Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

UDI rundskriv

RS 2014-015
Dokument-ID : RS 2014-015
Saksnummer : 12/2042-21
Sist endret : 18.03.2016
Dokumentdato : 09.07.2014
Mottakere :

Asylmottakene
Utlendingsdirektoratet

Opplysningsplikt til barnevernet


1. Innledning

2. Generelt om opplysningsplikten

3. Hvem gjelder opplysningsplikten for?

4. Forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten

5. Nærmere om vurderingene for når opplysningsplikten til barnevernet inntrer

6. Innholdet i en bekymringsmelding

7. Informasjon til foreldrene

8. Tilbakemelding fra barneverntjenesten

9. Opplysningsplikt ved pålegg

9.1. Klage over pålegg

10. Innhenting av opplysninger fra barnevernet

11. Rutiner for oversendelse av bekymringsmelding og registrering i DUF

1. Innledning

Formålet med retningslinjene er å gi en veiledning til saksbehandlere og ansatte i mottak om når den lovpålagte opplysningsplikten til barneverntjenesten inntrer. Bestemmelsene overlater i stor grad skjønnsmessige vurderinger til den som skal anvende dem, og retningslinjene tar ikke sikte på å regulere uttømmende når plikten inntrer. De gir imidlertid veiledning for hvordan bestemmelsene skal forstås.

2. Generelt om opplysningsplikten

Barnevernlovens formål [1] er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. For at barneverntjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver, er de avhengig av opplysninger fra andre som gjennom sitt arbeid får kjennskap til opplysninger om barn som er i alvorlige omsorgs- og livssituasjoner. Barnevernloven gjelder for alle barn uavhengig av barnets nasjonalitet eller oppholdsstatus i Norge.

I barnevernloven fremgår reglene om opplysningsplikt i § 6-4 annet ledd. For ansatte i utlendingsmyndighetene og ansatte i mottak er opplysningsplikten særskilt regulert i utlendingsforskriften § 17-6.

Opplysningsplikten gjelder både meldinger som utlendingsmyndighetene eller ansatte i mottak gir på eget initiativ (også kalt varslingsplikt/meldeplikt) og opplysninger de gir etter pålegg fra barneverntjenesten.

3. Hvem gjelder opplysningsplikten for?

Opplysningsplikten til barnevernstjenesten gjelder for alle i utlendingsmyndigheten og ansatte ved asylmottak, uavhengig av hvem som driver mottakene, jf. utlendingsforskriften § 17-6.

Opplysningsplikten er pålagt den enkelte ansatte, og ikke utlendingsmyndighetene eller mottakene som sådan. Av eget tiltak betyr at det er et selvstendig og personlig ansvar, som den ansatte ikke kan velge bort om vilkårene er tilstede. Selv om opplysningsplikten gjelder for den enkelte, kan de enkelte enhetene, områdene, mottakene etc. etablere rutiner som innebærer at opplysningene til barneverntjenesten formidles gjennom en overordnet, for eksempel nærmeste leder. En slik rutine fratar likevel ikke den enkelte ansatte sitt selvstendige ansvar for å formidle opplysningene til barneverntjenesten, dersom leder unnlater å videreformidle opplysningene, eller ikke er enig i at forholdet bør meldes videre.

4. Forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten

Opplysningsplikten etter barnevernloven og utlendingsloven går foran taushetsplikten i andre lover. Det er ikke nødvendig at foreldrene har samtykket til at informasjon gis til barnevernet. Lovgiver har her foretatt en avveining mellom foreldrenes rett til personvern og rett til omsorg for egne barn, og barnets rett til personvern og vern mot alvorlige former for omsorgssvikt.

Selv om barnevernet gjennom sine undersøkelser finner at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, har ikke den som ga opplysningene brutt sin taushetsplikt så lenge det på tidspunktet da opplysningene ble gitt var grunn til å tro at det forelå omsorgssvikt. Den som ga opplysningene har da bare gjort det som er pålagt etter barnevernloven § 6-4 og utlendingsforskriften § 17-6.

5. Nærmere om vurderingene for når opplysningsplikten til barnevernet inntrer

Opplysningsplikten til barneverntjenesten inntrer i de mest alvorlige tilfellene; når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd [2].  Når UDI eller mottak melder fra til barnevernet, så er det opp til barnevernstjenesten å vurdere forholdene nærmere. Det er ikke tilstrekkelig at UDI eller mottak har satt i gang hjelpetiltak på egen hånd, eller får hjelp fra andre instanser i forhold til problematikken barnet står ovenfor, hvis plikten til å melde fra først er tilstede. Saksbehandler eller ansatt på mottak skal melde selv om andre, for eksempel mottaket vedkommende bor på, har meldt. Dette kan ha stor betydning for barnevernet i forhold til prioritering og indikasjon på alvorlighet.

Hvis saksbehandler eller ansatt på mottak har meldt fra til barneverntjenesten om et barn og de etterpå får ny informasjon som utløser opplysningsplikt, er vedkommende forpliktet til å melde fra om den nye informasjonen. Det er ikke slik at plikten er oppfylt fordi om saksbehandler eller ansatt på mottak allerede har meldt fra til barneverntjenesten. Mottar saksbehandler eller ansatt på mottak nye opplysninger som vurderes som så alvorlige at opplysningsplikten igjen utløses, skal de nye opplysningene gis barneverntjenesten.

Når utløses opplysningsplikten – «grunn til å tro»
Det er ikke slik at enhver svikt i omsorgen skal meldes videre til barnevernet. Hvorvidt forholdet er så alvorlig at det foreligger meldeplikt beror på en konkret og skjønnsmessig vurdering av en rekke forhold. Grunnløse bekymringsmeldinger kan være belastende for både foreldre og barn, og derfor er det nødvendig å stille visse krav til begrunnelsen bak bekymringsmeldingen. Terskelen må imidlertid ikke legges så høyt at lovens formål om å avverge mishandling og alvorlig omsorgssvikt av barn, ikke blir ivaretatt.

Uttrykket ”grunn til å tro”, stiller ikke krav om sikker kunnskap, eller at omsorgssvikten eller mishandlingen er dokumentert, men det kreves allikevel mer enn en vag mistanke. Det skal foretas en konkret vurdering av situasjonen ut i fra faglig skjønn og ut fra den kjennskapen og de opplysningene vedkommende har om det enkelte barnet. Saksbehandler eller ansatt i mottak må ha en begrunnet bekymring for om et barn blir mishandlet i hjemmet eller om det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, og det er en fare for at barnet tar vesentlig skade av å leve under forholdene.

Hvis saksbehandler eller ansatt i mottak er i tvil om bekymringen er så alvorlig at den skal meldes til barneverntjenesten, kan det være nyttig å diskutere saken anonymt med andre fagpersoner. Det er også mulig å drøfte saken anonymt med barneverntjenesten for i samarbeid vurdere om det er nødvendig å undersøke saken nærmere. Dersom saken drøftes anonymt, er det viktig å huske på at man ikke må bruke opplysninger som gjør det mulig å identifisere barnet eller foreldrene.

Eksempler på forhold som kan gi grunn til bekymring
Nedenfor følger noen eksempler på forhold som kan gi grunn til bekymring og som kan oppstå ved UDIs behandling av saker. Eksemplene ikke er uttømmende:

  • I saker der saksbehandler/mottaksansatt blir oppmerksom på at det er inngått et tvangsekteskap, og hvor det er risiko for at yngre søsken (i Norge) også står i fare for å bli utsatt for tvangsekteskap, må dette meldes til barnevernet.

  • Dersom vi har grunn til å tro at et barn risikerer kjønnslemlestelse, må dette meldes til barnevernet, jf. instruks GI-2012-003 kap. 8. Barn som risikerer kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet, har rett til beskyttelse i Norge. Det avgjørende er om det er grunn til å tro at barnet vil bli utsatt for kjønnslemlestelse, til tross for at barnet gis oppholdstillatelse i Norge. Her kan for eksempel foreldrenes holdning og manglende vilje til å beskytte mot kjønnslemlestelse ha betydning. Dersom barnet har søstre som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse kan dette også ha betydning. Det er relevant å se hen til "Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse" utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet i 2008. Kapittel 5 i veilederen omhandler opplysningsplikten til barnevernet i kjønnslemlestelsessaker og angir blant annet faktorer som kan være sentrale for vurderingen. 

  • Det skal sendes bekymringsmelding til lokal barneverntjeneste, dersom det er mistanke om at et barn, ofte enslige mindreårige, kan være offer for menneskehandel, og/eller er involvert i kriminelle miljøer. Hvis det er fare for utnytting i menneskehandel kan det fattes vedtak om tvangsplassering etter barnevernloven § 4-29.

  • Dersom vi mottar opplysninger om at et barn som skal bosette seg i Norge blir eller kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, må dette meldes barnevernet. Dette gjelder også i de tilfellene der forholdet ikke er tilstrekkelig til at vi kan avslå søknaden etter utlendingsloven § 40 femte ledd, jf. sjette ledd.

  • I søknader om familieinnvandring fra voksne personer kan vi motta informasjon om barn bosatt i Norge som har tilknytning til den familien vedkommende søker familieinnvandring med. Dersom det i forbindelse med behandlingen av søknaden fremkommer opplysninger som gir grunnlag for å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, skal saksbehandler sende bekymringsmelding til barnevernet.

  • Der barn er tatt med til Norge av andre enn foreldrene eller den/de med foreldreansvar, kan det være aktuelt å sende en bekymringsmelding til barnevernet. For eksempel i saker der referansepersonen ønsker å adoptere barnet eller overta foreldreansvaret, men dette ennå ikke er formalisert. Selv om vi ikke har konkrete opplysninger om omsorgssvikt eller mishandling, vil grunnlaget for meldingen i en slik situasjon være knyttet til at barnet ikke har personer i Norge med foreldreansvar, og at norske myndigheter derfor har et særlig ansvar for disse barna.

  • Der vi har opplysninger om at barn med oppholdstillatelse i Norge bor hos andre enn foreldrene, for eksempel hos venner eller annen familie, kan det etter en konkret vurdering vært grunn til å sende bekymringsmelding til barnevernet.  Det samme gjelder for enslige mindreårige asylsøkere eller mindreårige som søker annen oppholdstillatelse og som flytter privat uten offentlig hjelp.

  • I situasjoner der saksbehandler eller mottaksansatt kjenner til at en eller begge foreldrene til et barn som oppholder seg eller er bosatt i Norge har alvorlige psykiske helseproblemer, og har grunn til å tro at barnet av den grunn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, kan det være aktuelt å sende en bekymringsmelding.

  • I situasjoner der kvinner eller menn som har omsorg for barn i Norge utsettes for vold i nære relasjoner, kan det være grunn til å melde fra til barnevernet. Den omstendighet at barnet er eksponert for vold i familien, kan være en så alvorlig mangel ved barnets omsorgssituasjon at det gir grunnlag for videre undersøkelser fra barnevernet.

  • Der det foreligger mangel på undersøkelse eller behandling av livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, eller barnet ikke får dekket særlige behov for behandling.

  • Det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger.

6. Innholdet i en bekymringsmelding

For barnevernsmyndighetene er det svært viktig å få mest mulig informasjon i forbindelse med meldingen, slik at de har et godt grunnlag for å gå inn og vurdere situasjonen. Det er derfor viktig at det begrunnes tydelig hvorfor vi sender en bekymringsmelding.

Bekymringsmeldingen bør være skriftlig, selv om det også er mulig å melde fra muntlig. I akutte situasjoner skal meldingen gis muntlig[3].

Som offentlig ansatt er ikke plikten oppfylt dersom opplysningene gis anonymt. Avsenders navn og arbeidssted skal alltid påføres meldingen, slik at barneverntjenesten på best mulig måte kan vurdere innholdet i meldingen og om det er behov for å innhente ytterligere opplysninger.

En bekymringsmelding bør inneholde følgende opplysninger

  • Personopplysninger som navn, fødselsdato, nasjonalitet, DUF - nummer, ankomstdato til Norge, adresse på barnet og navn til foreldre/omsorgspersoner. Hvilket språk barnet snakker. Eventuelt også hvem som er representant og advokat og eventuelle kopiadressater.

  • Barnets historikk, for eksempel når det ankom Norge, hvor det har bodd og eventuelt om det har deltatt på aktiviteter.

  • Beskrivelse av den aktuelle situasjonen. Hvilke opplysninger er det som ligger til grunn for bekymringen og hva er det man konkret er bekymret for. Det er viktig at man skiller mellom fakta og egne vurderinger.

  • Beskrivelse av igangsatte tiltak, for eksempel lege/helsesøster. Eventuell logg på saken.

7. Informasjon til foreldrene

Som et utgangspunkt bør foreldrene få informasjon om at det vil bli sendt melding til barneverntjenesten.

I enkelte situasjoner bør likevel saksbehandler eller ansatt på mottak overlate til barneverntjenesten eller politi å vurdere når og på hvilken måte foreldrene skal bli informert. Årsaken til dette er at informasjon til foreldrene i enkelte tilfeller hindrer barneverntjenesten eller politi å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse. Informasjon til foreldrene kan også i noen tilfeller svekke bevis.

Eksempler på slike situasjoner hvor dette kan være aktuelt er der det er mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep, ved mistanke om at barnet er utsatt for vold eller overgrep og dersom det å informere foreldrene kan medføre fare for noens liv eller helse. Foreldrene bør heller ikke varsles dersom bekymringen gjelder tvangsekteskap. Saksbehandler eller ansatt på mottak må vurdere dette konkret i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av de opplysningene bekymringen gjelder.

8. Tilbakemelding fra barneverntjenesten

Når saksbehandler, ansatt i utlendingsmyndighetene eller mottaksansatt har sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten, har barneverntjenesten en plikt til å gi tilbakemelding til den som har gitt meldingen, jf. barnevernloven § 6-7a.

Barneverntjenesten skal sende tilbakemelding innen tre uker etter at de mottok meldingen, og skal bekrefte at den er mottatt. Barneverntjenesten kan la være å sende slik tilbakemelding dersom meldingen er åpenbart grunnløs eller der andre særlige hensyn taler mot. Dette gir barneverntjenesten anledning til å avgjøre selv ut fra sitt faglige skjønn om tilbakemelding skal gis eller om en slik tilbakemelding vil være til skade for barnet eller familien[4]. 

Når en bekymringsmelding kommer fra noen som er omfattet av opplysningsplikten i barnevernloven § 6-4 annet ledd, så skal barneverntjenesten i tilbakemeldingen også opplyse om de har åpnet undersøkelsessak. Hvis det er åpnet en undersøkelsessak skal barneverntjenesten gi en ny tilbakemelding innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført. I denne tilbakemeldingen skal barneverntjenesten gi opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om saken følges opp videre fra barnevernets side.

Barneverntjenesten skal i utgangspunktet ikke gi opplysninger om hvilke tiltak som er, eller kan bli, iverksatt. De kan likevel gi en slik tilbakemelding når de skal iverksette tiltak som saksbehandler eller ansatt i mottak trenger å vite av hensyn til sin videre oppfølgning av barnet. Det er barneverntjenesten som i det enkelte tilfelle må vurdere om det er nødvendig å gi opplysninger om den videre oppfølgningen av barnet.

9. Opplysningsplikt ved pålegg

UDI har også plikt til å gi opplysninger til barnevernet etter anmodning fra barneverntjenesten. Barnevernsmyndighetene kan gi utleveringspålegg etter barnevernloven § 6-4 annet ledd i to sammenhenger:

a) Til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.

b) I forbindelse med sak som fylkesnemnda skal avgjøre etter §§ 4-19, 4-20 og 4-21.

Det er det organet som gir pålegget (barnevernstjenesten/fylkesnemnda) og ikke den enkelte saksbehandler i UDI eller ansatte på mottaket, som skal vurdere om vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt. Det er også de som definerer hvilke opplysninger som er relevante for saken. Det organet som gir pålegget bør imidlertid til en viss grad konkretisere hvilke opplysninger de har behov for og begrunne hvorfor. I utgangspunktet har barneverntjenesten/fylkesnemnda taushetsplikt ovenfor organer som er pålagt å utlevere opplysninger til dem. Etter samtykke etter forvaltningsloven § 13 b nr. 2 kan det gjøres unntak fra taushetsplikten. Dette innebærer at barneverntjenesten/fylkesnemnda kan videreformidle opplysninger som er nødvendige for å sikre at UDI gir ut all informasjon som er relevant i forhold til den konkret barnevernssaken.

Utleveringsplikten gjelder opplysninger, og ikke dokumenter.  Dette gir adgang til å gjengi opplysninger fra dokumenter, gjerne som en oppsummering. Det er imidlertid viktig å sikre at de utdragene og oppsummeringene som gis har en form og et uttrykk som gjengir informasjonen korrekt og ikke blir en fortolket utgave av saken. Noen ganger kan det derfor være mer riktig å gi ut et helt dokument dersom det gir et mer korrekt uttrykk for den informasjonen barneverntjenesten/fylkesnemnda har bedt om.

Det også et krav om relevans før opplysningene utleveres [5]. Kravet innebærer at innhentingen ikke må omfatte unødvendige eller overflødige personopplysninger. Både den som pålegger og saksbehandlere i UDI har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i større omfang enn det som er nødvendig. I noen tilfeller kan UDI legge til grunn at deler av asylintervjuet kan inneholde informasjon som ikke er relevant for barneverntjenesten/fylkesnemnda å kjenne detaljene i, for eksempel detaljer i beskyttelsesgrunnlaget, hvordan intervjuet har forløpt, detaljer i helseanførsler, informasjon om familie/relasjoner i hjemlandet etc.

For å gjøre barnevernsmyndighetene/fylkesnemnda i stand til å konkretisere hva de trenger, kan saksbehandler i UDI bidra gjennom å angi generelt hvilke opplysninger og dokumenter som foreligger i saken, for eksempel et asylintervju, en helseattest, en politianmeldelse etc., som vedkommende antar har betydning for barnevernet å kjenne til.

Saksbehandler i UDI kan bare bli pålagt å gi opplysninger som vedkommende allerede har. Saksbehandlere har altså ingen plikt til å innhente nye opplysninger som de ikke er besittelse av.

9.1. Klage over pålegg

Hovedregelen er at UDI må rette seg etter barnevernstjenestens/fylkesnemndas pålegg, med unntak av de tilfellene der det er åpenbart at utleveringspålegget ikke bygger på en korrekt lovforståelse. For eksempel dersom barneverntjenesten/fylkesnemnda krever å få utlevert hele asylintervjuet og saksbehandler ser at mange av opplysningene i saken åpenbart ikke er relevant for den saken barneverntjenesten ønsker belyst.

Det er anledning til å kreve en skriftlig begrunnelse for hvorfor barneverntjenesten/fylkesnemnda har behov for opplysningene, dersom saksbehandler mener at barneverntjeneste/fylkesnemnda ikke har behov for opplysningene.

Det er en rett til å klage over pålegg om å gi opplysninger etter forvaltningsloven § 14. Det kan da klages over spørsmålet om det foreligger en opplysningsplikt og/eller om opplysningene er relevante. Det er det organet som fremmer pålegget som klagen skal sendes til. Utlevering av irrelevante opplysninger vil innebære et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Skulle barnevernsmyndighetene/fylkesnemnda finne at det er påtrengende nødvendig med opplysningene før en eventuell klagesak er avgjort, må han eller hun som har klaget, likevel gi opplysningene før klagesaken er avgjort.

10. Innhenting av opplysninger fra barnevernet

Ved UDIs saksbehandling vil det i enkelte tilfeller være behov for å innhente opplysninger fra barnevernet som kan ha betydning for UDI sin behandling av saken. I mange tilfeller vil opplysningene være relevante for barnets omsorgssituasjon. Dette er nærmere regulert i barnevernloven § 6-7 tredje ledd, jf. forvaltningsloven § 13 b nr.5.

Det er den enkelte barnevernstjeneste eller institusjon som i hvert enkelt tilfelle selv skal vurdere og ta standpunkt til om formidling av opplysninger er nødvendig. Dette er nærmere regulert i rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet [6].

11. Rutiner for oversendelse av bekymringsmelding og registrering i DUF

Saksbehandleren i UDI skal skrive brev til lokal barnevernstjeneste i eDok:

  • Velg korrespondanse ut, dokumenttype ”sensitive dokumenter” og ”bekymringsmelding”.
  • Etter at brevet er lagret, gå til hendelseslista. Marker hendelsen og skriv «bekymring» i merknadsfeltet.
  • Brevet skrives ut og sendes som vanlig post.
  • Hvis saksbehandleren også har gitt opplysninger per telefon skal telefonsamtalen registreres i DUF: Velg korrespondanse ut i eDok, «svar/informasjon/bekreftelse» og «telefonhenvendelse». Dersom telefonsamtalen ikke inneholder viktige opplysninger utover det som står i brevet, holder det å skrive meldingstekst: «Se bekymringsmelding». Ved behov for å skrive telefon-notat, velg «internt notat […]». Når telefonhenvendelsen er arkivert, gå til hendelseslista. Marker hendelsen og skriv «bekymring» i merknadsfeltet.

Dersom barnet har en sak i DUF, er det naturlig å registrere bekymringsmeldingen i barnets sak. Dersom barnet ikke har en egen sak i DUF (for eksempel hvis barnet er norsk borger og vært det fra fødsel), men vi har fått kjennskap til bekymringen i behandlingen av sak til en av foreldrene eller en annen person, skal meldingen registreres i den saken der vi ble kjent med opplysningene.

Når opplysningene registreres på foreldrenes sak, har foreldrene som hovedregel krav på innsyn i dokumentet. Innsyn kan imidlertid nektes på grunn av opplysningens innhold, jf. forvaltningsloven § 19. Hvorvidt vi kan nekte en part innsyn vil bero på en konkret vurdering. For nærmere veiledning, se RS 2014-010 Partsinnsyn – partens rett til å gjøre seg kjent med opplysninger i egen sak etter forvaltningsloven §§ 17-21. Se også kapittel 7 «Informasjon til foreldrene» ovenfor.

Mottaksansatte skal

  • bruke malen i vedlegget til dette rundskrivet når de skal sende bekymringsmelding til barneverntjenesten. 
  • Bekymringsmeldingen skal sendes per post til lokal barneverntjeneste.
  • Den mottaksansatte skal sende kopi av bekymringsmeldingen som er sendt barneverntjenesten til UDIs regionkontor per post eller som vedlegg til kryptert e-post, slik at regionkontoret kan registrere korrespondansen i DUF. Utlevering av personopplysninger fra kommunale mottak til UDIs regionkontor er hjemlet i forvaltningsloven § 13 b nr. 5. Private mottak kan utlevere personopplysninger til UDI i henhold til drifts og databehandleravtalene mellom mottak og UDI.

Regionkontoret skal

  • registrere i DUF kopien av bekymringsmeldingen som er sendt fra mottaket til barneverntjenesten. Meldingen skal registreres som korrespondanse i den aktuelle utlendingssaken (sensitivt dokument). Skriv «bekymring» ved registrering av bekymringsmeldingen til barneverntjenesten.
  • sende etatsintern melding til aktuell vedtaksenhet i UDI eller UNE, eller til PU om at informasjon i sak foreligger.
  • registrere eventuelle nye opplysninger i mottaksmerknadsfeltet under integreringsfanen i DUF. Hvis opplysninger er relevante for asylsaksbehandlingen, skal regionkontoret sende en etatsintern melding til vedtaksenheten i UDI eller UNE eller til PU, eventuelt sende et notat i DUF.

 

Stephan Mo
avdelingsdirektør

Kontakt: Analyse- og utviklingsavdelingen, Regelverksenheten

 


[1] Barnevernloven § 1-1

[2] Bestemmelsen viser til §§ 4-10, 4-11 og 4-12 som beskriver situasjoner som kan karakteriseres som at et barn blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Den viser også til § 4-24 som omfatter vedvarende alvorlige adferdsvansker. Terkelen for når opplysningsplikten inntrer er forsøkt presisert gjennom henvisningen til disse bestemmelsene.

[3] RS 2011-007 punkt 5.6.3 Utlendingsforvaltningens ansvar for å legge til rette for å identifisere og gi oppfølging til mulige ofre for menneskehandel

[4] Ot.prp.nr 69 (2008-2009) s. 84

[5] I saker for fylkesnemnda presiserer barnevernloven § 6-4 at pålegget må gjelder opplysninger som ” er nødvendige for å kunne vurdere..”. Dette nødvendighetskravet må også innfortolkes i saker som behandles av kommunens barnevernstjenester. Personopplysningsloven § 11 stiller også det samme relevanskravet og personopplysningsloven gjelder også for barnevernsmyndighetene.

[6] Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, Q-24/2005.

Siste endringer
  • Endret: RS 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet (18.03.2016)

    Punkt 11 om rutiner for oversendelse av bekymringsmelding til barneverntjenesten og registrering i DUF, er oppdatert med klare rutiner og punktlister om hvem som skal gjøre hva, og hvordan. Presiseringene er relevante både for saksbehandlere i UDI, mottaksansatte og regionkontorene.

  • Ny: RS 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet (09.07.2014)

    Rundskrivet gir veiledning til saksbehandlere i UDI og ansatte i mottak om når den lovpålagte opplysningsplikten til barneverntjenesten inntrer.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen