Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-153852
Dokumentdato : 10.11.2011

Utlendingsloven av 1988 § 8 og § 15 - Vern mot forfølgelse

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om å nekte omgjøring av sitt tidligere vedtak med endelig avslag på søknad om asyl. Anken forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 25. august 2009 om å nekte omgjøring av sitt tidligere vedtak 6. november 2008 med endelig avslag på søknad om asyl. Omgjøringsnektelsen ble brakt inn for domstolene ved As stevning 1. desember 2009 til Oslo tingrett. Tingretten avsa dom i saken 8. juni 2010 med slik slutning:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Hver part bærer sine omkostninger.

Om sakens bakgrunn heter det i tingrettens dom:

A har forklart følgende om sin bakgrunn: Hun er født *.*.1974 i en landsby i Marokko. Familien ernærer seg av jordbruk. Far til A er i tillegg til bonde også imam i landsbyen. Familien er sunnimuslimer. A har 13 søsken, hvorav to har utdanning utover grunnskole. A har tre års skolegang og kan lese og skrive noe arabisk. For øvrig deltok hun i familiens jordbruksvirksomhet og drev også som syerske så lenge hun bodde hos foreldrene.

I 1996 giftet A seg med en mann som faren hadde funnet fram til. Mannen viste seg å være svært voldelig. Paret fikk en datter sammen. De ble skilt i 2002 på grunn av mannens mishandling av A. A flyttet tilbake til foreldrene. Faren tok over omsorgen for datteren.

I 2005 traff A en ny mann da hun passet barna til søsteren i nabobyen Fez. Han het B og var skredder. De ble etter hvert enige om å gifte seg. B ba far til A om å få gifte seg med henne. Faren avslo, fordi B ikke ble ansett for å være religiøs nok.

A var blitt gravid med B. Hun rømte fra foreldrene til ham, og bodde sammen med ham i noen måneder. B gikk til politiet og forklarte at de ventet barn sammen, men at de ikke fikk tillatelse til å gifte seg. Politiet kunne ikke hjelpe dem. B og A var enige om at de måtte flykte. Før de fikk organisert dette ferdig, ble B drept at en bror av A på en café. En venn av B med fornavn C orienterte A om drapet, og hjalp henne med å organisere flukten. Rett etter dødsfallet ble hun smuglet ut av landet via en båt til Tyrkia. Der ventet hun ca. tre uker i et hus før hun ble kjørt sammen med noen andre i en innelukket bil gjennom Europa. De andre ble satt av underveis og hun ble som siste person satt av i Norge.

A ankom Norge den 18.04.06. Hun avga først et kort ankomstintervju i skjema for ankomstregistrering og utvidet registrering av asylsøkere den 19.04.06 og deretter et asylintervju den 08.05.06.

Hun fødte en datter den 04.07.06 som fikk navnet D. A traff en kurdisk mann ved navn E fra Irak på asylmottaket i X. Hun ble etter hvert kjæreste med ham. Etter en stund giftet de seg på muslimsk vis ved at en imam viet dem i nærvær av to vitner. Den 17.07.08 fikk de en sønn som fikk navnet F. Det viste seg at den nye mannen også ble voldelig etter at de giftet seg. De bor ikke sammen lenger. Mannen har ikke lovlig opphold i Norge.

I X kom A i kontakt med Jehovas vitner. Dette var høsten 2007. Etter primært muntlige bibelstudier med kona til G i menigheten i X, H, konverterte A til kristendommen. Da ektemannen var voldelig, var det tale om å flytte A vekk fra ham over til et nytt asylmottak. Hun ønsket ikke å flytte fra X, fordi hun var blitt kjent med flere der. Ekteparet GH tilbød A å bo hos dem i X. Hun har bodd der de siste 7 – 8 månedene før hovedforhandlingen.

Så langt fra As forklaring.

UDI avslo As søknad om asyl i vedtak av 28.09.2007. Vedtaket ble påklaget. UDI ville ikke omgjøre sitt vedtak, men det ble gitt utsatt iverksettelse. UNE avslo søknaden om asyl i vedtak av 06.11.08. A begjærte dette vedtaket omgjort. UNE traff beslutning om å ikke omgjøre vedtaket den 30.03.09. A begjærte på nytt vedtaket omgjort og tilbød nye bevis. UNE traff beslutning om å ikke å omgjøre vedtaket den 25.08.09.

A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i lagmannsrettens hus i Oslo 1. og 2. november 2011. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner, hvorav en representant for staten v/UNE.

Når det gjelder sakens bakgrunn og faktiske omstendigheter for øvrig vises til referatet av partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

Tingrettens gjengivelse av det hun har forklart om bakgrunnen hennes og bakgrunnen for saken, er dekkende. Men det tilkommer nye opplysninger om hennes og barnas situasjon i Norge. Barna og moren har tidligere bodd mye hos familien GH og noe hos familien I, men etter en bekymringsmelding fra helsestasjon til barneverntjenesten i X 17. februar 2011, er det truffet vedtak 12. juli 2011 om frivillig fosterhjemsplassering av F hos familien I. Den 24. august 2011 ble et tilsvarende vedtak truffet om fosterhjemplassering av datteren D hos familien GH.

Dette er opplysninger av betydning for saken. Lagmannsretten kan bygge på disse opplysningene i sin avgjørelse i det de ikke er « nye » opplysninger, men knytter seg til og kaster lys over omstendigheter som var inne i saken også før det angrepne vedtak ble truffet. Det vises særlig til at barnevernet foretok undersøkelser om moren og barnas forhold så tidlig som i 2008.

Den ankende part har krav på beskyttelse både etter utlendingsloven 1988 § 15 første ledd første punktum og første ledd annet punktum. Forfølgelsesbegrepet i regelen dekker også det at en rekke omstendigheter som hver for seg ikke utgjør forfølgelse, likevel samlet utgjør tilstrekkelig forfølgelse etter bestemmelsen. Dette kalles « kumulativt » forfølgelsesgrunnlag. Slikt tilstrekkeligt kumulativt grunnlag for å konstatere forfølgelse foreligger her. Familiens uttrykkelige trussel om å ta hennes liv er i seg selv en tilstrekkelig grunn til å frykte forfølgelse etter bestemmelsen i § 15 første ledd første punktum. Trusselen gir dessuten grunn til å konstatere en objektiv fare for å miste livet, jf. annet punktum

Forfølgelsen av A ved retur til Marokko vil dels være sterk sosial fordømmelse og nedvurdering, og dels være preget av mangel på eller fravær av rettigheter som enslig mor, dessuten trakassering fysisk og seksuelt på grunn av denne morsrollen i seg selv og fordi hun har konvertert til kristendommen, noe som er ulovlig i Marokko. Med hensyn til arbeid og grunnlag for inntekt må det antas at hun vil bli holdt utenfor både på grunn av sin tro og sin stilling som enslig mor. I tillegg kommer at hennes familie vil forfølge henne og i verste fall ta livet av henne. At familien kan komme til å ta livet av henne er dokumentert ved det brevet hun mottok fra dem våren 2008. Risikoen for drap er reell og da behøver selve risikograden ikke være særlig høy.

Marokkanske myndigheter vil ikke – og har heller ikke evne til å – beskytte den ankende part fra den forfølgelsen som vil skje. Marokkansk lov gir henne liten beskyttelse mot forfølgelsen. Der hvor loven i og for seg kan tenkes å beskytte henne, vil verken politi, påtalemyndighet eller domstol være til noen hjelp for beskyttelse i praksis.

Retur uten identitetspapirer vil gjøre det svært vanskelig – for ikke å si umulig - for den ankende part å komme videre i alt som forutsetter at hun har en identitet. Hun må derfor i praksis henvende seg til sin egen familie hvis hun skal få utstedt identitetspapirer i Marokko. Det sier seg selv at slik henvendelse vil være svært farlig for henne. Noe annet nettverk har hun ikke i Marokko.

Både hun og de to barna er vernet etter både første og annet punktum i utlendingsloven 1988 § 15 første ledd. Den ankende part vil komme i en særdeles sårbar situasjon ved retur til Marokko. Det gjelder enn mer de to barna, som hittil har levd sine liv i Norge, kun snakker norsk og ikke har noe forhold til eller erfaring fra Marokko. Det skal gjøres en « barnesensitiv » bruk av flyktningbestemmelsene, jf. FNs barnekonvensjon, særlig i forbindelse med bevisvurderingen av de faresituasjoner som kan gi grunnlag for beskyttelse. Barn er mer sårbare, og den ankende part har ikke tilfredsstillende omsorgsevne. Hun makter det ikke en gang i Norge, hvor hun har et støtteapparat rundt seg. Ved retur til Marokko vil det ikke være noe støtteapparat overhodet.

Det er ikke tvil om at vilkårene for beskyttelse er oppfylt for begge alternative grunnlag i utlendingsloven § 15 første ledd.

Den ankende parts situasjon som anført kvalifiserer uansett til opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven 1988 § 8 annet ledd der « sterke menneskelige hensyn » står sentralt i vurderingen. Det gjøres gjeldende at UNE skulle ha innvilget opphold på dette grunnlag for den ankende part og de to barna. Vurderingen som har ført til avslaget, er grovt urimelig og representerer derved en form for myndighetsmisbruk som domstolene kan prøve. Det styrker den ankende parts sak at UNEs begrunnelse for ikke å innvilge opphold på dette grunnlaget er summarisk og uten forankring i konkrete omstendigheter. Det styrker også hennes krav at situasjonen nå er prekær for barna i den forstand at barnevernmyndigheten vil overta omsorgen for barna dersom moren sendes ut av landet. En atskillelse av mor og barn ved retur av mor til Marokko kan ikke aksepteres. Her kommer igjen hensynet til barna inn som selvstendig moment med grunnlag i FNs barnekonvensjon og med støtte i den økende vekt hensyn til barn er gitt i norsk rettspraksis både i flyktningretten og ellers.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 25.08.09 kjennes ugyldig

2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

Det er de faktiske forholdene på tidspunktet for det vedtak som angripes som er avgjørende for domstolenes prøving. De nye opplysningene som er fremkommet om frivillig fosterhjemsplassering av barna og om mulig tvungen overtakelse av omsorgen, kan domstolen derfor ikke bygge noen av sine vurderinger på. Disse opplysningene og andre omstendigheter knyttet til den ankende parts omsorgsevne var dessuten ikke gjort gjeldende ved behandlingen av asylsaken i 2008 og 2009.

Staten mener det er en betydelig og begrunnet tvil om den ankende parts troverdighet med hensyn til viktige deler av hennes forklaring. Det må således settes spørsmålstegn ved omstendighetene forut for og under hennes flukt fra Marokko i 2006. Det gjelder pengene som var involvert (7 000 euro), vennen Cs rolle, det at hun ikke var interessert i hvem av hennes brødre som angivelig skulle ha myrdet hennes samboer B, vaklingen i forklaringen om fra hvilken by i Marokko hun forlot landet, trusselbrevet fra familien og søsteren J forklaring. Alt dette svekker det faktiske grunnlaget for den ankende parts anførsler knyttet til flere av de grunnlag som gjøres gjeldende for påstanden om ugyldighet av det angrepne vedtaket.

Det er for øvrig en rekke feil i det som anføres fra den ankende parts side. Det er således klart at det er religionsfrihet i Marokko, og det er ikke straffbart eller ulovlig å konvertere fra islam til kristendommen. Misjonering for kristendom er forbudt, men det er neppe urimelig eller byrdefullt at den ankende part må avstå fra å misjonere i tilfelle retur. Det er uriktig at den ankende part risikerer å bli returnert til Marokko uten identitetspapirer. Marokko er det landet i nordafrika som har det best utviklede sivile samfunn. Lovgivningen er forholdsvis moderne. Institusjoner som rettsvesen og politi fungerer i langt større grad enn det som etter praksis gjør at slike forhold kan begrunne asyl her. Det er heller ikke fremkommet at den ankende part som marokkansk statsborger ikke vil kunne oppnå de rettigheter som etter gjeldende regler tilkommer henne og barna. Det kan etter dette ikke ses å være grunnlag for at hun vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingsloven § 15 første ledd første punktums forstand eller at omstendighetene tilsier at hun vil utsettes for å bli drept eller for umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Tingretten har ikke bygget på en uriktig forståelse av risikobegrepet i utlendingsretten eller uriktig risikovurdering. Det er derfor ikke grunnlag for å kjenne UNEs vedtak ugyldig ved en prøving mot reglene i utlendingsloven 1988 § 15 første ledd første eller annet punktum og på grunnlag av det som må legges til grunn som de mest sannsynlige omstendigheter.

Avslaget på opphold på humanitært grunnlag er bygget på UNEs forvaltningsrettslige frie skjønn og kan for så vidt ikke prøves av domstolene med mindre det må anses å bygge på et vesentlig uriktig faktum eller på myndighetsmisbruk eller lignende. Det er ikke tilfelle i saken her.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Gyldigheten av UNEs avgjørelser kan prøves av domstolene. Før lagmannsretten kommer nærmere inn på gyldigheten av UNEs nektelse 25. august 2009 av å omgjøre tidligere avslag på søknad om asyl og om opphold på humanitært grunnlag for den ankende part, vil den redegjøre for hvilket faktisk grunnlag som er bestemmende for prøvingen.

Det er sikker rett at domstolenes prøving skal skje ut fra det faktum som forelå for utlendingsmyndigheten da det angrepne vedtak ble fattet, se eksempelvis avsnitt 5 i Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse 12. september 2011 ( HR-2011-1694-U ) og Rt-2003-460 . Dette utgangspunktet har ikke forhindret domstolene fra å tillate bevis som ikke forelå for forvaltningsmyndigheten, hvis beviset kaster lys over omstendigheter som forelå på avgjørelsestidspunktet, jf. avgjørelsen i Rt-2007-1815 som gjelder prøving av trygderettens avgjørelse. Skal man legge nye og andre opplysninger til grunn for domstolenes prøving av det UNE har avgjort, synes det å måtte begrense seg til situasjoner der det kan bebreides forvaltningsorganet at opplysningene ikke er fremkommet tidligere, jf. avsnitt 6 i avgjørelsen 12. september 2011 nevnt ovenfor.

Etter å ha fått bekymringsmelding om at barna ble slått av den mannen som da bodde sammen med den ankende part, foretok barnevernet visse undersøkelser i første halvår 2008. Saken ble 14. juli 2008 avsluttet og henlagt uten tiltak eller vedtak fra barnevernets side. Morens omsorgsevne synes ikke å ha vært noe tema i saken. Opplysning om saken ble verken dokumentert eller påberopt som grunnlag for omgjøringsbegjæringer 11. desember 2008 og 28. mai 2009. Det er heller ikke spor av barnevernsaken i avslaget på den siste omgjøringsbegjæringen.

Barnevernets vedtak om frivillig fosterhjemsplassering av den ankende parts to barn sommeren 2011 er fattet etter en saksbehandling med utgangspunkt i en bekymringsmelding fra helsestasjon i begynnelsen av februar 2011.

Lagmannsretten ser det slik at opplysningene om at de to barna – født i 2007 og 2008 – nå er underlagt frivillig fosterhjemsplassering etter vedtak sommeren 2011, er nye opplysninger i saken. Disse eller tilsvarende opplysninger i annen form forelå heller ikke for UNE da vedtaket 25. august 2009 ble truffet. Det samme gjelder det som fremkom for lagmannsretten i vitneforklaring fra en saksbehandler i barnevernet. Han forklarte at barneverntjenesten anser at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 er oppfylt, og at slikt vedtak ville blitt fattet dersom mor ikke hadde samtykket til frivillig plassering i fosterhjem. Lagmannsretten forstod også vitnet slik at det umiddelbart vil bli fremmet sak om omsorgsovertakelse dersom samtykket trekkes tilbake. Det samme gjelder hvis barna står i fare for å bli sendt ut av landet, idet barneverntjenesten ikke anser at det vil være til barnas beste å bli overlatt til en mor uten tilstrekkelig omsorgsevne i et for barna fremmed land.

Det er ikke gjort gjeldende, og synes helt uten holdepunkter, at UNE i forbindelse med vedtak i saken kan bebreides for ikke å ha innhentet opplysninger fra barnevernmyndigheten. Under disse omstendigheter er det lagmannsrettens klare oppfatning at opplysninger i og om barnevernsaken i 2011 ikke kan få betydning for de prøvingsspørsmål lagmannsretten skal ta stilling til.

Som statens prosessfullmektig har påpekt, vil de omstendigheter som gjelder barnas situasjon, reelt og formelt kunne få betydning for en eventuell ny omgjøringsbegjæring, som i så fall må saksbehandles av UNE. Om utfallet av en slik saksbehandling har lagmannsretten ikke foranledning til å uttale seg, men opplysningene i barnevernsaken synes i alle fall etter sin art å kunne få betydning ved en fornyet vurdering av muligheten for å innvilge opphold m.v. på humanitært grunnlag.

Lagmannsretten ser etter dette på spørsmålet om beskyttelse for den ankende part etter utlendingsloven 1988 § 15 første ledd første og annet punktum – vernet mot utsendelse.

Bestemmelsen lyder:

§ 15. Vern mot forfølgelse.

Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.

Partene er ikke uenige om det generelle rettslige grunnlaget for beskyttelsesretten etter bestemmelsens første og andre punktum, og lagmannsretten går derfor innledningsvis ikke detaljert inn på det. Kriteriene « frykte forfølgelse » og « nærliggende fare for å miste livet » vil bli konkret vurdert. Hvilke momenter som kan begrunne « en umenneskelig behandling » er partene enige om og lagmannsretten kommer i det følgende også konkret inn på det som i så måte er fremholdt i saken.

Sentralt i vernet mot utsendelse etter 1988-loven § 15 første ledd står frykten for forfølgelse. Det er tale om utlendingens frykt. Slik sett er frykten subjektiv, men det må være objektive holdepunkter for frykten og den må knytte seg til forfølgelse i lovens forstand.

Lagmannsretten har vanskelig for å se at forholdene i Marokko objektivt sett gir grunn for den ankende part å frykte forfølgelse ved retur. Dels har dette sammenheng med at det etter lagmannsrettens oppfatning er betydelig tvil knyttet til hennes forklaring om hva ved hennes historie som gir grunnlag for frykt, og dels har det sammenheng med at lagmannsretten har en annen vurdering enn den ankende part av forholdene i Marokko og hvilken frykt disse forholdene gir grunnlag for.

Vernet etter lovens § 15 er subsidiært; hvis Marokko har evne og vilje til å beskytte den ankende part mot drap, er det ikke grunnlag for vern i form av opphold i Norge. Marokko har lovgivning og politi og domstoler som håndhever lovene. Det kan, som i mange land for øvrig, være svakheter i politiets og domstolenes effektivitet og seleksjon av saker, men det er intet i de opplysninger lagmannsretten har fått som rokker ved at marokkanske myndigheter og politi bekjemper kriminalitet og utvilsomt ville reagere overfor drap eller trusler om drap.

Æresdrap – der hovedmotivet er nødvendigheten av å gjenopprette familiens ære etter uakseptabel atferd fra et kvinnelig medlem – er ikke rettslig eller sosialt akseptert i Marokko. Det kan nok være ulikheter mellom storbyer og distrikter, men Marokko er generelt sett ikke et land der æresdrap av den typen den ankende part frykter, utgjør noe stort eller særskilt problem. Lagmannsretten finner ellers grunn til å påpeke at det er trekk ved trusselbrevet som er fremlagt i saken, som gjør at det kan reises tvil om dets opprinnelse og ekthet. Det er postlagt i Fez, som ikke er familiens hjemby eller i nærheten av der de fleste av dem bor. Det er ikke underskrevet. Det er sendt til den ankende parts adresse og det må bedømmes som uklart hvordan familien har fått kjennskap til adressen.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke foreligger reell fare for at den ankende part eller barna blir drept ved retur.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er sannsynliggjort at den ankende part og barna, ved retur til Marokko vil stå nærmest rettsløse i et samfunn som ikke aksepterer dem som borgere. Det samme gjelder påstanden om at de vil bli fengslet på grunn av den ankende parts konvertering, at hun som enslig mor vil bli fengslet som prostituert, og påstanden om at de vil bli utsatt for seksuell og fysisk trakassering. Det legges til grunn at de før retur vil bli utstyrt med nødvendige identitets-/reisedokumenter. Det fremstår i og for seg som sannsynlig at livet både i det daglige og over tid vil kunne være praktisk og økonomisk vanskelig for dem. Det kan heller ikke utelukkes at de vil utsettes for sosial fordømmelse, men slike vanskeligheter og belastninger gir verken hver for seg eller samlet beskyttelsesrett etter lovens § 15 første ledd.

UNEs vedtak 25. august 2009 blir etter dette ikke kjent ugyldig for så vidt gjelder avslaget på rett til beskyttelse etter § 15 første ledd første og annet punktum.

Spørsmålet er så om vedtaket er ugyldig fordi det også stadfester UNEs tidligere vedtak om å nekte den ankende part opphold på humanitært grunnlag, jf 1988-loven § 8 annet ledd. Bestemmelsen lyder:

Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt. Kongen kan fastsette nærmere regler ved forskrift.

Det er sikker rett at vurderingen av kriteriene « sterke menneskelige hensyn » og « særlig tilknytning til riket » bygger på et skjønn. Det er tale om et skjønn der utlendingsforvaltningen står fritt, hviket betyr at det er unndratt domstolenes prøving med mindre skjønnet er grovt urimelig, vilkårlig eller utgjør urimelig forskjellsbehandling, det vil si at vedtaket utgjør myndighetsmisbruk, jf. avsnitt 46 i Rt-2008-681 .

Lagmannsretten oppfatter den ankende parts anførsler i denne del av anken primært som et angrep på UNEs skjønnsmessige vurdering etter lovens § 8 annet ledd, men savner en begrunnelse for at skjønnet representerer myndighetsmisbruk. At dette skulle være tilfelle finner lagmannsretten ikke holdepunkter for. Det minnes om at lagmannsretten ikke kan trekke inn opplysninger om faktiske forhold som, etter at vedtaket ble truffet, har fremkommet om situasjonen for den ankende parts to barn. Når det er sagt, må det også understrekes at lagmannsretten ikke har noen oppfatning av om disse opplysningene kan begrunne en annen vurdering av spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag.

Anken fører derfor heller ikke frem på dette punkt.

Etter dette blir anken forkastet.

Staten har krevd seg tilkjent saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. Saken er vunnet i lagmannsretten. Staten ved UNE tilkjennes derfor omkostninger etter regelen i tvisteloven § 20-2 første ledd idet lagmannsretten ikke finner grunnlag for bruk av unntaksregelen i bestemmelsens tredje ledd. Særlig bemerker lagmannsretten at de nye opplysningene om barnas situasjon (fosterhjemsplassering og mulig tvungen omsorgsovertakelse) ikke kan begrunne unntak, jf. tredje ledd bokstav b) all den stund det måtte fremstå som klart for parten og prosessfullmektigen at det var prosessuelt utelukket for lagmannsretten å bygge på opplysningene i sin prøving av det angrepne vedtaket, jf. lagmannsrettens innledende bemerkninger om dette ovenfor.

For lagmannsretten krever staten ifølge oppgave samlet 78 000 kroner inkludert 25% merverdiavgift. Beløpet legges til grunn, jf tvisteloven § 20-5 tredje ledd.

Staten vant saken også i tingretten, men ble ikke tilkjent omkostninger der. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse. Det legges i denne sammenheng vekt på at det var tungtveiende velferdsmessige grunner som tilsa at den ankende part fikk rettslig prøving av UNEs vedtak i én instans, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav c).

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse 78.000 – syttiåttetusen – kroner til staten v/Utlendingsnemnda.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo