Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-111467
Dokumentdato : 01.11.2010

Asyl - Utlendingsloven 1988 § 15 og § 17

En iransk statborger søkte asyl i Norge i 2005 etter å ha fått avslag på asyl i Danmark. Han påberopte seg to grunner: Han hadde forlatt Iran uten tillatelse etter å ha nektet å utføre ordre fra Revolusjonsgarden. Han hadde også konvertert fra islam til kristendommen etter at han kom til Danmark. Lagmannsretten kom til at han ikke hadde vern mot tilbakesendelse på grunn av sitt forhold til Revolusjonsgarden. Hans forklaring fremstod som lite troverdig. Blant annet hadde han fremlagt uekte dokumenter for å forklare sin asylhistorie. Når det gjaldt konverteringen, fant lagmannsretten – i motsetning til UNE og tingretten – at den var reell. Det ble lagt vekt på hans utvikling i pinsemenigheten. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at han kunne praktisere sin kristne tro ved tilbakesendelse til Iran, så lenge det ikke skjedde i det offentlige rom, og at det ikke var sannsynlig at han ville bedrive evangelisering. Saken gjaldt også mannens ektefelle, men hennes sak var avledet av mannens. Lagmannsretten kom derfor til at ingen av partene hadde rett til vern mot forfølgelse etter utlendingsloven § 15 eller asyl etter § 17, og anken ble forkastet. Da lagmannsretten hadde kommet til et annet resultat enn UNE og tingretten på konverteringsspørsmålet, ble saksomkostninger ikke tilkjent for noen instans.
Saken gjelder prøving av gyldigheten av to vedtak av Utlendingsnemnda (UNE) 3. april 2009, hvor et ektepar fra Iran verken fikk rett til asyl eller vern i henhold til utlendingsloven 1988 eller vern mot retur, og UNEs senere beslutning av 19. september 2009 om ikke å omgjøre vedtakene. Hovedspørsmålet er om ektemannen reelt sett har konvertert fra islam til kristendommen (pinsemenigheten), og om han vil kunne bli utsatt for forfølgelse dersom han returneres til Iran.

       Sakens faktiske bakgrunn:

       A (A), født *.*.1972, og B (B), født *.*.1975, er ektefeller og iranske statsborgere. De har i dag ett barn, som er født i Norge 18. juli 2009.

       A kom til Danmark 15. januar 2001 og søkte om asyl. Asylsøknaden ble endelig avslått i november 2004. A kom til Norge den 26. juli 2005 og søkte om asyl. Han oppgav to asylgrunner. For det første at han hadde forlatt Iran uten tillatelse etter å ha nektet å utføre ordre fra den iranske Revolusjonsgarden, og at det foreligger en arrestordre på ham i Iran. For det andre at etter at A kom til Danmark, konverterte han fra islam til kristendommen, og han ble døpt i Pinsekirken i Odense 14. juli 2001.

       I Utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak av 8. juni 2007 ble A asylsøknad avslått. A påklaget vedtaket, men i UNEs vedtak 3. april 2009 ble klagen enstemmig forkastet. UNE fant at A forklaring ikke kunne legges til grunn som troverdig når det gjaldt hans tilknytning til Revolusjonsgarden. UNE var også i tvil om A var en reell konvertitt. Men UNE fant at A ved retur til Iran uansett ikke ville være utsatt for forfølgelsesfare eller risikere tortur eller annen umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 17 første ledd og § 15 første ledd. UNE fant videre at det ikke var grunnlag for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 andre ledd, eller etter « 15-månederesregelen » i utlendingsforskriften av 21. desember 1990 § 21 tredje og fjerde ledd, jf. andre ledd.

       B kom fra Iran til Norge den 28. mars 2008, og hun søkte asyl 22. mai 2008. Hennes asylsøknad bygger i hovedsak på ektefellens sak. B har vist til at hun hadde fått problemer med iranske myndigheter etter at ektemannen reiste fra Iran i 2001. Hun har opplyst at hun ble avhørt flere ganger av Revolusjonsgarden, og at myndighetene ville ha hennes mann tilbake til Iran. B har vist til at hun ved en anledning ble voldtatt av en gardist i Revolusjonsgarden, og at hun reiste ulovlig ut av Iran ved bruk av et pass med falskt navn, men med foto av henne.

       B asylsøknad ble avslått av UDI i vedtak av 29. oktober 2008. Hun påklaget vedtaket, men i UNEs vedtak 3. april 2009 ble klagen enstemmig forkastet. Under henvisning til vedtaket av samme dag mot A, fant UNE at B verken på bakgrunn av ektefellens forhold eller på selvstendig grunnlag ville være utsatt for en forfølgelse som omhandlet i utlendingsloven § 17 første ledd eller § 15 første ledd. UNE la til grunn at voldtekten hun opplyser å ha blitt utsatt for, fremstår som en enkeltstående kriminell handling, og ikke som en systematisk forfølgelse av henne. UNE viste til at B hadde bodd i Iran i over seks år etter at det siste avhøret og voldtekten skal ha funnet sted i 2001/2002, uten at hun har blitt innhentet til flere avhør. Videre fant UNE at B ikke var vernet mot utsendelse på bakgrunn av at hun skal ha reist ulovlig ut av Iran. UNE fant at det heller ikke var grunnlag for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 andre ledd.

       A og B anmodet om omgjøring av UNEs to vedtak av 3. april 2009, hvor de også begjærte utsatt iverksetting. Begjæringene om utsatt iverksetting ble avslått av UNE 18. mai 2009. Omgjøringsanmodningene ble avvist ved UNEs beslutning av 19. september 2009. Utreisefrist var 19. mai 2009.

       Ved stevning av 19. november 2009 tok A og B ut stevning mot Staten v/UNE, og begjærte samtidig midlertidig forføyning. Begjæringen ble frafalt under hovedforhandlingen, og det er på dette punkt avsagt hevningskjennelse. Oslo tingrett avsa 19. april 2010 dom med slik slutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A og B dømmes in solidum til å betale sakskostnader med 62 500 – sekstitotusenfemhundre – kroner til Staten v/Utlendingsnemnda. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.

       A og B har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Tingrettens avgjørelse av spørsmålet om det er grunnlag for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 andre ledd eller « 15-månedersregelen » i utlendingsforskriften 1990 § 21 er imidlertid ikke påanket.

       Ankeforhandling ble avholdt i Borgarting lagmannsretts hus 26. og 27. oktober 2010. A og B møtte med felles prosessfullmektig og avgav forklaring. Staten v/UNE møtte med prosessfullmektig og en representant for UNE som avgav forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

       De ankende parter, A og B, har i korte trekk anført:

       A har rett til asyl som flyktning, jf. utlendingsloven § 17, jf. § 16 og flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Bakgrunnen for dette er at A risikerer forfølgelse på politisk grunnlag knyttet til A ansettelsesforhold i Revolusjonsgarden i Iran. A var uenig i sine kollegers arbeidsmetoder i Sepah Pasdaran, en underavdeling av Revolusjonsgarden. Han flyktet fra landet etter å ha mottatt innkalling til en domstol, og det ble etter flukten utstedt en arrestordre på ham. Det er ikke grunn til å tvile på A og ektefellens forklaringer om A sitt forhold til Revolusjonsgarden og hans utreise fra Iran. Konsekvensene av ordrenekt, brudd på vilkår for permisjon og ulovlig utreise fra Iran, er at A har grunn til å frykte for at han vil bli stilt for retten og dømt, slik at han vil ha krav på beskyttelse i Norge etter bestemmelsene i utlendingsloven § 17, subsidiært § 15 første ledd første punktum og atter subsidiært § 15 første ledd andre punktum.

       Når det gjelder A konvertering fra islam til kristendommen, må det legges til grunn at det er en reell konvertering. A konverterte i Danmark, hvor han også er døpt. Han har nå tilhørighet i Pinsemenigheten Filadelfia på Hamar. A har hittil i det vesentlige bistått med praktiske gjøremål i menigheten, men han har også hatt mer religiøse oppgaver, og det er konkrete planer om at han skal bli innvandrerpastor.

       Det må legges til grunn at A ved eventuell retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Islamsk lov hjemler dødsstraff for frafall fra islam (apostasi). Det må legges vekt på at A har fremstått utad som konvertitt for eksempel på TV. A risikerer ved en retur til Iran å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum. Situasjonen i Iran har vært vanskelig lenge, men er blitt ytterligere forverret etter presidentvalget i 2009. Under enhver omstendighet må en samlet risikovurdering tilsi at A får beskyttelse i Norge.

       Når det gjelder B sak, har hun krav på opphold i Norge etter menneskerettighetsloven § 2, jf. EMK artikkel 8 (retten til respekt og familieliv) bare dersom A har krav på beskyttelse etter utlendingslovens bestemmelser. Hennes sak er derfor i det vesentlige avledet av ektefellens sak. Men det foreligger også individuelle omstendigheter som tilsier at B ved en retur til Iran står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 andre ledd andre punktum.

       Der er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 03.04.2009 og 19.09.2009 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda forpliktes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, Staten v/UNE, har i korte trekk anført:

       UNEs vedtak er gyldige og bygger på et korrekt faktisk grunnlag og riktig rettsanvendelse. Utlendingsloven 1988 får anvendelse, og det er faktum på vedtaktidspunktet, det vil si 3. april 2009, som skal legges til grunn.

       Når det gjelder anførslene knyttet til A politiske oppfatning og forholdet til Revolusjonsgarden, gir dette verken rett til asyl eller vern mot retur etter henholdsvis utlendingsloven § 17 første ledd første punktum og § 15 første ledd første eller andre punktum. A forklaring om hans forhold til Revolusjonsgarden er ikke troverdig. Eventuell ordrenekt anses som et kriminelt forhold av iranske myndigheter, og kan ikke knyttes til forfølgelsesgrunnen « politisk oppfatning », jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Under enhver omstendighet er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at A ordrenekt fra stillingen i Revolusjonsgarden er utslag av en politisk oppfatning.

       A konvertering til kristendommen er ikke reell. Det må foretas en bred og helhetlig vurdering av typisk relevante forhold: A forklaring – troverdighet, begrunnelsen for og refleksjon omkring trosskiftet, ytre og konstaterbare fakta, herunder tidspunktet for konvertering og dens objektive uttrykk i form av religiøse handlinger, og betydningen av at konvertering er et stort sprang. EMK artikkel 9 (tanke-, samvittighets- og religionsfrihet) er ikke til hinder for enhetlig vurdering i en situasjon som den foreliggende.

       Dersom lagmannsretten kommer til at A er en reell konvertitt, vil han uansett ikke risikere « forfølgelse », jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Hjemmelen i islamsk lov for dødsstraff for apostasi er ikke praktisert de senere årene. Landrådgiver forklarte at flere kristne og konvertitter lever i Iran uten å oppleve noen vanskeligheter, og religiøse minoriteter som kristne er grunnlovsvernet i Iran. Det er flere kristne kirker i Iran. Ifølge den norske ambassaden i Teheran og landrådgiver Wiborg er reaksjoner fra iranske myndigheter begrenset til å gjelde utadrettet evangelisering.

       Når det gjelder Bs sak, er den avledet av ektefellens sak.

       Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

       Lagmannsrettens syn på saken:

       Sakens rettslige ramme

       Som det fremgår, gjelder saken prøving av gyldigheten av UNEs to vedtak 3. april 2009 og den senere beslutning 19. september 2009. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, jf. den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1815 avsnitt 33 og Rt-2009-851 avsnitt 48. Det fremkommer imidlertid av disse avgjørelsene at det vil være adgang til å ta i betraktning senere fremkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet.

       Retten skal ikke avsi dom for realiteten, men kun foreta en legalitetskontroll av UNEs vedtak, jf. Rt-2001-995 . Lagmannsretten har full prøvingskompetanse, og prinsippet om fri bevisvurdering gjelder. Når det gjelder bevisbedømmelsen, følger det av Rt-1998-1565 (Anne-Lene Liedommen), at opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten har oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på. En evaluering av bevisene i nærværende sak, herunder spørsmålet om beviskrav og bevisbyrde, kommer lagmannsretten tilbake til.

       Partene er enige om at det er utlendingsloven 1988 og utlendingsforskriften 1990 som kommer til anvendelse.

       Spørsmålet om A har vern mot tilbakesendelse på grunn av sitt forhold til Revolusjonsgarden.

       De ankende parter har anført at A har flyktningstatus, og at han har rett til asyl, jf. utlendingsloven § 16, jf. flyktningkonvensjonen 1951 artikkel 1 A, og utlendingsloven § 17. Det er vist til forfølgelse av A på politisk grunnlag med bakgrunn i A sitt arbeidsforhold i Revolusjonsgarden.

       I henhold til flyktningkonvensjonen 1951 artikkel 1 A (2) foreligger det en rett til anerkjennelse som flyktning for personer som er forfulgt på grunnlag av politisk oppfatning. I UNHCRs håndbok er politiske oppfatninger definert som oppfatninger « som er kritiske til myndighetenes politikk og metoder, [ og] ikke tolereres av disse ».

       I NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 55 er det uttalt:

       I praksis vil situasjonen normalt være at søkeren frykter forfølgelse etter at hans eller hennes politiske oppfatninger har kommet til uttrykk gjennom politisk aktivitet. For den rettslige bedømmelsen er imidlertid omfanget av den eventuelle politiske aktiviteten av underordnet betydning, idet det er forfølgerens reaksjoner på denne som er avgjørende. I prinsippet er det den politiske oppfatningen i seg selv som er utslagsgivende, men dersom utlendingen ikke kan etablere sannsynlighet for at den aktuelle oppfatningen har kommet tydelig til uttrykk, vil dette ofte kunne ha betydning for den bevismessige og risikomessige bedømmelsen.

       Det er A som har bevisbyrden for og må sannsynliggjøre at iranske myndigheter vil forfølge han på grunn av politisk oppfatning som følge av A ansettelsesforhold i Revolusjonsgarden.

       A har forklart at han fikk problemer med iranske myndigheter fordi han var uenig i sine kollegers arbeidsmetoder i Sepah Pasdram, en underavdeling av Revolusjonsgarden. Han har forklart at han prøvde forgjeves å si opp sin stilling, og at han nektet å utføre ordre. A har videre forklart at han ble innvilget fem måneders permisjon, og at han før permisjonstiden var ute, mottok en innkalling til å møte i en domstol 15. desember 2000. Han vet ikke hva det gjaldt, men i den for lagmannsretten fremlagte innkalling er det i dansk oversettelse angitt « Tiltale forhold Flugt fra tjeneste ». Ifølge A møtte han ikke, men forlot Iran via flyplassen i Teheran med eget pass, men uten særskilt utreisetillatelse i januar 2001.

       B har blant annet forklart at hun i Iran ble oppsøkt av Revolusjonsgarden flere ganger etter at A hadde dratt til Danmark, og at hun fikk se og opplest en arrestordre på ektemannen.

       UNE har ikke bestridt at A kan ha hatt et ansettelsesforhold i Revolusjonsgarden da han forlot Iran i 2001. Lagmannsretten er kommet til – i likhet med UNE og tingretten – at A forklaring på vesentlige punkter fremstår som lite troverdig, og at det ikke kan legges til grunn at han var i myndighetenes søkelys da han forlot Iran.

       For det første er både innkallingen til og arrestordren fra den iranske domstolen blitt vurdert som uekte i forbindelse med A asylsøknad i Danmark. A har fastholdt at dokumentene er ekte, og at de eventuelt må være forfalsket av andre personer uten hans viten. Etter lagmannsrettens syn er det lite sannsynlig, og A og B forklaringer rundt disse dokumentene svekker ekteparets generelle troverdighet.

       For det andre fremstår det som lite sannsynlig at A skal har reist ut av Iran via flyplassen i Teheran med eget pass, men uten særskilt utreisetillatelse, når han hadde permisjon. Lagmannsretten viser her til det sakkyndige vitnet fra Landinfo, landrådgiver Sidsel Wiborgs forklaring. Hun viste til at alle som arbeider i Revolusjonsgarden må ha en spesialtillatelse for å reise ut, i tillegg til en utreisetillatelse som alle iranere må ha for å kunne reise ut av Iran. Ifølge Wiborg vil ikke utreisetillatelse bli gitt til personer som har noe uoppgjort med myndighetene. Det er også en meget streng kontroll på flyplassen. A forklaring om at han reiste ut av landet uten utreisetillatelse – og etter at han angivelig skal ha fått innkallelsen til domstolen – fremstår derfor som lite sannsynlig. A forklaring er ikke forenlig med at han skal ha vært i Revolusjonsgardens søkelys da han forlot Iran.

       Lagmannsretten legger derfor til grunn at A ikke var i myndighetenes søkelys ved utreisen.

       Som det fremgår, har UNE ikke bestridt at A kan ha vært ansatt i Revolusjonsgarden da han forlot Iran. Lagmannsretten legger dette til grunn, noe som innebærer at A kan ha unnlatt å vende tilbake i samsvar med forutsetningene for hans permisjon og utreise. Dette kan medføre at A risikerer en straffereaksjon ved retur som følge av at han ikke kom tilbake til sitt arbeid ved utløpet av permisjonstiden.

       Etter lagmannsrettens syn fyller A ikke vilkårene for å kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen 1951 artikkel 1 A. UNE har opplyst at ordrenekt i et ansettelsesforhold er et kriminelt forhold i Iran, og det samme gjelder brudd på vilkårene for A permisjon og ulovlige utreise fra Iran. En straffereaksjon på grunn av disse forhold kan imidlertid ikke anses som forfølgelse på grunn av « politisk oppfatning » i flyktningkonvensjonens forstand. Under enhver omstendighet er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at A ordrenekt og unnlatelse av å komme tilbake på arbeidet i Revolusjonsgarden etter endt permisjon, er utslag av en bestemt politisk oppfatning eller annen konvensjonsgrunn. Forholdet til Revolusjonsgarden gir derfor ikke rett til asyl, jf. utlendingsloven § 17.

       Dette innebærer at de straffereaksjoner eller andre reaksjoner A risikerer ved en eventuell retur til Iran, må – som UNE og tingretten har lagt til grunn – vurderes etter utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum, jf. EMK artikkel 3 Forbud mot tortur. § 15 første ledd har følgende ordlyd:

Vern mot forfølgelse.
       Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.

       Det fremgår av § 15 første ledd andre punktum at det må være en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling. Det ligger i kravet til « nærliggende fare » at det er et skjerpet beviskrav, og at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A ikke står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Iran. Landrådgiver Wiborg har forklart at A som militær ansatt normalt vil risikere en bot ved retur til Iran etter ulovlig utreise. Avstraffelse av nevnte forhold er også legitimt i et folkerettslig perspektiv.

       De ankende parter har anført at forfølgelse på politisk grunnlag med bakgrunn i A sitt arbeidsforhold også må vurderes etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen er det krav om vanlig sannsynlighetsovervekt, og det er et lavere krav til risiko. For at forfølgelseskriteriet skal være oppfylt etter første punktum må det være tale om alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette er tilfellet og viser til begrunnelsen ovenfor.

       Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ikke har rett til vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd når det gjelder forholdet til Revolusjonsgarden.

       Spørsmålet om A har krav på vern mot tilbakesendelse fordi han har konvertert fra islam til kristendommen.

       Lagmannsretten drøfter først om A konvertering er reell, eller om den er gjennomført for å få oppholdstillatelse. UNE og tingretten har lagt til grunn at konverteringen ikke er reell.

       Lagmannsretten har kommet til at A må anses som en reell konvertitt. Selv om A generelle troverdighet er svekket ved hans forklaring om Revolusjonsgarden, og han har fremlagt falske asyldokumenter for å underbygge sin asylhistorie, finner lagmannsretten at det etter bevisføringen er sannsynlighetsovervekt for at konverteringen er reell. Lagmannsretten viser til vitneforklaringen fra Vidar Østbu som er ledende eldste (styreleder) i pinsemenigheten Filadelfia, Hamar. Han fortalte at A var aktiv i menigheten og hadde hatt en positiv utvikling. Det var nå konkrete planer om å la A « avansere » til innvandrerpastor og følgelig begynne å holde prekener. Selv om dette vitnet har en nær binding til A og ektefellen både som venn og leder for pinsemenigheten hvor A er medlem, og naturlig nok er svært opptatt av utfallet av nærværende sak, legger lagmannsretten likevel vekt på hans vitneforklaring.

       Det forhold at A etter det opplyste i nemndsmøtet fremstod som en person med « svært begrensede kunnskaper om kristendommen », og at han ikke drøftet konverteringen med sin ektefelle på forhånd, finner lagmannsretten ikke å kunne tillegge avgjørende vekt.

       Spørsmålet blir derfor om A som følge av sin konvertering til kristendommen risikerer en forfølgelse som gir han vern mot forfølgelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det er enighet mellom partene om at det er denne bestemmelsen forholdet skal vurderes etter, idet konverteringen først skjedde etter at A forlot Iran.

       Lagmannsretten legger til grunn at A, som ble døpt i Danmark i 2001, etter hvert har fått flere og flere oppgaver i Pinsemenigheten Filadelfia, og at han nå er påtenkt som innvandrerpastor. I likhet med UNE legger lagmannsretten til grunn at A virksomhet i Pinsemenigheten ikke er av en slik karakter at den vil være av særlig interesse for myndighetene i Iran.

       Landrådgiver Wiborg forklarte at kristne er blant de ikkemuslimske minoritetene som er beskyttet av iransk lovgivning. Ifølge Wiborg kan kristne utøve sin religion i Iran dersom det skjer innenfor de rammer lovgivningen setter, og at man avstår fra å evangelisere blant muslimer. Iranske konvertitter som opptrer diskrét og lar troen være et privat forhold der religiøs praksis skjer innenfor menighetens rammer, kan normalt leve uten problemer fra myndighetene. Wiborg opplyste at det er ca. 25 kristne kirkesamfunn i Iran, herunder tre pinsemenigheter som i hovedsak består av konvertitter. Hun presiserte at alle kirkesamfunn er gjenstand for myndighetenes overvåkning, og at kristne kan oppleve diskriminering av ulik karakter, for eksempel i arbeidslivet. Wiborg fortalte også at UNE bygger på rapporter som er dekkende for situasjonen i Iran. I en rapport fra ambassaden til UNE datert 31. august 2009 er det blant annet uttalt:

       Rapportene ambassaden har kjennskap til tyder ikke på at det har vært en økning av arrestasjoner av kristne eller konvertitter som praktiserer sin religion i den private sfære, men i stedet synes arrestasjonene å være rettet mot et mer utadvent kristent miljø og de såkalte hjemmekirkene.

       Wiborg bekreftet at dette også stemmer med hennes erfaring og kunnskap om Iran. De ankende parter har ført flere vitner som har forklart seg om kristnes situasjon i Iran og i byen Shiraz, som A og B kommer fra, en by med ca. én million innbyggere. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at disse forklaringene, som i hovedsak samsvarer med Wiborgs forklaring, tilsier en annen vurdering av situasjonen.

       Det er i islamsk lovgivning hjemmel for dødsstraff for apostasi. Det skilles imidlertid mellom hva man gjør i det private og i det offentlige rom. UNE har vist til at dødsstraff for apostasi ifølge UK Home Office ikke har blitt praktisert de siste femten årene, og Wiborg opplyste at man ikke er kjent med at noen er blitt henrettet for dette siden 1990.

       A har forklart at han ønsker å utøve misjonsvirksomhet eller evangelisering i Norge, og at dersom han blir sendt tilbake til Iran, vil han fortsette med dette. Etter lagmannsrettens syn reiser dette to spørsmål. For det første om det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at A vil forholde seg slik ved en retur til Iran. For det andre i hvilken grad A kan påberope seg vernet etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, dersom lagmannsretten finner at det er sannsynlig at han vil drive slik aktivitet.

       Etter lagmannsrettens syn er det ikke sannsynliggjort at A vil drive misjonsvirksomhet eller evangelisering i Iran. A har hittil hovedsakelig hatt praktiske oppgaver knyttet til menigheten på Hamar. Selv om det ifølge vitnet Østbu nå er planer om å gi A en mer forkynnende rolle i menigheten, er det ikke dermed sagt at det er sannsynlig at han også vil påta seg en slik rolle ved tilbakesendelse til Iran. Det er ved denne vurderingen sett hen til at pinsemenigheten etter det opplyste har et sterkere element av misjonering enn det som er tilfellet i statskirken. Lagmannsretten legger også vesentlig vekt på at landrådgiver Wiborg forklarte at utadrettet kristen virksomhet ikke bare vil bli stoppet av myndighetene, men at det også vil møte bred sosial misnøye og motstand blant folk flest.

       Foranlediget av prosedyrene om misjoneringsspørsmålet vil lagmannsretten vise til Borgarting lagmannsretts kjennelse 14. februar 2002, LB-2002-21 . Denne saken gjaldt også spørsmålet om retur av en iransk borger som hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsretten uttalte at « [ d] et må. .forutsettes at de kjærende parter begrenser sin misjonsvirksomhet til de foreliggende sosiale og kulturelle betingelser ». Uttalelsen må forstås slik at søkeren måtte avfinne seg med begrensninger i religionsfriheten i forhold til hva som ellers ville være åpenbare rettigheter i henhold til blant annet EMK artikkel 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (uten at retten eksplisitt henviste til denne eller andre liknende bestemmelser), se NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 115 flg. Uttalelsen er gjengitt i tingrettspraksis og forvaltningspraksis, herunder i UNEs praksisnotat. De ankende parter har vist til en betenkning av februar 2009 utarbeidet av daværende advokat, nå tingrettsdommer, Thom Arne Hellerslia. Hellerslia gir uttrykk for at lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av hvilken vurdering som skal foretas etter utlendingsloven og flyktningkonvensjonen, jf. betenkningen side 39 og 51 flg.

       Hellerslia uttaler imidlertid også side 52:

       Spørsmålet om misjonsvirksomhet kommer på spissen der det er et uttrykt ønske fra søkeren om å foreta slike aktiviteter, og der det må regnes som sannsynlig at søkeren rent faktisk vil gjøre dette, til tross for at søkeren risikerer så alvorlige sanksjoner ved slike aktiviteter at tålegrensen for forfølgelse er overskredet.

       Han uttaler videre at spørsmålet kommer også på spissen dersom det er en viss sannsynlighet for slike aktiviteter, selv om det ikke er mest sannsynlig at slike aktiviteter vil bli foretatt.

       Som det fremgår, er lagmannsretten kommet til at det ikke er sannsynlig at A vil drive misjonsvirksomhet ved retur til Iran. Lagmannsretten behøver derfor ikke ta stilling til om det lagmannsretten uttalte i avgjørelsen fra 2002, som riktignok gjaldt et krav om midlertidig forføyning, er i strid med retten til å manifestere sin tro, jf. SP artikkel 18 (1) og EMK artikkel 9 (1), og som eventuelt skulle gi A vern mot forfølgelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Spørsmålet er, etter det lagmannsretten kan se, ikke satt på spissen for Høyesterett.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at A ikke har rett til vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Dette gjelder selv om man også tar i betraktning A forhold til Revolusjonsgarden. En samlet risikovurdering tilsier derfor ikke at beskyttelse gis. Det følger av det som fremgår ovenfor, at lagmannsretten heller ikke finner at A ved retur til hjemlandet står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum.

       B situasjon

       Det er enighet om at B sin sak i det vesentlige avledes av ektefellens sak. B hadde ikke konvertert på vedtakstidspunktet, og konvertering ble heller ikke anført under behandlingen av omgjøringsbegjæringen.

       Etter lagmannsrettens syn er det ikke sannsynliggjort at B ved retur til Iran risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Lagmannsretten viser her til vurderingen av A situasjon. Det er heller ikke individuelle omstendigheter som tilsier at B ved retur til Iran står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum. Lagmannsretten viser til det skjerpede beviskrav som denne bestemmelsen oppstiller, og drøftelsen ovenfor vedrørende A.

       Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, blir anken å forkaste.

       Saksomkostninger

       Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd, krav på full erstatning for sine saksomkostninger.

       Det følger av tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum at det « kan » helt eller delvis gjøres unntak dersom « tungtveiende grunner gjør det rimelig ». Hvorvidt unntaksbestemmelsen skal anvendes beror på skjønn og må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er i § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstavene a, b og c gitt enkelte retningslinjer for denne vurderingen, men disse er ikke uttømmende. I justiskomiteens innstilling er det i Innst.O.nr.110 (2004-2005) side 62-63 uttalt at « det vesentlige ved den konkrete lovanvendelse vil være å finne frem til et resultat som fremstår som rettferdig og rimelig ».

       Både UNE og tingretten la til grunn at A konvertering ikke er reell, mens lagmannsretten har kommet til det motsatte resultat. Spørsmålet om A konvertering er reell, har også vært et sentralt tema under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner derfor at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita A for omkostningsansvaret for lagmannsretten, slik at resultatet vedrørende saksomkostninger i dette tilfellet fremstår som rettferdig og rimelig.

       Når det gjelde saksomkostninger for tingretten, skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Det følger av dette at staten v/UNE som utgangspunkt skal ha erstattet sine saksomkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at det også her foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita de ankende parter for omkostningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum og den begrunnelse som er gitt ovenfor.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for tingretten eller lagmannsretten.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo