Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-168525
Dokumentdato : 15.11.2007

Midlertidig forføyning. Tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b

Tvangsfullbyrdelse. Utlendingsrett. Begjæring om midlertidig forføyning. Lagmannnsretten fant - i likhet med tingretten - at det ikke forelå sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. De ulempene forbundet med ikke å kunne være til stede og avgi forklaring direkte for retten ved behandling av hovedkravet, utgjorde ikke noen vesentlig skade eller ulempe. Det gjorde heller ikke andre problemer de kjærende parter ville møte ved retur til Pakistan.
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i utlendingssak.

       Justisdepartementet stadfestet 23. august 1999 Utlendingsdirektoratets vedtak om - i medhold av utlendingsloven §13 jf utlendingsforskriften §50 - å trekke tilbake direktoratets bosettingstillatelse 2. august 1995 til søsknene B, født *.*.1985 og A, født *.*.1986. Vedtaket, og Utlendingsnemndas vedtak 31. mai 2004 om utvisning av A i medhold av utlendingsloven §29 første ledd bokstav c), er gyldige, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 16. januar 2007 ( HR-2007-101-U).

       Utlendingsnemnda tok 31. august 2007 ikke til følge B og As begjæringer 28. juni 2007 om omgjøring av Justisdepartementets vedtak. Søsknene har ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning 26. september 2007 til Oslo tingrett påstått at beslutningene er ugyldige og at « [ v ]edtakene ... ikke [ kan ] effektueres før det foreligger rettskraftig dom ».

       Etter at staten v/ Utlendingsnemnda hadde inngitt tilsvar, avsa tingretten 5. oktober 2007 kjennelse i saken om midlertidig forføyning med slik slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler A og B - en for begge, begge for en - til staten v/ Utlendingsnemnda 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

       De kjærende parter, B og A, har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett og har i hovedsak anført:

       Det foreligger sikringsgrunn. Det er uten betydning at de tidligere har fått prøvet sin sak rettslig, jf at lagmannsretten - og dermed kjæremålsutvalget - ikke prøvde betydningen av deres tilknytning til Norge etter 1999. Det gjorde imidlertid tingretten, som konkluderte med at både Justisdepartementets vedtak 23. august 1999 og Utlendingsnemndas vedtak 31. mai 2005 var ugyldige. Dette må være tilstrekkelig til å oppfylle sannsynliggjøringskravet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 jf §15-1.

       Tingretten har ikke forstått kriteriet « vesentlig skade eller ulempe » i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b) riktig. De vil møte svært store problemer ved retur til Pakistan idag.

       B er utdannet advokatsekretær i Norge og arbeider for tiden med forbedring av karakterene fra videregående skole med tanke på studieopptak. A går i lære som ledd i videregående utdanning. Deres utdanning vil ikke kunne brukes i Pakistan og de vil ikke ha kompetansegrunnlag for å arbeide der. De har ingen bopel eller noe overlevelsesgrunnlag i Pakistan. Deres eneste kontakt i landet er faren, som mishandlet dem da de bodde der i perioden 1992-1995. Øvrig familie er bosatt i Norge. De snakker dårlig urdu og behersker ikke språket skriftlig, deres kultur er norsk og deres sosiale nettverk er i Norge.

       Søksmålet for tingretten vil i det vesentlige dreie seg om tilpasningsproblemene. Retur til Pakistan nå vil vanskeliggjøre deres redegjørelse overfor retten for tilpasningen og utviklingen i Norge. Det vil være vanskelig å opprettholde kontakt og å få avgitt forklaring på telefon. Deres situasjon er verre enn den som omhandles i RG-2004-1444.

       Lagmannsretten må ved vurdering av sikringsgrunnen foreta en avveining av interessene i saken. Staten har medansvar for den situasjon som har oppstått, jf at det var politiet som i 2001 besluttet at vedtaket fra 1999 ikke skulle effektueres, og denne beslutningen synes å ha vært styrende i ettertid. De kjærende parter var mindreårige og har ikke selv unndratt seg effektuering. De har heller ikke hatt reisedokumenter. Det må tillegges vekt at den tid som gjenstår til hovedforhandlingen i januar 2008 fremstår som ubetydelig sammenholdt med den tid som har gått siden 1999.

       B og A har lagt ned slik påstand:

1. Vedtakene kan ikke effektueres før det foreligger rettskraftig dom.
2. Saksomkostninger utstår til hovedforhandling.

       Kjæremotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har tatt til motmæle og har bestridt at vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt. Hovedkravet er grunnløst og de kjærende parter er ikke i nærheten av å sannsynliggjøre at det foreligger sikringsgrunn. Når det gjelder kravet om sikringsgrunn har staten i hovedsak anført:

       Hovedsaken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutninger 31. august 2007, men begjæringen om midlertidig forføyning gjelder et krav om ikke å effektuere «vedtakene». Stevningen er noe uklar på hvilke vedtak dette gjelder, men staten legger til grunn at «vedtakene» gjelder Justisdepartementets vedtak 23. august 1999 og Utlendingsnemndas vedtak 31. mai 2005.

       Det er ikke sannsynliggjort at de kjærende parter vil bli påført vesentlig skade eller ulempe ved utsending, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b) eller at det er nødvendig med midlertidig sikring fordi gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, jf bokstav a).

       Det er sikker rett at midlertidig forføyningsinstituttet har svært liten betydning på utlendingsrettens område. De forhold de kjærende parter påberoper som sikringsgrunnlag er utelukkende av personlig art. Konsekvensene for utdanningssituasjonen og manglende nettverk i Pakistan vil aldri kunne oppfylle vilkåret om sikringsgrunn. Det er de kjærende parters egne valg hvis de - etter å ha fått prøvd sine saker for retten og vet at de ikke vil få opphold i Norge - tar utdanning som ikke kan brukes i Pakistan.

       Det forhold at norske myndigheter ikke kunne sende de kjærende parter ut av landet mens de var umyndige, da moren gikk « under jorda », kan verken brukes som oppholdsgrunnlag eller støtteargument for sikringsgrunn.

       De kjærende parter vil være representert ved advokat ved prøving av hovedsaken i januar 2008. Det skriftlige materialet vil være tilstrekkelig for vurdering av rettsforholdet, så deres tilstedeværelse vil ikke være nødvendig, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Saken reiser ingen bevisspørsmål av betydning, og den har allerede vært gjenstand for domstolsvurdering. Det er bare den tid som har gått siden forrige prøving og det faktum at de kjærende parters mor er død som anføres som grunnlag for ugyldighet i hovedsaken.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader, med tillegg av rente etter renteloven fra forfall til betaling finner sted.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og bemerker:

       Den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, kan begjære midlertidig forføyning hvis det foreligger sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Både hovedkrav og sikringsgrunn må være sannsynliggjort, jf §15-6 første ledd. Tingretten unnlot å ta standpunkt til om hovedkravet var sannsynliggjort, fordi den fant det klart at det uansett ikke foreligger sikringsgrunn. Lagmannsretten er enig med tingretten i dette, og går derfor ikke nærmere inn på hovedkravet. Lagmannsretten bemerker imidlertid at den er uenig med B og A i at hovedkrav og sikringsgrunn må anses sannsynliggjort bare fordi tingretten, da saken i en noe annen form sto for retten forrige gang, kom til at Justisdepartementets vedtak 23. august 1999 og Utlendingsnemndas vedtak 31. mai 2005 var ugyldige. B og A har for øvrig ikke bestridt statens oppfatning om at det er disse « vedtakene » de krever at ikke skal effektueres, og lagmannsretten legger dette til grunn.

       Tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 lyder slik:

       Sikringsgrunn
       Midlertidig forføyning kan besluttes:
(a) når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
(b) når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.
       Midlertidig forføyning kan ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet.

       I begjæringen om midlertidig forføyning har ikke B og A angitt hvilket alternativ i første ledd som påberopes, men i kjæremålet har de henvist til §15-2 første ledd bokstav b).

       Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at det ikke er nødvendig for å « avverge en vesentlig skade eller ulempe » at staten nektes å effektuere de vedtakene som innebærer at B og A må forlate landet. De vanskeligheter med gjennomføring av hovedsaken for retten som er påberopt, utgjør ikke slik vesentlig skade eller ulempe. Det er vanskelig å se at B og A ikke skal kunne opprettholde kontakt med sin norske advokat fra Pakistan, eller at det skulle by på vesentlige problemer for dem å avgi forklaring for retten på telefon om sin tilpasning og utvikling i Norge. Dessuten synes faktum i saken i hovedsak å være uomstridt; det er vektleggingen av de ulike forholdene det er uenighet om. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til tingrettens bemerkninger om dette og om hensynet til statens interesse i å kunne effektuere vedtak på utlendingsrettens område.

       De kjærende parters anførsler om andre problemer de vil møte ved retur til Pakistan, er etter lagmannsrettens syn mest relevante ved vurdering av hovedkravet. Under enhver omstendighet utgjør heller ikke deres språkproblemer, manglende utdanning, bolig og sosialt nettverk i Pakistan slik vesentlig skade eller ulempe som omhandles i bestemmelsen.

       Det er for øvrig uklart for lagmannsretten på hvilket rettslig grunnlag de kjærende parter mener at det ved vurdering av sikringsgrunnen må foretas en interesseavveining hvor det legges vekt på anførslene om statens påståtte medansvar for den situasjon som har oppstått, at de kjærende parter har vært mindreårige og ikke selv har unndratt seg effektuering, at de ikke har hatt reisedokumenter og tiden som gjenstår før hovedforhandlingen. Disse forhold medfører i alle fall ikke at det foreligger sikringsgrunn.

       Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 jf tvistemålsloven §180 første ledd skal B og A dekke statens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak fra erstatningsplikten. De er solidarisk ansvarlige for omkostningene. Omkostningene utgjør ifølge advokat Hæreid 3 000 kroner. Kravet legges til grunn. Det gjøres ingen endring i tingrettens omkostningsavgjørelse.

       Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Tingrettens kjennelse stadfestes.
2. B og A pålegges én for begge og begge for én å betale til staten v/ Utlendingsnemnda saksomkostningene for lagmannsretten med 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo