Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-033544
Dokumentdato : 21.01.2008

Asyl - Utlendingsloven § 17, jf. §§ 16 og 15

Lagmannsretten kom - i motsetning til tingretten - til at Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknader om asyl etter utlendingsloven §17 første ledd og verne mot utsendelse etter lovens §15 ikke kunne settes til side som ugyldige. Søkerne var et ektepar fra Russland, der faren til mannen var etnisk tjetsjener.

   Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemdas (UNEs) vedtak om avslag på søknader om asyl etter utlendingsloven §17 første ledd og vern mot utsendelse etter lovens §15.

       A og B ble første gang registrert som asylsøkere den 2. oktober 2001 ved Oslo politidistrikt. Disse to navn benyttes i det følgende, selv om det er uenighet om hva som er sistnevntes rette navn. Ingen av ektefellene var i besittelse av gyldige reisedokumenter. Bs søknad om asyl ble avslått av Utlendingsdirektoratet den 2. august 2002 og As søknad den 18. oktober 2002. Direktoratet fant heller ikke at utlendingsloven §15 var til hinder for retur eller at §8 ga rett til arbeids- og oppholdstillatelse. Vedtakene ble påklaget til UNE som den 14. mai 2003 ikke tok klagene til følge. Heller ikke senere anmodninger om omgjøring førte frem. B og A ble uttransportert sammen med sine mindreårige barn til Russland den 3. oktober 2003.

       B kom tilbake til Norge den 28. januar 2004 med fly fra Moskva til Oslo Lufthavn Gardermoen. Denne gang var han i besittelse av et russisk pass utstedt 14. november 2003 på navnet B1, født *.*.1977 i Vladikavkaz. Han hadde Schengenvisum utstedt av den franske ambassaden 20. januar 2004. Han hadde returbillett den 27. februar. Til grensekontrolløren opplyste han i første omgang at han skulle besøke en venn i Norge. Senere opplyste han at han tidligere var asylsøker i Norge og ønsket å søke asyl på nytt.

       A kom tilbake til Norge den 9. februar 2005 sammen med sønnen og søkte asyl samme dag. Hun var i besittelse av russisk pass utstedt den 24. august 2004. Også hun hadde fransk Schengenvisum.

       Utlendingsdirektoratet avslo også denne gang begge søknadene om asyl. Direktoratet fant heller ikke nå at utlendingsloven §15 var til hinder for hjemsendelse eller at §8 annet ledd ga grunnlag for å innvilge arbeids- og oppholdstillatelse. UNE fastholdt avgjørelsene i to vedtak av 3. august 2005. Ekteparet innga senere flere anmodninger om omgjøring, uten at UNE fant grunnlag for å ta noen av disse til følge.

       A og B reiste 24. november 2005 søksmål ved Oslo tingrett om gyldigheten av UNEs vedtak. Samtidig begjærte de midlertidig forføyning om å forby utransportering inntil tingrettens avgjørelse av hovedspørsmålet forelå. Under hovedforhandlingen frafalt ekteparet begjæringen om midlertidig forføyning.

       Oslo tingrett avsa 19. desember 2006 dom med slik slutning:

1. Utlendingsnemdas vedtak av 3. august 2005 vedrørende B og A er ugyldig.
2. Staten v/ Utlendingsnemda betaler omkostninger til B og A med kr 58 770,69 -femtiåttetusensjuhundreogsytti69/00- med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.

       Tingretten kom til at ekteparet var troverdige og at B, dersom han ble returnert til Russland, kunne bli utsatt for forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand, jf utlendingsloven §15. Bs vern omfattet også ektefellen og barn.

       Om sakens øvrige enkeltheter vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

       Staten v/ UNE har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A og B har tatt til motmæle.

       Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsrett den 18. og 19. desember 2007. Staten møtte ved prosessfullmektigen og med seniorrådgiver Stine Münter fra UNE som avga forklaring. A og B møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Ytterligere tre vitner - herunder to sakkyndig vitner - ble avhørt. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.

       Den ankende part, staten v/ Utlendingsnemnda, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

       Tingretten har vurdert bevisene feil og har basert seg på en uriktig rettsanvendelse.

       Det er ikke grunnlag for vern mot utsendelse etter utlendingsloven §15 første ledd. Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at B tidligere har vært utsatt for overgrep fra russisk politi, og at disse igjen sannsynliggjør fare for nye overgrep ved retur til Russland tre år senere.

       Tingretten legger til grunn at bakgrunnen for overgrepene var at Bs brødre var med i opprørsstyrkene i Tsjetsjenia. I denne sammenheng legger retten til grunn at B er tsjetsjener og at han er registrert som dette hos russiske myndigheter. UNE er av den oppfatning at bevisførselen viser at B har liten tilknytning til Tsjetsjenia, og det er ikke grunnlag for å hevde at myndighetene fører registre over etnisitet.

       Retten legger til grunn at UNE har vurdert faktum feil når det er « lagt vesentlig vekt på at det er mange detaljer som ikke synes å stemme ». Det er ikke detaljer UNE har lagt « vesentlig vekt på », men derimot flere forhold i Bs asylhistorie som ikke er sammenhengende, dels motstridende og til dels i strid med utlendingsmyndighetenes landinformasjon. For så vidt gjelder vurderingen av faktum knyttet til utlendingsmyndighetenes landinformasjon, må domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltingens vurderinger.

       UNE anfører at tingretten har lagt for stor vekt på forklaringen til ankemotpartenes behandlende lege, vitnet allmennlege Birgit Lie, og betydningen av automatiske fysiologiske symptomer. Det samme gjelder rapporten fra British Medical Journal, som blir benyttet som en forklaring på forskjeller og unøyaktigheter i Bs forklaringer.

       As selvstendige asylhistorie er lagt til grunn av UNE for så vidt gjelder de overgrepene hun hevder å være utsatt for, men disse gir ikke grunnlag for opphold etter de bestemmelsene som gjelder for vern mot retur til Russland.

       UNE har foretatt både en korrekt bevisbedømmelse og en riktig rettsanvendelse.

       For så vidt gjelder opphold på humanitært grunnlag, utlendingsloven §8 annet ledd, faller ikke søkerne inn under den kategorien personer som gis opphold med grunnlag i tilknytning til Tsjetsjenia. Personer som er bostedsregistrert i Tsjetsjenia kan i henhold til forvaltingspraksis gis opphold etter §8 annet ledd. UNE har lagt til grunn at ankemotpartene ikke er bostedsregistrerte i Tsjetsjenia, og de faller således utenfor denne praksisen.

       Ekteparet fyller heller ikke vilkårene for asyl etter utlendingsloven §16 jf. §17, eller for vern mot utsendelse etter §15 første ledd første punktum. For at det skal gis asyl må ankemotpartene fylle kravet til « flyktning » i flyktningkonvensjonens forstand. Det må foreligge en velgrunnet frykt for forfølgelse ut fra en konvensjonsgrunn, faren for forfølgelse må være objektiv og det må ikke være mulig å søke beskyttelse fra hjemlandets myndigheter. For at det skal foreligge en forfølgelse må det dreie seg om reaksjoner av en viss art og et visst omfang.

       Utlendingsloven §15 første ledd første punktum gir vern til en noe videre krets av personer enn reglen om asyl, men det må foreligge årsakssammenheng med forfølgelsesgrunnene som følger av flyktningkonvensjonen må foreligge. Det reduserte kravet til sannsynliggjøring av faren for forfølgelse som gjelder etter §15 første ledd første punktum kommer ikke på spissen i vår sak.

       Det er heller ikke grunnlag for vern mot utsendelse etter utl. §15 første ledd annet punktum, sammenholdt med EMK art. 3. Det kreves at det på domstidspunktet foreligger « nærliggende fare » for å « miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling » på grunn av « lignende grunner » som de nevnt i flyktningkonvensjonen. Dette vilkåret er ikke oppfylt.

       Både i tilknytning til §16, §17 og §15 første ledd, vil UNE særlig fremheve fremtidsperspektivet. Selv om ankemotpartene har vært utsatt for vold og overgrep, tilsier ikke dette at de står i fare for forfølgelse ved en retur til Russland på et senere tidspunkt. Vernet mot utsendelse er et vern mot kommende handlinger, ikke forhold i fortiden.

       As forklaring og det anførte beskyttelsesgrunnlaget er knyttet opp mot overgrep/kriminelle forhold fra private, ikke fra myndighetene. Overgrep fra private gir ikke grunnlag for vern. Ankemotpartene må primært søke beskyttelse mot kriminalitet fra myndighetene i hjemlandet.

       Ankende part har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. B og A dømmes til å erstatte Staten v/ Utlendingsnemnda sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

       Ankemotpartene, A og B, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

       Saken dreier seg om gyldighet av forvaltningsvedtak, hvor tingretten har funnet vedtakene vedrørende ankemotpartene ugyldige.

       Domstolen har etter norsk forfatningsrett adgang til å prøve gyldigheten av forvaltningsvedtak. Ankemotpartene reiste sak om gyldigheten av forvaltningsvedtakene fordi de mente at UNE hadde lagt feil faktum til grunn for sin vurdering og konklusjon.

       I tilfelle tvist både kan og skal domstolene prøve om forvaltningen har lagt riktig faktum til grunn for sitt vedtak. Kommer retten til at forvaltningen har lagt feil faktum til grunn, kan vedtaket kjennes ugyldig, dersom det faktum retten mener er lagt til grunn, kan ha hatt betydning for resultatet. Det dreier seg om en analogisk anvendelse av prinsippet i forvaltningsloven §41.

       UNE viser til at B ikke har sannsynliggjort sin forklaring og at denne således ikke kan legges til grunn. Dette innebærer blant annet at UNE mener at han egentlig heter B1 og at han ikke har slik tilknytning til Tsjetsjenia at han ved retur til Russland risikerer slik forfølgelse eller mishandling at han trenger beskyttelse i Norge. UNE legger videre til grunn at ankemotpartene eventuelt kan bosette seg i andre deler av Russland, uten at det vil by på problemer av alvorlig karakter.

       For så vidt gjelder A bestrider ikke UNE at hun ble utsatt for overgrep i september 2004, men nemnda mener at overgrepet var resultat av den opphetede situasjon i Nord-Tsjetsjenia som følge av terroraksjonen i Beslan samme måned. UNE mener derfor at det ikke er farlig ved retur, og at det eventuelt kan søkes beskyttelse hos myndighetene. Dette mener ankemotpartene er en uriktig oppfatning av situasjonen, da ingen vet hva som videre vil skje i Kaukasusområdet. Å bosette seg utenfor Kaukasusområdet, har de forsøkt, da de et par år forsøkte å oppnå bosettingstillatelse i Moskvaregionen uten å oppnå dette.

       UNE har i de omtvistede vedtak overhodet ikke drøftet hvilken betydning det har at FSB er klar over/mener at brødrene til B er med i de tsjetjenske opprørsstyrker, og at de har tilkjennegitt overfor moren at FSB mener alle sønnene hennes er « terrorister ». Dette forhold ble klarlagt allerede våren 2003, det vil si flere måneder før ankemotpartene ble deportert 3. oktober 2003.

       Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

1. Oslo tingretts dom stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilpliktes å betale B og A og/eller det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten og skal bemerke:

       1. B

       Bs siste søknad om politisk asyl begrunnes i stor grad med to hendelser, hvorav den ene fant sted i august 1999, noe over to år før han første gang søkte politisk asyl i Norge. En dag denne måneden skal fem soldater ha stormet inn i boligen i Tsjermen i Nord-Ossetia, bebodd av B, ektefellen, samt Bs mor og søstre. Soldatene skal ha kommet som ledd i etterforskningen av en terroraksjon som hadde funnet sted i Vladikavkaz i Nord-Ossetia noen måneder tidligere den 29. mars 1999. Soldatene skal ha « kjeftet » på moren, hvorved B slo til den ene soldaten. Han har forklart at han ble pågrepet og fengslet i ca ti dager og at han i denne perioden ble utsatt for vold. Han klarte til slutt å slå ned en vakt og avvæpne ham. Da ha rømte skjøt den andre vakten etter ham og B skjøt tilbake. Like etterpå dro B og ektefellen til Moskva, der de oppholdt seg de neste to årene.

       Den andre hendelsen er omtalt slik i UNEs vedtak 3. august 2005:

       Klageren opplyser at politiet ville ta fra ham sønnen på flyplassen i Moskva, da han returnerte i oktober 2003. Dette fordi sønnen ikke hadde noen iddokumenter. Ektefellen ringte derfor en venn i Norge som ordnet med kopi av barnets dokumenter, hvoretter ektefellen fikk barnet tilbake.
       Videre opplyser klageren at han selv ble tatt med av politiet inn på et kontor ved flyplassen. De spurte hvorfor han hadde vært i Norge. Klageren svarte at han hadde forsøkt å få seg jobb, men dette lo politimennene av, og de begynte å slå ham med køller. Deretter ble han avhørt av en mann i sivil. Denne mannen utsatte ikke klageren for overgrep. Da klageren hadde ventet noen timer, ble han pånytt slått hardt av politimennene.
       Klageren forklarer videre at konen ringte til en venn som kom med advokat til flyplassen og klageren ble sendt til de høyeste myndighetene i Nord-Ossetia. Han ble avhørt og mistenkt for å være en av dem som hadde vært med på å gjennomføre en terroraksjon i Nord-Ossetia. Klageren benektet dette, og viste til at han hadde vært i Norge på det angjeldende tidspunktet. Han ble varetektsfengslet mens de skulle etterforske saken. Klageren opplyser så at han fikk påsatt en gassmaske i fengslet, og at det var noen som holdt for masken slik at han ikke fikk puste. Dette medførte at han besvimte og våknet 4-5 dager senere.
       Klageren oppholdt seg på sykehuset i ca. 1,5 uke. Han fikk besøk av en venn som sa at han ikke hadde noe å frykte, da dette var en privatklinikk. Etter dette tok vennen klageren med seg til en leilighet, som klageren oppholdt seg i frem til 25.01.04. Den 28.01.04 reiste han til Oslo fra Moskva. Han forklarer at han ikke kan ha sitt eget liv i Russland, fordi han vil bli mistenkt for tilknytning til alle kommende terroraksjoner.
       -----
         Etter sakens oversendelse har nemnda mottatt tilleggsskriv til klage m/vedlegg av 13.04.2004 fra advokat Leipsland. I brevet fremføres utfyllende kommentarer til klagerens forklaring i utvidet skjema for registrering av asylsøkere. Etter klageren ble sendt til Nord-Ossetia, ble han satt i arrest i politihuset. Han ble avhørt nesten daglig, og slått og mishandlet. Det var klagerens gamle studiekamerat, Arto Ibragimov, som hjalp ham. Han tilhører en familie som har god økonomi og det var ham som kom til politihuset sammen med advokat og innga anmeldelse på politiet for mishandling av klageren. Fordi Ibragimov var bekymret for klageren, valgte de å trekke anmeldelsen. Ibragimov hadde skaffet seg kjennskap til at klageren var plassert på et offentlig sykehus. Han dro dit og nærmest « stjal » klageren fra dette sykehuset og plasserte ham på et privat sykehus som politiet ikke kjente til. Da klageren ble skrevet ut, ordnet Ibragimov en leilighet som holdt seg i skjul i inntil han flyktet fra landet. Det var klagerens mor som ordnet passet med navnet B1. B1 er morens nye etternavn og hun har skiftet navnet på ham, fordi Bnavnet bare skaper problemer for ham i Russland. Det var først i Moskva at klageren oppdaget at passet inneholdt feil fødselsdato på ham. -----

       B har i lagmannsretten i store trekk beskrevet hendelsene på samme måte.

       Ved sin vurdering har UNE i sitt vedtak av 3. august 2005 tatt det utgangspunkt at tvil om fakta skal komme asylsøkeren til gode dersom nemnda finner vedkommendes generelle troverdighet tilfredsstillende. UNE har etter en samlet vurdering ikke funnet at B har « sannsynliggjort sin forklaring ».

       Nemnda anser for det første at det « har sterk formodning for seg » at passet B kom til Norge med 28. januar 2004 viser hans rette identitet og hvor han ble født. Det trekkes videre frem at han ved første gangs søknad om asyl oppga flere ulike fødselssteder og ga motstridende opplysninger både om innenrikspass og utenrikspass. Spesielt finner UNE det påfallende at B ikke på noe tidspunkt har kunnet fremlegge et innenrikspass. Det samme gjelder det forhold at han skal ha fått utstedt et Schengenvisum, mens han holdt seg skjult i Nord-Ossetia.

       Videre i vedtaket stiller UNE spørsmål ved at B verken i forbindelse med reisen til Moskva i 1999, under oppholdet der, i forbindelse med anskaffelse av utenrikspass fra Vladikavkaz, ved reisen ut av landet i 2001 eller senere da han ble sendt tilbake til Moskva og videre til Nord-Ossetia i 2004, noen gang ble avhørt om fengselsrømningen i august 1999. Nemnda legger til grunn at en slik rømning var så alvorlig at den ville gitt grunnlag for etterlysning, trolig også på føderalt nivå. I stedet skal han ha blitt beskyldt av russiske myndigheter for å være delaktig i en terroraksjon på et tidspunkt han bevislig befant seg i Norge. UNE stiller også spørsmål ved historien om hvordan B ble « stjålet » fra det offentlige sykehuset høsten 2003 og vennens/advokatens påfølgende kontakt med politiet. Avslutningsvis viser UNE til fremlagte dokumenter datert 2. og 4. oktober 2004 om innkalling til avhør. Uten å ta stilling til om dokumentene er ekte, legger nemnda til grunn at det i tifelle dreier seg om mindre alvorlige forhold.

       Etter dette konkluderer UNE med at B « ikke har sannsynliggjort sin forklaring om at han har vært eller vil være i myndighetenes søkelys ved en retur til Russland ».

       I begjæring om utsatt iverksetting og omgjøring datert 24. august 2005 gjorde B blant annet gjeldende at folkeregisteret eller sykehuset der han var født, kunne dokumentere at han var født i Mahatsjkala i Dagestan den 10. april 1977. Han fastholdt at medhjelpere skaffet ham Schengenvisumet og at familien (mor, to sønner og to døtre) var registrert bosatt i Bamut (i Tjetsjenia). Avslutningsvis ble det minnet om det materialet som ble sendt inn høsten 2003 som viste at Bs to brødre var med i opprørstyrkene.

       I vedtak 2. september 2005 konkluderte UNE etter en nærmere drøftelse med at det ikke var kommet frem opplysninger av vesentlig betydning for spørsmålet om B risikerte forfølgelse i Russland. Nemnda fant videre fortsatt ikke sannsynliggjort at han var bostedsregistrert i Tjetsjenia.

       Bs hovedanførsel for lagmannsretten går på at UNE har lagt feil faktum til grunn, dels knyttet til hans identitet og dels knyttet til hendelsene han mener viser at han risikerer forfølgelse dersom han må returnere til Russland.

       Lagmannsretten finner det - i motsetning til tingretten - ikke sannsynlig at UNE på noe punkt av betydning for de foreliggende avslag har lagt til grunn feil faktum.

       For ordens skyld bemerkes at B under behandlingen for domstolene ikke har forfulgt en tidligere anførsel om at han var bostedsregistrert i Bamut i Tjetsjenia. Etter det opplyste hadde utlendingsmyndighetene tidligere en praksis som gikk ut på at personer som var bostedsregistrert i Tjetsjenia, og som flyktet direkte derfra, automatisk fikk opphold i Norge på grunnlag av « sterke menneskelig hensyn » etter utlendingsloven §8 annet ledd. For øvrig er det ikke ført bevis eller knyttet særskilte anførsler til spørsmålet om arbeids- og oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen, heller ikke om alvorlige helseproblemer som det særlig ble argumentert med i siste begjæring om omgjøring, og lagmannsretten nøyer seg derfor med å konstatere at det ikke kan ses noe grunnlag for at slå fast at denne delen av UNEs vedtak er ugyldig.

       Når det gjelder faktum ellers, er det lagmannsrettens vurdering at B fra første gang han kom til Norge i 2001 og fremover, har gitt ulike opplysninger om fødested, bosteder, egen identitet med mer, og som ikke kan forklares med misforståelser eller tolkefeil. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten enig med UNE i at det fremstår som mest sannsynlig at Bs rette navn er B1 og at han er født *.*.1977 i Vladikavkaz, slik det også fremgår av utenrikspasset han var i besittelse av 28. januar 2004. Dette i motsetning til det han opplyser om at han er født *.*.1977 i Makhatsjkala i Dagestan. Utenrikspasset er det av identitetsdokumentene i saken som det er størst grunn til å tro er ekte. Kripos har også i rapport av 25. oktober 2007 konkludert med at dette passet - så vel som ektefellens pass - etter all sannsynlighet er ekte.

       Så vidt forstås bestrider ikke B at passet er ekte i den forstand at det er utstedt av rette russiske myndighet. Hans forklaring er imidlertid at det er moren - som etter nytt ekteskap tok etternavnet B1 - som har skaffet til veie passet ved at det ble ordnet et « navneskifte » ved bruk av betydelige pengemidler. Passet er i så fall skaffet uten Bs personlige fremmøte og uten fremleggelse av innenrikspass. Det er videre i tilfelle slik at passet inneholder feil dato og feil fødested i forhold til det B fastholder for lagmannsretten. B har imidlertid ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor det er blitt feil på de to nevnte punkter.

       Hans-Arne Kjelsås fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) har under ankeforhandlingen forklart seg om forholdene i Russland, herunder Nord-Ossetia - der ekteparet tidligere studerte og bodde - samt Tsjetsjenia. I tråd med hans forklaring, legges til grunn at alle russiske borgere over 14 år både har rett og plikt til å ha et innenrikspass og at dette også gjelder flyktninger fra en republikk til en annen innad i Russland. Innenrikspasset er av helt sentral betydning ved kontakt med offentlige myndigheter og andre. Ved reiser rundt i Russland kreves innenrikspasset - som blant annet innholder opplysning om hvilke steder vedkommende har vært og hvor man er bostedsregistrert - fremvist ved kontroll fra myndighetene, herunder ved grensepasseringer. Kontroller er - litt avhengig av området - i Russland, noe man ofte kan bli utsatt for. I utgangspunktet må det antas svært vanskelig å fungere og reise i Russland uten et slikt innenrikspass. Innenrikspass er ellers en forutsetning for å få et utenrikspass.

       B forklarte i lagmannsretten at han aldri har hatt et innenrikspass. Ut fra betydningen innenrikspasset som nevnt har i Russland, fremstår dette isolert sett som lite sannsynlig. I denne sammenheng nevnes også at ektefellen A heller aldri - verken ved første eller annen gangs innreise til Norge - har fremlagt et innenrikspass for norske myndigheter. Til dette kommer at B da han første gang søkte om asyl i oktober 2001, skal ha forklart at han hadde fått innenrikspass utstedt i Nazran ( i Ingushetiya), jf politirapport 2. oktober 2001.

       Selv om det selvsagt ikke kan utelukkes at opplysninger om fødested, innenrikspass med mer kan ha blitt nedtegnet feil på grunn av språklige misforståelser, må det ha formodningen mot seg at dette har skjedd, og spesielt i det omfanget som det er tale om i denne sak.

       Annen dokumentasjon som B har støttet seg til - herunder de midlertidige ID-bevis som både han og ektefellen har fremlagt - er ikke egnet til å klargjøre Bs identitet på en overbevisende måte. I denne sammenheng er det grunn til å fremheve at ekteparet i følge egne opplysninger synes å ha ressurssterke venner/familie, spesielt A, som opplyser å ha en onkel som er advokat og en svoger i FSB (Russlands sikkerhetsmyndighet). De synes således å ha hatt en reell mulighet til bedre å avklare faktum på dette punkt.

       Lagmannsretten finner heller ikke at UNE har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av de to hendelsene som særlig trekkes frem for å begrunne at B og familien ble forfulgt av myndighetene på grunn av etnisk tilhørighet. Han har opplyst at faren som døde i 1984 var tsjetsjener, mens moren som fortsatt lever er født i Nord-Ossetia. Videre har UNE både ved første og annen gangs asylbehandling vært kjent med historien om at Bs brødre - som han ikke har sett siden før 1995 og som han er usikker på om fortsatt lever - skal ha vært med i opprørsstyrkene, jf at dette også ble spesielt påpekt i forbindelse med første gangs begjæring om omgjøring høsten 2005.

       Lagmannsretten er enig med UNE i at forklaringen om det som skal ha skjedd både i august 1999 og da han ble returnert til Russland høsten 2003, er påfallende på de punkter UNE har pekt på.

       For så vidt er det ikke nødvendigvis usannsynlig at B ved de to anledningene kan ha blitt utsatt for vold fra myndighetenes side. I august 1999 skal han ha slått til en polititjenestemann etter at vedkommende hadde « kjeftet » på moren. Og ved innreisen høsten 2003 var han uten pass eller andre russiske identitetspapirer, noe som kan forklare at han ble utsatt for en hardhendt behandling.

       Det er imidlertid Bs forsøk på å koble slike hendelser til etnisk tilhørighet og mistanke om terrorvirksomhet som det er grunn til å tvile på. Isolert sett må det anses som noe spesielt at B fikk utstedt et utenrikspass første gangen i 2001 dersom han var under noen reell mistanke for slike handlinger. Han og ektefellen bodde også omkring to år i Moskva fra 1999 til 2001, uten at han har opplyst om nevneverdige problemer med politiet, utover at han ved én anledning skal ha blitt tatt med til en politistasjon og tatt fingeravtrykk av. De reiste også ut av Russland i 2001 uten problemer.

       Alle forhold tatt i betraktning må det også anses som mindre sannsynlig at B ble pågrepet og utsatt for vold med utgangspunkt i at han var mistenkt for terrorvirksomhet begått på et tidspunkt han kunne bevise han var i Norge og søkte asyl. Forklaringen om at han ble « kidnappet » eller « stjålet » av venner fra det offentlige sykehuset han kom på etter den påståtte mishandlingen, harmonerer også dårlig med at han var i myndighetenes søkelys på grunn av slike forhold. Også den del av historien som gjelder etterfølgende forsøk på å anmelde mishandlingen med bistand av advokat kan det stilles spørsmål ved.

       Innkallingene til avhør som B og ektefellen har fremlagt både i forbindelse med første gangs og annen gangs søknad om asyl, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Dels vises til forklaringen fra Kjelsås v/ Landinfo om at slike dokumenter ofte ses i asylsaker, og antas normalt forfalsket. Dels vises til at det er lite sannsynlig at myndighetene ville ha gått veien om slike formelle innkallinger dersom det forelå reell mistanke om noe så alvorlig som terrorvirksomhet. I denne forbindelse finner lagmannsretten også grunn til å trekke frem at det ikke er opplyst noe om at ektefellen A ble utsatt for noe pågang fra myndighetene i perioden etter hun returnerte til Russland høsten 2003 og frem til hun selv reiste tilbake til Norge i 2005 og søkte asyl.

       UNE har i sitt vedtak av 3. august 2005 ikke utelukket at B kan ha blitt utsatt for overgrep. Nemnda bemerker:

       Den omstendighet at klageren er etnisk tsetsjener, kan i seg selv ikke tilsi at han risikerer forfølgelse ved retur.
       Nemnda er kjent med at bl a etniske tsjetsjenere i stor utstrekning blir utsatt for kontroller, anholdelser for kortere perioder, herunder også i etterkant av terroraksjoner, og blir avkrevd bestikkelser fra politiet. Nemnda har imidlertid ikke opplysninger som tilsier at den omstendighet at man er etnisk tsjetsjener, i seg selv fører til f eks anklager om deltakelse i terroraksjoner eller at politiet oppkonstrurerer uberettigede tiltaler mv.
       Klageren opplyser at han i forbindelse med at han ble returnert fra Norge, ble pågrepet og arrestert og utsatt for grov mishandling fra politiet, hvilket igjen medførte at han hadde behov for behandling på sykehus. Så vidt nemnda er kjent med hadde klageren ikke offentlige russiske dokumenter ved innreisen, og det fremstår da ikke som usannsynlig at han er blitt anholdt ved innreise for nærmere kontroll og utspørring. Selv om det er forbudt etter grunnloven, er det på det rene at russiske polititjenestemenn ofte anvender vold både i forbindelse med arrestasjon, under varetekt og under fengsling og at det er et generelt problem at myndighetene i for liten grad følger straffeforfølger de som står bak disse lovbruddene og det også er et problem at mange unnlater å anmelde slike lovbrudd. Selv om mishandling av arrestanter mv rapporteres å være et generelt problem som kan ramme hvem som helst, opplyser enkelte kilder at mishandling av anholdte i noe større utstrekning rammer kaukasere, asiater, fargede og roma, enn den øvrige befolkningen.
       På bakgrunn av det ovenstående kan nemnda ikke utelukke at det medfører riktighet at klageren i den forbindelse med arrestasjonen ved innreisen ble grovt mishandlet av politiet, selv om omfanget av overgrepet må anses å være grovere enn det som følger av mer « generelle » beskrivelser. Dersom klageren er etnisk tsjetsjener, kan eventuelt omfanget av mishandlingen også ha hatt sammenheng med hans etniske bakgrunn. Når det gjelder den fremlagte videoen har nemnda ingen konkrete holdepunkter for å anta at personen som er filmet, ikke er klageren. Uten at det har betydning bemerkes det likevel at det som fremgår av videoen i seg selv ikke sier noe om årsaken til at klageren var på sykehus.
         Selv om klageren ble utsatt for alvorlige overgrep da han ble returnert fra Norge i oktober 2003, tilsier ikke dette at han er i russiske myndigheters søkelys i dag eller at han på nytt risikerer å bli utsatt for alvorlige overgrep fra politiet ved retur, jf at. Klageren er etter nemndas vurdering ikke i russiske myndigheters søkelys for forhold som kan anses som alvorlige, jf ovenfor. Han har heller ikke begått noen straffbar handling ved reise ut av hjemlandet på eget pass eller ved å søke asyl. Ved ny innreise vil han være i besittelse av pass, hvilket i utgangspunktet også tilsier at risikoen for å bli stoppet vil være langt mindre enn når man reiser inn uten dokumenter. Dersom han på nytt skulle bli stoppet har han utenrikspass og nemnda kan således ikke se at det er noen holdepunkter for å anta at han risikerer noe ytterligere. Det bemerkes i den forbindelse at russiske myndigheter er kjent med at flere av deres borgere reiser utenlands og søker asyl. Dette er imidlertid ikke et forhold som avstedkommer reaksjoner fra myndighetenes side.

       Ut fra det som er kommet frem under ankeforhandlingen, kan ikke lagmannsretten se at det kan innvendes noe til disse betraktninger eller konklusjonen om at det ikke er sannsynliggjort at B har grunn til å frykte forfølgelse ved retur til Russland i dag. I motsetning til tingretten, finner ikke lagmannsretten at vitneforklaringen til lege Birgit Lie - som har hatt B og ektefellen til behandling - har bidratt til å styrke troverdigheten av Bs forklaring på de vesentlige punkter i saken. Hva angår spørsmålet om troverdighet, har det også vært et tema under saken at Bs ektefelle, etter utreisen fra Russland i 2001, og mens ekteparet befant seg i Tyskland, sendte en pakke tilbake til Vladikavkaz i Nord-Ossetia. Dette kom frem i forbindelse med første gangs søknad om asyl i Norge etter at politiet fant en kvittering for postforsendelsen. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette forholdet utover å slå fast at ektefellens forklaring blant annet om bakgrunnen for forsendelsen og oppføring av avsender og adressat, ikke er egnet til å styrke ekteparets samlede troverdighet.

       UNEs vedtak om at B verken har rett til asyl som flyktning etter utlendingsloven §17 første ledd første punktum, jf §16, eller vern etter utlendingsloven §15 første ledd første eller annet punktum, kan etter dette ikke settes til side som ugyldig. Det er ikke konkrete holdepunkter for å tro at B har vært eller vil bli utsatt for forfølgelse av russiske myndigheter i flyktningkonvensjonens forstand, eller at han av lignende grunner står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.

       2. A

       Under ankeforhandlingen har det fra ekteparets side vært mindre fokus på UNEs avslag på As søknader om asyl og vern. Utover å betvile at forholdene i Kaukasusområdet er så rolige som UNE fremholder, er det ikke anført at det er lagt feil faktum til grunn ved behandlingen av henne eller formulert bestemte angrep på begrunnelsen for at hun ikke oppfyller vilkårene for asyl, eller har krav på vern etter utlendingsloven §15 første ledd, første eller annet punktum.

       A har forklart at hun den 5. september 2004 ble kidnappet og voldtatt av noen privatpersoner som hadde mistet pårørende i forbindelse med en terroraksjon i Beslan i Nord-Ossetia. Lagmannsretten finner det klart at A ikke er i en situasjon der hun risikerer forfølgelse fra russiske myndigheter på grunn av ektefellens etniske bakgrunn. Problemstillingen vil her således være om myndighetene har evne og vilje til å beskytte henne mot nye overgrep av samme eller lignende karakter fra privatpersoner. Nemnda har drøftet dette nærmere og kommet til at russiske myndigheter har slik evne og vilje. Det er ikke fremkommet noe som gir lagmannsretten grunnlag for å tilsidesette denne vurderingen eller konstatere at UNEs vedtak er ugyldig på annet grunnlag. Spesielt med bakgrunn i vitneforklaringen til vitnet Kjelsås fra Landinfo legges til grunn at forholdene i Nord Ossetia i det vesentlige har vært og fortsatt er rolige, og at etniske tsjetsjenere og deres familier lever relativt uproblematisk sammen med ossetere.

       Staten ved UNE blir etter dette å frifinne.

       3. Saksomkostninger

       Anken har ført frem. Saken har ikke budt på kvalifisert tvil verken av faktisk eller rettslig karakter. Heller ingen av de øvrige grunnlag i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd, for å frita den tapende part for å erstatte motpartens saksomkostninger foreligger. A og B må derfor betale statens omkostninger både for tingretten og lagmannsretten. Ansvaret er solidarisk, jf tvistemålsloven §179 annet ledd.

       Den ankende parts prosessfullmektig har for lagmannsretten krevd saksomkostninger med kr 70 500. Beløpet omfatter salær med kr 50 000, mva med kr 12 500 og kr 8 000 til et sakkyndig vitne. I tillegg kommer ankegebyr med kr 23 220. For tingretten ble det krevd kr 50 000, hvorav kr 40 000 var salær og resten mva. Saksomkostninger tilkjennes i samsvar med oppgavene med til sammen kr 143 720.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten betaler A og B in solidum til staten v/ Utlendingsnemnda 143.720 - etthundreogførtitretusensyvhundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Fra forfall løper rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo