Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-161308
Dokumentdato : 22.11.2011

Utlendingsrett. Oppholdstillatelse. Familiegjenforening. Proforma. Utlendingsloven 1988

Avslag på oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed kjent ugyldig fordi ekteskapet ikke ble vurdert som proforma.

Innledning

Saken gjelder gyldigheten av vedtak med avslag på søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Hovedspørsmålet er om det ekteskap som danner grunnlag for søknaden, er uten realitet (proforma).

Sakens faktiske bakgrunn

De ankende parter er mor (A) og hennes yngste sønn (B). Begge er fra Vietnam. A har også en eldre sønn som er myndig og har opphold i Norge på selvstendig grunnlag.

To av søsknene til A kom til Norge som båtflyktninger tidlig på 80-tallet, og i 1988 fikk også hennes foreldre komme til Norge etter reglene om familiegjenforening. For henne var dette den gang ikke aktuelt, idet hun var gift og hadde barn i Vietnam. I tillegg til familien i Norge, har hun en bror med egen familie som fortsatt bor i hjemlandet.

I 1999 var hun og sønnene på besøk i Norge på turistvisum. Etter retur til Vietnam, søkte A om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed den 26. mai 2000. Søknaden ble avslått av UDI i brev av 28. august 2001. I oktober 2001 søkte hun om nytt besøksvisum. Søknaden ble imidlertid avslått av UDI 26. november samme år med henvisning til faren for at visumet ble benyttet til arbeidsinnvandring. Vedtaket ble påklaget den 21. februar 2002, men klagen ble ikke tatt til følge i Utlendingsnemndas vedtak av 21. oktober 2002.

A traff C første gang mens hun var på besøk i Norge i 1999. Han er norsk statsborger, og er bosatt i Norge. De var den gang gift på hver sin kant.

A hadde vansker i sitt ekteskap i Vietnam, og ble skilt i 2000. C var på sin side utsatt for en bilulykke her i Norge i november 2001. Han kjørte inn i en brostolpe i ca 60 – 70 km/time, var bevisstløs og ble innlagt på sykehus. I en spesialisterklæring utarbeidet i 2005 fremgår det at han var utsatt for et « høyenergitraume », og at han har hatt vedvarende helseplager i ettertid. Ulykken medførte også at han ikke lenger klarte å utføre arbeid som bilmekaniker, og han er blitt uførepensjonert. En tid etter skaden ble han skilt fra sin daværende ektefelle.

A og C gjenopptok kontakten under et besøk han hadde i Vietnam. De traff hverandre 3 – 4 ganger før de giftet seg, og har forklart at det gradvis utviklet seg et kjærlighetsforhold dem i mellom. Giftermålet fant sted sommeren 2003, forut for at C returnerte til Norge den 17. august dette året. Ekteskapsattest er utstedt av vietnamesiske myndigheter. Av fremlagt kopi fremgår det at attesten er datert 3. september 2003, og at den er « filed in the marriage registry » den 11. september 2003. Partene er uenige om betydningen av at attesten er utstedt etter at C returnerte til Norge, noe lagmannsretten kommer tilbake til. Det er imidlertid ingen uenighet om at partene har giftet seg og at det er utstedt vigselsattest fra vietnamesiske myndigheter.

Deretter ble det søkt om familiegjenforening i Norge for ektefellene. Søknaden omfattet også As to sønner. Søknaden ble innvilget 24. mai 2005, og A og sønnene kom til Norge i august 2005. Den eldste sønnen har bodd hos As søster, mens de ankende parter flyttet inn sammen med C i en leilighet på Skjetten. I leiligheten bodde også ektemannens datter fra tidligere ekteskap, hennes daværende mann og 3 barn.

Den 11. desember 2006 ble det etter søknad gitt fornyet arbeidstillatelse til A.

Den 20. mars 2007 avholdt politiet en bostedskontroll. De traff D, som er datter av C fra første ekteskap. Hun opplyste at verken faren eller A var hjemme for øyeblikket, idet de var på besøk hos As foreldre. Ellers bekreftet hun at de bodde i leiligheten sammen med D og hennes familie. Politiet var ikke inne i leiligheten, men snakket med D på utsiden.

Den 29. mai 2007 ble både A og ektemannen C intervjuet av politiet. Kort tid deretter – den 5. juni 2007 – ble det på nytt søkt om fornyelse av ankende parts arbeidstillatelse. Denne søknaden ble avslått den 29. mai 2008 for både A og sønnen B. Samtidig ble det sendt forhåndsvarsel om utvisning og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS) for morens vedkommende. Bakgrunnen for vedtakene var at ekteskapet ut fra bostedskontrollen og sprikende opplysninger gitt i intervjuene ikke ble ansett som reelt (proforma). Etter klage ble vedtakene om både bortfall av arbeidstillatelse og utvisning fastholdt av Utlendingsnemnda (UNE) 4. juni 2009. Senere er også en anmodning om omgjøring avslått i beslutning av 8. oktober 2009.

Stevning ble tatt ut 11. mars 2010, og hovedforhandling i tingretten ble avholdt 2. og 3. juni 2010.

Oslo tingrett avsa 2. juli 2010 dom med slik domsslutning:

  1. Staten vert frifunnen.
  2. A betaler kroner 39 -trettinitusen- i sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda innan 14 -fjorten- dagar.

A og B anket tingrettens dom den 14. september 2010. Etter vanlig saksforberedelse ble ankeforhandling avholdt 8. og 9. november 2011 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. De ankende parter og 5 vitner forklarte seg. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboka.

A og B har i hovedsak anført følgende:

Utlendingsnemndas vedtak og omgjøringsbeslutninger er ugyldig, og tingrettens frifinnelse av staten er følgelig feil. Det er vist til flere forhold som grunnlag for ugyldigheten:

For det første har både tingretten og UNE feilaktig lagt til grunn at ekteskapet mellom A og C ikke er reelt. Forutsatt at ekteskapet har realitet, er vedtakene ugyldige i forhold til begge de ankende parter. Det er uomtvistet at domstolene har full prøvelsesrett når det gjelder dette spørsmålet, og at det er staten som må føre tilstrekkelig bevis for proforma. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, men det følger av blant annet Rt-2006-1657 at det kreves « bevis av vekt ». Dette stiller krav til de bevis retten kan bygge på, og innebærer noe mer enn at kravet til sannsynlighetsovervekt er oppfylt. Videre er det forholdene på tidspunktet for omgjøringsnektelsen den 8. oktober 2009 som skal vurderes, men slik at senere faktiske forhold kan få betydning i den grad de kaster lys over det som tidligere har vært til vurdering.

Vurderingen av om det foreligger proforma, må skje konkret og tilpasset partenes kultur og ekteskapstradisjoner, jf departementets merknader til ny utlendingslov (Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190) som også må gjelde i forhold til tidligere lov. De ankende parter har en omfattende argumentasjon knyttet til den konkrete vurderingen, herunder de forhold som UNE og tingretten har vist til. Dette er forhold lagmannsrettens kommer tilbake til under rettens merknader nedenfor. Ekteskapet er reelt, og at vedtak og omgjøringsbeslutninger er følgelig basert på feil faktum.

Subsidiært anføres at sønnen B uansett har krav på opphold i medhold av utlendingsloven § 8, annet ledd. Denne bestemmelsen sier at arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse kan gis når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket. Det følger videre av utlendingsforskriften § 21 b at det « ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § § 8 annet ledd, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt ». Forskriftsbestemmelsen trådte i kraft 1. juni 2007. Selv om foranledningen var et arbeid knyttet til situasjonen for barn i asylmottak, var resultatet en regelendring for barn generelt. Forskriftsbestemmelsen må sees i lys av Norges folkerettslige forpliktelser etter barnekonvensjonen, jf uttalelsene i Rt-2009-1261 , premiss 77 om hva domstolene kan prøve. Det anføres at UNE og tingretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til barnets beste, og at vedtaket også er ugyldig fordi det innebærer usaklig forskjellsbehandling og er sterkt urimelig. Det er særlig vist til praksis i tilknytning til de såkalte « berobarna », og til Bs sterke tilknytning til Norge gjennom oppholdstid, familie, skolegang og venner. I Vietnam vil han ikke kunne nyttegjøre seg sin utdannelse fra Norge, han har lite familie og han har heller ikke kontakt med sin biologiske far.

Det følger av dette at Bs rett til opphold må få konsekvenser for gyldigheten av avslaget til moren. Dette er avslaget er basert på samlet retur til Vietnam for mor og sønn. Når sønnen har krav på å få bli, er dette et forhold som gjør at også vedtaket i forhold til moren må vurderes på nytt.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 040609 om å nekte videre arbeidstillatelse i familiegjenforening for A og B er ugyldig.
  2. Utlendingsnemndas vedtak av 04.06.09 om utvisning av A er ugyldig.
  3. Beslutning av 081009 om ikke å omgjøre utvisningsvedtak og nekting av forlengelse av arbeidstillatelse er ugyldig.
  4. Staten ved Utlendingsnemnda betaler saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten til A og B.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedsak anført følgende:

Utlendingsnemndas vedtak og beslutninger er truffet på korrekt grunnlag, og tingrettens frifinnelse er følgelig korrekt. Det er derfor lagt ned påstand om at anken forkastes.

Partene er enige om hvilke rettsregler som kommer til anvendelse, og hva som er tvistetema i saken.

Det er tre kumulative vilkår for at ekteskap skal gi rett til opphold: Ekteskapet må være formelt inngått, partene må bo sammen og det må dreie seg om et reelt ekteskap. Staten bestrider ikke at de to første vilkårene er oppfylt, men anfører at det foreligger tilstrekkelig med bevis for at det ikke dreier seg om et reelt ekteskap.

Det er vist til at flere ytre omstendigheter tilsier dette. Også ekteparets manglende kunnskap om hverandre og hverandres barn som fremkom i intervjuene med politiet, tilsier det samme. Endelig er det anført at As innvandringshistorikk underbygger at ekteskapet er proforma. Under ankeforhandlingen har statens prosessfullmektig i detalj gått inn på hvilke forhold som påberopes i forhold til disse anførslene. På samme måte som for de ankende parts anførsler, er dette forhold som lagmannsretten kommer tilbake til under rettens merknader.

I forhold til sønnens krav om opphold i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd selv om ekteskapet blir vurdert som proforma, anfører staten at dette er et vedtak som er undergitt fritt skjønn, slik at domstolenes prøvelsesrett er begrenset. Det foreligger her verken uriktig faktum, utenforliggende hensyn, usaklig forskjellsbehandling eller sterk urimelighet. Hensynet til barnets beste er forsvarlig vurdert av UNE, noe tingretten har stadfestet. Vurderingen må foretas på vedtakstidspunktet. Tidspunktet kan ikke strekkes ut til tidspunktet for domsavsigelsen, idet domstolene i så fall vil overta forvaltningsorganets oppgaver.

Endelig bestrides at et eventuelt opphold for sønnen får betydning for gyldigheten av vedtakene som gjelder hans mor.

Staten har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten fra A

Lagmannsretten bemerker:

Innledning

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, basert på at lagmannsretten har en annen vurdering av proformaspørsmålet.

Bevistema og prøvingsadgang

Det er utlendingsloven av 1988 som kommer til anvendelse. I motsetning til den nye utlendingsloven av 2008, har ikke 1988-loven noen uttrykkelig bestemmelse om betydningen av proforma ekteskap. Det fremgår imidlertid klart av forarbeidene at det stilles krav til at et ekteskap må være reelt, jf blant annet Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 . Dette er også lagt til grunn i teori og rettspraksis.

Spørsmålet om proforma ekteskap etter 1988-loven ble vurdert av Høyesterett i Rt-2006-1657 . Mens førstvoterende (som her utgjorde mindretallet) kun la vekt på hva som var motivasjonen ved ekteskapets inngåelse, følger det av flertallets syn at det avgjørende vil være om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet ikke hadde realitet på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak (premiss nr 44). Lagmannsretten legger til grunn at dette får anvendelse også i nærværende sak. Dette innebærer at tidspunktet for proformavurderingen blir forskjøvet i tid.

Det er unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om dette vil stille seg annerledes etter vedtakelsen av utlendingsloven av 2008. Lagmannsretten vil imidlertid peke på at selv om proformaregelen i den nye lovens § 40 fjerde ledd er en « kan »-regel som etter sin ordlyd tar utgangspunkt i hva som var motivasjonen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen, er det uttalelser i forarbeidene som modifiserer dette. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 190 høyre spalte, hvor det blant annet heter:

Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Utvalget nevner spesielt at tilfeller hvor det kun er søkeren som har som formål at ekteskapet skal danne grunnlag for oppholdstillatelse, vil være vanskelige å avgjøre, se sitat i kapittel 9.6.2.3 ovenfor. Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. (Lagmannsrettens understrekning.)

På bakgrunn av dette, er den praktiske forskjellen på ny og gammel lov neppe så stor, bortsett fra at spørsmålet om søknaden skal avslås, etter den nye regelen vil høre inn under forvaltningens frie « kan »-skjønn.

Det er enighet om at det er staten som må bevise at ekteskapet ikke hadde realitet på vedtakstidspunktet. Med unntak av en dissenterende dommer, la både flertallet og mindretallet i Rt-2006-1657 til grunn at det ikke var krav om mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å kunne konstatere at partene ikke har hatt til hensikt å inngå et reelt ekteskap. Førstvoterende bemerket imidlertid i premiss 36 følgende (med senere tilslutning av annenvoterende):

Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at « det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt », jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 . Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat, må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg vil staten ha tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning.

Også i denne saken er situasjonen at det foreligger et formelt inngått ekteskap og at ektefellene hevder at ekteskapet er reelt. Spørsmålet blir følgelig om det foreligger « bevis av vekt » som tilsier at realiteten er en annen. Lagmannsretten er ikke enig med ankende part i at uttrykket « bevis av vekt » tilsier at det må stilles spesielle krav til bevisenes styrke. En slik tolkning passer ikke med presiseringen av at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, og uttrykket sier ikke noe mer enn at dette kravet må være oppfylt og at tvilsrisikoen vil gå ut over staten. Formuleringen indikerer likevel at man ikke kan bygge en konklusjon om sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet ikke er reelt på en sammenstilling av mer eller mindre løst funderte indisier som hver for seg kan forklares på annen måte enn at ekteskapet ikke er reelt.

I den konkrete vurderingen av om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet er uten realitet, vil lagmannsretten i det følgende gå nærmere inn på de forhold som har vært avgjørende for tingrettens (og Utlendingsnemndas) vurdering, samt de forhold som særlig har vært fremhevet fra partenes side.

Konkret vurdering

Staten har vist til at immigrasjonshistorikken til A underbygger at ekteskapet ikke har realitet. Lagmannsretten deler ikke dette synet. Vilkårene knyttet til hennes første besøksvisum i 1999 ble overholdt. Videre var det ikke unaturlig at hun søkte om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed i 2000 i en situasjon hvor hun selv var skilt i Vietnam og hadde mesteparten av sin familie i Norge. Søknad om nytt besøksvisum (som hun ikke fikk) i oktober 2001 er heller ikke noe ekstraordinært, jf hennes familiesituasjon. Hennes immigrasjonshistorikk er med andre ord begrenset, og sier etter lagmannsrettens syn ikke noe spesielt om realiteten i det ekteskap som ble inngått i 2003. Det bemerkes også at hennes immigrasjonshistorikk var kjent da søknad om familiegjenforening ble innvilget i 2005, åpenbart uten at dette medførte at utlendingsmyndighetene så noen grunn til å nekte søknaden innvilget eller foreta nærmere undersøkelser.

A og C snakker samme språk og har den samme kulturelle bakgrunn. Aldersforskjellen er liten (født i henholdsvis 1965 og 1956). Begge har tilknytning til Norge; han ved norsk statsborgerskap og hun ved at store deler av hennes familie bor her. De kjente hverandre fra før, og forholdet dem i mellom hadde utviklet seg over tid etter at begge var skilt fra sine tidligere ektefeller. Det er ikke noe unaturlig i at de i en slik situasjon ønsket å inngå ekteskap.

Staten har påpekt at dateringen av vigselsattesten er påfallende i forhold til at C reiste ut av Vietnam den 17. august 2003. Som nevnt foran er attesten datert 3. september, med 11. september 2003 som tidspunkt for registrering av ekteskapet. På bakgrunn av bevisførselen legger imidlertid lagmannsretten til grunn at registrering av ekteskap i Vietnam er en offentlig kontorforretning. De nødvendige papirer skal leveres inn, og deretter er det en viss behandlingstid før ekteskapet blir registrert. Markering av bryllupet for øvrig er en privat sak. Det er da ingen motsetning mellom dateringene på vigselsattesten og at den private feiringen fant sted mens C var i Vietnam, slik A og mannen har forklart og som er bekreftet av det fremlagte billedmaterialet. Omfanget av feiringen må for øvrig sees i sammenheng med at det dreide seg om annen gangs ekteskap for begge, og at bare A hadde deler av sin familie i Vietnam. Det er for øvrig noe uklart hva staten mener at dette forholdet skal indikere. Det er ikke bestridt at de to er formelt gift, og det er som nevnt lagt fram en rekke bilder som viser at det ble holdt en privat bryllupsfest.

I ettertid har ektefellene forklart seg ulikt om hvorvidt de fikk gaver i tilknytning til bryllupsfesten. De har i sine forklaringer for retten fremholdt at vietnamesisk tradisjon er å gi pengegaver til brudeparet. Slike gaver var ikke naturlig ved dette ekteskapet, både fordi begge hadde vært gift før og fordi brudgommen bodde i Norge. De hadde derfor gitt beskjed om at pengegaver ikke var ønsket. Dette forhindret imidlertid ikke at deltakerne ved den private markeringen hadde med seg mindre gaver som vinflasker etc, og de to la derfor forskjellig mening i begrepet gave i intervjuene. Lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å se bort fra at ekteparets forklaring er riktig på dette punkt, og at det følgelig ikke foreligger noen motstrid.

Lagmannsretten anser det som bevist at da A kom til Norge i 2005, flyttet hun og den yngste sønnen inn hos C i en borettslagsleilighet han eide på Skjetten. Fra før bodde hans datter og hennes familie der, noe som innebar at de ble til sammen åtte personer i leiligheten. C hadde ikke avklart giftermålet med sine barn fra første ekteskap. Datteren D har som vitne forklart at barna respekterte farens beslutning om å gifte seg på nytt, og at forholdet til hans nye kone var greit nok. De hadde imidlertid ikke så mye med hverandre å gjøre, og hun oppfattet det også slik at de nye familiemedlemmene av hensyn til de andre i leiligheten oppholdt seg forholdsvis mye hos As foreldre og søster. Leiligheten var imidlertid innredet slik at C og A disponerte det ene soverommet, D og hennes familie det andre, mens B hadde tilhold i en ominnredet bod.

Staten har ikke anført og det er heller ikke ført noe bevis for lagmannsretten som tilsier at ektefellene ikke bodde sammen. De har forklart at de har hatt normalt seksuelt samvær, og lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på dette. Bostedskontrollen utført 20. mars 2007 sier ikke noe mer enn at ekteparet ikke var tilstede på tidspunktet for kontrollen. Kontrollen var ufullstendig idet politiet ikke var inne i leiligheten, og etter det opplyste ytret de heller ikke noe ønske om det, og det er heller ikke gjennomført noen ny kontroll i ettertid.

Det forhold at B tilbrakte en god del tid hos sine besteforeldre, og at A dels alene og dels sammen med sin ektemann oppholdt seg mye hos sine slektninger, innebærer ikke at ekteskapet var uten realitet. Lagmannsretten ser dette som et utslag av dårlig økonomi i en startfase, trangboddhet og hensyntagen til D og hennes familie. I ettertid har for øvrig ekteparet skaffet seg en egen leilighet, hvor de nå bor sammen med B.

Det er en kjensgjerning at ektefellene på enkelte punkter forklarte seg ulikt under det såkalte politiintervjuet i mai 2007. De fleste av disse forholdene er kommentert i merknadene foran. Noe kan også skyldes feilerindring, språkproblemer eller det stress en slik intervjusituasjon innebærer. Det bemerkes at det i realiteten er snakk om politiavhør, hvor det står svært mye på spill.

I tillegg kommer at C uten tvil er, og også var på intervjutidspunktet, preget av den bilulykken han var utsatt for i 2001. Både spesialisterklæringen avgitt i forbindelse med forsikringsoppgjøret i 2006 og vitneforklaringen til hans fastlege underbygger at han har problemer med konsentrasjon og hukommelse. Lagmannsretten legger til grunn at dette også kan ha hatt betydning for hva som fremkom i intervjuet.

Oppsummering

Utgangspunktet må tas i at begge ektefellene hevder at deres ekteskap er reelt, og at det er staten som må føre tilstrekkelig bevis for at situasjonen er en annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. Videre må det tas utgangspunkt i at former for ekteskapelig samliv kan variere sterkt, uten at ekteskapet av den grunn kan sies å være uten realitet.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at utsikten for A til å få opphold i Norge var en av flere medvirkende årsaker til at ekteskapet ble inngått. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet bevismessig dekning for at dette var hennes hovedsakelige formål. Uavhengig av dette er det etter lagmannsrettens oppfatning klarlagt at ekteskapet hadde realitet på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak. Partene var på det tidspunkt formelt gift, de bodde sammen, og hadde etablert et ekteskapelig samliv innenfor det som fremstår som naturlig i en trangbodd leilighet. Det er heller ikke noe unaturlig i at partene i en slik situasjon har begrenset omgang med og kjennskap til den annen parts særkullsbarn og deres familie, noe som ifølge forklaringene ikke er uvanlig i vietnamesisk tradisjon. Lagmannsretten bemerker at staten ikke har presentert noen bevisførsel omkring hva som er skikk og bruk blant vietnamesere.

Staten har etter dette ikke ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet er proforma, og vedtakene kjennes ugyldige både i forhold til A og sønnen B. Også beslutningen 8. oktober 2009 om ikke å omgjøre utvisningsvedtak og nekting av forlengelse av arbeidstillatelse blir etter dette virkningsløs, uten at lagmannsretten har sett grunn til å ta dette inn i domsslutningen.

Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de ankende parters to subsidiære anførsler.

Sakskostnader

A og B har vunnet saken fullstendig, og har etter tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten kan ikke se at unntakene i tredje ledd kan få anvendelse.

Sakskostnadsoppgaven fra advokat Humlen i tingretten var på kr 92 625,- inklusive mva. For lagmannsretten har advokat Osvik fra samme advokatfirma levert inn sakskostnadsoppgave på til sammen 172 211,50. Samlet omkostningskrav utgjør etter dette 264 836,50.

Staten har bemerket at oppgaven synes noe høy, uten å ha konkretisert dette nærmere. Det bemerkes at tilsvarende krav fra statens prosessfullmektig var på kr 78.000 for hver instans. Av kostnadsoppgaven fra staten for lagmannsretten fremgår at « medgått arbeidstid for de respektive poster er i realiteten høyere, men er forholdsmessig justert til rammeavtalen mellom advokatfirmaet Kluge og Regjeringsadvokaten, hvor advokatsalæret begrenses til kr 62.400 med tillegg av merverdiavgift ». Staten har også benyttet en noe lavere timesats enn advokat Osvik (henholdsvis kr 1 300 mot kr 1 500). Lagmannsretten legger etter dette til grunn at forskjellen i arbeidsomfanget er mindre enn det kostnadsoppgavene tilsynelatende tilsier.

Saken har vært grundig prosedert, og begge sider har lagt ned et betydelig arbeid i å presentere aktuelle rettskilder og praksis. Saken har hatt svært stor velferdsmessig betydning for de ankende parter, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å si at deler av prosessfullmektigens arbeid eller de utgifter som har vært påført har vært unødvendige. Sakskostnadsoppgavene legges derfor til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 4. juni 2009 om å nekte videre arbeidstillatelse i familiegjenforening for A og B er ugyldig.
  2. Utlendingsnemndas vedtak av 4. juni 2009 om utvisning av A er ugyldig.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommens forkynnelse 92.625 -nittitotusensekshundrogtjuefem- kroner til A og B i fellesskap.
  4. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda innen to uker fra dommens forkynnelse 172.211,50 -etthundreogsyttitotusentohundreogelleve 50/100 – kroner til A og B i fellesskap.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen