Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-040393
Dokumentdato : 13.10.2008

Asyl - Opphold. Grovt urimelig vedtak

UNE avslo søknad om asyl og opphold i Norge fra iransk kvinne med to barn, som var 14 og 8 1/2 år da de kom til landet. To begjæringer om omgjøring førte heller ikke frem. Avslaget ble kjent ugyldig. Lagmannsretten fant i likhet med tingretten at vedtaket var grovt urimelig. Det ble lagt avgjørende vekt på at hjemsendelse ikke var til barnas beste, og at familien var godt integrert etter å ha vært her i 3 år og 10 måneder. Det ble særlig sett hen til det yngste barnets lære- og adferdsvansker.

Red. anm.: se Rt-2009-1374 for senere saksgang.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak og to beslutninger i Utlendingsnemnda (UNE).

       A (heretter A) er en iransk kvinne på 42 år. Hun kom til Norge 30. desember 2003 sammen med datteren B, født *.*.1989, og sønnen C som er født *.*.1995. Hennes eldste sønn D som er født i 1984, bor hos hennes foreldre i Iran. Neste dag, 31. desember 2003, søkte hun asyl her i landet for seg og de to yngste barna. Som asylgrunn oppga A at hun og barna gjennom flere år var blitt mishandlet av hennes ektemann i Iran, som hun var blitt tvangsgiftet med da hun var 17 år gammel. Hun ble også tvangsprostituert av mannen for å finansiere hans narkotikamisbruk, og opplyste at mannen hadde truet med å drepe henne og barna dersom hun ikke adlød ham, og dersom hun anmeldte saken.

       I vedtak 10. desember 2004 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) asylsøknaden. UDI la hennes forklaring om mishandling og tvangsprostitusjon til grunn, men fant at søkerne ikke kunne anses som flyktninger i henhold til utlendingsloven § 16 første ledd, og at de ikke ble omfattet av returvernet i § 15. Videre fant UDI at vilkårene for å gi oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag i henhold til § 8 andre ledd ikke var til stede. Søkerne påklaget UDIs vedtak til UNE, som 9. august 2006 fastholdt avslaget.

       I brev av 5. september 2006 ble det begjært omgjøring av UNEs vedtak, og det ble vist til Arbeids- og inkluderingsdepartementets instruks A1-5/06 om å stille i bero saker som omhandlet barn som per 1. april 2007 hadde vært i Norge i mer enn tre år, i påvente av innføring av utlendingsforskriften § 21b. UNE besluttet 6. juli 2007 å ikke etterkomme begjæringen om omgjøring.

       I ny omgjøringsbegjæring 29. august 2007 ble vist til at A er dømt til døden i Iran, og at det er utstedt iransk arrestordre på henne. Det ble fremlagt dokumenter i saken til støtte for påstandene. Denne begjæringen ble avslått 15. oktober 2007.

       Stevning ble uttatt ved Oslo tingrett 30. august 2007 med påstand om at UNEs vedtak skulle kjennes ugyldig, samtidig som det ble begjært midlertidig forføyning med påstand om at søkerne måtte få bli i landet til saken var rettskraftig avgjort. Staten tok til motmæle og påsto seg frifunnet, samt nedla påstand om at søkernes begjæring i forføyningssaken ikke skulle tas til følge. UNE samtykket 5. september 2007 til utsatt iverksettelse av vedtaket til dom forelå i første instans.

       Oslo tingrett avsa 13. desember 2007 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 9. august 2006 med etterfølgende avslag på omgjøring er ugyldig.
2. Staten dømmes til å betale saksomkostninger til saksøkerne v/ A med kr 59.039,84 - femtinitusenogtrettini 84/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
  Saksomkostninger omfatter også nedenstående slutning i kjennelse.

       Det ble samtidig avsagt slik slutning i kjennelse:

         Saksøkerne kan bli i Norge til saken er rettskraftig avgjort.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten v/UNE har anket dommen og kjennelsen til lagmannsretten på grunn av feil bevisbedømmelse og uriktig lovanvendelse. A har tatt til motmæle.

       Ankeforhandling ble holdt 18.-19. september 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten var representert ved sin prosessfullmektig og førstekonsulent i UNE, Arild W. S. Hjelmervik, som avga forklaring. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Datteren B avga også forklaring for retten. Sønnen C forklarte seg for dommerne, og rettens leder gjenga muntlig hovedtrekkene i hans forklaring. Dessuten ble det avgitt forklaring fra tre andre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført det samme for lagmannsretten som for tingretten, og har særlig fremhevet:

       Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd første punktum er ikke oppfylt, da ankemotparten ikke oppfyller vilkårene for å bli ansett som flyktning jf. § 16 jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A.

       At A har blitt mishandlet i ekteskapet eller den frykten hun har for å bli dømt til døden for utroskap, er ikke forhold som kan danne grunnlag for asyl. Disse forhold kan ikke tilbakeføres til en av de ovennevnte konvensjonsgrunnene. Hennes forklaring om avvikende seksuell legning kan ikke legges til grunn, da troverdigheten er svekket ved at anførselen først fremkom i et tilleggsskriv til klagen over UDIs vedtak. Selv om forklaringen legges til grunn, er det imidlertid uansett statens oppfatning at seksuell legning ikke kan danne grunnlag for asyl i Norge.

       Staten anfører videre at A ikke fyller vilkårene for vern mot hjemsendelse. Hun har ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at hun « kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning », jf. § 15 første ledd første punktum. Hun fyller heller ikke vilkåret i § 15 første ledd andre punktum om at hun « ......av lignende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling ». Den fremlagte dokumentasjonen for at det skal være avsagt dødsdom og utstedt arrestordre er med stor sannsynlighet falsk. Dessuten anføres at det gjelder strenge beviskrav for å idømme straff for utroskap i Iran, og at disse beviskrav ikke er oppfylt i nærværende sak.

       Dernest anføres at det ikke foreligger grunnlag for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, eller fordi A og hennes barn har en særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 8 andre ledd jf utlendingsforskriften § 21 andre ledd og § 21b. UNEs vedtak er verken i strid med EMK artikkel 3 eller 8. Den tilknytning barna har opparbeidet seg i løpet av den tiden de har bodd i Norge, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Tidsrommet og barnas situasjon etter høsten 2007 kan ikke i noe tilfelle få betydning. Etter en grundig saksbehandling kom UNE til at det er til barnas beste å returnere til hjemlandet hvor de har nær familietilknytning, kjenner språket, kulturen og tradisjonene, og hvor de har et familienettverk som kan bidra til å gi dem den nødvendige omsorg.

       UNEs vedtak fremstår ikke som sterkt urimelig, og det bestrides at vedtaket er beheftet med feil som kan ha hatt betydning for utfallet av saken.

       Til begjæringen om midlertidig forføyning anføres at A ikke har sannsynliggjort noe hovedkrav, og under ingen omstendighet foreligger noen sikringsgrunn. Det vises til at hennes rettigheter vil være ivaretatt av advokat i Norge.

       Det er nedlagt slik påstand:

  I hovedsaken:
1. Staten v/ UNE frifinnes.
2. Staten v/ UNE tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.
  I forføyningssaken:
1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført det samme for lagmannsretten som for tingretten, og har særlig fremhevet:

       Det er risikobildet ved retur som skal vurderes. Dette gjelder både ved vurderingen av rett til asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd jf. § 16, da hun går inn under « spesiell sosial gruppe », og ved vurderingen av vern mot hjemsendelse etter § 15, samt ved vurderingen av hvorvidt vedtaket om ikke å gi opphold på humanitært grunnlag etter § 8 andre ledd, er sterkt urimelig.

       Det foreligger asylgrunnlag i forhold til massiv mishandling, tvunget prostitusjon under videoopptak, dødsdom og arrestordre. Dessuten danner As seksuelle legning grunnlag for asyl. Denne anførselen må tas i betraktning selv om den er fremsatt sent i prosessen. Det må utvises forståelse for at innrømmelse av seksuell legning er et vanskelig forhold, og at det derved ikke er ensbetydende med manglende troverdighet at legningen ble gjort kjent sent i prosessen. A må tros på sine anførsler om at hun fryktet at barna ville kunne bli tatt fra henne som følge av dette. Hun og barna vil åpenbart risikere overgrep av særlig kvalifisert art fra far/ektefelle ved retur. Det vil også være svært vanskelig for henne å beholde foreldreretten i en rettssak mot ektefellen.

       Videre foreligger hjemmel for vern mot hjemsendelse. A har i tilstrekkelig grad sannsynliggjort dette ved fremleggelsen av dødsdom og arrestordre. Dessuten vises til opplysningene om videoopptakene, som vil bli ansett som tilstrekkelig bevis i en rettssak.

       Uansett foreligger rettslig og faktisk grunnlag for oppholdstillatelse basert på sterke menneskelige hensyn, med henvisning til utlendingsforskriften § 21 andre ledd og § 21b, jf. EMK artikkel 3 eller 8. Det må åpenbart være til barnas beste å få bli i Norge. Barnas lange oppholdstid i landet, deres tilknytning til Norge, faremomentene ved retur samt iransk regelverk i forhold til familiesaker må vektlegges. Det påberopes uriktig lovanvendelse særlig i forhold til utlendingsforskriften § 21b og EMK artikkel 3, og myndighetsmisbruk i forhold til avvisningen av dødsdommene og vurderingen av disse dokumentene.

       Begjæringen om midlertidig forføyning opprettholdes, idet det av UNE kun er gitt utsatt iverksettelse til dom i lagmannsretten foreligger. Hovedkrav er sannsynliggjort, og sikringsgrunn er oppfylt. Det vil være svært vanskelig for ankemotparten å ivareta sine interesser i saken uten tilstedeværelse.

       Det er nedlagt slik påstand:

         I hovedsaken:
         Anken forkastes.
         A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
         I forføyningssaken:
         Begjæringen om midlertidig forføyning tas til følge, slik at det gis utsatt iverksettelse inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.
         A tilkjennes saksomkostninger så vel for tingrett som for lagmannsrett, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

       Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.

       Tvistegjenstanden er UNEs vedtak 9. august 2006 om ikke å innvilge asyl eller oppholdstillatelse og beslutninger 6. juli og 15. oktober 2007 om ikke å omgjøre vedtaket.

       Lagmannsrettens prøving skal skje på bakgrunn av de faktiske omstendigheter som forelå da UNEs vedtak ble truffet. Da det i ettertid foreligger to beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, er retten enig med partene i at avslaget på søknaden skal prøves på bakgrunn av de faktiske omstendigheter som forelå høsten 2007.

       Lagmannsretten behandler først spørsmålet om rett til asyl etter utlendingsloven § 17.

       Angivelsen av flyktningbegrepet i utlendingsloven § 16 første ledd viser til flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel 1A, som er oversatt slik:

         « Person som med rette frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt, uvillig til å påberope dette landets beskyttelse. »

       Det er « medlemskap i en spesiell sosial gruppe » som er anført som støtte for at A og barna må anses som flyktninger. Begrepet « forfølgelse » forutsetter at reaksjonene er av et visst alvor og omfang. Det må foreligge en objektiv, velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse.

       UNE har lagt As opplysninger i asylsøknaden og asylintervjuet til grunn ved behandlingen av saken. Det er opplyst at hun ble grovt mishandlet av ektefellen i Iran i flere år, og at også barna ble mishandlet av ham. Dessuten ble det opplyst at ektefellen er stoffmisbruker og arbeidsledig, og at han tvang A til prostitusjon for å finansiere stoffmisbruket.

       Partene er uenige om troverdigheten i opplysningene om seksuelle legning, at ektefellen er i besittelse av videoopptak av A sammen med andre menn, og om hvorvidt den fremlagte dødsdom og arrestordre er ekte. Utlendingsmyndighetene har ikke lagt disse opplysningene til grunn ved behandlingen av søknaden.

       Under klagebehandlingen ble det 7. september 2005 innsendt et oversatt brev fra A der hun redegjorde for hennes og barnas situasjon. I brevet opplyste A bl.a. at ektefellen hadde filmet samleiene med andre menn med videokamera, og at han hadde brukt filmene til å presse penger fra mennene A hadde hatt samleie med. Hun skrev at han hadde truet henne med å levere filmene til den iranske etterretningstjenesten, dersom hun ikke gjorde som han sa, eller dersom hun søkte om skilsmisse. Mannen skal i denne forbindelse ha fortalt A at hun i så fall ville bli dømt til døden ved steining for utroskap og prostitusjon.

       I brev av 12. desember 2005 skrev As daværende advokat at hun for kort tid siden hadde hatt et møte med A som da hadde opplyst at hun er lesbisk. A hadde møtt sammen med en annen iransk kvinne som ble betegnet som As kjæreste. På møtet hadde A forklart at hun var blitt giftet bort som 17-åring fordi moren hadde mistanke om As homofile legning. A hadde videre forklart at hun under ekteskapet i Iran hadde hatt et langvarig hemmelig forhold til en kvinne. Det ble vist til at det er forbudt og svært farlig å være homofil i Iran, og at UDI har som praksis å gi asyl til lesbiske kvinner fra Iran.

       I asylsaker er utgangspunktet at tvil om faktum skal komme asylsøkeren til gode, så fremt søkerens utsagn er sammenhengende og troverdig, og ikke er i strid med allment kjente fakta. Det vises til NOU 2004:20 side 118 som legger UNHCRs anbefaling om bevisvurderingen i asylsaker til grunn.

       Som tingretten er lagmannsretten kritisk til As forklaring om at det eksisterer videoopptak av samleiene, og til at dødsdommen og arrestordren er originale dokumenter, og lagmannsretten kan i hovedsak tiltre tingrettens vurdering. As opplysning om seksuell legning synes også lite troverdig. Lagmannsretten finner det påfallende at hun ga denne opplysningen på et så sent tidspunkt i saksbehandlingen, og først nær to år etter at hun kom til Norge. Under ankeforhandlingen kunne A ikke gi noen god forklaring på hvorfor hun så lenge unnlot å fortelle om sin lesbiske legning, utover at dette var svært vanskelig for henne. Sett på bakgrunn av hennes opplysninger om at hun i perioder skal ha hatt et forhold til en iransk kvinne bosatt i Danmark, kan lagmannsretten vanskelig se at hun skulle ha grunn til å tro at barna kunne bli tatt fra henne i Norge dersom hun fortalte om sin legning.

       Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er feil av utlendingsmyndighetene ikke å ta hensyn til opplysningene som ble gitt på et sent trinn i saksbehandlingen.

       Spørsmålet blir da om mishandling av A og barna samt det forhold at ektemannen tvang henne til prostitusjon, innebærer at hun og barna på grunn av frykt for overgrep fra ektemannen eller hans familie har rett til asyl.

       UNE har lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at A ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens eller flyktningkonvensjonens forstand. Dette er også lagmannsrettens syn.

       Lagmannsretten viser for det første til Utlendingsrett, av Bunæs m.fl. på side 146 ff. hvor det redegjøres for hvordan begrepet « sosial gruppe » skal forstås:

         « ......Den forståelse som synes etablert i norsk rettspraksis, er at medlemmene i gruppen har noen felles karaktertrekk som enten ikke kan endres, eller som er så grunnleggende for deres menneskeverd at de ikke bør forlanges endret, eller som er så vidt fremtredende at det er disse felles karakteristika som gjør at de blir oppfattet som en sosial gruppe i samfunnet. Forfølgelse kan imidlertid ikke i seg selv inngå i defineringen. Begrepet « sosial gruppe » må ihht. gjeldende forståelse defineres uavhengig av selve forfølgelsesfaren, som må knyttes til den aktuelle gruppen gjennom kravet til årsakssammenheng. ..... »

       Lagmannsretten finner ikke at A, slik hun har redegjort for overgrepene og tvangen i hjemlandet i asylsøknaden og asylintervjuet, kan anses å tilhøre en sosial gruppe i samfunnet som kan sies å bli forfulgt. Dernest er det lagmannsrettens syn at det heller ikke er sannsynliggjort at A ved retur til hjemlandet har grunn til å frykte så alvorlige overgrep fra ektemannen eller hans familie, at det kan karakteriseres som forfølgelse.

       Lagmannsretten behandler dernest spørsmålet om vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd.

       Bestemmelsen lyder slik:

         « Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling. »

       På bakgrunn av lagmannsrettens drøftelse ovenfor er det § 15 første ledd andre punktum som eventuelt er grunnlag for vern mot hjemsendelse.

       Uttrykket « umennesklig behandling » må tolkes i lys av EMK artikkel 3, og det kreves at vedkommende står i en konkret og påviselig fare for overgrep av særlig kvalifisert art og grad, jf. Rt-1993-833.

       Under ankeforhandlingen var det en omfattende bevisførsel om faren for strafforfølgelse ved retur og nye overgrep fra ektefellen. Vitnet Sidsel Wiborg, ansatt i Landinfo, forklarte seg om sitt kjennskap til mishandlede kvinners rettigheter og situasjon i Iran, om vanlig straffelov og Huddud lovgivningen, samt hvordan reglene blir praktisert. Vitnet Jan Opsal, dosent i religionskunnskap ved Misjonsskolen i Stavanger med spisskompetanse i islam, forklarte seg om sitt kjennskap til islamsk lovgivning og hvordan den blir praktisert. Vitnet Nejad Parissa Hamedan som kom fra Iran til Norge i 1987, forklarte seg særlig om kvinners muligheter for å få skilsmisse, og praksis på dette området.

       Lagmannsretten kan på bakgrunn av bevisførselen ikke se at det er lagt feil faktum til grunn ved avslaget eller at det er foretatt en feil rettsanvendelse. Det anses mindre sannsynlig at A vil bli straffet for prostitusjon/utroskap ved retur til Iran, også basert på at tilstrekkelige bevis mot henne etter aktuell lovgivning ikke finnes. Dessuten er hallikvirksomhet også straffbart, og ektefellen vil selv løpe en risiko dersom han anmelder henne. Det er i prinsippet mulig å oppnå skilsmisse fra en voldelig og truende ektefelle, særlig i et tilfelle som her når han heller ikke kan forsørge henne. A og barna vil sannsynligvis ikke bli tvangsplassert hos ektefellen ved retur, og de vil kunne bosette seg et annet sted enn der ektefellen bor. Det er hun som nå har den faktiske omsorgen for barna, og ektefellen som eventuelt må saksøke henne dersom han krever omsorgen.

       Retten er således enig med UNE i at A og barna ikke har krav på vern mot hjemsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd.

       Lagmannsretten behandler dernest hvorvidt vedtaket om å nekte opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 annet ledd, er ugyldig.

       Høyesterett har i Rt-2008-681 fastslått at vilkåret « sterke menneskelige hensyn » i § 8 annet ledd hører under forvaltningens frie skjønn, og problemstillingen i saken er hvorvidt vedtaket om å nekte opphold etter denne bestemmelsen er ugyldig på grunn av grov urimelighet.

       I brev av 5. september 2006 begjærte A omgjøring av UNEs vedtak under henvisning til Arbeids- og inkluderingsdepartementets instruks A1-5/06 om å stille i bero saker som omhandlet barn som per 1. april 2007 hadde vært i Norge i mer enn tre år, i påvente av innføring av utlendingsforskriften § 21b.

       Utlendingsforskriften § 21b som trådte i kraft 1. juni 2007, lyder slik:

         « Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 8 annet ledd, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt. »

       I høringsbrevet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet 1. november 2006 skrives på side 2 ff. at det følger av artikkel 3 nr 1 i FN-konvensjonen om barns rettigheter at « barnets beste » skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som vedrører barn og som skal foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Fra side 5 siteres:

         « Forslaget innebærer at det skal foretas en helhetsvurdering med hensyn til om det foreligger sterke menneskelige hensyn. Ulike momenter vil være relevante i denne vurderingen, men vektingen av momentene blir annerledes enn i dag. .......Når barns tilknytning til riket etter den foreslåtte bestemmelse skal tillegges « særlig vekt », blir konsekvensen blant annet at innvandringspolitiske hensyn må tillegges mindre vekt. Terskelen for å gi oppholdstillatelse til barn som følge av sterke menneskelige hensyn blir dermed lavere enn i dag. »

       Det heter videre at en oppholdstid under tre år i utgangspunktet ikke vil være tilstrekkelig, men at lang oppholdstid ikke uten videre vil tilsi sterk tilknytning til landet. Hva som vil være lang oppholdstid vil i følge AIDs rundskriv A-25/2007 kunne variere fra sak til sak og bero på ulike ledsagende forhold, bl.a. barnets alder i oppholdsperioden og om barnet ved norsk skolegang, mestring av norsk språk og deltagelse i fritidsaktiviteter eller lignende har fått stimulert sin tilknytning til Norge. Vitnet Arild Hjelmervik, førstekonsulent i UNE, forklarte under ankeforhandlingen at i ca 80 prosent av de sakene som var stilt i bero, ble avslaget omgjort, og at alder og oppholdstid var sentrale momenter ved avgjørelsen. Gjennomsnittlig oppholdstid for innvilgelse var ca 4,5 år.

       I vår sak skal oppholdstiden regnes fra årsskiftet 2003/2004 og frem til høsten 2007 da omgjøringsbegjæringene ble avslått. Dette innebærer at det ved vurderingen skal legges til grunn at barna har hatt et opphold i Norge på tilnærmet 3 år og 10 måneder, selv om de nå faktisk har vært i landet ytterligere ett år. Høsten 2007 var B nesten 18 år og C ca 12 ½ år. Da de kom til Norge var de henholdsvis 14 og 8 ½ år. Begge barna har således hatt en viktig del av oppveksten sin her i landet.

       Under behandlingen av omgjøringsbegjæringen ba UNE om tilleggsopplysninger om barna. A sendte 15. juni 2007 inn en uttalelse om C fra hans kontaktlærer på --- skole, hvor det fremgår at han ikke fungerer i det hele tatt i en gruppe/klasse, og at han i en slik sammenheng har veldig store lærevansker. Skolen vurderte det slik at C hadde lite eller ingen utbytte av vanlig undervisning, og at han derfor var plassert i en miljøgruppe hvor han kunne arbeide tett med læreren. Han ble 30. april 2007 henvist til BUP som anbefalte at han også ble henvist til PPT.

       Det ble under saksforberedelsen for lagmannsretten fremlagt en udatert uttalelse fra Psykiatrisk klinikk, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Y, hvor det fremgår at C har fått diagnosen ADHD, og at han fremstår som en gutt preget av uro, impulsivitet, distraherbarhet, konsentrasjonsvansker og samspillvansker med jevnaldrende. Lagmannsretten ser ikke denne uttalelsen som en ny omstendighet, men kun som en bekreftelse på de lære- og adferdsvansker som tidligere var beskrevet, men som da ikke var nærmere diagnostisert.

       Begjæringen om omgjøring ble ikke tatt til følge, og UNE skriver følgende på side 5 i beslutningen:

         « Nemnda bemerker ellers at klagerens og barnas sak ble vurdert i august 2006 og at det, utover oppholdstiden etter dette, ikke er fremkommet nye momenter av spesiell betydning for avgjørelsen av saken.
         Etter en samlet vurdering mener nemnda at selv om klagerens barn har opparbeidet seg tilknytning til Norge, er denne ikke av en slik art at den kan tillegges avgjørende vekt ved den samlede vurdering av saken, der hensynet til barnas omsorgssituasjon mv også må vektlegges. »

       Lagmannsretten er ikke enig med UNE i at det under behandlingen av omgjøringsbegjæringen ikke var fremkommet nye momenter av spesiell betydning for saken. Sett på bakgrunn av ny § 21 b i utlendingsforskriften er det lagmannsrettens syn at uttalelsen fra kontaktlæreren på --- skole om Cs lære- og adferdsproblem, burde vært tillagt betydelig vekt ved vurderingen av omgjøring, i tillegg til lang oppholdstid og barnas integrering i det norske samfunnet.

       A og barna bor fortsatt i en leilighet på X asylmottak i Y, og A har fast stilling som rengjører i ISS i 50 % stilling. B går nå i 2. klasse på videregående skole. C går nå i 8. klasse på --- skole i Y, en klasse med 7-8 elever og tre lærere. Undervisningen er særlig tilrettelagt for elever som trenger ekstrahjelp. Ukeplanen er lagt opp med tre dagers skole og to dagers praksis på bondegård. Begge barna snakker norsk, har venner på skole og i nærmiljøet, og C deltar aktivt i idrettslag hvor han spiller fotball. B fortalte også at hun hadde kjæreste. Slik sett er situasjonen ikke nevneverdig endret siden høsten 2007, utover at familien har vært et ytterligere år i Norge. Det er lagmannsrettens syn at A og barna er godt integrert i landet, noe også utlendingsmyndighetene har lagt til grunn.

       Begge barna avga forklaring for lagmannsretten og forklarte at de trivdes godt i Norge, og at de ønsket en fremtid her. B forklarte at faren hadde slått henne fra hun var ca 7-8 år gammel, og at han også hadde slått moren og broren. Hun snakker persisk, men kan ikke skrive språket lenger. C forklarte at han snakker litt persisk, men at han ikke kan gjøre seg forstått overfor andre enn moren og søsteren. Ingen av barna har hatt kontakt med faren eller hans familie siden de kom til Norge, men de har noen ganger snakket med foreldrene til moren i telefon. Barna skal også ha snakket med broren som bor i Iran.

       UNE har også vektlagt barnas tilknytning til iransk språk, kultur og tradisjon, noe som er et sentralt moment i denne type saker. På bakgrunn av opplysningene om farens tvang og mishandling som UNE har lagt til grunn ved saksbehandlingen, er det etter lagmannsrettens syn ikke til barnas beste at det gjenopprettes kontakt med faren. Ved utsendelse kan lagmannsretten ikke se bort fra at faren vil forsøke å få kontroll med barna, noe som vil bli svært traumatisk for dem.

       Et avbrudd i Cs skolegang i Norge vil dessuten være ødeleggende for hans muligheter til å tilegne seg kunnskaper for å klare seg senere i livet, da det er høyst usikkert hvilket skoleopplegg som vil bli tilbudt ham i Iran.

       Lagmannsretten har funnet saken vanskelig, men har etter en helhetsvurdering av A og barnas situasjon kommet til at UNEs vedtak med senere beslutninger fremstår som så grovt urimelig, at det må kjennes ugyldig.

       Anken i hovedkravet blir på denne bakgrunn å forkaste.

       Lagmannsretten behandler dernest anken over tingrettens kjennelse om å ta til følge begjæringen om midlertidig forføyning.

       Staten har anført at motparten ikke har sannsynliggjort noe hovedkrav, og at det under enhver omstendighet ikke foreligger sikringsgrunn.

       Dersom staten velger å anke dommen, vil ankemotparten ha behov for at retten avsier en midlertidig avgjørelse om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket til saken er rettskraftig avgjort. UNE har kun bekreftet at A og barna har lovlig opphold i Norge frem til avgjørelse er truffet av lagmannsretten.

       Lagmannsretten har ovenfor funnet at utvisningsvedtaket er ugyldig, og hovedkravet er således sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 (1).

       Retten er imidlertid i tvil om hvorvidt det foreligger sikringsgrunn etter § 34-1 (1). Etter bokstav a) er det et vilkår at forfølgelsen av kravet kan sies å bli vesentlig vanskeliggjort ved uttransport. Retten kan vanskelig se at dette vilkåret er oppfylt, da A og barna fortsatt kan være representert ved advokat i Norge, og fremme sine synspunkter via advokaten.

       Derimot finner lagmannsretten at det foreligger sikringsgrunn etter § 34-1 (1) b), da en uttransport vil påføre særlig C en vesentlig skade ved at han tas ut av det spesialtilpassede skoletilbud han nå har. Dersom partene på et senere tidspunkt innvilges oppholdstillatelse, vil et avbrudd medføre at han blir satt tilbake i vesentlig grad i forhold til de fremskritt han har vist i den nåværende skolesituasjon. Dette vil kunne få alvorlige skadevirkninger for Cs læring og sosiale fungering.

       Anken blir på denne bakgrunn å forkaste.

       Sakskostnader.

       A har vunnet både hovedsaken og den midlertidige avgjørelse, og har da krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 (1), da retten ikke kan se at § 20-2 (3) får anvendelse. Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

       For lagmannsretten har advokat Knut O. Eldhuset krevd dekket et salær på kr 45 375, inkludert merverdiavgift. Reise- og hotellutgifter som er krevd dekket med kr 13 215, utgjør kr 4 450 for advokat Eldhuset, kr 6 437 for A og barna og kr 2 328 for vitnet Hamedan. Samlet er kostnadskravet på kr 58 590.

       Lagmannsretten legger kostnadsoppgaven til grunn, med unntak av at hotellutgiftene kun dekkes med kr 3 920 for A og familien. Samlede kostnader som godtgjøres, utgjør således kr 58 492. Lagmannsretten fordeler kravet med 9/10 i hovedsaken og 1/10 i den midlertidige avgjørelse.

       Avgjørelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 52.643 -femtitotusensekshundreogførtitre- kroner til A innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

Slutning i kjennelse:

1. Anken forkastes.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 5.849 -femtusenåttehundreogførtini- kroner til A innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo