Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-089465
Dokumentdato : 13.10.2008

Asyl - Forvaltningsloven § 41. Utlendingsloven § 38b tredje ledd

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på søknad om asyl i Norge. Asylgrunnlaget var at søkeren følte at hans liv var truet i hjemlandet, Kosovo. En venn av søkeren ble skutt og døde senere, og søkeren var vitne til skyteepisoden som fant sted i juni 2005. Den drepte var en profilert journalist. Søkeren antok at drapet var politisk motivert. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda avslo søknaden om asyl. Søkeren påklaget vedtaket. Han anførte at hans liv var truet i Kosovo. Dessuten at det var begått saksbehandlingsfeil ved at nemndsleder alene hadde avgjort saken i nemnda. Tingretten kom til at det ikke lenger var noen reell grunn for søkeren til å frykte for sitt liv ved retur til Kosovo. Selv om det var begått en feil ved at saken var avgjort av nemndsleder alene, mente tingretten at feilen ikke hadde virket inn på vedtakets innhold. Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten. Lagmannsretten mente imidlertid at det ikke var begått noen saksbehandlingsfeil. Asylsøkerens anke ble derfor forkastet.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 21. september 2007 om avslag på søknad om asyl.

       A er etnisk albaner fra Kosovo. Han søkte om asyl i Norge ved søknad av 4. august 2005, samme dag som han kom til Norge via Sverige. Han har ektefelle og fire barn i Kosovo. Ved ankomsten til Norge hadde han et identifikasjonskort utstedt av UNMIK (United Nations Interim Mission in Kosovo). Han hadde verken gyldig pass eller andre reisedokumenter. Det er opplyst at A i 2000 søkte om asyl i Sveits hvor han har vært registrert med tre ulike identiteter.

       I rapport fra asylintervju den 9. august 2005 fremgår det av asylgrunnlaget at han søkte om asyl fordi han følte at livet hans var truet i Kosovo. Det fremgår at en venn, journalist B, ble skutt den 3. juni 2005 i Kosovo mens A tauet vennens bil. Vennen døde av skadene den 25. juni 2005 på et sykehus i Italia som han var blitt overført til. A og hans bil ble ikke beskutt, men fordi han var eneste vitne til hendelsen fryktet han for sitt liv. A antok at drapet var politisk motivert. Han antok at gjerningsmennene var motstandere av innholdet i avisartikler som vennen hadde skrevet i avisen hvor B var ansatt.

       I en verifiseringsrapport av 8. november 2005 til Utlendingsdirektoratet heter det følgende om hendelsen:

       I følge kilder var B alene i sin bil da han fikk motorstopp. Han fikk tauet sin bil ved hjelp av en annen person som identifiseres som søkeren A. Da tauingen pågikk, kjørte en annen bil forbi. Ved forbikjøringen ble det skutt mot Bs bil og han ble drept. Det ble ikke avfyrt skudd mot bilen søkeren A satt i.
       I følge kilden har A selv opplyst til politiet at han verken har sett eller hørt noen ting selv om han ble passert av gjerningsmennene. Søkeren skal være eneste vitne.
       I følge kilden skal søkeren ha søkt om vitnebeskyttelse. Dette skal videre ha blitt opplyst gjennom en lokalavis et par dager før verifiseringen ble foretatt.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl i vedtak av 4. oktober 2006. A påklaget vedtaket 13. oktober 2006 og begjærte samtidig utsatt iverksetting. UDI oversendte klagen til Utlendingsnemnda den 16. oktober 2006 da UDI mente at det ikke var grunnlag for å omgjøre vedtaket. Begjæringen om utsatt iverksetting ble imøtekommet.

       Utlendingsnemnda avslo søknaden om asyl i vedtak av 21. september 2007. Saken ble i henhold til utlendingsloven § 38b tredje ledd behandlet og avgjort av nemndsleder alene da nemnda fant at saken ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål. Nemnda la til grunn at A ikke oppfylte vilkårene for asyl idet han etter sin egen forklaring ikke var utsatt for forfølgelse som kunne knyttes til en forfølgelsesgrunn i flyktningekonvensjonen artikkel 1 A. Nemnda la videre til grunn at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for at hjemlandets myndigheter manglet evne eller vilje til å beskytte A mot overgrep.

       A reiste sak ved Oslo tingrett ved stevning av 17. oktober 2007 med påstand om at vedtaket i Utlendingsnemnda skulle kjennes ugyldig. Det ble også begjært midlertidig forføyning slik at han kunne bli i Norge inntil saken var avgjort i tingretten. Staten samtykket senere i at A kunne bli i landet inntil saken var avgjort av Oslo tingrett.

       Oslo tingrett avsa 10. april 2008 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 26. september 2008 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte v/advokat Jarl Rune Henstein. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, v/advokat Trond Olsen Næss, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har tatt feil i bevisbedømmelsen i tilknytning til utlendingsloven § 17, jf § 16, jf flyktningekonvensjonen artikkel 1 A. Tingretten har også tatt feil i bevisbedømmelsen i tilknytning til utlendingsloven § 15. Det er dessuten anført at tingretten har tatt feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen av utlendingsnemndas saksbehandlingsfeil.

       I utlendingsnemndas vedtak av 21. september 2007 ble det lagt til grunn at truslene A har blitt utsatt for, er kriminelle forhold som ikke har sin årsak i en konvensjonsgrunn. Nemnda mente videre at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for at hjemlandets myndigheter, av slike grunner som nevnt i konvensjonen, mangler evne og vilje til å beskytte A mot overgrep.

       Tingretten la til grunn at A hadde en reell frykt for forfølgelse da han forlot Kosovo og at frykten var forankret i objektive forhold. Tingretten kom også til at det ikke var fremlagt bevis for at myndighetene i Kosovo kan beskytte vitner i alvorlige straffesaker, og at utlendingsnemnda således har lagt feil faktum til grunn på dette punkt.

       Tingretten kom imidlertid til at risikoen for forfølgelse mot A har svekket seg i tiden som har gått siden drapet av kameraten, og kom derfor til at det er lite sannsynlig at noen vil forsøke å drepe A nå eller utsette ham for andre alvorlige overgrep.

       A bestrider at risikoen for forfølgelse er svekket. Han fastholder at han har rett til asyl idet det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av « medlemskap i en spesiell sosial gruppe », jf flyktningekonvensjonen artikkel 1 A nr 2. Alternativet på grunn av « politisk oppfatning » ble frafalt under ankeforhandlingene. Subsidiært ble det anført at A er vernet mot retur til Kosovo i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første og annet punktum.

       A har anført at det ble begått en saksbehandlingsfeil i Utlendingsnemnda da nemndsleder alene avgjorde asylsøknaden, jf utlendingsloven § 38b tredje ledd. Vilkåret her er at saken « ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål ». Saken bød imidlertid på atskillig tvil. Tingretten kom til at utlendingsnemnda valgte feil behandlingsform da saken ble avgjort av nemndleder alene, men kom til at dette var forhold som ikke kunne ha virket inn på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41.

       A har anført at tingretten her har tatt feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen av nemndas saksbehandlingsfeil. Når det gjelder bevisbedømmelsen, er det vist til det anførte hva angår den reelle faren for forfølgelse av A. Feil ved rettsanvendelsen knytter seg til det begrensede vurderingstemaet tingretten har forholdt seg til når det ble konkludert med at feilen ikke hadde virket bestemmende på vedtakets innhold.

       Tingretten har bare behandlet saksbehandlingsfeilen i forhold til den faren som er forbundet med retur til Kosovo, jf utlendingsloven § 17, jf § 16, jf § 15. Det er anført at saksbehandlingsfeilen også må vurderes i forhold til utlendingsloven § 8 annet ledd.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. september 2007 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for begge instanser med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Ankemotparten, staten v/advokat Jarl Rune Henstein, har i hovedtrekk anført:

       Tingretten har foretatt en korrekt rettsanvendelse og bevisvurdering når den kom til at A ikke tilfredsstiller vilkårene for asyl i utlendingsloven § 17, jf § 16, jf flyktningekonvensjonen artikkel 1 A. A har heller ikke vern mot utsendelse/retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. Det er ikke holdepunkter for at nemnda har begått en saksbehandlingsfeil som har virket inn på vedtakets innhold.

       Etter statens oppfatning har A ikke tilstrekkelig grunn for en «velbegrunnet frykt for forfølgelse » i utlendingslovens forstand. Han faller neppe inn under en av konvensjonsgrunnene. A var vitne til drapet på vennen den 3. juni 2005. Det er ikke holdepunkter for at A selv var målet for attentatet. Det er bare i noen få alvorlige og profilerte straffesaker hvor myndighetene i Kosovo ikke har hatt evne til å beskytte sentrale vitner. A faller ikke inn under denne gruppen av vitner. Han var tilfeldig til stede under skyteepisoden.

       As frykt for forfølgelse er ikke reell i relasjon til reglene i utlendingsloven § 15 første ledd. Det vises i den forbindelsen til tingrettens vurdering. Det kan også stilles spørsmål ved om han faller inn under en av konvensjonsgrunnene, jf § 15 første ledd første punktum.

       Etter statens oppfatning benyttet utlendingsnemnda korrekt avgjørelsesform. Saken har etter statens oppfatning ikke budt på vesentlige tvilsspørsmål. Spørsmålet om As troverdighet har ikke hatt avgjørende betydning for vedtakets innhold. Subsidiært gjøres gjeldende at valg av behandlingsform ikke har virket inn på vedtakets innhold.

       Utlendingsnemnda har i sitt vedtak vurdert beskyttelsesbehovet også etter utlendingsloven § 8 annet ledd om restfare og opphold på humanitært grunnlag. Vurderingen er i hovedsak unntatt fra domstolenes prøvelsesrett.

       A har anført at tingretten feilaktig har foretatt en mangelfull vurdering opp mot utlendingsloven § 8 annet ledd. Staten er prinsipalt av den oppfatning av nemndas vedtak er basert på korrekt faktum. Subsidiært fastholder staten at A ikke har sannsynliggjort tilstrekkelig stor risiko for forfølgelse eller overgrep til at myndighetene i Kosovo ikke har evne til å yte ham adekvat beskyttelse. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at risikoen for forfølgelse har svekket seg i tiden som er gått siden drapet fant sted. A har derfor ikke tilstrekkelig grunn til å frykte forfølgelse. Et eventuelt feil faktum har uansett ikke hatt betydning for nemndas vedtak, jf forvaltningsloven § 41.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

       Lagmannsretten bemerker:

       Når det gjelder nærmere enkeltheter i sakens faktum, har A forklart i lagmannsretten at han så de to mennene som kjørte Mercedesbilen og som skjøt mot vennen B. Han har forklart at han vil kunne gjenkjenne ansiktet til den ene personen som satt nærmest og som skjøt, selv om han ikke vet hvem de to gjerningsmennene er. Til politiet fortalte A om Mercedesbilen, men han turde ikke fortelle politiet at han hadde sett personene som kjørte. Dette fordi han var redd. Han har forklart at han ikke stolte på politiet fordi det er mange politimenn som har eller har hatt kontakt med UCK, den tidligere kosovoalbanske frigjøringsgeriljaen.

       B arbeidet for avisen Bota Sot i Kosovo. Han hadde skrevet flere kritiske artikler om ulike forhold både under og etter krigen i Kosovo. Før han ble drept, hadde han fortalt til A at han var blitt truet av en gruppe som heter AKSH. Dette er en gruppe som består av tidligere UCK-soldater. De støtter partiet PDK, mens avisen til B er tilknyttet partiet LDK. A har opplyst at han er medlem av LDK, men at han ikke har vært politisk aktiv. A har heller ikke vært innkalt til militær- eller polititjeneste i hjemlandet. Han har ikke deltatt i krigs- eller kamphandlinger.

       Drapet på B førte til omtale i kosovoalbanske aviser. Det var også omtale i juni 2005 om saken på engelsk i nyhetsmeldinger fra « Reporters without borders ».

       Kort tid etter skyteepisoden fikk A telefonoppringning fra personer som presenterte seg som journalister og sa at de ville snakke med ham. Han avslo å snakke med disse, idet han fortalte at han hadde gitt alle opplysninger til politiet. En uke senere kom to ukjente menn som ringte på hjemme hos A sent på kvelden. Hans mor åpnet døra og fortalte at A ikke var hjemme. Mennene spurte etter A, og sa at de var hans venner. Mennene forlot huset da de fikk høre at A ikke var hjemme. A oppfattet mennenes besøk som en trussel. To uker etter dette fortalte naboen til A at det hadde kommet personer som kjørte en Jeep og en Mercedes. De hadde spurt naboen om hvilket parti A tilhørte, hva han arbeidet med og hvem som var hans omgangsvenner.

       I sitt vedtak av 21. september 2007 la utlendingsnemnda til grunn at forholdene rundt skytingen som A hadde vært vitne til, ikke kunne knyttes til noen av forfølgelsesgrunnene i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, nemlig « forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning ». Nemnda kom til at vilkårene for å anse A som flyktning derfor ikke var oppfylt, jf utlendingsloven § 17, jf § 16.

       Utlendingsnemnda kom til at A heller ikke var omfattet av vernet mot retur til hjemlandet etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Om § 15 første ledd annet punktum uttaler nemnda blant annet:

       Retur skal heller ikke finne sted til område hvor klageren av lignende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling, jfr utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Bestemmelsen må tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelse i henhold til EMK artikkel 3, der det fremgår at « Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff », jf utlendingsloven § 4. Så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er etter denne bestemmelsen noe strengere enn etter flyktningkonvensjonen.
       Nemnda mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Kosovo ikke tilsier at § 15 første ledd annet punktum er til hinder for retur.
       Nemnda kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur til Kosovo står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det vises for øvrig til asylvurderingen ovenfor.
       De overgrep klageren har blitt utsatt for i hjemlandet, og som klageren frykter ved retur, vurderes som nevnt tidligere, som straffbare handlinger begått av enkeltpersoner. Risikoen for eventuelle nye overgrep må derfor ses i lys av at det dreier seg om handlinger som er straffbare i klagerens hjemland og som myndighetene generelt tar avstand fra. Vernet mot retur etter § 15 første ledd annet punktum er subsidiært i forhold til muligheten til å få beskyttelse i eget hjemland. Det generelle utgangspunktet er at myndighetene i Kosovo har evne og vilje til å beskytte egne borgere mot handlinger av den art som anført. Det vises blant annet til det store internasjonale nærværet i Kosovo.
       Nemnda har merket seg anførselen i klagen om at hjemlandets myndigheter har vilje, men ikke tilstrekkelig evne til beskyttelse.
       Nemnda kan ikke se at det foreligger indikasjoner på at klageren ikke vil få en anmodning om bistand vurdert etter samme prinsipper mv som den resterende befolkningen i Kosovo. Klageren henvises til å søke bistand hos de rette instanser i hjemlandet. Nemnda mener at lovens § 15 første ledd annet punktum ikke er til hinder for retur til klagerens hjemland. Det vises for øvrig til asylvurderingen ovenfor.
       Utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum anses følgelig ikke til hinder for retur til Kosovo.

       Nemnda foretok deretter en vurdering av saken i forhold til utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 21 annet ledd. Nemnda konkluderte med at « det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter nevnte bestemmelser ».

       For at A skal ha rett til asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd første punktum, må han fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 16 første ledd, jf flyktningekonvensjonen artikkel 1 A. Etter denne konvensjonsbestemmelsen regnes A som flyktning dersom han har en « velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning... ».

       Begrepet « forfølgelse » forutsetter i denne sammenhengen at reaksjonen er av en viss art og et visst omfang. Det sentrale er en fremtidsrettet vurdering av om A risikerer forfølgelse ved retur til Kosovo. Lagmannsretten legger til grunn at det først og fremst er situasjonen på tidspunktet for utlendingsnemndas vedtak av 21. september 2007 som skal legges til grunn ved risikovurderingen.

       Risikokravet har både et subjektivt og et objektivt element. A må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i Kosovo, samtidig som frykten ut fra en mer objektiv bedømmelse må kunne vurderes som velbegrunnet, jf NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 6.2.4.3.

       Situasjonen er i denne saken at A ble oppringt av personer som utga seg for å være journalister kort tid etter drapet på B. Konkrete trusler mot A ble ikke fremsatt.

       Deretter kom det personer hjem til ham ca en uke senere. Personene spurte etter ham, men heller ikke da ble det fremsatt konkrete trusler. Naboen ble deretter spurt om opplysninger vedrørende A, men konkrete trusler ble ikke fremsatt.

       Etter at A kom til Norge, har han ikke fått henvendelser fra privatpersoner som gjelder skyteepisoden. Trusler er ikke fremsatt. Hans hustru og fire barn har hele tiden bodd i Kosovo og det er ikke opplyst noe om at disse er blitt truet eller er blitt plaget som følge av skyteepisoden som A var vitne til. A har opplyst at han har arbeidet i Norge som maler og at han har sendt penger til hustruen i Kosovo for å bidra økonomisk. Han har opplyst at han har jevnlig telefonkontakt med hustru og barn.

       Etter lagmannsrettens oppfatning har risikoen for forfølgelse svekket seg i vesentlig grad som følge av tiden som er gått siden skyteepisoden fant sted 3. juni 2005. Etter de opplysninger som er fremlagt, er det ikke blitt reist straffesak mot personene som drepte B. Det er således ikke aktuelt for A å vitne. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det er lite sannsynlig at noen vil forsøke å drepe A eller på annen måte utsette ham for alvorlig overgrep. Under enhver omstendighet foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn at hjemlandets myndigheter mangler evne eller vilje til å beskytte A mot eventuelle overgrep.

       Etter dette konkluderer lagmannsretten med at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Lovens vilkår for å anse A som « flyktning » og for å gi asyl i Norge er derfor ikke oppfylt, jf utlendingsloven § 17, jf § 16, jf flyktningekonvensjonen artikkel 1 A.

       Lagmannsretten behøver etter dette ikke å gå nærmere inn på om A oppfyller vilkåret « medlemskap i en spesielle gruppe » i flyktningekonvensjonens forstand. Under ankeforhandlingene frafalt As prosessfullmektig påberopelse av vilkåret tillagt « politisk oppfatning ».

       A har anført at han er vernet mot utsendelse til Kosovo etter utlendingsloven § 15 første ledd første og annet punktum. Etter § 15 første ledd første punktum kan A ikke sendes til noe område der han « kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning... ».

       Beviskravet til forfølgelse er lavere etter denne bestemmelsen enn etter flyktningskonvensjonen artikkel 1 A ved at § 15 første ledd første punktum kreves at utlendingen « kan frykte » forfølgelse. Lagmannsretten er i likhet med tingretten av den oppfatning at A ikke lenger har tilstrekkelig og rimelig grunn til å frykte forfølgelse i Kosovo. Det vises til drøftelsen ovenfor. Etter lagmannsrettens oppfatning er derfor ikke vilkårene for vern mot utsending i utlendingsloven § 15 første ledd første punktum oppfylt. Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på spørsmålet om forfølgelsen har tilknytning til en konvensjonsgrunn som flyktning.

       Etter utledningsloven § 15 første ledd annet punktum har A vern mot utsending fra Norge dersom han av liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller blir utsatt for en umenneskelig behandling.

       Etter lagmannsrettens oppfatning står ikke A i en nærliggende fare for å miste livet eller å bli utsatt for en umenneskelig behandling ved retur til Kosovo. Lagmannsretten viser til drøftelsen som er gitt ovenfor, og finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet. Lagmannsretten konkluderer med at heller ikke utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum er til hinder for utsending.

       A har anført at utlendingsnemnda har begått saksbehandlingsfeil som kan ha påvirket avgjørelsens innhold og som medfører at vedtaket av 21. september 2007 er ugyldig. Dette er begrunnet med at utlendingsnemndas leder avgjorde saken alene. Det er anført at det ikke var lovlig adgang til å avgjøre saken på denne måten i dette tilfellet.

       Hovedregelen i utlendingsloven er at nemnda behandler sakene med nemndleder sammen med to medlemmer, jf § 38b første ledd. Etter utlendingsloven § 38b tredje ledd første punktum kan imidlertid saker i utlendingsnemnda « som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål » avgjøres av en leder alene.

       Etter lagmannsrettens oppfatning innebar ikke denne saken vesentlige tvilsspørsmål verken av faktisk eller rettslig art. Riktignok er det nevnt i nemndas vurdering at As troverdighet var svekket, noe som særlig hadde sammenheng med at han hadde unnlatt å opplyse at hans bror bodde i Oslo. På den annen side fremgår det klart av nemndas avgjørelse at spørsmålet om hans troverdighet ikke hadde noen avgjørende betydning for resultatet i saken. Saken var godt opplyst ved utlendingsnemndas behandling av saken. Nemnda har etter lagmannsrettens oppfatning gitt en tilstrekkelig vurdering av sakens faktiske og rettslige sider.

       Det kan ikke ses å foreligge en saksbehandlingsfeil ved at nemndsleder alene har vurdert saken i forhold til utlendingsloven § 8 annet ledd. Det heter om dette i nemndas vedtak:

       Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har en særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse innvilges med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd og forskriftens § 21 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere. Aktuelle tema i en konkret helhetsvurdering vil blant annet være om retur til hjemlandet er utilrådelig for klageren og om avgjørelsen vil berøre innvandringspolitiske hensyn.
       Klageren har opplyst at han er urolig. Han tenker veldig mye, sover dårlig og tar sovetabletter. Han opplyser også at han er stresset og litt traumatisert.
       I tilknytning til de opplysninger som foreligger vedrørende klagerens helsesituasjon, bemerkes at helsemessige forhold som hovedregel ikke kan danne grunnlag for opphold i Norge.
       Nemnda mener at klagerens helseproblemer ikke er av en slik alvorlig karakter at dette i seg selv kan danne grunnlag for tillatelse.
       Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at klageren for øvrig er i en særskilt sårbar situasjon i forhold til retur til hjemlandet.
       Nemnda mener at klageren heller ikke har en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør innvilges etter ovennevnte bestemmelse. Nemnda mener det ikke er grunnlag for en annen vurdering i klagerens tilfelle.
       På bakgrunn av ovennevnte mener nemnda at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter nevnte bestemmelse.

       Etter lagmannsrettens vurdering er det her gitt en tilstrekkelig vurdering i forhold til utlendingsloven § 8 annet ledd. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil i saken, og i alle fall ingen feil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41. Det er ikke grunnlag for å anse utlendingsnemndas vedtak av 21. september 2007 som ugyldig. Anken må etter dette forkastes, jf tvisteloven § 29-23 annet ledd.

       Anken har ikke ført frem og A må etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd tilpliktes å betale statens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen. Staten v/advokat Jarl Henstein hos advokatfirmaet Riisa & Co har fremlagt en omkostningsoppgave på 43 750 kroner, hvorav salær utgjør 35 000 kroner og 8 750 utgjør merverdiavgift. Det er ikke fremkommet innsigelser til omkostningsoppgaven, og lagmannsretten legger denne til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 43.750 - førtitretusensjuhundreogfemti 00/100 - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo