Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-130896
Dokumentdato : 04.05.2009

Arbeid. Utvisning. Utlendingsloven § § 29, 15 og 8 annet ledd

Utlendingssak. Lagmannsretten var enig med tingretten i at utlendingsnemndas vedtak om avslag på fornyet arbeidstillatelse og utvisning ikke var ugyldig. Utlendingens historie om forfølgelse, geografisk tilhørighet mv. kunne ikke legges til grunn. Han hadde blant annet oppgitt ulike identiteter.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemdas vedtak om avslag på søknad om fornyet arbeidstillatelse og vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem.

       A er somalisk borger og kom til Norge i august 2001. Han søkte da asyl under navnet B. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 22. juli 2002 under henvisning til at søkeren tidligere hadde søkt asyl i Tyskland, og at Tyskland var pliktig til og hadde akseptert ham tilbaketatt etter Dublinkonvensjonen. Utlendingsnemnda opprettholdt vedtaket 10. oktober samme år. A bodde da på asylmottak i Hammerfest, som han forlot 21. november 2001.

       En uke senere meldte han seg som asylsøker ved Oslo politidistrikt, nå med A som oppgitt navn. Utlendingsdirektoratet ga ved vedtak 11. juli 2003 søkeren midlertidig arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, idet direktoratet kom til at han var vernet mot utsendelse etter loven § 15.

       I forbindelse med søknad om fornyet arbeidstillatelse i 2004, ble utlendingsmyndighetene kjent med at A var identisk med personen som tidligere hadde søkt asyl i Norge og Tyskland under navnet B. Utlendingsdirektoratet konkluderte 1. september 2004 med at vedtaket av 11. juli 2003 om midlertidig arbeidstillatelse var bygget på falske og uriktige opplysninger, og at søkeren ikke hadde beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 15. Søknaden om fornyet arbeidstillatelse ble avslått. Vedtak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem med henblikk på at han ikke skal gis tillatelse til innreise i Schengenområdet, ble truffet av Utlendingsdirektoratet 18. november 2004.

       A påklaget vedtakene. Utlendingsnemnda vedtok 16. november 2007 ikke å ta klagen over avslaget på fornyet arbeidstillatelse til følge. Direktoratets utvisningsvedtak og vedtak om innmelding i Schengen informasjonssystem ble opprettholdt ved Utlendingsnemndas vedtak 30. november 2007.

       A - senere også kalt A - reiste sak mot staten v/Utlendingsnemnda ved stevning 24. desember 2007, med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 16. november og 30. november 2007 er ugyldige.

       Oslo tingrett avsa 5. juni 2008 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A betaler saksomkostninger med kr 62 500 - seksti to tusen fem hundre kroner - til staten ved Utlendingsnemnda innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling finner sted.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. I tingrettens dom er også Utlendingsnemndas begrunnelse for de to vedtakene inntatt.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 15.- 16. april 2009 i lagmannsrettens hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var foruten prosessfullmektigen representert ved rådgiver Amandeep Kaur Sharma fra Utlendingsnemnda. Hun avga vitneforklaring. Det ble avhørt ytterligere ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Begge vedtak er ugyldige. Det er opplysningene som forelå på vedtakstidspunktet som i utgangspunkt er avgjørende ved den rettslige overprøvingen. Men retten kan likevel ta hensyn til de nye opplysningene som er framkommet i denne saken, herunder framlagte pass og andre identitetskort, samt språkanalysen.

       Avslaget 16. november 2007 bygger på feil bevisbedømmelse når det er lagt til grunn at A ikke har beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 15, og at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn etter § 8 annet ledd. Beviskravet ved avgjørelsen av om utlendingen har et beskyttelsesbehov er et lempet beviskrav, jf. NOU 2004:20 punkt 6.2.4.

       Spørsmålet om det er grunn til å gi opphold i Norge på grunn av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 8 annet ledd, beror på en skjønnsmessig vurdering som domstolene ikke kan overprøve. Likevel kan retten her prøve saksbehandlingen og om vedtaket bygger på feil faktum.

       Det er mest sannsynlig at A er fra Mogadishu. Språkanalysen av 4. april 2008 taler for det. Også de framlagte passene og identitetskortene taler for at As forklaring om hvor han kommer fra er korrekt.

       Det kan ikke legges vekt på at A ikke forklarte seg sant om identiteten under oppholdet i Tyskland og ved første asylsøknad i Norge, og at det ikke er full overensstemmelse mellom opplysningene han da ga og nå har gitt om blant annet familien. Han har ved sin siste søknad gitt alle opplysninger, og disse er korrekte. A har gitt riktige opplysninger om sin klantilhørighet.

       Forholdene i Mogadishu er svært vanskelig, og man er ikke beskyttet av politi der. Det vises også til at norske myndigheter har suspendert utreiseplikten for somaliere til Sør-Somalia.

       Saksbehandlingstiden har vært vesentlig for lang både når det gjelder vedtaket om å avslå søknaden om arbeidstillatelse og når det gjelder utvisningsvedtaket av 30. november 2007. Dette er av betydning for gyldighetsspørsmålet.

       Det var ikke grunnlag for å utvise A etter utlendingsloven § 29. Han har ikke grovt overtrådt reglene i utlendingsloven § 37 og § 44. A måtte flykte fra Somalia for å berge livet, og flukt var bare mulig ved bruk av falske papirer. Han oppfattet ikke at han søkte asyl i Tyskland, og var heller ikke klar over at det der ble sendt klage over vedtak eller at advokat bisto ham i Tyskland. Det vises også til at A ikke har søkt å unndra seg utvisningsvedtaket i Norge. Han har ikke fått noen utreisefrist, og politiet har ikke tatt kontakt med ham for å bringe ham ut av landet.

       A har beskyttelsesbehov, og det vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 29 annet ledd å utvise ham. Han har også sterk tilknytning til Norge. Saksbehandlingstiden må få betydning ved forholdsmessighetsvurderingen. Utvisning vil være i strid med EMK artikkel 3. Det vises også til artikkel 8. Hvis A sendes tilbake til Somalia og drepes der, vil det ramme familien hans - som bor i Kenya - sterkt.

       Den alminnelige rettsoppfatning i samfunnet må også tillegges vekt.

       A har lagt ned slik påstand:

1. Vedtak av 16. november 2007 og 30. november 2007 er ugyldig.

2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemda, har i hovedtrekk anført:

       Vedtaket om ikke å fornye arbeidstillatelsen er gyldig da det ikke er sannsynliggjort grunnlag for vern mot retur, jf. utlendingsloven § 15. Det er ikke grunnlag for å gi arbeids- eller oppholdstillatelse etter § 8 annet ledd. Vedtaket er fattet på riktig faktisk grunnlag, og det foreligger ingen ugyldighetsgrunn.

       Utvisningsvedtaket er også gyldig. A har gjentatte ganger overtrådt utlendingsloven § 37 og § 44. Overtredelsen av utlendingsloven er grov. Utvisning er ikke uforholdsmessig overfor ham. Det foreligger som nevnt ikke vern mot retur etter § 15.

       Det er saksøkeren som må godtgjøre forhold som tilsier beskyttelsesgrunnlag. Med hensyn til beviskravet er utgangspunktet de ordinære bevisreglene. Men på grunn av praktiske problemer for utlending å dokumentere sin historie, skal tvilen komme utlendingen til gode, så langt den er sammenhengende og troverdig og ikke strider mot allment kjente fakta.

       As historie er ikke troverdig. Han har ved ulike anledninger oppgitt forskjellig identitet, ulikt bosted og fødselssted, ulik klantilhørighet og divergerende forfølgelseshistorier. Også opplysningene om familien og andre forhold har endret seg. Forklaringen for tingretten og i anken til lagmannsretten om at han ikke hadde søkt asyl i Tyskland er åpenbart uriktig og svekker hans troverdighet. Også den omstendighet at det nå er framlagt pass, svekker troverdigheten. På nær sagt alle punkter, herunder de sentrale forholdene som utlendingsmyndighetene vektlegger, foreligger det avvik. As historie kan derfor ikke legges til grunn på noe punkt.

       Språktesten, som er innhentet etter at Utlendingsnemndas vedtak ble truffet, sannsynliggjør ikke at A er fra Sør-Somalia. Ulendingsnemnda legger etter praksis heller ikke avgjørende vekt på språktester. Det var ingen saksbehandlingsfeil at staten ikke innhentet noen språktest under behandlingen av søknaden eller klagen.

       A har ikke sannsynliggjort at han risikerer forfølgelse på grunn av årsaker som nevnt i FNs konvensjon om flyktningers stilling (Flyktningkonvensjonen). Det foreligger heller ikke noen nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Uansett har de påståtte forfølgerne nå ikke lenger noen maktbase i Mogadishu. Eventuell geografisk tilhørighet til Sør-Somalia tilfredsstiller alene ikke vilkårene for å være vernet etter utlendingsloven § 15.

       I en periode fram til utgangen av 2008 har Utlendingsnemnda gitt personer midlertidig opphold etter utlendingsloven § 8 annet ledd for de som dokumenterer at de er fra Sør-Somalia og det ikke foreligger innvandingspolitiske hensyn som taler mot at tillatelse gis. I As tilfelle taler sterke innvandingspolitiske hensyn mot å gi tillatelse, og individuelle forhold tilsier ikke at det gis opphold. Vurderingen etter § 8 annet ledd beror på fritt skjønn, og kan ikke overprøves av domstolene, med mindre det er kvalifisert urimelig.

       Når det gjelder utvisningsvedtaket av 30. november 2007, har domstolene full prøvelsesrett ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 29 annet ledd. Utvisning er her ikke uforholdsmessig, og det vises til utlendingsnemndas begrunnelse. Vilkårene for utvisning er tilstede.

       Vedtaket er ikke i strid med EMK artikkel 3 eller artikkel 8.

       Når det gjelder rettens adgang til å ta hensyn til nye opplysninger som framkommer etter at forvaltningsvedtaket er truffet, vises til Rt-2004-460 (avsnitt 13-16), Rt-2007-667 (avsnitt 48-50) og Rt-2007-1815 . Det er av betydning om de nye opplysningene knytter seg til et kvalitativt nytt vedtak eller fastholdelse av tidligere vedtak.

       Opplysningene som er innhentet om asylsaken i Tyskland, gjelder bevis for tidligere anførsel om asylsaken. Innholdet av dokumentene støtter norske myndigheters vurderinger i saken. Når det gjelder de framlagte pass og identitetspapirer, framholdes at eksistens av disse pass er en ny anførsel fra A. Det er flere uklarheter rundt passene, men under enhver omstendighet setter de framlagte dokumentene ikke saken i noen ny stilling.

       Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned denne påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og kan i hovedtrekk slutte seg til tingrettens begrunnelse.

       Saken gjelder gyldigheten av to vedtak, henholdsvis avslag på søknad om fornyet arbeidstillatelse og vedtak om utvisning. Lagmannsretten behandler først vedtaket om avslaget på fornyet arbeidstillatelse.

       A ble i 2003 gitt arbeidstillatelse for ett år i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften av 21. desember 1990 § 21, fordi han ble ansett å være vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 15. Fornyelse av tillatelsen forutsetter at grunnlaget for den tidligere tillatelsen fortsatt må være tilstede, jf. utlendingsforskriften § 36.

       Lagmannsretten er enig med utlendingsnemnda i at det ikke er sannsynliggjort at A har beskyttelsesbehov som nevnt i utlendingsloven § 15 første ledd, og at tillatelsen av 2003 ble gitt på grunnlag av uriktige opplysninger fra søkeren. Når det gjelder beviskravene, vises til tingrettens dom side 12 tredje avsnitt flg, som lagmannsretten er enig i.

       Utlendingsnemnda har kommet til at As generelle troverdighet er lav, og at det ikke kan legges til grunn at han har den klantilhørighet eller geografiske tilhørighet som han nå påstår å ha. Lagmannsretten er enig i det. Det vises herunder til at A har operert med ulike identiteter. Han opplyste heller ikke norske myndigheter om asylsaken i Tyskland. Blant annet på bakgrunn av det som framgår av asylintervjuet i Tyskland, må lagmannsretten se bort fra muligheten for at A ikke kjente til at han hadde søkte asyl i Tyskland.

       Med hensyn til troverdighetsvurderingen, viser lagmannsretten nærmere til tingrettens beskrivelse side 13 og 14 om blant annet avvik i As ulike forklaringer for myndighetene. Lagmannsretten slutter i det alt vesentlige til tingrettens vurdering. I ulike forklaringer er det avvik blant annet ved spørsmålet om bosted og fødested, om klantilhørigheten, kidnappingshistorien i Somalia, tidsangivelser og navn på familiemedlemmer. Ankende parts forklaring for lagmannsretten gir ikke grunn for å konkludere annerledes på dette. Det tilføyes at også dokumentene fra asylsaken i Tyskland støtter vurderingen av ankende parts manglende troverdighet.

       Under behandlingen for tingretten ble det fra ankende parts side framlagt en språktest av 4. april 2008, utarbeidet av Skandinavisk Språkanalys AB. Språktesten konkluderer med at personen snakker slik somalisk « som uppenbarligen hör hemme i södra Somalia, i Mogadishu med omejd.» Etter lagmannsrettens syn var det ingen saksbehandlingsfeil av Utlendingsnemnda ikke å innhente språktest, slik saken ellers lå an. En språktest kan støtte opp om en ellers troverdig historie, men kan normalt ikke anses som avgjørende dokumentasjon når utlendingens historie ikke er troverdig. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til tingrettens vurdering av betydningen av testen, jf. tingrettens dom side 14 fjerde hele avsnitt.

       For lagmannsretten har ankende part forevist fire somalisk pass for seg selv, ektefellen samt ankende parts foreldre. Disse pass er oversendt ankende part fra hans familie som befinner seg i Kenya. Passene har vært undersøkt av Kripos med henblikk på ekthet. Kripos har i rapport av 30. mars 2009 konkludert med at det ikke kan trekkes noen konklusjon om hvorvidt passene er ekte i dokumentteknisk forstand. Kripos har likevel opplyst at det ifølge etterretningskilder antydes at denne modell av somaliske pass først ble utstedt fra 1. januar 1990, og som følge av dette at pass med nummer som de innsendte, ble utstedt på et vesentlig senere tidspunkt. Statens prosessfullmektig har for øvrig blant annet vist til at tre av passene har passnummer som etterfølger hverandre, men at de likevel er utstedt på ulike tidspunkter. Som statens prosessfullmektig ellers har vist til, kan domstolene i begrenset utstrekning ta hensyn til slike nye dokumentbevis ved avgjørelsen av om forvaltningsvedtaket er gyldig. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Uansett kan de framlagte dokumentene ikke stille gyldighetsspørsmålet i noen annen stilling. Det samme gjelder de framlagte identitetspapirer.

       Etter utlendingsloven § 8 annet ledd kan utlending gis arbeids- eller oppholdstillatelse når sterke menneskelige hensyn taler for det eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, selv om vilkårene i § 8 første ledd ikke er oppfylt. Om det skal gis tillatelse etter § 8 annet ledd beror på forvaltningens frie skjønn og er i utgangspunktet unndratt domstolenes overprøvingsrett. Bare der den skjønnsmessige avgjørelse er grovt eller sterkt urimelig, kan den settes til side. Det vises blant annet til Rt-2008-681 . Ankende part er innforstått med denne begrensing, men gjør gjeldende at vedtaket bygger på feil faktum. Det anføres også saksbehandlingsfeil. Etter lagmannsrettens syn bygger vedtaket ikke på feil faktum. Med hensyn til den omstendighet at Utlendingsnemnda ikke har lagt til grunn As forklaring, vises til bemerkningene ovenfor. Heller ikke er det grunnlag for å hevde at utlendingsnemndas utredningsplikt er brutt. Når det gjelder saksbehandlingstiden, vises til lagmannsrettens bemerkninger senere i dommen.

       Når det gjelder vedtaket om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem, bemerkes:

       Utvisning kan skje blant annet når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven eller unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Utvisning skal likevel ikke besluttes dersom det i betrakting av forholdets art og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene, jf. § 29 annet ledd.

       A har som nevnt ovenfor, gitt uriktige og villedende opplysninger til norske myndigheter. Herunder har han bevisst gitt uriktige opplysninger om sin identitet, jf. utlendingsloven § 37 og § 44. Overtredelsen må anses om grov. Det vises blant annet til at opplysninger om identitet er helt sentrale for behandlingen av slike saker, og at falske opplysninger undergraver tillitsforholdet mellom myndighetene og asylsøkere. Lagmannsretten viser ellers til at A også unndro seg plikten til å forlate Norge som fulgte av avslaget på første asylsøknad.

       Spørsmålet blir etter dette om A likevel ikke skal utvises, jf. forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 29 annet ledd. Lagmannsretten er enig med staten i at denne forholdsmessighetsvurdering ikke tilsier at A får bli i Norge. Han har, som tidligere bemerket, ikke beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 15. Oppholdet i Norge ble gitt på grunnlag av falske opplysninger fra søkeren, og innvandringspolitiske hensyn taler mot at han da ikke utvises. Lagmannsretten viser ellers til at A ikke har familie i Norge, og det er heller ikke sannsynliggjort andre individuelle forhold som kan tilsi at varig utvisning er et uforholdsmessig tiltak. At han har oppholdt seg i Norge siden 2001 og har opparbeidet seg et nettverk med venner her, kan ikke være avgjørende.

       Innmeldingen i Schengen informasjonssystem (SIS) følger av bestemmelsene i SIS-loven av 16. juli 1999 nr. 66, jf. særlig § 7 første ledd nr. 1. Det vises ellers til henvisningene til regelverket i utlendingsnemndas utvisningsvedtak. Ankende part har ikke reist innvending mot denne delen av vedtaket, forutsatt at utvisningsvedtaket ellers er gyldig.

       Lagmannsretten kan ikke se at saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen kan tilsi ugyldighet. Hovedårsaken til den lange behandlingstiden forstås å være at A har gitt en rekke uriktige opplysninger til myndighetene, noe som nødvendiggjorde en mer omfattende saksbehandling enn normalt.

       Ankende part har gjort gjeldende at utlendingsnemnda skulle ha avgjort saken med tre medlemmer etter hovedregelen i utlendingsloven § 38b første ledd. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke var noen saksbehandlingsfeil at sakene i utlendingsnemnda ble avgjort av nemndsleder alene, og viser til tingrettens dom side 17 annet og tredje avsnitt.

       Vedtakene er ikke i strid med EMK artikkel 3 om forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det er ikke som sannsynliggjort at A vil utsettes for konvensjonsstridig behandling ved retur til hjemlandet. Vedtakene er heller ikke i strid med EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv.

       Anken må etter dette forkastes. Lagmannsretten er også enig i tingrettens kostnadsavgjørelse.

       A må også dømmes til å betale statens kostnader for lagmannsretten, jf. hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak etter tredje ledd. Advokat Lasse Aanestad har inngitt kostnadsoppgave på kr 50 000, med tillegg av merverdiavgift kr 12 500. Hele kravet gjelder salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Det samlete beløp som tilkjennes staten for ankebehandlingen blir etter dette kr 62 500.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo