Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-088801
Dokumentdato : 05.12.2008

Utlendingsnemndas vedtak om utsendelse av afghansk borger

Spørsmål om vern mot utsendelse i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd 2. punktum, dvs. om det er nærliggende fare for å miste livet, eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Lagmannsretten stadfestet Utlendingsnemndas vedtak om utsendelse av afghansk borger.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 12. februar 2007.

Sakens bakgrunn:

Afghansk borger A, født *.*.1973, ble registrert som asylsøker i Norge 04. januar 2004. Han kommer fra Puli Khumri distrikt i Baghlan provins i Afghanistan. Han har opplyst å ha bodd i Pakistan fra 1996.

Utlendingsdirektoretet (UDI) avslo søknaden om asyl og oppholdstillatelse ved vedtak av 2. desember 2004. Utlendingsnemnda (UNE) tok ved vedtak av 12. februar 2007 ikke hans klage over Utlendingsdirektoratets vedtak til følge.

Asylgrunnlaget er referert slik i Utlendingsnemndas vedtak:

Som grunnlag for å søke asyl har klageren forklart at han frykter å bli drept dersom han returnerer til Afghanistan. Klagerens far hadde jordeiendommer i Gav-Sohara, og dette området var under Najibullahs tid delt mellom Hezbe Islami og Jonbeshe Mili. Da Mujahedin kom til makten måtte klagerens bror stå vakt for kommandant Tor, som fikk sine forsyninger fra Hezbe Islami. Denne kommandanten hadde en konflikt med kommandant Noor Ali, som tilhørte Jonbeshe Mili og var sjiamuslim. En dag i 1995 var klagerens bror på jordene med kommandant Tor. De ble angrepet av Noor Ali og hans menn, og klagerens bror ble drept mens Tor klarte å rømme. Noen dager etter brorens begravelse dro klagerens far og yngste søster til Noor Ali for å spørre ham hvorfor han drepte klagerens bror. Da ble klagerens far drept, og søsteren døde av sjokk da hun var vitne til drapet. Bakgrunnen for konflikten var at kommandant Noor Ali ville ha klagerens families jord. Etter at faren og søsteren døde ba klagerens onkel på farssiden klageren dra til Kabul, ettersom det hadde utviklet seg til en personlig konflikt med myndighetspersoner. I Kabul var det kamphandlinger, og klageren dro derfor videre til Pakistan. Kommandant Noor Ali og hans menn er ved makten i Afghanistan i dag, og det vil være farlig for klageren å returnere til hjemlandet. Klagerens onkel dro hvert år tilbake til Gav-Sohara for å kreve inntektene fra jorden, men i 2003 ble han drept av kommandant Noor Ali og hans soldater. Klageren forlot Pakistan fordi han ble truet av sin fetter som beskyldte ham for å være ansvarlig for onkelens død.Oslo tingrett avsa 04. april 2008 dom med slik domsslutning:

1.

Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

A betaler til Staten ved Utlendingsnemnda saksomkostninger med kr 41.080 -førtientusenogåttikroner - innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 20. november 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

A har i hovedtrekk anført:

A har kort tid før ankeforhandlingen frafalt anførslene om rett til asyl slik at hans anførsel for lagmannsretten er begrenset til at han hevder å ha vern mot utsendelse i medhold av utl. § 15 første ledd annet punktum.

A frykter for sitt liv dersom han sendes tilbake til Afghanistan og begrunner dette med tre forhold.

For det første viser han til den jordkonflikt hans familie har vært involvert i og som har ført til at både hans far og onkel er blitt drept av kommandant Noor Alis folk. En bekjent har bekreftet at Noor Ali fortsatt disponerer jord som ble tatt fra familien. A frykter for sitt liv dersom han vender tilbake, da Noor Ali ønsker ham av dage slik at det ikke blir noen som kan gjøre krav på jorda, heller ikke i fremtiden. A ser den eneste muligheten for å kunne holde seg i live vil være å alliere seg med mafiaen.

For det andre frykter A at hans fetter vil ta livet av ham dersom han kommer tilbake til Afghanistan. Dette skyldes dels at han vil hevne sin fars død som han mener A må anses ansvarlig for. For det andre vil fetteren være berettiget til å arve jorda dersom A blir drept. A viser til at fetteren har forsøkt å true ham flere ganger. Ved en anledning ble armen hans brukket og han har fremdeles smerter i armen når han arbeider. A viser til en avisartikkel fra Pakistan fra 28. august 2003 hvor arvetvisten fremgår, og hvor det utloves dusør til den som finner ham. Videre vises til at fetteren i forbindelse med nyttårsfeiringen i 2006 tvang seg inn i morens hus og drepte hans kone. Dette er bekreftet av det afghanske generalkonsulat i Peshawar, og er også innrykket i en avis i januar 2006. Fetteren har også truet hans mor flere ganger og spurt etter ham.

For det tredje hevder A at den generelle sikkerhetsmessige situasjon i Afghanistan innebærer nærliggende fare for at han vil miste livet eller vil bli utsatt for umenneskelig behandling. Situasjon er blitt stadig verre og områdene som grenser opp til Puli Khumri distriktet vurderes nå som usikre av UNCHR. Puli Khumri er ikke et stort distrikt og grensene for hvilke områder som anses usikre må antas å være vanskelige å trekke. Endelig vises til UNCHR's rapport om at hovedveiene i Afghanistan anses usikre.

A har nedlagt slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 12.02.07 er ugyldig.

2.

Ghalom A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

Staten hevder at vilkårene for vern etter utl. § 15 første ledd annet punktum ikke er til stede.

Denne bestemmelse stiller meget strenge vilkår. Det må foreligge nærliggende fare for meget alvorlige konsekvenser ved utsendelse, som fare for å miste livet eller umenneskelig behandling. Bestemmelsen må forstås på bakgrunn av EMK art. 3 om vern mot tortur og umenneskelig behandling. Kravet om « lignende forhold » som i § 15 første ledd første punktum har i praksis ingen selvstendig betydning.

Staten anfører at det ikke er uenighet om at landkonflikter er et problem i Afghanistan. Det vises imidlertid til at det er 13-14 år siden A var i Afghanistan. Kommandant Noor Alis posisjon har ikke vært truet av A i denne tiden. Ut fra rapporter om jordkonflikter i Afghanistan er det ikke grunn til å frykte noe så lenge A ikke gjør krav på eiendommen eller på annen måte utfordrer Noor Ali.

Staten anfører at det heller ikke er nærliggende grunn til å frykte at As fetter vil ta livet av ham dersom han kommer tilbake til Afghanistan. Hele historien er lite troverdig. Onkelen, fetterens far, ble drept av Noor Alis folk og ikke av A. Det vanlige er for øvrig at storfamilien holder sammen.

Staten hevder at de to dokumenter som ble lagt fram for tingretten ikke kan tillegges vekt. Dokumenter av denne type har generelt lav notoritet. Avisartikkelen fra august 2003 var A i følge sin egen forklaring klar over før han dro fra Pakistan. Det er påfallende at den ikke da ble nevnt tidligere. Selve ordlyden ligger nær opp til norske krav til vern mot asyl. Videre er den utlovede dusør ekstremt høy. Dokumentet fra generalkonsulatet i Peshawar er verken signert eller datert. Omstendighetene omkring hendelsen er uklare og svekker As forklaring.

Staten viser videre til vurderingene fra UNHCR om den generelle sikkerhetssituasjon i Afghanistan. Terskelen legges lavt ved disse vurderingene og Norge har lagt seg på UNCHRs linje. Puli Khumri distriktet har fra 2005, da UNCHR kom med første rapporten, hele tiden vært vurdert som tilstrekkelig sikkert, senest ved siste oppdatering i oktober 2008. Det er riktig at den generelle sikkerheten er blitt med ustabil i flere områder av Afghanistan i den senere tid. I vurderingen er det tatt hensyn til at situasjonen i et nabodistrikt kan påvirker sikkerheten.

Staten anfører videre at sikkerhetssituasjonen blir vurdert løpende og konkret i forskjellige stadier av en utsendelsesprosess. Det tilbys eskorte gjennom mer usikre områder, og tvangsretur vil ikke skje til ustabile området.

Staten har nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Staten v/Ulendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Saken er for lagmannsretten begrenset til å gjelde spørsmålet om A har vern mot utsendelse i medhold av utl. § 15 første ledd annet punktum, dvs om det er nærliggende fare for at A kan miste livet, eller at han kan bli utsatt for en umenneskelig behandlin, dersom han returneres til Afghanistan.

Henvisningen i § 15 første ledd annet punktum til lignende grunner som angitt i flyktningekonvensjonen, jf utl § 16, antas i denne sammenheng ikke å ha selvstendig betydning. Det sentrale er behovet for beskyttelse, ikke årsaken til risikoen for å miste livet. Alle de tre påberopte forhold kan derfor danne selvstendig grunnlag for vern etter § 15 første ledd annet punktum. Umenneskelig behandling må tolkes i lys av EMK art. 3 om forbud mot tortur og umenneskelig behandling.

Utl. § 15 første ledd annet punktum stiller et strengere kriterium for vern enn etter første punktum. Det må foreligge en nærliggende fare. Situasjonen må vurderes ut fra risikoen ved utsendelse i dag.

Lagmannsretten legger til grunn at A har fortalt den samme historien hele tiden når det gjelder hans bakgrunn før han kom til Pakistan. Det kan påpekes enkelte mindre motsigelser, men lagmannsretten antar at disse kan forklares med tolkeproblemer og manglende presisjon i kommunikasjonen.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av rapporten fra UNCHR og forklaringen til landrådgiver Nerby i Landinfo, til grunn at det er mye konflikter rundt retten til jord i Afghanistan. I landdistriktene er jorda svært viktig. På grunn av krigen og folkeforflytninger oppstår det konflikter, særlig fordi folk okkuperer jord som er forlatt. Konflikter oppstår når opprinnelige eiere kommer tilbake. Det er heller ikke uvanlig at lokale myndighetspersoner tiltar seg jord.

Lagmannsretten legger til grunn at familien til A ble fratatt jord av lokale myndighetspersoner. Flere familiemedlemmer ble drept i forbindelse med konflikter med lokale myndigheter. A hevder at han har fått opplyst at kommandant Noor Ali fremdeles disponerer jorda.

Lagmannsretten legger vekt på at det nå er gått over tretten år siden jordkonfiskasjonen fant sted og A dro fra Afghanistan. Selv om han på det tidspunktet kan ha hatt grunn til å frykte for sitt liv, er ikke situasjonen nødvendigvis den samme i dag. Lagmannsretten holder, blant annet ut fra forklaringen fra landrådgiver Nerby, det for sannsynlig at A er utsatt for liten fare så lenge han ikke gjør krav på jorda eller utfordrer kommandant Noor Ali på annen måte. A har forklart at hans tilstedeværelse i seg selv utsetter ham for livsfare da kommandant Noor Ali ikke vil ha noen som kan gjøre krav på jorda i live. Lagmannsretten kan ikke utelukke dette, men kan ikke se at dette er en nærliggende fare.

Lagmannsretten bemerker at det ut fra As forklaring er vanskelig å forstå frykten for hans fetter. Det er ikke opplyst noe som tyder på at A var skyld i onkelens død. A har forklart at fetteren vil arve jorda dersom han dør, og også av den grunn vil ta livet av ham.

Det er fremlagt to dokumenter som skal dokumentere at frykten for fetteren er reell. Begge dokumentene ble fremlagt først i forbindelse med tingrettssaken til tross for at A i følge sin egen forklaring kjente til avisen fra august 2003 før han reiste til Norge. Han opplyste heller ikke noe om innholdet av avisnotisen hvor det blant annet ble lovet en dusør på ti tusen amerikanske dollar til den som fant ham. I følge landrådgiver Nerby er det ikke uvanlig at folk kan få inn innlegg som gir inntykk av å være redaksjonell omtale i aviser. Det er uvisst hvem som sto bak avisnotisen.

Lagmannsretten legger til grunn at det andre dokumentet, bekreftelsen fra generalkonsulatet, ble inntatt i en avis i januar 2006. I følge bekreftelsen skal As mors og kones hjem ha blitt angrepet av fetteren, og kona ble skutt og drept. Dette skal ha skjedd i forbindelse med nyttårsfeiringen. Det forhold at det dreier seg om en bekreftelse fra generalkonsulatet, kan ikke tillegges nevneverdig notoritet. Etter opplysninger fra landrådgiver Nerby gis slike bekreftelser ofte kun på bakgrunn av hva en person forteller og vil ha bevitnet.

Lagmannsretten finner det videre påfallende at A ikke skal ha vært kjent med konas død før mer enn et halvt år etter det skjedde. Han har opplyst å ha hatt telefonkontakt med familien. Vitnet Bs forklaring i retten var også i strid med As forklaring når det gjelder tidspunktet for konas død. Lagmannsretten finner følgelig ikke å kunne legge innholdet i bekreftelsen til grunn.

Lagmannsretten er følgelig kommet til at det heller ikke kan anses å være nærliggende fare for at fetteren skal ta livet av A dersom han kommer tilbake til Afghanistan.

Når det gjelder den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er denne gjenstand for løpende vurdering av UNCHR, som avga siste rapport i desember 2007 og i en oppdatering av 6. oktober 2008. Utviklingen har gått i retning av at stadig flere områder, også i nord i Baghlan hvor A kommer fra, anses som sikkerhetsmessig så ustabile at det ikke anses forsvarlig med tilbakesending. Fra UNEs representant er det i retten forklart at flere afghanske borgere derfor nå er ansett å ha vern mot utsending.

Situasjonen i Puli Kuhmri har imidlertid vært vurdert som sikkerhetsmessig tilstrekkelig trygg for tilbakesending helt fra 2005 da UNCHR ga sin første rapport. Naboområdene i nord er imidlertid ansett som for usikre for tilbakesending. Lagmannsretten viser til forklaringen fra landrådgiver Nerby om at det ved vurderingen forutsettes å være tatt hensyn til påvirkning fra situasjonen i nærliggende distrikter.

Lagmannsretten bemerker at selv om utviklingen i den senere tid har gått i negativ retning og fremtiden er usikker, må situasjonen slik den er vurdert i dag, legges til grunn. I denne forbindelse vises til forklaringen fra rådgiver Gro Tronshart om at situasjonen vil bli vurdert nøye før og under en utsendingsprosess. Dette skjer i samarbeid i den enkelte sak med politiet, UNCHR og IOM, International Organisation of Migration. Denne organisasjonen tilbyr også bistand med eskortering gjennom usikre områder fra flyplass til hjemdistrikt. Dersom situasjonen endrer seg i negativ retning vil utsending ikke skje.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn å legge til grunn at den generelle sikkerhetssituasjon i Puli Kumhri området ikke er slik at det må anses å være en nærliggende fare for As liv dersom han kommer tilbake til Afghanistan.

Lagmannsretten kan heller ikke se at kombinasjonen av de individuelle forhold A påberoper og den generelle sikkerhetssituasjon, kan føre til et annet resultat.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at ingen av de påberopte grunner, og heller ikke etter en totalvurdering, medfører at vilkårene for vern mot utsending etter utl § 15 første ledd annet punktum er til stede.

UNEs vedtak anses følgelig gyldig og anken blir å forkaste.

Anken har ikke ført fram og saken må fra statens side anses vunnet fullstendig. Sakskostnadsspørsmålet skal avgjøres etter tvisteloven § 20-2 hvoretter hovedregelen er at den tapende part skal erstatte motpartens sakskostnader Etter § 20-2 tredje ledd kan likevel den tapende part helt eller delvis fritas for sakskostnader dersom « tungtveiende grunner » taler for det. Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og om styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Lagmannsretten bemerker at saken utvilsomt har stor velferdsmessig betydning for A. Han er også den svake part i prosessen. Lagmannsretten viser imidlertid til at A har fått prøvet sin sak flere ganger av utlendingsmyndighetene. Begjæringer om omgjøring er også vurdert. Han tapte saken i tingretten. Han har selv frafalt anførsler og saken har ikke fremstått som tvilsom. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger spesielt tungveiende grunner i denne saken som tilsier unntak for hovedregelen. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

A ble i tingretten dømt til å betale saksomkostninger med 41.080 kroner. For lagmannsretten har regjeringsadvokaten fremlagt omkostningsoppgave hvor det kreves til sammen 35.662 kroner i salær. Oppgaven legges til grunn jf tvisteloven § 20-5 første ledd.

Domsslutning:

1.

Anken forkastes.

2.

A betaler til Staten ved Utlendingsnemnda sakskostnader med 35.662 - trettifemtusensekshundreogsekstito - kroner innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.




Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo