Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-086418
Dokumentdato : 03.05.2011

Fremmedrett. Utlendingsloven (1988)

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak om at A ikke oppfyller vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforening fordi ekteskapet med B anses å være proforma. Utlendingsnemndas vedtak ble ansett ugyldig. I likhet med tingretten anså lagmannsretten at ekteskapet mellom den norske kvinnen og mannen fra Kosovo var reelt.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 12. desember 2008 om at A ikke oppfyller vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforening fordi ekteskapet med B anses å være proforma.

       Framstilling av saken

       A er født *.*.1971 i tidligere Jugoslavia. Han er i dag borger av Kosovo. Den 16. november 2006 giftet han seg med B, født *.*.1965, og søkte 23. november 2006 om familiegjenforening med henne. Søknaden ble 7. desember 2007 avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) fordi ekteskapet ikke ble ansett å være reelt. Avslaget ble påklaget til UNE, som opprettholdt vedtaket 12. desember 2008. A tok ut stevning mot staten ved UNE med påstand om at UNEs vedtak er ugyldig.

       Oslo tingrett avsa 26. mars 2010 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 12. desember 2008 er ugyldig.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakskostnader til A med 83 305 – åttitretusentrehundreogfem – kroner innen 14 – fjorten – dager.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten ved UNE har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 14. og 15. april 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten møtte med sin prosessfullmektig og førstekonsulent Gro Caroline Sjølie, som avga forklaring og var til stede under hele ankeforhandlingen i medhold av tvisteloven § 24-6 andre ledd. Ankemotparten møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende parts påstandsgrunnlag og påstand

       Den ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet mellom A og B er ikke reelt. Ved vurderingen av dette må det foretas både en isolert og en helhetlig vurdering av alle relevante enkeltmomenter. Flere momenter trekker i retning av at ekteskapet ikke var reelt.

       For det første framholdes at A kommer fra et land (tidligere Jugoslavia) hvor det generelt er et stort utvandringspotensiale. I en ikke ubetydelig andel av de proformaekteskapene som avdekkes av UNE, er søkere fra dette området innblandet.

       Dernest anføres det at A og B forklarte seg motstridende i politiintervjuene 4. juli 2007 om tidspunktet for da A fridde. Det må anses som svært uvanlig at ektefellene ikke husker dato for frieriet. Dette gjelder selv om B på tidspunktet brukte sterke smertestillende medikamenter. Det anses som spesielt påfallende at ektefellene ikke har gitt sammenfallende opplysninger om hvorvidt frieriet skjedde før eller etter Bs ryggoperasjon, som begge har tidfestet til 12. september 2006. Det anføres at det må anses uvanlig at ektefellene ikke husker hvorvidt de var forlovet på tidspunktet ryggoperasjonen ble gjennomført. Den skjedde bare ca ti måneder forut for intervjuet.

       Videre framholdes at B under intervjuet 4. juli 2007 hadde liten kunnskap om A. Hun visste ikke hvor lenge A hadde bodd i Norge, hvorfor han bodde her, eller at han hadde bodd i Tyskland i sju år. Hun hadde ikke kunnskap om hvor mange søsken han hadde, og hun visste ikke hva søsknene eller moren het. Hun visste heller ikke i hvilken rekkefølge As barn var født. Videre visste hun ikke hvorfor og når As far døde. Hun hadde heller ingen kunnskap om As utdannelse fra hjemlandet.

       Dessuten anføres at A har vist sterk oppholdshensikt. Han har søkt om arbeidstillatelse to ganger. Den første søknaden ble avslått av formelle grunner da søknaden var fremmet fra Norge. Han søkte på nytt etter at han og hans familie hadde returnert til Beograd. Preget av oppholdshensikt må anses større når en søknad fremmes fra utlandet. As tidligere søknad om asyl viser også oppholdshensikt og tyder på at han har inngått ekteskap med B for å få opphold i Norge. Hans søknad om asyl i 2006 var en misbruk av asylinstituttet.

       Øvrige omstendigheter rundt ekteskapet tilsier også at det ikke er reelt. Blant annet vises det til at A skilte seg fra sin tidligere kone i juni 2004, og at han fikk et barn med henne i desember 2005, det vil si ett og et halvt år etter skilsmissen. Han flyttet så til Norge for å gifte seg med B i august 2006, det vil si under ett år etter at han fikk sitt siste barn med den tidligere ektefellen. Han har omsorgen for sine fire barn, og det er påfallende at han drar til Norge hvis det ikke er for å forsørge dem gjennom arbeid her. I intervjuet 4. juli 2007 opplyste videre A at han og B sjelden hadde snakket på telefon i tiden etter at han forlot Norge i 2001, at hun ikke visste at han skulle reise til Norge, og at han fridde bare 2-3 uker etter ankomst.

       Det anføres at de begivenhetsnære forklaringene i intervjuet 4. juli 2007 må veie tyngre enn forklaringene for retten, da slike senere forklaringer vil kunne være påvirket av innrettelse og tilpasning.

       En helhetlig vurdering av momentene foran gjør det mest sannsynlig at ekteskapet mellom A og B ikke er reelt.

       Den ankende part har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

       Ankemotpartens påstandsgrunnlag og påstand

       Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

       Ekteskapet mellom A og B er bygd på en forutsetning om ønske om ekteskapelig samliv både på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen og hva gjelder det framtidige ekteskapelige samlivet. Ekteskapet har en realitet som innebærer en rett til familiegjenforening.

       Problemet rundt tidfestingen av frieriet skyldes at Bs ryggoperasjon først var fastsatt til august, men etter at den legen som skulle foreta operasjonen ble syk, ble operasjonen utsatt til september 2006. Dette kombinert med at B benyttet sterke smertestillende medikamenter i anledning ryggskaden, og at intervjuet ble gjennomført ti måneder etter det angjeldende tidspunktet, medførte en hukommelsesforskyvning for hennes vedkommende. Dette må vurderes som helt uproblematisk i forhold til troverdighetsspørsmålet rundt motivet for inngåelsen av ekteskapet.

       Også andre forhold fra ektefellenes politiintervjuer som den ankende part mener tilsier at ekteskapet ikke var reelt, kan det gis greie forklaringer på.

       A har ikke vist noen påfallende oppholdshensikt i lys av hans tidligere søkerhistorie. Det er ikke grunnlag for å hevde at hans tidligere søkerhistorie med styrke tyder på at han har inngått ekteskapet fordi han ikke kunne få opphold her på annen måte.

       Det foreligger ikke noen omstendigheter rundt ekteskapsinngåelsen eller for øvrig som gir grunn til å stille spørsmål ved den ekteskapelige motivasjonen hos ektefellene. De har kjent hverandre siden 2000 og har siden den gangen i økende grad hatt kontakt slik at de i august 2006, da de besluttet å inngå ekteskap, hadde en solid plattform for denne beslutningen. Det er ingen forhold som skulle tale for at ekteskapet ikke er reelt.

       Ektefellenes forklaringer for domstolene er troverdige og understøttes av øvrige bevis og vitneforklaringer. De må derfor stå sterkt i bevisvurderingen.

       Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.

       Spørsmålet er om UNE la korrekt faktum til grunn da man i vedtaket 12. desember 2008 vurderte ekteskapet mellom A og B som proforma.

       Utlendingsloven 1988 ble 1. januar 2010 avløst av utlendingsloven 2008. I saken her er det utlendingsloven 1988 med tilhørende forskrifter som kommer til anvendelse.

       Utlendingsloven 1988 § 9 første ledd og utlendingsforskriften § 22 første ledd bestemmer at de «nærmeste familiemedlemmene» til norsk borger har rett til arbeids- eller oppholdstillatelse på visse vilkår. Etter utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a regnes ektefelle blant de nærmeste familiemedlemmene. Det følger av bestemmelsen at ektefellene må bo sammen for at ekteskapet skal kunne danne grunnlag for familiegjenforening.

       Det er videre et vilkår for rett til arbeids- og oppholdstillatelse at ekteskapet er reelt. Verken utlendingsloven 1988 eller forskriftene har en uttrykkelig regel om at ekteskap må være reelt for at det skal kunne danne grunnlag for familiegjenforening. Det er imidlertid på det rene at regelverket må forstås med en slik begrensning. Det følger av forarbeidene til loven, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61 og av rettspraksis, jf. særlig Rt-2006-1657 . Om ekteskapet er proforma eller reelt, vil måtte bero på en samlet vurdering av flere forhold. Som nevnt er det en nødvendig betingelse at ektefellene har bodd sammen, men dette er ikke tilstrekkelig. Denne rettstilstanden er for øvrig videreført i utlendingsloven 2008, slik at det nå følger uttrykkelig av lovens § 40 fjerde ledd at oppholdstillatelse for ektefeller kan nektes dersom det framstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å danne grunnlag for opphold i riket for søkeren.

       Ved bevisvurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at « (d)et ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt », jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) s. 61 . Følgelig må det, dersom retten skal komme til at et gyldig inngått ekteskap er proforma, « være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn den papirene viser og ektefellene hevder », jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36, hvor det også fremgår at staten har tvilsriskoen dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning. På den andre siden kan det ikke kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Det avgjørende spørsmålet i vurderingen er om utsikten til å skaffe seg arbeidstillatelse var søkerens hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen, eller sagt på en annen måte om ekteskapet ville vært inngått dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede, jf. dommens avsnitt 37.

       Det er situasjonen på vedtakstidspunktet som er relevant når det skal vurderes om ekteskapet var reelt. Det følger av avsnitt 45 i nevnte høyesterettsdom, hvor det heter:

       Jeg er enig med førstvoterende i at forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen kan tyde på at As hovedformål med å inngå ekteskap var å oppnå oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Disse omstendighetene, som normalt vil stå sentralt i en slik sak, kan imidlertid etter mitt syn ikke uten videre være utslagsgivende dersom forholdene har endret seg i ettertid. Avgjørende må være om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet ikke var reelt da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak ...

       Lagmannsretten legger i denne saken følgende saksforhold til grunn:

       A er født i Kosovo i 1971. Han giftet seg der i 1992. Paret har fire barn, født i henholdsvis 1991, 1993, 1995 og 2005. I perioden 1992 til 1998 hadde familien asyl og midlertidig oppholdstillatelse i Tyskland på bakgrunn av den første Balkankonflikten. I 1998 ønsket Tyskland å returnere personer fra det tidligere Jugoslavia. A fryktet fengsling ved retur til Kosovo fordi han nektet å delta i kamphandlinger. Han og familien søkte derfor asyl i Norge. Asylsøknaden ble stilt i bero da familien ble innvilget kollektiv beskyttelse her på grunn av den andre Balkankonflikten. A arbeidet som bygningsarbeider i Norge. Da den kollektive beskyttelsen opphørte, ble asylsaken gjenopptatt i 2000.

       I løpet av samme år – 2000 – ble han kjent med sin nåværende ektefelle. De møttes på et utested i Tønsberg. På denne tiden var det bare tale om et vennskap mellom de to, ikke noe kjærlighetsforhold. A og familien bodde på et asylmottak i nærheten av Tønsberg. Han hadde problemer i forholdet til sin kone.

       I 2001 fikk familien avslag på søknaden om asyl. Han søkte da International Organization for Migration (IOM) om frivillig retur til Kosovo. Samtidig søkte han om forlenget arbeidstillatelse i Norge for – ifølge hans egen forklaring – å kunne fullføre fagbrevet han var i ferd med å ta. Søknaden om arbeidstillatelse ble avslått 2. april 2004 på formelt grunnlag (søknaden måtte sendes fra utlandet). Fire dager senere reiste familien tilbake til Kosovo med bistand av IOM. Kort etter ankomst til hjemlandet søkte han om arbeidstillatelse i Norge via ambassaden i Beograd. Søknaden ble avslått da han ikke var å anse som spesialist.

       Problemene i ekteskapet hadde ikke avtatt. I 2004 ble ektefellene skilt. A eide huset de bodde i, og han fikk omsorgen for barna. I huset bor også hans mor. Etter press fra familien og av hensyn til barna gjenopptok han samlivet med sin tidligere ektefelle i februar 2005, men samlivet ble brutt igjen i mai 2005. I desember 2005 ble deres fjerde barn født.

       I hele perioden fra han forlot Norge i 2001 opprettholdt A kontakt med B på telefon. Det utviklet seg etter hvert varme følelser mellom de to. I august/september 2006 reiste A til Norge for å gifte seg med B., slik de hadde snakket sammen om på telefonen. Han søkte råd hos en advokat om hvordan han skulle forholde seg. Han ble da rådet til å søke asyl da man må ha en gyldig grunn til å oppholde seg i landet for å kunne gifte seg. B, som hadde problemer med ryggen, var for dårlig til å reise utenlands. A søkte asyl 2. november 2006, og de giftet seg 16. november 2006. Paret hadde flyttet sammen 2-3 uker før vielsen.

       Den 23. november 2006 søkte A om familiegjenforening med B. Søknaden ble endelig avslått av UNE 12. desember 2008.

       Paret har siden vielsen og til dags dato levd sammen som ektefeller. De hevder begge med styrke at ekteskapet ble inngått fordi de ønsker å leve sammen. Ifølge vitner for lagmannsretten opplever også omgivelsene ekteskapet som reelt.

       Den ankende part har anført flere omstendigheter som samlet skulle tilsi at ekteskapet ikke er reelt. Lagmannsretten er i og for seg enig i at de ytre omstendighetene langt på vei lar seg forene med at ekteskapet ikke er reelt. Men etter lagmannsrettens syn finnes det likevel ikke bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn den ektefellene hevder. Det vises til tingrettens drøftelse av de ulike momentene, en drøftelse lagmannsretten i hovedsak kan si seg enig i.

       Den ankende part har særlig framholdt at de begivenhetsnære forklaringene i politiintervjuene 4. juli 2007 må veie tyngre enn forklaringene for retten. Nå mener lagmannsretten at politiintervjuene generelt sett ikke kan tolkes så ufordelaktig for ektefellene som det den ankende part anfører, jf. tingrettens drøftelse. Dessuten er det neppe opplagt at en skriftlig behandling i UNE uten avhør av parter og vitner gir et bedre grunnlag for å avgjøre en sak som denne enn muntlig forhandling og bevisvurdering i domstolene,

       Lagmannsretten kan ikke se at den ankende part har sannsynliggjort at ekteskapet ikke er reelt. Rett nok innebar det et misbruk av asylinstituttet å søke asyl for å kunne gifte seg i Norge. Men dette medfører ikke at ekteskapet er proforma.

       UNEs opprettholdelse av avslaget på søknaden om familiegjenforening bygger på uriktig faktum og er ugyldig.

       A har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Unntaksreglene i tredje ledd kommer ikke til anvendelse. A har krevd sakskostnader for lagmannsretten med kr 93 640, hvorav salær utgjør kr 90 000 og utlegg kr 3 640. Staten har ikke hatt bemerkninger til kravet, og lagmannsretten legger det til grunn i kostnadsavgjørelsen.

       Dommen er enstemmig.

Slutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/ Utlendingsnemnda 93 640 – nittitretusensekshundreogførti – kroner til A innen to uker etter forkynnelse av dommen.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen