Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-165331
Dokumentdato : 24.02.2011

Utlendingsloven (1988) § 17, jf. § 15 og § 16. Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Tvisteloven § 9-16. For sent fremsatt anførsel.

Utlendings generelle troverdighet funnet for svak til at asylhistorien kunne legges til grunn. Verken vilkårene for asyl eller vern mot retur til Iran var til stede. Anførsel om at deltakelse i demonstrasjoner i Norge ga grunn til å frykte forfølgelse ved retur til hjemlandet ble ansett som for sent fremsatt, jf. tvisteloven § 9-16. Begjæring om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.

Red. anm.: se Rt-2011-1481 for senere saksgang.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 26. november 2009 og beslutning 29. januar 2010.

       A (A), født i 1979, og B (B), født i 1983, er ektefeller og iranske statsborgere. De kom til Norge 22. november 2007 og søkte asyl samme dag. Søknaden ble begrunnet i frykt for forfølgelse på grunn av As politiske aktivitet i hjemlandet.

       I skjema for ankomstregistrering 22. november 2007 opplyste A:

         Jeg har vært student og vært med i en studentforening hvor vi kjempet for studentrettigheter. Vi kjempet for frie valg. Jeg ble arrestert og torturert en gang. Siste gang ransaket de huset vårt og fant en del dokumenter som var imot regimet. De fant en del dokumenter om religionene Baha'i. Derfor er jeg etterlyst av myndighetene. Hvis jeg blir fanget, er straffen min dødsstraff eller steining. (...)

       I egenerklæring 25. november 2007 opplyste han blant annet:

  For alt dette stormet etterretningstjenesten huset vårt. Der fant de masse dokumenter og bevis mot det tyranniske fordervede iranske republikanske regimet, samt en masse bilder av de studentene som ble henrettet. Deretter ble jeg anklaget for å utgjøre en fare for landets sikkerhet. Strafferammene for en slik anklage er dødsstraff. Derfor ble jeg tvunget til å rømme. I tillegg til alle disse dokumentene som de fant mot regimet var det flere bøker om Bahai religionen. De anklagde meg også for å være vantro og konvertert fra islam.
  (...)
  Han (Cs, lagmannsrettens anm.) sa at jeg umiddelbart måtte rømme fra landet fordi de dokumentene og bevis som de hadde funnet hjemme hos meg hadde en dødsstraff, og det var helt sikker at jeg kom til å bli henrettet ved steining.

       Fra asylintervju 6. januar 2008 gjengis følgende (utlendingsmyndighetens spørsmål i kursiv):

  Hvem organiserte turen?
  (...)
  Etter 10 dager kommer en av fars kamerater som heter Cs i sin egen bil og forteller at hele familien min er under oppsyn, at telefonen blir avlyttet, at myndighetene har stormet huset vårt og avhørt faren min. Han fortalte videre at advokaten min hadde gitt fra seg oppdraget, og at i tillegg til den gamle anklagen hadde jeg nå blitt anklaget for å være vantro og hadde mottatt en steiningsdom. Jeg var nå anklaget og dømt for to ting: 1. Handling mot landets sikkerhet, og 2. konvertering fra religionen.
  Hadde du allerede blitt dømt?
  Ja, siden de nå hadde funnet dette, hadde de dømt meg til steining. Den første anklagen har henrettelse som strafferamme, den andre steining.
  Du var dømt uten selv å være til stede i revolusjonsdomstolen?
  Ja, de bryr seg ikke om man er der eller ikke. I tillegg hadde jeg blitt kastet ut av universitetet.
  Hvordan hadde kameraten til faren din fått beskjed om at du hadde blitt dømt?
  Han hadde blitt bedt av min far om å snakke med advokaten min, siden far ikke selv kunne ta kontakt med meg. Jeg spør meg selv: Hvorfor skal min kone oppleve dette istedenfor å være på bryllupsreise?
  Hvordan vet du at du har blitt kastet ut av universitetet?
  Noen dager etter at jeg ble kausjonert for, ringte kameraten min og fortalte meg dette (altså før jeg gikk i dekning). Utkastelsen skjedde uten at jeg hadde blitt innkalt til disiplinærkomiteen.
  Hva tror du vil skje med deg dersom du nå reiser tilbake til hjemlandet ditt?
  Med hensyn til de dokumentene og bøkene som ble funnet hjemme hos oss, i tillegg til saken min som allerede ble ført for revolusjonsdomstolen, på bakgrunn av disse tingene tviler jeg ikke på at jeg blir henrettet og steinet til døden ved en retur.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknadene den 31. mars 2009. A og B klaget på vedtaket og ba om utsatt iverksetting. UDI fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak, men ga utsatt iverksetting.

       Ved vedtak 26. november 2009 sluttet Utledningsnemnda (UNE) seg til UDIs vurdering og konklusjon, og fant at det ikke var grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven av 1988 § 17 og § 15, og at det heller ikke var grunnlag for opphold av sterke menneskelige hensyn etter § 8 annet ledd. I beslutning 29. januar 2010 ble anmodning om omgjøring ikke tatt til følge, jf. utlendingsloven av 2008 § 28 første ledd og § 38 annet ledd.

       Ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse 22. mars 2010 gikk A og B til søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda. Søksmålet gjaldt ikke avgjørelsen om avslag på opphold etter utlendingsloven av 1988 § 8 annet ledd.

       Oslo tingrett avsa 30. juli 2010 dom og kjennelse med slik slutning:

  I hovedsaken
1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A og B dømmes in solidum til å erstatte Staten ved Utlendingsnemndas sakskostnader med kr 82 500 – kroneråttitotusenfemhundre – innen 2 – to – uker fra forkynning av dommen.

  I forføyningssaken
1. A og B kan oppholde seg i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte A og Bs sakskostnader med kr 3 125 – kronertretusenetthundreogtjuefem – innen 2 – to – uker fra forkynning av kjennelsen.

       A og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen. Denne del av saken omtales i det følgende som hovedsaken. Staten ved Utlendingsnemnda har anket over kjennelsen. Anken gjelder lovanvendelsen. Denne del av saken vil bli omtalt som forføyningssaken.

       Ankeforhandling ble holdt 27. og 28. januar 2011. De ankende parter og fire vitner forklarte seg. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

       A og B har i det vesentlige gjort gjeldende:

       UNEs vedtak og beslutning er ugyldige. As asylhistorie må legges til grunn, og det er da en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning, slik at han må innvilges asyl.

       Hva gjelder asylhistorien, må As fremstilling i egenerklæring og retten legges til grunn. Gjengivelsen av As svar i asylintervjuet er ikke korrekt. Det er rent logisk usannsynlig at det var avsagt dom da partene forlot Iran. As mening i asylintervjuet var å referere hva farens venn, Cs, hadde fortalt da han kom for å hente dem ut av skjulestedet. Det er derfor ikke uoverensstemmelser mellom As forklaring i egenerklæringen og asylintervjuet, og det han har forklart strider ikke på viktige punkter mot informasjon om forholdene i Iran fra Landinfo, slik tingretten har lagt til grunn. A er generelt troverdig og eventuell tvil må løses i hans favør.

       A spilte en ledende rolle i gruppen på sitt universitet, og han var en kjent person blant studentaktivistene. Hans aktivitet var av et slikt omfang at han ble utsatt for tortur i fire dager og ble presset til å tilstå slik at han ble tiltalt for å være en fare for Irans sikkerhet, noe som kvalifiserer til dødsstraff i Iran. Han er innkalt til fullbyrding av dom. Det må derfor være avsagt en uteblivelsesdom. Det er ikke kjent hva dommen går ut på eller hva den gjelder, men det er grunn til å frykte at dommen er meget streng. A har ikke konvertert fra islam. Saken gjelder ikke apostasi. Det er derfor meningsløst at det står i asylintervjuet at han har fått dom for dette til steining. Dette bygger på en misforståelse. Det er Cs oppfatning, ikke As.

       De fremlagte rettsdokumenter er ekte. Verifiseringsrapporten som bygger på opplysninger fra rådgiveren til Den norske ambassade i Teheran kan ikke legges til grunn. Det foreligger opplysninger fra andre eksperter som motsier rapporten. Det vises til erklæringen fra D som var en anerkjent advokat, til vurderingen til Ahmad Tadjdini og til forklaringen fra advokat E for lagmannsretten.

       Rettsdokumentene ble levert i hjemmet til A i Iran til hans mor. Det er flere feil i oversettelsen. Dokumentene er signert, og de har samme saksnummer. Dette er det nå enighet om. Det at vedlegg 2 mangler datering, har sammenheng med at fristen løper fra mottakstidspunktet. Saksnummereringen er i orden. A kan stå for Ahwaz og 66 kan være nummeret på avdelingen selv om det er høyt og det bare er fire avdelinger. Dette kan ha sammenheng med at nummereringen av avdelingen kan begynne på et høyt nummer. Vedlegg 2 er et standarddokument. Iranske standarddokumenter benyttes ikke alltid slik de skal, og det forekommer ofte selvmotsigelser og/eller meningsløsheter i slike dokumenter.

       Under enhver omstendighet har A og B rett til vern mot hjemsendelse. Den politiske situasjonen er meget skjerpet i Iran. I denne sammenheng har det betydning at det er farlig for dem å reise hjem på grunn av at de har deltatt i demonstrasjoner i Norge. Slike demonstrasjoner blir mest sannsynlig overvåket av personell fra Irans ambassade i Oslo. Dette er en ny anførsel for lagmannsretten.

       I forføyningssaken anføres det at det er sannsynliggjort at UNEs avgjørelser er ugyldige og at det er fare ved opphold, jf. tvisteloven § 34-2 annet ledd. I sakskostnadsspørsmålet anføres det at saken har stor velferdsmessig betydning for A og B.

       A og B har nedlagt slik påstand:

       I hovedsaken:

1. Utlendingsnemndas vedtak 26 11 2009 og beslutning 29 01 2010 er ugyldige.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes de ankende parter – herunder rettsgebyr og utgifter til vitner.

       I forføyningssaken:

1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes med 7000 kroner.

       Staten ved Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

       UNEs vedtak og beslutning er gyldige. De bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse og er heller ikke beheftet med andre feil. Staten slutter seg i det vesentlige til Oslo tingretts vurderinger og viser til grundige vurderinger i vedtaket og beslutningen.

       Et sentralt punkt er at de ankende parters troverdighet fremstår som svekket som følge av uoverensstemmelser i forklaringer, forklaringer i strid med tilgjengelig landinformasjon samt fremlegging av uriktige opplysninger. Verken forfølgningsvilkårets beviskrav eller risikokrav er oppfylt, jf, utlendingsloven av 1988 § 17 jf. § 15 og § 16. De kan heller ikke anses som flyktninger i henhold til utlendingsloven av 2008 § 28 første ledd bokstav b. De ankende parter har ikke sannsynliggjort at det foreligger reell fare for at de vil bli utsatt for reaksjoner som beskrevet i § 28 første ledd bokstad b ved retur til hjemlandet.

       As svarte i asylintervjuet på eksplisitte spørsmål. Han opplyste at han var dømt in absentia. Han hadde tolk under intervjuet og hadde ingen merknader til gjennomføringen. Han har vedtatt intervjuet. Han har verken i klage eller annen korrespondanse med utlendingsforvaltningen hevdet at han var misforstått eller at det var feil i asylintervjuet. Dette ble først anført i retten. Det må legges til grunn at han har gitt ulike opplysninger i egenerklæringen og asylintervjuet.

       Opplysningene er på viktige punkter ikke i samsvar med tilgjengelig informasjon. Konvertering eller blasfemi kan ikke straffes med steining. Det kan ikke avsies fraværsdom for apostasi. Ved alvorlige saker for revolusjonsdomstolen er løslatelse ikke aktuelt, heller ikke mot kausjon.

       De fremlagte dokumenter er mest sannsynlig forfalsket. Saksnummeret kan ikke stemme. Saksnummeret består normalt av tre ledd, ikke fire som her. Det er fire avdelinger ved domstolen i Awsar. Det er motstridende informasjon i vedlegg 2.

       Begjæringen om midlertidig forføyning kan ikke tas til følge. Når tingretten har konkludert med at det ikke er risiko for forfølgning ved retur til hjemlandet, og det ikke er anført noen andre forhold som kvalifiserer som sikringsgrunn, er vilkårene for midlertidig forføyning ikke til stede. Anførselen om fare for forfølgning på grunn av politisk aktivitet i Norge må avskjæres. Anførselen er fremsatt for sent, jf. tvisteloven § 9-16. De ankende parter har forklart seg om demonstrasjoner, for øvrig ble det tilbudt bevis først under prosedyren, hvilket er for sent.

       Staten ved UNE har nedlagt slik påstand:

       I hovedsaken:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ Utledningsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten

       I forføyningssaken:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning forkastes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens ser slik på saken:

Hovedsaken

       Det bemerkes innledningsvis at det er enighet mellom partene om at A og Bs rett til asyl, eventuelt vern mot forfølgelse, beror på en vurdering av As forhold. Ektefellens rettigheter vil være de samme som As. I det følgende tas derfor utgangspunkt i As sak.

       UNEs vedtak 26. november 2009, der de ankende parters klage over avslag på asyl og vern mot retur ikke ble tatt til følge, er hjemlet i utlendingsloven av 1988, mens beslutningen om avslag på omgjøring er fattet i medhold av utlendingsloven av 2008. Skillet mellom ny og gammel lov har ikke betydning i saken, med unntak for at beviskravene for behovet for vern mot retur er lavere etter gammel enn ny lov. Heller ikke dette kommer på spissen i saken.

       Tvistespørsmålene i saken skal avgjøres ut fra de faktiske omstendigheter på avgjørelsestidspunktene. Etterfølgende omstendigheter er derfor uten betydning for gyldigheten, men de kan være relevante bevismomenter for vurderingen av de faktiske forhold på avgjørelsestidspunktet.

       En flyktning har krav på asyl, jf. utlendingsloven av 1988 § 17, jf. § 16, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, og 2008-loven § 28 første ledd bokstav a. Begrepet « flyktning » er definert i flyktningkonvensjonen og den nye loven § 28 første ledd bokstav a, som en utlending som

  har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967.

       Begrepet « forfølgelse » forutsetter krenkelser av en viss art og et visst omfang. Vurderingen av om frykten for forfølgelse er velbegrunnet beror på en fremtidsrettet vurdering av om det foreligger en reell risiko for dødsstraff eller streng straff dersom de ankende parter returneres til Iran. Denne vurderingen er todelt; det må først tas stilling til sakens faktum og dernest om det foreligger risiko for forfølgelse.

       A anfører at det er avsagt en dom mot ham in absentia, men at han ikke vet hva dommen går ut på. For utlendingsmyndighetene ble det anført at han var dømt til døden. Det er noe uklart om A fortsatt anfører at det mest sannsynlig er avsagt dødsdom mot ham, eller om straffen mest sannsynlig er på noen års fengsel. Det er imidlertid fremholdt for lagmannsretten at partene er enige om at han risikerer « forfølgelse » i lovens forstand dersom de ankende parters fremstilling legges til grunn. Lagmannsretten slutter seg til dette.

       Det følger av praksis og forarbeidene til ny og gammel lov, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85 med videre henvisninger, at det kreves sannsynlighetsovervekt for det faktiske grunnlag for asyl. Søkeren må etter beste evne og i tilstrekkelig grad underbygge sine anførsler. Det vil imidlertid, som det påpekes i forarbeidene, knapt være mulig for en flyktning å « bevise » alle forhold i saken. For strenge beviskrav vil uthule asylinstituttet. Tvil om faktum skal derfor komme søkeren til gode dersom han generelt anses å være troverdig.

       Når det gjelder de nærmere detaljer om bakgrunnen for flukten til Norge, har A forklart at han i 2005 var ansatt i det nasjonale oljeselskapet i Iran. Dette året begynte han dessuten deltidsstudier i økonomi ved universitetet i Masjed-Solyman. Her ble han etter hvert politisk aktiv og deltok i en løst forbundet gruppe på 4 – 5 studenter. Han ble en leder i gruppen og en kjent person blant de andre studentaktivistene. Aktiviteten besto i å spre løpesedler og henge opp veggaviser med karikaturtegninger og budskap, som « død over diktaturet » og « leve det frie Iran ». Han deltok i én studentdemonstrasjon. Dette var den 7. juli 2005. Demonstrantene ble spredt av sikkerhetstjenesten og flere ble arrestert, men A fikk ikke problemer.

       Den 10. oktober 2007 ble han og en medstudent pågrepet av sikkerhetstjenesten ved universitetet etter å ha hengt opp en veggavis med karikaturtegninger av presidenten og landets åndelige leder. A ble avhørt, men nektet å ha hengt opp veggavisen. Han ble banket opp. Deretter fikk han bind for øynene og ble fraktet med bil i ca 2-3 timer til et ukjent sted. Etter å ha blitt torturert fysisk og psykisk i fire dager satte han sitt fingeravtrykk på en tilståelse. Den 14. oktober ble han fremstilt for forhørsretten ved revolusjonsdomstolen i Ahwaz. Han ble foreholdt tilståelsen og fikk opplyst at han var tiltalt for å ha handlet mot den nasjonale sikkerheten, ha hånet de hellige imamer, landets åndelige leder og presidenten. Han ble samme dag løslatt mot kausjon på 100 millioner toman (ca 650 000 kroner). Han var på sykehus i én dag etter løslatelsen. De ankende parters bryllup måtte utsettes på grunn av pågripelsen.

       En medstudent fortalte ham at han hadde mistet studieplassen på grunn av sitt politiske engasjement. Han ble ikke innkalt til disiplinærkomiteen i forbindelse med utkastelsen. Arbeidet i det nasjonale oljeselskapet fikk han derimot beholde. Etter løslatelsen fortsatte han å jobbe der frem til 3. november.

       Den 1. november deltok han på et hemmelig møte i et privat hjem for å forberede studentdagen i desember. Etter møtet tok han med seg løpesedler og bilder av henrettede studenter hjem. Han oppbevarte også en bibel og ulovlige bøker om religionen Baha'i hjemme. To dager senere, den 3. november, ringte en nabo mens A var på besøk hos foreldrene og fortalte at leiligheten hans var blitt ransaket av sivilkledde personer. A og ektefellen flyktet samme kveld til en landsby i nærheten, der de lå i skjul i ti dager. Den 13. november kom en venn av familien, Cs, og fortalte at As advokat ikke fikk fortsette. Advokaten hadde sagt at A ville bli dømt til døden, mest sannsynlig henrettet eller steinet. De bestemte seg da for å flykte fra Iran. De reiste samme kveld over grensen til Tyrkia og videre til Norge.

       I likhet med tingretten har lagmannsretten kommet til at de ankende parter ikke kan anses som flyktninger i utlendingsloven og flyktningkonvensjonens forstand. A har til dels forklart seg selvmotsigende i de ulike forklaringer til utlendingsforvaltningen. Det styrker ikke hans troverdighet at forklaringen endres ytterligere for lagmannsretten. Hans forklaringer er på viktige punkter ikke i tråd med opplysninger fra Landinfo. Det er dessuten ikke sannsynliggjort at de tre fremlagte rettsdokumentene er ekte. Det er ikke sannsynlighetsovervekt for at As asylhistorie kan legges til grunn, og det faktiske grunnlaget for asyl er derfor ikke til stede.

       Det står etter lagmannsrettens syn fortsatt fast at det er motstrid mellom de ulike forklaringene til A slik som påpekt i tingrettens dom. Det må legges til grunn at han i egenerklæringen 25. november 2007 ga uttrykk for at han på bakgrunn av det farens venn Cs hadde sagt, fryktet for dødsstraff dersom han ble tatt, mens han i asylintervjuet 6. januar 2008 fortalte at han allerede hadde blitt idømt dødsstraff. Det vises til det som er gjengitt fra egenerklæringen og asylintervjuet foran.

       Han har anført at han sa i asylintervjuet at han ikke var dømt ennå og at rapporten fra intervjuet bygger på misforståelser. Lagmannsretten finner dette lite sannsynlig. Det fremgår av rapporten at han, foranlediget av svaret på et annet spørsmål, blir spurt om han allerede er blitt dømt. Han bekrefter dette. På oppfølgingsspørsmål presiserer han at han er dømt in absentia. Den 16. mars sendte han tre rettsdokumenter til UDI hvor det dokumenteres at han er innkalt til fullbyrding av dommen. Som lagmannsretten skal komme tilbake til, kan det ikke anses sannsynliggjort at dokumentene er ekte. Han hadde tolk til stede under asylintervjuet. Han hadde ikke merknader til tolkingen eller måten intervjuet ble gjennomført på, og han har signert rapporten. Hvis A mente at det var feil i asylintervjuet, er det påfallende at han ikke påpekte dette verken i klage eller annen korrespondanse med utlendingsforvaltningen. Først da han forklarte seg i retten ble dette anført.

       A har for lagmannsretten anført at han aldri har påberopt seg at han er anklaget for apostasi eller at han har fått dom på steining for dette. Det var feil å legge til grunn at han mener at det å ha en bibel og to bøker om Baha'i kan føre til dødsdom for apostasi, slik tingretten har gjort. Dette bygger også på en misforståelse. Til dette bemerker lagmannsretten at A både i egenerklæringen og asylintervjuet har forklart at han var anklaget for å være vantro og for å ha konvertert fra islam. Det vises til det som er sitert foran. På oppfølgingsspørsmål i asylintervjuet om han allerede er blitt dømt, svarer han bekreftende og sier at han er dømt in absentia til steining. A gir således relativt klare svar på presise spørsmål, og det er vanskelig å se at rapporten bygger på en misforståelse.

       As opplysninger til utlendingsmyndighetene om dom in absentia på steining for apostasi strider mot tilgjengelig landinformasjon. En tiltalt kan ikke dømmes for apostasi in absentia. Domfellelse forutsetter at vedkommende har frasagt seg religionen direkte overfor en dommer og overfor vitner. Straffen for apostasi er ikke steining. As endrede forklaring for lagmannsretten bærer preg av å være en tilpasning til det som har kommet frem om norske myndigheters kjennskap til forholdene i Iran.

       Den 16. mars 2008 oversendte A som nevnt kopi av rettsdokumenter til UDI som hevdes å komme fra revolusjonsdomstolen i Ahwaz. Han har opplyst at originaldokumentene ikke kan sendes til Norge på grunn av den strenge kontrollen med post ut av Iran. Det er kopier av tre rettsdokumenter som er oversendt; et varsel til faren om at kausjonen vil bli konfiskert hvis A ikke møter (vedlegg 1), en innkalling til soning (vedlegg 2) og et nytt varsel om konfiskering av kausjonen fordi A ikke har møtt (vedlegg 3).

       Dokumentkopiene ble sendt til Den norske ambassaden i Teheran for verifisering. Til å foreta verifiseringen benyttet ambassaden en erfaren rådgiver med juridisk bakgrunn. Hans navn er holdt skjult av hensyn til hans sikkerhet. På bakgrunn av rådgiverens vurdering og konklusjon skrev ambassaden en rapport 24. september 2008. Senere har rådgiveren fått seg foreholdt fargekopier av dokumentene, hvilket har medført noen endringer i konklusjonene i verifiseringsrapport mai 2010. Det er nå enighet mellom partene om at dokumentene er signert og at saksnummeret er det samme i alle tre dokumentene. Til bruk for lagmannsretten er det innhentet en tredje verifiseringsrapport, datert 30. november 2010. Det fastholdes her at det er feil ved selve saksnummeret i alle tre dokumentene.

       Saksnummereringen i iranske domstoler følger en nasjonal standard og foregår manuelt eller elektronisk. Lagmannsretten legger til grunn at det i vår sak er tale om et manuelt saksnummer. Manuelt saksnummer angis i følge verifiseringsrapportene i tre deler som identifiserer henholdsvis domstolens avdeling, året saken behandles og den konkrete sakens løpenummer i inneværende år. De tre delene er atskilt med skråstrek. Manuelt saksnummer kan også i følge rapport 30. november 2010 angis i et format som uansett ikke er benyttet i saken her. Saksnummeret er ikke bygd opp slik at domstolen som behandler saken kan identifiseres, bare avdelingen ved domstolen. Det skal fremgå av dokumentets tekst hvilken domstol saken har vært til behandling ved.

       Saksnummeret som er benyttet i de fremlagte kopier er A/66/1750/86 og består således av fire deler, ikke tre som er det normale. Rådgiveren finner det i følge verifiseringsrapport 24. september 2008 uforståelig at bokstaven A er benyttet i saksnummeret. Han har sett saksnummer med bokstaven J, men ikke A. Når det gjelder angivelsen av avdelingen, er nummeret 66 for høyt. Det er i følge domstolens hjemmesider bare fire avdelinger ved revolusjonsdomstolen i Ahwaz.

       A har anført at A kan referere til byen Ahwaz hvor domstolen ligger og at angivelsen av avdelingsnummer kan starte på et høyt tall. Han har lagt frem dokumentbevis og ført et vitne til belysning av spørsmålet om dokumentenes ekthet. Irans tidligere ambassadør til Norge, Ahmad Tadjdini, har gitt en skriftlig udatert uttalelse til retten om dokumentenes innhold. Videre er det lagt frem et brev fra advokat/juridisk konsulent D, datert 5. mai 2009. Vitnet E som har vært advokat i Iran inntil han nylig flyktet til Norge, men som ikke har ført saker for revolusjonsdomstolen i Ahwaz, har forklart seg for lagmannsretten om sin oppfatning av dokumentene.

       Det er ulike syn på hva saksnummeret kan bety. D mener A66 er koden til revolusjonsdomstolen i Ahwaz. Sifrene 1750 mener han refererer til at det i hver revolusjonsdomstol er en « forhørsrett » og en « revolusjonsrett ». B opplyser at bokstaven A både er første bokstav i alfabetet og tegnet for tallet 1. Han opplyser videre at alle saksnumre i Iran består av en bokstav og deretter tall. Advokat E forklarte at han var usikker på hva bokstaven A i saksnummeret kunne bety. Han var ganske sikker på at bokstavene D eller T benyttes ved domstolen i Teheran, og mente at det var mulig at A benyttes i Ahwaz. Han hadde erfaring for at bokstaven A benyttes ved sivil domstol. Han forklarte at han ikke kunne verifisere dokumentenes ekthet, men sa at de etter hans erfaring så mer ekte enn falske ut.

       Lagmannsretten finner vurderingen vanskelig, men legger til grunn vurderingene fra rådgiveren til norske myndigheter. Hans vurdering er motsagt av de øvrige som har uttalt seg om dokumentene, enten skriftlig eller som vitner. På den annen side er de andres vurderinger langt fra samstemte. De har ulike oppfatninger om hvordan saksnummeret normalt er bygget opp, og hva saksnummeret i dette tilfellet kan bety. Rådgiveren som er benyttet av norske myndigheter er en erfaren advokat med bred og lang erfaring både med sivile saker og straffesaker. Vitnet Gro Tronshart forklarte at den norske ambassaden har benyttet rådgiveren i minst 10 år, og at han også benyttes av andre ambassader. Ambassaden har god erfaring med kvaliteten på hans rådgivning og har ikke opplevd at han har tatt feil. Hvis rådgiveren er i tvil gir han uttrykk for det. Det har han ikke gjort i denne saken.

       Ved vurderingen av dokumentenes ekthet har lagmannsretten også lagt vekt på at teksten i vedlegg 2 er selvmotsigende. Det virker meningsløst å innkalle til fullbyrding av dom og på samme tid varsle om at det vil bli avsagt dom in absentia hvis han ikke møter. Det virker også meningsløst å be A melde fra om vitner hvis dommen allerede er avsagt og klar til fullbyrdelse. Advokat E ga også uttrykk for at dette virket meningsløst. Det er ikke sannsynliggjort at det er vanlig at standardskjemaer utfylles på en slik måte i Iran.

       Lagmannsretten konkluderer etter dette med at dokumentene mest sannsynlig er forfalsket.

       A har opplyst at han ble tiltalt for revolusjonsdomstolen for å ha handlet mot den nasjonale sikkerhet og for å ha hånet landets åndelige leder og president. Dette er meget alvorlige anklager. I følge det sakkyndige vitnet Sidsel Wiborg fra Landinfo blir man normalt ikke løslatt hvis man har en alvorlig sak for revolusjonsdomstolen. Krenkelser av ayatollaen kan medføre dødsstraff. Hvis et forhold kan medføre dødsstraff, blir man ikke løslatt, selv mot kausjon.

       A har forklart at han ble utvist fra universitetet, men at han fikk beholde arbeidet i det statlige oljeselskapet. Med det effektive system som Iran har for overvåkning av sine borgere virker det lite sannsynlig at det gikk nesten tre uker fra A ble løslatt fra Revolusjonsdomstolen uten at arbeidsgiveren ble orientert om at han var mistenkt for en handling mot Irans sikkerhet mv. I følge Sidsel Wiborg fra Landinfo blir det ført streng kontroll (screening) med folk som får ansettelse i dette selskapet. Oljebransjen er en nøkkelbransje i Iran, og det er grunn til å tro at overvåkningen er ekstra effektiv på et slikt arbeidssted. Dette bidrar ytterligere til å svekke troverdigheten til forklaringen om pågripelsen, den alvorlige tiltalen og dommen in absentia.

       Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at As generelle troverdighet er for svak til at asylhistorien kan legges til grunn. Det er derfor ikke sannsynliggjort at hans beskjedne politiske virksomhet har ført til at han er blitt tiltalt og senere dømt in absentia til en streng straff for å være en trussel mot den nasjonale sikkerhet og for å ha hånet landets ledelse. Det foreligger ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet, og A kan derfor ikke anses som flyktning. Etter dette konkluderer lagmannsretten med at vilkårene for asyl ikke er til stede. UNEs avslag på asyl er derfor ikke ugyldig.

       Lagmannsretten går over til å vurdere om A har rett til vern mot retur til Iran, jf. utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd første punktum og utlendingsloven 2008 § 28 første ledd bokstav a.

       Det følger av nevnte bestemmelser at en utlending er vernet mot retur hvis han eller hun kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning. Retten til asyl og vern mot retur har samme rettslige vilkår, men bevis- og risikokravene er lavere for vern mot retur etter 1988-loven. I praksis innebærer de lavere krav at beskyttelse gis til en videre personkrets enn den som omfattes av konvensjonens flyktningdefinisjon. Dette er lagt til grunn i UNEs vedtak. I 2008-loven er disse skillene opphevet, slik at bevis- og risikokravene nå er det samme ved vurderingen av asyl som ved vern mot retur. Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

       I likhet med tingretten har lagmannsretten kommet til at selv med et lavere beviskrav fyller ikke A vilkårene for vern mot retur. Det vises til tingrettens dom og til vurderingen foran.

       Når det gjelder den ulovlige utreisen fra Iran, er det opplyst fra Sidsel Wiborg fra Landinfo at den vanlige reaksjonen er et avhør på flyplassen og en bot, eventuelt inntil ett års fengsel hvis man har noe annet uoppgjort med myndighetene. Dette utgjør uansett ikke forfølgning i utlendingslovens og konvensjonens forstand, jf, det som er sagt foran om dette.

       Vitnet Wiborg forklarte at den politiske situasjonen i Iran er vesentlig forverret siden 2009. Vitnet F forklarte seg i samme retning. Han sa at menneskerettssituasjonen i Iran generelt er forverret fra 2009. Det er økt bruk av dødsstraff og utenrettslige pågripelser. Han mente provinsen Ahwaz er blant de uroligere deler av Iran. I UNEs vedtak heter det at UNE er kjent med at situasjonen etter valget i 2009 er tilspisset. Det heter videre at UNE følger utviklingen i Iran fortløpende. Det må etter lagmannsrettens syn legges til grunn at UNE har foretatt en forsvarlig vurdering av de generelle forholdene i Iran. Lagmannsrettens muligheter til overprøving er på dette punkt begrenset og det bør derfor utvises en viss tilbakeholdenhet.

       Som en ny anførsel for lagmannsretten er det anført at de ankende parter kan frykte forfølgelse og har rett til vern mot retur fordi de begge har deltatt i politiske demonstrasjoner mot regimet i Iran utenfor landets ambassade i Oslo. Anførselen ble fremsatt sent i ankeforhandlingen etter at de ankende parter kort nevnte dette i sine forklaringer. B forklarte at de hadde deltatt i omkring fire demonstrasjoner utenfor den iranske ambassaden i Oslo i forbindelse med valget i 2009. Wiborg forklarte at hun ikke var sikker på hva som vil skje ved hjemsending av personer som har deltatt i demonstrasjoner i Norge. Det ble ikke ført ytterligere bevis om dette spørsmål. Etter at bevisførselen var avsluttet, forsøkte advokat Bache-Wiig under prosedyren å dokumentere bilder fra demonstrasjoner. Staten protesterte mot dette, og det ble ikke gitt tillatelse til å legge frem bildene.

       Staten har under henvisning til tvisteloven § 9-16 prinsipalt gjort gjeldende at anførselen er for sent fremsatt og derfor må avvises. Subsidiært har staten anført at spørsmålet ikke er tilstrekkelig opplyst.

       Lagmannsretten har kommet til at den nye anførselen er for sent fremsatt, jf. tvisteloven § 9-16. Staten har ikke hatt mulighet til å forberede seg på anførselen. Vitnet fra Landinfo kunne ikke svare på spørsmålet om hvilken fare det var ved hjemsendelse til Iran av personer som hadde deltatt i demonstrasjoner i Norge mot det iranske regimet. Det er ikke mulig å sikre en tilstrekkelig god opplysning av saken når anførselen settes frem på et så sent tidspunkt og det ikke gis bevistilbud som motparten kan forberede seg på.

       Anførselen bygger uansett på en opplysning som ikke var gjort kjent for utledningsforvaltningen da denne fattet sitt vedtak. Nye omstendigheter som påberopes må eventuelt danne grunnlag for en ny søknad og ny behandling ved utlendingsmyndighetene.

       Utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd annet punktum/utlendingsloven av 2008 § 28 første ledd bokstav b) er ikke påberopt i forbindelse med ankeforhandlingen. På bakgrunn av bevisene i saken kan lagmannsretten uansett ikke se at bestemmelsen får anvendelse.

       Lagmannsretten har kommet til at de ankende parter ikke har krav på vern mot retur til Iran.

       Etter dette har lagmannsretten kommet til at verken Utlendingsnemndas vedtak 26. november 2009 eller beslutning 29. januar 2010 er ugyldig.

Forføyningssaken

       Etter tvisteloven § 34-1 tredje ledd kan den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, begjære midlertidig forføyning etter kapittel 34 dersom det foreligger en sikringsgrunn. Etter § 34-2 første ledd er utgangspunktet at kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen må sannsynliggjøres. I annet ledd gjøres det unntak for vilkåret om sannsynliggjøring av kravet. Her heter det at hvis det er fare ved opphold kan midlertidig forføyning besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort. Det må imidlertid likevel foreligge en sikringsgrunn. Det er ingen unntak for dette vilkåret. Med sikringsgrunn menes etter tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav a at saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.

       Med hjemmel i unntaksbestemmelsen i § 34-2 annet ledd kom tingretten til at vilkårene for midlertidig forføyning var til stede.

       Staten har anført at vilkårene for midlertidig forføyning ikke er oppfylt fordi det ikke er sannsynliggjort at UNEs vedtak eller beslutning er ugyldig og fordi det ikke foreligger fare ved opphold eller sikringsgrunn.

       A og B har anført at faren ved retur er så stor at det er unødvendig å sende dem ut når det koster så lite for Norge å ha dem her mens saken er til behandling.

       Lagmannsretten har i forføyningssaken kommet til et annet resultat enn tingretten.

       Lagmannsretten har foran etter en full prøving av alle sider ved saken konkludert med at A og B ikke har krav på asyl eller vern mot retur. De oppfyller ikke vilkårene for å anses som flyktninger. Det er dermed ikke sannsynliggjort noe krav. Utover risikoen for forfølgning ved retur til Iran, er det ikke påberopt annet som kvalifiserer som sikringsgrunn. Det er mer eller mindre sammenfall mellom kravet og sikringsgrunnen i en sak som denne. I hovedsaken er det konkludert med at det ikke er sannsynliggjort en slik risiko. Det kan da ikke anses å foreligge noen fare ved opphold, og det kan heller ikke anses som sannsynliggjort at det foreligger noen sikringsgrunn.

       Kravet om midlertidig forføyning kan etter dette ikke tas til følge.

Sakskostnader

       Staten har vunnet saken fullstendig. Statens krav på erstatning for sakskostnader skal derfor i utgangspunktet dekkes fullt ut, jf tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. A og B har anført at de helt eller delvis bør fritas for erstatningsansvaret på grunn av styrkeforholdet mellom partene og fordi saken er av stor velferdsmessig betydning for dem, jf. tvisteloven § 20-2 siste ledd.

       I Inst.O.nr.110 (2004-2005) side 62 uttalte justiskomiteen om dette alternativet blant annet:

         Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. (...)
         Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør fremme saken for domstolskontroll.

       Lagmannsretten kan ikke se at de hensyn som her er nevnt slår til når saken er tapt med den begrunnelse at asylsøkerens fremstilling av saken ikke kan legges til grunn fordi hans generelle troverdighet er for svak. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er tungtveiende grunner til å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

       Statens sakskostnader er oppgitt til 69 718 kroner. Av dette gjelder 7200 kroner forføyningssaken. Kostnadene finnes rimelige og legges til grunn.

       Erstatning for sakskostnader i forføyningssaken for tingretten er ikke påstått og tilkjennes ikke.

       Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. A og B betaler in solidum 62.500 - sekstitotusenfemhundre – kroner i erstatning for sakskostnader for lagmannsretten innen to uker etter forkynnelse av denne dom.

Slutning i kjennelse:

1. Krav om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. A og B betaler in solidum 7200 - sjutusentohundre – kroner i erstatning for sakskostnader for lagmannsretten innen to uker etter forkynnelse av denne kjennelse.



Utlendingsdirektoratet
Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo