Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-190622
Dokumentdato : 02.07.2010

Utlendingsrett. Ekteskap. Familiegjenforening. Utlendingsloven (1988) § 9. Utlendingsforskriften § 22 og § 23 første ledd bokstav a.

Spørsmål om ekteskap mellom marokkansk mann og kvinne med norsk statsborgerskap av marokkansk opprinnelse var proforma. Utlendingsnemnda nektet arbeidstillatelse i forbindelse med familigjenforening. Lagmannsretten kom, i motsetning til tingretten, til at nemndas vedtak var gyldig idet det var sannsynlig at ekteskapet ble inngått for å skaffe mannen innpass i Norge. Det hadde heller ikke skjedd endringer frem til vedtaktstidspunktet som tilsa at ekteskapet var reelt.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 4. oktober 2008 om avslag på søknad om arbeidstillatelse på grunnlag av familiegjenforening.

    A, født i 1961, søkte om arbeidstillatelse i Norge 30. november 2005 etter at han 1. november samme år hadde giftet seg med B, født i 1966. A er marokkansk statsborger fra X i Marokko. Han har jobbet som sjåfør og selger i et bakeri i Casablanca, men har vært sykmeldt etter at han fikk en hjerneblødning i desember 2008. B er norsk statsborger av marokkansk opprinnelse og fra samme by som A. Hun kom til Norge i 1999 på tre måneders turistvisum. I løpet av denne perioden giftet hun seg med en norsk statsborger av gambisk opprinnelse. De ble separert etter drøyt tre år og senere skilt. I følge hennes forklaring ble de skilt fordi hun ønsket barn, mens han ikke ville ha det.

Ved Utlendingsdirektoratets vedtak 9. august 2007 ble A nektet arbeidstillatelse. Grunnlaget var at direktoratet fant det sannsynliggjort at ekteskapet mellom A og B ikke var reelt.

A klaget avslaget inn for Utlendingsnemnda som 4. oktober 2008 ikke tok klagen til følge. En etterfølgende anmodning om omgjøring ble 19. desember 2008 ikke tatt til følge av Utlendingsnemnda.

Utlendingsnemndas vedtak 4. oktober 2010 ble deretter brakt inn for Oslo tingrett som 18. september 2009 avsa dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 4. oktober 2008 er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse kr 44 300 – førtifiretusentrehundre – til A.

Det nærmere saksforhold fremgår av tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

    Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 25. juni 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Rådgiver i Utledningsnemnda, Tine Elton Onshus fulgte forhandlingene. Hun avga ikke forklaring. A avga partsforklaring på telefon fra den norske ambassaden i Rabat. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

    Det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til, er om ekteskapet mellom A og B var proforma da Utlendingsnemnda fattet sitt vedtak 4. oktober 2008. Vedtaket ble fattet av nemndsleder alene, jf. utlendingsloven § 38b tredje ledd om at saker «som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en leder alene.»

    Det bestrides ikke at ekteskapet formelt er gyldig. Reglene om arbeidstillatelse på grunn av familiegjenforening etter utlendingsloven § 9, jf. utlendingsforskriften § 22 og § 23 første ledd bokstav a, beskytter imidlertid bare den ekteskapelige realitet og ikke den ekteskapelige form. I denne saken er ikke kravet til at ekteskapet må være reelt, oppfylt. Proformaekteskap er et økende problem og innvandringspolitiske hensyn står sentralt. Beskyttelse av familielivet slår heller ikke inn der ekteskapet er proforma.

    Bevistemaet i saken er om As hovedformål med ekteskapsinngåelsen var å få opphold i Norge. Det er enighet om at staten har tvilsrisikoen for at et formelt inngått ekteskap ikke er reelt. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Bevis fra tiden før Utlendingsdirektoratet fattet sitt avslagsvedtak 9. august 2007 må veie tyngst. Bevis om forhold etter dette tidspunkt har mindre bevisvekt, da det er nærliggende at ektefellenes handlinger da er motivert av den etterfølgende klagebehandlingen. Det må foretas en helhetsvurdering av alle momenter samlet.

    Følgende forhold taler mot at ekteskapet var reelt: A og B giftet seg etter svært kort bekjentskapstid. Det var også svært liten kontakt etter at beslutningen om ekteskap, etter deres egne forklaringer, var tatt sommeren 2005. B var ikke selv til stede under vielsen, og det ble betalt en uvanlig høy medgift. Det vises i den forbindelse til opplysninger gitt av landrådgiver i epost til saksbehandler i Utlendingsnemnda. B besøkte heller ikke A igjen før etter Utledningsdirektoratets vedtak i 2007. Det var da gått omtent to år og tre måneder siden forrige gang de så hverandre. Det er videre uoverensstemmelser i partenes forklaringer i intervjuene i forbindelse med søknaden om arbeidstillatelse. Mistanke om at As tidligere ekteskap kan ha vært proforma, er også et moment i helhetsvurderingen, om enn ikke sentralt.

    Av forhold som vil kunne trekke i retning av at ekteskapet er reelt, er partenes egne forklaringer om ekte kjærlighet. Men slik vil partene argumentere uansett om ekteskapet er reelt eller ikke. Dernest kan det trekkes frem samme alder, religion, språk og opprinnelse, men heller ikke dette tilsier i seg selv et reelt ekteskap. Det er videre lagt frem mange bilder i saken, men av disse er det bare ti bilder fra før vielsen, alle tatt ved samme anledning i samme sofa. Øvrige bilder er tatt etter Utlendingsdirektoratets avslagsvedtak. Det er også lagt frem noen tekstmeldinger fra 2005 og en fra 2007. Det fremstår som påfallende at akkurat disse er blitt lagret i så lang tid. Annen dokumentasjon som en hotellregning og legekvitteringer er først skaffet til veie etter avslagsvedtaket. Posisjonering i form av bilder fra 2008 og fremover, tre år etter ekteskapsinngåelsen og etter avslagsvedtaket kan ikke danne grunnlag for en konklusjon om at motivet for ekteskapet for As del har endret seg frem til vedtakstidspunktet.

Det er etter dette sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet ikke var reelt på vedtakstidspunktet

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

    Det fastholdes at Utlendingsnemndas vedtak 4. oktober 2008 med avslag på søknad om arbeidstillatelse på grunn av familiegjenforening bygger på uriktig faktum. Vedtaket er følgelig ugyldig. Staten har bevisbyrden. Der det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning, har staten tvilsrisikoen. Hvis begge parter i et ekteskap fremhever at dette er reelt, skal det normalt legges til grunn. Det kreves bevis av vekt for å legge til grunn at et ekteskap ikke er reelt.

    Ekteskapet har bestått i snart fem år. Foruten de innledende intervjuene, var det først for tingretten at ektefellene fikk redegjøre for sin situasjon. Begge hevder at ekteskapet er reelt. De har en felles motivasjon for å stifte familie og få barn.

    Verken formålet eller formen ved inngåelsen av ekteskapet har vært spesiell her. Bruk av stedfortreder har sin begrunnelse i det som skjedde forut for dette. Da A og B bestemte seg for å gifte seg sommeren 2005, hadde hun ikke med seg papirer. De holdt likevel en markering sammen med den nærmeste familien, noe som også er markert med bilder.

Det er ikke belegg for å kaste mistanke over Bs første ekteskap. Det er heller egnet til å styrke hennes forklaring om det nye ekteskapet og hennes ønske om å få barn.

    Både A og B er godt voksne, og det er nærhet i alder. Beslutningen fremstår som veloverveid. Selv om det etter norsk skikk er uvanlig å bestemme seg for ekteskap etter kort tids bekjentskap, er dette vanlig etter marokkansk og muslimsk skikk. Det styrker også deres forklaring at de er fra samme by, har felles bakgrunn og felles religion. A gikk gjennom Bs bror for å få kontakt med henne, men beslutningen om å gifte seg var hennes.

B hadde fast jobb og egen leilighet i Norge. Hun var således økonomisk uavhengig av egen familie. Verken hun eller hennes familie hadde derfor noe presserende behov for medgift.

    Når det gjelder intervjuene i forbindelse med As søknad, er det ikke noe vesentlig sprik eller uoverensstemmelser. Tingretten har uttrykt det slik på side 6 i dommen: «Snarere enn at forklaringene er uforenlige, er det nærliggende å se det slik at intervjuene og nedtegningen av dem, er upresise.» Ankemotparten er enig i dette.

    Det er ellers godt samsvar mellom forklaringene rundt medgiften og opplysningene i eposten fra landrådgiveren. Medgiften B fikk, var også mindre enn den hennes søster hadde fått. Den delen som ble utbetalt, var for henne et lite beløp. Størrelsen på medgiften var mer av symbolsk karakter for å vise styrken på As følelser.

Bruk av stedfortreder aksepteres av marokkanske myndigheter. Ambassadens oppsummering avslutningsvis i intervjuet av A kan ikke legges ukritisk til grunn.

    Tidsnære bevis som kontakten mellom partene sommeren 2005 og markeringen av ekteskapsbeslutningen som er dokumentert med bilder, er viktig. Det samme er tekstmeldingene fra samme høst. Den senere kontakten er bevismomenter som viser et nært forhold. Når det gjelder tidsforløpet på 2 år 3 måneder før B reiste tilbake til Marokko, så sier det mest om Utlendingsnemndas saksbehandlingstid. B hadde lagt opp til at mannen skulle komme til Norge. Hun ventet og ventet, ringte og ringte uten at vedtak ble fattet.

    Hennes ærlige hensikter er etter statens syn uten betydning. Det kan etter As syn imidlertid være et viktig bevismoment for å kaste lys over hans motivasjon. Det foreligger ikke momenter som objektivt sett underbygger at opphold her har vært hans drivkraft.

    A og B har hatt et felles, sedvanlig formål med ekteskapet: De har ønsket å få barn og har oppsøkt leger for å utrede dette. Det er tendensiøst å påstå at erklæringene er fremskaffet i den hensikt å få ekteskapet til å fremstå som reelt.

Etter en samlet vurdering, slik tingretten har gjort, er det ikke sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er proforma.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Lagmannsretten skal prøve gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 4. oktober 2008 der A fikk avslag på sin søknad om arbeidstillatelse i forbindelse med familiegjenforening.

    Utlendingsloven av 1988 får anvendelse i saken. Etter utlendingsloven § 9, jf. utlendingsforskriften § 22 og § 23 første ledd bokstav a kan ektefellen til en norsk statsborger innvilges arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Et av vilkårene er at det foreligger et formelt gyldig ekteskap. Ekteskapet må i tillegg være reelt. Det vises til Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 høyre spalte. Spørsmålet i saken her er om ekteskapet som ble inngått mellom A og B 1. november 2005 og ved hjelp av stedfortreder for hennes del, innebar en ekteskapelig realitet eller om det hovedsakelig ble inngått for at A skulle få opphold i Norge.

    Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven at proformaekteskap er en omgåelsesmulighet som benyttes der innvandringsrestriksjoner ville ført til at arbeids- eller oppholdstillatelse ellers ikke ville bli gitt. Problemet er økende, og innvandringspolitiske hensyn står således sentralt i vurderingen av om et ekteskap er proforma.

Staten har bevisbyrden i forhold til om ekteskapet ble inngått proforma. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Høyesterett har i Rt-2006-1657 uttalt seg om kravene til bevis i denne sakstypen:

    (32) Hovedregelen i sivilprosessen er overvektsprinsippet. Retten bygger sine avgjørelser på det faktum som er mest sannsynlig. Det er verken i utlendingsloven eller i de tilhørende forskrifter holdepunkter for at dette prinsippet skal fravikes ved vurderingen av spørsmålet om et inngått ekteskap er reelt. Jeg kan heller ikke se at det i lovforarbeidene er forutsatt at det må stilles krav til en kvalifisert overvekt av sannsynlighet før et ekteskap ikke kan sies å være reelt i lovens forstand.

    (36) Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at «det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt», jf.  Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg har staten tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning

I forarbeidene til utlendingsloven av 2008 er det i NOU 2004:20 Ny utlendingslov på side 234 oppstilt noen objektive momenter som vil være relevante ved vurderingen av om et ekteskap er proforma:

– Hvilken kontakt det har vært mellom partene før ekteskapsinngåelsen, både med hensyn til varighet, karakter og omfang

– Hvorvidt partene kan gi samsvarende opplysninger om hvordan de har blitt kjent med hverandre og hvilken kontakt som har vært mellom dem mv.

– Om partene kan kommunisere på et felles språk

– Aldersforskjellen mellom partene

– Om penger er betalt for ekteskapsinngåelsen uten at dette kan forklares med grunnlag i medgiftstradisjoner

– Hvorvidt referansepersonen har en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende

– Om en av partene har en tidligere livsledsager som skal bo i samme husstand som partene

    Lagmannsrettens overprøving av Utlendingsnemndas vedtak skal skje på grunnlag av den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. Nye omstendigheter etter dette tidspunkt kan bare tillegges vekt dersom de er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet. De tidsnære bevis vil uansett måtte tillegges størst vekt, og da særlig bevis knyttet til forhold før Utlendingsdirektoratets avslagsvedtak 9. august 2007. Hendelser i tidsrommet fra dette vedtaket og frem til Utlendingsnemndas vedtak må tillegges noe mindre vekt ut fra at partene da lettere kan tenkes å ha ønske om å posisjonere seg i forhold til den forestående klagebehandlingen i Utlendingsnemnda.

    Kontakten mellom A og B var svært sparsom før de etter egen forklaring bestemte seg for å gifte seg sommeren 2005. De hadde etter egne forklaringer ingen kunnskap om hverandre ut over at de på hans initiativ hadde møtt hverandre hos hennes familie en gang og deretter to ganger alene uten familien til stede. Den tredje gangen de traff hverandre alene, bestemte de seg så for å gifte seg. Hastverket med å bestemme seg fremstår som påfallende selv om det hensyntas at skikk og bruk i Marokko på dette livsområdet er annerledes enn i Norge. Det samlede tidsforløp fra de traff hverandre første gang til hun dro tilbake til Norge, skal ha vært omtrent to uker.

    A har forklart at han hadde sett B i en park i forbindelse med Idfeiring i mars 2005 og at han umiddelbart elsket henne og ville gifte seg med henne uten at han visste hvem hun var. Han snakket heller ikke med henne ved denne anledningen. Han har videre forklart at han på dette tidspunkt heller ikke visste noe om at hun bodde i Norge. Dette er det vanskelig å tro på sett i forhold til hans egen forklaring om at han kjente broren hennes. Også B har i intervjuet i forbindelse med søknaden om arbeidstillatelse opplyst at han «kjenner brødrene mine godt».

    Partene har forklart at de etter at de hadde bestemt seg for å gifte seg, holdt en liten markering sammen med den nærmeste familien før B returnerte til Norge 2–3 dager etter. Det er fremlagt bilder fra denne markeringen uten at lagmannsretten finner å kunne tillegge disse nevneverdig vekt. Det samme gjelder for utskrift av tekstmeldinger fra A til B fra 2005 og en fra 2007. B har forklart at dette er de fineste meldingene hun har mottatt og som hun derfor har tatt vare på. Noen av meldingene inneholder det en kan betegne som kjærlighetserklæringer, mens andre fremstår som mer hverdagslige, og det kan reises spørsmål om hvorfor dette er lagret over så lang tid, men først oversatt og fremlagt etter Utlendingsnemndas vedtak i oktober 2008.

    Partenes felles språk, religion og tilknytning til samme by, kan umiddelbart synes å trekke i retning av et reelt ekteskap. Dette får imidlertid mindre vekt når det ses i sammenheng med den norske ambassadens erfaringer med proformaekteskap i Marokko. Landrådgiver Sidsel Wiborg har i epost til Utlendingsnemndas saksbehandler i nærværende sak uttalt følgende:

    Den norske ambassaden i Rabat har mye og langvarig erfaring med proformaekteskap. Ambassaden har sett utvikling og trender over tid og hevder at proformaekteskap er svært utbredt, akseptert og satt i system av marokkansknorske borgere og slekt i Marokko.

    Det er videre utbetalt penger i forbindelse med ekteskapsinngåelsen som lagmannsretten finner ikke fullt ut kan forklares med medgiftstradisjoner. Det vises til at både ambassaden og landrådgiveren har uttalt at medgiften var påfallende høy, både i forhold til As oppgitte inntektsforhold og i forhold til marokkanske tradisjoner på dette området generelt.

    At ekteparet i intervjuene med henholdsvis den norske ambassaden i Marokko og politiet i Norge har uttalt seg noe forskjellig og vist manglende kunnskap om hverandre og de respektive familier, har etter lagmannsrettens syn også en viss betydning, om enn mer begrenset enn den vekt Utlendingsnemnda har lagt på intervjuene. Det kan ikke utelukkes at noe av dette kan forklares med misforståelser og unøyaktige nedtegnelser.

Det er også grunn til å se noe hen til at B selv kom til Norge på turistvisum og i løpet av denne tremåneders perioden giftet seg med en norsk statsborger av gambisk opprinnelse som hun ikke kjente fra før.

    En helhetlig vurdering av momentene over sannsynliggjør at hovedformålet med å inngå ekteskap fra As side var muligheten til å få innreise til Norge. Forholdene har, etter lagmannsrettens syn, heller ikke endret seg fra ekteskapsinngåelsen og frem til Utlendingsnemndas vedtak. Det klart mest tungtveiende moment i denne sammenheng er at det gikk to år og tre måneder fra B forlot Marokko i juli 2005 og til hun igjen reiste inn i landet i oktober 2007 etter at avslagsvedtaket fra Utlendingsdirektoratet forelå. Tidsforløpet står i påfallende kontrast til partenes forklaringer om at deres motivasjon for å gifte seg var å stifte familie og få barn sammen. Bs alder tilsa at de i så fall ikke hadde noen tid å miste, likevel var det ikke fysisk kontakt mellom dem på mer enn to år. Riktignok brukte direktoratet lang tid på søknaden om familiegjenforening, og lagmannsretten har en viss forståelse for at B kan ha ventet noe på vedtaket og fått ulike svar på sine purringer om når avgjørelse kunne forventes, men dette er på ingen måte tilstrekkelig til å forklare tidsforløpet i forhold til partenes oppgitte ønske om å stifte familie. Bs reiser til Marokko mellom Utlendingsdirektoratets vedtak og Utlendingsnemndas avslag på klagen kan ikke oppveie dette.

    Lagmannsretten kan ikke helt utelukke at forholdet kan ha endret seg noe etter vedtakstidspunktet. Det vises for så vidt til fremlagte bilder og As sykdomsperiode. Dette kan likevel ikke føre til en annen vurdering av forholdene på vedtakstidspunktet for As del. At hensikten med ekteskapet muligens kan ha stilt seg noe annerledes for B, kan i denne sammenheng ikke tillegges betydning.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Utlendingsnemndas vedtak er gyldig, og staten blir således å frifinne.

    Anken har ført frem. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20–2 første ledd har staten i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsrettens resultat skal også legges til grunn for avgjørelsen av sakskostnadsansvaret for tingretten. Dette innebærer at ankemotparten i samsvar med hovedregelen også må erstatte statens sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten har imidlertid kommet til at A bør fritas for sakskostnadsansvaret for begge instanser med hjemmel i § 20–2 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan den tapende part fritas for ansvaret dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig. Lagmannsretten finner at saken er av velferdsmessig betydning for A og at styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak, jf. § 20–2 tredje ledd bokstav c.

Dommen er enstemmig.

Slutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes
  2. Sakskostnader tilkjennes verken for tingretten eller lagmannsretten.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen