Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-052903
Dokumentdato : 14.01.2008

Ekteskap. Oppholdstillatelse

Saken gjelder spørsmålet om et ekteskap mellom en norsk kvinne og en tyrkisk mann er reelt og dermed gir rett til opphold og arbeid i Norge, jf utlendingsloven § 9.

       A er født *.*.1960 og er tyrkisk statsborger. Han kom til Norge den 25. august 2003 og søkte samme dag om asyl. Han var ved ankomsten ikke i besittelse av pass eller annet gyldig reisedokument. Han opplyste at han var kurder fra landsbyen --- i distriktet ---, og han begrunnet asylsøknaden med at han fryktet for sitt liv dersom han returnerte til sitt hjemland.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 5. januar 2004.

       Den 3. februar 2004 giftet han seg med norsk statsborger med gambisk opprinnelse, B født *.*.1952. Den 23. februar 2004 søkte han om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

       UDI avslo søknaden 3. juni 2004 under henvisning til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at ekteskapet var reelt.

       Etter klage opprettholdt Utlendingsnemnda avslaget i vedtak av 17. januar 2006. Nemnda fant med stor overvekt av sannsynlighet at ekteskapet var inngått med det formål å få oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, og at det ikke var snakk om et ekteskapelig samliv som reglene om familiegjenforening er ment å beskytte.

       A tok deretter ut søksmål mot staten, og Oslo tingrett avsa 26. januar 2007 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

       A har ved rettidig anke brakt saken inn for Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens vurdering av faktum.

       Ankeforhandling ble holdt 20. desember 2007 i lagmannsrettens hus i Oslo. A møtte med sin prosessfullmektig. Staten var representert ved rådgiver i Utlendingsnemnda Elisabeth Valen som fulgt forhandlingene i medhold av tvistemålsloven § 213 annet ledd og avga forklaring. Det ble ytterligere avhørt tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

       Saken står både i faktisk og rettslig henseende i det alt vesentlige i samme stilling som for tingretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold vises til dommen i tingretten og lagmannsrettens videre bemerkninger.

       Den ankende part - A - har sammenfatningsvis anført:

       Det følger av utlendingslovens § 9 at de nærmeste familiemedlemmer til norsk borger bosatt i riket etter søknad har rett til arbeidstillatelse. Det forutsettes at underhold må være sikret. Utlendingsforskriften § 22 fastslår de samme rettigheter og henviser til samme forskrifts § 23, som definerer begrepet nærmeste familiemedlemmer. Etter § 23 første ledd a regnes ektefelle som nærmeste familiemedlem. Det er et vilkår at ektefellene bor sammen.

       Det er alminnelig antatt, og også lagt til grunn i forvaltnings- og domstolspraksis i tilknytning til utlendingsforskriftens § 23 første ledd a, at ekteskapet ikke hovedsaklig må være inngått med det formål at utlendingen skal oppnå arbeidstillatelse i Norge. Ekteskapet må ha en substans i den forstand at det må foreligge et emosjonelt grunnlag og en vilje til å utøve et ekteskaplig samliv.

       Dersom domstolen finner at ekteskapet oppfyller disse kriterier - og de øvrige vilkår som det i saken ikke er uenighet om - følger det av utlendingsloven rett til arbeidstillatelse.

       Domstolen har kompetanse til å prøve om vilkårene er oppfylt, herunder kravet til ekteskapets realitet og det faktum som ligger til grunn for vedtaket.

       Den ankende part anfører at ekteskapet er tuftet på den realitet som kreves for at ekteskapet skal anerkjennes som ekteskap i relasjon til utlendingsforskriftens § 23 første ledd a, at samlivet utøves innenfor de ekteskaplige rammer og at det uavbrutt har vært utøvet fra inngåelse 3. februar 2004.

       Ved bedømmelsen av det faktiske forhold må domstolen legge vekt på momenter rundt ekteskapsinngåelsen, de politiforklaringer som foreligger og måten disse er gjennomført (bruk av tolk mv), samt det etterfølgende samliv frem til vedtakstidspunktet. Også etterfølgende omstendigheter kan tas i betraktning, jf Borgarting lagmannsretts dom av 19. november 2007 i sak nr 07-035224ASI-BORG/02.

       Når det gjelder omstendighetene rundt vigselen, er det riktig at partene hadde et relativt kort bekjentskap før ekteskapet, men dette fordi de ganske raskt bestemte seg for å gifte seg og fordi det i henhold til begges religion er en viktig side av samlivet.

       Når det gjelder omstendighetene rundt politiintervjuene, er det vist til hjelpedokument som nærmere analyserer partenes svar på de mange spørsmål som er stilt. Videre må det legges vekt på at det for de få motstridsopplysningene som foreligger, er erkjent at ektefellene har hatt noen hemmeligheter for hverandre, videre at det ikke har vært benyttet tilfredsstillende tolk under politiintervjuene, at det i det vesentlige dreier seg om nyanser og detaljer og at partene i det alt vesentlige er mye mer samstemmige enn motstridspreget. Særlig det siste intervjuet er det i det alt vesentlige samstemmige i svar. Det ville ikke vært mulig, dersom partene ikke hadde inngående kjennskap til hverandre og hverandres dagligliv.

       Når det gjelder etterfølgende ekteskaplig samliv, har hustruen under hele perioden innestått for sin og ektemannens følelsesmessige tilknytning og vilje til ekteskaplig samliv. Hun har uttrykt oppgitthet og fortvilelse over ikke å bli trodd. Dette særlig ettersom ekteskapet nå har bestått i tilnærmet 4 år.

       Videre vises det til følgende viktige omstendigheter:

       Vitnet, ektefellens datter, C, er enslig mor til 2 barn. Hun er ansatt som servicemedarbeider på langruter i NSB, hvilket innebærer at hun i snitt 3 dager i uken er på reise med jobben. Hennes to barn har da i alle år vært plassert hos ankende part og dennes ektefelle og de har bodd i gjennomsnitt 3 dager og netter i uken på det ene gjesterommet i leiligheten. Etter kveldsskift opplyse datteren at hun overnatter sammen med barna i ankende part og ektefellens leilighet på gjesterommet.

       Ovenstående godtgjør at ankende part og ektefellen sover i felles seng på felles soverom og at de har gjort dette under hele ekteskapsperioden.

       Etter de foreliggende forhold vil det være helt unaturlig om ektefellene delte ekteseng uten samtidig å utøve et ekteskaplig samliv.

       Uavhengig av unøyaktigheter som følge av politiintervjuene i 2005, må det anses dokumentert utover en hver tvil at ekteparet i alle år har delt leilighet, delt ekteseng og derigjennom utøvet ekteskaplig samliv.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 17.01.06 er ugyldig.
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for begge instanser med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.

       Ankemotparten - staten v/ Utlendingsnemnda - har sammenfatningsvis anført:

       Utlendingsnemndas vedtak av 17. januar 2006, hvor søknad om bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 9 ble avslått under henvisning til at ekteskapet med B ikke er en ekteskapelig realitet, men i hovedsak inngått for å sikre søkeren opphold i riket, er gyldig. Vedtaket bygger på riktig faktum og korrekt rettsanvendelse. Tingrettens dom, hvor staten frifinnes, må derfor stadfestes og staten må tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

       En utlending har på nærmere vilkår krav på oppholds- og arbeidstillatelse i Norge i familiegjenforening med ektefelle i henhold til utlendingsloven § 9, jf utlendingsforskriften § 23 første ledd a. De sentrale og kumulative vilkårene for arbeids- og oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening, er at man er formelt gift og at partene bor sammen. I tillegg er det et vilkår at ekteskapet er reelt. Dette kravet følger ikke direkte av ordlyden, men er ubestridt, og følger av lovens forarbeider og rettspraksis.

       Tingretten, Utlendingsnemnda og UDI, har alle korrekt lagt til grunn at ekteskapet mellom den ankende part og B (referansen) ikke innebærer noen ekteskapelig realitet, men er et pro forma ekteskap inngått hovedsakelig for å gi den ankende part opphold i Norge.

       Utlendingsmyndighetene har de siste årene registrert et betydelig antall saker hvor det er mistanke om pro forma ekteskap. Behovet for å motvirke misbruk av reglene om familiegjenforening, slik at disse ikke kan brukes til å uthule de øvrige regler i utlendingsloven, ble understreket av lovgiver i forarbeidene til utlendingsloven.

       Det er en rekke bevis og ytre omstendigheter i denne saken som peker klart i retning av at ekteskapet mellom den ankende part og B er pro forma. Flere av disse er fremhevet i tingrettens dom. For det første er ektefellenes motstridende opplysninger, både til politiet og Utlendingsnemnda, på sentrale punkter om deres påståtte felles samliv, av stor vekt i vurderingen. Etter statens mening burde man kunne forvente at ektefeller som lever i et reelt ekteskap, ville kunne gi noenlunde samsvarende opplysninger om for eksempel hvordan deres første møter forløp, og hva ektefellene har gjort og ikke har gjort sammen den sist forløpne helgen forut for et politiintervju. De ulike intervjuene i saken viser også at ektefellenes kunnskaper om hverandre er så begrenset at det fremstår som helt unaturlig mellom ektefeller som lever i et reelt ekteskap.

       Saksøkers forhistorie med asylsøknad til Norge, og det tidligere ekteskapet til en dansk kvinne uten noe samliv med henne, viser at saksøker har hatt oppholdshensikt - et typisk trekk ved proforma ekteskap. Krav om gjenforening i Danmark ble avslått. A ble formelt skilt fra den danske kvinnen 3. desember 2002.

       Han har tre barn i Tyrkia, født i 1988, 1995 og 1997. Han har bodd sammen med barnas mor D fra 1986. Formelt giftet han seg med henne 12. mars 2003 og skilte seg 20. november 2003 etter at han kom til Norge. To av As brødre bor i Danmark og har kone og barn i Tyrkia.

       Videre er det korte tidsrommet fra paret traff hverandre til de inngikk ekteskap, samt det korte tidsrommet mellom avslag på asylsøknaden og ekteskapsinngåelsen, momenter som tyder på at dette er et proforma ekteskap. I tillegg kommer at partene, etter to års angivelig samliv, på vedtakstidspunktet fremdeles ikke snakket noe felles språk og ikke hadde felles venner.

       Realiteten i ekteskapet på vedtakstidspunktet er som utgangspunkt avgjørende, men forholdene på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen er selvsagt også relevante i vurderingen av hva som var hensikten med at ekteskapet inngås og opprettholdes. Dersom ekteskapet på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen var pro forma, må det eventuelt ha skjedd en endring i tiden frem til vedtaket for at ekteskapet senere skal kunne vurderes som reelt. I dette tilfellet er det ikke påvist endringer av betydning fra ekteskapsinngåelsen til vedtakstidspunktet.

       De skriftlige og muntlige erklæringene og forklaringene fra den ankende part og Bs nærstående kan blant annet på grunn av interessefelleskap med ektefellene ikke tillegges vekt av betydning.

       Staten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts dom av 26.01.2007 stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og viser til tingrettens begrunnelse. Lagmannsretten vil særlig bemerke:

       Det følger av utlendingsloven § 9 første ledd at «de nærmeste familiemedlemmene til norsk statsborger som er bosatt i riket» etter søknad har rett til arbeids- og oppholdstillatelse dersom det foreligger nærmere angitte omstendigheter. Etter utlendingsforskriften § 23 første ledd a vil en ektefelle høre med til denne gruppen personer når ektefellene bor sammen. Når nemnda avslo søknaden, skyldtes det at ekteskapet ikke ble vurdert å være reelt. Det er dette spørsmål som er sentralt i saken.

       Hvilke krav til bevis som skal stilles i saker av denne karakter, er nærmere klarlagt i forarbeidene og i dom av Høyesterett inntatt i Rt-2006-1657. For å legge til grunn at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder, må det foreligge bevis som med vekt taler for det. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Staten vil ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

       Et vesentlig spørsmål er altså om det ekteskap A inngikk i februar 2004 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han hadde kommet til Norge som asylsøker - fra Danmark hvor han hadde ankommet på visum - og kort tid før ekteskapet hadde fått avslag på sin asylsøknad. Etter at han kom til Norge 25. august 2003, hadde han dessuten fått skilsmisse fra sin kone i Tyrkia som han hadde tre barn med. Han hadde kjent den nye ektefellen i kort tid - under en måned - før de etter det opplyste nyttårsaften 2003 bestemte seg for giftemål etter at de angivelig tilfeldig hadde truffet hverandre på en kafe på Grorud i Oslo. Det bemerkes at de ikke hadde felles språk, noe som begrenset deres muligheter for kommunikasjon.

       Det vil i en slik situasjon være berettiget å spørre om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som hans hovedsaklige formål med ekteskapsinngåelsen. Spørsmålet er med andre ord om A på dette tidspunkt ville ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? I denne sammenheng vil lagmannsretten bemerke at det er søkerens motiv som er avgjørende. Ektefellens motiv er uten betydning.

       Ved vurderingen er det - i tillegg til det som allerede er nevnt - forhold knyttet til den ankende parts forhistorie som bidrar til alvorlig tvil om spørsmålet kan besvares bekreftende:

       A giftet seg i 1998 - et halvt års tid etter at han fikk sitt siste barn - med dansk statsborger E etter å ha truffet henne i Tyrkia. Ekteskapet ble inngått i Tyrkia. Hun dro tilbake til Danmark og kom ikke senere tilbake til Tyrkia. A søkte forgjeves gjenforening i Danmark. Partene skilte seg 3. desember 2002 uten å ha hatt noe samliv.

       A kommer fra et område i Tyrkia, hvor det etter det opplyste under ankeforhandlingen, er spesielt mange som har søkt opphold i Europa. Han har fire brødre i Danmark, hvorav to har kone og barn i Tyrkia.

       Det er opplyst at A giftet seg med sine barns mor i mars 2003 etter at han hadde bodd sammen med henne fra 1986. Det kan det reises spørsmål om skilsmissen i Tyrkia i november 2003 er uten realitet, men gjennomført i hensikt å berede grunnen for nytt ekteskap med mulighet for senere gjenforening med barna i Norge.

       Disse forhold indikerer hver for seg opphold som hovedsakelig formål, og etter lagmannsrettens syn er det samlet sett stor overvekt av sannsynlighet for at oppholds- og arbeidstillatelse var det vesentlige motiv for A da han giftet seg 3. februar 2004.

       Ved avgjørelsen er forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen sentrale, men ikke avgjørende, dersom situasjonen har endret seg i ettertid. Avgjørende er om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet var reelt da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak 17. januar 2006. Kontakten mellom partene etter nemndas vedtak kan i denne sammenheng kaste lys over forholdet mellom dem på vedtakstidspunktet.

       Partene har bodd sammen i snart fire år etter at de giftet seg, og det har for lagmannsretten vært vitneførsel om hvorvidt de har levd sammen som ektefolk.

       Etter lagmannsrettens syn er det ikke sannsynliggjort at det har skjedd en endring, slik at den ankende parts hovedsaklige motiv for å fortsette samlivet, ikke lenger er å få oppholds- og arbeidstillatelse. De har fortsatt ikke noe felles språk, begrenset kjennskap til hverandre og den andres familie og bakgrunn og de gir til dels motstridende opplysninger om samlivet.

       Resultatet er etter dette at anken ikke fører frem og tingrettens dom, slutningen punkt 1, stadfestes.

       Anken har vært forgjeves, og den ankende part plikter etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd å betale motpartens saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

       Advokat Mentzoni har levert omkostningsoppgave og krevd salær kr 50 000 med tillegg av merverdiavgift kr 12.500, til sammen kr 62.500.

       Saksomkostninger tilkjennes med kr 62.500 i samsvar med oppgaven.

       Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, plikter den ankende part å betale saksomkostninger også for tingretten. Omkostningene settes til kr 50.000 inklusiv merverdiavgift. Da tingretten ikke har tatt beløpet inn i slutningen, formuleres ny slutning.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom, slutningen punkt 1, stadfestes.
2. A plikter å betale til staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostninger for lagmannsretten med 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner og for tingretten med 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første setning fra forfall til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo