Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-156094
Dokumentdato : 10.03.2008

Pro forma ekteskap

Utlendingsloven § 12 jf. utlendingsforskriften § 43, første ledd og § 44, annet ledd, utlendingsloven § 11 jf. utlendingsforskriften § 37, tredje ledd og utlendingsloven § 9 jf. utlendingsforskriften § 22 og § 23, første ledd bokstav a. Ekteskap som grunnlag for opphold og arbeidstillatelse. Gyldigheten av vedtak i Utlendingsnemnda. Gyldig ekteskap ikke tilstrekkelig for tillatelse til opphold og arbeid. Vurdering av ekteskapets realitet i forhold til omstendighetene ved ekteskapets inngåelse samt etterfølgende forhold.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 24.07.2007 hvor klage over tidligere avslag på søknad om bosettingstillatelse ikke ble tatt til følge. Ankende part har søkt om bosettingstillatelse med bakgrunn i at han er gift med norsk borger. Det er enighet om at de aktuelle bestemmelser er utlendingsloven § 12 jf. utlendingsforskriften § 43 første ledd og § 44 annet ledd, utlendingsloven § 11 jf. forskriftens § 37 tredje ledd og utlendingsloven § 9 jf. forskriftens § 22 jf. § 23 første ledd bokstav a. Bestemmelsene innebærer at det stilles vilkår om at et ekteskap består og at ektefellene bor sammen. I tillegg følger det av forarbeidene at ekteskapet må fremstå som reelt, dvs. at såkalt pro forma ekteskap ikke gir grunnlag for bosettings- eller oppholdstillatelse.

       Ankende part kom til Norge 25.11.1998 på en måneds visum for å besøke sin bror. Den 04.12.1998 søkte han om asyl, men søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) den 21.10.1999. Etter klage ble avslaget opprettholdt av Justisdepartementet i vedtak av 13.03.2000.

       Ankende part giftet seg med B den 30.11.1999, dvs. litt over en måned etter at asylsøknaden var avslått av UDI. Med bakgrunn i ekteskapet søkte han den 15.12.1999 arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Slik arbeidstillatelse ble innvilget av UDI den 08.03.2000. Senere er den fornyet flere ganger, og ankende parts siste arbeidstillatelse utløp den 08.09.2003.

       Nærværende sak er knyttet til ankende parts søknad om bosettingstillatelse av 09.08.2002. Behandlingen av søknaden ble innledet med at ankende part og hans ektefelle ble intervjuet av Oslo politidistrikts utlendingsseksjon den 03.12.2002. Videre foreligger det en rapport om tidligere spaning fra politiets side datert 04.12.2002, samt en rapport fra en bostedskontroll utført den 13.02.2003. Basert på dette materialet sendte UDI forhåndsvarsel den 31.03.2003 om mulig tilbakekall av innvilget oppholdstillatelse og utvisning av ankende part. Forhåndsvarselet ble imøtegått av ankende parts daværende advokat i brev av 15.04.2003. Ca. ett år og fire måneder senere ble det foretatt nye intervjuer av ekteparet (31.08.2005). Søknaden ble så avslått ved UDI's vedtak av 10.01.2006. Ankende part påklaget avslaget den 02.02.2006, men som nevnt innledningsvis ble klagen ikke tatt til følge ved Utlendingsnemndas vedtak av 24.07.2007.

       Stevning med begjæring om midlertidig forføyning er datert 13.08.2007. Begjæringen om midlertidig forføyning er senere trukket tilbake etter at Utlendingsnemnda utsatte iverksettelsen av sitt vedtak. Oslo tingrett avsa 10.09.2007 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler til Staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostninger med kr 50.000 -femtitusenkroner - innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

       Det fremgår av tingrettens merknader at frifinnelsen var basert på at Utlendingsnemnda etter tingrettens oppfatning hadde lagt riktig faktum til grunn når den i vedtaket bygde på at ekteskapet mellom A og B ikke var/er reelt og at de ikke har bodd/bor sammen.

       A innga rettidig anke 21.09.2007. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering. Ankeforhandling ble avholdt i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo den 04. og 05.03.2008. Ankende part forklarte seg. Det ble avhørt sju vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.

       Den ankende part, A, har i hovedsak anført følgende:

       Det er ubestridt at A og B inngikk gyldig ekteskap 30.11.1999, og at de fortsatt er gift. Det anføres at ektefellene bor sammen i Bs leilighet på X og at ekteskapet er reelt. A fyller dermed kravene til bosettingstillatelse i henhold til de aktuelle bestemmelsene i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Utlendingsnemndas vedtak må derfor settes til side som ugyldig. Lagmannsretten har full prøvelsesrett. Lagmannsretten har også et bedre grunnlag for å treffe en korrekt avgjørelse enn nemnda hadde, jf. at nemndas saksbehandling er skriftlig mens lagmannsretten også kan bygge på parts- og vitneforklaringer.

       A har bodd sammen med sin ektefelle helt fra ekteskapet ble inngått i november 1999. At han i en lengre periode også har overnattet i moskèen en natt pr. uke, skyldes at det var nødvendig med vakthold, og at han som medlem av menigheten ga sitt bidrag til dette. Han har også overnattet en del netter hos sin bror, men dette har vært i tilknytning til sykdom, reisefravær eller lignende i brorens familie, samt ordinære besøk. Brorens familie består for øvrig av to voksne og tre barn, slik at det uansett ikke var plass til ham på permanent basis i denne leiligheten. Hans faste bosted har hele tiden vært på X, noe som er bekreftet og underbygget av både ankende parts forklaring og vitneforklaringer fra hans bror, kone og konas sønn C.

       A har hatt sitt arbeid i brorens kiosk på Grønland. Når det var han som stengte kiosken for kvelden, har han dratt rett hjem til X i de tilfellene hvor han også skulle åpne kiosken neste morgen. Hvis det derimot var broren som skulle åpne, har han ofte tatt turen innom hans leilighet i Gamlebyen for å overlevere nøkler og å prate med broren og hans familie. Slikt samvær varte gjerne en times tid før han dro hjem til X. Rapportene fra politiet om at han i fem enkelttilfelle dro innom broren og ikke umiddelbart reiste videre, er derfor ikke noe bevis for at han ikke bodde sammen med ektefellen. Rapportene er også uprofesjonelt utført og beheftet med svakheter.

       Hvordan ektefeller innretter sitt samliv, varier sterkt og domstolene må vise tilbakeholdenhet med å overprøve dette. I dette tilfelle har ankende part vært mye hjemmefra på grunn av arbeidet, og han er også engasjert i sin muslimske menighet. Ektefellen er ikke muslim og deltar derfor ikke i menighetsarbeidet. Hun er også plaget av sykdom og angst som gjør at hun går lite ut av leiligheten. Samlivet er derfor knyttet til leiligheten og den tid de er sammen der, og ikke til kontakt med andre og aktiviteter utenom huset. Videre tilhører leiligheten B, og hun har bodd der i lang tid sammen med sine to barn fra tidligere forhold før ankende part flyttet inn. Det er derfor naturlig at han ikke har satt så sterkt preg på leiligheten i form av innredning m.v. Bostedskontrollen viste imidlertid at hans klær og toalettsaker fantes i leiligheten, og hans tilstedeværelse er blitt bekreftet blant annet gjennom forklaringen til sønnen C. Vitneforklaringen fra politiet som utførte bostedskontrollen bekreftet også at B laget mat da de kom, men de unnlot å ta med at det dreide seg om pakistansk mat.

       Ektefellenes forklaringer er gjennomgående sammenfallende, og viser at de har god kjennskap til hverandre og hverandres familier. De uoverensstemmelser som er funnet er få, og skyldes blant annet språk og kulturforskjeller. Ektefellen kommuniserer greit på en blanding av norsk, engelsk og litt urdu, men må likevel forenkle navn og begreper for å øke forståelsen. Et eksempel på dette er at man bruker begreper som mor, far, bror osv. fremfor navn som klinger fremmed og er vanskelige å huske. Andre forhold bygger på misforståelser som er oppklart i ettertid.

       Vurderingen av ekteskapets realitet skal baseres på situasjonen på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak (24.07.2007), jf. Høyesteretts dom gjengitt i Rt-2006-1657. De forhold staten påberoper knyttet til ankende parts situasjon forut for ekteskapsinngåelsen og i den første tiden av ekteskapet har derfor mindre betydning.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Vedtak av 24.07.07 kjennes ugyldig
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente og til betaling skjer for så vel tingrett som lagmannsrett.

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedsak anført følgende:

       Som det fremgår innledningsvis stiller utlendingsloven m/forskrifter tre vilkår for at ekteskap med norsk borger skal kunne gi grunnlag for arbeids-/bosettingstillatelse. Det er ikke bestridt at ankende part fyller kravet om at det må være inngått et formelt gyldig ekteskap. Det som anføres fra statens side er at vilkårene om at ektefellene må bo sammen og at ekteskapet må fremstå som reelt, ikke er oppfylt.

       Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. dommen gjengitt i Rt-2006-1657, dog slik at staten vil ha tvilsrisikoen dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning. Det anføres at beviskravene i denne saken er oppfylt i forhold til begge vilkår. I tilknytning til beviskravene har staten også vist til de alminnelige prinsipper for bevisvekting, særlig at det må legges større vekt på tidsnær og skriftlig dokumentasjon enn på muntlige forklaringer i ettertid fra parter og vitner som har interesse av utfallet i saken.

       Ekteskapet ble inngått like etter at A hadde fått avslag på sin asylsøknad, etter at det blant annet var fremlagt falske dokumenter. Ektefellene hadde kjent hverandre i kort tid, snakket ikke samme språk, og det er 11 års aldersforskjell mellom dem. Bryllupet ble heller ikke feiret, det var ingen gaver og det ble ikke tatt bilder. Spaning utført ved fem ulike anledninger i 2000 og 2001 viste at A etter stenging av kiosken dro til sin brors bopel, og at han ikke kom ut igjen i de ca. 30 minuttene politiet ventet utenfor. Videre viser intervjuene som ble foretatt påfallende og uforklarlige uoverensstemmelser mellom ektefellenes forklaringer, både ved intervjuene i desember 2002 og i de senere intervjuene i august 2005. At store deler av de opplysninger som er gitt er sammenfallende, er naturlig ettersom ektefellene møter forberedt til slike intervjuer og ettersom de begge har interesse i utfallet. Til tross for dette er det en rekke uoverensstemmelser, som ikke rimer med at de på disse tidspunktene har hatt leiligheten som felles bopel i henholdsvis tre og nesten seks år og levd som ektefolk like lenge.

       Staten har videre vist til den bostedskontroll som ble utført 13.02.2003, dvs. ca. tre år og tre måneder etter at A skal ha flyttet inn. Bortsett fra enkelte klesplagg og en barberhøvel, var det ikke gjenstander som kunne knyttes til A i leiligheten. Det fantes for eksempel verken ytterplagg eller sko tilhørende A der, selv om kontrollen ble foretatt på vinterstid. Leiligheten inneholdt heller ingen bilder som kunne knyttes til ham, og ingen aviser/blader/bøker på urdu, noe som ville vært naturlig hvis dette hadde vært hans bopel gjennom mange år.

       Særlig i forhold til ekteskapets realitet er det vist til at ektefellene tilbringer svært liten tid sammen som familie. De er aldri på ferie sammen, og har ingen felles venner. De tar ikke mot gjester, og går ikke på besøk sammen, heller ikke til As bror og hans familie. De går ikke sammen på kino, restaurant eller lignende

       Endelig har staten vist til at det under sakens gang har skjedd en lite troverdig tilpasning av forklaringene i forhold til de uoverensstemmelser som er avdekket.

       På bakgrunn av disse forhold anfører staten at det er sannsynlighetsovervekt både for at partene ikke har bodd sammen, og for at det dreier seg om et pro forma ekteskap. Tingrettens dom er da korrekt og må bli å stadfeste.

       Det er lagt ned slik påstand:

1. Oslo tingretts dom stadfestes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

       Lagmannsretten skal bemerke:

       Oslo tingrett har i dom av 10.09.2007 frifunnet staten i søksmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 20.07.2007. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering. I Utlendingsnemndas vedtak av 20.07.2007 fant nemnda at de krav utlendingsloven med forskrifter stiller til ekteskap som grunnlag for oppholds- og bosettingstillatelse, ikke var oppfylt. Konkret gjaldt dette kravet til at ektefeller må bo sammen og at ekteskapet må fremstå som en realitet. Vedtaket innebærer at A fikk avslag på sin søknad om bosettingstillatelse, og at han vil bli utvist hvis anken ikke medfører at vedtaket blir kjent ugyldig.

       Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at det kun skal legges vekt på situasjonen pr. 20.07.2007, dvs. da Utlendingsnemnda fattet sitt vedtak. I en sak hvor det er spørsmål om pro forma ekteskap, vil forholdene rundt tidspunktet for ekteskapsinngåelsen nødvendigvis stå sentralt. Dette er også direkte uttalt av flertallet i Rt-2006-1657, jf. dommer Øie's votum, dommens avsnitt 45. Poenget i den saken var at slike forhold, selv om de står sentralt, ikke uten videre vil være utslagsgivende dersom forholdene har endret seg i ettertid. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at både forholdene ved ekteskapsinngåelsen og eventuelle senere inntrufne endringer vil kunne ha betydning.

       Kravet om at ektefellene må bo sammen, er kommet direkte til uttrykk i forskriftens § 23 første ledd bokstav a. A er formelt registrert med samme adresse som B, men spørsmålet er i hvilken grad han faktisk har bodd der. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A har tilbrakt lite tid i leiligheten som konsekvens av lange arbeidsdager, menighetsarbeid og sosialt nettverk som har vært atskilt fra ektefellens. Lagmannsretten legger videre til grunn at han også i stor grad har overnattet andre steder enn i leiligheten. Det er opplyst om overnatting i moskèen som ledd i vakthold der, og lagmannsretten legger også til grunn det som fremkommer i Bs intervju med politiet om at ektemannen i løpet av ekteskapet har overnattet mye hos sin bror. På den annen side kan ikke lagmannsretten se bort fra at han har overnattet i leiligheten og også tilbrakt tid sammen med ektefellen og hennes barn der. Dette underbygges av vitneforklaringene til B og hennes nå 17 år gamle sønn C. Av sistnevntes forklaring fremgikk det at han kjente godt til A, og han forklarte seg også om detaljer i morens reaksjoner og væremåte når ektemannen var tilstede i leiligheten.

       Staten har ikke fremmet noen hypotese om hvor A har hatt bosted utover anførselen om at han ikke har bodd sammen med ektefellen. I politirapportene er det imidlertid antydet at ankende part i realiteten har bodd hos sin bror. Det er i den forbindelse vist til spaningen hvor A i fem tilfelle ble fulgt fra kiosken og hjem til brorens leilighet, samt til at han er påtruffet i ---veien i nærheten av der broren nå bor. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på disse forholdene. Det kan ha vært tilfeldig at A i disse tilfellene gikk til broren, og spaningen beviser uansett ikke noe annet enn at han har vært innom broren og ikke umiddelbart gått videre. I vitneforklaringene er det opplyst at broren bor sammen med ektefelle og tre barn i en vanlig leilighet, og også av den grunn er det mindre sannsynlig at ankende part bor fast der.

       Selv om lagmannsretten legger til grunn at A har vært lite tilstede hos ektefellen, finner ikke retten at det er ført tilstrekkelig bevis for at han ikke har vært bosatt der. Det foreligger bevistvil på dette punkt; en tvil som etter vanlige bevisbyrderegler må gå ut over staten.

       Bevissituasjonen er etter lagmannsrettens oppfatning en annen når det gjelder kravet til ekteskapets realitet. For det første gir situasjonen ved ekteskapets inngåelse i seg selv grunn til å stille spørsmålstegn ved dette. Som påpekt av staten, ble ekteskapet inngått kort tid etter at A hadde fått avslag på sin asylsøknad. Ektefellene hadde også kjent hverandre i kort tid, det var 11 års aldersforskjell mellom dem, og ulikt språk medførte at de hadde vanskelig for å kunne kommunisere seg i mellom.

       Den foran nevnte dom i Rt-2006-1657 er et eksempel på et « atypisk » ekteskap hvor en del slike forhold var tilstede ved ekteskapsinngåelsen (kort tids bekjentskap, betydelig aldersforskjell), men hvor Høyesterett likevel godtok ekteskapet som grunnlag for opphold og arbeid i Norge. Til forskjell fra vår sak, dreide det seg imidlertid her om ektefeller som beviselig hadde levd sammen i lange perioder etter ekteskapets inngåelse både i Norge og, etter at ektemannen var blitt uttransportert, også i utlandet. De hadde også felles religion, felles språk og felles bekjentskapskrets. Videre fremkom det av lagmannsrettens dom at slektninger og en venninne av kona « etter hvert mer eller mindre motvillig måtte erkjenne at ekteskapet også er reelt fra A's side » (dvs. fra ektemannens). Til sammenligning er det i nærværende sak på det rene at ektefellene har tilbrakt lite tid sammen, de har ulik religion, ulikt språk, intet felles nettverk, reiser ikke på ferie sammen osv.

       Lagmannsretten ser ikke bort fra at Bs helsesituasjon og angstlidelse til en viss grad kan forklare at hun i stor grad foretrekker å holde seg hjemme. Det er imidlertid påfallende at holdepunktene for felles aktiviteter og vanlig familieliv er tilnærmet helt fraværende.

       I tillegg kommer at det i intervjuene er avdekket uoverensstemmelser som ikke lar seg forene med at de har levd i et reelt ekteskap siden 1999, påfallende tilpasninger av forklaringene vedrørende disse forhold i ettertid, og at bostedskontrollen viste at A etter over tre års angivelig samliv knapt hadde satt spor etter seg i leiligheten.

       Etter en samlet vurdering av disse forhold, har lagmannsretten funnet det mest sannsynlig at ekteskapet ble inngått med formål at ankende part skulle få adgang til arbeid og opphold i Norge. Det er ikke tilstrekkelige holdepunkter for at ekteskapet verken da eller senere har innebåret noen realitet for partene.

       Tingrettens dom blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også tingrettens omkostningsavgjørelse.

       Selv om anken fra A har vært forgjeves, finner lagmannsretten at det forelå særlige grunner som gjorde det rimelig for A å anke tingrettens avgjørelse. Det vises til at saken reiser vanskelige bevisspørsmål, og at lagmannsretten for et av vilkårene har vurdert situasjonen annerledes enn tingretten. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges derfor ikke.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo