Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-003399
Dokumentdato : 24.06.2009

Asyl - Utlendingsloven § 8, § 15, § 16 og § 17

Afghaner som kom til Norge i 2002, søkte asyl med den begrunnelse at han var i konflikt med en kommandant i hjemlandet. Asylsøknaden ble avslått. Afghaneren begjærte senere omgjøring av vedtaket under henvisning til at han hadde konvertert til kristendommen. Omgjøringsbegjæringen ble ikke tatt til følge, og afghaneren anla sak mot staten med påstand om at beslutningen var ugyldig. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at konverteringen måtte anses som reell og at beslutningen om ikke å omgjøre var ugyldig.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avgjørelse om ikke å omgjøre tidligere vedtak der A ikke ble innvilget asyl i Norge.

       A er fra Afganistan. Han kom til Norge i 2002 og søkte etter ankomst asyl her. Søknaden var blant annet begrunnet med at han var i konflikt med en kommandant i Afghanistan. Bakgrunnen var ifølge søknaden at A ikke ville delta i krigen mot Taliban samt at faren til A i sin tid ble beskyldt for å stå bak forsvinningen av kommandantens far.

       Søknaden om asyl ble avslått av Utlendingsdirektoratet 22. august 2003. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av Utlendingsnemnda ved vedtak 25. mai 2005. Vedtaket ble begjært omgjort av A i brev fra hans advokat 13. juni samme år. Begjæringen ble avslått av nemnda 11. juli 2005.

       Den 7. juni 2006 fremmet A en ny begjæring om omgjøring. I tillegg til det som tidligere var anført som asylgrunnlag, ble det også anført at han nå hadde konvertert fra islam til kristendommen. Utlendingsnemnda besluttet at iverksettelsen av nemndas vedtak av 25. mai 2005 skulle utsettes til det var tatt stilling til begjæringen om omgjøring. Utlendingsnemnda behandlet saken i nemndsmøte, og den 12. april 2008 besluttet nemnda ikke å omgjøre vedtaket.

       A tok ut stevning mot staten, ved Utlendingsnemnda, med påstand om at beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket var ugyldig. Oslo tingrett avsa 29. oktober 2008 dom med slik domsslutning:

1. Beslutning av Utlendingsnemnda av 12. april 2008 er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakskostnader til A med kr 68.664,37,-sekstiåttetusensekshundreogsekstifirekronerogtrettisyvøre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Ankeforhandling ble holdt 12. juni 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. For staten møtte rådgiver Gard Silkebekken Hagen sammen med statens prosessfullmektig. A og seks vitner avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

       Den ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Ved prøvingen av gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om ikke å omgjøre vedtaket av 25. mai 2005, må man ta utgangspunkt i det faktum slik det forelå på tidspunktet for avgjørelse av omgjøringsspørsmålet. Etterfølgende forhold kan ikke tillegges vekt utover at det kan kaste lys over den faktiske situasjon på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-2007-1815 .

       Det er ikke grunnlag for å gi A asyl, jf. utlendingsloven § 17, jf. § 16, jf. Flyktningekonvensjonens artikkel 1. Det er ikke sannsynliggjort at han ved eventuell retur til hjemlandet risikerer forfølgelse på grunn av påstått frykt for en afghansk kommandant (blodhevn). Heller ikke det forhold at han hevder å ha konvertert til kristendommen, gir ham rett til asyl. Konverteringen har funnet sted etter at han kom til Norge, og det følger da av sur placeprinsippet at det ikke er grunnlag for asyl.

       Det er heller ikke grunnlag for vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første eller andre punktum. Fare for blodhevn ved retur er ikke sannsynliggjort. Det er videre ikke sannsynliggjort at A har konvertert til kristendommen. Oslo tingrett har vurdert de faktiske forhold feil når den har lagt til grunn at A har konvertert til kristendommen. Det er ikke tilstrekkelig at A i det ytre lever som en kristen. Det avgjørende må være om han har en kristen overbevisning. Det er flere forhold som svekker As troverdighet. For det første skjedde konverteringen fra islam til kristendommen etter at han hadde fått endelig avslag på sin søknad om asyl. For det andre har den påståtte konverteringen til kristendommen gått raskt og konverteringen synes å ha voldt ham få samvittighetskvaler. Dette er påfallende i og med at en slik konvertering har store sosiale, kulturelle og familiære konsekvenser for en muslim. Også det forhold at konverteringen har hatt begrensede sosiale konsekvenser for ham i det afghanske miljø og for forholdet til familien, taler mot at konverteringen er reell.

       Dersom konverteringen ikke er reell, men A har konvertert av strategiske hensyn, er det heller ikke grunnlag for vern mot retur. Det må foretas en individuell og konkret vurdering av om anførselen om konvertering i seg selv kan begrunne returvern. Ut fra de opplysninger som foreligger om situasjonen i Afghanistan, er det ikke holdepunkter for at han vil risikere forfølgelse eller overgrep ved retur selv om ha utad har framstått som en kristen.

       Utlendingsnemnda har siden høsten 2007 lagt ned et betydelig arbeid i saker som gjelder afghanere som har konvertert til kristendommen. Selv om vurderingen etter utlendingsloven § 15 første ledd gjelder rettsanvendelseskjønn der domstolene har full prøvelsesrett, bør retten være varsom med å overprøve nemndas vurdering av As påståtte konvertering.

       Utlendingsnemndas beslutning er ikke i strid med utlendingsloven § 8 andre ledd jf. § 15 andre ledd. Vilkårene for å tillate opphold på humanitært grunnlag er klart ikke oppfylt. Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse. Nemndas beslutning er basert på fritt skjønn, og domstolskontrollen er begrenset til å gjelde om det foreligger myndighetsmisbruk. Myndighetsmisbruk foreligger ikke.

       Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Prinsipalt anføres at vilkårene for asyl er oppfylt jf. utlendingsloven § 16 og § 17.

       Subsidiært anføres at saksøkeren er vernet mot utsendelse i medhold av utlendingsloven § 15, idet saksøkeren risikerer hevn fra en kommandant ved navn B ved retur. Videre utgjør As konvertering til kristendom en klar risiko for forfølgelse som kvalfiserer for asyl.

       Tingretten har korrekt lagt til grunn at A er en reell konvertitt. As forklaring om at han er en reell kristen framstår som fast og troverdig og støttes av vitner. Han har deltatt i menigheten fra oktober 2005, og han ble døpt i mai 2006.

       Det gjøres videre gjeldende at A risikerer å bli utsatt for blodhevn om han returneres til Afghanistan.

       Atter subsidiært gjøres gjeldende at A oppfyller vilkårene for å få opphold på humanitært grunnlag jf. utlendingsloven § 8 andre ledd. Utlendingsnemnda har ved sin beslutning lagt feil faktum til grunn når den har kommet til at A ikke er i en risikogruppe og at han ikke befinner seg i en sårbar situasjon. Han risikerer hevn og han har ikke tilknytning til Kabul; han har verken familie eller nettverk i Kabul i dag. Det foreligger også myndighetsmisbruk, idet retur av ham til Afghanistan framstår som sterkt urimelig

       For det tilfellet at søksmålet ikke fører fram, gjøres det gjeldende at det er grunnlag for ikke å idømme A saksomkostninger.

       A har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan på de vesentligste punkter slutte seg til tingrettens vurderinger.

       Lagmannsretten bemerker innledningsvis at ved prøvingen av gyldigheten av Utlendingsnemndas avgjørelse om ikke å omgjøre vedtaket av 25. mai 2005, må retten legge til grunn faktum slik det forelå på tidspunktet for den avgjørelsen som retten skal prøve gyldigheten av. Det følger imidlertid av rettspraksis at det er en viss anledning til å bygge på bevis som kaster lys over den faktiske situasjon på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-2007-1815 .

       Et hovedspørsmål i saken er om A har konvertert fra islam til kristendommen. Staten ved Utlendingsnemnda har erkjent at dersom A har en kristen overbevisning, gir det grunnlag for vern mot forfølgelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, og avgjørelsen om ikke å omgjøre vedtaket av 25. mai 2005 er ugyldig.

       Det er fra statens representant opplyst at Utlendingsnemnda i 2005/2006 behandlet til sammen 16 saker som gjaldt søknader om vern mot utsendelse der søkeren anførte at vedkommende hadde konvertert fra islam til kristendommen. I ni av sakene ble søknadene innvilget. I 2006 og første halvdel av 2007 var det 100 saker der søkeren gjorde gjeldende konvertering til kristendommen som grunnlag for asyl eller vern mot forfølgelse. Det er grunn til å anta at den store økningen i antall søknader på grunnlag av konvertering hadde sammenheng med at utlendingsmyndighetene hadde innvilget asyl/opphold i en del saker på dette grunnlaget. Økningen indikerer også at mange søkere anførte konvertering som asyl-/oppholdsgrunnlag alene av strategiske hensyn - for å få bli i Norge - og ikke nødvendigvis fordi søkeren hadde fått en reell kristen overbevisning og tro.

       A konverterte fra islam til kristendommen etter at han fikk endelig avslag på asyl ved Utlendingsnemndas vedtak av 25. mai 2005. Begjæring om omgjøring på grunn av blant annet konvertering fra islam til kristendommen, ble framsatt av A 7. juli 2006. Det forhold at konverteringen ble framsatt etter at han hadde fått endelig avslag på asyl - sammenholdt med det forhold at det på det aktuelle tidspunkt var mange som søkte om asyl/opphold under henvisning til konvertering - gjør at det er grunn til å reise tvil om konverteringen var reell. Disse forhold kan imidlertid i seg selv ikke være avgjørende. Hvorvidt A har konvertert, må bero på en konkret vurdering.

       A har i retten forklart seg om sitt opphold i Norge og bakgrunnen for den påståtte konverteringen. Forklaringen synes i all hovedsak å være i samsvar med den han ga i tingretten da saken var til behandling der, og som er referert i tingrettens dom. I tingrettsdommen side 7 heter det:

       Saksøkeren har forklart i retten at han opprinnelig kom til et mottak på Fauske og at han i moderat grad var muslim ved ankomst til Norge. Da mottaket i Fauske ble nedlagt, flyttet han til mottak i Brønnøysund. Han ba ofte for å komme ut av sin vanskelige situasjon, men den muslimske troen hjalp ham ikke. Han forklarte at han sommeren 2005 etter hvert mistet troen, at religionen opplevdes « feil » og at han ikke fikk noe tilbake. Han understreket at man i Afghanistan vokser opp med islam som eneste reelle religionsvalg - noe annet aksepteres ikke. En venn tok saksøkeren med seg til samtalegrupper der kristendommen var sentral. En misjonær som het C [ skal ifølge A være D (lagmannsrettens bemerkning) ] ba bønner i gruppen. Saksøkeren var imidlertid etter eget utsagn ikke klar for noen ny tro på dette tidspunktet. I stedet dro han til Oslo for å søke seg arbeid - han ville arbeide og tjene penger slik at han kunne reise ut av Norge. I Oslo ble han kjent med vitnet E som introduserte ham for en kristen gruppe hjemme hos vitnet høsten 2005, og det hadde nå gått 1 - 1,5 måneder siden han hadde forlatt islam. I oktober 2005 inviterte vitnet saksøkeren med til en Filadelfiamenighet i Oslo, og foreholdt vitnet at troen ville gjøre ham rolig og mindre bekymret for den vanskelige situasjonen. Vitnet ga ham en bibel på språket farsi. Saksøkeren forklarte videre at vitnet redegjorde for at islam ikke beskriver redning/befrielse, men at kristendommen gjør det. Saksøkeren begynte så å studere forskjeller i koranen og bibelen. Etter julen 2005 gikk han jevnlig til møter og gudstjenester i pinsemenigheten Filadelfia i X, som også har en egen innvandringspastor. Han forklarte at Pinsemenigheten ikke var et bevisst valg, men at det blant annet tiltrakk ham at han kunne utøve den kristne tro i en menighet som holder konferanser med deltakere fra mange land og at mange av aktivitetene foregår på et språk han forstår (farsi). På spørsmål om hvilken kunnskap saksøkeren har om kristendommen, forklarte saksøkeren blant annet at en viktig del av det kristne budskap er å hjelpe andre og være snille, mens koranen er veldig mye « hvis ». Saksøkeren fremholdt at den tredelte kristendommen (katolikker, protestanter og ortodokser) i stor grad bygger på samme fundament. Saksøkeren forklarte at han deltar i gudstjeneste hver uke.

       As forklaringer til tingretten og lagmannsretten synes også å være i samsvar med det han forklarte i møte med Utlendingsnemnda forut for avgjørelsen av omgjøringsbegjæringen.

       As forklaring om konvertering til kristen tro framstår som troverdig. Det er ikke opplysninger i saken som tilsier at A for øvrig har forklart seg bevisst uriktig eller at han har holdt opplysninger tilbake for Utlendingsmyndigheten eller retten. Det er følgelig ikke grunnlag for å si at A ikke har generell troverdighet.

       E, som har avgitt forklaring i retten, er fra Afghanistan og har konverterte til kristendommen. Han ble døpt i 2004 og er tilknyttet pinsemenigheten Filadelfia i X. E leder en avdeling med afghanske konvertitter og avholder regelmessige møter i Oslo, hvor også A pleier å delta. E har langt på vei bekreftet As forklaring når det gjelder tiden etter at A kom til Oslo.

       F og G, som begge er pastorer i pinsemenigheten Filadelfia i X, har forklart om seg om As tilknytning til menigheten. F forklarte at A ble døpt i menigheten etter en dåpsopplæring med en varighet på tre til seks måneder. Han betegnet opplæringen som grundig. Opplæringen besto blant annet i å gi A grunnleggende kunnskaper om kristendommen. Etter endt opplæring ble A døpt i en ordinær gudstjeneste i menigheten. Selve dåpen fant sted i mai 2006. F forklarte at han oppfattet A som en oppriktig og reell kristen.

       Det var G som i det vesentlige foresto opplæringen av A. Han har forklart at A deltok aktivt under dåpsopplæringen, og at han også etter dåpssermonien er aktiv i menigheten og har deltatt jevnlig på møter og samlinger.

       Statens prosessfullmektig har vist til at konverteringen til kristendommen skjedde i løpet av kort tid og at den ikke synes å ha voldt ham samvittighetskvaler. Etter statens syn er dette påfallende i og med de store sosiale, kulturelle og familiære konsekvenser for en muslim. Det er fra statens side også vist til at konverteringen har hatt få konsekvenser for As sosiale omgang med andre afghanere i Norge og hans kontakt med familien.

       Lagmannsretten er enig i at det gikk relativt kort tid fra A var troende muslim til han ble troende kristen. Religiøs tro - herunder skifte av religiøs tro - behøver imidlertid ikke være, og vil sannsynligvis ofte heller ikke være, resultat av lange og grundige overveielser av kognitiv karakter. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne tillegge dette særlig stor vekt.

       Når det gjelder de sosiale konsekvenser konverteringen har hatt for A, framgår det av avgjørelsen om ikke å omgjøre vedtaket at « 2 afghanere [ ... ] har slettet ham fra sin mobiltelefon og som sluttet å hilse ». Om forholdet til familien, framgår det av avgjørelsen at han ikke har hørt stemmen til ektefellen på 3 - 3 ½ år og at familien ikke vet at han er kristen. Han har i retten forklart at ektefellen nå har skilt seg fra ham, og at han har noe kontakt med faren, som nå er kjent med at han har konvertert til kristendommen.

       Etter lagmannsrettens syn kaster opplysningene om disse sosiale og familiære forhold lite lys over spørsmålet om As konvertering til kristendommen er reell og om den bygger på en oppriktig overbevisning.

       Lagmannsretten kan slutte seg til den oppsummering tingretten gjør i sin dom på side 8, hvor det heter:

       ... Retten har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å betvile saksøkerens forklaring om årsaken til konverteringen, hans aktivitetsnivå og tilnærmingen til den kristne tro. Saksøkeren har forklart seg rimelig sammenhengende, logisk og troverdig, og forklaringen underbygges etter rettens syn av de vitneforklaringer som er avgitt. Retten legger til grunn at saksøkeren har holdt et jevnt høyt aktivitetsnivå i den kristne menigheten i mer enn 3 år på tidspunktet for nemndas beslutning. Saksøkeren er døpt i kirken, og har derved offisielt og formelt konvertert til kristendommen, med den risiko for utstøtelse fra det afghanske miljøet i Norge dette innebærer, for ikke å nevne den meget vanskelige situasjon som retten oppfatter ville vente ham om han ble returnert til Afghanistan - selv om han ikke skulle være en reell konvertitt. Retten legger til grunn at det er et meget stort og på mange måter avgjørende skritt for en afghaner å konvertere fra islam til kristendommen, også om det bare skulle være utad, og dette taler etter rettens syn for at konverteringen er ekte. Retten har dessuten det inntrykk at saksøkeren har tilegnet seg rimelig med kunnskaper om kristendommen og det foreligger, utover det noe påfallende knyttet til at en muslim konverterer til kristendommen etter å ha fått endelig avslag på sin asylsøknad samt den statistikk retten har nevnt over, ikke konkrete holdepunkter for at den historien saksøkeren har presentert, er uten rot i virkeligheten. Retten tillegger heller ikke særlig vekt i saksøkerens disfavør, at pinsemenigheten Filadelfia i X har engasjert seg i hans sak. Retten deler, på bakgrunn av den umiddelbare bevisføring for retten, ikke nemndas syn om at en aktiv konvertitt i pinsemenigheten må utvise en større refleksjon over sin tilknytning til nettopp denne trosretningen utover det han selv har forklart i retten. De øvrige forhold staten har anført mot at konverteringen er reell, er etter rettens syn omstendigheter med en mer indirekte karakter i forhold til om konverteringens realitet - og med en noe begrenset samlet vekt.

       A anses etter dette å ha en reell kristen overbevisning, som også forelå på tidspunktet for Utlendingsnemndas avgjørelse. Som nevnt ovenfor, har staten erkjent at det er forbundet med forfølgelsesfare å bli returnert til Afghanistan der søkeren er en reell konvertitt og at vilkårene for vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum er oppfylt dersom slik konvertering foreligger. Utlendingsnemndas vedtak er følgelig ugyldig, og anken må bli å forkaste.

       Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på de øvrige påstandsgrunnlag som er gjort gjeldende i saken.

       A har vunnet saken, og han blir å tilkjenne sakens omkostninger for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Det er ikke grunn til å endre tingrettens saksomkostningsavgjørelse.

       As prosessfullmektig har framlagt omkostningsoppgave på til sammen 45 000 kroner, inkludert merverdiavgift. Av dette utgjør 2 500 kroner (inkludert merverdiavgift) utgifter. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes
2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler 45.000 -førtifemtusen- kroner til A i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo