Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-014365-2
Dokumentdato : 03.11.2008

Arbeidstillatelse. Utlendingsloven § 9 første ledd, § 8 første ledd nr. 3 og § 37

Søknad om arbeidstillatelse ved familiegjenforening ble avslått av Utlendingsnemnda. Utlendingen hadde ikke i tilstrekkelig grad dokumentert sin identitet. Passet var utstedt av myndighetene i Niger mens utlendingen oppholdt seg i Norge. Som tingretten fant lagmannsretten at Utlendingsnemndas vedtak var gyldig.

    Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om arbeidstillatelse ved familiegjenforening.

    A kom til Norge som asylsøker i 2003 uten noen identifikasjonspapirer. Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden 12. mars 2004. Avslaget er senere opprettholdt av Utlendingsnemnda.

    A giftet seg med en norsk kvinne, B, 12. august 2004. Han søkte 6. september 2004 om arbeidstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med B.

    Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 1. juni 2005 under henvisning til at det forelå omstendigheter som ville gi grunn til å nekte A adgang til riket, jf. utlendingsloven § 8 første ledd nr. 3. A hadde etter direktoratets syn ikke dokumentert sin identitet tilstrekkelig, jf. utlendingsloven § 37, jf. utlendingsforskriften § 12. Etter klage fra A stadfestet Utlendingsnemnda avslaget ved vedtak av 14. november 2006.

    A begjærte omgjøring av vedtaket 10. januar 2007. Utlendingsnemnda besluttet 4. juli 2007 ikke å omgjøre vedtaket.

    Ved stevning av 22. august 2007 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak skulle kjennes ugyldig. Samtidig ble det begjært midlertidig forføyning mot iverksettelse av utreisepålegg. Staten tok til motmæle og påsto frifinnelse samt at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skulle tas til følge.

    Oslo tingrett avsa 4. desember 2007 dom (som skulle vært betegnet dom og kjennelse) med slik slutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2.  Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  3. I saksomkostninger skal A, innen to uker fra forkynnelse av denne dom, betale 50.000 - femtitusen - kroner til Staten v/ Utlendingsnemnda, med tillegg av lovens rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum, fra forfall til betaling skjer.

    A påanket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Samtidig fremsatte han ny begjæring om midlertidig forføyning med krav om utsatt iverksettelse av utreisepålegg. Staten v/ Utlendingsnemnda innga anketilsvar og tilsvar til begjæringen om midlertidig forføyning.

    Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 5. februar 2008 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge.

    Ankeforhandling ble avholdt 24. oktober 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. A, som 13. august 2008 ble transportert ut av Norge, avga forklaring ved fjernavhør. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

    Ankende part har i hovedsak anført:

    I henhold til utlendingsloven § 9 første ledd har A rett til arbeidstillatelse ved familiegjenforening med ektefellen, jf. utlendingsforskriften § 22, jf. § 23 a. As ektefelle har vanlig arbeid og inntekt som sikrer As underhold.

    Det foreligger ikke forhold som nevnt i lovens § 8 første ledd nr. 3. As identitet er tilstrekkelig opplyst gjennom de dokumenter, herunder pass, som er fremlagt i saken. Han har også forklart seg troverdig om familie og skolegang. At de fremlagte dokumenter er fremskaffet i ettertid, kan ikke tale i mot A. Dette skyldes at han kom til Norge uten noen identifikasjonspapirer.

    Det kan ikke kreves at A selv skulle ha møtt opp hos myndighetene i Niger da passet ble utstedt. Det vises til landrådgiver Skogseths forklaring om at det er vanlig med korrupsjon og at dokumenter utstedes via mellommenn i dette landet. Når forvaltningsmyndighetene i Niger i liten grad kvalitetssikrer opplysninger, blir det vanskelig å identifisere seg på den måten norske myndigheter forlanger.

    Uansett foreligger slike sterke menneskelige hensyn i saken at A må gis arbeidstillatelse. Det vises til at han er gift med en norsk kvinne.

    Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 14.11.2006 kjennes ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

    Ankemotparten har i hovedsak anført:

    Det er et absolutt krav for rett til familiegjenforening etter utlendingsloven § 9, jf. utlendingsforskriften § 23 at utlendingen dokumenterer sin identitet. Den dokumentasjon som benyttes må ha tilstrekkelig notoritet.

    Det er utlendingen som må bevise hvem han er. Utlendingsmyndighetene må kunne stille krav om at man er nøye på å identifisere seg så langt det er mulig. A har ikke fremlagt dokumentasjon som i tilstrekkelig grad identifiserer ham.

    Det pass A har fremlagt har han ikke fått ved at han personlig har møtt hos Nigers myndigheter. Selv om det er mye korrupsjon og liten kvalitetssikring av opplysninger fra myndighetenes side, er det mulig i dette landet å fremskaffe pass ved personlig oppmøte. Det er helt i tråd med utlendingsmyndighetenes praksis å kreve at utlendingen legitimerer seg ved pass fremskaffet på normal måte.

    De øvrige dokumenter A har fremlagt er ikke egnet til å verifisere hvem han er. Det er lett å få produsert dokumenter som fødselsattest og skolebevis. Uansett har A ikke fremlagt beviser for sin skolegang, bortsett fra en bekreftelse fra et universitet. Det vanlige er at borgere av slike land som Niger tar vare på alle dokumenter som kan være med på å identifisere personen. Dessuten har A brukt lang tid på å fremlegge de forskjellige dokumentene. Videre er det påfallende at A ikke har etterkommet utlendingsmyndighetenes anmodning om å fremlegge sitt innenrikspass.

    Ankende parts subsidiære anførsel kan ikke føre frem. Vurderingen av om A kan få opphold på humanitært grunnlag hører under forvaltningens frie skjønn og kan derfor i liten grad overprøves.Uansett har A valgt å gifte seg med en norsk kvinne uten å ha klarlagt om han ville få arbeidstillatelse.

    Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

    Etter utlendingsloven § 9 første ledd er et av vilkårene for å få rett til arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening, at « det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i § 8 første ledd nr. 3 ». Av sistnevnte bestemmelse fremgår at det « må ikke foreligge omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket, opphold eller arbeid i medhold av andre regler i loven ».

    Det følger av utlendingsloven § 37 at utlending har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever dette. Utlendingsforskriften § 128 gir myndighetene adgang til å pålegge utlendingen å gi forskjellige opplysninger som kan bidra til korrekt identifisering, blant annet ved at utlendingen må « legge frem reisedokument eller lignende dokument utferdiget av offentlig myndighet i inn- eller utland », eventuelt ved at utlendingen lar seg « fremstille for aktuelle lands utenriksstasjon og gi de opplysninger som er nødvendig for å få utstedt reisedokument ». I forskriftens § 12, som gjelder behandling av søknad om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, heter det i tredje ledd at søkeren « må dokumentere sin identitet ved pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet og skal pålegges å dokumentere andre opplysninger som er gitt når dette anses nødvendig ».

    Som det fremgår foran hadde A ingen identifikasjonspapirer da han kom til Norge som asylsøker i 2003. Da A i november 2004 søkte om arbeidstillatelse etter å ha giftet seg med en norsk kvinne, identifiserte han seg kun ved fremleggelse av norsk identitetskort for asylsøkere. Da søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 1. juni 2005, hadde han således verken fremlagt pass eller fødselsattest.

    I forbindelse med klagen i juli 2005 fremla A « uttrekk av utfyllende domsregistre til fødselsattest nr. 1729 » datert 26. mai 2004 og « sertifikat om ugiftstand » datert 27. mai 2004, begge dokumenter med nigerske stempler 22. juni 2004. I tillegg fremskaffet han etter hvert et pass. Dette er utstedt av myndighetene i Niger 1. august 2005. Det er på det rene at A ikke møtte opp personlig - heller ikke ved å fremstille seg for en nigersk utenriksstasjon - for å få dette passet.

    Utlendingsnemnda har i sitt vedtak 14. november 2006 begrunnet sitt avslag med at det fremlagte passet og de øvrige dokumentene ikke har tilstrekkelig notoritet og således ikke kan legges til grunn som dokumentasjon på As identitet. Hva angår passet, har Utlendingsnemnda særlig vist til at det er utstedt i Niger mens A var i Norge, og at det heller ikke er signert av A. Det er også bemerket at passet og de andre dokumentene er senregistrert.

    Etter det lagmannsretten forstår er Utlendingsnemndas vedtak for A fullt ut i tråd med nemndas praksis i lignende saker. Av den praksis som ankemotparten har påvist fremgår blant annet at identitet ikke anses tilstrekkelig dokumentert dersom passet er utstedt i utlandet mens utlendingen oppholder seg i Norge.

    For å kunne anse utlendingen for å være den personen han utgir seg for, må etter lagmannsrettens syn pass og andre dokumenter utlendingen fremlegger ha tilstrekkelig notoritet. Utlendingsmyndighetene må som et minimum kunne kreve at passet er skrevet ut ved personlig fremmøte. Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det ville ha vært mulig for A å få pass ved personlig oppmøte i Niger eller ved en av landets utenriksstasjoner.

    Lagmannsretten er enig med staten i at heller ingen av de øvrige dokumenter A har fremlagt har tilstrekkelig notoritet til å sannsynliggjøre hans identitet. Det dreier seg om dokumenter innhentet, og til dels også registrert, i ettertid. Det er også påfallende at utover en bekreftelse fra et universitet, er det ikke fremlagt eksamensvitnemål og/eller diplomer som viser As skolegang. Det er opplyst - og lagmannsretten legger til grunn - at dette er dokumenter som en borger av et land som Niger vanligvis vil ta vare på.

    Lagmannsretten finner etter dette som tingretten at A ikke i tilstrekkelig grad har dokumentert sin identitet. Grunnvilkåret for å få innvilget arbeids- eller oppholdstillatelse er derved ikke oppfylt.

    Når det gjelder As subsidære anførsel om at han skulle ha vært gitt arbeids- eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, bemerker lagmannsretten at vurderingen av om det foreligger « sterke menneskelige hensyn » hører under forvaltningens frie skjønn. Det vises til Rt-2008-681. Som tingretten kan lagmannsretten ikke se at Utlendingsnemndas vedtak på dette punkt bygger på myndighetsmisbruk.

    Etter dette konkluderer lagmannsretten med at det ikke hefter noen ugyldighetsgrunn ved Utlendingsnemndas vedtak.

    Anken over tingrettens dom blir etter dette å forkaste, i det lagmannsretten også er enig i tingrettens saksomkostningsavgjørelse.

    Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet saken fullt ut og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Statens prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave på kr 32 250 som i sin helhet utgjør salær. Med tillegg av merverdiavgift utgjør omkostningskravet kr 40 312,50. Det er ikke kommet innsigelser mot kravets størrelse, og det legges til grunn.

    Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/ Utlendingsnemnda 40.312,50 - førtitusentrehundreogtolv 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo