Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-124644
Dokumentdato : 19.01.2009

Ugyldighet. Utlendingsrett. Utlendingsloven § 15. EMK art. 3

Borgarting lagmannsrett - Dom. To rwandiske statsborgere, etniske tutsier fikk av UDI og UNE avslag på søknad om asyl etter utlendingsloven § 17, jf. § 16 og vern etter § 15. De anla søksmål om gyldigheten av UNEs vedtak og gjorde gjeldende at de hadde krav på vern etter § 15. Staten v/UNE fikk medhold i tingretten. Anken til lagmannsretten ble forkastet. Dissens.

Red. anm.: se Rt-2012-681 for senere saksgang.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om avslag på søknader om asyl.

       A, født *.*.1977, og B, født *.*.1975, fra Rwanda, forlot hjemlandet 25. oktober 2005 og reiste med buss og fly til Norge. Den 29. oktober 2005 søkte de om asyl. A og B er venner og arbeidet før avreisen til Norge sammen på et militærsykehus i Kigali, A som laborant og B som radiolog.

       I vedtak av 13. og 14. desember 2005 avslo Utlendingsdirektoratet asylsøknadene. A og B påklaget vedtakene til Utlendingsnemnda (UNE) 9. januar 2006. I vedtak truffet av UNE henholdsvis 18. og 19. juni 2007 ble klagene ikke tatt til følge. UNE fant, i likhet med Utlendingsdirektoratet, at søkerne heller ikke hadde krav på vern mot utsendelse etter utlendingsloven av 24. juni 1988 § 15 første ledd eller at de burde gis arbeids- eller oppholdstillatelse etter lovens § 8 andre ledd. Vedtakene er truffet av nemndleder alene i medhold av utlendingsloven av 24. juni 1988 § 38b tredje ledd, første punktum.

       Ved stevning av henholdsvis 30. oktober 2007 og 14. november 2007 reiste A og Kurundo søksmål for Oslo tingrett med krav om at UNEs vedtak kjennes ugyldig, subsidiært at saksøkerne ikke tvangsmessig kunne returneres til Kongo. Sakene ble forent til felles behandling. A og B frafalt for tingretten kravet om asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd, jf. § 16 første ledd. Begge gjorde prinsipalt gjeldende at de hadde krav på vern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum (jf. flyktningskonvensjonen artikkel 33), subsidiært at de hadde krav på vern etter § 15 første ledd andre punktum (jf. EMK artikkel 3)

       Den 23. mai 2008 avsa Oslo tingrett dom med slik domsslutning:

  I søksmålet fra A:
1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A kan tvangsmessig returneres til Rwanda nå.
3. A dømmes til å betale i saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda 31.450 - trettientusen firehundreogfemti - kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.
  I søksmålet fra B:
1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A kan tvangsmessig returneres til Rwanda nå.
3. A dømmes til å betale i saksomkostninger til staten ved Utlendingsnemnda 31.450 - trettientusen firehundreogfemti - kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
  Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

       I domsslutningen i søksmålet fra B er det en åpenbar skrivefeil ved at As navn er satt inn i domsslutningens punkt 2 og 3 istedenfor B.

       For nærmere detaljer vedrørende prosesshistorien og saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankene er forent til felles behandling også for lagmannsretten. Ankeforhandling er holdt 16. og 17. desember 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Ankene fra A og B skal vurderes individuelt. Deres situasjon, deres anførsler og de rettslige problemstillingne som reiser seg er imidlertid et stykke på vei sammenfallende. Lagmannsretten finner det derfor hensiktsmessig å gi en samlet fremstilling av deres anførsler og av lagmannsrettens vurderinger så langt det er grunnlag for det.

       De ankende parter, A og B, har i hovedtrekk anført:

       På samme måte som for tingretten gjøres det ikke gjeldende at A og/eller B har krav på flyktningstatus.

       Når det gjelder rettsanvendelsen må det legges til grunn at det gjelder et lempeligere krav til bevis for at det foreligger forfølgelsesfare etter § 15 første ledd første punktum enn for å ha krav på flyktningstatus etter § 17, jf. § 16. Selv om det skal foretas en fri bevisvurdering, må det legges til grunn at hvis søkeren har gjort det som med rimelighet kan forventes for å underbygge sin forklaring og det ikke kan påvises vesentlig troverdighetsbrist i søkers fremstilling, er det staten som har bevisbyrden for at utsendelse likevel er trygt. Dette fremgår av UNHCRs håndbok og Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88. Dette gjelder både bevis knyttet til de faktiske forhold og risikovurderingen. Det er situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende.

       UNE har formulert beviskravet korrekt, men har ikke fulgt det opp i sine videre vurderinger. Måten tingretten har formulert seg på viser at den har lagt til grunn uriktige bevis- og risikokrav. § 15 første ledd andre punktum har en høyere bevisterskel - «nærliggende fare» og strengere krav til konsekvensenes alvor, men for øvrig gjelder de samme retningslinjer som nevnt over.

       A har krav på vern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, for det første fordi han har grunn til å frykte represalier fra farens drapsmann som han vitnet mot i Gaccacadomstolen i mai 2005. Frykt for slike represalier faller inn under flyktningdefinisjonen. Risikoen er høy nok til å oppfylle kriteriet «kan frykte». For det andre har han kommet med kritiske, politiske ytringer til flere myndighetspersoner. Han har således uttalt seg kritisk til løslatelsen av overgripere under folkemordet i Rwanda i 1994 og til integreringen av tidligere hutusoldater i regjeringshæren. Ytringene er av den militære etterretningstjenesten, DMI, oppfattet som «divisjonisme» som er straffbart i Rwanda. Han mistenkes også for å støtte den tidligere kongen som lever i eksil i USA. Kort forut for flukten ble han fengslet, avhørt og mishandlet. Han står på en likvideringsliste utarbeidet av DMI, og han frykter derfor å bli drept ved retur til Rwanda. Også dette forholdet faller inn under flyktningdefinisjonen, og risikoen er tilstrekkelig til å oppfylle kriteriet «kan frykte». Det er uansett staten som må bevise at det ikke foreligger noen slik risiko.

       B har også krav på vern etter § 15 første ledd første punktum. I forbindelse med at den personen som drepte hans far under folkemordet i 1994 ble løslatt, skrev han et brev til myndighetene og kritiserte dem for løslatelsen. Han mistenkes derfor for å uttrykke seg kritisk til regjeringens politikk på dette punkt. Han var kort tid forut for flukten til avhør hos DMI. Her ble han torturert. Videre har han fått vite av A at også han står på likvideringslisten utarbeidet av DMI.

       Videre har både A og B krav på vern etter § 15 første ledd andre punktum.

       Begge var forut for flukten ansatt på Kanombe militærsykehus med militær grad. De må derfor anses å ha desertert. Straffen for desertering er fengsel i inntil to år. Det er derfor stor risiko at de fengsles ved retur. Det er nærliggende fare for at de i fengselet vil bli utsatt for tortur eller umenneskelig behandling.

       Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 18.06.2007 i sak DUF 2005 063665 10 001 er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Den ankende part, B, har nedlagt slik påstand:

3. Utlendingsnemndas vedtak av 19.06.2007 i sak DUF 2005 063664 10 - 001 er ugyldig.
4. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter B sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Tingrettens grundige dom er korrekt både hva gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. De ankende parter har ikke krav på vern mot utsendelse verken etter § 15 første ledd første eller andre punktum eller etter § 8 andre ledd.

       Domstolene skal vise en viss tilbakeholdenhet med hensyn til overprøving av utlendingsforvaltningens faktavurderinger. Det vises til Rt-1975-603 , Rt-1991-586 og Rt-2007-1573 samt dommer avsagt av Borgarting lagmannsrett 11. februar 2005 ( LB-2004-2511) og 4. september 2006 ( LB-2005-84947 ).

       Staten er enig i at det er situasjonen på domstidspunktet som skal vurderes, men det har neppe noen betydning i dette tilfellet. Søkerne har en bevis- og argumentasjonsbyrde; de må legge fram alle opplysninger de har og gjøre det som med rimelighet kan kreves for å skaffe dokumentasjon. Samtidig har myndighetene en utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17. Utlendingsloven § 15 første ledd, første og andre punktum gjør unntak i begge retninger fra det sivilprosessuelle utgangspunkt om at det mest sannsynlige faktiske forhold skal legges til grunn. Unntakene gjelder kun risikovurderingen, ikke for andre faktiske forhold, herunder troverdighetsvurderingen. Beskyttelse etter første punktum krever ikke sannsynlighetsovervekt mht fremtidig risiko, jf. bl.a. Rt-2001-295 . Etter andre punktum kreves en sannsynliggjøring som går lenger enn krav om sannsynlighetsovervekt - «nærliggende fare». Den modell for bevisvurderingen som de ankende parter argumenterer for er ikke gjeldende rett. Det må foretas en helhetsvurdering hvor søkers forklaring og troverdigheten av denne må ses i sammenheng med hvilke objektive holdepunkter det er for søkerens frykt og hvor alvorlige konsekvenser det er tale om.

       Når det gjelder As forklaring om at han frykter represalier fra farens drapsmann som følge av at A har vitnet mot ham, er det ikke anført at det foreligger konkrete holdepunkter for en slik frykt. Det er svært mange som har vitnet for domstolene i saker mot overgripere under folkemordet, og represalier mot vitner har hatt en beskjedent omfang. Vilkårene for vern etter § 15 første ledd første punktum er ikke tilfredsstilt.

       As og Bs kritikk av løslatelse av overgripere fra folkemordet og As kritikk av at tidligere deltakere i Hutumilitsen har fått innpass i regjeringshæren er ikke spesielt. Slik kritikk er ikke uvanlig. Det er grunn til å tro at lovgivningen som forbyr divisjonisme fortrinnsvis brukes overfor fremtredende regimekritikere. Det er heller ikke troverdig at A og B er oppført på en likvideringsliste. Det vises bl.a. til at antall kjente forsvinninger er lite. Det er også grunn til å stille spørsmålstegn ved anførselen om at A og B har vært fengslet og mishandlet slik de har forklart. De søkte asyl her kort tid etter at mishandlingen skal ha funnet sted. Likevel har verken A eller B forsøkt å dokumentere eventuelle skader ved legeerklæring. Begge svarer delvis unnvikende på spørsmål, og de kunne ha gjort mer for å skaffe dokumentasjon via familien i hjemlandet. Heller ikke på dette grunnlag er vilkårene for vern etter § 15 første ledd første punktum oppfylt.

       Etter bevisføringen må det antagelig legges til grunn at A og B må anses som desertører. Her skal bedømmelsen skje etter § 15 første ledd andre punktum. Vernet mot utsendelse er innfortolket i EMK artikkel 3, og gjelder etter praksis hvor det er fare for å miste livet eller bli utsatt for tortur eller umenneskelig behandling. Returvernet gjelder ikke i forhold til det generelle vernet mot nedverdigende behandling. Vedkommende har som nevnt en forholdsvis streng bevisbyrde, jf. bl.a. Rt-1993-1591 og dom i EMD 8. april 2008 i sak Nnyanzi - Storbritannia (EMD-2006-21878), avsnittene 51-55. A og B hadde sivile stillinger på militærsykehuset. Det er derfor ikke sannsynliggjort at de vil bli pågrepet ved retur og straffet for desertering. Uansett er vil det neppe bli tale om noen lang fengselsstraff. De ordinære fengslene i Rwanda er overbefolkede og situasjonen er ikke tilfredsstillende. Forholdene i militærfengslene er neppe så overbefolket og har antagelig noe bedre forhold. Fengselsforholdene i seg selv rammes ikke av artikkel 3, jf. dom i EMD 6. april 2000 i sak Labita - Italia (EMD-1995-26772) og dom 24. juli 2001 i sak Valasinas - Litauen. (EMD-1998-44558)

       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for begge rettsinstanser.

       Lagmannsretten bemerker:

       Den 15. mai 2008 ble det vedtatt ny utlendingslov. Loven er imidlertid ikke trådt i kraft. Vår sak skal derfor avgjøres etter bestemmelsene i utlendingsloven av 24. juni 1988.

       A og B gjør som for tingretten ikke gjeldende at de har krav på flyktningstatus i medhold av lovens § 17, jf. § 16, men at de har krav på vern etter § 15. § 15 første ledd lyder slik

         Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.

       Partene legger til grunn at den fare A og B hevder å ville være i ved retur til Rwanda som følge av at de har uttrykt seg kritisk til løslatelse av overgripere under folkemordet i 1994 og integrering av tidligere hutusoldater i regjeringshæren, skal vurderes etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det samme gjelder i forhold til As frykt for represalier fra den personen som etter hans forklaring drepte hans far under folkemordet i 1994 og som A har vitnet mot. Lagmannsretten er enig i at overgrep som følge av kritiske ytringer etter sin art faller inn under de forfølgelsesgrunner flyktningkonvensjonen og loven angir («politisk oppfatning»). Også fare for represalier som følge av at A har vitnet mot farens drapsmann vil kunne omfattes av § 15 første ledd første punktum, under forutsetning av at myndighetene ikke har vilje eller evne til å gi A beskyttelse mot slike represalier. Bestemmelsens første punktum refererer seg til det forfølgelsesbegrep og de forfølgelsesgrunner som kan utledes av flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 (2). De forfølgelsesgrunner som er nevnt der er forfølgelse på grunn av «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning (...)». Første punktum tilsvarer non refoulementregelen i flyktningkonvensjonens artikkel 33.

       Partene er videre enige om at den risiko A og B hevder å være i som følge av at de har desertert skal vurderes etter § 15 første ledd andre punktum. Lagmannsretten slutter seg til dette. Ved en eventuell straff for lovbrudd som ikke har karakter av forfølgelse vil spørsmålet være om A og B risikerer å miste livet, eller å bli utsatt for tortur eller umenneskelig behandling i medhold av bestemmelsens andre punktum. Denne del av bestemmelsen knytter seg til EMK artikkel 3, men har en annen ordlyd enn denne. Artikkel 3 skal etter EMDs praksis forstås slik at den ikke bare setter forbud mot at vedkommende stat selv utsetter noen for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, men at bestemmelsen etter omstendighetene også er til hinder for å sende noen til et område hvor vedkommende står i fare for å bli utsatt for slik behandling eller straff. Siden artikkel 3 er norsk rett og går foran internrettslige regler vil ikke begrensingen som ligger i uttrykket «(...) som av liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen (...)» ha noen selvstendig betydning. Videre vil kravet til risikoens styrke - «nærliggende fare»- måtte tolkes i lys av det beviskrav som er utviklet i EMD.

       Hvilke bevis- og risikokrav, det vil si hvilke krav som skal stilles til sannsynliggjøring av faktum, herunder krav til bevis, og hvilke krav som skal stilles til faregraden (risikoen) for forfølgelse, står sentralt i denne saken. Det må altså foretas en vurdering av de opplysninger søkeren legger frem og de opplysninger som foreligger fra andre kilder som grunnlag for å vurdere hvilken risiko søker løper ved retur til hjemlandet. Øvrige kilder vil i stor grad være generelle opplysninger fra FN-organer herunder UNHCR, menneskerettsorganisasjoner og egne og andre lands myndigheter. I denne saken har partene fremlagt rapporter forfattet av bl.a. Landinfo, Human Rights Watch (HRW), Home Office, UK Border Agency, US Departement of State og Amnesty International. Dessuten har seniorrådgiver i Landinfo, Grethe E. Neufeld, avgitt forklaring for lagmannsretten om forholdene i Rwanda. Hun gjennomførte et en ukes opphold i Rwanda i oktober 2008.

       Det er antatt at det stilles lempeligere krav til bevis og faregrad for å gi beskyttelse etter § 15 første ledd første punkt - kan frykte - enn for å gi asyl etter flyktningkonvensjonen som bruker uttrykket «wellfounded fear». Etter forarbeidene til utlendingsloven av 1988 krevdes sannsynlighetsovervekt for å gi asyl. Dette ble myket opp i forvaltningspraksis i 1998, og etter ny lov skal det gjelde de samme bevis- og risikokrav hva enten grunnlaget for beskyttelse er flyktningdefinisjonen, non refoulementbestemmelsen, EMK artikkel 3 eller andre internasjonale bestemmelser som gir rett til beskyttelse.

       A og B har som nevnt anført at beviskravet og risikokravet i § 15 første ledd første punktum må forstås slik at hvis søkeren har gjort det som med rimelighet kan forventes for å underbygge sin forklaring, og det ikke kan påvises vesentlig troverdighetsbrist i søkers fremstilling, er det staten som har bevisbyrden for at utsendelse likevel er trygt. Disse formuleringene har likhetstrekk med det som fremgår om bevis- og risikovurderingen i UNHCRs håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling. I fremstillingen av gjeldende rett og praksis i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85-86 understrekes det imidlertid at det i praksis har vært foretatt en fri bevisvurdering, og at det er vanskelig å beskrive uttømmende hvilke bevis som skal tillegges vekt. Det fremgår der også at det foretas en totalvurdering av om søkerens anførsler « anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av forfølgelsesfare ». Etter dette legger lagmannsretten til grunn at søkeren må underbygge forfølgelsesfaren så langt dette lar seg gjøre i praksis. Forklaringen må videre være konsistent og troverdig, bl.a. sett i forhold til øvrige opplysninger som foreligger. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens fremstilling er korrekt og for at vedkommende vil bli gjenstand for forfølgelse. Dersom risikoen for forfølgelse etter en totalvurdering anses for å være reell og noenlunde nærliggende vil vilkårene for vern normalt være oppfylt.

       Bevis- og risikokravet etter § 15 første ledd andre punktum er som nevnt noe strengere. I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 202 andre spalte heter det:

         Formuleringen som er brukt i annet punktum, innebærer at så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er noe strengere enn etter flyktningekonvensjonen.

       Etter EMDs praksis om anvendelsen av artikkel 3 som grunnlag for vern mot utsendelse kreves det at det er «substantial reasons» til å tro at klageren vil bli utsatt for «a real risk» for en behandling eller straff i strid med artikkel 3. Det er opp til søkeren å «adduce evidence» og hans forklaring må bestyrkes av andre bevis («require corroboration by other evidence»). Det vises til dom 8. april 2008 i sak mellom Nnyanzi og Storbritannia ( EMD-2006-21878 ), avsnittene 50-55, med henvisning til tidligere avgjørelser. Lovens uttrykk «nærliggende fare» må forstås i lys av dette. EMDs praksis tilsier at det ikke er et betydelig strengere bevis- og risikokrav for å oppnå vern etter § 15 første ledd andre punktum enn etter første punktum. Det vises til de uttrykk som er referert foran.

       Domstolene kan fullt ut prøve utlendingsmyndighetenes generelle tolking av § 15, og subsumsjonen. Dette gjelder også forståelsen av kravene til bevis og risiko. Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke grunnlag for å stille opp et generelt prinsipp om at det skal utvises tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsforvaltningens faktavurderinger med utgangspunkt i de generelle uttalelsene i Rt-1975-603 (Swingballdommen) eller uttalelsene i Rt-1991-586 . Uttalelsene i den sistnevnte avgjørelsen er knyttet til fremmedloven av 1956 og gjelder grensedragningen for fastleggingen av flyktningbegrepet utenfor definisjonens kjerneområde i en sak hvor søkeren var gitt oppholds- og arbeidstillatelse på vanlige vilkår. Lagmannsretten viser særlig til uttalelsene i Rt-2007-1573, (Krekardommen), avsnitt 49. Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

       Med disse bemerkninger går lagmannsretten over til å beskrive og vurdere As og Bs situasjon.

       I UNEs vedtak 18. juni 2007 er det gitt følgende beskrivelse av As bakgrunn og begrunnelse for å søke asyl:

         «Klageren opplyste at han er etnisk tutsi (...). Han er født og oppvokst i Kigali. Hans ektefelle og ett barn bor i Kigali, mens hans foreldre ble drept under folkemordet i 1994.
         Klageren har utdanning til høyskolenivå i laboratoriefag. I april 1994 kom han i kontakt med Rwandese Patriotic Front, som var ankommet Kigali for å ende folkemordet. Han sluttet seg til disse styrkene og tjenestegjorde senere som soldat i Rwanda og Kongo frem til 1997. I tidsrommet 1997-2004 studerte han laboratoriefag og i august 2004 begynte han å jobbe som militær på laboratoriet ved Kanombe militærsykehus.
         Klageren vitnet i Gaccacadomstolene i mai 2005 mot personen som drepte hans far under folkemordet. Han har også engasjert seg som koordinator i Association de rescape de genocide (ARG), en gruppe for overlevende tutsier etter folkemordet og underavdeling av Ibuka.
         Som grunn for å søke asyl opplyste klageren at han frykter å bli drept av sikkerhetspolitiet i Rwanda. Klageren oppga at han overfor myndighetspersoner har ytret protester mot regjeringens politikk angående løslatelse av tidligere overgripere fra 1994 og integrering av hutusoldater fra Habyarimanas hær inn i det rwandiske militæret. Klageren anførte også at han er ansett som en trussel mot sittende regjering da han sympatiserer med Kong Kigeli i eksil. Sympatiene for Kigeli er ytret over for tidligere nære medsoldater, i ARG og på Universitet Libre de Kigali. Ytringene kan ha blitt tolket av myndighetene som om han har aktiv kontakt med grupperinger tilknyttet Kigeli. Klageren fortalte videre at han nå anses som desertør fra hæren. Han var ansatt som miliær på militærsykehuset og hans flukt vil bli tolket som unndragelse fra hæren og tjenestegjøring i Kongo. Videre oppga klageren at han frykter hevn fra personen han vitnet mot i Gaccacadomstolene, G. G var med i Interhamwe og drepte hans far.
         Problemene starter i begynnelsen av 2005 da klageren begynte å fortelle overfor direktøren ved sykehuset, Dr. Guido Rugumire, og sjefene i hans kommune og sektor om sine synspunkter omkring løslatelse av tidligere overgripere samt innrulleringen av ex-FARsoldater i hæren. I april samme år ble klageren innkalt til militærtjeneste i Kongo, men slapp da han viste til vanskelig familiesituasjon og nektet.
         Den 31.08.2005 ble klageren anholdt på arbeidsplassen og fengslet av DMI ved etterretningsoffiseren på militærsykehuset, Løytnant Patrick Bwanjuru. Under fengslingen ble klageren torturert og beskyldt for å ha oppmuntret til å protestere mot regjeringens politikk, samt å jobbe for Kong Kigeli i USA. Den 02.09.2005 ble klageren sluppet fri etter påtrykk fra sine arbeidskolleger.
         Den 23.10.2005 ble klageren innkalt til tidligere kollega og overordnet i militæret, General-Major C. C opplyste at klageren var etterlyst av DMI og at hans navn fantes på en likvideringsliste. Klageren valgte derfor å flykte, og med hjelp fra C reiste han fra Rwanda den 25.10.2005.»

       Fremstillingen i vedtaket er hentet fra asylintervjuet foretatt i november 2005 og er i det alt vesentlige i samsvar med hva A forklarte for lagmannsretten. For lagmannsretten presiserte han imidlertid at han ikke deltok i noe støttearbeid for kong Kigeli i eksil, men at han likevel var mistenkt for dette.

       I Utlendingsnemndas vedtak 19. juni 2007 er det gitt en tilsvarende beskrivelse av Bs bakgrunn og begrunnelse for å søke asyl.

       B er tutsi. Han har vært knyttet til Kanombe militærsykehus og har bodd i Kigali siden 1998. Han er gift, men har ingen barn. Hans foreldre og fem søsken ble drept under folkemordet i 1994. Han var i likhet med A tilknyttet Rwandese Patriotic Front og tjenestegjorde bl.a. i Kongo i 1996. Fra 1999 til 2003 utdannet B seg til radiolog og hadde militær stilling som dette ved Kanombe militærsykehus frem til flukten sammen med A 25. oktober 2005.

       Også asylintervjuet med B fra november 2005 omhandler kritiske ytringer vedrørende løslatelse av overgripere fra folkemordet og at hutusoldater skulle integreres i hæren. Bs forklaring på dette punkt er imidlertid mindre detaljert enn forklaringen til A. Men han forklarte bl.a. at direktøren på sykehuset, dr. Rugumire, anså klagerens synspunkter som problematiske og at han ble beskyldt for å være blant dem som skapte mest støy og problemer i landet. Videre fremhevet B i intervjuet særlig at han i 2005 skrev et brev til myndighetene hvor han protesterte mot at den personen som hadde drept hans familie under folkemordet skulle løslates. Om Bs forklaring om hendelsene de siste månedene før flukten heter det i UNEs vedtak:

         «Den 27.08.2005 ble klageren anholdt av militærpolitiet ved et kontrollpunkt. Klageren hadde denne dagen på seg et brev til gaccacadomstolen der han protesterte mot løslatelsen av D og ba dem følge opp saken nærmere. Brevet ble oppdaget og militærpolitiet holdt klageren fengslet i en uke sammen med kriminelle.
         Den 14.10.2005 ble klageren oppsøkt av Dr. Rugumire og Lt. Bwanjuru på arbeidsplassen og bedt om å møte til avhør his DMI i Kimihurna. Under avhøret med DMI-offiser K. J. Bosco ble klageren utsatt for tortur. Klageren, sammen med andre overlevende soldater, ble beskyldt for å ha sympatier med Kong Kigeli og ha sluttet seg til hans styrker. Klageren ble bedt om å holde seg unna disse styrkene og løslatt 15.10.2005.
         Den 23.10.2005 fikk klageren opplysninger gjennom sin venn, A, om at deres navn fantes på en likvideringsliste hos DMI. Opplysningene om likvideringslisten var blitt gitt av General C, As tidligere kommandant og overordnede. Klageren bestemte seg da for å flykte fra Rwanda og fikk hjelp av General C.»

       B har, i likhet med A, også påberopt at han vil bli pågrepet og fengslet ved retur til Rwanda på grunn av desertering.

       A fremla under klagebehandlingen for UNE enkelte nye dokumenter, utdrag av bøker, avisartikler og en uttalelse fra Amnesty International. Han skrev også flere brev til UNE med supplerende anførsler. Det ble bl.a. fremlagt opplysninger om at tre personer var drept og 20 skadet i et militært fengsel (Mulindi), og at enkelte fremstående personer var fengslet eller forsvunnet. Videre opplyste A at politiet hadde vært hjemme hos hans kone, ransaket huset og bl.a. tatt med seg papirer, uniformen og ID-kortet hans, og at hun senere var blitt tatt med til avhør, hvor hun bl.a. ble spurt om hvor A befant seg. A og B hevdet at tilleggsopplysningene underbygget at de sto på en likvideringsliste.

       Lagmannsretten tar først stilling til om A risikerer represalier fra farens drapsmann, fordi A vitnet mot ham i mai 2005. UNE uttaler i sitt vedtak at det er kjent at det har forekommet drap av vitner, men finner det ikke sannsynliggjort at A vil bli utsatt for forfølgelse. UNE viser til at A allerede har avgitt vitneprov, og at han ikke har mottatt noen trusler som følge av dette.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike UNEs vurdering på dette punkt. Riktig nok bekreftet Neufeld under sin forklaring at vitner er blitt drept. Hun oppga at det var registrert 156 slike drap siden 1995, og at man ikke kunne se bort fra mørketall. Dette må imidlertid ses i lys av det meget store antallet vitner som er ført for domstolene. Hun oppga at til sammen 700 000 personer, fordelt på et par hundre tusen saker, var dømt eller siktet i forbindelse med hendelsene under folkemordet i 1994. Lagmannsretten legger videre vekt på at drapsmannen, i følge As egne opplysninger, jf. også asylintervjuet, hadde erkjent drapet allerede i 1997, og at han ikke kunne peke på noe konkret som hadde funnet sted siden han vitnet i mai 2005 som tilsa at han skulle stå i fare for å bli utsatt for represalier.

       Lagmannsretten tar så stilling til om det er en reell risiko for at A og B vil bli forfulgt som følge av at de har uttalt seg kritisk om løslatelse av overgripere fra folkemordet i 1994 og integrering av tidligere hutusoldater i det rwandiske forsvaret. Lagmannsretten finner at A og B her må vurderes på samme måte.

       UNE legger i sine vedtak til grunn at både A og B har ytret seg kritisk til foresatte og overordnede om både løslatelse av overgripere fra folkemordet i 1994 og om integreringen av tidligere hutusoldater i regjeringshæren. Det heter i begge vedtakene:

         «Nemnda er enig i at hans ytringer har vært av etnisk karakter. Klagerens bakgrunn som militær og tidligere soldat kan også ha forsterket myndighetenes holdning da militæret ikke er stedet for ytringer av politisk karakter blant ansatte»

       I vedtakene er det heller ikke trukket i tvil As og Bs kontakt med direktøren på Kanombe militærsykehus, Guido Rugumire, eller at A kan ha hatt bånd til general C, som ifølge deres forklaringer har hjulpet dem med å flykte. UNE har videre lagt til grunn at myndighetene fører streng kontroll for å hindre handlinger og kritiske ytringer etter etniske skillelinjer, «divisjonisme». Selv om nemnda ikke har sagt det uttrykkelig, må den forutsettes å være kjent med at «divisjonisme» er strafflagt, jf. nedenfor.

       Ved vurderingen av om A og B risikerer forfølgelse ved retur, har UNE lagt vesentlig vekt på at det i følge menneskerettsrapporteringer først og fremst er fremtredende opposisjonelle og kritikere som blir utsatt for forfølgelse og at forfølgelsen således følger et mønster, samt at ingen av de to har ytret seg offentlig. UNE synes også å ha lagt vesentlig vekt på at antallet forsvinninger er blitt kraftig redusert i de senere årene. Nemnda fester derfor ikke lit til at de to søkerne står på en likvideringsliste utarbeidet av den militære etterretningstjenesten.

       Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om A og B på grunn av sine kritiske ytringer har krav på vern etter § 15 første ledd første punktum.

       Flertallet - lagdommer Huitfeldt og tilkalt dommer Iversen - vil bemerke:

       Som A og B har fremhevet er såkalt divisjonisme («sectarisme») straffbart i Rwanda. Dette fremgår av Human Rights Watchs (HRW) rapport «Law and Reality - Progress in Judicial Reform i Rwanda» av juli 2008. Divisjonisme er gitt en vid og vag definisjon som antagelig vil kunne fange opp ytringer av den art søkerne har fremsatt. Neufeld ga uttrykk for at straffebestemmelsene om divisjonisme antagelig først og fremst blir anvendt overfor sentrale, profilerte opposisjonelle, men at også andre hadde vært anklaget. Flertallet legger etter dette til grunn at A og B antagelig løper en viss risiko for å møte reaksjoner, eventuelt bli tiltalt for « divisjonisme » ved retur, men at risikoen ikke er stor. Flertallet vil særlig fremheve at A og B har lite fremtredende posisjoner, og at de ikke har fremsatt sin kritikk offentlig.

       Flertallet er videre enig med UNE i at det er lite sannsynlig at A og B står på en likvideringsliste som den militære etterretningstjenesten, DMI, har utarbeidet. Hvis slike lister fantes, er det - selv om det ligger i sakens natur at listene ville være «konfidensielle» - grunn til å tro at det ville kunne underbygges på en eller annen måte. Men i dette tilfellet foreligger det ikke andre opplysninger enn de de selv har gitt. Hvis slike lister fantes ville de etterlate seg en rekke døde eller forsvundne, men flertallet legger til grunn - som UNE også har gjort - at antallet forsvinninger de seneste årene er drastisk redusert. Flertallet viser til at Neufeld uttalte at det de seneste årene neppe var mer enn en håndfull personer som var forsvunnet. Dette er i samsvar med rapporter fra US State Departement og UK Home Office. Dette synes dessuten å dreie seg om fremstående personer. Søkerne anfører at det finner sted likvideringer som fremstår som selvmord eller ulykker og derfor aldri blir kjent. Det synes å være enighet blant menneskerettsobservatører i Rwanda om at myndighetene har meget god kontroll og oversikt, og at myndighetene i stadig økende grad reagerer med tiltale og straff fremfor likvideringer. Selv om det ikke kan utelukkes at DMI opererer forholdsvis selvstendig, men med generell støtte fra president Kagame, er det likevel lite trolig at det i noe omfang foretas likvideringer som ikke blir allment kjent.

       Når det gjelder anførslene om tortur, legger flertallet på grunnlag av Neufelds forklaring til grunn at tortur har et beskjedent omfang i rwandiske fengsler, og at tortur er mer utbredt hos politiet. Flertallet oppfatter det slik at det også forekommer trakassering og tortur ved anholdelse hos DMI. Flertallet finner at søkernes opplysninger om tortur er mindre troverdige.

       Den beskrivelse B ga for lagmannsretten om det som hadde skjedd under fengslingen avvek på konkrete punkter fra det han hadde forklart under asylintervjuet. I lagmannsretten forklarte han at han ble sendt i fengsel «midt på natten», at avhøret varte i cirka en time, og at han deretter ble torturert inne på et kontor. Han ble da foreholdt at han i asylintervjuet hadde forklart at han ble oppsøkt på sykehuset rundt klokken 1400 og bedt om å møte til avhør i DMI, at han etter avhøret ble plassert i ett kott et par timer og at torturen fant sted cirka klokken 2000. Da han ble oppfordret til å forklare tidspunktet nærmere og hvor torturen hadde funnet sted, ble han unnvikende. Han mente da at tidspunktet kunne være fra cirka klokken 1900 og utover. Og da han til slutt fikk et direkte spørsmål om hendelsen fant sted inne i en bygning eller ute i fri luft, svarte han at det skjedde inne i en bygning. Dette er i motsetning til forklaringen i asylintervjuet om at hendelsen fant sted ute på en parkeringsplass. Det ville være å vente at han forklarte seg samsvarende på dette punkt. Videre finnes Bs forklaring om at han under asylintervjuet ville vise frem merker på kroppen som viste at han hadde vært utsatt for tortur, å være lite troverdig. Man ville uansett ventet at det ville vært opplysninger i intervjuet om at han den gang - han har forklart at merkene er borte nå - fremdeles hadde merker på kroppen. Hans forklaring i lagmannsretten om at han ikke oppsøkte lege fordi han ikke visste at legebehandling var gratis i Norge, finnes ikke å være troverdig. Flertallet viser også til at B hadde advokat under behandlingen for Utlendingsdirektoratet. Spørsmålet om tortur er som nevnt ikke berørt i direktoratets vedtak 14. desember 2005. Man skulle derfor ha ventet at B ville ha påpekt denne mulige mangel ved vedtaket for advokaten, og at « tortur » ville vært påberopt i klagen 9. januar 2006. Da ville det også vært større muligheter for å verifisere mulige merker. I stevningen 30. oktober 2007 er tortur ikke påberopt. Tortur ble først et poeng under behandlingen i tingretten.

       Når det gjelder A forklarte han opprinnelig på spørsmål i asylintervjuet 17. november 2005 at han ikke hadde vært utsatt for fysisk mishandling. Da intervjuet fortsatte 22. november 2005, og han leste gjennom det som var nedtegnet, ønsket han å tilføye noe. Han hadde i mellomtiden skrevet et brev hvor han forklarte at han ikke hadde turt å fortelle om den mishandling han var utsatt for da han var fengslet fra 31. august til 2. september 2005. Det skyldtes at i rwandisk kultur var det vanskelig å snakke om at han var torturert på testiklene, spesielt når han var mann og intervjueren kvinne og tolken også var kvinne. Han tilbød seg å vise hvordan torturen var gjennomført, men intervjueren svarte at hun ikke var lege, og at det derfor ikke skulle gjennomføres noen undersøkelse. Hun ba ham i stedet fortelle med ord hva han hadde vært utsatt for. A forklarte seg deretter om tortur tre gangert daglig med en ring rundt testiklene og slag mot tærne. Han forklarte at det fortsatt gjorde vondt når han urinerte. Heller ikke i As sak nevner Utlendingsdirektoratet tortur i forbindelse med avslaget etter utlendingsloven § 15 første ledd, og det er ikke tatt opp i klagen 9. januar 2006. I stevningen 30. oktober 2007 er tortur ikke påberopt. A har heller ikke søkt lege i Norge for plager knyttet til vannlating. Etter en samlet vurdering finner flertallet at hvis A hadde vært utsatt for tortur, er det lite trolig at han ikke hadde nevnt noe om dette i det første asylintervjuet eller i hvert fall fått frem at det var noe han ikke ønsket å forklare seg om til en kvinne. Den manglende oppfølging senere av et så sentralt spørsmål både i forhold til egen advokat i klageomgangen og i stevningen trekker i samme retning. Tortur ble først et poeng under behandlingen i tingretten.

       Flertallet anser at det er svært mange i Rwanda som er i samme situasjon som A og B, og som på et tilsvarende grunnlag vil kunne påberope seg beskyttelse etter § 15 første ledd første punktum. Flertallet finner at det ikke er sannsynliggjort at det er noen reell risiko for at de vil bli gjenstand for forfølgelse på grunn av sine kritiske uttalelser om løslatelse av overgripere fra folkemordet i 1994 og om integrering av tidligere hutusoldater i forsvaret. Flertallet kan ikke se at UNE og tingretten har lagt til grunn et for strengt beviskrav eller risikokrav.

       Mindretallet - lagdommer Kjerschow - er kommet til § 15 første ledd første punktum er til hinder for retur av A og B til Rwanda. Mindretallet er enig med flertallet i at forklaringen om at de står oppført på en likvideringsliste står i strid med de generelle opplysningene som foreligger fra flere hold om likvideringer. Det er derfor mest sannsynlig at A og B har forklart seg uriktig på dette punkt. Mindretallet er videre enig i det som uttales om forekomsten av tortur i Rwanda generelt, og at det også er grunn til å trekke i tvil forklaringene om tortur. Det gjelder særlig Bs forklaring. Mindretallet legger imidlertid til grunn at A og B har uttalt seg på en måte som sannsynligvis rammes av straffebestemmelsen om divisjonisme og at det - som nevnt av UNE - er forbundet med en særlig risiko å uttale seg kritisk om disse forhold som ansatte i det militære. Mindretallet viser også til at det ifølge Neufelds forklaring ikke bare er fremstående personer som blir tiltalt for divisjonisme, selv om det er det vanlige. Etter en helhetsvurdering er mindretallet kommet til at det er en reell og relativt nærliggende risiko for at A og B kan bli utsatt for forfølgelse ved retur, og at § 15 derfor er til hinder for utsendelse.

       Flertallet tar så stilling til risikoen for at A og B vil bli utsatt for å miste livet eller bli utsatt for tortur eller umenneskelig behandling som følge av at de har desertert, jf. § 15 første ledd andre punktum sammenholdt med EMK artikkel 3.

       I vedtakene fremgår det at UNE finner det ikke «tilstrekkelig sannsynlig» at de vil bli utsatt for forfølgelse som følge av desertering. UNE viser i den forbindelse til UDIs begrunnelse som UNE tiltrer. I UDIs to vedtak av 13. og 14. desember 2005 vises det på dette punkt først til at det ikke er tvungen verneplikt i Rwanda, og at strafferammen for desertering er fengsel fra to måneder til to år. Når det gjelder A, uttaler UDI videre bl.a. at det er lite sannsynlig at han som ikke har deltatt i aktiv tjeneste som soldat siden 1997, skulle være spesielt utsatt for tvangsinnkallelse til Kongo i løpet av 2005. Når det gjelder B uttaler UDI bl.a. at det er lite sannsynlig at søkeren, som ikke hadde deltatt i aktiv tjeneste siden 1997, skulle være omfattet av disse bestemmelsene, da han etter egne opplysninger har jobbet som radiolog ved Kanombe militærsykehus.

       Som det fremgår antar UDI med tilslutning fra UNE at straffebestemmelener om desertering ikke får anvendelse på, eller iallfall ikke bli anvendt på militært ansatte i As og Bs situasjon. Lagmannsretten legger som UNE til grunn at A og B er militært ansatte som henholdsvis laborant og radiolog ved militærsykehuset i Kanombe. Neufeld har forklart for lagmannsretten at alle militært ansatte som forlater tjenesten uten tillatelse rammes av straffebestemmelsene om desertering, og at det er grunn til å anta at bestemmelsene håndheves også for personer med As og Bs bakgrunn. Hun forklarte videre at Rwanda har en effektiv innreisekontroll med tilstedeværelse fra bl.a. DMI, og at straff for desertering utholdes i militærfengsel. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er en nærliggende mulighet for at A og B vil bli siktet og domfelt for desertering, dersom de sendes tilbake.

       Det blir etter dette spørsmål om det er gode grunner («substantial grounds») til å tro at A og B ved et fengselsopphold vil bli utsatt for en reell risiko («real risk») for en behandling som rammes av EMK artikkel 3.

       Det fremgår som nevnt av det generelle bakgrunnmaterialet som er fremlagt og av Neufelds forklaring at tortur og mishandling av fanger er sjeldent forekommende i ordinære fengsler, og at tortur ikke tolereres av myndighetene. På den annen side fremgår det at forholdene i de ordinære fengslene i Rwanda er preget av alvorlig overbefolkning og at fengselsforholdene er svært dårlige. Overbefolkningen skyldes det store antallet fengselsdømte for overgrep i 1994, og belegget har variert en del de siste årene som følge av at det ved flere anledninger er foretatt løslatelser av større grupper for å bedre forholdene. Dette fremgår av rapport for 2007 fra US State Departement. Her fremgår også at dødeligheten i fangebefolkningen i 2006 hadde stabilisert seg på omtrent samme andel som gjennomsnittet i befolkningen.

       Denne situasjonen gjelder imidlertid som nevnt for de ordinære fengsler. Når det gjelder militære fengsler foreligger det i følge Neufeld svært lite tilgjengelig informasjon, men det er visse holdepunkter for at forholdene i militære fengsler kan være noe bedre. Det er imidlertid et problem at FN-organer og menneskerettsorganisasjoner ikke har samme innsyn i forholdene i de militære fengslene som i de ordinære fengsler. Den internasjonale Røde Korskomiteen (ICRC) - som er den eneste organisasjon som har tilgang til militærfengslene - gjør ikke sine observasjoner offentlig kjent.

       Lagmannsretten antar at det skal svært mye til for at de generelle fengselsforholdene i seg selv kan anses som en behandling (eller straff) som rammes av EMK artikkel 3. Det er ikke grunn til å anta at de generelle forholdene er så kritikkverdige at de rammes av artikkel 3.

       Lagmannsrettens flertall - dommerne Huitfeldt og Iversen - finner at det heller ikke er grunn til å tro at det er noen reell risiko for at A og B under et eventuelt fengselsopphold vil bli utsatt for noen særskilt behandling som rammes av artikkel 3. Det vises bl.a. til at deres kritiske uttalelser etter flertallets mening neppe vil medføre at de vil bli utsatt for forfølgelse. Det er derfor ikke grunn til å tro at A og B vil bli utsatt for negativ særbehandling under et eventuelt fengselsopphold.

       Mindretallet - dommer Kjerschow - er som nevnt kommet til at § 15 første ledd første punktum er til hinder for utsendelse av A og B og finner det derfor unødvendig å ta stilling til om også § 15 første ledd andre punktum sammenholdt med EMK artikkel 3 kommer til anvendelse. Siden det etter mindretallets syn er en reell risiko for at A og B vil bli utsatt for forfølgelse uavhengig av om det er aktuelt å idømme straff for desertering, er det imidlertid mye som taler for at de også vil kunne bli utsatt for negativ særbehandling og overgrep i forbindelse med en fengselsstraff for desertering.

       Lagmannsretten - dets flertall - er etter dette kommet til at ankene ikke fører frem og at ankene derfor skal forkastes.

       Etter det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til skal de ankende parter dømmes til å erstatte motpartens saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten, med mindre tungveiende grunner gjør det rimelig å frita dem helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2. Flertallet finner ikke at de ankende parter verken for tingretten eller lagmannsretten bør fritas for kostnadsansvaret i medhold av § 20-2 tredje ledd. Flertallet er videre enig med tingretten i at statens samlede kostnader for tingretten skal fordeles likt på hver av de ankende parter og at det ikke er aktuelt med solidaransvar. Også ankene over kostnadsavgjørelsene i tingretten skal etter dette forkastes. Staten har i sin kostnadsoppgave krevd dekket 46 100 kroner i sakskostnader. Kostnadene fordeler seg med 45 600 kroner i salær og 500 kroner i kopieringsutgifter. Kostnadsoppgaven legges til grunn og kostnadene fordeles med like deler på A og B.

       Etter det resultat lagmannsrettens mindretall er kommet til, finner mindretallet at staten v/UNE skal erstatte A og B deres saksomkostninger etter hovedregelen i § 20-2 første ledd.

       Dommen er avsagt under dissens. Dom avsies i samsvar med flertallets konklusjon.

       Dommen er ikke avsagt innen fireukersfristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd. Grunnen er avviklingen av juleferie og andre presserende gjøremål.

Domsslutning:

       I anken fra A:

1. Anken forkastes

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten dømmes A til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til staten ved Utlendingsnemnda 23.050 - tjuetretusenogfemti - kroner.

       I anken fra B:

1. Anken forkastes.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten dømmes B til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til staten ved Utlendingsnemnda 23.050 - tjuetretusenogfemti - kroner.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo