Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-087126
Dokumentdato : 17.12.2007

Familiegjenforening. Utlendingsloven § 9. Utlendingsforskriften § 23

Kinesisk statsborger som var gift med norsk statsborger fikk avslag på søknad om fortsatt oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Utlendingsnemnda kom til at ekteskapet var proforma. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at nemndas vedtak var gyldig. Konkret skjønnsmessig vurdering der det særlig ble lagt vekt på forhold som ble avdekket ved en bostedskontroll.
Saken gjelder tvist om gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om fortsatt oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med ektefelle.

       A, født *.*.1966, kom fra Kina til Norge i 1991. Hun har siden vært bosatt i Norge og har fått norsk statsborgerskap. I perioden 1992 til 1996 var hun gift med en norsk statsborger født i 1928. Etter skilsmissen ønsket hun å gifte seg på nytt og gjennom et kinesisk ekteskapsbyrå kom hun i kontakt B. Han er født *.*.1974 og er kinesisk statsborger. Den 28.01.1999 giftet de seg i Kina, og den 01.02.1999 søkte B om oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med sin ektefelle gjennom den norske ambassaden i Beijing. Han fikk innvilget oppholds- og arbeidstillatelse, og den er senere fornyet to ganger, sist frem til 23.07.2002.

       Den 13.06.2002 søkte B igjen om fortsatt oppholds- og arbeidstillatelse. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser for å få klarlagt om ekteskapet var reelt, og om partene bodde sammen. Den 01.07.2002 ble begge parter intervjuet, og den 01.02 og 29.12.2004 ble det foretatt bostedskontroller. Den 17.03. 2005 avslo Utlendingsdirektoratet søknaden under henvisning til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at partene bodde sammen og at ekteskapet var reelt. Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda som opprettholdt avslaget i vedtak 19.09.2006.

       Ved stevning 05.12.2006 brakte B saken inn for Oslo tingrett med påstand om at Utledningsnemndas vedtak er ugyldig. Oslo tingrett avsa 28.03.2007 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 19. september 2006 overfor B kjennes ugyldig.
2. I saksomkostninger betaler Staten v/ Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker til B kroner 56.250 - femtisekstusentohundreogfemti - med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 06.12.2007 i Borgarting lagmannsretts hus. B møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/ Utlendingsnemnda var representert ved sin prosessfullmektig og rådgiver Elin Grøttjord, som fulgte forhandlingene i medhold av tvistemålsloven § 213. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Utlendingsnemndas vedtak er gyldig. Tingretten har foretatt en uriktig bevisvurdering når den er kommet til at ekteskapet måtte anses reelt, og at partene bodde sammen på vedtakstidspunktet. Det synes også som tingretten har foretatt en rettsanvendelsesfeil ved å legge et uriktig beviskrav til grunn.

       Staten aksepterer at ekteskapet er formelt korrekt inngått, men det bestrides at ekteskapet er reelt, og at partene bor sammen.

       Avgjørelsen skal treffes ut fra de faktiske forhold som de forelå på vedtakstidspunktet, jf Rt-2003-460. Bevissituasjonen ved spørsmål om proforma ekteskap er vanskelig, og i henhold til rettspraksis må ulike bevis ha ulik bevisvekt. Tidsnære nedtegnelser må tillegges større vekt enn etterfølgende forklaringer. Generelt må forklaringer fra parten selv, ektefellen og deres venner tillegges liten vekt.

       Staten har bevisbyrden for at ekteskapet er proforma og/eller at partene ikke bodde sammen på vedtakstidspunktet. Dette innebærer at hvis lagmannsretten er i absolutt tvil, så skal denne tvilen gå ut over staten.

       En helhetsvurdering av de relevante omstendigheter i saken tilsier klart at ekteskapet ikke var reelt, og at ektefellene ikke bor eller bodde sammen på vedtakstidspunktet. Tingretten synes å ha lagt til grunn at staten er enig i at ekteparet bodde sammen to - tre netter i uken. Dette er ikke riktig. Staten anser det mest sannsynlig at ekteparet ikke bor sammen i det hele tatt, men det utelukkes ikke at de kan være naboer, venner eller omgås hverandre.

       Partene har i politiforklaringer gitt motstridende opplysninger om flere forhold, eksempelvis hvordan de møttes, om de sov med en eller to dyner, og om de bodde sammen en periode da B jobbet i Røyken mm. Videre avslørte politiavhørene manglende kunnskap om den annen part som må kunne forventes etter flere års ekteskap. Det fremkom også opplysninger i politiavhørene om at partene ikke hadde mye felles samliv, og at de flere ganger har reist til Kina hver for seg, men aldri sammen. Det fantes heller ingen bilder av bryllupet, og det er bare fremlagt tre bilder av ekteparet, som alle var fra 1999.

       Det er foretatt to bostedskontroller. Ved siste bostedskontrollen var det ingen ting i leiligheten som indikerte at det bodde en kvinne der. Leiligheten ble kontrollert uten at politiet fant kvinneklær eller toalettartikler. Denne bostedskontrollen synes ikke tingretten å ha tillagt noe vekt.

       Staten bestrider anførselen om at det foreligger en saksbehandlingsfeil under henvisning til at saken har vært mangelfullt utredet. Saken har tvert imot blitt grundig utredet. Det har blitt avholdt flere bostedskontroller. Intervjuene har blitt gjennomført i henhold til vanlig praksis, og partene har vedtatt sin forklaring ved å ha underskrevet hvert ark i avhøret.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

       Det foreligger ikke feil ved tingrettens rettsanvendelse eller bevisvurdering.

       Staten har bevisbyrden og tvilsrisikoen skal derfor gå ut over staten. Det må kreves bevis av vekt i proformasaker fordi konsekvensene ved en feilaktig avgjørelse for den enkelte vil være meget alvorlige. I Rt-2006-1657 legger flertallet til grunn at det alminnelige overvektsprinsippet gjelder, men dommen er relativt fersk og er avsagt med dissens. Som uttalte av den dissenterende dommer, anfører ankemotparten at det må legges til grunn et noe skjerpet beviskrav.

       Tingretten har vurdert bevisene i saken og korrekt kommet til at det ikke kan påvises at ekteskapet er proforma.

       Det bemerkes at det er en språklig unøyaktighet i tingrettsdommen når det gjelder uttalelsene om at ektefellene kun sover sammen to-tre netter i uken. Ektefellene bor og lever sammen som andre ektefolk og har gjort det i hele perioden, slik de også har forklart i retten. Utsagnene om to - tre netter i uken knytter seg til en kortere periode på noen måneder da A av praktiske grunner overnattet hos sin søster i Oslo fordi B arbeidet i Røyken og A i Oslo.

       Som påpekt av tingretten er ikke aldersforskjellen mellom ektefellene oppsiktsvekkende. Videre har begge ektefellene familie i Kina, de har bakgrunn som kinesiske statsborgere, og de har begge kantonesisk som morsmål. Det forligger ikke opplysninger i saken om at noen av ektefellene hovedsakelig har hatt en økonomisk motiv ved å inngå ekteskap, og det forligger ikke opplysninger om at B forut for ekteskapsinngåelsen har søkt asyl eller på annen måte forsøkt å komme seg til Norge eller noe annet land. Det er også sannsynliggjort at A forut for Utlendingsnemndas vedtak har oppsøkt en gynekologisk klinikk for å få bistand i forbindelse med ufrivillig barnløshet. Som det er uttalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt 9.6.2.3 og 9.6.2.5 skal avgjørelsen treffes på grunnlag av objektive momenter, og ingen av de til sammen elleve forhold som nevnes her tilsier at ekteskapet ikke er reelt.

       Tingretten har også korrekt kommet til at Utlendingsnemnda i for stor grad har vektlagt politiets bostedskontroll 29.12.2004. Ifølge forklaringene fra ektefellene i retten er det ikke riktig at A ikke hadde egne klær og toalettartikler i leiligheten. Når det gjelder politiavhørene i saken, er ektefellenes forklaringer i det vesentlige sammenfallende. Det er forhold av mer perifer art som ikke samsvarer, og det kan skyldes språkproblemer. At A og B lever og bor sammen som ektefolk, kan underbygges ved formelle og faktiske omstendigheter basert på skriftlige bevis og forklaringer fra ektefellene og vitner.

       Til slutt gjøres det også gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil idet saken er mangelfullt utredet.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts dom av 28. mars 2007 stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente p.t. 11,5 %, fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

       Lagmannsretten er kommer til at anken tas til følge.

       Etter utlendingsloven § 9, jf utlendingsforskriften § 22 og § 23 første ledd bokstav a kan ektefellen til en norsk statsborger innvilges oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Vilkår er blant annet at det foreligger et formelt gyldig ekteskap, og at ektefellene bor sammen. Ekteskapet må dertil være reelt, jf Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s 61. Tvisten gjelder vurderingen av det faktiske grunnlaget for Utlendingsnemndas vedtak. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig sannsynliggjort at B og A bodde sammen på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak, og om ekteskapet er reelt.

       Lagmannsrettens overprøving skal skje på grunnlag av den faktiske situasjonen på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak. Nye faktiske omstendigheter kan likevel tillegges vekt dersom de er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet. Foreligger det tvil om partene bodde sammen, eller om ekteskapet er reelt, så er det staten som har bevisbyrden og tvilsrisikoen. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er imidlertid tilstrekkelig, jf Rt-2006-1657.

       Den konkrete bevisvurderingen i slike saker er skjønnsmessig og ofte vanskelig. Det avgjørende vil normalt være om ekteskapet savner realitet når det gjelder partenes tilknytningsmessige forhold til hverandre i ekteskapelig sammenheng. Avgjørelsen må treffes på grunnlag av en rekke objektive momenter. I forarbeidene til ny utlendingslov, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt 9.6.2.3 og 9.6.2.5 er det nevnt en rekke slike kriterier. Videre vil det kunne være kulturelle forhold som må tillegges vekt i vurderingen av de faktiske omstendighetene i saken. Disse forhold danner utgangspunkt for lagmannsrettens vurdering av saken.

       Partene har hatt felles bostedsadresse i hele perioden fra B kom til Norge. Da B kom til Norge bodde A hos sin søsters familie i --- 18, og bostedsutskrifter fra folkeregistret viser at de begge var registrert bosatt i --- 18 fra 23.07.1999. Deretter har de vært registret bosatt i ** 5 på Røyken fra 07.05.2001, i --- 18 igjen fra 03.09.2001 og til slutt i --- 3. Begge partene har i retten forklart at de i hele perioden har levd sammen som ektefeller. Dette støttes også av vitneforklaringer fra As søster, søsterens tidligere ektefelle og en venn av partene.

       Lagmannsretten har likevel ut fra en helhetsvurdering kommet til at det er mest sannsynlig at partenes ekteskap ikke er reelt. I vurderingen har lagmannsretten, i motsetning til tingretten, lagt avgjørende vekt på det som ble avdekket ved den siste bostedskontrollen som ble foretatt 29.12.2004 i --- 3. Bostedskontrollen ble foretatt av to politibetjenter som begge har avgitt forklaring for lagmannsretten. I vitneforklaringene ble det bekreftet at de hadde foretatt bostedskontrollen på vanlig måte. Til stede i leiligheten var B og en venn av ham som bodde der midlertidig i påvente av at han fant et annet sted å bo. Det sto noen sko i gangen, og det ble funnet en sminkepalett på badet. For øvrig ble det ikke funnet kvinnelige klær eller toalettartikler i leiligheten. Da A i telefonsamtale ble spurt hvor hun hadde klærne sine, fremgår det av rapporten fra bostedsundersøkelsen at hun skal ha svart at « hun ikke hadde noen klær i leiligheten, klærne hennes er hos søsteren ». Videre går det frem av rapporten at A først ikke var « helt villig til å fortelle hvor denne søsteren bodde, men innrømmet etter hvert at søsteren bodde i leiligheten ved siden av ». I sin forklaring for lagmannsretten har imidlertid både B og A sagt at A hadde klær og toalettartikler i leiligheten, men forklaringene var springende og uklare, og de kunne ikke gi noen plausibel forklaring på hvorfor politibetjentene ikke fant noen kvinneklær i leiligheten. Etter dette finner lagmannsretten det lite sannsynlig at A hadde kvinneklær i leiligheten, og det utelukkes at klærne i så fall lå på steder hvor det ville være naturlig dersom A bodde i leiligheten. Videre går det frem av rapporten at A ikke kunne svare på hva som var i kjøleskapet fordi hun spiste så lite, fordi ingen ting av maten var hennes, og fordi hun ikke lager mat i leiligheten. Ut fra de opplysninger som fremgår av rapporten og politibetjentenes vitneforklaringer, legger lagmannsretten til grunn at det ikke fantes noen objektive konstaterbare tegn på at B og A bodde sammen i leiligheten.

       Lagmannsretten har også lagt vekt på at det er en rekke andre forhold som i mer eller mindre grad underbygger at ekteskapet er proforma.

       Den 01.07.2002 ble det foretatt intervju av begge partene, og det partene fortalte om bolig, arbeid og samliv stemmer overens i hovedtrekk. Det er imidlertid noe en må kunne forvente når partene er i en situasjon der de må være forberedt på denne type spørsmål. Viktigere blir det således at det også fremkom at partene hadde lite kunnskap om hverandre, at de hadde lite felles interesser og samliv, og at det var uoverensstemmelser mellom forklaringene på punkter som er vanskelige å forstå dersom partene hadde bodd sammen i to år og levd som ektefeller. Videre har partenes forklaring om faktisk bosted og samliv da de var registret bosatt på Røyken fra 07.01 til 03.09.2001, vært divergerende. Lagmannsretten oppfattet As forklaring slik at hun som regel overnattet i Oslo hos sin søster i --- 18, men både hennes og Bs forklaring er uklar både når det gjelder hvor ofte de sov sammen og hvor de sov sammen. Det skaper også uklarheter om faktisk bosted og felles overnattinger at de i 2002 hadde en hybelleilighet i --veien -, og at B leide en liten leilighet i et bofellesskap i --gata -. Lagmannsretten nevner også at det ikke finnes bilder fra bryllupet, og at partene bare har kunnet fremlegge tre bilder der de er fotografert sammen og da så langt tilbake i tid som i 1999. Dette er forhold som ikke kan tillegges særlig vekt isolert sett, men de har betydning i en helhetsvurdering sammenholdt med det som ble avdekket ved ovennevnte bostedskontroll.

       Til slutt bemerkes når det gjelder bevisvurderingen at lagmannsretten har tatt hensyn til at B ikke snakker norsk, og at uklarheter på noen punkter kan skyldes språkvansker uten at det kan få noen avgjørende betydning. Det er heller ikke fremkommet kulturelle forhold av avgjørende betydning for bevisvurderingen.

       Når det gjelder ankemotpartens anførsel om at det foreligger saksbehandlingsfeil fordi saken er mangelfullt utredet, bemerker lagmannsretten at ankemotparten ikke har påvist noen konkrete forhold som burde vært utredet nærmere. Det er heller ikke fremkommet noe under ankeforhandlingen som tilsier at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da Utlendingsnemnda behandlet saken. Noen saksbehandlingsfeil på dette punkt foreligger således ikke.

       Etter dette er lagmannsretten kommet til at Utledingsnemndas vedtak er gyldig, og staten blir således å frifinne.

       Anken har ført frem og ankemotparten har tapt saken fullstendig. I samsvar med hovedregelen bør ankemotparten bære saksomkostningene for tingretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf § 172 første ledd. Advokat Haugsvær har fremlagt omkostningsoppgave for tingretten på kr 50 000 og for lagmannsretten på kr 50 000. Begge beløpene er i sin helhet salær, og de er inkludert mva. I tillegg kommer rettsgebyret for lagmannsretten på kr 20 640. Det er ikke kommet innsigelser mot omkostningsoppgaven. Kravet tas til følge.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. B dømmes til å betale 120.640 - etthundreogtjuetusensekshundreogførti - kroner til staten v/ Utlendingsnemnda i saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten innen 2 - to - uker etter forkynning av denne dom med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo