Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-134086
Dokumentdato : 19.11.2012

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Avslag på asyl for iranske asylsøkere som hadde konvertert til kristendommen etter å ha forlatt Iran.

To iranske asylsøkere som hadde konvertert til kristendommen etter å ha forlatt Iran krevde at Utlendingsnemndas avslag på asyl skulle kjennes ugyldig. De fikk ikke medhold i tingretten og heller ikke i lagmannsretten. På basis av Landinfos materiale ble det lagt til grunn at det var lite sannsynlig at søkerne ville bli forfulgt i lovens forstand, gitt at de ville praktisere sin religion uten å misjonere utad. Forholdet til Rt-2012-494 og storkammeravgjørelse i EU-domstolen av 5. september 2012 ( 62011CJ0071, 611CJ0071) drøftet.

Saken gjelder om Utlendingsnemndas (UNE) vedtak og senere beslutning om avslag på søknad om asyl, hovedsakelig begrunnet med at de to søkerne fra Iran har konvertert til kristendommen, er ugyldige.

Framstilling av saken

       B og A, begge født i 1956, er iranske statsborgere fra Teheran. Ektefellene har to sønner født i henholdsvis 1985 og 1987. De er bosatt i Danmark.

       B har videregående skole og har vært ansatt i Iran Air i 24 år. A har bachelorgrad i engelsk litteratur og mastergrad i industriledelse. I følge As forklaring arbeidet han i 1996 for en organisasjon under Forsvarsdepartementet. Han ble da fengslet i tre uker og torturert, noe som skal ha medført at han fikk psykiske problem og som følge av det ble voldelig.

       I desember 1999 reiste B med sine to sønner til Danmark. I 2001 ankom A Danmark under sin yngre brors eller sin svogers identitet og søkte asyl. I 2003 inngikk A et proforma ekteskap med en dansk kvinne som døde kort etter. I begynnelsen av 2005 kom ektefellene i kontakt med en prest i Silkeborg på Jylland, og den 26. juni 2005 ble de døpt der.

       Den 6. desember 2005 fikk B og A avslag på oppholdstillatelse i Danmark. Den 13. februar 2006 kom de til Norge og søkte om asyl. Parets to sønner ble værende i Danmark.

       Ekteparet har bodd på Jæren de siste årene. Som lagmannsretten kommer tilbake til har de deltatt i bl.a. menighetsarbeid der.

       Ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 22. oktober 2007 fikk både B og A avslag på asyl. De påklaget avslagene. UDI fant ikke grunn til å omgjøre vedtakene, men ga klagene oppsettende virkning. I vedtak 20. november 2009 bestemte UNE at klagene ikke ble tatt til følge verken etter § 17, § 15 eller § 8 i utlendingsloven av 1988.

       I stevning til Oslo tingrett datert 18. februar 2010 gikk B og A til søksmål mot UNE med påstand om at vedtakene var ugyldige. Samtidig ble det fremsatt begjæring om midlertidig forføyning. Hovedforhandlingen i saken ble avholdt 26. og 27. mai 2010.

       Den 10. juni avsa Oslo tingrett dom og kjennelse med slike slutninger: 

Domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda blir frifunne. 
2. A og B skal betale staten v/Utlendingsnemnda 32.000 – trettitotusen – kroner i sakskostnader innan 2 – to – veker frå forkynninga av dommen her.

 
Slutning i orskurd:

1. Kravet om mellombels åtgjerd blir ikkje teke til følgje. 
2. A og B skal betale staten v/Utlendingsnemnda 3.000 – tretusen – kroner i sakskostnader innan 2 – to – veker frå forkynninga av dommen her. 

       B og A anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten v/UNE har tatt til motmæle.

       Ved lagmannsrettens kjennelse av 28. april 2011 ble anken over tingrettens kjennelse i forføyningssaken forkastet.

       Ankeforhandling var opprinnelig berammet til 30. og 31. august 2011, men saken ble utsatt, idet B og A krevde omgjøring av vedtakene. Sakene ble undergitt behandling i nemndmøter 14. februar 2012. I beslutninger datert 28. mars 2012 ble det bestemt at omgjøringsbegjæringene ikke skulle tas til følge. Sakene ble denne gang vurdert etter §§ 28 flg. i utlendingsloven av 2008.

       Ankeforhandling ble holdt 6. og 7. november 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. B og A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Landrådgiver Sidsel Wiborg ble ført som sakkyndig vitne. Ytterligere fire vitner avga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

       De ankende parter, B og A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Det er ikke bestridt at B og A har konvertert til kristendommen og at konverteringen er alvorlig ment.

       Bedømmelsen av om de har krav på beskyttelse må skje etter de samme retningslinjene som Høyesterett har bygget på i avgjørelsen i Rt-2012-494. Det vises særlig til avsnitt 57 og 58. Det samme følger også direkte av definisjonen i artikkel 1 A(2) i Flyktningekonvensjonen. Det er uten betydning at det i den saken var tale om homofili. Bemerkningene i avsnittene 79 og 80 i EU-domstolens dom av 5. september 2012 ( 62011CJ0071, 611CJ0071) kan ikke tas til inntekt for et annet syn. Justisdepartementets instruks til Utlendingsdirektoratet foranlediget av ovennevnte dom, tilsier heller ikke at det er grunnlag for å vurdere forfølgelse på grunn av religion annerledes enn forfølgelse på grunn av homofili. Det er derfor feil når tingretten bygger sin avgjørelse på at B og A kan tilpasse seg de trange rammene for å utøve kristendommen, uten å ta opp grunnen til at de eventuelt vil tilpasse seg rammene. De kan ikke uten videre nektes asyl under henvisning til at forfølgelsesfaren er mindre dersom de opptrer diskré.

       Det gjøres gjeldende at B og A vil bli utsatt for alvorlig forfølgelse i lovens forstand. Det vises til avsnitt 35 i Rt-2012-494. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for forfølgelse for å ha krav på beskyttelse, og dess alvorligere forfølgelse det er risiko for desto mindre skal det til. Det forhold at man for eksempel ikke kan fortelle om sin tro på arbeidsplassen innebærer en alvorlig begrensning.

       Når det gjelder forholdene i Iran har man sett en betydelig forverring de siste årene. Konvertering (frafall fra islam – apostasi) er etter sharia belagt med dødsstraff for menn og livsvarig fengsel for kvinner. At det er så få saker må ses i lys av at konvertitter presses og trues til å frasi seg sin kristne tro. Hvis man er åpen om si tro i sin omgang med andre, vil dette bli lagt merke til og medføre anmeldelse og arrestasjon. Myndighetene har meget god oversikt og vil derfor oppdage det dersom man er åpen om sin tro.

       Ved vurderingen av hvordan B og A ønsker å leve ut sin tro i Iran bør man ta utgangspunkt i hvordan de praktiserer sin tro her i landet. Begge arbeider aktivt i menigheten og i Kristent interkulturelt arbeid (KIA). B er dessuten medlem i en kvinnelig misjonsforening. A har formidlet kontakt mellom en iraner og presten på X hvor de bor. Deres arbeid omfatter derfor misjonering. Det ligger også i det å være kristen at man ønsker å fortelle om sin tro. Det vises til at vitnet C forklarte at B og A, i likhet med mange andre konvertitter, har et sterkt behov for å dele sin tro. Hvis de ved en retur velger å holde sin tro skjult, vil det utelukkende skyldes frykten for forfølgelse og særlig frykt for tortur.

       Det foreligger særlige forhold som gjør B og A særlig utsatt. På grunn av den flyktningspionasje som foregår, vet myndighetene sannsynligvis at de er døpt. De har dessuten ved flere anledninger vært trukket frem i media. Videre må man regne med at Bs bror i Danmark har fortalt eller vil fortelle myndighetene om deres opptreden i Danmark og om konverteringen. Det er dessuten en risiko for at As eldste bror, av hensyn til arvereglene, vil ha interesse i å anmelde ham for apostosi. De vil antagelig bli stoppet for en grundig kontroll ved innreise, bl.a. på grunn av As fortid og det forhold at han reiste ulovlig ut av Iran. Når det gjelder problemer knyttet til kontroll ved innreise vises det til EMDs dom i sak R.C. v. Sverige av 9. mars 2010. Det foreligger en rekke faremomenter som både hver for seg og samlet er tilstrekkelig til at B og A har krav på beskyttelse.

       De ankende parter har lagt ned slik påstand:

1. UNEs vedtak av 22.11.09 og 28.3.12 er ugyldige. 
2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A og B sine saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. 

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Spørsmålet i saken er om ektefellene har en « velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ... religion ... ». Om det er gammel eller ny lov som anvendes er uten betydning for vurderingen av om det skal gis beskyttelse. Det vises til avgjørelsen i Rt-2011-1481, avsnittene 30-33.

       UNE slutter seg i hovedsak til tingrettens begrunnelse.

       Søkernes generelle troverdighet er relevant ved fastleggingen av det faktiske grunnlaget som risikovurderingen skal bygge på. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at risikoen for forfølgelse vil bli realisert. Det vises til Rt-2011-1481 avsnittene 35-47. Om betydningen av manglende troverdighet vises særskilt til avsnitt 46. Bevisregelen er begrunnet med at forhold som har skjedd i hjemlandet ofte ikke lar seg etterprøve. Denne begrunnelsen slår ikke til i forhold til bevistemaer om forhold i Norge som enkelt kan belyses gjennom vitneførsel.

       Når det gjelder terskelen for hva som skal anses som forfølgelse i lovens forstand vises det til uttalelsen på side 84 i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) hvor det uttales at en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet ikke uten videre gir rett til internasjonal beskyttelse.

       Etter den foreliggende kunnskapen om situasjonen i Iran er det ikke på generelt grunnlag fare for forfølgelse av konvertitter. Selv om det har skjedd en forverring i Iran de siste årene, er fortsatt risikoen for forfølgelse av konvertitter liten, dersom konvertitten ikke driver aktiv, utadrettet misjonering i tradisjonell forstand. Basert på Landinfos opplysninger må det skilles mellom kontakt utad for å omvende fremmede og det å snakke med folk man omgås privat. Det er helt usannsynlig at de B og A vil misjonere i tradisjonell forstand. Slik er det også vurdert i nyere rettspraksis.

       Når det gjelder de særlige forhold som var påberopt for tingretten, slutter UNE seg i det vesentlige til tingrettens vurderinger på side 13-17. Saken er for lagmannsretten ytterligere konsentrert om spørsmålet om beskyttelsesbehov som følge av konverteringen og spørsmålet om misjonering ved retur. Det er derfor vært lite bevisførsel om andre særlige forhold som skulle tilsi et behov for vern.

       Staten fester ikke lit til Bs og As forklaring om at de føler seg forpliktet til å spre det kristne budskap ved retur. De har tidligere løyet overfor danske myndigheter, og A har ødelagt sine egne dokumenter. De har tilpasset sin forklaring. De er nå klar over at spørsmålet om misjonering er det springende punkt. De har heller ikke drevet noen misjonsvirksomhet i Norge. Dersom de hadde gjort det, ville det være naturlig å føre vitner som kunne bekrefte det. Staten fester heller ikke lit til at skrivet på side 1 i faktisk utdrag er skrevet av Bs bror, D, og sendt danske utlendingsmyndigheter. Uansett er det noe annet å tyste om proformaekteskap enn å tyste om konvertering.

       Dommen i Rt-2012-494 har ikke direkte overføringsverdi. Den statspraksis dommen bygger på omfatter ikke andre asylgrunnlag enn homofili. Det er ikke grunnlag for en dynamisk tolking av Flyktningkonvensjonen. Det vises i den sammenheng også til Justisdepartementets instruks til UDI av 22. juni 2012. Man finner heller ikke spor av den årsaksmetoden som anvendes i Rt-2012-494 i EU-domstolens dom av 5. september 2012.

       Uansett spørsmålet om hva Høyesterett ville kommet til når det gjelder de generelle retningslinjene, er det i denne saken ikke frykt for forfølgelse som gjør at de ankende parter ikke ville drive utadrettet misjonering i tradisjonell forstand ved eventuell retur.

       Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes. 
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger. 

Lagmannsrettens bemerkninger

       Lagmannsretten skal ta stilling til om Utlendingsnemndas to vedtak av 20. november 2009 og de to beslutningene av 23. mars 2012 om ikke å omgjøre disse vedtakene, er ugyldige. Lagmannsretten kan prøve UNEs rettsanvendelse og bevisbedømmelse fullt ut.

       Spørsmålet om krav på vern må selvsagt vurderes separat for de to ektefellene. Når det gjelder det helt sentrale grunnlag som gjøres gjeldende for kravet om beskyttelse, nemlig ektefellenes kristne tro og aktivitet, er det imidlertid ingen grunn til å vurdere de to ektefellene ulikt. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.

       Vedtakene av 20. november 2009 er truffet etter bestemmelsene i §§ 15-17 i utlendingsloven av 1988, jf. Flyktningkonvensjonens artikkel 1 A, mens det i beslutningene av 23. mars i år er §§ 28-30 i den nye utlendingsloven av 15. mai 2008 som er anvendt, jf. overgangsregelen i § 20-5 i utlendingsforskriften av 15. oktober 2009.

       I den nye utlendingsloven skal både de som omfattes av den tradisjonelle flyktningdefinisjonen i konvensjonen artikkel 1 A (2) og de som omfattes av vernet etter EMK artikkel 3, anerkjennes som flyktninger og gis asyl, jf. § 28 første ledd bokstav a) og b). De som var omfattet av § 15 første ledd annet punktum i 1988-loven fikk vern, men ikke flyktningstatus tidligere. Videre skal søkere, i motsetning til hva som var tilfellet etter tidligere lov, som hovedregel anerkjennes som flyktninger også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren har forlatt hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger, slik tilfellet er i vår sak (subjektiv sûr place). Det vises til § 28 tredje ledd første punktum.

       Når det gjelder de materielle vilkårene for å oppnå vern, er det imidlertid ingen forskjell mellom gammel og ny lov, iallfall ikke for de spørsmål som vår sak reiser. Det samme gjelder kravene til bevis- og risikovurderingen. Det vises til avsnitt 30 i Rt-2011-1481.

       Hovedvilkårene for anerkjennelse som flyktning fremgår nå av § 28 første ledd. Vilkårene er nærmere presisert og avgrenset i § 28 andre ledd følgende og i § 29 og § 30. § 28 første ledd lyder slik:

        En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1A og protokoll 31. januar 1967, eller 
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 

       Som nevnt er det etter det som er anført for lagmannsretten, først og fremst forfølgelsesgrunnen religion som er aktuell i saken.

       Rettskildebildet når det gjelder bevis- og risikovurderingen er gjennomgått i avsnittene 35-46 i Rt-2011-1481. I avsnitt 43 siteres følgende uttalelse i spesialmotivene på side 414 i Ot.prp.nr.75 (2006-2007):

        Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. 

       Som en oppsummering av rettstilstanden uttaler førstvoterende følgende i avsnitt 45 og 46:

        (45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
        (46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

Retningslinjer for asylvurderingen med utgangspunkt i bl.a. avgjørelsen i Rt-2012-494

       B og A har som nevnt konvertert til kristendommen, og – som lagmannsretten kommer tilbake til – deltar de aktivt i kristent samvær og arbeid på Jæren og i Stavangerområdet. Advokat Saastad har gjort gjeldende at asylvurderingen må bygge på den samme betraktningsmåte som er benyttet i Rt-2012-494 som gjaldt forfølgelse av homofile. Betraktningsmåten er oppsummert slik i avsnitt 57 og 58:

        (57) Det skal altså ikke legges til grunn at asylsøkeren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer når det gjelder seksuell orientering. Det må i stedet spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press – såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om « velbegrunnet frykt for forfølgelse » anses oppfylt. 
        (58) Der begrunnelsen for hemmeligholdet er sammensatt, må ikke årsakskravet forstås så strengt at det i realiteten utelukker søkere som har reell grunn til å frykte forfølgelse, når denne frykten er sentral for vedkommendes valg. 

       Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, vil lagmannsretten, uten å gå i dybden, komme med noen bemerkninger som Høyesteretts dom foranlediger. Det er to spørsmål Høyesterett har tatt stilling til her.

       For det første kan ikke asylsøkeren henvises til å skjule sin legning, dersom han eller hun selv akter å stå åpent frem. Finner man det bevist at søkeren ved retur kommer til å være åpen om sin seksuelle orientering og at han risikerer forfølgelse på grunn av det, skal vedkommende gis beskyttelse.

       For det andre skal man ikke uten videre avslå asylsøknaden hvis man finner det bevist at søkeren ved retur vil skjule sin legning og av den grunn vil unngå risiko for forfølgelse. Hvis den eneste grunnen til at vedkommende vil skjule sin legning, er at han med rette frykter å bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand eller hvis slik frykt er en vesentlig delårsak til søkerens standpunkt om å skjule sin legning, skal han også tilstås asyl.

       Mye taler etter lagmannsrettens mening for at den samme betraktningsmåte som Høyesterett la til grunn for homofile, også skal anvendes hvor forfølgelsesgrunnen er religion. Det vises for det første til at Høyesterett fant at den forståelsen som ble lagt til grunn var best i samsvar med Flyktningkonvensjonens ordlyd og formål, iallfall for så vidt gjelder det første elementet lagmannsretten har trukket frem foran. For det annet er det vel vanskelig å peke på reelle grunner som tilsier at religiøs tro og praksis bør vurderes annerledes enn seksuell legning og praksis.

       På den annen side la Høyesterett også vekt på praksis i andre stater. Etter det lagmannsretten forstår, kan ikke en slik praksis påvises for andre forfølgelsesgrunner enn homofili. Lagmannsretten viser videre til følgende uttalelse som UNE har trukket frem i de spesielle bemerkningene i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 84:

        Som det fremgår i kapittel 5.2.2.3 ovenfor, er Advokatforeningen skeptisk til at det i første ledd bokstav a stilles krav om at det må foreligge en « alvorlig krenkelse » av grunnleggende menneskerettigheter. 
        Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (jf. kapittel 5.2.2.1 foran), vil utgjøre forfølgelse. 

       UNE har også vist til at Justisdepartementet i en instruks presiserer at betraktningsmåten bare skal anvendes overfor homofile. I instruksen er det bl.a. trukket frem at den engelske avgjørelsen Høyesterett omtaler, er kritisert i teorien. Slik lagmannsretten oppfatter det, knytter den kritikken Justisdepartementet viser til, seg til spørsmålet om søkere som ikke vil eksponere seg og derved vil unngå forfølgelse, skal gis beskyttelse, der årsaken for ikke å ville eksponere seg er frykt for forfølgelse.

       Endelig har partene også vist til en storkammeravgjørelse i EU-domstolen 5. september 2012 (C-71/11, C-99/11), som gjaldt en ahmadiyyamuslim fra Pakistan. Slik lagmannsretten forstår denne avgjørelsen, konkluderer domstolen med, jf. dommens avsnitt 79 og 80 og slutningens punkt 2, at en søker som vil praktisere sin religion og av den grunn med rette frykter forfølgelse, har krav på beskyttelse. Myndighetene kan ikke « expect the applicant to abstain from those religious activities ». Derimot har EU-domstolen ikke tatt stilling om en søker som ikke vil eksponere seg på en måte som gir grunn til frykt for forfølgelse, likevel skal gis beskyttelse, hvis grunnen til den manglende eksponering helt eller delvis vil være frykten for forfølgelse.

       Lagmannsretten mener at det samlede rettskildebildet taler for at en søker som ved retur antas å ville utøve en religiøs aktivitet som vil utsette vedkommende for alvorlig forfølgelse, har krav på beskyttelse. Det kan altså ikke vises til at vedkommende ikke har noe å frykte, hvis han ikke praktiserer sin religion. Hvorvidt også det andre spørsmålet Høyesterett tok stilling til, nemlig spørsmålet om den som ikke vil stå åpent frem på grunn av at vedkommende frykter forfølgelse, skal få beskyttelse, også hvor forfølgelsesgrunnen er religion, anser lagmannsretten som mer usikkert.

       Som lagmannsretten kommer tilbake til, finner lagmannsretten det uansett bevist at B og A ikke vil drive religiøse aktiviteter som innebærer at de vil bli utsatt for tiltak som er så alvorlige at de kan anses som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand.

Situasjonen for kristne i Iran

       Landrådgiver Wiborg i Landinfo møtte for lagmannsretten og forklarte seg. Det foreligger også flere notater fra Landinfo i saken. Det siste er et temanotat med tittelen « Iran: Kristne og konvertitter », datert 7. juli 2011. Landinfos opplysninger og vurderinger bygger på et bredt kildetilfang som bl.a. omfatter skriftlig materiale og opplysninger for øvrig fra internasjonale menneskerettsorganisasjoner, UNHCR og andre FN-organisasjoner, egen og andre lands utenrikstjenester og egne reiser. Når det gjelder situasjonen for kristne, bygger Landinfo også på opplysninger og vurderinger fra kristne organisasjoner. Lagmannsretten bygger på at Landinfos opplysninger og vurderinger holder god kvalitet og er pålitelige. De følgende bemerkningene bygger på landrådgiver Wiborgs forklaring.

       Det er fra gammelt av flere mindre kirkesamfunn i Iran, delvis basert på etnisitet, som har godkjenning fra myndighetene til å drive sin virksomhet innad. Disse kristne er, i likhet med jøder og zoroastere, beskyttet av grunnloven. Det er også flere etablerte og lovlige kirkesamfunn av konvertitter, bl.a. den anglikanske kirke. Endelig finnes det ulike kristne nettverk som ikke er lovlige. Disse har ikke synlige gudshus (kirker), og møtes i private hjem. Disse nettverkene omtales også som « hjemmekirker ».

       Konvertering er ikke belagt med straff etter straffeloven som er under revisjon. Men frafall fra islam (apostasi), herunder det å konvertere til kristendommen, anses etter islamsk lov som en alvorlig forbrytelse og det er en utbredt oppfatning at konvertering etter sharia bør føre til dødsstraff for menn og med livsvarig fengsel for kvinner. Det er imidlertid sjelden at noen tiltales for konvertering, og det er bare ett eller et lite fåtall kjente saker fra de siste årtier hvor det er avsagt dødsstraff. Dette har i noen grad sammenheng med at frafalne etter sharia skal få fire muligheter for å avsverge sin tro, og at konvertitter som det reises saken mot utsettes for et sterkt press for å oppgi syn nye tro. I tråd med dette er misjonering overfor muslimer generelt sett forbudt, også for etablerte kirkesamfunn.

       Landrådgiver Wiborg antok at det var lite sannsynlig at B og A ville få innpass i noen av de etablerte protestantiske kirkesamfunnene ved retur, med mindre de hadde noen trosfeller som kunne gå god for dem. De etablerte kirkesamfunnene er engstelige for infiltrering og ønsker ikke problemer med myndighetene. Man kan derfor ikke regne med at B og A eventuelt vil forsøke å knytte seg til et hjemmekirkemiljø. Lagmannsretten legger videre til grunn at kristne som tilhører hjemmekirkemiljøer er en sårbare gruppe. Man må videre regne med at iranske myndigheter gjennom flyktningspionasje, skaffer seg kunnskap blant annet om iranere som konverterer i eksil, og at både lovlige kirker og ulovlige kristne nettverk overvåkes med henblikk på å hindre nyrekruttering. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at de følger opp opplysninger om dette i forbindelse med innreise. I praksis har det tradisjonelt vært liten risiko for at konvertitter blir forfulgt bare på grunn av sin tro.

       Det har funnet sted en klar forverring av den generelle menneskerettssituasjonen i de senere årene, særlig etter valget i 2009 som ble etterfulgt av omfattende protester. Dette har også medført en mer utstrakt overvåkning av kristne miljøer og flere aksjoner, herunder arrestasjoner av kristne. De fleste fengslingene er kortvarige. Fengselsforholdene kan være kummerlige og tortur forekommer, men er ikke utbredt.

       Til tross for forverringen som har funnet sted, er det ifølge Landinfo liten risiko for at personer som ikke misjonerer åpenlyst eller opptrer synlig utad som organisatorer eller ledere, blir utsatt for overgrep som har karakter av forfølgelse i lovens forstand, for eksempel fengsling av lengre varighet eller tortur. Det samme er også lagt til grunn av Borgarting lagmannsrett i dom 24. februar 2012 med grunnlag i forklaring fra landrådgiver Are Hovdenakk i Landinfo. I iransk tradisjon er det et skarp skille mellom offentlig og privat sfære, og innen den private sfære er spillerommet for ulike livsstiler stort, også med hensyn til religionsutøvelse.

Hva risikerer B og A på grunn av sin kristne tro ved retur til Iran?

       UNE har fremhevet at ektefellenes opplysninger, må vurderes i lys av at de tidligere, særlig til myndighetene i Danmark, har gitt uriktige opplysninger og fremsatt påstander som fremstår som usannsynlige, og at de også for øvrig har opptrådt på en måte som svekker deres troverdighet. Lagmannsretten er enig i at B og A tidligere har uttalt seg og opptrådt slik, at deres troverdighet i utgangspunktet er svekket, men finner det ikke nødvendig å gå inn i enkelthetene på dette punkt. Lagmannsretten finner det nemlig klart at ektefellene i dag er overbeviste kristne. Det er heller ikke bestridt av UNE. Den forklaring ektefellene har gitt om sin tro og sin trosrelaterte aktivitet er i hovedsak bekreftet av vitneforklaringer fra en tidligere prest i X og tidligere leder i KIA (Kristent interkulturelt arbeid) i Rogaland som begge kjenner ektefellene godt.

       Advokat Saastad har gjort gjeldende at man ved vurderingen av hvordan B og A ønsker å leve ut sin tro i Iran, bør ta utgangspunkt i hvordan de praktiserer sin tro her i landet. Lagmannsretten er enig i at det er et naturlig utgangspunkt.

       Lagmannsretten legger til grunn at ektefellene er faste kirkegjengere i menigheten på X, og at de dessuten er aktivt med i det sosiale og kristne arbeidet som drives av KIA, bl.a. ved å hjelpe til med avvikling av ulike arrangementer. B er i tillegg medlem i en kristen kvinneforening. Ektefellene har også vært med presten til asylmottaket på X. Både i menigheten og ellers inngår bønn og samtaler om religiøse temaer i samværet. De anfører at de arbeider for å spre kristendommen i handling ved å hjelpe og vise kjærlighet til andre, og ved å snakke om det kristne budskap hvis den annen part er interessert i det. De har en kristen omgangskrets og hjemmet deres er preget av deres tro med bilder, kors og bibel. De har på seg kors og har også kors i bilen.

       B sa i sin forklaring at hun og mannen risikerte å bli arrestert ved ankomst bl.a. på grunn av at de hadde konvertert, at hennes bror i Danmark hadde underrettet myndighetene om konverteringen, og fordi de ved retur måtte fylle ut et skjema hvor tro skal oppgis. Uansett kan man ikke leve et vanlig liv som kristen, men må holde alt skjult. Hvis hun og A opptrådte åpent som kristne, risikerte hun tortur og livstidsstraff. Som kristne har de en forpliktelse til å overføre Kristus' kjærlighet i handling, men også i ord hvis samtalepartneren var interessert i det.

       A sa i sin forklaring at han som kristen gjorde mange ting i hverdagen som man ikke kunne gjøre i Iran. Det er ingen måte å tilpasse seg på i hjemlandet. Man må fornekte kristendommen og kan ikke ha bibelen hjemme. Det ville være umulig å skaffe seg bibelen på farsi. Han er særlig utsatt fordi han også er i myndighetenes søkelys, fordi han mistenkes for å ha gitt militære opplysninger videre, og fordi han forlot landet ulovlig.

       Verken B eller A har gitt noe klart inntrykk av hvordan de vil opptre som kristne, hvis de må reise tilbake til Iran. Deres forklaringer kan tyde på at de av frykt for forfølgelse vil opptre forsiktig, men at de ikke vil fornekte sin tro. Lagmannsretten finner imidlertid at det ved risikovurderingen bør legges til grunn at B og A vil forsøke å komme i en posisjon hvor de i hovedsak kan videreføre de former for religiøs virksomhet som de har praktisert i Norge.

       Derimot er det ingen holdepunkter for at de vil ta sikte på utadrettet og synlig misjonering eller å organisere og lede nettverk med andre kristne.

       Det er etter dette rimelig å anta at ektefellene ved retur vil praktisere sin tro hjemme, og at de vil forsøke å komme i kontakt med andre likesinnede kristne. Wiborg opplyste at det fantes flere protestantiske kirker og/eller nettverk, men hun kjente ikke til om det eksisterte lutherske kirker eller nettverk. Hun opplyste videre at bibler på farsi ble solgt i enkelte bokhandler tilknyttet menigheter, og at det derfor lot seg gjøre å skaffe slike bibler. Det legges også grunn at de vil drive den form for indirekte misjonering som de har beskrevet.

       Lagmannsretten legger, på basis av Landinfos opplysninger og vurderinger, til grunn at B og A vil kunne opptre på den måten som er beskrevet her, uten at det er noen større risiko for at de av den grunn vil bli utsatt for forfølgelse i lovens forstand.

       Lagmannsretten kan ikke se bort fra at de vil legge bånd på seg i det offentlige rom, ved at de ikke vil ha på seg kors og bære bibel og andre kristne skrifter lett synlige o.l.. En slik mindre « tilpasning » i atferd i det offentlige rom, kan imidlertid ikke tillegges noen betydning for resultatet.

Foreligger det andre forhold som er egnet til å forsterke risikoen for alvorlig forfølgelse.

       Lagmannsretten finner ikke at det foreligger andre forhold ved Bs og/eller As person eller fortid som innebærer at de er mer utsatte enn andre konvertitter, og enn mindre at noen av disse forholdene utgjør selvstendige forfølgningsgrunner. De grunner som er nevnt for lagmannsretten, ble grundigere behandlet i tingretten. Lagmannsrettens slutter seg på disse punktene fullt ut til gjennomgangen og vurderingene på side 12-17 i tingrettens dom. Når det spesielt gjelder As forklaring vedrørende hans ulovlige utreise, vil lagmannsretten tilføye at ulovlig utreise, ifølge Wiborgs forklaring bare medfører en bot. Når det gjelder As anførsler om at han vil bli mistenkt for å ha røpet militære opplysninger og vil bli ansett for å representere en sikkerhetsrisiko, vil lagmannsretten vise til at det her er tale om angivelige forhold tilbake i 1996. Det må derfor anses som lite sannsynlig at dette vil representere noe problem for A i dag.

       Etter dette skal anken over tingrettens dom, domsslutningens punkt 1, forkastes.

Sakskostnader.

       Staten v/UNE vant saken i tingretten, og B og A ble idømt sakskostnader der. Staten v/UNE har vunnet saken også i lagmannsretten.

       Sakskostnadsspørsmålet for tingretten skal vurderes etter det resultat lagmannsretten er kommet til, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at det bør gjøres unntak fra hovedregelen i § 20-2 om at vinnende part skal få sine sakskostnader dekket av motparten for noen av instansene. Staten har krevd dekning med 47 000 kroner. Hele beløpet er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

       Dommen er enstemmig 

Domsslutning

1. Anken forkastes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten dømmes A og B til å betale til staten v/Utlendingsnemnda 47.000 – førtisjutusen – kroner innen 2 – to uker – fra forkynnelse av dommen. 

Siste endringer
  • Ny: LB-2010-134086 Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Avslag på asyl for iranske asylsøkere som hadde konvertert til kristendommen etter å ha forlatt Iran (27.11.2012)

    To iranske asylsøkere som hadde konvertert til kristendommen etter å ha forlatt Iran krevde at Utlendingsnemndas avslag på asyl skulle kjennes ugyldig. De fikk ikke medhold i tingretten og heller ikke i lagmannsretten. På basis av Landinfos materiale ble det lagt til grunn at det var lite sannsynlig at søkerne ville bli forfulgt i lovens forstand, gitt at de ville praktisere sin religion uten å misjonere utad.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo