Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-143013
Dokumentdato : 13.01.2009

Bortfall av bosettingstillatelse

Borgarting lagmannsrett - Dom. Lagmannsretten fant i motsetning til tingretten at Utlendingsnemndas vedtak, som opprettholdt Utlendingsdirektoratets vedtak om bortfall av en iransk kvinnes bosettingstillatelse, var gyldig. Kvinnen hadde oppholdt seg i utlandet i mer enn to år og det ble lagt til grunn at oppholdet skjedde frivillig. Lagmannsretten kunne ikke se at det var begått noen saksbehandlingsfeil som det var grunn til å regne med kunne ha virket bestemmende på innholdet i Utlendingsnemndas vedtak.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 18. april 2007 om bortfall av bosettingstillatelse.

       A, som er født *.*.1982, kom til Norge i 1995 sammen med sine foreldre og tre søsken. På bakgrunn av farens status som overføringsflyktning, fikk han og de øvrige familiemedlemmene først oppholdstillatelse. Senere, i april 1999, ble alle innvilget bosettingstillatelse.

       I 2000 giftet A seg med sin fetter B. Hun søkte imidlertid om skilsmisse i 2001, og ekteskapet ble oppløst i 2002.

       I begynnelsen av mai 2002, etter at en av hennes brødre var omkommet i en trafikkulykke, reiste A til Iran sammen med sine foreldre og to gjenlevende søsken.

       Ca. to måneder etter at A kom til Iran, 11. juli 2002, giftet hun seg med C, som var iransk statsborger. De fikk en sønn sammen i mai 2005.

       I august 2002 søkte A og hennes ektefelle om familiegjenforening. I forbindelse med innleveringen av søknaden ble As norske reisebevis beslaglagt av den norske ambassaden i Teheran. Søknaden om familiegjenforening ble avslått av Utlendingsdirektoratet 7. september 2002.

       Høsten 2004 søkte A om arbeids- og oppholdstillatelse. Under behandlingen av søknaden ba Utlendingsdirektoratet i brev av 11. oktober 2006 ambassaden i Teheran om å fremskaffe nærmere opplysninger, og ambassaden gjennomførte i den anledning et intervju med A 18. oktober 2006. I vedtak av 30. november 2006 avslo Utlendingsdirektoratet søknaden om arbeids- og oppholdstillatelse. Avslaget ble etter klage opprettholdt av Utlendingsnemnda i vedtak av 23. mai 2007. 27. september 2006 traff Utlendingsdirektoratet vedtak om bortfall av As bosettingstillatelse. Avgjørelsen ble etter klage opprettholdt av Utlendingsnemnda i vedtak av 18. april 2007. Ved stevning av 7. november 2007 gikk A til søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda med påstand om at nemndas vedtak skulle anses ugyldig og at A skulle tilkjennes erstatning/oppreisning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 2 500 000. For ordens skyld tilføyes at avslaget på arbeids- og oppholdstillatelse ikke er rettslig angrepet.

       Oslo tingrett avsa 7. juli 2008 dom med slik slutning:

1. Staten v/Utlendingsnemndas vedtak av 18. april 2007, om bortfall av bosettingstillatelse for A, kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes for saksøkerens påstand om fastsettelsesdom for erstatningsansvar.
3. I saksomkostninger betaler Staten v/Utlendingsnemnda til A 103 150 - etthundreogtretusenetthundtreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

       Staten har påanket tingrettens dom hva gjelder spørsmålet om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak, jf. domsslutningen punkt 1. A har erklært avledet anke for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning, jf. domsslutningen punkt 2. Under saksforberedelsen for lagmannsretten er partene blitt enige om å stanse behandlingen av den avledete anken.

       Ankeforhandling ble gjennomført i Borgarting lagmannsretts lokaler i Oslo. A, som nå oppholder seg i Tyrkia, avga partsforklaring ved bruk av telefon og videooverføring. Det ble avhørt åtte vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige anført:

       Tingrettens dom er feil. Dommen er både basert på feil fakta og på uriktig rettsanvendelse.

       Tingretten har korrekt funnet at A reiste til Iran med vitende og vilje. Men tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse når det i dommen er lagt til grunn at A søkte om visum i 2002 og at hun ikke har fått den veiledning og bistand som hun hadde krav på. Det er også feil bevisbedømmelse når tingretten har kommet til at de påståtte saksbehandlingsfeilene skal ha hindret A å reise tilbake til Norge og at feilene skal ha hatt betydning for innholdet i - og derved gyldigheten av - vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen.

       Tingrettens vurdering av myndighetenes veiledningsplikt overfor A er basert på uriktig rettsanvendelse. Utlendingsdirektoratet hadde ikke plikt til å sende forhåndsvarsel om bortfall av bosettingstillatelsen. For øvrig har både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda oppfylt sin undersøkelsesplikt før de aktuelle vedtakene ble truffet.

       Selv om det legges til grunn at det foreligger saksbehandlingsfeil, er det ikke grunn til å regne med at feilene kan ha virket bestemmende på innholdet i Utlendingsnemndas vedtak om bortfall av bosettingstillatelsen.

       Det er ikke grunnlag for å hevde at det foreligger inhabilitet knyttet til vedtaket om bortfall. Anførslene om usaklig forskjellsbehandling og myndighetsmisbruk kan heller ikke føre frem.

       For så vidt gjelder beslaget av reisebevis erkjennes at det ikke foreligger noe formelt vedtak. Dersom dette eventuelt skulle anses som noen saksehandlingsfeil, kan feilen ikke ha hatt noen betydning for innholdet i vedtaket om bosettingstillatelse.

       Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.

       Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

       Tingrettens dom er korrekt. Det er begått flere omfattende saksbehandlingsfeil som både hver for seg - og i særdeleshet sett i sammenheng - har virket inn på resultatet. I hvert fall kan ikke det utelukkes.

       A ble i 2002 lurt til å reise Iran av sin far og sin onkel, som hadde fortalt henne at familien skulle til Irak på ferie. Etter at A ufrivillig var kommet til Iran og reisebeviset var inndratt, hadde hun ingen muligheter til å returnere til Norge uten myndighetenes bistand.

       Det bestrides ikke at det var anledning til å inndra reisebeviset. Men det anføres at det skulle vært opprettet en egen sak om beslaget og fattet et eget vedtak om bortfall og inndragning av reisebeviset. Unnlatelsen av å gjøre dette representerer saksbehandlingsfeil, som må antas å ha hatt betydning.

       As brev av 8. oktober 2002 må anses som en visumsøknad, slik tingretten har lagt til grunn, og det skulle vært behandlet som en slik søknad. Under enhver omstendighet forelå det en plikt til å besvare henvendelsen og til å gi A nærmere veiledning om hvordan hun skulle forholde seg for å reise tilbake til Norge. Blant annet burde hun vært informert om at hun kunne fått stemplet sin bosettingstillatelse inn i sitt iranske pass da reisedokumentet ble inndratt. Dette ble imidlertid ikke gjort, hvilket er en alvorlig saksbehandlingsfeil.

       A har både ved personlig fremmøte og per telefon rettet en rekke henvendelser til ambassaden i Iran med anmoding om bistand. Allerede før søknaden om visum ble sendt, hadde A i samtale med visumattache Gudbrand Haugen ved ambassaden i Teheran gitt klart uttrykk for at hun var i Iran mot sin vilje og at hun trengte hjelp for å returnere til Norge. A ga også utrykk for sitt behov for veiledning og bistand i to telefonsamtaler hun hadde med Sarpsborg politistasjon 16. og 17. juli 2003.

       I tillegg forsøkte A ved en rekke anledninger å komme i kontakt med personer ved ambassaden i Teheran som kunne bistå henne, men ble da avvist av lokalt ansatte. Til tross for sine sterke og gjentatte anmodninger om hjelp fikk A ingen form for bistand eller veiledning. Dette må anses som en saksbehandlingsfeil som har medført at hun ikke fikk muligheten til å reise tilbake til Norge før bosettingstillatelsen bortfalt, og som derfor har hatt betydning for bortfallet av tillatelsen.

       Det representerer en saksbehandlingsfeil at Utlendingsdirektoratets vedtak om bortfall av bosettingstillatelsen ble truffet uten at A fikk forhåndsvarsel. Dette er et brudd på forvaltningsloven § 16 som og har hindret oppfyllelse av utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 og sakens opplysning.

       Videre er det saksbehandlingsfeil at As brev verken er journalført eller besvart og at det er ikke foretatt notatføringer på hennes muntlige henvendelser.

       Den lange saksbehandlingstiden i forbindelse med arbeids- og oppholdstillatelsen, som også er erkjent av Utlendingsdirektoratet i vedtaket av 30. november 2006, er i strid med forvaltingsloven § 11 a. Selv om dette er en feil som ikke har hatt direkte betydning for vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen, underbygger feilen at saksbehandlingen for øvrig heller ikke har vært betryggende og at A ikke har fått den oppfølgning og informasjon som hun etter forvaltningsloven har krav på.

       Som ny anførsel for lagmannsretten gjøres også gjeldende at det foreligger inhabilitet ved at nemndsleder Harald Karlsnes både traff vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen og var med på å treffe vedtaket i klagesaken om arbeids- og oppholdstillatelse.

       Som en ytterligere ny anførsel for lagmannsretten gjøres også gjeldende at vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen innebærer myndighetsmisbruk og usaklig forskjellsbehandling. Dette fordi Utlendingsnemnda i andre lignende saker, jf. nemndas vedtak av 30. mars 2007, har omgjort Utlendingsdirektoratets tidligere vedtak om bortfall. Vedtaket underbygger også anførselen om at brudd på veiledningsplikten vil kunne føre til at vedtak om bortfall av bosettingstillatelse anses ugyldig.

       A har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes for så vidt gjelder tingrettens dom pkt. 1 og 3.
2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A Ravandorst hennes sakskostnader for lagmannsretten.

       Lagmannsrettens bemerkninger:

       Av utlendingsloven § 12 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 49 første ledd følger at en bosettingstillatelse faller bort når innehaveren har tatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket i sammenhengende mer enn to år. Bestemmelsen i § 12 fjerde ledd ble endret ved lov av 30. april 1999 nr 22. I Ot.prp.nr.17 (1998-1999) pkt 3.3 uttales følgende om bakgrunnen for endringen:

1) Det fremgår av fjerde (siste) ledd at en bosettingstillatelse faller bort når innehaveren har hatt bopel utenfor riket sammenhengende i mer enn to år, med mindre utlendingen etter søknad har fått adgang til å være borte fra riket lenger. Av forskriftens § 49 fremgår at et tilsvarende faktisk opphold har samme virkning. Dette har støtte i odelstingsproposisjonen om utlendingsloven, og i en høyesterettsdom av 26. november 1997 kom flertallet til at forskriftsbestemmelsen var en presiserende bestemmelse innenfor lovens ramme. I høringsbrevet ble det foreslått at dette nå skal fremgå av loven.
(2) Loven har lagt opp til automatisk bortfall av bosettingstillatelsen når vilkårene er oppfylt. Dette har budt på problemer i praksis, fordi det i en del tilfeller har vist seg utilstrekkelig med en enkel konstatering av at bortfall har funnet sted og nødvendig å vurdere nærmere om dette er skjedd. Dette er bl.a tilfellet dersom utlendingen har hatt ett eller flere opphold av kortere varighet i Norge i løpet av et opphold i utlandet på minst to år. Mens en konstatering av at tillatelsen er bortfalt ikke kan påklages, kan et vedtak om dette påklages etter de vanlige reglene. På denne bakgrunn ble det i høringsbrevet foreslått at loven endres til at det må treffes vedtak om bortfall.
- - -
Ingen har hatt innvendinger mot forslaget under (1), som opprettholdes.
Departementet opprettholder også forslaget under (2), som de aller fleste høringsinstansene er enige i. Forslaget vil styrke utlendingenes rettssikkerhet, men som det fremgår av uttalelsene fra Utlendingsdirektoratet og Stavanger politidistrikt, vil det lede til en mer omstendelig prosess. Hensett til at det kan være nødvendig både med nærmere undersøkelser og stillingtagen til skjønnsmessige elementer, mener imidlertid departementet at de beste grunner taler for at bortfall må konstateres ved et vedtak som kan påklages.

       Selv om det av forarbeidene fremgår at det etter lovendringen i 1999 ikke lenger er tale om « automatisk bortfall » av bosettingstillatelse og at det i visse tilfeller vil være nødvendig å ta stilling til « skjønnsmessige elementer », legger lagmannsretten til grunn at det i denne saken ikke er tvilsomt at de materielle vilkårene for bortfall av bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 12 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 49 første ledd er oppfylt. Dette synes heller ikke bestridt av A. Derimot anfører hun at utlendingsnemndas vedtak om bortfall av bosettingstillatelse er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil.

       Virkningen av saksbehandlingsfeil reguleres av forvaltningsloven § 41. Av bestemmelsen følger at selv om saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven ikke er fulgt, vil vedtaket likevel være gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

       Lagmannsretten finner grunn til å påpeke at flere av de saksbehanlingsfeilene som i følge A skal være begått, ikke gjelder behandlingen av spørsmålet om bortfall av bosettingstillatelsen, men knytter seg til det som - i alle fall i utgangspunktet - må betraktes som andre saker, nemlig inndragning av hennes reisebevis, søknaden om familiegjenforening, hennes søknad om arbeids- og oppholdstillatelse og As brev av 8. oktober 2002, som hun anfører var - og skulle vært behandlet som - en visumsøknad.

       Dersom feil begått i forbindelse med behandlingen av én sak, skal tillegges betydning for vurderingen av gyldigheten av et vedtak i en annen sak, må det etter lagmannsrettens syn foreligge en så nær tilknytning mellom sakene at de også kan betraktes som én og samme sak. Det at de ulike sakene alle dreier seg om A og hennes manns muligheter for å reise tilbake til Norge kan for så vidt tilsi at det foreligger en slik sammenheng. Men det vil uansett være et vilkår at de feil som eventuelt måtte være begått, kan ha hatt betydning for innholdet i Utlendingsnemndas vedtak om bortfall av As bosettingstillatelse.

       Før lagmannsretten tar stilling til om det er begått saksbehandlingsfeil - og om det i så fall er grunn til å regne med at feilene kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold - er det hensiktsmessig å ta stilling til hvorvidt A i 2002 frivillig reiste til - og oppholdt seg i - Iran og hvilken kontakt hun har hatt med den norske ambassaden i Teheran etter at hun kom til landet.

       Bakgrunnen for As reise til - og opphold i - Iran

       Partene har ulikt syn på spørsmålet om A visste at hun skulle reise til Iran og om reisen skjedde frivillig. Lagmannsretten legger til grunn at A visste at hun skulle reise til Iran før reisen fant sted. Det vises i den forbindelse til at hun ved reisen benyttet et iransk pass, som var utstedt før avreise, og som det fremstår som svært lite sannsynlig at hun kan ha fått uten at hun selv møtte opp ved den iranske ambassaden.

       Selv om A visste at hun skulle til Iran, finner lagmannsretten det ikke usannsynlig at reisen fant sted under et visst press fra hennes foreldre. Men det er ikke sannsynliggjort at presset var av en slik karakter at det forelå noen form for tvang som innebærer at reisen ikke kan anses å ha skjedd frivillig. I tillegg kommer at det ikke er anført - og heller ikke er noen holdepunkter for - at ekteskapet som A inngikk med C 11. juli 2002, dvs. to måneder etter at hun kom til Iran, ikke var frivillig fra hennes side.

       At A frivillig oppholdt seg i Iran etter at hun giftet seg, underbygges også av vitneforklaringen fra advokat Line Gerhardt, som hadde bistått A i forbindelse med skilsmissen fra fetteren som hun hadde vært tvangsgiftet med. Gerhardt opplyste at hun i september 2002 fikk et brev fra A, hvor hun skrev at hun hadde giftet seg og hadde det bra. I april 2003 fikk Gerhardt en telefax fra A som heller ikke da ga uttrykk for at hun oppholdt seg ufrivillig i Iran. Lagmannsretten legger således til grunn at A oppholdt seg frivillig i Iran fra hun kom dit i mai 2002 og frem til sommeren 2003.

       De to telefonsamtalene som A hadde med Sarpsborg politikammer sommeren 2003, og som vil bli nærmere omtalt nedenfor, tyder på at A etter hvert bygget opp et ønske om å reise tilbake til Norge. Dette ønsket synes å ha blitt enda sterkere i 2004, hvilket trolig har hatt sammenheng med at også moren - som A synes å ha tatt betydelig hensyn til - da skal ha ønsket å reise tilbake. Derimot er det ikke sannsynliggjort at det var tvang fra noen av hennes foreldre eller fra andre som var årsak til at A fortsatt ble i Iran i 2003 og 2004.

       As kontakt med den norske ambassaden i Teheran

       Partene har også et ulikt syn på når og hvor hyppig A har vært i personlig kontakt med den norske ambassaden i Teheran.

       I det intervjuet som visumattaché Mette Larsen hadde med A 18. oktober 2006 i forbindelse med hennes søknad om arbeids- og oppholdstillatelse, ble A stilt spørsmål om hvor mange ganger hun hadde forsøkt å ta kontakt med ambassaden. I følge referatet fra intervjuet, som fremgår av ambassadens brev til Utlendingsdirektoratet av 18. oktober 2006, opplyste A at hun hadde vært i kontakt med ambassaden ved tre anledninger. Første gangen var ca. to måneder etter at hun kom til Irak. Etter lagmannsrettens syn må det legges til grunn at denne kontakten fant sted i begynnelsen av august 2002 da søknaden om familiegjenforening ble fremmet. A bestrider selv at hun var ved ambassaden ved denne anledningen. Tatt i betraktning vitneforklaringen fra Gudbrand Haugen og det faktum at hennes reisebevis ble inndratt av ambassaden, finner lagmannsretten ikke å kunne feste lit til hennes forklaring på dette punktet.

       Den neste - og andre - gangen A var i personlig kontakt med ambassaden var 1. september 2004, da hun ønsket å opplyst begrunnelsen for at ambassaden hadde fratatt henne reisebeviset og å søke om arbeids- og oppholdstillatelse. Tredje gangen var noen få uker før intervjuet fant sted, mao. i månedsskiftet september - oktober 2006.

       Tatt i betraktning at referatet som fremgår av ambassadens brev av 18. oktober 2006 er et mer tidsnært bevis enn As forklaringer for tingretten og lagmannsretten, og er skrevet før det oppstod noen tvist for domstolene, finner lagmannsretten å måtte legge avgjørende vekt på de opplysningene som fremgår av brevet og ikke på As forklaring om at hun var i direkte kontakt med ambassaden ved flere anledninger. Det legges således til grunn at A, fra hun kom til Iran i mai 2002 og frem til mai 2004, da bosettingstillatelsen i henhold til utlendingsloven § 12 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 49 første ledd utløp, kun var i personlig kontakt med ambassaden ved én anledning.

       Lagmannsretten finner ikke usannsynlig at A også har gjort noen ytterligere forsøk på å komme i kontakt med ambassaden i den angjeldende perioden, og at hun ble avvist av lokalt ansatte. Tatt i betraktning at hun ikke har opplyst noe om slike forsøk i intervjuet med ambassaden 18. oktober 2006, at Gudbrand Haugen i sin vitneforklaring opplyste at han ikke trodde at A hadde gjort noen slike forsøk og at A fremstår som relativt handlekraftig, finner imidlertid lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at disse forsøkene gir grunnlag for å hevde at det har vært begått noen saksbehandlingsfeil fra norske myndigheters side som kan tillegges betydning ved vurderingen av gyldigheten av vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen. Det samme gjelder de telefonhenvendelsene hun eventuelt måtte ha rettet til ambassaden.

       Saksbehandlingen i forbindelse med inndragningen av reisebeviset

       A bestrider ikke at de materielle vilkårene for å inndra reisebeviset hennes var oppfylt, men gjør gjeldende at unnlatelsen av å opprettet en egen sak og å treffe formelt vedtak om inndragning av beviset representerer saksbehandlingsfeil som må tillegges betydning. Videre anfører hun at det i forbindelse med inndragningen skulle vært gitt informasjon om at hun kunne fått stemplet sin bosettingstillatelse inn i sitt iranske pass.

       Lagmannsretten legger til grunn at de materielle vilkårene for å beslaglegge reisebeviset var oppfylt og at ambassaden i Teheran kunne gjennomføre beslaget uten at det først ble truffet noe formelt vedtak. Men beslaget må anses om en foreløpig inndragning og skulle, slik lagmannsretten tolker utlendingsforskriften § 68 tredje ledd, ha vært fulgt opp ved at saken ble oversendt Utlendingsdirektoratet for etterfølgende avgjørelse. Dette ble ikke gjort, hvilket må anses som en saksbehandlingsfeil. Men denne feilen, som ble begått høsten 2002, kan verken direkte eller indirekte ha hatt noen betydning for vedtaket som i 2007 ble truffet av Utlendingsnemnda om bortfall av As bosettingstillatelse. Det vises i den forbindelse til at selv om Utlendingsdirektoratet hadde fattet et formelt vedtak om inndragning av reisebeviset, som A kunne ha påklaget, er det utelukket at hun ville fått reisebeviset tilbake.

       Som det fremgår ovenfor legger lagmannsretten til grunn at A høsten 2002 - da hennes reisebevis ble inndratt og søknaden om familiegjenforening ble innsendt - oppholdt seg i Iran frivillig. Det forelå således ingen tvangssituasjon som eventuelt kunne tilsi en skjerpet informasjons- eller aktivitetsplikt fra det offentliges side. For øvrig må det legges til grunn at formålet med å kontakte ambassaden var å søke om familiegjenforening. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det var en saksbehandlingsfeil at A ikke ble informert om hvordan hun kunne forholde seg, dersom søknaden om familiegjenforening ikke ble innvilget.

       Behandlingen av As brev av 8. oktober 2002

       Søknaden om familiegjenforening, som er datert 12. august 2002, ble avslått i Utlendingsdirektoratets brev til ambassaden i Teheran 7. september 2002. I brevet, hvor det innledningsvis er oppgitt referansenummer 2256, gis det en nærmere begrunnelse for avslaget. Til slutt i brevet anmodes ambassaden om å underrette søkeren om avgjørelsen, klageretten og klagefristen etter forvaltningsloven. 20. oktober 2002 mottok ambassaden et brev fra A datert 8. oktober 2002. Innledningsvis i brevet står følgende: « The protest against the file number 2256.» I brevet opplyser A at hun ble tvunget til å gifte seg med sin tidligere ektemann, men at hun nå var skilt fra ham og lovlig gift med Hagar. Brevet inneholder også følgende setninger, som A anfører er av sentral betydning:

       « Acording to the above information I request a visa so that I can go back to Norway as soon as possible. I don't have necessary security in Iran. »

       Under henvisning til det siterte har A anført at brevet var - og skulle vært behandlet som - en søknad om visum, og at det representerer en saksbehandlingsfeil at dette ikke ble gjort. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Etter lagmannsrettens syn må brevet, som inneholder en utrykkelig henvisning til « file number 2256 », forstås som en klage på avslaget på søknaden om familiegjenforening som fremgikk av Utlendingsdirektoratets brev av 7. september 2002, som har dette saksnummeret.

       Også det udaterte brevet fra A, hvor det innledningsvis står « jeg skriver mot saken 2256 » og hvor det gis en nærmere redegjørelse for As tvangsekteskap med hennes tidligere ektemann og hennes nye ekteskap med Hagar, underbygger at brevet av 8. oktober 2002 var ment som et klage over avslaget på søknaden om familiegjenforening. For øvrig vises det til at A ikke opplyste noe om at hun skulle ha søkt om visum i sin samtale med ambassaden i Teheran 18. oktober 2006, hvilket ville vært naturlig dersom hun mente å ha sendt inn en slik søknad.

       På bakgrunn av ovennevnte kan lagmannsretten ikke se at A, etter å ha sendt brevet av 8. oktober 2002, kunne ha noen berettiget forventning om at norske myndigheter skulle gjøre noe annet enn å behandle brevet som en klage over avslaget på familiegjenforening. At brevet ikke ble behandlet som en visumsøknad kan derfor ikke anses som noen saksbehandlingsfeil.

       Selv om det legges til grunn at brevet skulle vært behandlet som en visumsøknad, og at det representerer en saksbehandlingsfeil at dette ikke ble gjort, kan lagmannsretten likevel ikke se at denne feilen kan ha hatt noen betydning for innholdet i Utlendingsnemndas vedtak om bortfall av As bosettingstillatelse.

       Saksbehandlingen i forbindelse med As telefonsamtaler med politiet i Sarpsborg sommeren 2003

       A ringte Sarpsborg politistasjon to ganger sommeren 2003. Av politiets oppdragslogg fra den første telefonsamtalen, som fant sted 16. juli, fremgår at A fortalte at hun var blitt lurt til å reise til Iran mot sin vilje og at « hun hadde det svært dårlig, at hun måtte gå med lange sorte klær, dekke seg til osv ». Videre fremgår det at politiet anmodet henne om å ta kontakt med ambassaden i Teheran og at politiet opplyste at det ville bli igangsatt undersøkelse i Norge. 17. juli, dvs. dagen etter at den første samtalen fant sted, ringte A igjen til Sarpsborg politistasjon. I følge oppdragsloggen opplyste hun at hun hadde vært i telefonkontakt med ambassaden, men da hadde fått beskjed om at ambassaden måtte ha en formell henvendelse fra politiet i Norge før det kunne gjøres noe. A bad politiet om å ta kontakt med ambassaden slik at hun kunne få tid hos den. Av oppdragsloggen for 17. juli fremgår ellers at politiet forsøkte å ringe tilbake til A på det telefonnummeret som hun hadde oppgitt, men at det ikke ble oppnådd kontakt.

       Etter lagmannsretten syn er det ikke begått noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med oppfølgingen av As oppringninger til politiet sommeren 2003. I den forbindelse bemerkes at A ikke ringte tilbake til politiet for å undersøke om hennes henvendelser ble fulgt opp. For øvrig bemerkes at henvendelsen ikke gjaldt As bosettingstillatelse, og lagmannsretten kan ikke se at eventuelle feil fra politiets side i forbindelse med henvendelsen ville kunne tillegges betydning for gyldigheten av vedtaket om bortfall av denne tillatelsen.

       Saksbehandlingen i forbindelse med vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen

       For så vidt gjelder vedtaket om bortfall av bosettingstillatelse har A anført at det representerer en saksbehandlingsfeil at hun ikke fikk forhåndsvarsel om at bosettingstillatelsen ville bli trukket tilbake. Staten bestrider at det foreligger noen plikt til å sende forhåndsvarsel, og har subsidiært anført at et brudd på en eventuell varslingsplikt uansett ikke har hatt noen betydning.

       Utlendingsforskriften § 49, som regulerer bortfall av bosettingstillatelse, inneholder i motsetning til utlendingsforskriften § 50, som regulerer tilbakekall av bosettingstillatelse mv., ikke noe krav forhåndsvarsling. Lagmannsretten legger likevel til grunn at reglene om forhåndsvarsling i forvaltningsloven § 16 også gjelder i saker om bortfall av bosettingstillatelse. Et forhåndsvarsel vil gi den saken gjelder anledning til å korrigere eventuelle uriktige faktiske opplysninger som utlendingsmyndighetene måtte ha, for eksempel med hensyn til utenlandsoppholdets varighet og bakgrunn, og vil således styrke utlendingens rettsikkerhet. Dette var et av formålene med endringen i utlendingsloven § 12, som ble vedtatt i 1999, jf. Ot.prp.nr.17 (1998-1999) pkt 3.3. For øvrig bemerkes at forhåndsvarsel ble gitt i den saken som er inntatt i juridisk utdrag side 380.

       Tatt i betraktning at de materielle vilkårene for bortfall av As bosettingstillatelse utvilsomt var oppfylt, kan det reises spørsmål om forhåndsvarsel overfor henne var åpenbart unødvendig og således kunne vært unnlatt i medhold av forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til denne problemstillingen. Selv om Utlendingsdirektoratet skulle varslet A før direktoratet traff sitt vedtak av 27. september 2006, er det likevel ingen grunn til å regne med at denne unnlatelsen kan ha hatt noen betydning for innholdet av Utlendingsnemndas vedtak om bortfall av bosettingstillatelsen av 18. april 2007.

       Før nemnda traff sitt vedtak var A varslet om Utlendingsdirektoratets vedtak og hadde gjennom sin klage fått anledning til å fremstille sitt syn på de faktiske og rettslige problemstillinger som saken reiser. For øvrig bemerkes at A ikke har konkretisert hvilke opplysninger hun ville ha kommet med, dersom hun hadde fått et forhåndsvarsel før Utlendingsdirektoratet traff sitt vedtak.

       Inhabilitet

       Som ny anførsel for lagmannsretten har A gjort gjeldende at Utlendingsnemndas vedtak må anses ugyldig på grunn av inhabilitet, fordi det var den samme personen som var leder av den nemnda som traff vedtaket om bortfall av bosettingstillatelsen og den nemnda som traff vedtak i saken om arbeids- og oppholdstillatelse.

       Lagmannsretten legger til grunn at en nemndsleder som har behandlet, eller skal behandle, en klagesak, ikke er innhabil til å behandle en annen klagesak som gjelder samme person, med mindre det foreligger « særegne forhold » som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet, jf. forvaltningsloven § 6 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at A på noen måte har sannsynliggjort at det foreligger noen slike forhold i nærværende sak. For øvrig vises det til at vedtaket om oppholdstillatelsen, som er det vedtaket som angripes, ble truffet før vedtaket om arbeids- og oppholdstillatelse.

       Anførslene om usaklig forskjellsbehandling og myndighetsmisbruk

       I forbindelse med ankeforhandlingen er det fremlagt et vedtak truffet av Utlendingsnemnda 30. mars 2007, hvor nemnda tar til følge en klage over Utlendingsdirektoratets tidligere vedtak om bortfall av bosettingstillatelse. Slik lagmannsretten forstår Utlendingsnemndas vedtak har nemnda lagt vesentlig vekt på at innehaveren av bosettingstillatelsen hadde fått en orientering om innholdet i utlendingsforskriften § 49, som fremstod som « en tilnærmet fullstendig oversikt » over de regler som gjelder, men som var « ufullstendig og misvisende ». I nærværende sak er det imidlertid ikke anført - og i alle fall ikke sannsynliggjort - at A har fått ufullstendige og misvisende opplysninger om innholdet i utlendingsforskriften § 49. Lagmannsretten kan heller ikke se at A på andre måter har fått uriktige eller ufullstendige opplysninger. Utlendingsnemndas vedtak av 30. mars gir derfor ikke grunnlag for å hevde at det foreligger usaklig forskjellsbehandling når Utlendingsnemnda ikke omgjorde Utlendingsdirektoratets vedtak om bortfall av As bosettingstillatelse. Det er dessuten bare fremlagt et enkelt omgjøringsvedtak, og det er dermed uansett ikke grunnlag for å fastslå at vedtaket som gjelder A er i strid med praksis.

       Fordi det ikke er tvilsomt at A hadde oppholdt seg i utlandet mer enn to år, er det heller ikke tvilsomt at de materielle vilkårene for bortfall av bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 12 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 49 første ledd var oppfylt da Utlendingsdirektoratet traff vedtak om bortfall av bosettingstillatelsen. Av den grunn kan verken dette vedtaket eller Utlendingsnemndas etterfølgende vedtak i klagesaken anses som myndighetsmisbruk.

       Andre påberopte saksbehandlingsfeil

       A har anført at det representerer saksbehandlingsfeil at hennes brev ikke er journalført og besvart og at det er ikke foretatt notatføringer på hennes muntlige henvendelser.

       Lagmannsretten finner det uklart hvilke brev det siktes til når det anføres at As brev ikke er journalført. Det er imidlertid ingen holdepunkter for å anta at en eventuell unnlatelse av journalføring kan ha hatt noen betydning for innholdet i Utlendingsnemndas vedtak om bosettingstillatelse. For øvrig kan lagmannsretten ikke se at A ikke har fått svar på sine henvendelser. At det ikke er ført notater på hennes muntlige henvendelser representerer ingen saksbehandlingsfeil og kan heller ikke ha hatt noen betydning for innholdet i Utlendingsnemndas vedtak.

       Oppsummering

       Som det fremgår av ovenstående kan lagmannsretten ikke se at det er begått noen saksbehandlingsfeil som det er grunn til å regne med kan ha virket bestemmende på innholdet i Utlendingsnemndas vedtak om bortfall av As bosettingstillatelse. Vedtaket må derfor anses gyldig, jf. forvaltningsloven § 41. Anken har således ført frem, og staten v/ Utlendingsnemnda skal frifinnes. Etter dette har erstatningskravet som omfattes av søksmålet ikke lenger aktualitet.

       Selv om A ikke har fått medhold i sitt søksmål, slik det har vært anlagt, har lagmannsretten likevel forståelse for at hun oppfatter det som urimelig at hun ikke har fått muligheten til å reise tilbake til Norge. Gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 23. mai 2007 vedrørende As søknad om arbeids- og oppholdstillatelse har ikke vært gjort til gjenstand for rettslig prøving. Men lagmannsretten kan på bakgrunn av det som er fremkommet i ankesaken et stykke på vei gi sin tilslutning til mindretallets vurderinger og konklusjon. For øvrig bemerkes at As søster nå har fått oppholdstillatelse i Norge. Slik saken er anlagt kan imidlertid ikke lagmannsretten gå nærmere inn på dette.

       Sakskostnader

       Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har den vinnende part krav på dekning av sine saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at det bør gjøres unntak fra dette i medhold av § 20-2 tredje ledd. Det vises til at saken har vært av stor velferdsmessig betydning for A og at styrkeforholdet mellom partene tilsier slikt fritak.

       Spørsmålet om rettergangsbot

       Under prosedyren har As prosessfullmektig anmodet om at statens prosessfullmektig ilegges rettergangsbot. Anmodningen er dels begrunnet med at statens prosessfullmektig etter at bevisførslene var avsluttet, fremla Utlendingsdirektoratets brev av 7. september 2002 og 1. desember 2003, som gjelder sak 2256, til tross for at A allerede under saksforberedelsen for tingretten hadde provosert fremlagt alle dokumenter i tilknytning til denne saken. Videre er det vist til statens prosesskriv av 19. november 2008 punkt 2, hvor statens prosessfullmektig reiser spørsmål om As helsetilstand, og under henvisning til de advokatetiske regler henstiller til ankemotpartens prosessfullmektig å sørge for sin klients helbred.

       Lagmannsretten finner det uheldig at Utlendingsdirektoratets brev ikke er blitt fremlagt tidligere, men kan ikke se at dette skyldes at statens prosessfullmektig har utvist « forsømmelig eller annet utilbørlig forhold », hvilket er et vilkår for å ilegge rettergangsbot i medhold av domstolloven § 200. Prosesskrivet av 19. november 2008 punkt 2 oppfyller åpenbart ikke dette vilkåret. Rettergangsbot blir således ikke å ilegge.

       Dommen er enstemmig

       Som en følge av juleferien er dommen ikke avsagt innen lovens frist.

Domsslutning

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for tingretten eller lagmannsretten.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo