes etter statsborgerloven av 1950 (se punkt 3.2.3.). Personer som har søkt om å beholde det norske statsborgerskapet, men har søkt for sent, og ikke har den tilknytningen som kreves etter 1950 loven, skal subsidiært vurderes etter statsborgerloven av 2005.

3.2.1 Personer født etter 1.9.1984 (statsborgerloven av 2005)

Statsborgerskapet for den som er født norsk går tapt ved fylte 22 år dersom vedkommende på dette tidspunktet ikke har bodd minst to år i Norge eller syv år i Norge og ett annet nordisk land, jf. sbl § 24 første ledd. Det norske statsborgerskap tapes ikke dersom personen dermed blir statsløs, jf. sbl § 24 femte ledd. Vedkommende må legge fram dokumentasjon fra offentlig myndighet på at han eller hun ikke har statsborgerskap i oppholdslandet. Dersom søkeren har en forelder med et annet statsborgerskap må vedkommende også dokumentere at han eller hun ikke har dette statsborgerskapet.

For at det norske statsborgerskapet ikke skal gå tapt, kreves det at personen har vært bosatt i Norge. Det er ikke tilstrekkelig at personen kun har oppholdt seg i Norge. Det kreves ikke at botiden er sammenhengende, men oppholdene skal være på minimum 6 måneders varighet. Det stilles ikke krav om at botiden er opparbeidet før eller etter en viss alder. Barn som er født i Norge og blir boende her i to år, oppfyller dermed kravet. Botid på Svalbard er likestilt med botid på fastlandet.

Personer som hevder å ha botid av minimum 6 måneders varighet, må kunne sannsynliggjøre at botidskravet er oppfylt. Utskrift av folkeregisteret vil vanligvis være den enkleste måten å sannsynliggjøre dette på, men er ikke tilstrekkelig hvis utskriften ikke er i samsvar med faktisk botid. Annen type dokumentasjon man kan legge vekt på er bekreftelser og utskifter fra skattemyndighetene for formues- og inntektsskatt, arbeidstakerregisteret, skolemyndigheter, universitet og Forsvarets personell- og vernepliktssenter. Utskrift fra offentlig myndighet vil gi høy grad av troverdighet. Også dokumentasjon fra private bør etter omstendighetene være tilstrekkelig, for eksempel utskrifter fra private barnehager eller arbeidsgivere.

Også anført botid i andre nordiske land må dokumenteres ved fremleggelse av utskrift fra respektive lands folkeregistre eller på annen måte.

3.2.2 Retten til å beholde norsk statsborgerskap (bibehold)

Personer som ikke har to års botid i Norge, eller til sammen har bodd syv år i Norge og andre nordiske land, kan fremme søknad om å beholde det norske statsborgerskapet. For å få innvilget en slik søknad må søkeren ha tilstrekkelig tilknytning til Norge. Søknaden må også fremmes før søkeren fyller 22 år, se sbl § 24 annet ledd.

Skjema for søknad om å beholde norsk statsborgerskap finnes på udi.no. Nærmere retningslinjer for hvilken dokumentasjon som skal følge søknaden er gitt i RS 2012-006 punkt 5.2.

3.2.2.1  Kravet til tilstrekkelig tilknytning til Norge

Søkere som før fylte 22 år har opphold i Norge på til sammen 6 måneder, skal anses for å ha tilstrekkelig tilknytning.

Det er faktisk opphold i Norge som regnes som tilknytning i lovens forstand. Sterk følelsesmessig tilknytning eller norske språkkunnskaper er ikke relevant.

Dersom samlet oppholdstid er kortere enn 6 måneder, kan søknaden innvilges etter en konkret vurdering. Noe oppholdstid bør imidlertid kreves, se rundskriv Q-21/2010 punkt 3.9.2.

3.2.2.2  Fristen for å fremme søknad

Søknaden må være fremmet innen vedkommende fyller 22 år, jf. sbl 24 annet ledd. Søknader fremmet etter fylte 22 år kan likevel tas til behandling. Vilkåret er da at søkeren ikke må være vesentlig å bebreide eller at det ville være urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av forsømmelsen, se sbl § 24 tredje ledd.

Vesentlig å bebreide

Hvorvidt søkeren er vesentlig å bebreide for fristoversittelsen, avgjøres etter en konkret helhetsvurdering, jf. sbf § 9-3. Dersom akutt eller vedvarende alvorlig sykdom hos søkeren eller nære familiemedlemmer har forhindret overholdelse av fristen anses søkeren ikke for å være vesentlig å bebreide. Søkeren må dokumentere at han eller hun har vært ut av stand til å levere søknaden på grunn av akutt eller vedvarende alvorlig sykdom og at søknaden ble levert straks dette var mulig.

Som et alminnelig utgangspunkt vil ikke rettsvillfarelse være unnskyldelig. Enhver har et ansvar for å sette seg inn i regler som gjelder ens rettigheter.

Manglende eller uriktig kunnskap om fristen anses bare relevant dersom den uriktige oppfatningen skyldes konkrete og bevislige opplysninger fra vedkommende norske myndigheter. Ett eksempel på konkret og beviselige opplysninger fra norske myndigheter kan være utstedte pass utover fylte 22 år. Dette vurderes imidlertid konkret fra sak til sak.

Urimelighetsvurderingen

En søknad som er fremmet for sent kan innvilges dersom det ville være urimelig om statsborgerskapet går tapt som følge av fristoversittelsen. Bestemmelsen har i utgangspunktet et snevert anvendelsesområde. Dette fordi den innebærer et unntak fra § 24 annet ledd, som i seg selv er et unntak fra hovedregelen. Det er en forutsetning at søkeren ville fått innvilget en søknad om å beholde norsk statsborgerskap dersom han eller hun hadde fremsatt søknad innen fristen.

I vår vurdering av om det ville være urimelig om statsborgerskapet går tapt som følge av fristoversittelsen, vil det ha betydning hvor lang fristoversittelsen er sett i forhold til

  • oppholdstid i Norge utover de påkrevde seks månedene
  • familiemessig tilknytning til Norge, dvs. har aller nærmeste familiemedlemmer norsk statsborgerskap, eksempelvis foreldre og søsken

Innvilges en søknad å beholde norsk statsborgerskap, skal søkeren anses for å ha vært kontinuerlig norsk. Det gjelder også om fristen for å søke er oversittet.

3.2.2 Særlig om barn

Barn født i perioden mellom fars eller mors fylte 22 år og innvilget søknad, anses som norske etter sbl § 4 første ledd. Dersom forelderens søknad om å beholde norsk statsborgerskap ikke innvilges, taper også barnet det norske statsborgerskapet, jf. sbl § 24 fjerde ledd.

Barn som innen far eller mor taper sitt statsborgerskap har bodd to år i Norge eller totalt syv år i nordiske land, taper ikke det norske statsborgerskapet, jf. sbl § 24 første ledd.

3.2.3 Personer født før 1.9.1984 (statsborgerloven av 1950)

Personer som er født før 1.9.1984 må i utgangspunktet vurderes etter statsborgerloven av 1950. Fylte vedkommende 22 år før 1. september 2006 og var født norsk i utlandet måtte vedkommende fylle kravet til tilknytning til Norge eller søke om å beholde det norske statsborgerskapet for å unngå tap. Personer som var født i Norge tapte derimot ikke sitt norske statsborgerskap ved fylte 22 år.

For å unngå tap av statsborgerskap måtte personen i henhold til praksis etter 1950-loven oppfylle følgende krav til botid:

  • ikke fylt 12 år når bosatt i Norge: Minst 2 års botid
  • fylt 12 år når bosatt i Norge: Skolegang eller arbeid i minst ett halvt år, eller
  • bosatt i annet nordisk land: Minst 7 års botid (uavhengig av alder)

For den som ikke oppfylte nevnte botid, gjaldt følgende krav til opphold i Norge for å ha rett til å beholde norsk statsborgerskap:

  • årlige ferieopphold med varighet av én til to måneder
  • noen ferieopphold og ett eller flere lengre opphold etter fylte 12 år, eller
  • gjennomført militærtjeneste i det norske forsvar

3.3 Tap etter søknad om løsning

En norsk statsborger som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap, har etter søknad rett til å bli løst fra sitt norske statsborgerskap, jf. sbl § 25 første ledd første punktum.

Statsborgerloven § 25 annet ledd omhandler tilfelle hvor løsning søkes i forbindelse med erverv av statsborgerskap i et annet land. Som følge av at norsk statsborgerskap automatisk går tapt ved erverv av annet lands statsborgerskap, er det sjelden nødvendig å søke løsning, men bestemmelsen er aktuell i tilfeller der et lands lovgivning krever at løsning fra annet statsborgerskap må dokumenteres før statsborgerskap kan innvilges. I slike tilfeller skal vi sette en frist for når annet statsborgerskap må være ervervet. Dersom annet statsborgerskap ikke er ervervet innen fristens utløp, anses vedkommende som ikke løst fra sitt norske statsborgerskap, jf. sbl § 25 annet ledd. Fristen for erverv av annet statsborgerskap fastsettes i det enkelte tilfelle på grunnlag av forventet saksbehandlingstid i det aktuelle landet.

3.3.1 Personer bosatt i Norge

Personer bosatt i Norge som har annet statsborgerskap kan bli løst fra sitt norske statsborgerskap dersom det vil være urimelig å nekte dette, jf. sbl § 25 første ledd annet punktum. Løsningsadgangen er en snever unntaksregel. Personen kan bare bli løst fra det norske statsborgerskapet dersom det vil være urimelig å nekte dette.

3.3.2 Personer som blir statsløse ved tap av norsk statsborgerskap

Uavhengig av bosted kan søkeren ikke løses fra sitt norske statsborgerskap dersom dette medfører at vedkommende blir statsløst, jf. sbl § 25 annet ledd første punktum.

3.3.3 Særlig om barn

Også barn kan søkes løst uansett alder og uavhengig av om foreldrene søker samtidig eller ikke. Reglene om barns rettslige handleevne følger av § 31.

Barn taper ikke automatisk sitt norske statsborgerskap selv om foreldrene blir løst.

3.4 Tap etter tilbakekall

Tilbakekall av norsk statsborgerskap kan gjøres av to grunner: På grunn av manglende løsning fra annet statsborgerskap og på grunn av ugyldighet.

3.4.1 Tilbakekall på grunn av manglende løsning

Norsk statsborgerskap som er innvilget på betingelse av at søkeren løser seg fra annet statsborgerskap innen ett år skal tilbakekalles dersom vedkommende ikke løser seg som forutsatt, og det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om løsning etter statsborgerloven § 10 første ledd fjerde punktum, jf. statsborgerloven § 26 første ledd. Når norsk statsborgerskap tilbakekalles på grunn av manglende løsning skal vedkommende gis permanent oppholdstillatelse. Retten til permanent oppholdstillatelse etter tilbakekall på grunn av manglende løsning fra annet statsborgerskap følger av statsborgerforskriften § 10-1 og utlendingsforskriften § 11-3. Retten gjelder ikke personer som har nordisk statsborgerskap og personer som omfattes av EØS-avtalen og EØS-konvensjonen ved innvilgelse av norsk statsborgerskap, se sbf § 10-1 annet punktum.

3.4.2 Tilbakekall på grunn av ugyldige opplysninger

Norsk statsborgerskap kan også tilbakekalles dersom vedtaket er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger. Et tilbakekall forutsetter at søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jf. statsborgerloven § 26 annet ledd. Ved tilbakekall av norsk statsborgerskap på grunn av ugyldig vedtak, har vedkommende ikke rett til permanent oppholdstillatelse etter tilbakekallet.

I tilfeller hvor det etter innvilgelse av statsborgerskap blir oppdaget at statsborgerskap er innvilget på uriktig grunnlag og at vedkommende selv er å laste for dette, er utgangspunktet at det norske statsborgerskapet tilbakekalles.

Vi må alltid vurdere om tilbakekall av norsk statsborgerskap vil være et uforholdsmessig tiltak overfor personen og hans/hennes nærmeste familiemedlemmer. I utgangspunktet er adgangen for forvaltningen til å tilbakekalle kun skjønnsmessig, og ikke en plikt. I forarbeidene til statsborgerloven er det imidlertid slått fast at adgangen til å tilbakekalle når vilkårene er oppfylt, ikke skal anvendes som en unntaksbestemmelse, jf. Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) s. 233 annet avsnitt. Allmennpreventive hensyn og myndighetenes behov for kontroll med utlendingers opphold i Norge i samsvar med regelverket tillegges avgjørende vekt. Det er av stor betydning for norske myndigheter at vi kan stole på og legge til grunn opplysninger som personen gir for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge. Utgangspunktet er derfor at vi tilbakekaller når vilkårene for tilbakekall er til stede, med mindre særlige forhold tilsier noe annet.

Det skal framgå av forhåndsvarsel og vedtak om tilbakekall hvilke momenter vi har lagt hovedvekt på, før vi går nærmere inn på de enkelte momentene i begrunnelsen. Anførsler som kommer inn i tilsvaret til forhåndsvarslet om tilbakekall må kommenteres i begrunnelsen.

Dersom de uriktige opplysningene også har hatt betydning for vedkommendes oppholdstillatelser etter utlendingsloven, og de uriktige opplysningene vurderes å være en grov overtredelse av utlendingsloven, vil UDI samtidig med et tilbakekall av statsborgerskapet vurdere om utlendingen skal utvises etter utlendingsloven § 66. Forutsetningen for å kunne utvise er at utlendingen ikke er vernet mot utsendelse på grunn av beskyttelsesbehov, jf. utlendingsloven § 73, eller er født her og har bodd her uavbrutt, jf. utlendingsloven § 69. For øvrig skal det i alltid foretas en konkret vurdering av om utvisning er et forholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70. I denne vurderingen skal forholdets grovhet veies opp mot utlendingens tilknytning til Norge, for eksempel gjennom barn.

 

Karl Erik Sjøholt
avdelingsdirektør

Kontakt: Oppholdsavdelingen, Område for permanent oppholdstillatelse, reisedokument og statsborgerskap

Siste endringer
  • Endret: RS 2014-011 Retningslinjer for behandling av meldinger om statsborgerskap, søknader om å beholde statsborgerskap og vurdering av tap av norsk statsborgerskap (01.01.2017)

    Pkt. 3.2.1 er endret. Ordet "ligningsmyndighetene" er erstattet av "skattemyndighetene for formues- og inntektsskatt".

  • Endret: RS 2014-011 Retningslinjer for behandling av meldinger om statsborgerskap, søknader om å beholde statsborgerskap og vurdering av tap av norsk statsborgerskap (24.02.2016)

    Punkt 3.2.1, tredje avsnitt er oppdatert. Vernepliktsverket endret navn 1.1.2014, og heter nå Forsvarets personell- og vernepliktssenter.

  • Ny: RS 2014-011 Retningslinjer for behandling av meldinger om statsborgerskap, søknader om å beholde statsborgerskap og vurdering av tap av norsk statsborgerskap (28.05.2014)

    Nytt rundskriv som gjelder for UDIs oppholdsavdeling, utenriksstasjonene og politiet. Rundskrivet gir retningslinjer for UDIs behandling av saker knyttet til erverv av statsborgerskap ved melding for nordiske borgere, tap av statsborgerskap og søknader om å beholde norsk statsborgerskap. Rundskrivet gir også retningslinjer til utenriksstasjonene når de oppdager at norske statsborgere har ervervet fremmed statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen