Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2009-40197
Dokumentdato : 11.09.2009

Hjelp til ulovlig innreise. Straff. Utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b jf. § 15

To menn ble i lagmannsretten dømt til fengsel i henholdsvis 60 og 45 dager for å ha hjulpet to irakiske asylsøkere til ulovlig å reise inn i Norge. På grunn av lang saksbehandlingstid, nær to år og åtte måneder, ble straffene i sin helhet gjort betinget. Unntaksregelen i utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b 2. punktum kom ikke til anvendelse, idet asylsøkerne før innreisen til Norge befant seg i et trygt land - Tyskland, og at « første trygge land » i lovens forstand var Frankrike.
  A er født *.*.1977 og er bosatt i Trondheim. B er født *.*.1970 og er bosatt i Trondheim.

       Oslo statsadvokatembeter tok 3. juni 2008 ut slik tiltalebeslutning mot B:

Utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b
for å ha hjulpet utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til annen stat.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I tidsrommet tirsdag 30. januar 2007 til onsdag 31. januar 2007, ledsaget han de iranske statsborgerne D f. *.*.64 og C f. *.*.73 inn i riket, til tross for at D og C ikke hadde gyldig pass og visum.

       Oslo statsadvokatembeter tok 13. november 2008 ut slik tiltalebeslutning mot A:

Utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b
for å ha hjulpet utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til annen stat
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I tidsrommet tirsdag 30. januar 2007 til onsdag 31. januar 2007, ledsaget han de iranske statsborgerne D, f.19.02.64 og C f. *.*.73 inn i riket, til tross for at D og C ikke hadde gyldig pass og visum.

       Oslo tingrett avsa 19. januar 2009 dom med slik domsslutning:

1. B, født *.*.1970, frifinnes.
2. A, født *.*.1977, frifinnes.

       Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen. Anken ble ved beslutning 22. april 2009 henvist til ankeforhandling.

       Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 10. september 2009. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Det er ikke omstridt at de tiltalte kjørte sammen fra Trondheim til Oslo og deretter via Sverige og Danmark til Kiel i Tyskland. Bilen de kjørte var en leiebil, og i leiekontrakten var oppgitt som fører E, mens tiltalte B var oppført som ekstra fører. Førstnevnte var ikke med på turen, men tiltalte A har forklart at E av praktiske grunner foresto leien av bilen. A har ikke norsk førerkort, slik at B etter det opplyste var den eneste som kjørte bilen under turen.

       Da de ankom Kiel traff de As brødre, D og C. A kjøpte billetter til Kielfergen for alle fire. Ved kjøp av billetter til brødrene benyttet han to legitimasjonskort fra personer han kjente i Trondheim.

       Etter ankomst i Oslo kjørte B bilen i land, mens de tre andre gikk. Bilen med alle fire ble deretter stanset av tollvesenet, som så tilkalte politiet.

       D, C og tiltalte A har forklart at meningen var å oppsøke politiet straks Kielfergen la til kai i Oslo. De førstnevnte skulle da redegjøre for sin identitet, reiserute og søke asyl. Da de kom av båten fant de etter det opplyste ingen politi, og det endte med at de først ble stoppet av tollvesenet som igjen tilkalte politiet. Asylsøkerne redegjorde da for sin ekte identitet og meddelte da at de var asylsøkere.

       Lagmannsretten legger til grunn at verken D eller C hadde gyldige reisedokumenter ved innreisen til Norge. De hadde ikke oppholdstillatelse i noe Schengenland, og var således undergitt visumplikten i utlendingsloven § 25, samt plikten til å ha pass eller andre godkjente reisedokumenter, jf lovens § 24. Brudd på disse bestemmelser er også straffbart, jf utlendingsloven § 47 første ledd bokstav a. Innreisen til Norge var dermed ulovlig. Det forhold at norske myndigheter av opportunitetshensyn regelmessig unnlater å straffeforfølge personer som kommer til landet uten gyldige reisedokumenter og som senere innvilges opphold, er i denne forbindelse uten betydning.

       Når det gjelder tiltalte A, finner lagmannsretten bevist utenfor enhver rimelig tvil at han forsettlig hjalp sine brødre til ulovlig å reise inn i Norge, som beskrevet i tiltalen. Han reiste fra Norge til Tyskland medbringende penger og to identitetskort, og kjøpte fergebilletter til brødrene i navnet til personene på identitetskortene. Videre ledsaget han brødrene på fergeturen og i land i Oslo, hvor de ble stanset på vei ut av kaiområdet i bilen A hadde leid i forbindelse med turen. D og C har forklart at de helt siden avreisen fra Syria hadde planer om å komme til Norge. De har videre forklart at de ikke hadde snakket om dette med tiltalte A før han kom til Kiel. Ut fra hendelsesforløpet sett i sammenheng anser lagmannsretten dette helt usannsynlig, og finner bevist at tiltalte var klar over formålet med reisen før han forlot Trondheim. Det bemerkes for øvrig at det er tilstrekkelig for straffeskyld at tiltalte fikk den nødvendige kunnskap i Kiel. De subjektive og objektive vilkår for straff etter utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b er dermed oppfylt.

       Når det gjelder tiltalte B, finner lagmannsretten bevist utenfor rimelig tvil at han forsettlig medvirket til den ulovlige innreisen. Han kjørte den leide bilen fra Trondheim til Kiel som beskrevet ovenfor og tok samme ferge tilbake som medtiltalte A og hans brødre. Etter ankomst Oslo kjørte han bilen da de fire ble stanset av tollvesenet som beskrevet ovenfor. B har påberopt at han ikke hadde kunnskap om hva som var formålet med turen før han ankom Kiel, og at han da han fikk vite dette trakk seg fra oppdraget. Han har også forklart at han ikke hadde kontakt med de andre under overfarten til Oslo. Dette er i samsvar med forklaringene fra brødrene A,C,D. Ut fra en samlet vurdering av sakens omstendigheter ser lagmannsretten bort fra denne forklaring. Det har i utgangspunktet sterk formodning mot seg at B skulle påta seg er slikt kjøreoppdrag uten å kjenne til formålet. Han forklarte for lagmannsretten at han dro umiddelbart etter at A hadde ringt og spurt om han kunne kjøre. Han har deretter kjørt i bil sammen med A over en meget lang strekning gjennom flere land, og det er helt usannsynlig at de to ikke har samtalt om reisens formål. Ut fra Bs opptreden sett i sammenheng, finner lagmannsretten det utvilsomt at han hadde slik kunnskap. At han trakk seg fra kjøreoppdraget i Kiel og deretter igjen påtok seg å kjøre de tre brødrene A etter grensepassering i Norge, er ut fra de konkrete omstendigheter så usannsynlig at lagmannsretten ser bort fra dette som en reell mulighet. De subjektive og objektive vilkår for straff etter utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b er dermed oppfylt.

       B har for øvrig gjort gjeldende at det foreligger tilbaketreden fra forsøk. Til dette bemerkes at overtredelse av utlendingsloven § 47 regnes som forseelse, jf sjette ledd. Forsøk på forseelse er generelt ikke straffbart, jf straffloven § 49 annet ledd, og det er ikke gjort unntak for den aktuelle bestemmelse. Spørsmål om tilbaketreden er således uansett ikke aktuelt i nærværende sak.

       Begge tiltalte har påberopt flere grunnlag for frifinnelse, og disse behandles samlet nedenfor.

       Det er for det første gjort gjeldende at unntaket i bestemmelsens § 47 tredje ledd bokstav b annet punktum kommer til anvendelse. Etter forarbeidene er det tale om en snever unntaksbestemmelse for « humanitær bistand », jf Ot.prp.nr 4 (2004-2005) punkt 6. Det første vilkår i bestemmelsen er at utlendingen omfattes av forfølgelsesvernet i utlendingsloven § 15. D og C er innvilget asyl i Norge, og lagmannsretten legger til grunn at dette vilkår er oppfylt.

       Det er imidlertid et ytterligere vilkår at hjelpen må gjelde innreise i « første trygge land ». Lagmannsretten finner det klart at dette vilkår ikke er oppfylt. D og C har forklart at de ved hjelp av menneskesmuglere reiste fra Syria til Frankrike og videre til Tyskland. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt Syria kan anses som trygt land for de to, idet dette åpenbart er tilfelle for Frankrike og Tyskland. Frankrike må således anses som « første trygge land » i lovens forstand, og unntaksbestemmelsen kommer dermed ikke til anvendelse.

       Det bemerkes for øvrig at det forhold at norske utlendingsmyndigheter har behandlet - og innvilget - asylsøknadene fra D og C, ikke kan tas til inntekt for at disse myndigheter har et annet syn på spørsmålet om hva som etter loven må anses som « første trygge land ». UDIs vedtak 13. desember 2007 inneholder ingen vurdering av dette spørsmål, og det har sterk formodning mot seg at norske utlendingsmyndigheter skulle mene at Frankrike og eventuelt Tyskland ikke skulle være trygge land for de aktuelle asylsøkerne. Hvorvidt asylsøkerne kunne vært returnert til et av de to nevnte land, har lagmannsretten ikke grunnlag for å vurdere. Selv om det skulle vært grunnlag for slik retur, har norske utlendingsmyndigheter ingen plikt til å gjennomføre dette, og kan velge å behandle søknadene her.

       Særlig hensett til unntaksbestemmelsens utforming, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å oppstille noen rettsstridsreservasjon som skulle lede til at straffebestemmelsen ikke kommer til anvendelse i det aktuelle tilfellet. Det forhold at den som hjelpes med ulovlig innreise har asylgrunnlag, er som det fremgår ovenfor ikke tilstrekkelig for straffrihet etter unntaksbestemmelsen dersom asylsøkeren allerede befinner seg i et trygt land. Det er da ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen slik at sistnevnte vilkår for straffrihet i realiteten bortfaller.

       Det er heller ikke grunnlag for straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger. D og C befant seg før avreisen til Norge i et trygt land også i relasjon til farekriteriet i straffeloven § 47, og det er ikke grunn til å gå nærmere inn på bestemmelsens øvrige vilkår.

       Heller ikke foreligger slike særlige omstendigheter at de tiltalte kan frifinnes ut fra unnskyldelig rettsvillfarelse. Ut fra sakens omstendigheter er det mye som taler for at de tiltalte var kjent med at bistand til innreisen var rettsstridig, og uansett kan en eventuell uvitenhet ikke anses aktsom.

       Begge tiltalte blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalen.

       Når det gjelder straffutmålingen følger det blant annet av dom i Rt-2009-888 at overtredelse av den aktuelle bestemmelse av allmennpreventive grunner bør straffes med ubetinget fengsel, jf særlig avsnittene 11 - 14. Straffen ble i nevnte sak satt til fengsel i 60 dager, og lagmannsretten finner at dette også er det riktige utgangspunkt for fastsettelsen av straffene i nærværende sak.

       For tiltalte A, anser lagmannsretten i utgangspunktet ubetinget fengsel i 60 dager som passende straff. Imidlertid er saken nå blitt gammel, nærmere to år og åtte måneder. Aktor har opplyst at ett år av dette skyldes inaktiv liggetid hos politiet før oversendelse til statsadvokaten. Heller ikke den øvrige tidsbruk kan slik saken er opplyst lastes tiltalte. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at straffen i sin helhet må gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf straffeloven § 52 flg.

       Ved eventuell fullbyrdelse av straffen fragår 5 dager for utholdt varetekt.

       For tiltalte B finner lagmannsretten at straffen i utgangspunktet bør være noe lavere enn for A. Sistnevnte hadde den sentrale rollen som planlegger og initiativtaker, mens B hadde en medvirkerrolle. Medvirkningen var riktignok av stor betydning for gjennomføringen, idet han var den eneste som kunne kjøre bilen, men det anses likevel riktig med en viss differensiering mellom de to. Ubetinget fengsel i 45 dager anses etter dette i utgangspunktet som passende straff. Ut fra tidsbruken, jf ovenfor, bør også straffen for B i sin helhet gjøres betinget på samme vilkår.

       Ved eventuell fullbyrdelse av straffen fragår 5 dager for utholdt varetekt.

       Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*.1977, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jf straffeloven § 52 flg. Ved fullbyrdelse av straffen fragår 5 - fem - dager for utholdt varetekt.
2. B, født *.*.1970, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b til fengsel i 45 - førtifem - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jf straffeloven § 52 flg. Ved fullbyrdelse av straffen fragår 5 - fem - dager for utholdt varetekt.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo