Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2006-063872
Dokumentdato : 03.03.2008

Pågripelse. Bortvisning. Menneskerettigheter. Rettslig interesse

Algirsk statsborger med oppholds- og arbeidstillatelse i Frankrike ble pågrepet 11. desember 2002 og bortvist fra Norge 13. desember 2002 med hjemmel i utlendingsloven. Han reiste krav om erstatning og oppreisning av staten da han hevdet at han hadde vært utsatt for ulovlig frihetsberøvelse og krenkelse av EMK. Tingretten delte saken slik at den bare behandlet spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Tingretten frifant staten, og lagmannsretten kom til samme resultat. Lagmannsretten avviste påstandene om fastsettelsesdom for at det forelå krenkelse av EMK. Spørsmålet om krenkelse ble behandlet i premissene.

Saken gjelder krav om erstatning mot staten v/ Justisdepartementet for økonomisk tap og oppreisning som følge av frihetsberøvelse og bortvisning fra riket i 2002. Både for tingretten og lagmannsretten ble saken delt, slik at den er begrenset til å gjelde spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag.

       A er algirsk statsborger, men har oppholds- og arbeidstillatelse i Frankrike, der han også har familie. Den 10. desember 2002 ankom han Gardermoen fra Frankrike via Frankfurt på en flybillett med retur 9. januar 2003. Han brakte med seg 1800 Euro og 736 norske kroner. Han hadde et utreisestempel fra Schengen samme dag i passet.

       I Oslo oppsøkte han Hotell Plaza i sentrum, der han også tilbrakte natten i hotellets røykerom. I løpet av kvelden eller dagen etter filmet han med et medbrakt videokamera fra hotellets toppetasje utover i byen. Dagen etter fikk han hjelp til å finne et rimeligere overnattingssted i ** gate 45.

       Detaljene i hva som skjedde på overnattingsstedet i ** gate 45 er ikke helt klare, men hovedtrekkene er som følger: A leverte pass og etter sigende også dokument om oppholdstillatelse i Frankrike til pensjonatets eier, B. B kontaktet politiets utlendingsenhet som ankom med to mann kort tid etter. Disse tok med seg dokumentene tilbake til politikammeret og returnerte noen timer senere sammen med en tredje polititjenestemann. Polititjenestemennene pågrep A og førte ham til politihuset hvor han satt til han ble bortvist og uttransportert den 13. desember. Samme dag som pågripelsen fant sted, skrev politiførstebetjent Haga en anmeldelse. Her ble det gjort oppmerksom på at passet beskrev A som 156 cm høy, mens han selv sa at han var 178 cm høy. Videre at A hadde sagt at han var turist og ville returnere 9. januar året etter. Det ble i anmeldelsen også påpekt at passet inneholdt et utreisestempel fra Schengen, mens A skal ha reist innen Schengen. Videre heter det i anmeldelsen: « B forklarte at anmeldte etter hans skjønn oppførte seg mistenkelig da han leide rom hos ham. Anmeldte hadde sjekket de andre rommene i korridoren og spurt om det var andre som bodde der eller om de var tomme. »

       Etter ankomst politihuset den 11. desember ble det skrevet en arrestjournal hvor det fremgår at pågripelse skjedde kl. 21.00 og at pågripelsen ble opprettholdt kl. 22.30 av Brodal. I rubrikken « Pårørende som skal varsles » og rubrikken « Advokat » nevnes at det skal ha vært språkproblemer.

       I pågripelsesbeslutningen utferdiget kl. 22.30 er grunnlaget oppgitt å være » Bortvisning ved innreise, jfr. Utlendingsloven § 27 eller § 57 « ved at han « Ikke kan sannsynliggjøre formålet med sitt opphold i Norge », samt at » .. det foreligger særlig grunn til å frykte for at ovennevnte vil unndra seg iverksetting av vedtaket. « I utdraget fra vaktjournalen samme dag nevnes som en viktig opplysning at videokameraet som ble beslaglagt hos A, inneholdt en film fra flyplass i Frankrike og i Frankfurt samt filming av Hotell Plaza i Oslo fra utsiden mens han sier » Al - Qaida « . Politiets sikkerhetstjeneste ble informert.

       Dagen etter ble det med hjemmel i utlendingsloven § 27 første ledd bokstav a og c truffet vedtak om bortvisning, med den begrunnelse at A ikke kunne sannsynliggjøre sitt opphold i riket og hadde et pass som inneholdt opplysninger som ikke var riktige. Av standardteksten fremgår at A skal ha blitt informert om sin rett til fullmektig, om rettshjelp, om rett til å sette seg i kontakt med hjemlandets representasjon og andre organer. Vedtaket inneholder ellers standardformuleringer om muligheten for utsatt iverksetting og klagerett. Det er framlagt et dokument » Underretning om vedtak « der det nederst er notert med håndskrift at A har nektet å skrive under. Underretningen om vedtak er påført navnet til politibetjent Ronny Berglund, men den er ikke undertegnet verken av ham eller andre.

       Uttransporteringen skjedde 13. desember med tre ledsagere. Det heter i beordringen om dette: » 3 leds. pga rabiat. Veldig uvillig - sloss med tj.menn « . Totale kostnader ved uttransporteringen kom på 61 890 kroner. Av utreiserapporten fremgår at utreisen forløp uten problemer.

       A skrev få dager etter hjemkomst brev til Den norske ambassaden i Paris hvor han beklaget seg over måten han var blitt behandlet på i Norge. I mars 2003 sendte han et dokument benevnt klage til Oslo byrett (nå tingrett). Dokumentet ble oversendt til politiet 15. januar 2004. I politiets innstilling til Utlendingsdirektoratet (UDI) fant politiet ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak om bortvisning.

       På vegne av A skrev advokat Mørk den 3. august 2004 en utfyllende begrunnelse for klagen til UDI. Det ble framsatt krav om at bortvisningen ble opphevet, at A hadde rett til innreise i landet med gyldig pass og oppholdstillatelse i Frankrike, at pågripelsen, fengslingen og uttransporteringen hadde vært ulovlig og at A ikke var ansvarlig for kostnadene.

       UDI fattet vedtak i klagesaken 15. april 2005. Direktoratet la til grunn at A ikke var blitt forhåndsvarslet, men mente at dette ikke var noen ubetinget saksbehandlingsfeil.

       Direktoratet pekte på at feil i passet ikke gjorde dette ugyldig som reisedokument, og la til grunn at utlendingsloven § 27 første ledd bokstav a første alternativ da ikke kunne være et korrekt rettslig grunnlag for vedtaket.

       Direktoratet vurderte bortvisningsvedtaket slik at det manglet en tilstrekkelig begrunnelse, men fant å ville ratihabere vedtaket med en slik begrunnelse som fulgte av vedtaket. Direktoratet la vekt på den omtalte videofilmen og A opptreden på pensjonatet og var av den oppfatning at han ikke hadde sannsynliggjort sitt opphold i landet. Direktoratet mente det var trekk i saken som kunne gi grunn til bekymring vurdert opp mot den økte faren for terrorisme. Direktoratet kom til A ikke var blitt underrettet om vedtaket, men at dette ikke hadde betydning for avgjørelsens innhold. Bortvisningsvedtaket ble derfor opprettholdt.

       På vegne av A har advokat Mørk i flere brev anmodet om omgjøring av vedtaket, senest i brev av 6. september 2005, men uten at dette hittil har ført fram.

       A anmeldte også flere av polititjenestemennene, men anmeldelsen ble henlagt av statsadvokaten. Klage til Riksadvokaten over henleggelsen førte ikke frem.

       A reiste ved stevning av 10. august 2004 sak for Oslo tingrett med krav om erstatning og oppreisning. Ved brev av 6. september 2005 besluttet tingretten å dele saken i medhold av tvistemålsloven § 98 annet ledd, slik at retten bare behandlet spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag i saken.

       Oslo tingrett avsa 9. februar 2006 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ved lagmannsrettens beslutning av 29. mars 2007 ble behandlingen av ankesaken delt på samme måte som for tingretten, jf. tvistemålsloven § 98 annet ledd. Ankeforhandling er holdt i Borgarting lagmannsretts hus 15. til 17. januar 2008. A møtte og ga forklaring. Det ble avhørt sju vitner. Dokumentasjonen for øvrig fremgår av rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom lider av flere saksbehandlingsfeil, men ankende part vil ikke legge ned påstand om opphevelse av dommen, da det legges til grunn at lagmannsretten vil treffe en realitetsavgjørelse.

       Det anføres imidlertid at den påankede avgjørelsen lider av selvmotsigelser og tvetydighet som omhandlet i tvistemålsloven § 384 femte ledd. Tingretten har videre helt unnlatt å begrunne hvorfor pågripelsen og fengslingen av A etter utlendingsloven § 41 femte og åttende ledd var lovlig. Flere anførsler i saken er ikke behandlet:

- at det ikke er protokollert noen vurdering av forholdsmessigheten ved inngrepet, jf. straffeprosessloven § 170 a og rettspraksis knyttet til den bestemmelsen.
- dommen har ingen bemerkninger knyttet til betydningen av manglende forhåndsvarsling, at det ikke ble gitt anledning til å sette seg i kontakt med sitt lands representasjon med videre, manglende informasjon om retten til advokat på det offentliges bekostning, samt manglende informasjon om innholdet av bortvisningsvedtaket, retten til å begjære oppsettende virkning og klagerett.

       Tingretten har foretatt en vilkårlig eller forutinntatt bevisvurdering når retten konstaterer at A har forklart seg uriktig og frakjenner ham troverdighet.

       Tingretten har foretatt feil lovanvendelse når det gjelder bortvisningsvedtaket. Det er ikke hjemmel for bortvisning, verken etter utlendingsloven § 27 første ledd bokstav a eller bokstav c.

       A hadde gyldig pass. Han kom inn i Norge med passet. Det var også gyldig etter passforskriften. Forskriften oppstiller ikke noe krav om at passet skal inneholde opplysninger om høyde. UDI fastslo i vedtak av 15. april 2005 at passet var gyldig, og at feilskrift ikke var gyldig grunn til bortvisning etter § 27 første ledd bokstav a.

       Feilskriften i passet kunne i høyden gi foranledning til å undersøke forholdet nærmere, som går over i spørsmålet om hvilken saksbehandling som i tilfelle skulle ha skjedd og om det skjedde saksbehandlingsfeil i denne sammenheng.

       Det er heller ikke hjemmel for bortvisning etter § 27 første ledd bokstav c. Det er lagt til grunn feil faktum i bortvisningsvedtaket. Det ble uriktig lagt til grunn at det var « påfallende » at A skulle være borte fra sin familie i én måned over jul og nyttår. Han tok bare sikte på å være i Norge i én til to uker. Videre er det feil faktum at han hadde lite penger for oppholdet. Han hadde mer enn nok til det begrensede oppholdet han hadde tenkt seg. Det er også feil at det skulle ha vært noe « mistenkelig » ved hans opptreden på pensjonatet. Han ønsket bare å bytte til et større rom som var bedre renholdt.

       Likeledes var politiets utlegning av videofilmen i A' videokamera som et etterretningsdokument for Al Quaida helt uholdbar, noe også tingretten konstaterer, men ikke tillegger betydning fordi filmen angivelig ikke skal ha spilt noen rolle for vedtaket.

       Det er i strid med Rundskriv UDI 2001-025 å overprøve A oppgitte turistformål siden han kom fra et visumfritt land.

       Det foreligger flere saksbehandlingsfeil under forvaltningssaken. Det er en gjennomgående feil at hensynet til kontradiksjon ikke er ivaretatt. Eksplisitt behandler tingretten kun det forhold at tolk ikke ble benyttet. Tingretten tar ikke stilling til bevisspørsmålet om tolk faktisk ble benyttet, idet man legger til grunn at vedtaket om bortvisning ville ha blitt det samme uansett. Denne bevisvurdering og lovanvendelse bestrides.

       For øvrig er tingrettens drøftelse av saksbehandlingsfeilene knyttet til en bevisvurdering av hva A « må ha forstått ». Det er et krav både etter utlendingsloven med forskrifter og etter EMK at meddelelsene gis verbalt på et språk utlendingen behersker tilstrekkelig. Antagelser A måtte kunne ha basert på fakter og begivenhetenes gang for øvrig, er ikke meddelelser i forvaltningssak. Han ble ikke gitt noen mulighet for å oppklare saksforhold eller på annet vis influere på den saken som angikk ham.

       Foruten manglende forhåndsvarsel, manglende meddelelse av vedtak og opplysning om retten til å begjære oppsettende virkning og å klage, skulle A ha vært gitt anledning til å sette seg i kontakt med sin ambassade/konsulat og han skulle ha blitt informert om rett til advokat. Han fikk ikke forhåndsvarsel eller meddelelse av vedtaket på et språk han forsto - heller ikke opplysning om retten til dokumentinnsyn, klageadgang, adgang til å begjære oppsettende virkning, retten til å få fengslingen av ham behandlet av retten m.v. Unnlatelse av å forhåndsvarsle er klart i strid med forvaltningsloven § 16.

       Utlendingsloven § 33 om rett til å uttale seg må suppleres med EMK artikkel 5 nr. 2. Denne bestemmelsen er klart overtrådt. Han skulle få gjort sine rettigheter gjeldende før bortvisningsvedtaket ble truffet. Dette må føre til ugyldighet, også når man tar i betraktning forvaltningsloven § 41. Det er en nærliggende mulighet for at manglende kontradiksjon har influert på vedtakets innhold.

       Uansett spørsmålet om bortvisningsgrunn eller ikke, var det ingen foranledning til å fengsle A for å sikre hans utreise etter bortvisningsvedtak. Forvaltningsvedtaket begrunner det ikke. Tingretten knyttet heller ikke noen bemerkninger til hvorfor dette skulle ha vært nødvendig. Det er ikke begrunnet hvorfor en person, bosatt i Frankrike og som kan bevege seg fritt over landegrensene i Schengen og kunne returnere til Norge dagen etter, skulle unndra seg et eventuelt bortvisningsvedtak gjort på lovformelig vis.

       EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang retter seg også mot forvaltningen når de treffer rettslige avgjørelser om frihetsberøvelse.

       Tingretten legger til grunn at forvaltningens skjønn med hensyn til frihetsberøvelsen etter utlendingsloven § 41 ikke kan overprøves av domstolen. Det anføres at dette er en lovanvendelsesfeil, idet domstolen har full overprøvingsadgang i spørsmål om administrativ frihetsberøvelse, jf. tvistemålsloven kapittel 33 og EMK artikkel 5 og 6.

       I ethvert tilfelle var beslutningen om fengsling 11. desember 2002 (egentlig en pågripelse som ikke ble gjenstand for ny vurdering) ugyldig fordi det ikke i vedtaket var protokollert noe om en vurdering av forholdsmessigheten av inngrepet.

       Fengslingen er beheftet med de samme saksbehandlingsfeil som bortvisningsvedtaket. I tillegg var det en saksbehandlingsfeil at A ikke ble fremstilt for tingretten dagen etter pågripelsen.

       Tingretten fant at det ikke forelå noe brudd på plikten til å fremstille A for en domstol. Lovens formulering av vilkåret er at dette skal skje påfølgende dag « så vidt mulig ». Det er i forvaltningssaken og i dommen ikke konstatert noe forhold som hindret fremstilling for retten.

       Med hensyn til uttransporteringen av A, opprettholdes det at det ikke var grunn til å uttransportere ham. A kunne ha forlatt landet på sin egen returbillett i henhold til et lovlig fattet vedtak. Han ville ha reist frivillig i henhold til et gyldig forvaltningsvedtak som hadde kommet til i samsvar med hans prosessuelle rettigheter.

       I alle fall var ikke eskorte påkrevd, spesielt ikke med tre tjenestepersoner.

       Det gjelder et objektivt erstatningsansvar ved administrativ frihetsberøvelse. Videre foreligger det her grunnlag for oppreisning. Kravet til forsett eller grov uaktsomhet er oppfylt.

       Når det gjelder statens påstand om avvisning av en rekke av påstandene, anføres at det foreligger rettslig interesse i å få dom for påstandene. Bestemmelsene i EMK inneholder ikke noe krav om at feilen skal ha virket inn på avgjørelsens innhold for at det skal foreligge en krenkelse. Det er tilstrekkelig at det foreligger en feil. Dersom det ikke nedlegges særskilt påstand om krenkelse av EMK, vil det stå uavklart om det foreligger slik krenkelse.

       Ved frihetsberøvelse har man krav på fastsettelsesdom selv om det gjelder et fortidig rettsforhold.

       A har lagt ned slik endelig påstand:

1. Staten v/ Justisdepartementet kjennes erstatningspliktig for den ulovlige frihetsberøvelsen av A 11.12.2002 - 13.12.2002, herunder
        a) Inntektstap og utgifter ved personskade
        b) Formueskade
        c) Oppreisning
2. A har vært utsatt for brudd på Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon art. 5 ved ikke straks å ha blitt informert på et språk han forsto om årsakene til frihetsberøvelsen av ham fra 11.12.2002 til 13.12.2002.
3. A har vært utsatt for brudd på Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon art. 5 og 6 ved
        - ikke å ha fått anledning til å uttale seg om grunnlaget for frihetsberøvelsen, bortvisningen og uttransporteringen av ham fra Norge besluttet 12.12.2002 og effektuert den 13.12.2002 og ved
        - ikke å ha blitt fremstilt for retten til avgjørelse av spørsmålet om opprettholdelse av frihetsberøvelsen.
4. Vedtaket av 12.12.2002 om bortvisning av A kjennes ugyldig.
5. Vedtaket av 11.12.2002 om fengslig anholdelse av A, subsidiært opprettholdelsen av det helt til 13.12.2002, kjennes ugyldig.
6. Uttransportering av A 13.12.2002 kjennes å være rettsstridig.
7. Den norske Staten har ikke krav overfor A på tilbakebetaling av utgiftene ved uttransporteringen.
8. Staten v/ Justisdepartementet dømmes til å betale A' utgifter for tingretten, med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer.

       Ankemotparten, staten v/ Justisdepartementet, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens dom er korrekt i sitt resultat og sin begrunnelse, bortsett fra at staten skulle vært tilkjent saksomkostninger.

       For lagmannsretten, som for tingretten, krever den ankende part fastsettelsesdom for brudd på EMK. Tingretten drøftet forholdet til EMK og kom til at det ikke forelå krenkelse av konvensjonen. Det fremgår, så vidt staten kan se, ikke om tingretten mente det var adgang til å få fastsettelsesdom for brudd på EMK, eller om det var tilstrekkelig med eventuell konstatering av konvensjonskrenkelse i premissene, dersom tingretten hadde kommet til at det forelå slik konvensjonskrenkelse som påstått. Det samme gjelder den ankende parts krav om fastsettelsesdom for at det forelå ugyldig vedtak om fengslig anholdelse og uttransportering.

       Ankende parts påstand post 2 og 3 om fastsettelsessøksmål for brudd på EMK må avvises.

       Etter alminnelig norsk prosessrett kan det ikke kreves fastsettelsesdom for et fortidig rettsbrudd som er uten betydning for rettstillingen i dag, jf. tvistemålsloven § 54, se f.eks. Rt-2001-1123 og Rt-1994-1244.

       I visse tilfeller kan det kreves slik fastsettelsesdom med direkte hjemmel i menneskerettsloven, jf. EMK artikkel 13, selv om forholdet er uten betydning for rettsstillingen i dag, jf. Rt-2003-301. Menneskerettsloven gir imidlertid ikke krav på å få reist fastsettelsessøksmål i denne saken da det er tilstrekkelig at lagmannsretten vurderer forholdet til EMK prejudisielt som ledd i oppreisnings- og erstatningsvurderingen og behandler det i premissene.

       Ankende parts påstand post 4 om at politiets bortvisningsvedtak av 12. desember 2002 er ugyldig, må avvises av flere grunner. Det foreligger ikke rettslig interesse i å få prøvd underinstansens vedtak når klageinstansen har full kompetanse. Det er i tilfelle UDIs vedtak som burde påstås ugyldig, men da måtte UDI vært gjort til part. Det er heller ikke adgang til søksmål om hvorvidt ett eller flere vilkår for erstatning er til stede.

       Videre må ankende parts påstand post 5 om fastsettelsesdom for ugyldig vedtak om fengslig anholdelse avvises. Overprøving av beslutninger om pågripelse og fengsling reguleres av straffeprosesslovens bestemmelser, jf. utlendingsloven § 37 c tredje ledd siste punktum. Den ankende part har ikke aktuell rettslig interesse i et slikt fastsettelsessøksmål etter tvistemålsloven § 54, ettersom han for lengst er løslatt.

       Endelig må påstandens post 6 avvises. Det kan ikke kreves dom for at ett av vilkårene for erstatning er oppfylt. Det er virkningen av rettsstrid det kan kreves dom for, og det er gjort i påstanden post 7. Selve uttransporteringen er ikke et selvstendig rettsforhold av betydning for ankende parts rettstilling. Han har derfor ikke rettslig interesse i dom for dette, i alle fall ikke i ettertid jf. bl.a. Rt-2003-301 og Rt-1996-330.

       Når det gjelder sakens realitet, er det faktum på avgjørelsestidspunktet som må legges til grunn. Det må videre legges vekt på at de vedtak politiets utlendingsenhet treffer, er hastevedtak og av en særegen karakter.

       For at det skal foreligge ansvarsgrunnlag må det påvises sannsynlighetsovervekt for at staten har handlet rettsstridig ved uaktsomhet, jf. Rt-1997-343. Det foreligger ingen rettsstridig handling.

       Pågripelsen og fengslingen var lovlig og i samsvar med praksis. Det var grunnlag for å vurdere bortvisning, jf. utlendingsloven § 41 åttende ledd hvor det er tilstrekkelig at det « verserer sak » som kan føre til bortvisning. Videre var pågripelse og fengsling nødvendig og forholdsmessig for å sikre iverksetting, jf. utlendingsloven § 41 femte ledd, jf. § 37 c tredje ledd. Det ble foretatt en forholdsmessighetsvurdering.

       Det er ikke lovstridig at A ikke ble fremstilt for varetektsfengsling allerede dagen etter pågripelsen, jf. formuleringen « så vidt mulig dagen etter pågripelsen » i § 37 c tredje ledd. Det ville ikke vært praktisk mulig her. Han ble også behandlet korrekt i arresten. As påstand om at han ikke fikk mat og drikke på 1 ½ døgn er ikke riktig, og at han ble utsatt for vold, er helt usannsynlig og udokumentert.

       Tingretten har korrekt lagt til grunn at utlendingsloven § 27 første ledd bokstav a ga hjemmel for bortvisning. Ut fra sakens karakter må det være tilstrekkelig at passet fremsto som ugyldig. Det var uansett ikke uaktsomt å ikke godta passet.

       Ankende part hadde dessuten ikke sannsynliggjort sitt formål med oppholdet. Det var derfor under enhver omstendighet hjemmel for bortvisning etter utlendingsloven § 27 første ledd bokstav c. Det er ikke riktig, som anført av ankende part, at det oppgitte formål ikke kan overprøves.

       Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil verken i forbindelse med pågripelse, fengsling eller bortvisning.

       Når det gjelder bortvisningsvedtaket, kan det neppe legges til grunn at A har fått forhåndsvarsel. Det erkjennes at han skulle hatt dette, helst skriftlig. UDI har bemerket i sitt vedtak av 15. april 2005 at etter forvaltningsloven § 16 kan forhåndsvarsel unnlates selv om dette ikke er en optimal løsning. Men det må legges til grunn at A forstod hva politiet ville. Det fremgår bl.a. av anmeldelsen fra politiførstebetjent Haga, hvor det er gjengitt hva A har sagt og forklart. Det er derfor uriktig at det ikke har vært kommunikasjon mellom A og polititjenestemennene.

       Når det gjelder begrunnelsen for vedtaket, er denne helt standardisert, og ikke i samsvar med de krav forvaltningsloven stiller. Men A har fått muntlig beskjed om det oppståtte, og det som skulle skje fremover. Begrunnelsen må avpasses etter vedtakets art. Selv om bortvisning er et betydelig inngrep, må det tas hensyn til at man er på et område hvor det treffes masseforvaltningsvedtak.

       A har også fått underretning om vedtaket og tilstrekkelig informasjon om sine rettigheter.

       Uansett foreligger det ingen saksbehandlingsfeil som har virket inn på avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 41. Bortvisningsvedtaket er også ratihabert av UDI.

       Etter dette er samtlige vedtak gyldige.

       For så vidt gjelder uttransporteringen, var det behov for ledsagere av sikkerhetsmessige grunner, jf. utlendingsloven § 41 første ledd. Hvorvidt dette var nødvendig, er en helt skjønnsmessig vurdering hvor domstolen må ha en begrenset prøvingsadgang.

       Det følger av loven at ankende part skal dekke utgiftene til uttransporteringen, jf. utlendingsloven § 46 første ledd. Beløpet er ikke betalt.

       Subsidiært foreligger ikke grunnlag for erstatning da dette forutsetter uaktsomhet. Det bestrides at det gjelder et objektiv ansvar på området. I tilfelle kan det bare bli spørsmål om objektivt ansvar i forbindelse med beslutning om pågripelse og fengsling.

       Staten aksepterer imidlertid at det foreligger uaktsomhet dersom lagmannsretten kommer til at vedtakene er ugyldige fordi det er begått eklatante saksbehandlingsfeil og lovanvendelsesfeil. Men dersom vedtakene anses ugyldige på grunn av feil faktum, foreligger ikke uaktsomhet. Det er A selv som må bebreides for manglende oppklaring.

       Det er heller ikke grunnlag for oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 da det ikke er utvist forsett eller grov uaktsomhet.

       Det foreligger ingen brudd på EMK. Konvensjonsbestemmelsene går ikke lenger enn bestemmelsene i utlendingsloven.

       Staten v/ Justisdepartementet har nedlagt slik endelig påstand:

1. Påstandspost 2, 3, 4, 5 og 6 avvises.
2. Tingrettens dom stadfestes.
3. Staten v/ Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten bemerker:

       Etter at lagmannsretten har besluttet å dele forhandlingene i medhold av tvistemålsloven § 98 annet ledd, slik tingretten også gjorde, skal lagmannsretten kun ta stilling til om det foreligger ansvarsgrunnlag for A' krav på erstatning og oppreisning.

       Staten har nedlagt påstand om at påstanden post 2, 3, 4, 5 og 6 i anken fra A må avvises.

       Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å behandle spørsmålet om avvisning.

       I påstanden post 2 og 3 er det krevd fastsettelsesdom for brudd på EMK.

       Lagmannsretten legger til grunn at det etter norsk rett ikke kan kreves dom for et fortidig rettsbrudd som er uten betydning for rettsstillingen i dag, jf. tvistemålsloven § 54 og Rt-2001-1123 og Rt-1994-1244. Det er ikke tilstrekkelig til å konstatere rettslig interesse at en dom vil føre til moralsk oppreisning.

       Menneskerettsloven, jf. EMK artikkel 13 kan i visse tilfeller hjemle adgang til å kreve fastsettelsesdom utover tvistemålsloven § 54, selv om forholdet er uten betydning for rettsstillingen i dag. Dette følger bl.a. av Rt-2003-301.

       EMK artikkel 13 lyder slik:

         Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.

       EMK artikkel 13 gir ikke rett til en bestemt form eller fremgangsmåte for prøving av en påstått krenkelse av konvensjonen. Lagmannsretten viser bl.a. til EMDs dom i sak Peck v. the United Kingdom (application no. 44647/98) av 28. januar 2003, premiss 99.

       Lagmannsretten viser også til forarbeidene til tvisteloven, NOU:2001:32 B punkt 4.34 og 5.4.6 hvor Tvistelovutvalget etter å ha gjennomgått EMDs praksis konkluderer med at EMK artikkel 13 er tilfredsstilt dersom retten tar stilling til spørsmål om konvensjonskrenkelse i forbindelse med et ugyldighets- eller erstatningssøksmål. Dette gjelder selv om domsslutningen er begrenset til å avgjøre ugyldighets- eller erstatningskravet, så fremt retten har tatt stilling til spørsmålet om krenkelse i domsgrunnene. Etter utvalgets oppfatning er det bare i de tilfeller hvor norsk rett ikke gir en alternativ søksmålsadgang at menneskerettsloven gir krav på å få prøvd spørsmålet om konvensjonsbrudd direkte gjennom fastsettelsessøksmål.

       I denne saken er det fremsatt krav om erstatning og oppreisning. Kravet er bl.a. begrunnet i de menneskerettskrenkelser det er krevd fastsettelsesdom for. Etter lagmannsrettens syn må det dermed være tilstrekkelig å prøve ankende parts anførsler om brudd på EMK prejudisielt i domsgrunnene.

       Ankende parts påstand post 2 og 3 avvises.

       I påstanden post 4 er det krevd fastsettelsesdom for at vedtaket om bortvisning av 12. desember 2002 kjennes ugyldig.

       Etter lagmannsrettens syn må denne posten avvises. UDIs klagevedtak av 15. april 2005, som opprettholder bortvisningsvedtaket fattet av politiets utlendingsenhet, medfører at A ikke har rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av politiets vedtak. Lagmannsretten viser til Rt-1996-136 og Skoghøy: Tvistemål side 358 (2. utg.).

       I påstanden post 5 er det krevd fastsettelsesdom for at vedtak om fengslig anholdelse er ugyldig.

       I praksis er lagt til grunn at det ikke foreligger aktuell rettslig interesse i å få prøvd lovligheten av en fengsling etter at man er løslatt.

       Ankende part har anført at det alltid kan kreves fastsettelsesdom ved frihetsberøvelse. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning og viser til Rt-2001-1123 som gjaldt tvangsinnleggelse.

       Etter dette avvises påstanden post 5.

       Påstanden post 6 hvor det kreves dom for at uttransporteringen var rettsstridig, henger sammen med post 7 hvor det kreves at staten ikke har krav på at A tilbakebetaler utgiftene til transporten.

       Lagmannsretten bemerker at det er antatt at det ikke kan kreves fastsettelsesdom for at et forhold er ulovlig eller rettsstridig, jf. forarbeidene til den nye tvisteloven, NOU 2001:32, Bind A under kapittel 5.2. Gjeldende rett, hvor det heter at man ikke uten videre kan « kreve dom for at en bestemt rettslig karakteristikk passer på et bestemt sett av fakta ». Det er her fremholdt at « søksmål må reises om selve rettsvirkningen, som krav om erstatning, prisavslag osv ». I Schei: Tvistemålsloven, bind I (2. utg.) side 268 er det uttalt at « rettspraksis har, med unntak, vært lite villig til prosessuelt å akseptere krav om at en handling skal kjennes å være rettsstridig, ulovlig etc. ». Skoghøy: Tvistemål side 282 (2.utg.) uttaler seg kritisk om denne rettspraksisen. Det er her fremholdt at det i rettspraksis også fins en rekke eksempler på at søksmål er blitt tillatt fremmet med påstand om at noe er « uberettiget, ulovlig » eller lignende.

       Når det gjelder rettspraksis, viser lagmannsretten til Rt-1994-1244 hvor Høyesterett uttaler:

         Som påpekt av lagmannsretten, har man imidlertid i rettspraksis vært meget restriktiv når det gjelder å akseptere krav om dom for at et bestemt forhold er rettsstridig. Utgangspunktet er at det som det kan kreves dom for, er virkningene av at det foreligger rettsstrid.

       I denne saken er det krevd dom for virkningene av rettsstrid i påstanden post 7. Spørsmålet om rettsstrid vil derfor bli prøvd under post 7. Etter lagmannsrettens syn må dermed påstanden post 6 avvises.

       Lagmannsretten går så over til å vurdere de materielle spørsmålene i saken i forhold til påstandens post 1.

       Lagmannsretten bemerker at de avgjørelser som er truffet av politiets utlendingsenhet, skal vurderes hensett til den faktiske situasjon som forelå på avgjørelsestidspunktet.

       Lagmannsretten vurderer først anførslene om at pågripelsen og fengslingen av A var ulovlig.

       Ankende part har anført at grunnlaget for fengslingen var utlendingsloven § 37 syvende ledd. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid pågripelse og fengsling på grunn av manglende identitet, og er ikke den hjemmel som er anvendt. Det fremgår av beslutningen om pågripelse at det er utlendingsloven § 41 femte ledd, jf. åttende ledd som er hjemmelen.

       Etter åttende ledd kan slike tvangsmidler anvendes når det « verserer sak » som kan føre til vedtak om bortvisning.

       Lagmannsretten legger til grunn at det var mangler i passet til A. Det var angitt at han hadde en høyde på 1,56 m, mens riktig høyde var 1,78-1,80 m, dvs. en feilaktig høyde på over 20 cm. Selv om passforskriften ikke inneholder noe krav om høydeangivelse i passet, skal angivelsen være riktig når den er innført i passet. Det var også påfallende at passet inneholdt et fransk utreisestempel fra Schengenområdet når reisen gikk innad i Schengen, fra Frankrike via Tyskland til Norge. Videre hadde han vist mistenkelig opptreden på overnattingsstedet i **gt. Lagmannsretten viser til tjenestemennenes nedtegning av det pensjonateieren B forklarte 11. desember 2002. Lagmannsretten finner at det er større grunn til å feste lit til tidsnær dokumentasjon for hva B forklarte enn til det han har forklart i retten lang tid etterpå. Lagmannsretten viser videre til at A ikke hadde noen planer for sitt Norgesopphold og ingen tilknytning til landet eller noen kontaktpersoner. Den foran omtalte videoen var på tidspunktet for opprettholdelsen av pågripelsen også en del av grunnlaget for politiets vurdering.

       Lagmannsretten finner ut fra de opplysningene som forelå på avgjørelsestidspunktet at det var grunnlag for pågripelse og fengsling av A etter utlendingsloven § 41 femte ledd, jf. åttende ledd. Videre legges til grunn at pågripelse og fengsling var nødvendig for å sikre iverksetting av et slikt vedtak da det forelå fare for unndragelse. Etter det som er fremkommet var også frihetsberøvelsen i samsvar med politiets praksis i slike saker.

       Det er anført at det ikke er protokollert noe om forholdsmessigheten ved bruk av tvangsmidler, jf. straffeprosessloven § 170 a, og at dette gjør vedtaket ugyldig.

       Straffeprosessloven § 170 a er ikke spesifikt angitt i beslutningen om pågripelsen. Utlendingsloven § 41 syvende ledd inneholder imidlertid et krav om at pågripelse og fengsling ikke skal foretas dersom det ville være et være et uforholdsmessig inngrep, dvs. en tilsvarende bestemmelse som i straffeprosessloven § 170 a. Lagmannsretten legger bl.a. ut fra vitneforklaring fra politiadvokat Markussen til grunn at forholdsmessigheten ble vurdert. At det ikke er uttrykkelig protokollert i vedtaket, medfører ikke ugyldighet.

       A har anført i sin forklaring for lagmannsretten at han ble utsatt for vold i arresten, og at han ikke fikk mat på 1 ½ døgn.

       Lagmannsretten bemerker at det ikke kan være riktig at han ikke fikk mat i fengselet. Politiets aktivitetslogg viser at han fikk seks måltider fra 12. desember kl. 8.00 til 13. desember kl. 12.10. Han ble løslatt kl. 14.48. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at han ble utsatt for vold fra polititjenestemennene i arresten.

       Frihetsberøvelse av utlendinger med sikte på gjennomføring av utvisningsvedtak reguleres av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Bokstav f gjør unntak fra artikkel 5 nr. 1 om rett til frihet og trygghet dersom det foreligger en lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse av en person som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse eller utlevering.

       EMDs prøvingsintensitet ved om nasjonale lovregler er fulgt på dette området, har hittil ikke vært streng, jf. Erik Møse: Menneskerettigheter side 259. Det fremgår her at konvensjonsorganene har undersøkt om det er nasjonal hjemmel, men ikke kontrollert avgjørelsen nærmere. Uttrykket « med sikte på » er tolket slik at det i prinsippet er tilstrekkelig at frihetsberøvelsen skjer fordi det er myndighetenes hensikt å sende ut noen, mens det ikke er avgjørende om det blir truffet en slik avgjørelse.

       Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger noen krenkelse av EMK artikkel 5 nr.1.

       Lagmannsretten drøfter så om A skulle vært fremstilt for fengsling dagen etter pågripelsen, jf. utlendingsloven § 37 c tredje ledd. Etter denne bestemmelsen skal påtalemyndigheten « snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen fremstille den pågrepne for tingretten med begjæring om fengsling ». Bestemmelsen gir ikke absolutt anvisning på at den pågrepne skal fremstilles dagen etter pågripelse.

       Lagmannsretten er noe i tvil på dette punkt. Riksadvokaten har også i uttalelse av 9. mai 2005, i forbindelse med A' klage over statsadvokatens henleggelsesbeslutning av anmeldelse av flere polititjenestemenn, uttalt at A nok burde vært fremstilt for retten dagen etter. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke ble foretatt flere undersøkelser i A' sak den 12. desember, slik at man antagelig ville rukket å fremstille ham for retten denne dagen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det forholdsvis raskt etter at bortvisningsvedtaket ble truffet 12. desember, ble klart at man ville klare å frakte A ut av landet den 13. desember. Han ble så løslatt kl. 14.48 den 13. desember da han ble uttransportert.

       På denne bakgrunn konkluderer lagmannsretten med at det ikke foreligger noen overtredelse av utlendingsloven § 37 tredje ledd.

       Lagmannsretten legger til grunn at EMK art. 5 nr. 4 ikke krever automatisk overprøving ved en domstol av frihetsberøvelse av utlendinger med sikte på gjennomføring av bortvisningsvedtak, jf. uttalelse av 7. juni 2005 fra Justisdepartementets lovavdeling. Det foreligger således ikke noe brudd på denne artikkelen.

       Lagmannsretten drøfter så anførslene fra A om at han ikke ble orientert om grunnene til pågripelsen og bortvisningen, og at han dermed ikke fikk mulighet til å uttale seg.

       Utlendingsloven § 33 annet ledd lyder slik:

         I asylsaker og andre saker hvor beskyttelsesreglene i § 15 kommer til anvendelse, samt i saker som gjelder bortvisning og utvisning, skal utlendingsmyndighetene sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. Dette skal skje så snart som mulig og under enhver omstendighet før vedtak i saken treffes.

       Denne bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bortvisning og utvisning og ikke pågripelse og fengsling. I Bunæs, Kvigne og Vandvik: Utlendingsrett side 477 fremholdes at bestemmelsen ikke kan tolkes antitetisk, og det henvises til lovens forarbeider. I forarbeidene, Ot.prp.nr.46 (1986-1987) heter det:

         I de sakstyper som faller utenfor annet ledd, gjelder forvaltningslovens alminnelige regler. Av reglene i forvaltningslovens § 17 om forvaltningsorganets plikt til å sørge for at saken blir så godt opplyst som mulig, vil det følge en viss plikt til å sette seg inn i opplysninger som tilbys på et fremmed språk.

       Etter lagmannsrettens syn gir ikke forarbeidene noe klart svar på om bestemmelsen også gjelder for pågripelse og fengsling. I den foreliggende sak verserte det imidlertid sak om bortvisning, noe som taler for at bestemmelsen kommer til anvendelse. Utlendingsloven § 37 tredje ledd om fengsling viser også til at § 170a og § 174 flg i straffeprosessloven gjelder så langt de passer, og etter straffeprosessloven § 177 skal den som blir pågrepet gis opplysning om det lovbrudd pågripelsen gjelder. Lagmannsretten antar etter dette at det må være et minimumskrav at den pågrepne får vite hvorfor han blir pågrepet og får en viss mulighet til å fremlegge sine synspunkter.

       Det er liten notoritet omkring hvilken orientering A har fått, og på hvilket språk. Ingen av de tjenestemenn som pågrep ham, snakket fransk. En av tjenestemennene, politiførstebetjent Haga, forklarte i retten at han kunne noe arabisk, og at han antok at han prøvde seg på arabisk. Lagmannsretten legger også til grunn at det ble brukt engelsk. Etter det som er fremkommet, kan lagmannsretten ikke legge til grunn at det har vært benyttet tolk. Dette er imidlertid ikke et ubetinget krav etter utlendingsloven § 33 annet ledd, jf. også utlendingsforskriften § 125. Det som kreves er underretning på et språk utlendingen forstår. Lagmannsretten legger til grunn at det var kommunikasjon mellom polititjenestemennene og A ved pågripelsen. Lagmannsretten viser særlig til anmeldelsen fra Haga hvor det er angitt hvilke opplysninger kom frem ved forklaring fra A. Det fremgår her at A har forklart at han var 178 cm høy, at han var turist i Norge og skulle være her til 9. januar 2003. Videre heter det i anmeldelsen:

       » Anmeldte forklarte at han var gift og at konen var igjen i Frankrike der han hadde sin øvrige familie også ». Etter lagmannsrettens syn kan disse opplysningene ikke være hentet fra andre kilder enn hans forklaring. Videre heter det i anmeldelsen at A hadde fortalt at han hadde reist fra Frankrike til Oslo via Frankfurt den 10. desember 2002, og at dette ble bekreftet av billetten.

       Lagmannsretten legger til grunn at selve pågripelsen, transporten og innsettelsen i arresten av A forløp rolig. Han så at tjenestemennene undersøkte passet, og har selv forklart i retten at de gjorde en gest myntet på høyden.

       Etter en totalvurdering av de nevnte forhold er det lagmannsrettens syn at A forsto at det var noe galt med passet og hva politiet ville. Han har også hatt anledning til å uttale seg.

       Etter dette er lagmannsretten kommet til at det ikke kan sies å foreligge saksbehandlingsfeil i forbindelse med fengslingen og pågripelsen. Uansett ville ikke saksbehandlingsfeilene etter lagmannsrettens syn hatt virkning på avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 41. Dette må gjelde selv om lagmannsretten legger til grunn at en feil lettere vil føre til at et vedtak blir ugyldig når vedtaket er av inngripende karakter og feilen knytter seg til grunnleggende rettsprinsipper.

       På avgjørelsestidspunket ville ikke A ha kunnet gi noen tilfredsstillende forklaring på feil i passet når det gjelder høydeangivelse og utreisestempel fra Schengen. Det ble i prosedyren anført at den feilaktige høyden bare var en videreføring fra tidligere pass når passet ble fornyet etter seks år. Dette har det ikke vært noen bevisførsel om for lagmannsretten, og det er således fremdeles uklart. A ville heller ikke kunnet sannsynliggjøre formålet med reisen til Norge noe bedre, noe han fremdeles ikke har gjort.

       EMK artikkel 5 nr. 2 er tolket slik at den også gjelder for pågripelse og fengsling etter utlendingsloven. Bestemmelsen lyder slik:

         Enhver som blir pågrepet, skal straks bli underrettet på et språk han forstår, om grunnene til pågripelsen og om eventuell siktelse mot ham.

       Bestemmelsen stiller ikke noe formkrav til underretningen. Den kan således også være muntlig. Det er heller ikke noe krav om tolk eller krav om morsmål dersom den pågrepne forstår annet språk. Til tross for ordlyden « straks » kreves ikke at underretningen blir gitt samtidig med pågripelsen, men umiddelbart deretter, jf. Sverre Erik Jebens: Menneskerettigheter i straffeprosessen side 187.

       Lagmannsretten har foran lagt til grunn at A forsto grunnen til pågripelsen og fengslingen, og at det ikke er begått saksbehandlingsfeil på dette punkt. Etter lagmannsrettens syn går ikke EMK artikkel 5 nr. 2 lenger enn norsk rett på dette området.

       Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger noen krenkelse av artikkel 5 nr. 2.

       A har anført at EMK artikkel 6 nr. 1 om rettferdig rettergang gjelder for forvaltningen når den treffer rettslige avgjørelser, slik at denne bestemmelsen må gjelde for frihetsberøvelsen fra 11. til 13. desember 2002.

       Lagmannsretten deler ikke dette syn. EMK artikkel 6 nr. 1 gjelder behandling for domstolene.

       A har fått prøvd forvaltningens behandling av ham ved en domstol slik at det ikke foreligger noen krenkelse av konvensjonen på dette punkt.

       Lagmannsretten vurderer så om det var rettslig grunnlag for bortvisningen. I bortvisningsvedtaket er det anført at grunnlaget var utlendingsloven § 27 første ledd bokstav a og bokstav c.

       Etter utlendingsloven § 27 første ledd bokstav a kan det treffes vedtak om bortvisning av utlending som ikke viser gyldig pass.

       Høydeangivelsen i passet var feil. En slik feil gir grunnlag for mistanke om at passet er falskt eller forfalsket. At passet inneholdt et utreisestempel fra Schengen når reisen skulle skje innenfor Schengenområdet, var også påfallende. A har anført at politiet kunne oppklart feilen i passet ved henvendelse til den algirske ambassaden. Etter lagmannsrettens syn ville det ikke vært mulig å få dette avklart uten at det hadde tatt tid. Det var tale om et hastevedtak. Lagmannsretten vil videre bemerke at det må være A' ansvar å oppklare feil i passet, jf. utlendingsloven § 44.

       Lagmannsretten vil likevel vise til at UDI i sitt klagevedtak av 15. april 2005 har ment at feilen i passet ikke ga grunnlag for bortvisning. Lagmannsretten slutter seg under en viss tvil til UDIs begrunnelse. Det er ikke påvist at passet var ugyldig eller forfalsket.

       Etter utlendingsloven § 27 første ledd bokstav c kan utlending bortvises dersom han ikke kan sannsynliggjøre sitt opphold i Norge. Etter lagmannsrettens oppfatning var vilkårene i denne bestemmelsen oppfylt.

       På avgjørelsestidspunktet hadde politiet opplysninger om A' handlingsmønster med opphold på røykerommet på hotell Oslo Plaza natten før og opplysningene om mistenkelig oppførsel, som er nedtegnet i vaktjournalen. Til politiet hadde han sagt at han skulle være i Norge til 9. januar, jf. anmeldelsen fra Haga, og han hadde flybillett som bekreftet dette. Det er først senere at han har sagt at bare skulle være i Norge i 1 ½ uke. Han hadde opplyst til politiet at han var turist, men han hadde ingen konkrete planer med oppholdet eller noen kontaktpersoner i Norge. Politiadvokat Markussen som traff vedtaket om bortvisning, forklarte i retten at det etter hennes oppfatning var tale om en klassisk bortvisningssak, og således i samsvar med praksis. Ut fra forklaringen til politiadvokat Markussen legges til grunn at videoen som er omtalt foran, ikke inngikk i hennes vurdering.

       A har anført at etter Rundskriv UDI 2001-25 OPA punkt II.3.1.3 Andre turister, kunne ikke hans formål med turen overprøves av myndighetene da han kom fra et visumfritt land. I dette punktet heter det:

       Visumfrie borgere:
       Utlendinger som kommer fra visumfrie land skal i utgangspunktet kunne reise fritt inn og ut av Norge innenfor den tidsramme som er nevnt i forskriftens § 7. Det kan derfor ikke foretas samme vurderinger av oppholds- eller arbeidshensikt som ved visumbehandling.
         Har utlendingen nok midler til oppgitt oppholdstid og hjemreise, og det ikke foreligger andre grunner til å bortvise, skal vedkommende som hovedregel få reise inn i landet.

       Lagmannsretten forstår ikke dette punktet i rundskrivet på samme måten som A. Etter lagmannsrettens syn faller A inn under « andre grunner til å bortvise. »

       Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at A hadde nok penger til det opphold han hadde oppgitt.

       Lagmannsretten vurderer så om det ble begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med bortvisningen. A har anført at han ikke fikk noe forhåndsvarsel om bortvisningsvedtaket. Etter forvaltningsloven § 16 skal det gis forhåndsvarsel før det treffes vedtak. Varselet skal som hovedregel være skriftlig, men unntaksvis kan det gis muntlig. Det må legges til grunn at A ikke ble formelt forhåndsvarslet. Men etter lagmannsrettens syn forsto han hovedinnholdet i hva politiet ville. Lagmannsretten legger ikke vekt på A' forklaring om at han først forstod at det kunne være noe feil med passet da han satt på toget til Mulhouse etter å ha blitt transportert ut av landet. Lagmannsretten viser til drøftelsen foran. UDI har i sitt klagevedtak lagt til grunn at han skulle hatt forhåndsvarsel, men slik lagmannsretten forstår vedtaket, er UDI av den oppfatning at dette ikke hadde betydning for avgjørelsen. Dette er også lagmannsrettens oppfatning. Manglende forhåndsvarsel ville ikke hatt betydning for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven 41. Lagmannsretten viser til rettens vurdering foran om at A på avgjørelsestidspunket ikke ville ha kunnet sannsynliggjøre formålet med reisen til Norge noe bedre.

       Heller ikke kan det ses å foreligge noen saksbehandlingsfeil i forhold til utlendingsloven § 33 annet ledd. Lagmannsretten viser til drøftelsen ovenfor.

       Videre er det anført at vedtaket er mangelfullt begrunnet. Lagmannsretten bemerker at begrunnelsen er kortfattet og standardisert, og at den ikke synes i samsvar med forvaltningsloven § 24 og 25 tredje ledd der det kreves at enkeltvedtak grunngis, og at de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, nevnes. Men etter lagmannsrettens syn vil en eventuell feil ikke hatt betydning for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. A har heller ikke for lagmannsretten greidd å sannsynliggjøre noe aktverdig formål for turen. Lagmannsretten viser også til at vedtaket ble overprøvd av UDI som opprettholdt vedtaket med en tilstrekkelig begrunnelse.

       A har anført at han ikke fikk underretning om bortvisningsvedtaket.

       Etter forvaltningsloven § 27 skal det gis underretning om et vedtak. I skjemaet « Underretning om vedtak » er det krysset av for at det ble gitt underretning. Skjemaet er ellers mangelfullt utfylt. Det er heller ikke undertegnet, men navnet til politibetjent Ronny Berglund er påført. Lagmannsretten finner det likevel bevist at A fikk underretning om vedtaket av Ronny Berglund, og også av politibetjent Geir Pettersen. Lagmannsretten viser til forklaringen fra Ronny Berglund for lagmannsretten, og legger denne til grunn selv om han har forklart seg annerledes til Sefo i forbindelse med anmeldelsen fra A. Begge tjenestemennene snakket brukbart fransk, og Pettersen behersket språket bedre enn Berglund. Berglund forklarte at han oppfattet det slik at A forstod at han skulle returnere til Frankrike. A hadde bl.a. spurt om når han skulle dra. At det ikke ble brukt tolk, er ikke noe absolutt krav etter utlendingsloven § 33 annet ledd, jf. lagmannsrettens bemerkninger ovenfor. Lagmannsretten viser også til at kravene vil være annerledes ved et vedtak om bortvisning fra landet, slik det er tale om her, enn hvor vedkommende nektes asyl etter en omfattende saksbehandling av flere måneders varighet.

       Etter lagmannsrettens syn foreligger det etter dette ikke noen saksbehandlingsfeil på dette punkt.

       Lagmannsretten legger til grunn at A samtidig med underretningen også fikk veiledning om sine rettigheter i samsvar med utlendingsloven § 34, som rett til fullmektig, rettshjelp og rett til å kontakte sitt lands representasjon. Slik vedtaket er formulert, ser det ut til at slik informasjon ble gitt før vedtaket ble truffet. På bakgrunn av politiadvokat Markusssens forklaring legges imidlertid til grunn at denne informasjonen ikke ble gitt på dette tidspunkt, men at hun forutsatte at tjenestemennene samtidig med underretning om vedtaket informerte om disse rettighetene.

       Det er litt uklart om ankende part anfører at han skulle vært gitt veiledning om rettighetene som beskrevet i utlendingsloven § 34, før vedtak om bortvisning ble truffet, eller om han bare anfører at det ikke er riktig som det står i vedtaket, at slik orientering er gitt. Lagmannsretten tolker imidlertid anførslene slik at han mener han skulle hatt slik orientering før vedtaket.

       Det er spørsmål om det er et krav etter utlendingsloven at det skal gis slik veiledning før vedtak om bortvisning treffes eller om det er tilstrekkelig at veiledning gis samtidig med underretningen. I utlendingsloven § 34 tales det om at det skal gis slik orientering « i sak om bortvisning », og i utlendingsforskriften § 125 heter det at dersom det vurderes bortvisning, skal slik informasjon gis. I UDIs klagevedtak av 15. april 2005 kan det synes som om direktoratet legger til grunn at slik informasjon skal følge med underretningen. Lagmannsretten finner spørsmålet noe uklart, men legger til grunn at slik veiledning bør gis før vedtak blir truffet.

       Lagmannsretten legger til grunn at A ikke har fått slik orientering før vedtaket. Men lagmannsretten finner at feilen ikke ville ha betydning for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Lagmannsretten viser bl.a. til at formålet med turen ikke ville blitt bedre sannsynliggjort. Lagmannsretten har også sett hen til at det var tale om et hastevedtak. Videre legger lagmannsretten vekt på at bortvisningsvedtaket ble opprettholdt av UDI.

       Lagmannsretten legger til grunn at A samtidig med vedtaket ble gjort oppmerksom på at han hadde klageadgang og fristen for dette samt mulighet til å begjære utsatt iverksettelse av vedtaket. Lagmannsretten viser her til politibetjent Berglunds forklaring for retten.

       Etter dette foreligger det ikke noen feil ved vedtakene som medfører ugyldighet.

       Avgjørelser om å nekte opphold på territoriet faller ikke inn under EMK artikkel 6 nr.1. Denne artikkelen gjelder ikke for bortvisningssaker, jf. Erik Møse: Menneskerettigheter side 304-305.

       Lagmannsretten vurderer så påstanden om at A ikke skal dekke utgiftene til uttransporteringen. A anfører at han ville reist frivillig på sin returbillett, og at det uansett ikke var nødvendig med tre ledsagere.

       Etter utlendingsloven § 46 plikter utlending som i medhold av loven føres ut av riket, å betale utgiftene ved sin egen utreise. Han skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi utlendingen ikke vil forlate riket frivillig.

       Etter utlendingsloven § 41 første ledd kan politiet føre utlendingen ut av riket dersom det er overveiende sannsynlig at pålegg om å reise ikke vil bli fulgt.

       Lagmannsretten legger til grunn at vilkåret etter denne bestemmelsen var oppfylt.

       Uttransporteringen skjedde med tre ledsagere. Lagmannsretten viser til beordringen hvor det heter: « 3- leds. Pga rabiat. Veldig uvillig - sloss med tj. menn », og til vaktjournalen hvor det bl.a. heter: « Tre ledsagere er påkrevd da han er ustabil og har gått til angrep på politiet tidligere ». Lagmannsretten har foran ikke funnet det sannsynliggjort at det var politiet som angrep ham, som A har anført, og ikke omvendt. Lagmannsretten legger til grunn at det var sikkerhetsmessige årsaker som gjorde at det ble besluttet tre ledsagere. På bakgrunn av den bevisførsel som har vært for lagmannsretten finner lagmannsretten at det var grunnlag for uttransportering med et slikt sikkerhetsopplegg som her ble gjort.

       Etter dette stadfestes tingrettens dom.

       Stadfestelsen omfatter også tingrettens saksomkostningsavgjørelse, som lagmannsretten er enig i.

       A' anke har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven § 180 første ledd skal den ankende part i et slikt tilfelle ilegges omkostningene ved behandlingen i lagmannsretten med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Lagmannsretten finner at slike omstendigheter foreligger. Saken har budt på tvil på flere punkter. Ankende part er også innvilget fri sakførsel. Saksomkostninger ilegges derfor ikke verken i dom eller kjennelse.

       Dommen og kjennelsen er enstemmige.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.

Slutning i kjennelse:

1. Påstandens punkt 2, 3, 4, 5 og 6 i anken fra A avvises.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.

 

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen