Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2008-195056
Dokumentdato : 10.07.2009

Bosettingstillatelse. Utlendingsloven § 13

Tilbakekall av bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 13. Lagmannsretten fant ikke godtgjort at en pakistansk mann hadde gitt uriktige opplysninger til innvandringsmyndighetene, av betydning for tillatelsen. Utlendingsnemndas vedtak om å trekke tillatelsen tilbake ble derfor kjent ugyldig.
  Saken gjelder spørsmål om Utlendingsnemndas vedtak av 13. juni 2007 om å trekke tilbake et tidligere vedtak om varig oppholdstillatelse skal kjennes ugyldig.

       Saksforholdet i korte trekk:

       A giftet seg i 1998 med sin kusine B (hun heter nå B) i Pakistan. Begge er etnisk pakistanere. Ekteskapet var arrangert, slik at det ble inngått som resultat av en avtale mellom personer i de respektive familiene. B var norsk statsborger og bosatt i Norge, mens A var pakistansk statsborger og bosatt der.

       Kort etter bryllupet reiste B tilbake til Norge. A kom til landet på turistvisum i juni 1998. Han dro tilbake til Pakistan etter ca to ukers opphold her. Deretter søkte han fra Pakistan om arbeidstillatelse i Norge i familiegjenforeningsøyemed. UDI avslo søknaden i vedtak den 29. juli 1999. UDI viste til at det i slike tilfeller er et vilkår for arbeidstillatelse at ekteparet lever sammen, og begrunnet avslaget slik:

       The reference (B, lagmannsrettens tilføyelse) has informed the police that the applicant has moved back to Pakistan. The marriage did not work and her husband is not coming back to Norway. The application is therefore not of current interest.

       A søkte på ny om arbeidstillatelse i januar 2000, denne gangen med støtte fra B. UDI innvilget søknaden for ett år i vedtak 7. mars 2000, på det vilkår at ektefellene bodde sammen her i landet. A kom til Norge den 29. mars 2000. Han og B bodde den første tiden sammen i et hus i ---veien i Ski, deretter fra høsten 2001 i et hus i Ås frem til august 2003. De delte hele tiden bolig med Bs mor, hennes bror med ektefelle og to søstre med ektefeller.

       As arbeidstillatelse ble forlenget, først ved vedtak i mai 2001 og deretter ved vedtak i april 2002, begge ganger for ett år og begge ganger på det vilkår at ekteparet fortsatt levde sammen. Ved Follo politidistrikts vedtak av 10. april 2003 fikk A bosettingstillatelse med hjemmel i utlendingsloven § 12 jf. utlendingsforskriftens § 43.

       I januar 2003 reiste B på en lengre ferietur til Pakistan. Det er uklart om hun kom tilbake til landet i mars eller først i april 2003. Ved returen til Norge hadde A flyttet fra boligen i Ås, etter det opplyste som følge av uoverensstemmelser med Bs familie.

       Under oppholdet i Pakistan traff B i følge sin forklaring en mann som hun forelsket seg i. De to forlovet seg i Pakistan høsten 2003 og giftet seg der noe senere. Disse to har senere levd sammen her i landet.

       Den 6. mai 2003 mottok Fylkesmannen i Oslo og Akershus søknad om skilsmisse etter ekteskapsloven § 22. Søknaden var undertegnet av B. Det er omstridt om også A undertegnet skilsmissesøknaden (dens side 2), eller om hans underskrift var søkt etterlignet av en annen, noe som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor. Skilsmissesøknaden er datert 24. mars 2003. Underskriften på søknadens side 3 er uomtvistet As. Søknadens bilag med atskillelseserklæring er kommet bort i ettertid. I selve søknaden ble det oppgitt at samlivet mellom de to ble opphevet i april 1999, og at det senere ikke var blitt gjenopptatt. Vedlagt søknaden lå en erklæring fra B som det er på det rene at hun ikke foreviste for A. Fra erklæringen hitsettes:

       Jeg ble giftet bort i Pakistan. Bryllupsdagen sa jeg klart ifra til ektemannen min at dette er fullstendig imot min vilje, og at jeg ikke vil ha noe med ham å gjøre. Jeg og ektemannen min har aldri hatt noe samliv, noe som legen min kan bekrefte. Men har i alle disse år blitt tvunget av familien til å ikke skille oss. Familiene våre tenkte at jeg kanskje en dag kunne finne lykken sammen med han. Noe som aldri har skjedd til dags dato.
       Da ektemannen min kom til Norge i 1998 så fikk jeg familien min til å sende han tilbake. Jeg sa at jeg ville ta livet av meg hvis ikke han reiser tilbake. 2 uker etter at han kom, ble han sendt tilbake. Jeg kontaktet politiet som hjalp meg med at hvis han skulle søke om visum igjen for Norge, så skulle han bli nektet. Min kontaktperson var Gerd, ved Ski Politistasjon.
       Slik forble mannen min i Pakistan for ca. 2 år. Senere ble jeg igjen presset av familien min, som fikk meg til å søke om familiegjenforening med han. Og i april 2000 kom han tilbake til Norge, og har vært her siden.
       Årsaken til at jeg ikke søker om separasjon, men direkte skilsmisse er at vi alltid har vært separert. Vi har bodd under samme tak i min mors bolig. Men vi har alltid hatt hver våre soverom, og for meg har han alltid vært min mors nevø som bor hjemme hos henne og ikke har noe med meg å gjøre.

       Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga skilsmissebevilling i vedtak den 13. mai 2003 med hjemmel i ekteskapsloven § 22.

       Også A giftet seg på ny i Pakistan. Det skjedde i 2004. Det nye ekteskapet er etter det opplyste arrangert. Søknad om at hans nye ektefelle skulle få opphold i landet ble avslått av UDI. Den nye ektefellen forble derfor i Pakistan. A har senere truffet en kvinne i Norge som han bor sammen med. De har to barn sammen.

       UDI varslet i brev den 12. januar 2005 om at en vurderte å tilbakekalle As arbeidstillatelser og bosettingstillatelse. Det ble anført at A etter UDIs mening hadde gitt uriktige opplysninger og fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtakene og vist til skilsmissebevillingen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus den 13. mai 2003. Det het at vilkåret i tillatelsene om at ekteparet måtte leve sammen, ikke var oppfylt.

       I UDIs vedtak 1. juni 2005 ble As bosettingstillatelse tilbakekalt. Det ble lagt til grunn for vedtaket at A « ... har gitt uriktige opplysninger og fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtakene.» UDI viste til opplysningene som ble gitt i skilsmissesøknaden. As klage til Utlendingsnemnda (UNE) førte ikke frem. I UNEs vedtak av 13. september 2007 ble opplysningene i skilsmissesøknaden tillagt avgjørende vekt. UNE fremholdt at A « ... må antas å være kjent med innholdet i de dokumenter han skriver under på.» I søknadene om arbeidstillatelse og senere om bosettingstillatelse i familiegjenforening med B hadde han opplyst at han levde i et ekteskapelig samliv med henne.

       A begjærte omgjøring av UNEs vedtak. I begjæringen anførte han bl.a. at han var blitt lurt til å underskrive side 3 i skilsmissesøknaden. Atskillelseserklæringen og Bs egenerklæring fikk han aldri se. I februar 2001 hadde han gitt B fullmakt til å disponere hans lønnsmidler på konto i Postbanken. Hun brukte fullmakten til å ta ut store beløp for deretter å overføre dem til sin bror. A anførte at det har formodningen mot seg at dette skjedde med den begrunnelse at han og B levde sammen som ektefeller og som ledd i sparing. UNEs vedtak om ikke å omgjøre tilbakekallet av bosettingstillatelsen er datert 11. desember 2007.

       Den 7. april 2008 tok A v/advokat Anita Holm Larsen ut stevning til Oslo tingrett med påstand om at vedtaket av 13. september 2007 er ugyldig. Staten v/UNE v/advokatfullmektig Håkon Schei Mentzoni tok til gjenmæle.

       Oslo tingrett avsa 24 oktober 2008 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger med 62 500 - sekstitotusenfemhundre - kroner.

       Tingretten fant ikke grunn til å betvile Bs forklaring om at ekteskapet med A hadde vært proforma, og at det ikke var sannsynliggjort at B på noe tidspunkt ønsket å leve et ekteskaplig samliv med A. Tingretten konkluderte med at vilkårene etter utlendingsloven § 13 for tilbakekall av As bosettingstillatelse er til stede. Det var etter tingrettens syn ikke nødvendig å ta stilling til om A eller en annen hadde undertegnet skilsmissesøknadens side 2.

       For nærmere detaljer om saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 4. og 5. juni 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       UNEs vedtak er ugyldig. Det bygger på et uriktig faktum, og feilene har hatt betydning for innholdet i avgjørelsen. Feilene i vedtaket er i hovedsak disse:

       UNE har lagt til grunn at ekteskapet mellom ham og B var proforma. Dette bestrides. Det er riktig at ekteskapet var arrangert, slik at det kom i stand som resultat av avtale mellom hans og Bs familier. Dette er vanlig i Pakistan. Det er feil at B motsatte seg ekteskapsinngåelsen. Tvert om går det frem av hennes vitneforklaring at hun hadde sagt seg villig til å følge familienes avtale.

       Fra april 2000, da A kom til Norge med arbeidstillatelse, levde han og B sammen som ektefeller. Det vises til vitneforklaringene fra venner og familie, som bekrefter dette. Forklaringen til B kan ikke legges til grunn. Hennes forklaring må veies opp mot bevisene for øvrig i saken. Det må etter As syn legges til grunn at de to delte soverom hele tiden, frem til B reiste på ferieturen til Pakistan i januar 2003.

       Boforholdene i Norge og hvorledes det skulle forholdes med husleie m.v., ble hele tiden bestemt av Bs familie. Hennes bror fremsto som familiens overhode, men også svigermoren hadde en sterk innflytelse på hvorledes han og B skulle innrette seg. Bl a. ble det bestemt at As arbeidsinntekt skulle overføres til Bs bror. Først når han og B hadde spart opp tilstrekkelige midler til å kjøpe seg egen bolig, ville de stå friere og ikke være under den samme innflytelse av hennes familie. Da han ble sparket ut av boligen i Ås i mars/april 2003, var det i alt blitt overført ca. 350 000 kroner til broren til B.

       Det anføres at A ikke undertegnet side 2 i skilsmissesøknaden datert 24. mars 2003. At han undertegnet har formodningen mot seg. Han viser dessuten til den skriftkyndiges erklæringer, som hun utdypet i ankeforhandlingen, og som uansett må være avgjørende. Underskriften på side 3 er hans. Han har forklart at hans svoger ga ham en rekke dokumenter som han skulle underskrive i forbindelse med et boliglån. A festet seg ikke ved den trykte teksten på side 3 i skjemaet.

       Etter rettspraksis kreves det ikke mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at et ekteskap ikke er reelt, jf. Rt-2006-1657 . Staten har tvilsrisikoen. A anfører at det i det minste er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet med B var reelt

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 13. september 2007 er ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten slutter seg til tingrettens dom både når det gjelder resultatet og begrunnelsen.

       UNEs vedtak om tilbakekall av bosettingstillatelse av 13. september 2007 bygger på et riktig faktum og er uttrykk for korrekt rettsanvendelse. Dette har tingretten sluttet seg til, og anken må forkastes.

       Den ankende parts uriktige opplysning til utlendingsmyndighetene om at han levde i ekteskapelig samliv med B, var avgjørende for at søknaden om varig bosettingstillatelse ble innvilget.

       En helhetsvurdering av sakens beviser leder etter statens syn til at det må legges til grunn som mest sannsynlig at saksøker aldri har levd i et reelt ekteskapelig samliv med B, i alle fall ikke da han i 2002 søkte om varig opphold i landet. Staten viser til vitneforklaringen fra B og de erklæringene som hun har avgitt tidligere om forholdet mellom dem. Det vises dessuten til dokumentbevisene ellers, herunder særlig erklæringen om direkte skilsmisse i 2003 med hjemmel i ekteskapsloven § 22.

       Det dreier seg om uriktige opplysninger eller fortielser om forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Vilkårene for tilbakekall etter utlendingsloven § 13 er oppfylt.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

       Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten. Det bemerkes:

       Med hjemmel i utlendingsloven § 9 ga UDI den 7. mars 2000 A oppholds- og arbeidstillatelse her i landet for ett år, da han som ektefelle inngikk i kretsen av «nærmeste familiemedlemmer» til B, jf. utlendingsforskriften § 23 a). Som nevnt foran ble en slik tillatelse forlenget to ganger, inntil varig oppholdstillatelse ble gitt ved Follo politidistrikts vedtak den 10. april 2003.

       Blant vilkårene ellers for oppholds- og arbeidstillatelse for ektefeller etter utlendingsforskriften § 23 a), er at ektefellene «... skal bo sammen». Det er et sentralt formål med regelen at man ikke gir tillatelse i tilfellene der ekteskapet fremstår som proforma, se f.eks. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 13.

       Vedtaket om direkte skilsmisse etter ekteskapsloven § 22 ble innvilget av fylkesmannen bare ca. én måned etter at Follo politidistrikt innvilget A den varige oppholdstillatelsen med hjemmel i utlendingsloven § 12. Etter ekteskapsloven § 22 kan slik direkte skilsmisse gis dersom samlivet har vært brutt i minst to år. Det er opplysningene i søknaden om skilsmisse til fylkesmannen som utløste forhåndsvarselet fra UDI om tilbakekall av As bosettingstillatelse, se skrivet av 12. januar 2005. I skrivet heter det om dette:

       ... Det vises til at ovennevnte og hans tidligere ektefelle den 13.05.03 ble innvilget direkte skilsmisse ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Skilsmissen ble innvilget på bakgrunn av at partene ikke hadde bodd sammen. Direktoratet legger til grunn at vilkårene for de gitte tillatelser dermed ikke var oppfylt, idet det er et vilkår for arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed at partene skal bo sammen. Videre er det et vilkår for bosettingstillatelse at vilkårene for de tidligere tillatelsene er oppfylt på vedtakstidspunktet.

       UNEs vedtak den 13. september 2007 om tilbakekall av As tillatelse til varig opphold i landet er truffet i medhold av utlendingsloven § 13. Bestemmelsen lyder slik:

       Arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og bosettingstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Vedtak om tilbakekall treffes av Utlendingsdirektoratet.

       Det er alternativet mot bedre vitende å gi uriktige opplysninger som er det aktuelle i saken her. Partene er enige om at dersom lagmannsretten legger til grunn at A forsettlig unnlot å opplyse om at det ekteskaplige samlivet var opphørt, senest da han i 2002 søkte varig oppholdstillatelse, så er vilkårene for tilbakekall til stede. A har med andre ord heller ikke innsigelser rettet mot UNEs anvendelse av bestemmelsens « kan »-skjønn.

       Det sentrale spørsmålet i saken er om ekteskapet mellom A og B var proforma. Lagmannsretten er enig med tingretten i at staten har bevisbyrden, og at det følger av avgjørelsen i Rt-2006-1657 at det ikke kreves en kvalifisert overvekt av sannsynlighet for å bedømme et ekteskap som proforma etter loven.

       As og Bs forklaringer står naturlig nok sentralt ved bevisbedømmelsen. Som nevnt bestrider B at ekteskapet til noe tid var reelt, mens A hevder det motsatte. I en slik bevissituasjon vil gjerne også opplysninger fra andre nærstående, og dessuten bevis av mer objektiv karakter, kunne vippe avgjørelsen over i den ene eller andre retning. Slik ligger det etter lagmannsrettens syn an også i vår sak.

       Som nevnt er det på det rene at ekteskapet mellom de to i 1998 var arrangert. Etter bryllupet og noen dagers bryllupsreise i Pakistan, reiste B tilbake til Norge uten A. Han kom hit til landet kort etter på et kortvarig visum. Det er ingen uenighet om at han og B så bodde sammen noen uker i et hus i Ski kommune utenfor Oslo, der også store deler av Bs øvrige familie bodde på den tiden. Det er på det rene at A etter kort tid reiste tilbake til Pakistan. B og A er uenige om hvorfor han reiste tilbake og ble der. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

       Lagmannsretten ser det slik at lite taler i mot at de to, fram til As reise tilbake til Pakistan sommeren 1998, levde sammen som ektefeller. UDIs avslag på As arbeidstillatelse i 1999 begrunnet med en opplysning fra B om at « ... The marriage did not work... » står ikke i motstrid med vurderingen at ekteskapet var reelt så lenge paret hadde vært sammen.

       A kom til landet i mars 2000 med arbeidstillatelse for ett år. Utlendingsmyndigheten la til grunn at A kom til landet i familiegjenforening med ektefellen, noe som fremgår av vedtaket den 7. mars 2000. Frem til høsten 2001 bodde de i huset i Ski. Da flyttet de til et hus i Ås kommune. Også i Ås bodde de sammen med Bs mor, hennes bror og to søstre med ektefeller. Forklaringene for lagmannsretten fra vitner som ofte var sammen med de to, som dels var inngiftet i familiene, gir god støtte til As syn i saken. Flere av disse vitnene bodde en tid i samme hus som de to. Deres forklaringer om at A og B både levde sammen og oppførte seg som ektefeller, står naturlig tungt i den foreliggende bevissituasjonen. Forklaringen til det familieeksterne vitnet C om vennskapet med A og B i tiden 2000-2002 bedømmes også som sentralt. Vitnets daværende ektefelle var god venninne av B. Det er rimelig å anta at vitnet ville ha fått det med seg dersom ekteskapet mellom A og B var proforma.

       Skilsmissesøknaden i 2003 står sentralt. Etter bevisførselen må det legges til grunn at A ikke er den som undertegnet søknadens side 2 om skilsmisse etter ekteskapsloven § 22. Konklusjonen til den skriftsakkyndige i saken gir avgjørende støtte for en slik bevisbedømmelse. Hun har ved sin vurdering anvendt konklusjonsgradene til KRIPOS, og bygger sin vurdering på grad 3 om klar overvekt av spor/detaljer og liten tvil knyttet til resultatet, at A ikke undertegnet. Dermed kan det heller ikke ha vært A, men en annen mannsperson, som var med B til politistasjonen i Ski lensmannskontor der underskriftene på skilsmissesøknaden ble bekreftet at to polititjenestemenn. Med dette utgangspunkt kan det etter lagmannsrettens vurdering ikke tillegges vekt i As disfavør at det på side 1 i søknaden er oppgitt at samlivet opphørte den 20. april 1999. Datoen er for øvrig uriktig fordi A på den tid oppholdt seg i Pakistan. Det føyes til at også parets siste felles boligadresse er uriktig angitt i skjemaet.

       Mot disse bevisene står vitneforklaringen til B. Som nevnt er hun klar på at ekteskapet aldri fikk en realitet. Hennes forklaring underbygges bl.a. av en uttalelse fra lege datert august 2002 og vedlegget til skilsmissesøknaden som hun selv hadde skrevet. Bevisverdien når det gjelder dette vedlegget svekkes imidlertid ved at hun ikke viste det frem til A, noe hun selv har bekreftet i sin forklaring for lagmannsretten.

       Slik saken står, er lagmannsretten etter en helhetlig bevisbedømmelse blitt stående ved at det er mer sannsynlig at ekteskapet mellom A og B har vært reelt enn det motsatte. Konklusjonen blir dermed at UNEs vedtak må kjennes ugyldig fordi det på avgjørende punkter bygger på et uriktig faktum.

       Staten bør betale sakens omkostninger både for tingretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 nr. 1. Det vises også til tvisteloven § 20-9 nr. 2 når det gjelder omkostningsavgjørelsen for tingretten. Advokat Holm Larsen har i rett tid lagt frem omkostningsoppgave for begge retter, jf. tvisteloven § 20-5 nr. 3 og 6.

       Oppgaven for tingretten viser honorar for forberedende arbeid med 40 000 kroner og dessuten 13 050 kroner i honorar for arbeidet under hovedforhandlingen. Til beløpene kommer rettsgebyret 6 880 kroner og 25 prosent merverdiavgift. Omkostningsbeløpet for tingretten utgjør i alt, avrundet, 74 900 kroner. Beløpet godtas.

       For lagmannsretten viser advokat Holm Larsens oppgave honorar for forberedende arbeid med 37 500 kroner og 12 500 kroner for arbeidet under ankeforhandlingen, som med tillegg av merverdiavgift utgjør 62 500 kroner. I tillegg kommer rettsgebyr med 23 220 kroner.

       Oppgaven for lagmannsretten kan godtas.

       Dommen er enstemmig

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 13. september 2007 er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for A for tingretten med 74.900 - syttifiretusennihundre - kroner og for lagmannsretten med 85.720 - åttifemtusensyvhundreogtyve - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo