Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-125356
Dokumentdato : 18.03.2009

Asyl - Utlendingsloven § 17 og vern mot utsendelse etter lovens § 15

Kurdisk ektepar fra Iran ble ikke ansett å ha krav på asyl etter utlendingsloven § 17. Imidlertid fant lagmannsretten at de oppfylte kravene i utlendingsloven § 15 slik at de er vernet mot forfølgelse og ikke skal sendes ut av landet. Ektemannen var i risiko for uutholdelig forfølgelse om han skulle ble returnert til Iran.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om avslag på søknad om asyl etter utlendingsloven § 17 og vern mot utsendelse etter lovens § 15.

       Ektefellene B og A kom til Norge 13. oktober 2003. B er født i 1978 og A i 1982. De giftet seg i Iran i 2002. De ankom Oslo gjemt i en lastebil og ingen av ektefellene var i besittelse av pass eller reisedokumenter. Etter ankomst oppsøkte de politiet og søkte asyl i Norge. Skjema for ankomstregistrering er datert 14. oktober 2003.

       B begrunnet asylsøknaden med at han som student ved Universitetet i Sanandaj hadde aktivt arbeidet for det Kurdiske Demokratiske Parti (KDPI). Dette partiet står blant annet for utvidede rettigheter for kurderne og ønsker at Iran skal bli en føderal stat med folkevalgte organer hvor alle folkegrupper er representert. Partiet er forbudt i Iran og aktiv støtte til partiet kan straffes strengt. B oppga at hans arbeid vesentlig hadde bestått i å dele ut ulovlige løpesedler for partiet og i å delta i studentdemonstrasjoner hvor han også hadde delt ut løpesedler.

       As begrunnelse for asylsøknaden er kun avledet av ektefelles søknad, jf lovens § 17 tredje ledd.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 8. november 2004. Direktoratet fant at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren ved retur til Iran ville bli utsatt for reaksjoner fra myndighetene som kunne karakteriseres som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. I avgjørelsen ble det vist til at opplysningene om Bs aktivitet ikke ble ansett å være troverdige.

       Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda.

       Saken ble avgjort av møteleder alene, i det saken ikke ble ansett å by på vesentlige tvilspørsmål.

       Klagen ble ikke tatt til følge.

       Nemnda festet ikke lit til klagerens forklaring. Det ble blant annet reist tvil om hans forklaring vedrørende utdeling av løpesedler. Det ble blant annet ansett usannsynlig at han ville eksponere seg så åpenlyst når han etter nemndas mening kunne risikere dødsstraff.

       Det ble også lagt vekt på at han ikke hadde spesiell kunnskap til partiets struktur. Det ble dessuten vist til uklarhet i hans forklaringer hvorvidt han var medlem av partiet eller kun sympatisør.

       Nemnda fant videre at hans forklaring om reiseruten fra Iran til Norge fremsto som lite sannsynlig. Det ble ansett lite trolig at ektefellene ubemerket kunne passere grensen til Tyrkia med hest.

       Nemnda fant heller ikke at klageren ble omfattet av bestemmelsen om vern om retur til hjemlandet, jf utlendingslovens § 15.

       B begjærte utsatt iverksettelse og omgjøring av vedtaket i brev av 16. juni 2006.

       Nemnda fant at det ikke var fremkommet nye opplysninger som tilsa at vedtaket burde omgjøres.

       Ny begjæring om omgjøring og utsatt iverksettelse ble inngitt 23. januar 2007. Nemnda fant heller ikke denne gang at det var fremkommet opplysninger som tilsa at nemndas vedtak burde omgjøres.

       Ektefellene B og A innga stevning til Oslo tingrett 18. februar 2008.

       Oslo tingrett avsa dom 24. juni 2008 med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingretten betaler B kroner 31 250,- tretti en tusen to hundre og femti - til staten v/ Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
3. I saksomkostninger for tingretten betaler A kroner 31 250,- tretti en tusen to hundre og femti - til staten v/ Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

       A og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten v/Utlendingsnemnda har tatt til motmæle.

       Ankeforhandling ble avholdt i Oslo i dagene 17. og 18. februar 2009.

       De ankende parter, A og B, har i korthet anført:

       Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig fordi det er basert på feil faktum og feil rettsanvendelse.

       Det anføres at B var aktivist i KDPI og at han ble forsøkt arrestert av iranske myndigheter under en politisk demonstrasjon. Under demonstrasjonen delte han ut løpesedler og det er sannsynlig at han ble videofotografert ved hendelsen. Han har også tidligere delt ut løpesedler, men da i det skjulte. Etter arrestasjonsforsøket ble han ettersøkt og det ble gjennomført husransakelser. B levde da i skjul og rømte fra landet sammen med sin kone.

       Det anføres at Bs og As forklaringer ikke kan betviles. Nemnda har basert sitt vedtak på misforståelse, uvesentlige detaljer og generelle antakelser som ikke er relevante for saken.

       Subsidiært anføres at B risikerer alvorlig forfølgelse, i verste fall henrettelse om han nå skulle bli pålagt å returnere til Iran.

       As rettslige situasjon er helt avledet av ektefellens situasjon, jf utlendingslovens § 17 tredje ledd.

       De ankende parter, B og A, har nedlagt slik påstand:

Søksmålet fra B:
1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2006 vedr. B kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale Bs sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.
Søksmålet fra A:
1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2006 vedr. A kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale As sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i korthet anført:

       Utgangspunktet ved bevisføringen er at asylsøkeren må sannsynliggjøre sin historie. I de fleste saker der det søkes om asyl vil søkeren ikke kunne fremlegge dokumentasjon som sannsynliggjør historien. Det følger derfor av praksis at asylsøkerens historie likevel skal legges til grunn dersom den er troverdig og ikke strider mot allment kjente fakta.

       Det anføres at Bs historie på flere sentrale punkter er lite troverdig og er i strid med allment kjente fakta. Hans forklaring kan derfor ikke legges til grunn. Det vises til nemndas gjennomgang av de opplysninger B har gitt og nemndas vurdering av troverdigheten og allment kjente faktum som staten slutter seg til.

       Det bestrides at vilkårene i utlendingslovens § 15 er oppfylt.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har nedlagt slik påstand:

I søksmålet fra B:
1. Anken forkastes
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
I søksmålet fra A:
1. Anken forkastes
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

       Lagmannsretten skal bemerke:

       Etter utlendingslovens § 17 første ledd har flyktning som er i riket rett til asyl. Lovens unntak er ikke anført i saken. Betegnelsen flyktning er definert i lovens § 16 der det er direkte henvist til flyktningkonvensjonen av 8. juli 1951 artikkel 1A, jf protokoll 31. januar 1967.

       Spørsmålet i saken er om B er flyktning i henhold til lovens bestemmelser. Lovens § 17 tredje ledd bestemmer at også flyktningens ektefelle har rett til asyl dersom ikke særlige grunner taler mot det. Det er ikke anført at det foreligger særlige grunner som taler mot at A får innvilget asyl om hennes ektefelle får det.

       Lagmannsretten legger til grunn at det er erkjent fra statens side at aktivt medlemskap eller arbeid for KDPI er forbundet med slik forfølgelse i Iran at det vil oppfylle kravet til flyktning i lovens forstand. Sakens hovedspørsmål er derfor om B har drevet en slik virksomhet som han selv forklarer og om de øvrige opplysninger som han og ektefellen gir, er troverdige.

       Før lagmannsretten går inn på de konkrete opplysninger som er gitt og som skal vurderes, vil lagmannsretten bemerke at språklige misforståelser kan ha gjort seg gjeldende i saken. B snakker godt norsk og for lagmannsretten valgte han å forklare seg på norsk. Noen ganger måtte han imidlertid henvende seg til tolken, som ellers tolket for A, for å få hjelp til oversettelse. Det er lagmannsrettens oppfatning at B ikke helt forsto alle spørsmål, idet han svarte noe forskjellig på likeartede spørsmål. Disse divergerende svar kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke ses som utslag av manglende troverdighet, men snarere som manglende språkforståelse.

       I saken har det vært spørsmål til B om han har vært medlem av KDPI. Lagmannsretten legger mindre vekt på om han noen ganger har sagt at han var medlem, andre ganger at han var sympatisør. Lagmannsretten legger til grunn at siden KDPI er et forbudt parti i Iran, vil det uansett ikke foreligge formelt registrert medlemskap.

       B har hevdet at han distribuerte løpesedler for KDPI. Han har forklart at disse ofte var i A4-format, men at også andre mindre formater kunne forekomme. Landekspert Sissel Wiborg avga forklaring for lagmannsretten. Hun opplyste at verken hun eller hennes kolleger hadde sett noen eksempler på løpesedler for KDPI. Lagmannsretten finner derfor ikke at Bs opplysning om løpesedlenes format strider mot allment kjent faktum. Det er imidlertid flere andre forhold i hans forklaring som virker mindre troverdig.

       B har forklart at løpesedlene ble utdelt i det skjulte. De ble delt ut om nettene og ved andre anledninger hvor han kunne opptre i det skjulte. Imidlertid har han også forklart at han delte ut løpesedler under en studentdemonstrasjon der han ble forsøkt pågrepet. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at B, vel vitende om risikoen, i full åpenhet skulle delt ut løpesedler ved en slik demonstrasjon.

       B har ikke kunnet gi noen konkret beskrivelse av aktiviteten og det arbeid han utførte, bortsett fra den nevnte demonstrasjon. Han har bare kunnet beskrive aktiviteten generelt.

       Lagmannsretten finner det også noe påfallende at B ikke har klart å beskrive innholdet i løpesedlene, og hans forklaring vitner ikke om overbevisning for partiets sak. Heller ikke etter at han kom til Norge har han kunnet forklare stor aktivitet for partiets sak. Partiet er også representert i Norge.

       Beskrivelsen av reiseruten er lite detaljert og det kan reises berettiget tvil om det han forteller er riktig. Imidlertid kan lagmannsretten ikke utelukke at historien er riktig fortalt på dette punkt.

       Det som i første rekke underbygger troverdigheten av Bs forklaring er As forklaring. Hennes forklaring om husransakelser og arrestasjon av hennes svigerfar fremstår isolert vurdert som detaljert og troverdig. Etter hennes forklaring er det en viss sannsynlighet for at B har drevet slik politisk virksomhet som han hevder.

       Lagmannsretten finner likevel etter en helhetsvurdering at det må legges avgjørende vekt på de forhold som svekker Bs troverdighet med hensyn til sin asylhistorie, og at historien derfor savner den nødvendige troverdighet for å kunne legges til grunn. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at B er flyktning i lovens forstand.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at B ikke har rett til asyl i Norge etter utlendingslovens § 17. Det følger av samme paragraf tredje ledd at A da heller ikke har asylrett.

       De ankende parter har subsidiært anført at de ikke må sendes tilbake til Iran, idet de ved en eventuell tilbakesendelse kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf lovens § 15.

       Det må legges til grunn at beviskravet er noe annerledes i § 15 i forhold til § 17. I motsetning til § 17 som i utgangspunktet krever sannsynlighetsovervekt, er sannsynlighetsovervekt ikke et krav etter § 15 for å gi utlending vern mot utsendelse. Det vises her til Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103, hvor det også uttales at sannsynlighetskravet må variere etter hvor alvorlige konsekvensene av en uriktig avgjørelse vil være, jf. følgende sitat:

       Det er her grunn til å understreke at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er oppfylt for å gi utlendingen vern mot utsendelse. I denne forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

       I NOU-2004-20 side 118 er følgende uttalt om beviskravet:

       Beviskravet må tilpasses den konkrete situasjon som søkeren befinner seg i med henblikk på faktiske muligheter for å føre bevis, og vedkommende generelle troverdighet. Det vil videre være vesentlig å se hen til hvilken type overgrep søkeren eventuelt risikerer og hvilken grad av risiko som foreligger for at et slikt overgrep eventuelt vil inntreffe dersom det anførte faktum legges til grunn.

       I ovennevnte NOU sidene 118 - 119 er det om risikoterskelen uttalt:

       Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og risikovurdering, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.
       I håndboken punkt 42 heter det i siste setning:
       « Generelt bør søkerens frykt anses som velbegrunnet hvis han, i rimelig grad, kan vise at fortsatt opphold i hjemlandet vil bli uutholdelig for ham av grunner som angitt i definisjonen, eller at det av samme grunner vil være uutholdelig for ham hvis han måtte vende tilbake dit. »

       Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at konsekvensene av en slik virksomhet som B hevder han har drevet vil kunne bli svært alvorlige. Dette er også lagt til grunn i UNEs vedtak av 5. mai 2006, hvor blant annet uttalt (side 5 i vedtaket):

       Det er etter nemndas oppfatning svært usannsynlig at man ville eksponere seg så åpenlyst i forhold til et politisk standpunkt når man vet hvor alvorlig iranske myndigheter vurderer tilknytning til organisasjoner som KDPI og hvor man i det ytterste kan risikere dødsstraff.

       Lagmannsretten legger derfor til grunn at B etter en objektiv bedømmelse risikerer en alvorlig forfølgelse i Iran om hans tilknytning til KDPI er som han forteller.

       Lagmannsretten har ovenfor konkludert med at de ankende parter ikke har krav på asyl i medhold av utlendingsloven § 17, fordi B ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at han har drevet slik politisk virksomhet som han hevder. Men tatt i betraktning at det etter lagmannsrettens syn også er forhold som underbygger hans forklaring og den alvorlige forfølgelse B risikerer dersom hans tilknytning til KDPI er som han forteller, finner lagmannsretten at det i forhold til utlendingsloven § 15 - hvor beviskravet er lavere og det ikke kreves sannsynlighetsovervekt - er tilstrekkelig sannsynliggjort at B har krav på slikt vern mot forfølgelse, som bestemmelsen hjemler.

       Ved risikovurderingen for hjemsendelse har lagmannsretten også sett hen til As forklaring. Hennes forklaring om husransakelser og arrestasjon av hennes svigerfar er, som påpekt ovenfor, detaljert og troverdig. Etter hennes forklaring er det en viss sannsynlighet for at B er i risiko for uutholdelig forfølgelse i Iran.

       Lagmannsretten har også sett hen til Bs aktivitet etter at han kom til Norge. I denne tiden har han erklært seg som KDPI-medlem, og han har innhentet attester fra KDPIs hovedkontor i Paris, samt fra den norske avdeling av KDPI om at han er sympatisør eller medlem. Lagmannsretten kan ikke utelukke at disse opplysninger er kommet, eller vil komme, til iranske myndigheters kjennskap. I så fall vil det ytterligere øke risikoen for forfølgelse med alvorlige konsekvenser for B.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at B oppfyller kravene i utlendingslovens § 15 slik at han er vernet mot forfølgelse og ikke skal sendes ut av landet.

       Staten er enig i at med et slikt resultat omfatter det også ektefellen A, jf prinsippet i § 17 tredje ledd.

       Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2006 blir derfor å kjenne ugyldig for begge ektefeller.

       Ankene har etter dette ført frem, og de ankende parter blir å tilkjennes sakskostnader, jf tvistelovens § 20-2. Unntakene fra hovedregelen i første ledd anses ikke å få anvendelse.

       Lagmannsretten finner i dette tilfellet å kunne fastsette saksomkostningene til ektefellene samlet, jf tvistelovens § 20-6 (1).

       Advokat Øyvind Andersen har krevd omkostningene satt til kr 78 800 for tingretten og kr 77 300 for lagmannsretten, til sammen kr 156 100. Oppgaven inkluderer mva og rettsgebyrer. Oppgaven legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2006 vedrørende B kjennes ugyldig.
2. Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2006 vedrørende A kjennes ugyldig.
3. I sakskostnader til B og A for tingrett og lagmannsrett betaler Staten v/Utlendingsnemnda 156.100 - etthundreogfemtisekstusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo