Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-130915
Dokumentdato : 04.07.2011

Utlendingsrett. Søknad om asyl. Utlendingsloven 1988 § 17 og § 15

Retten kom til at det kunne reises spørsmål ved enkelte punkter i saksøkers forklaring, og dermed reises tvil om forklaringen i sin helhet. Retten la imidlertid vekt på at forklaringen fremstod som sammenhengende og at den delvis var underbygget av vitneforklaringer. Ut fra at tvilen skal komme søker til gode fant retten etter en samlet vurdering at asylhistorien måtte legges til grunn som sannsynliggjort, og dermed grunnlag for å oppheve Utlendingsnemndas vedtak.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 19. mars 2009 om avslag på søknad fra A om asyl etter utlendingsloven (1988) § 17 og vern mot utsendelse etter lovens § 15.

A er kurder fra Iran. Han kom til Norge den 15. februar 2006 og fremmet søknad om politisk asyl den 16. februar 2006. Som grunnlag for sin søknad om asyl forklarte A at han fryktet tortur, fengsling og idømmelse av livsvarig fengsling eller henrettelse ved retur til Iran på grunn av sin politiske aktivitet. A opplyste at han hadde deltatt i flere demonstrasjoner, delt ut politiske flygeblad, cd'er og bøker. I forbindelse med iransk nyttår 1384, dvs. omkring 21. mars 2005, deltok han i en større demonstrasjon i hjembyen Sardasht. Sammen med B tok han ned det iranske flagget og tente på dette. A måtte flykte fra Iran etter at B ble arrestert i januar 2006.

Utlendingsdirektoratet avslo As søknad om asyl den 12. oktober 2007 under henvisning til at han ikke fylte vilkårene for å kunne bli ansett som flyktning etter utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1A. Utlendingsdirektoratet mente at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at A ved retur til Iran ville bli utsatt for forfølgelse.

Vedtaket ble påklaget den 31. oktober 2007. Det ble samtidig begjært utsatt iverksettelse. Utlendingsdirektoratet fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak, og klagen ble oversendt Utlendingsnemnda den 15. november 2007. Utlendingsdirektoratet samtykket samtidig til utsatt iverksettelse av vedtaket.

Klagen ble behandlet av Utlendingsnemnda den 19. mars 2009. Klagen ble ikke tatt til følge. Utlendingsnemnda fant at det ikke var grunn til å anta at A var i iranske myndigheters søkelys pga. sine aktiviteter.

Ved stevning til Oslo tingrett av 23. februar 2010 reise A sak mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 19. mars 2009 er ugyldig.

Oslo tingrett avsa 16. juni 2010 dom med slik domsslutning:

1.

Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale 78 215 – søttiåttetusentohundreogfemten 00/100 – kroner i sakskostnader til Staten.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 28.-29. juni 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Utlendingsnemnda møtte ved advokat Kristoffer Blaas Wallann. Han møtte sammen med Tonje Bruun og Ade Hanson, begge saksbehandlere i Utlendingsnemnda. Det ble hørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

A har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak må oppheves fordi nemnda har lagt feil faktum til grunn. Utlendingsnemnda bestrider ikke at klager har rett til asyl dersom hans forklaring legges til grunn.

A har drevet med politisk aktivitet i Iran. Den politiske aktiviteten har bestått i deltakelse i demonstrasjoner mot regjeringen, utdeling av politiske flygeblader, bøker og cd'er. Han sympatiserte med KDPI i Iran, men var ikke medlem av partiet. Omkring nyttår 1384 (ca 21. mars 2005) deltok han i en demonstrasjon i hjembyen Sardasht. Som ledd i denne demonstasjonen rev han sammen med en venn, B, ned flagget fra guvernørboligen på torvet og brant dette. Under demonstrasjonen hadde de tildekte ansikter for ikke å bli kjent igjen.

B ble arrestert i januar 2006. Han avslørte As navn for myndighetene. Et par dager senere kom etterretningsagenter hjem til A for å arrestere ham. A var hos en venn i nabobyen og ble advart av moren på telefon. Telefonen viste seg være avlyttet, for ikke lenge etter kom etterretningsagentene til vennens hus. Det var i alt 10-12 mann. A gjemte seg i en tandoriovn som var nedgravd i et eget rom på gårdsplassen. Han ble ikke funnet av soldatene. Etter at disse var dratt rømte A til en annen landsby der han gjemte seg i seks dager før han ble smuglet til Tyrkia og senere til Norge. Flukten, herunder betaling til smuglerne, ble finansiert av As familie. De garanterte for at pengene ble betalt. Betalingen skjedde etter at A var kommet til Norge.

As bakgrunn og historie bekreftes i notat av 11. november 2008 fra KDPIs kontor i Stockholm. Vitnet C har i lagmannsretten forklart at det var han som ga ordre til B om at flagget skulle rives ned og brennes. Han opplyste videre at han i senere samtale med B var blitt kjent med at A hadde vært med på dette. As sympatisering med KDPI er også bekreftet i attest av 3. september 2008 fra KDPIs kontor i Paris.

A bestrider at det ikke er mulig å gjemme seg i en tandoriovn. For så vidt angår fluktruten til Tyrkia i stedet for Irak, er det opp til smuglerne å bestemme reiseruten. Det var uro på grensen mellom Iran og Irak. Det er ikke uvanlig å flykte til Europa via Tyrkia. Det er heller ikke spesielt påfallende at det tok tid før etterretningstjenesten greide å avdekke B og As identiteter, da de var tildekket under demonstrasjonen.

C har i sitt vitneprov bekreftet at det er mulig å gjemme seg i en tandoriovn. Han var heller ikke overrasket over at det tok lang tid før B og A ble avslørt. C bekreftet videre at det var smuglerne som bestemte smuglerruten, og at det var ulike veien en kunne rømme. Vitnet D opplyste at det er mange som flykter til Tyrkia.

As forklaring er troverdig. Det er ingen grunn til å betvile denne.

A kan ikke returneres til Iran da det er nærliggende fare for at han der vil miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Ved denne vurderingen må man også ta hensynt til at A har vært politisk aktiv i Norge. Vitnet D har opplyst at det er livsfarlig å sende medlemmer av KDPI tilbake til Iran.

A har lagt ned slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 19. mars 2009 kjennes ugyldig.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale A sakskostnader både for tingrett og lagmannsrett.

Staten v/Utlendingsnemnda har i det vesentlige anført:

Avgjørende for sakens utfall er om As asylhistorie er troverdig. Dersom den er troverdig, er vedtaket ugyldig.

Staten er av den oppfatning at ankende part har gitt til dels motstridende og lite troverdige forklaringer på sentrale punkter i saken, og at ankende parts historie alt i alt ikke fremstår som troverdig. Det er flere opplysninger som er i strid med generell kunnskap om Iran, og det er flere opplysninger som virker usannsynlige. Staten viser bl.a. til forklaring fra landrådgiver Sidsel Wiborg i Landinfo.

Det fremkommer av forklaringen fra Wiborg at det i 2005 ikke var vanlig å tildekke ansiktet under demonstrasjoner. Ut fra det Landinfo kjenner til, er det videre ikke noe som tyder på at eksilpartiene styrer virksomhet i Irak. Det er ikke noe kildemateriale som bekrefter dette. Tvert om.

Landrådgiver Wiborg hadde ikke hørt om den aktuelle demonstrasjonen. Hun mente at dersom det hadde vært en slik demonstrasjon, ville man kunne finne opplysninger om denne på kurdiske nettsteder. Hun opplyste videre at Sardasht er et tradisjonelt « smuglerreir », og ikke noen base for KDPI.

Det er flere forhold ved As forklaringer om flukten som svekker troverdigheten av forklaringen. Det er tvilsomt om en voksen mann kan gjemme seg i en tandoriovn. Plasseringen av tandoriovnen har variert i forklaringene. Det fremstår videre som usannsynlig at 12 sikkerhetsagenter skulle ha oversett gjemmestedet. De er kjent for sin grundighet og effektivitet. Sikkerhetsagentene ville ha funnet ovnen selv om den var bortgjemt.

Fluktruten som ble valgt var unaturlig dersom A virkelig var i fare. Veien til Irak var mye kortere, og alle som søkte oppholdstillatelse i Irak ville fått dette. Det er lite trolig at A, som etter sigende var i tidsnød og i fare, skulle velge en rute som var tidkrevende, og der faren for å bli oppdaget var stor. Det er heller ingen opplysninger om uro på grensen mellom Iran og Irak på dette aktuelle tidspunkt.

A forklarte at han ble smuglet ut på kreditt. Wiborg hadde aldri hørt om at smuglere aksepterte kreditt.

Det er etter statens oppfatning ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at bekreftelsen fra KDPIs kontor i Paris. Den er generell, og det er vanlig at denne type bekreftelser fremsettes i asylsaker. Det kan tyde på at de er lette å få tak i.

Brevet fra C er dels i strid med As forklaring vedrørende bakgrunnen for demonstrasjonen og hvem som var med på å ta ned/brenne flagget. Staten finner det videre påfallende at Cs forklaring først kommer i lagmannsretten. Lagmannsretten må være varsom med å legge forklaringen til grunn.

Staten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at As forklaring ikke fremstår som troverdig, og at han ikke har rett til asyl.

A har heller ikke rett til vern mot retur etter utlendingsloven § 15. A har ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at han ved retur « kan frykte for forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning ». Han har heller ikke sannsynliggjort at han står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur til Iran. Ved vurderingen må en legge faktum på vedtakstidspunktet til grunn.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmanneretten.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

Flyktning som er i riket eller på norsk grense har etter søknad rett til asyl, jf. utlendingsloven (1988) § 17 første ledd. Som flyktning regnes en person som har « en velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse;. », jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A.

Det kreves sannsynlighetsovervekt for å kunne konstatere flyktningstatus, jf. forarbeidene til utlendingsloven av 2008, Ot.prp.nr.75(2006-2007) pkt 5.2.3.1. Om bevisvurderingen heter det:

Det har i praksis vært foretatt en fri bevisvurdering, og hvilke bevis som har vært tillagt hvilken vekt kan vanskelig beskrives uttømmende. Hva som kan forventes av informasjon fra en asylsøker vil kunne varierende beroende på anførslenes innhold og personlige forutsetninger. Generelt kan det sies at så vel innholdet i søkerens forklaring, hvorvidt den er detaljert eller overfladisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger vil ha betydning.

– –

I UNHCHRs håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling er følgende prinsipielle utgangspunkt fastsatt:

Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å « bevise » alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser saken generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Det er erkjent fra statens side at den virksomhet A har beskrevet, herunder brenning av det iranske flagget, vil oppfylle kravet til flykting i lovens forstand. Sakens hovedspørsmål blir således om det er sannsynlighetsovervekt for at As historie er sann. Ved vurderingen skal tvil komme A til gode forutsatt at historien etter en samlet vurdering fremstår som troverdig, og den ikke er i strid med allment kjente fakta.

A har gitt forklaringer til politiet og utlendingsmyndighetene, og han har forklart seg i tingretten og i lagmannsretten. Lagmannsretten er av den oppfatning at A i det vesentlige har gitt sammenfallende forklaringer. Etter rettens vurdering må en i denne sammenheng se hen til at ikke alle spørsmål er presise, og at de kan forstås forskjellig. A svarte således eksempelvis nei i asylintervjuet til om han var medlem av eller var tilknyttet en politisk gruppe/organisasjon. I samme intervju fikk han spørsmål om hva han gjorde for KDPI. A besvarte dette spørsmål. I retten har han forklart at han sympatiserte med KDPI. Etter lagmannsrettens vurdering står forklaringen i lagmannsretten ikke i strid med forklaringen i asylintervjuet. Lagmannsretten bemerker videre at det generelt sett er en fare for at detaljer kan bli borte/misforstås ved bruk av tolk.

Staten har anført at det er flere forhold som svekker troverdigheten av forklaringen. Lagmannsretten er enig i at det er enkelte forhold som gir grunn til å trekke forklaringen i tvil, mens andre forhold som er påpekt, kan ha sin naturlige forklaring.

Landrådgiver Wiborg forklarte at det i 2005 ikke var vanlig å skjule ansiktet ved demonstrasjoner i Iran. Lagmannsretten legger det til grunn. Retten er imidlertid av den oppfatning at dette ikke nødvendigvis betyr at A ikke snakker sant når han forklarer at B og han selv samt et flertall av demonstrantene var tildekket. Dersom det medfører riktighet at B hadde fått ordre om å brenne flagget, jf. nedenfor, ville det vært naturlig om de tildekket seg. Retten viser til at det å brenne det iranske flagget er ansett som en svært alvorlig handling, med store konsekvenser for gjerningsmennene, og at B og A var klar over at demonstrasjonen ble filmet av iranske myndigheter. Retten viser også til at Wiborg uttalte seg om hva som var vanlig.

Wiborg forklarte videre at så vidt hun kjenner til, så styrer ikke eksilpartier virksomhet i Iran. Det var ikke noe kildemateriale som bekrefter at hendelser blir styrt utenfra, tvert i mot. Hun beskrev også at KDPIs stilling i Iran var sterkt svekket. Lagmannsretten er enig med staten i at dette gir grunn til å spørsmålstille forklaringen fra vitnet C. Han forklarte at han drev utstrakt protestvirksomhet inne i Iran ved at han ga ordre til medlemmer/sympatisører i Iran per telefon/internett. Han opplyste at det var han som hadde gitt ordren til brenningen av flagget, og at A var med på brenningen. På den annen side har retten ikke annet kjennskap til C ut over at han opplyste at han tidligere har søkt asyl i Sverige, og at han nå er svensk statsborger. Retten legger også til grunn at han representerer KDPI i Sverige. Det er således ingen øvrige holdepunkter for at han skulle forklare seg uriktig. Han har forklart seg under vitneansvar. En kan vel videre ikke se bort fra at illegal virksomhet dels også kan styres fra utlandet, selv om en ikke har kildemateriale som kan verifisere dette.

Landrådgiver Wiborg hadde ikke hørt om den aktuelle demonstrasjonen. Hun opplyste at dersom det hadde vært en slik demonstrasjon, ville man kunne finne opplysninger om dette på kurdiske nettsteder. Ingen av partene har etter det som er opplyst forsøkt å lete etter slik informasjon.

Det er etter lagmannsrettens vurdering ikke nødvendigvis påfallende at det tok om lag 11 måneder fra flaggbrenningen til B ble pågrepet. Retten viser til at B og A var tildekket, og således ikke lette å identifisere. Det er for øvrig ingen opplysninger i saken om hva som førte til arrestasjonen av B, eller hvorledes det kom frem at han og A var med på brenningen av flagget utenfor guvernørboligen 11 måneder tidligere. Han kan således ha blitt pågrepet i en annen sammenheng.

Staten har reist tvil om det er mulig å gjemme seg i en tandoriovn. Wiborg hadde ikke kjennskap til tandoriovner som var så store, men presiserte at hun ikke var noen ekspert på tandoriovner. Så vel A som vitnet C, som begge er fra Iran, har imidlertid forklart at slike ovner finnes. Ut fra den foreliggende bevissituasjon kan ikke lagmannsretten se bort fra at dette medfører riktighet.

A har i asylintervjuet ikke blitt spurt om eller sagt klart hvor tandoriovnen befant seg. Han forklarte at « de sjekket grundig inne i huset, men ikke så mye utenfor, dessuten var det mørkt ». I tingretten tegnet han tandoriovnen inne i et lite frittstående rom i et hjørne på gårdsplassen. I lagmannsretten har han i tillegg opplyst at det var mørkt i dette rommet og i ovnen. Staten har påpekt at forklaringene ikke er sammenfallende. Lagmannsretten er enig i at det kan synes påfallende at ovnens plassering ikke ble forklart enklere ved første anledning. På den annen side synes ikke plasseringen å ha blitt problematisert. A ble ikke spurt direkte hvor ovnen var, og forklaringene er ikke nødvendigvis motstridende.

Lagmannsretten er enig med staten i at det synes påfallende at 12 personer fra sikkerhetstjenesten ikke fant gjemmestedet. Det kan imidlertid ha sin naturlige forklaring, avhengig av gjemmestedet og forholdene for øvrig. Her har man ingen detaljerte opplysninger.

Landrådgiver Wiborg har forklart at hun aldri har hørt om at smuglere utfører oppdrag på kreditt. Hun var videre av den oppfatning at den uten tvil ville ha vært tryggere å flykte direkte til Irak. Hun viste til at dette var langt nærmere. Selv om det var fullt mulig å flykte til Tyrkia anså hun det mer risikofylt. Hun var ikke kjent med uro på grensen mellom Irak og Iran på det aktuelle tidspunkt.

Lagmannsretten er enig i at det umiddelbart synes enklere å flykte til Irak. Sikkerhetspolitiet var etter ham, og man skulle tro at det var minst risiko forbundet med en vesentlig kortere reiserute i Iran. På den annen side gjemte A seg i seks dager før han flyktet videre. Situasjonen kunne ha roet seg. Det er også opplyst at det er smuglerne som bestemmer fluktruten, og at reise til Tyrkia gjør fortsettelsen av smuglingen til Europa enklere. Det er i følge Wiborg ikke visumplikt til Tyrkia for iranere.

Landrådgiver Wiborg var ikke kjent med at mennesker smugles på kreditt. Lagmannsretten vil anta at det vanligvis kreves forhåndsbetaling, men kan ikke se bort fra at etterskudds betaling etter omstendighetene kan forekomme, for eksempel grunnet tidsaspektet, sikkerhetsstillelse, forholdet mellom smugleren og oppdragsgiver m.v.

Selv om det kan reises spørsmål ved enkelte punkter i As forklaringen, og det derfor kan reises tvil om forklaringen, fremstår den som sammenhengende. Den er til dels underbygget av vitneforklaringer, og den er ikke i strid med allment kjente fakta. Ut fra at tvilen skal komme A til gode, har lagmannsretten ved en samlet vurdering kommet til at hans asylhistorie må legges til grunn som sannsynliggjort.

Utlendingsnemndas vedtak blir etter dette å oppheve.

A har vunnet saken og har krav på full erstatning av sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd jf. § 20-9 annet ledd. Unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd er vurdert men finnes ikke anvendelig.

Advokat Asgeir Thomassen har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på til sammen 120 168 kroner. Salær, inklusive merverdiavgift, utgjør 87 500 kroner. Advokat Wallann er kjent med kravet. Det er ikke fremsatt innsigelser. Lagmannsretten anser kostnadene som nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, og kravet tas til følge.

Advokat Thomassen la ned krav om dekning av erstatning av utgifter i tingretten med 79 331 kroner. Det fremkom ingen innsigelse mot kravet. Lagmannsretten finner omkostningene nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, og tar kravet til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.

Utlendingsnemndas vedtak oppheves.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda betaler As sakskostnader for tingrett og lagmannrett med til sammen 199.499 – etthundreognittinitusenfirehundreognittini – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo