Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2007-184664
Dokumentdato : 15.01.2008

Proforma ekteskap, ikke midlertidig forføyning om å få være i landet

Saken gjelder kjæremål over kjennelse som avslår krav om midlertidig forføyning om forbud mot uttransportering i sak om gyldigheten av arbeidstillatelse.

    A er indisk statsborger. Hun opplyser å ha inngått ekteskap med den norske statsborgeren B den 8. august 2002 i India. Hun ble innvilget arbeidstillatelse i Norge i familiegjenforeningsøyemed ved UDIs vedtak av 15. mai 2004. Den 10. mai 2005 søkte hun om fornyet arbeidstillatelsen. Utlendingsmyndighetene fant at ekteskapet ikke var reelt, og UDI avslo søknaden i vedtak av 24. januar 2006. A påklaget vedtaket til UNE, som ved vedtak av 15. januar 2007 ikke tok klagen til følge.

    A tok ut stevning mot staten v/ UNE med krav om at vedtaket av 15. januar 2007 er ugyldig. Hun begjærte også midlertidig forføyning med krav om at uttransportering ikke kunne skje før rettskraftig dom i hovedsaken forelå. UNE besluttet utsatt iverksettelse inntil dom fra Oslo tingrett forelå. A opprettholdt kravet om midlertidig forføyning med tanke på tiden etter dom i tingretten. Oslo tingrett avsa den 26. september 2007 dom og kjennelse med slik slutning:

Domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda med 46.000 - førtisekstusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Slutning i kjennelse:

  1. Begjæringen tas ikke til følge.
  2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda med 4.000 - firetusen - kroner. med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

    A har den 2. november 2007 påanket dommen og påkjært kjennelsen. Staten v/ UNE har levert tilsvar og påstått tingrettens dom stadfestet, og at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge. I anken og kjæremålet tok A opp spørsmålet om staten kunne beslutte at uttransportering ikke skulle skje før lagmannsrettens dom forelå. Staten har i prosesskrift av 20. desember 2007 opplyst at UNE har avslått dette. A har kommet med prosesskrift av 4. januar 2008. Dette er besvart i prosesskrift av 9. januar 2008.

    Den kjærende part, A, har i det vesentlige anført:

    UNEs vedtak er ugyldig. A og B er formelt og reelt gift. Tingretten har uriktig lagt til grunn at det er vesentlig motstrid mellom politiforklaringene fra de to. Det er bare nyanser som skiller deres forklaringer. Uoverensstemmelsene dreier seg om forhold som ligger langt tilbake i tid. B burde sluppet politiet inn under bostedskontrollen. Men A kan ikke se at det forhold at politiet ikke ble sluppet inn er en sterk indikasjon på at hun ikke bodde der.

    A har psykiske problemer. Hun ble den 19. oktober 2007 frivillig innlagt på psykiatrisk sykehus og var døgnpasient til 15. november 2007. Sykehuset oppyser at B har besøkt henne hyppig om ettermiddagene/kveldene i denne tiden, og at han har vært til pårørendesamtale.

    Det foreligger sikringsgrunn. I uttalelse fra psykiatrisk legevakt fremkommer det at det er fare for at hun begår selvmord om hun blir sendt ut av landet.

    Det er lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved UNE forbys å uttransportere A før det foreligger rettskraftig dom fra Borgarting lagmannsrett vedrørende utvisningsvedtakets gyldighet.
  2. Staten ved UNE betaler As saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente, jf. lov om renter ved forsinket betaling mm. § 3 første ledd første punktum, fra forfall og til betaling skjer.

    Kjæremotparten, staten ved UNE, har i det vesentlige anført:

    Det foreligger ikke noe hovedkrav. Det er ikke sannsynliggjort at UNEs vedtak er ugyldig. Det kan ikke legges til grunn at et er inngått et gyldig ekteskap i India. Det er videre heller ikke grunnlag for at det foreligger et reelt ekteskap eller at partene har bodd sammen. Det pekes i denne sammenheng bl.a. på motstridende forklaringer om rutiner i hjemmet.

    Det foreligger ikke sikringsgrunn.

    Det er lagt ned slik påstand:

  1. Begjæringen tas ikke til følge.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

    Lagmannsretten bemerker:

    I kjæremålet står følgende:

    A ønsker at lagmannsretten på nytt skal vurdere spørsmålet om midlertidig forføyning. Jeg antar at lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag blir det samme hva enten tingrettens kjennelse påkjæres eller det fremsettes ny begjæring for lagmannsretten. Dersom dette ikke er korrekt, seg jeg gjerne at lagmannsretten under saksforberedelsen utøver prosessuell veiledning på dette punkt.

Lagmannsretten behandler spørsmålet om midlertidig forføyning som kjæremål.

Vilkårene for å gi midlertidig forføyning fremgår av tvangsloven kapittel 15. Etter § 15-1, jf. § 15-2, § 15-6 må det sannsynliggjøres et krav, hovedkrav og sikringsgrunn.

Lagmannsretten behandler først hovedkravet. Det er spørsmålet om vedtaket UNE traff den 15. januar 2007 om ikke å innvilge arbeidstillatelse for A er gyldig.

    Det følger av utlendingsloven § 9 første ledd og utlendingsforskriften § 22 første ledd første punktum at de nærmeste familiemedlemmene til norsk borger som er bosatt i riket etter søknad har rett til arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse.

    Som nærmeste familiemedlemmer regnes ektefeller når ektefellene bor sammen, jf. utlendingsforskriftens § 23 første ledd bokstav a). Arbeidstillatelsen må fornyes hvert år, jf. utlendingsloven § 11, jf. utlendingsforskriftens § 37 første og tredje ledd. Det er et vilkår for rett til fornyet arbeids- og oppholdstillatelse at « ekteskapet består » og at partene « fortsatt bor sammen ». I tillegg stilles det vilkår om at ekteskapet skal fremstå som « reelt », jf.Ot.prp.nr.46 (1986-1987) på side 61 første spalte andre avsnitt. Vilkårene er kumulative.

    UNE har avslått As søknad om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed under henvisning til at « det ikke er sannsynliggjort at partene bor sammen eller at ekteskapet er reelt ». A har anført at UNEs vedtak er basert på feil faktisk grunnlag.

    Det blir her en konkret, helhetlig vurdering. Lagmannsretten legger vekt på at det er klare avvik mellom As forklaring og Bs forklaringer til politiet den 7. november 2005. Lagmannsretten peker på forskjeller når det gjelder gjøremål dagen før, opplysninger om hva de gjorde sist 17-mai og praktiske forhold rundt håndtering av søppel. Lagmannsretten legger videre vekt på bostedskontrollen 23. september 2005, denne tyder ikke på at A da bodde sammen med B. Lagmannsretten legger noe vekt på den beskjedne kunnskapen de to har om hverandres familier.

    Den kontakten B har hatt med A i forbindelse med hennes opphold på sykehus tre uker høsten 2007 kan indikere at det er et reelt ekteskap mellom de to, og at de bor sammen. På bakgrunn av situasjonen etter dommen i tingretten er det betydelig fare for at kontakten er et resultat av at A og B tilpasser sin adferd. Det er ubestridt at B og A har kjent hverandre og hatt noe kontakt i hele tiden A har vært i Norge, se bl.a tingrettens dom side 13. Kontakten mellom dem høsten 2007 må også ses på bakgrunn av dette. Lagmannsretten finner at man ikke kan legge avgjørende vekt på forhold etter vedtaket i UNE og tingrettens dom.

    Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort at A og B bor sammen eller at det er et reelt ekteskap. Vedtaket fra UNE bygger på riktig faktum. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at vedtaket fra UNE er ugyldig.

    Lagmannsretten behøver etter dette ikke ta stilling til hvorvidt det er sannsynlig at ekteskapet er formelt gyldig inngått eller om sikringsgrunn er sannsynliggjort. Det er ikke sannsynliggjort noe hovedkrav. Det er ikke grunnlag for en midlertidig forføyning. Tingrettens kjennelse punkt 1 blir å stadfeste.

    Lagmannsretten skal ta stilling til saksomkostningene. Det følger av tvangsloven § 3-4 og § 15-14 at tvistemålslovens alminnelige regler om saksomkostninger gjelder. Kjæremålet har ikke ført frem. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 må A erstatte statens kostnader ved kjæremålet. Statens prosessfullmektig har ikke inngitt omkostningsoppgave. Lagmannsretten finner at det vesentlige av arbeidet for lagmannsretten knytter seg til anken og hovedsaken. Lagmannsretten setter skjønnsmessig kostnadene til 3 000 kroner, inkludert merverdiavgift.

    Lagmannsretten skal også ta stilling til saksomkostningene for tingretten. Lagmannsretten bemerker at statens påstand etter sin ordlyd ikke omfatter disse. Dette skyldes antagelig den uklarhet som ble skapt i og med at A holdt muligheten åpen for en ny begjæring om midlertidig forføyning i stedet for kjæremål. Lagmannsretten forstår statens påstand slik at den også omfatter saksomkostinger for tingretten. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, tingrettens saksomkostningsavgjørelse blir å stadfeste. Dette er tingrettens kjennelse punkt 2, hele tingrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

    Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

  1. Tingrettens kjennelse stadfestes.
  2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/ UNE 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo