Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-134299
Dokumentdato : 20.04.2009

Lagmannsdom - Asyl, Iran

Utvisning av og tilbakekall av asylstatus overfor iransk statsborger som kom til Norge som 16-åring i 1991 ble ikke funnet å være i strid med utlendingsloven § 30 annet ledd, bokstav b eller § 15. Den utviste var straffedømt fire ganger fra 1996 til 2003 for forskjellige forbrytelser, siste gang til fengsel i 1 år og 8 måneder, hvorav 9 måneder ble gjort betinget, for legemsbeskadigelse. I Norge hadde han to brødre, mens hans far, halvsøsken, flere tanter og en onkel bodde i Iran.

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om utvisning og tilbakekall av asylstatus.

A er født i Iran den *.*.1975. Sammen med to eldre brødre kom han i 1991 til Norge som kvoteflyktning gjennom FN-systemet, etter å ha oppholdt seg om lag to år i Pakistan. Han opplyste at hans mor var død, men at hans far levde i Iran. I 1992 ble han gitt flyktningestatus i henhold til utlendingsloven § 16, og dermed innvilget asyl og midlertidig oppholdstillatelse, som senere har vært forlenget. Etter hvert fikk han også arbeidstillatelse.

Den første tiden bodde han i Namsos sammen med sine brødre, og gikk på norskkurs. Han gikk deretter på folkehøyskole i ett år. I tiden som fulgte fortsatte han på skole, og hadde fag innen handel- og kontor, samt mekanikk.

Han flyttet til Oslo da han var ca 20 år gammel. Den første tiden arbeidet han på McDonalds og Narvesen. Etter dette arbeidet han noen år på 7-Eleven, der han etter hvert ble daglig leder.

Ved tre anledninger på 1990-tallet kom hans far på besøk til Norge. I 1994 kom faren sammen med sin fjerde sønn, B, født i 1980. Faren hadde også et lengre opphold her i landet i 2002-2003, men bor i Iran der han har inngått nytt ekteskap og har flere barn. Det er videre opplyst at A skal ha flere tanter og en onkel som er bosatt i Iran. De to brødrene som han kom sammen med i 1991, er fortsatt bosatt i Norge og begge har fått norsk statsborgerskap.

B ble igjen i Norge etter at faren returnerte, og B fikk etter hvert oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter at søknad om asyl var avslått. I begynnelsen av 2008 ble B besluttet utvist i fem år som følge av straffedom. B har reist sak om gyldigheten av vedtaket, men UNE ble frifunnet ved Borgarting lagmannsretts dom av 23. februar 2009. Det fremgår av denne dommen at B har inngått ekteskap med en kvinne med svensk statsborgerskap, og det er opplyst at han nå er bosatt i Sverige. Det skal ha sammenheng med at han ikke er utvist fra Schengenområdet.

I 1997 fikk A avslag på søknad om bosettingstillatelse. Avslaget var begrunnet med at han i 1996 ble dømt til betinget fengsel for overtredelse av straffeloven § 227 om trusler. Senere er han domfelt ytterligere tre ganger. I 1998 ble han funnet skyldig i bedrageri (straffeloven § 270) og dømt til fengsel i 18 dager, som ble gjort betinget. I 2000 ble han dømt til 45 timer samfunnstjeneste for grovt tyveri (straffeloven § 257, jfr § 258). Samme år forøvet han legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter (straffeloven § 229, jfr § 232). For dette forholdet og flere brudd på vegtrafikklovgivningen ble han i 2003 dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder, hvorav 9 måneder ble gjort betinget med to års prøvetid. Han ble løslatt i begynnelsen av 2006 etter å ha utholdt den ubetingede delen av fengselsstraffen.

I januar 2005 fikk B forhåndsvarsel om mulig utvisning, og i september samme år fikk han varsel om mulig tilbakekall av asylstatus. B fremmet innsigelser mot begge varslene, men Utlendingsdirektoratet (UDI) fattet vedtak om utvisning og tilbakekall av asylstatus i mai 2006. Etter omgjøringsbegjæring besluttet UDI i juli 2006 å fastholde vedtakene.

Etter klage ble vedtakene opprettholdt av UNE i august 2007. Avgjørelsene ble begjært omgjort, men UNE fastholdt vedtakene i oktober 2007.

Ved stevning til Oslo tingrett av 6. februar 2008 reiste A sak mot staten v/UNE med påstand om at vedtakene er ugyldige.

Oslo tingrett avsa 30. mai 2008 dom med slik domsslutning:

1.

Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer om saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. mars 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. UNE var representert ved sin prosessfullmektig og rådgiver Karianne Robøle Sørensen, som fulgte hele forhandlingen og som avga forklaring som vitne. I tillegg ble avhørt fire andre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Under ankeforhandlingen ble opplyst at den ankende part f.t. ikke kan utvises til Iran med mindre han samtykker.

Den ankende part - A - har i det vesentlige anført:

Både utvisningsvedtaket og avgjørelsen om tilbakekall av asylstatus er ugyldige.

Sammenliknet med andre asylsøkere har B avgitt en pålitelig forklaring. Det må således legges til grunn at han er en del av en familie som tidligere var politisk aktiv i den radikale og militante bevegelsen Mujahedine-Khalq, som utsettes for forfølgelse fra iranske myndigheter.

Begge vedtak må vurderes med utgangspunkt i at B kom til Norge som enslig mindreårig, ikke bare som mindreårig, og at han vokste opp her uten tilstrekkelig bistand fra hjelpeapparatet.

B har selv ikke utvist nevneverdig politisk aktivitet. Han kan imidlertid bli utsatt for forfølgelse p g a sin familietilknytning, og det pekes spesielt på at moren ble henrettet av regimet midt på 1980-tallet. B har dessuten sterke antipatier mot det iranske regimet og iransk levesett. Forfølgelse ved retur kan ikke utelukkes, jfr utlendingsloven § 18 andre ledd. Sett hen til de lave beviskrav som gjelder for å oppnå asylstatus, innebærer dette at hans asylstatus ikke kan kalles tilbake. Forutsatt at vilkårene for utvisning ikke foreligger, anføres videre at tilbakekall av asylstatus vil innebære usaklig forskjellsbehandling. Ankemotparten har ikke hevdet at det er vanlig å vurdere spørsmålet om tilbakekall av asylstatus på bakgrunn av straffedom.

For så vidt angår utvisningsvedtaket, erkjennes at grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b) er til stede. Det hevdes imidlertid at utvisning vil være i strid med forholdsmessighetskravet i tredje ledd. I denne sammenheng må det foretas en helhetsvurdering der det bl a skal legges vekt på hvilken straff han faktisk ble idømt, lovbruddets art, lengden av perioden med lovbrudd og gjentakelsesfare. B ble dømt til en begrenset fengselsstraff i forhold til strafferammen, siste lovbrudd ble begått så langt tilbake som i 2000, og det er ingen grunn til å frykte nye lovbrudd.

Av sentral betydning er at han kom til Norge som enslig, mindreårig asylsøker i 1991 i henhold til definisjonen i barnevernloven § 3-4, jfr Ot.prp.nr.28 (2007-2008) s 5. I praksis var han foreldreløs, og det kunne ikke være riktig å oppnevne hans eldre bror som hjelpeverge. Det anføres videre at han ble forsømt av hjelpeapparatet i Namsos på en slik måte at FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 art 39 ble krenket. Bare det at han kom som mindreårig kvoteflyktning gjennom FN-systemet, burde gitt tilstrekkelig varsel om at han måtte følges opp. At broren B har fått tilsvarende problemer, understreker at noe har vært mangelfullt.

Bs psykiske helse i dag, slik den er beskrevet av psykolog Kjetil Johnsen, er også av sentral betydning. Det må legges til grunn at hans sosiale problemer med lovbrudd og hans helsetilstand er en konsekvens av de belastninger han har vært utsatt for i Iran, men også i Norge. Iran er svært forskjellig fra Norge, bl a slik at menneskelig nettverk er av større betydning der. Det er ikke grunn til å anta at han har noe reelt nettverk igjen i Iran. I likhet med sin eldste bror klarer han ikke å ha kontakt med far p g a hendelser under oppveksten.

Den lange oppholdstiden i Norge og Bs tilpasning til norsk kultur og levesett, er også av helt sentral betydning. Han har vært i Norge i omtrent 15 år, hvilket er svært lang tid i denne sammenheng. Utvisning til Iran vil derfor innebære en sterk belastning. Dertil kommer at iranske myndigheter trolig vil kreve at han skal skrive under på en erklæring om at han beklager det han har gjort i forhold til Iran. Regimets siktemålet med dette er å tvinge ham i kne; det samme regime som henrettet hans mor. Dette vil være umenneskelig og nedverdigende behandling. Retur vil derfor også være i strid med utlendingsloven § 15 første ledd, jfr EMK art 3.

Den lange behandlingstiden må også tas i betraktning. Riktignok er vedtak truffet innen den lovbestemte fristen etter soningen av fengselsstraffen, men det har nå gått over fire år siden det ble gitt forhåndvarsel.

Det foreligger relativt få sammenlignbare saker som gjelder enslige, mindreårige asylsøkere med svært lang oppholdstid i Norge. Den ankende part har i denne sammenheng vist til Rt-2005-238 , lagmannsrettsdommen i brorens sak og en del praksis fra UNE. Det hevdes at A står sterkere enn vedkommende som ble utvist i saken fra 2005, og at B hadde kortere oppholdstid i Norge og heller ikke var gitt status som flyktning. Alle forhold tatt i betraktning vil utvisning av B representere et uforholdsmessig inngrep.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak om utvisning er ugyldig.

2.

Utlendingsnemndas vedtak om tilbakekall av asyl er ugyldig.

3.

Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten - Utlendingsnemnda - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

UNEs vedtak om utvisning og tilbakekall av asyl er gyldige.

Rettens prøving av de aktuelle vedtak må skje på grunnlag av de faktiske forhold som forelå da vedtakene ble truffet. Det er tale om rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut. Domstolen bør imidlertid utvise varsomhet med å overprøve vurderinger der det må antas at forvaltningen har spesialkompetanse, f eks om forholdene i et annet land. Foreligger lovvilkårene, vil det være opp til forvaltningens frie skjønn å avgjøre om det skal treffes slike vedtak.

Det er ikke bestridt at grunnvilkåret for utvisning etter utledningsloven § 30 annet ledd er oppfylt. B har sonet fengselsstraff for forhold som etter loven kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, og det er skjedd mindre enn ett år før vedtakstidspunktet.

Det er ikke uforholdsmessig å utvise. Når det er begått meget alvorlig kriminalitet, særlig grov vold, skal det etter lovforarbeider og praksis svært mye til før utvisning anses som uforholdsmessig, jfr bl a Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s 291, samt Rt-2007-798 [skal vel være HR-2007-798-A, Lovdatas anm.] og Rt-2005-238 . For så vidt angår forholdet til EMK art 8, anføres at denne bestemmelsen må forstås og anvendes i samsvar med det vern som følger av utlendingsloven.

Straffedommen fra 2003 utløste utvisningen. De meste alvorlige handlinger i dommen gjelder det som beskrives som umotivert vold etter å ha blitt nektet adgang til en nattklubb. B som den gang var 25 år, ble ansett som hovedmann. Sammen med andre angrep han flere personer, utstyrt med kniv/teleskopbatonger/balltrær og jernrør. Han ble også dømt for å ha forsøkt å hjelpe en ettersøkt person med å flykte.

B var 16 år og 5 måneder da han kom til Norge. Alder ved ankomst er et viktig moment, men ikke avgjørende, hvilket også fremgår av at det i loven ikke er innført noen aldersgrense. Det er grunn til å tro at de viktigste utviklingstrekk skjer i tidlig barndom og de første tenårene, og B manglet bare ca 1 ½ år på å nå myndighetsalderen. Selv om han skulle ha blitt forsømt av myndighetene, må han ta ansvar for egne handlinger når han er blitt en voksen mann. Rettspraksis, herunder praksis fra EMD, viser at personer er blitt utvist selv om de kom til det aktuelle landet i lavere alder enn B.

B har vært lenge i Norge. Han har to brødre her, men ikke nærstående familiemedlemmer som ektefelle eller barn. På den annen side hadde han en stor del av oppveksten i Iran, og han har fortsatt en del familie i Iran, bl a far, halvsøsken, tanter og onkel. Utvisning vil vanligvis være belastende. Bare uvanlig stor belastning kan være til hinder for utvisning.

Bs psykiske helse kan være et moment, men av liten betydning. Han har for øvrig ikke fått noen klar diagnose, og det er uansett ikke tale om psykisk sykdom av slik art eller omfang at utvisning fremstår som uforholdsmessig. Det er vist til UNEs retningslinjer av 15. februar 2008 om behandling av utlendingssaker med anførsler om helsemessige forhold. For øvrig må legges til grunn at Iran har et forholdsvis godt utbygget og velfungerende helsevesen.

Det omtalte angreskjema er uten praktisk betydning. Det kan ikke antas at iranske myndigheter er kjent med at B har oppholdt seg i Norge som flyktning. Mange iranere kommer på besøk eller vender hjem etter mange år i utlandet.

I forhold til vedtaket om tilbakekall av asylstatus, påberoper B seg fare for avledet forfølgelse p g a familiemedlemmers tilknytning til Mujahedin, og noe aktivitet i Norge. Det må være opp til den som ber om asylstaus å sannsynliggjøre at vedkommende med rette frykter for forfølgelse. Det er ikke gjort her. Sentralt bevis i denne sammenheng er vitnemålet fra rådgiver Sidsel Wiborg, som representerer Landinfo i UDI. Når det ikke foreligger fare for forfølgelse, vil asylstatus kunne kalles tilbake.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det alt vesentlige også slutte seg til tingrettens nærmere begrunnelse. Lagmannsretten ser ellers slik på de spørsmål som foreligger til avgjørelse:

Ved Oslo tingretts dom av 3. februar 2003 ble A dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder, hvorav 9 måneder ble gjort betinget med 2 års prøvetid for diverse forhold begått i 2000. Han ble bl a funnet skyldig i ha hjulpet en ettersøkt person med å flykte fra politiet (straffeloven 132 annet ledd), og i flere overtredelser av vegtrafikklovgivningen. Den mest alvorlige hendelsen gjaldt vold mot to dørvakter og en gjest ved et utested. Ifølge dommen var bakgrunnen at B ved et par anledninger hadde blitt avvist ved utestedet. Natt til 15. april 2000 kom han tilbake sammen med om lag 10 andre, som trengte seg inn på utestedet utstyrt med balltrær, teleskopbatonger og jernrør. De to dørvaktene og gjesten ble slått flere ganger med og uten redskap over hele kroppen, også hodet. Overfor den ene dørvakten brukte B kniv på den måten at han rispet vedkommende i bakhodet og satte kniven mot strupen hans. B ble funnet skyldig i to tilfelle av legemsbeskadigelse (ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 229 annet str. alt og ett av første str. alt, begge under omstendigheter som beskrevet i straffeloven § 232 første og tredje punktum) og ett tilfelle av legemsfornærmelse (straffeloven § 228 første, jfr annet ledd). Ved straffutmålingen la tingretten særlig vekt på at angrepet på dørvaktene fremsto som en helt uforholdsmessig gjengjeldelse « av den forsmedelse B måtte ha følt ved avvisningene i inngangsdøren ». I formildende retning ble det særlig lagt vekt på den lange tid som var gått frem til pådømmelsen.

Som nevnt innledningsvis er B domfelt tre ganger forut for dommen fra 2003. Dette gjelder langt mindre alvorlige forhold - trusler, heleri og grovt tyveri - der straffene ved de to første anledningene ble satt til betinget fengsel og i det siste tilfelle til samfunnstjeneste.

Lagmannsretten konstaterer etter dette at vilkårene for utvisning av B etter utlendingsloven § 30 annet ledd, bokstav b) er oppfylt. Det er heller ikke bestridt av den ankende part. Derimot anføres at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak og derfor utelukket etter § 30 tredje ledd. Hvorvidt man står overfor et uforholdsmessig tiltak, vil bero på utfallet av et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut.

Forholdsmessighetsvurderingen må skje på bredt grunnlag med utgangspunkt i alvoret i aktuelle lovbrudd og utlendingens tilknytning til riket. Disse spørsmål er bl a kommentert slik i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s 291-92:

« Forholdets alvor » vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. Dette ble fremhevet i Stortingskomiteens innstilling da gjeldende lov ble vedtatt (Innst.O.nr.92 (1987-1988), s. 18):

« Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe ».

Regjeringen Bondevik II sendte 01.12.04 på høring et forslag om å forskriftsfeste enkelte momenter i forholdsmessighetsvurderingen i utvisningssaker, slik at det skulle legges vekt på om utlendingen er dømt for familievold eller annen grov vold, eller om utlendingen utgjør en trussel mot personer i Norge.

- - -

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. Departementet vil også understreke at det skal tillegges betydning dersom noen som vurderes utvist på grunn av vold eller trusler, fortsatt må anses å utgjøre en fare for noen i Norge.

I vurderingen av « utlendingens tilknytning til riket » skal det blant annet legges vekt på

-

utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,

-

om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.

-

hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,

-

muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,

-

utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

-

graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

Ved denne forholdsmessighetsvurderingen må det videre tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser.

B er dømt for lovbrudd som lagmannsretten oppfatter som alvorlig voldsforbrytelse. Som referert vil det ved slike lovbrudd ofte være grunnlag for utvisning selv om utlendingen har meget sterk tilknytning til riket. Dette er også lagt til grunn i rettpraksis, bl a Rt-2007-667 , Rt-2005-238 og Rt-2000-591 , selv om disse avgjørelser nok gjelder noe mer alvorlige handlinger enn i vårt tilfelle. Strafferammen for den mest alvorlige legemsbeskadigelsen er fengsel opp til 9 år, men straffen ble satt under to år med en betydelig betinget del, som trolig i første rekke var forårsaket av den lange saksbehandlingstiden. Det er ellers grunn til å understreke at B ikke var noen ungdom, men nesten 25 år da voldsforbrytelsene ble begått, og at det ikke var tale om handlinger utløst av mer tilfeldige årsaker eller av en akutt vanskelig situasjon. Dertil kommer betydningen av de tidligere lovbrudd som startet opp i andre halvdel av 1990-tallet, og som strakk seg over flere år fordelt på ulike typer handlinger. Hvorvidt det i dagens situasjon foreligger fare for gjentatt kriminalitet om han får bli i landet, vil være av underordnet betydning. Utvisning er i første rekke ment som en reaksjon mot en foretatt handling, og ikke som et preventivt tiltak.

På den annen side er det ingen tvil om - slik også tingretten har lagt til grunn - at B har en sterk tilknytning til Norge og at utvisning til Iran vil ramme ham hardt. Han kom til Norge i 1991, og var den gang noe over 16 år. Senere har han bodd her i landet, gått på skole, hatt arbeid i perioder, særlig på 1990-tallet, vært gift, men er nå skilt, uten at det er barn i ekteskapet. Lagmannsretten har ellers få konkrete opplysninger om hvordan han har innrettet seg m h t bolig, arbeid og familieliv. Retten nevner i denne forbindelse at det ikke har vært gitt nærmere opplysninger omkring et forhold til en norsk kvinne som B skal ha innledet for et knapt år siden, og som skal ha resultert i svangerskap.

Den ankende part har sterkt betonet betydningen av at han kom hit som enslig mindreårig, og at myndighetene på 1990-tallet gjorde alt for lite for å hjelpe ham i den vanskelig situasjon han befant seg i. Alder og familieforhold ved ankomst er av vesentlig betydning, men lagmannsretten peker på at B var over 16 år ved innreise og at han kom sammen med to eldre brødre. Det synes også rimelig å anta at han må ha hatt noe kontakt med sin far som kom hit til landet på besøk allerede i 1992, og som senere har vært tilbake ytterligere tre ganger. I 2002-2003 hadde faren et forholdsvis langvarig opphold her i landet. B har forklart at han har hatt liten eller ingen kontakt med faren de siste år p g a et motsetningsforhold, som det har vært vanskelig for lagmannsretten å få tak i bakgrunnen for og betydningen av. For så vidt angår manglende oppfølgning fra hjelpeapparatet den første tiden, konstaterer retten at det ikke er fremlagt nærmere opplysninger om hva som ble gjort den gang og hva som eventuelt skulle ha vært gjort. Retten har således ikke grunnlag for å fastslå at omsorgen for ham og hans eldre brødre sviktet, selv om det vil være åpenbart at det ikke er lett for tre brødre i alderen fra 16 til 20 år med helt annen kulturell bakgrunn å finne seg til rette her i landet. Retten tilføyer at lav alder ved ankomst til Norge bare er et moment blant flere, og ikke noe som isolert tillegges avgjørende betydning. Det finnes flere eksempler i rettspraksis og praksis fra utlendingsforvaltningen på utvisning av personer som var yngre enn B ved ankomst til mottakerlandet. Det gjelder også praksis i forhold til EMK.

B har ikke vært tilbake i Iran etter at han bosatte seg i Norge, men han snakker språket i Teheran der han bodde inntil han forlot landet. Opplysningene om hans forhold til Iran i dag er vage, men det synes liten grunn til tvile på at han etter så mange år i Norge har fjernet seg mye fra opprinnelig kultur og levesett. Han har imidlertid sin far i live i Iran, som etter det opplyste driver eller har drevet bilforretning, han har noen halvsøsken og enkelte tanter og i hvert fall en onkel. Lagmannsretten legger følgelig til grunn at han ikke står helt uten familiært eller sosialt nettverk ved retur til Iran. Hans brødre i Norge har rimeligvis vært de familiemedlemmer som har betydd mest for ham, men den yngste broren er nå utvist fra Norge, og den eldste har fortalt at han for sin del har besøkt Iran flere ganger etter at han fikk norsk statsborgerskap i 2000.

Den ankende part har også vist til sine psykiske problemer. Disse er belyst ved erklæringer fra psykolog Kjetil Johnsen fra 2006 og 6. september 2007, samt Johnsens forklaring som vitne for lagmannsretten. Johnsen kom i kontakt med B under fengselsoppholdet i 2005-2006, og han har senere hatt ham i behandling som pasient. Kontakthyppigheten har variert noe, og det har vært færre besøk den aller siste tiden. Johnsen har beskrevet en rekke symptomer som uro, angst, depresjon, panikkanfall, tegn på posttraumatisk stresslidelse, men uten at B har vært gitt noen enhetlig diagnose. Opplysningene om hans psykiske problemer, særlig det som fremkommer i den første erklæringen, gir inntrykk av at en stor del av vanskelighetene har sammenheng med Bs frykt for utvisning. Det må forventes at vedtak om utvisning av utlending med lang botid vil bli oppfattet som en sterk belastning av dem det angår, og som lett vil gi seg uttrykk i uro, bekymringer og frykt. Lagmannsretten kan ikke se at det i saken her er tale om ekstraordinære psykiske vanskeligheter.

Ut fra en helhetsvurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at utvisning av A ikke vil være et uforholdsmessig tiltak overfor ham. Utvisning vil heller ikke ramme familiemedlemmer på en lovstridig måte, jfr at B ikke har nærstående slektninger - ektefelle eller slektninger i rett opp- eller nedstigende linje - i Norge. Det er for øvrig ikke grunnlag for å anta at utvisning vil være i strid med EMK art 8 om rett til privatliv og familieliv.

Lagmannsretten kan videre ikke se at utlendingsloven § 15 om vern mot forfølgelse, jfr. loven § 16 og FNs konvensjon om flyktningers stilling av 28. juli 1951 art A 2, eller EMK art 3 om forbud mot umenneskelig eller nedverdigende behandling, vil være til hinder for utvisning. B har ikke selv foretatt handlinger i Iran, i Norge eller annet sted som kan utsette ham for forfølgelse som angitt i flyktningedefinisjonen. Det må i tilfelle være tale om avledet forfølgelse grunngitt med handlinger eller meninger som hans mor eller mors slektninger skal ha stått for på 1980-tallet. I det materiale som er fremlagt for lagmannsretten, finnes ikke spor av aktiviteter som kan underbygge en slik frykt utover en opplysning om at hans mor skal ha blitt henrettet av regimet på 1980-tallet, og at han og hans brødre ble godkjent og gitt status som flyktninger gjennom FNs organisasjoner rundt 1990. Retten konstaterer videre at senere opplysninger om B og hans familie heller ikke er egnet til å underbygge en slik frykt. Det er ikke fremkommet noe om direkte overgrep e l mot familien, og faren fikk flere ganger på 1990-tallet anledning til å reise ut fra Iran og vende tilbake igjen. Den første besøket skal ha skjedd allerede i 1992, ikke mange år etter at faren skal ha sittet to år i fengsel. At han etterlot sin yngste sønn i Norge i 1994, skal heller ikke ha ført til spesielle problemer. Og Bs eldste bror har flere ganger besøkt Iran de siste årene, tilsynelatende uten spesielle vanskeligheter, til tross for at broren skal ha vært fengslet mot slutten av 1980-tallet. Retten har således ikke holdepunkter for å anta at B har grunn til å frykte for noen form for mer alvorlig forfølgelse eller overgrep ved retur til Iran.

Under ankeforhandlingen har vært reist spørsmål om hvorvidt B ved innreise i Iran må underskrive en erklæring der han beklager sine handlinger i forhold til regimet. Heller ikke på dette punkt er fremkommet klargjørende opplysninger, men det er ikke gitt at B vil bli tvunget til å underskrive noen slik erklæring, eller at en eventuell erklæring vil representere noe alvorlig overgrep. Erklæringer som dette skal ikke være uvanlig i iransk sammenheng, men statsapparatet vil ikke nødvendigvis kjenne til Bs status som flyktning med mindre han selv gir opplysning om dette. Dette skal ha sammenheng med at iranske myndigheter krever at den som en gang har hatt iransk statsborgerskap, må reise inn og ut av landet med iranske reisedokumenter, og at det har oppholdt seg en stor mengde personer i utlandet som har vendt tilbake de siste årene, eller kommer på besøk. For øvrig antas at slike erklæringer bare har praktisk aktualitet ved frivillig retur til Iran. I denne forbindelse er opplyst at iranske myndigheter f t nekter å motta iranske statsborgere som utvises fra land i EU- og EØS-området.

Av det som er uttalt foran vil fremgå at lagmannsretten - i likhet med utlendingsmyndighetene - finner at As situasjon i dag ikke er slik at han kan påberope seg å falle inn under flyktningedefinisjon. Utlendingsloven § 18 annet ledd gir følgelig mulighet for å tilbakekalle innvilget asyl. Hvorvidt forvaltningen skal benytte adgangen til å treffe avgjørelse om utvisning og tilbakekall av asylstatus, vil bero på forvatningens skjønnsutøvelse som bare kan underkjennes av domstolene dersom det foreligger myndighetsmisbruk. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle her. Retten bemerker i denne forbindelse at det ikke kan oppfattes som usaklig forskjellsbehandling om utlendingsmyndighetene unnlater å prøve spørsmålet om tilbakekall av asylstatus i alle tilfelle der det kan være et mulig utfall. Er det derimot truffet utvisningsvedtak, vil myndighetene nødvendigvis måtte vurdere utlendingens asylstatus før utvisning kan iverksettes. En mulig anførsel om usaklig forskjellsbehandling under forutsetning av at utvisningsvedtaket opprettholdes, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå inn på.

Det er følgelig ikke grunnlag for påstanden om at noen av de aktuelle vedtak skal kjennes ugyldig.

Staten har vunnet saken, og har som påpekt av tingretten, i utgangspunktet krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra motparten i henhold til tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten legger til grunn at det beror på en ren feilskrift når tingretten her har vist til § 20-3 første ledd. Etter omstendighetene er lagmannsretten enig med tingretten i at det er grunnlag for fritak etter bestemmelsens tredje ledd, spesielt bokstav c). Lagmannsretten slutter seg til tingrettens begrunnelse.

Anken blir således å forkaste.

Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten kan ikke se at saksutfallet fremstår som særlig tvilsomt eller at det foreligger svakheter ved tingrettens dom som kunne tilsi anke. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å anvende lempingsregelen i ankeomgangen, jfr Schei m fl « Tvisteloven » s 906. B vil dermed bli pålagt å dekke statens omkostninger ved ankebehandlingen i samsvar med § 20-2 første ledd.

Statens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave for ankebehandlingen som viser utgifter til salær med kr 50.000, tillagt merverdiavgift kr 12.500, til sammen kr 62.500, med nærmere fordeling av timeforbruk på de forskjellige stadier av saken, og med oppgitt timesats. Det er ikke kommet innvending til oppgaven, som retten legger til grunn for erstatningsutmålingen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.

Anken forkastes.

2.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til staten v/Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner.

 

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen