Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-176840
Dokumentdato : 05.12.2011

Utlendingsloven av 1988. Asyl

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag. Saken gjelder også gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om ikke å omgjøre avslaget.

Vedtakene i saken er avgjort etter utlendingsloven av 1988. Når lagmannsretten i det følgende henviser til utlendingsloven, er det derfor utlendingsloven av 1988 det siktes til.

1. Sakens bakgrunn

Tingretten har redegjort slik for sakens bakgrunn, og det har under ankeforhandlingen ikke fremkommet innvendinger mot fremstillingen:

    Saksøker, A, kom til Norge som asylsøker 22. september 2002, og søkte formelt om asyl den 23. september 2002. Saksøker hadde tidligere søkt asyl i Danmark den 11. november 2000 under navnet A1

A, født *.*.1982, og i Sverige under navnet A2, født *.*.1984. Svenske myndigheter returnerte saksøker til Danmark, og saksøker fikk endelig avslag på sin søknad i Danmark den 10. september 2002. Årsaken til avslaget i Danmark var blant annet at forvaltningen fant at det forelå manglende troverdighet i forhold til saksøkers asylforklaring.

    Etter at saksøker kom til Norge, ble han plassert på Lundeskogen Statlige Mottak på Røn i Vestre Slidre. Den 16. februar 2003 forvoldte han to menneskers død ved bruk av kniv. Asylsøker B ble drept på mottaket, mens bussjåfør C ble drept på Valdresekspressen. Ved dom av 10. juni 2003 fra Valdres tingrett ble saksøker kjent ansvarlig for to overtredelser av straffeloven § 233 første og annet ledd samt for overtredelser av straffeloven § 229 første straffalternativ jf. straffeloven § 232. Ved dom fra Valdres tingrett av 5. september 2003 ble han dømt til tvunget psykisk helsevern.

    Ved vedtak av 29. juli 2004 fra Utlendingsdirektoratet (Udi) ble saksøkers søknad om asyl i Norge avslått. Det ble vist til at saksøker ikke fylte vilkårene for å kunne anses som flyktning i henhold til loven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, og at han ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia.

    På vegne av saksøker påklaget advokat Åse Schei vedtaket den 13. august 2004. Saksøkers klage ble ikke tatt til følge ved vedtak fra Utlendingsnemdas (Une) vedtak av 19. mai 2005, fattet av nemndleder alene. Une viste til at saksøker fremsto med svekket troverdighet, og at han ikke fylte vilkårene for å kunne anses som flyktning etter flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Det ble også vurdert slik at saksøker ikke var omfattet av vernet mot retur til hjemlandet etter utlendingsloven § 15 første ledd, og at det etter en helhetsvurdering heller ikke var grunnlag for å gi klageren arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd.

    Ved begjæring av 1. juli 2005 begjærte saksøker omgjøring av Unes vedtak. Tilleggskommentarer fra advokat Schei ble innsendt 21. juli 2005. I tillegg ble det sørget for oversettelse av innsendt dokumentasjon. Behandlingen av saksøkers sak ble sammen med andre Etiopiasaker lagt til side på grunn av den politiske situasjonen i Etiopia. Den 30. mai 2006 gav Une utsatt iverksettelse frem til omgjøringsbegjæringen var vurdert. Samme år ba Une om tilleggsopplysninger, og UNE mottok ytterligere brev fra advokat Schei samt tilleggsskriv fra blant annet fra Norsk Organisasjon for asylsøkere (NOAS).

I brev av 8. november 2006 til advokat Schei opplyste Une at «deres kommentarer vil bli vurdert og tatt stilling til i forbindelse med at det fattes en beslutning/vedtak i saken».

    På samme tid ble det fremmet sak om forlengelse av tvunget psykisk helsevern ovenfor saksøker, og dom som gikk ut på forlengelse av psykisk helsevern ble avsagt av Hedmarken tingrett 8. desember 2006.

    Den 14. desember 2009 behandlet UNE omgjøringsbegjæringen, og fattet ny beslutning i saken etter å ha behandlet denne ved nemndsmøte der saksøker ikke ble gitt adgang til personlig oppmøte. En samlet nemnd fant at saksøker ikke hadde krav på asyl eller vern mot hjemsendelse etter utlendingsloven § 15. Det ble derfor besluttet at behandlingen av omgjøringsbegjæringen ble begrenset til vurderingen av om det forelå sterke menneskelige hensyn.

    En samlet nemnd kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn i lovens forstand, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd. Nemndas flertall, to medlemmer, fant imidlertid at det forelå omstendigheter som tilsa at tillatelse likevel ikke burde gis. Flertallet viste i det vesentligste til innvandringspolitiske hensyn samt den alminnelige rettsfølelse. Nemndas mindretall, ett medlem, fant at hensynet til klagerens helsesituasjon måtte veie tyngst, og viste til at saksøker etter alt å dømme ikke vil kunne få adekvat behandling for sine lidelser i hjemlandet. Saksøkers begjæring om omgjøring ble ikke tatt til følge i tråd med flertallets syn.

    Lagmannsretten bemerker at det i asylsaken i Norge er lagt til grunn at A (heretter A) er født *.*.1976. Som grunnlag for asylsøknaden er oppgitt at A i 1999 ble tvunget til å kjempe i krigen mellom Eritrea og Etiopia, og at han rømte for å slippe unna soldattjenesten. Asylsøknaden var vedlagt et brev om gjeninnkalling til militæret. I forbindelse med omgjøringsbegjæringen la A frem to brev hvor det fremgår at det var utstedt arrestordre på ham. De tre brevene ble 26. juni 2006 oversendt den norske ambassaden i Addis Abeba for verifikasjon. I verifikasjonsrapport av 15. september 2006 konkluderes det med at dokumentene ikke er ekte.

    Asker og Bærum tingrett avsa ny dom om forlengelse av tvungent psykisk helsevern 1. mars 2010. A har siden 23. august 2010 vært innlagt på Furukollen Psykiatriske Senter. Diagnosene er F 20.0 Paranoid schizofreni og F 60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse, jf årsstatusrapport fra spesialist i klinisk voksenspykologi Johnny Wærp av 17. februar 2011.

Om sakens faktum for øvrig vises til tingrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A anla søksmål for Oslo tingrett ved stevning inngitt 14. januar 2010. Oslo tingrett avsa 14. juli 2010 dom med slik slutning:

  1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

    A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble holdt den 15–16. november 2011 i Borgartings lagmannsretts hus. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig, Sigrid Broch. For staten møtte rådgiver Ellen Kveie Evensen fra Utlendingsnemnda (UNE) som partsrepresentant, samt Halldis Winje som prosessfullmektig. A avga partsforklaring. Det ble i tillegg ført fire vitner, hvorav to sakkyndige. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

2. Partenes anførsler

Den ankende part, A, har i korte trekk gjort gjeldende:

UNEs vedtak av 19. mai 2005 og beslutning av 14. desember 2009 er ugyldige grunnet saksbehandlingsfeil, feil faktum, feil rettsanvendelse og myndighetsmisbruk.

    Det er en saksbehandlingsfeil at vedtaket av 19. mai 2005 – i strid med utlendingsloven § 38b tredje ledd og utlendingsforskriften § 140 – ble fattet av nemndleder alene. Feilen medførte at A ikke fikk adgang til personlig fremmøte, jf utlendingsloven § 38b femte ledd og utlendingsforskriften § 142. I asylsaker skal adgang til personlig fremmøte i hovedregelen gis, med mindre dette åpenbart ikke har betydning for saken. Personlig fremmøte er særlig viktig når det reises spørsmål ved en asylsøkers troverdighet.

    UNE baserte avgjørelsen på uriktig faktum når den kom til at A ikke fylte vilkårene for asyl, jf utlendingsloven §§ 16–17. Det er videre uriktig at han ikke er vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd. UNE har vurdert As troverdighet feil, og herunder ikke sett hen til at endringer i forklaringene skyldes frykt for forfølgelse. Dette må sees i sammenheng med hans psykiatriske diagnose.

    Også beslutningen av 14. desember 2009 lider av saksbehandlingsfeil. For det første behandlet UNE bare spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag til tross for at A var forespeilet at hans anførsler knyttet til asylgrunnlaget skulle behandles på nytt. For det andre avgjorde nemndas flertall saken ved å vise til «den alminnelig rettsfølelse». Saken skulle da vært behandlet i stornemnd, jf utlendingsforskriften § 141a. Det er videre en saksbehandlingsfeil at fremlagte dokumenter er verifisert i As hjemland, Etiopia. Verifiseringen er gjort i strid med As samtykkeerklæring og forvaltningsloven § 13. Forvaltningen har ikke kunnet påvise noen hjemmel for verifiseringen.

Ved vurderingen av om saksbehandlingsfeil kan ha påvirket vedtakets innhold etter forvaltningsloven § 41, må de ulike saksbehandlingsfeilene vurderes samlet.

Måten verifikasjonen ble gjennomført på har satt A i en «refugee sur place» situasjon i det de Etiopiske myndigheter nå må ha forstått at han søker asyl i Norge.

    Beslutningen av 14. desember 2009 er basert på uriktig faktum. Det er bl.a. basert på den ulovlig innhentede verifiseringsrapporten, og på feil vurdering av As troverdighet. Det er heller ikke tatt hensyn til dokumentasjon fremlagt etter vedtaket av 19. mai 2005, og som er av betydning for spørsmålet om asyl. UNE har også feilvurdert hva som ligger i «den alminnelige rettsfølelse». Verken forvaltnings- eller rettspraksis tilsier at det eksisterer en alminnelig rettsfølelse som taler mot at den ankende part får opphold i Norge. UNE har videre lagt til grunn at A vil være en økonomisk byrde for det norske samfunnet. UNE har imidlertid ikke sammenholdt dette med at det trolig er rimeligere å innvilge ham oppholds- og arbeidstillatelse, slik at han kan tjene egne penger.

    Beslutningen av 14. desember 2009 er under enhver omstendighet ugyldig som følge av myndighetsmisbruk. Den er basert på usaklig forskjellsbehandling. Alvorlige sinnslidelser – slik A har – gir grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Saken må sammenholdes med praksis knyttet til utvisning av personer ilagt særreaksjoner etter utlendingsloven 29 første ledd bokstav c. Å legge vekt på at A vil ha behov for ressurskrevende behandling er et utenforliggende hensyn. Uansett er beslutningen grovt urimelig. Manglende oppholds- og arbeidstillatelse setter begrensninger for As behandling i Norge, en behandlingen som kan bli livsvarig. Beslutningen er også grovt urimelig sett hen til at A – ved retur til Etiopia – ikke vil få adekvat behandling.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 19.05.05 og 14.12.09 kjennes ugyldige.
  2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for både tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i korte trekk gjort gjeldende:

    Forvaltningen har lagt korrekt faktum til grunn. A har ikke sannsynliggjort at han er flyktning i flyktningkonvensjonen eller i utlendingslovens forstand, jf utlendingsloven §§ 16 og 17. Asylhistorien er ikke troverdig. Han har heller ikke sannsynliggjort at han er vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Selv om hans historie skulle legges til grunn, er det ikke sannsynliggjort at den aktivitet han utviste i Etiopia vil kunne medføre forfølgelse i dag.

    As helsetilstand er heller ikke så dårlig at den gir vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum, jf Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3. Manglende behandlingstilbud i hjemlandet gir kun i eksepsjonelle tilfeller vern mot retur.

    Avslaget på opphold på humanitært grunnlag kan ikke settes til side som ugyldig pga myndighetsmisbruk. Både hensynet til økonomi og «alminnelig rettsfølelse» er legitime hensyn. Det er relevant å se hen til at han har begått to drap i Norge. Forvaltningspraksis om utvisning gir ikke grunnlag for å si at det foreligger usaklig forskjellsbehandling. Det finnes ingen sammenliknbar praksis, og forvaltningen står da friere. A har ikke særlig tilknytning til Norge. Vedtaket er ikke grovt urimelig.

Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil. Eventuelle saksbehandlingsfeil har uansett ikke hatt betydning for avgjørelsenes innhold, jf forvaltningsloven § 41.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for ting- og lagmannsrett.

3. Lagmannsrettens merknader

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan på de vesentligste punkter slutte seg til tingrettens vurderinger.

3.1 Avslag på asyl og vern mot retur etter utlendingsloven § 17, jf 16 og § 15 første ledd

    Lagmannsretten tar først stilling til gyldigheten av avslaget på asyl og vern mot retur etter utlendingsloven § 17, jf § 16 og § 15 første ledd. Endelig avslag ble gitt i vedtak av 19. mai 2005. Senere omgjøringsbegjæring ble ikke tatt til følge, jf UNEs beslutninger av henholdsvis 14. desember 2009 og 27. mai 2010.

    Etter utlendingsloven § 16 er en flyktning en «utlending som går inn under flyktningekonvensjonen 28. juli 1951 art. 1 A, jfr. protokoll 31. januar 1967.» Nevnte artikkel 1 A (2) fastsetter at en flyktning er en som med rette frykter for forfølgelse:

    ... på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse.

En utlending – som ikke fyller asylkriteriene i flyktningekonvensjonen – må etter utlendingsloven § 15 første ledd heller ikke:

    ... sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.

    A har opplyst at han kommer fra Mekele i Tigray i det nordlige Etiopia. Faren var fra Eritrea. Moren er fra Etiopia og tilhører den etniske gruppen tigray. A skal som mindreårig ha blitt tvunget til å melde seg inn i Tigrayan People's Liberation Front (TPLF) i 1990. Han fikk da opplæring i sikkerhet, og jobbet i sikkerhetstjenesten til TPLF. Han har forklart at han ble kaptein med ansvar for 450 soldater, og at han arbeidet på hovedkvarterene i Tigray og Addis Abeba. Etter hvert begynte han igjen på skole, men arbeidet i sikkerhetstjenesten ved siden av.

    A har – som grunnlag for å søke asyl – oppgitt at han i 1999 ble tvunget til å delta som soldat i krigen mellom Etiopia og Eritrea. Han har forklart at han en dag på vei til skolen ble plukket opp av TPLF-soldater i en «roundup» og at han – sammen med flere andre unge menn – ble tatt med til et treningssenter i byen Kobo. Han rømte hjem til foreldrene. Han og faren ble deretter arrestert, og satt fengslet i ca en måned. Faren skal ha dødd som følge av tortur i fengselet. Også A skal ha blitt mishandlet jevnlig, men ble løslatt på det vilkår at han ville forsvare landet sitt. Ved løslatelsen underskrev han et dokument om å at han kunne bli drept uten rettergang om han flyktet. A flyktet – etter å ha deltatt i farens begravelse – til Danmark. A har senere fremlagt en gjeninnkallelse fra det militære samt to brev som skal vise at han er etterlyst. A mener at flukten, og at han ikke har møtt etter gjeninnkallelsen, innebærer at han er å anse som desertør. Ved retur til Etiopia frykter han at han vil bli anholdt, fengslet og mishandlet/drept. Han har forklart at familien hans har blitt forfulgt av myndighetene siden han dro, og at dette har ført til at moren har måttet flytte jevnlig.

    Lagmannsretten bemerker at en ordinær strafforfølgning i hjemlandet ikke er forfølgelse i flyktningekonvensjonens forstand, jf James C. Hathaway, The Law of Refugee Status, 1991, sidene 169–170. Det samme gjelder i utgangspunktet straffeforfølgning pga desertering, jf Hathaway op. cit. side 180. UNHCRs håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktingers rettsstilling uttaler følgende om desertering, jf punkt 167–168:

167... Fear of prosecution and punishment for desertion or draftevasion does not in itself constitute wellfounded fear of persecution under the definition [of a Convention refugee]. Desertion or draftevasion does not, on the other hand, exclude a person from being a refugee, and a person may be a refugee in addition to being a deserter or draftevader.

168. A person is clearly not a refugee if his only reason for desertion or draftevasion is his dislike of military service or fear of combat. He may, however, be a refugee if his desertion or evasion of military service is concomitant with other relevant motives for leaving or remaining outside his country, or if he otherwise has reasons, within the meaning of the definition, to fear persecution.

    I Etiopia er det ikke pliktig militærtjeneste. A har imidlertid forklart at han ble tvangsrekruttert som soldat, og at han ikke ønsket å delta i krigen mot Eritrea fordi hans far er derfra. For ham ville det være som å kjempe mot sitt eget folk. Det er i denne sammenheng anført at han er forfulgt fordi han tilhører «en spesiell sosial gruppe», alternativt på grunn av sin politisk oppfatning. Spørsmålet er om tvangsrekruttering, sett i sammenheng med den ankende parts bakgrunn og rolle i TPLF-systemet, tilsier at asylkriteriene er oppfylt.

    Knut Holm, landrådgiver i utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon under Utlendingsdirektoratet (UDI), har forklart seg om mobiliseringen av soldater under krigen mellom Etiopia og Eritrea i 1998 til 2000. Han opplyste at det ble inngått våpenhvile mellom Etiopia og Eritrea i juli 2000 og fredsavtale i desember samme år. Mobiliseringen skjedde i tre runder, slik av man på lokalt plan ble bedt om å stille med et vist antall soldater. Holm forklarte at en stilling i militæret på det tidspunktet var ettertraktet fordi soldatene ble belønnet godt. Deltakelse i militæret var i prinsippet frivillig, men på lokalt plan kan det ha vært elementer av sosialt press på familier som ikke bidro i frigjøringskampen tidligere på 90–tallet, eventuelt press internt i familier.

    Antropolog og professor ved Universitet i Oslo, Kjetil Tronvold – for tiden ved International Law and Policy Insitute – møtte som sakkyndig vitne for lagmannsretten. Han forklarte at mobiliseringen av soldater under krigen mellom Etiopia og Eritrea var «98 %» frivillig, de fleste soldatene strømmet til. Tronvold var imidlertid kjent med enkelte tilfeller av tvangsrekruttering, herunder fengsling.

    Lagmannsretten påpeker at mobiliseringen til det militære, selv om den kan ha inneholdt elementer av tvang eller sosialt press, ikke er beskrevet å ha skjedd på en diskriminerende måte. Heller ikke rettergang og straff for desertering er opplyst å ramme enkelte grupper av desertører hardere enn andre. Tronvold har rett nok opplyst at mer prominente desertører er behandlet som politisk opposisjonelle, og har blitt mishandlet i fengsel i en etterforskningsfase. Holm har forklart at han ikke kjent med saker hvor mishandling har forekommet hvor soldater har unndratt seg tjeneste, for så å komme tilbake til Etiopia flere år etterpå.

    Lagmannsretten tar ikke stilling til hvorvidt asylkriteriene ville vært oppfylt dersom As forklaring ble lagt uprøvd til grunn. I likhet med så vel danske og norske forvaltningsinstanser som med tingretten finner lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at A har innehatt en slik stilling og posisjon i TPLF at han ved retur til Etiopia vil være utsatt for forfølgelse.

    A har for det første forklart seg ulikt til svenske, danske og norske myndigheter vedrørende fengslingen og tvangsrekrutteringen som skal ha funnet sted i 1999. Til svenske myndigheter oppga A at kun faren ble fengslet, og at faren satt fengslet i seks måneder. Han forklarte videre at faren døde av høyt blodtrykk kort tid etter at han slapp ut. Til den danske Udlændingestyrelsen forklarte A at også han selv var fengslet, at fengslingen varte i ca en måned og at faren døde som følge av tortur. Han forklarte samtidig at han slapp ut av fengselet, og at han da besluttet å flykte.

    Udlændingestyrelsen avslo As søknad om asyl den 21. februar 2000. I avslaget ble det påpekt at A ikke oppga sin identitet da han ble tatt med til treningsleiren i Kobo. Det var dermed lite troverdig at han og faren skulle bli anholdt på bopel kort tid etter og fengslet. Udlændingestyrelsen påpekte at A under enhver omstendighet var løslatt fra fengselet uten betingelser, og at han ikke hadde opplyst om medlemsskap i politisk parti eller politiske aktiviteter.

Etter lagmannsrettens syn bærer den videre utviklingen i As ulike asylavhør preg av tilpasning til Udlændingestyrelsen avslag.

    For det danske klageorganet – Flyktningenævnet – forklarte A at han ved løslatelsen fra fengselet måtte underskrive papirer på at han ville komme tilbake firefem dager etter for å fortsette treningen. A forklarte videre – som en ny opplysning – at han hadde vært TPLF-medlem og drevet med sikkerhetsarbeid for TPLF.

    I Norge har A forklart at han ved løslatelsen fra fengselet fikk tre alternativer. Han valgte å si at han ville delta i krigen og skrev under på et dokument hvor det sto at han kunne drepes om han flyktet. Om egen rolle i TPLF opplyste A til UDI at han fikk opplæring i sikkerhetsarbeid i perioden 1991–1997. I brev av 17. desember 2009 til sin prosessfullmektig opplyste A at han var politiker og kaptein i TPLF med ansvar for 450 soldater. Han fortalte samtidig at han i 2000 meldte seg inn i et annet politisk parti, Oromo Liberation Front (OLF). Brevet var vedlagt en CD som skal vise et intervju A ga om TPLF til en utenlandsk journalist før han dro til Danmark.

    Lagmannsretten bemerker at det er påtakelig at A først opplyste om sin rolle i TPLFs sikkerhetstjeneste etter at Udlændingestyrelsen avslo asylsøknaden 21. februar 2002, og at han først i 2009 beskriver rollen som kaptein. Videre har det formodningen mot seg at A har meldt seg inn i OLF. Landrådgiver Holm har opplyst at OLF er et ulovlig politisk parti som kjemper for oromofolkets kulturelle og språklige stilling i Etiopia. Det ble etablert på 70–tallet og har hovedkontor i eksil. Oromofolket i Etiopia lever på grensen mot Sudan, og er språklig og etnisk sett atskilt fra tigrayfolket. I følge Tronvold er det uvanlig at medlemskap krysser etniske grupper. Under enhver omstendighet er det egnet til å svekke As troverdighet at opplysningen om medlemskap i et ulovlig politisk parti først ble fremsatt i desember 2009. Det samme gjelder at han samtidig fremla en CD som han – i følge egen forklaring for lagmannsretten – siden 2000 har vært klar over var oppbevart hos familien i Etiopia. Lagmannsretten kan uansett ikke se at filmen er egnet til å belyse hans posisjon i TPLF, og viser til UNEs beslutning av 27. mai 2010 hvor ny omgjøringsbegjæring ikke blir tatt til følge.

    Den ankende part har forklart at han ikke fortalte Udlændingsstyrelsen om sin tilknytning til TPLF fordi han var redd og ikke stolte på tolken. Han bestemte seg likevel for å fortelle alt i klagerunden etter råd fra hans advokat i Danmark. Det er anført at As redsel for å fortelle om sin TPLF-bakgrunn må ses på bakgrunn av hans diagnose.

    Det er ikke lagt frem opplysninger om fra hvilket tidspunkt den ankende part har hatt en psykisk diagnose. Det er heller ikke lagt frem dokumentasjon omkring diagnosens betydning i forhold til å tilbakeholde informasjon. Lagmannsretten ser ikke bort fra at diagnosen paranoid schizofreni kan gi ubegrunnet frykt og mistenksomhet. Det er imidlertid flere forhold som svekker As troverdighet på en slik måte at det er vanskelig å feste lit til at han tilbakeholdt vesentlig informasjon fordi han var redd/ikke stolte på tolken.

    For det første forklarer ikke en psykiatrisk diagnose hvorfor den ankende part avga ulike forklaringer til svenske og danske myndigheter om hvorvidt han selv var fengslet, hvor lenge faren satt fengslet og hva faren døde av. Det forklarer heller ikke hvorfor asylforklaringen utviklet seg videre etter at han kom til Norge, etter at han etter sigende forsto at han kunne stole på myndighetene. Diagnosen forklarer heller ikke hvorfor han først i brev 17. desember 2009 forklarte at han hadde vært kaptein i TPLF og medlem i OLF siden 2000.

    A har videre erkjent at han søkte om asyl i Sverige under falsk navn og fødselsdato. Bakgrunnen skal være at han hadde hørt det var lettere å få asyl der. Heller ikke dette er egnet til å styrke hans troverdighet.

    Som påpekt innledningsvis har A lagt frem tre brev for utlendingsmyndighetene som skal underbygge hans stilling i TPLF. Det første brevet – som ikke er fremlagt for lagmannsretten – gjelder gjeninnkallelse til militæret. De to øvrige er arrestordrer. Verifikasjonsrapporten fra norske ambassaden i Addis Abeba av 15. september 2006 konkluderer med at dokumentene ikke er ekte. I likhet med tingretten finner lagmannsretten at dette underbygger at A ikke hadde en slik stilling i TPLF som han hevder. Å fremlegge falske dokumenter er videre i seg selv egnet til ytterligere å svekke hans troverdighet, og lar seg ikke bortforklare med en psykiatrisk diagnose.

    Den ankende part har med styrke fremhold at det ikke kan legges vekt på verifikasjonsrapporten. Det er anført at verifikasjonen er ulovlig og i strid med As samtykkeerklæring. Det er videre anført at konklusjonen i verifikasjonsrapporten er feil.

    Lagmannsretten kan ikke se at innsigelsene kan føre frem. Verifikasjonen ble utført av Rina Kristmoen, tidligere utlendingsattaché for Utenriksdepartementet i Etiopia. I brev av 8. november 2006 til den ankende parts prosessfullmektig har UNE forklart seg om praksis knyttet til verifisering. Det står bl.a. at «ingen som utfører oppdrag i forbindelse med verifikasjoner må gi informasjon til noen representant for hjemlandets myndigheter som kan indikere at en bestemt person er asylsøker i Norge.» Det fremgår videre at Kristmoen bekreftet overfor UNE at retningslinjene var overholdt ved verifiseringen av den ankende parts sak. I UNEs brev av 7. desember 2006 gjengis Kristmoens forklaring om verifikasjonen. Det fremgår bl.a. at «[d]okumentene i saken ble fullstendig anonymisert» og at «[d]ette innebærer at samtlige opplysninger som kan tilkjennegi søkeren blankes ut, inkludert referansenummer.» Kristmoen avga forklaring for lagmannsretten, uten å kunne huske denne saken konkret.

    Lagmannsretten finner grunn til å legge vekt på Kristmoens tidsnære redegjørelse om verifikasjonen til UNE slik den er gjengitt i brev av henholdsvis 8. november og 7. desember 2006. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å kritisere måten verifikasjonen er gjennomført på. Det er heller ikke grunnlag for å si at en anonymisert verifikasjon i Etiopia er i strid med As samtykkeerklæring eller forvaltningens taushetsplikt. Lagmannsretten påpeker også at den ankende part i omgjøringsbegjæring av 1. juli 2005 kritiserer UNE for ikke å ha verifisert dokumentene.

Det er etter lagmannsrettens syn åpenbart ikke hold i anførselen om at verifikasjonsarbeidet har satt A i en refugee sur placesituasjon.

    Lagmannsretten kan heller ikke se at konklusjonen i verifikasjonsrapporten er feil. Rapporten påviser manglende samsvar mellom brevhode og stempel samt bruk av uriktige stillingsbetegnelser, navn og referansenummer. Det er videre påpekt at brevene skulle hatt adressat og at innholdet i to av brevene er «noe påfallende». Verken Holm eller Tronvold mente at etiopiske myndigheter – ved verifikasjon – uriktig vil opplyse at brev er falske for å beskytte egne interesser. Tronvold påpekte imidlertid at etater kan låne brevpapir fra hverandre om de går tomme. Det sentrale vil derfor være å sammenholde stempel med stilling og navn til den som har undertegnet, noe som også er gjort i denne saken.

    Lagmannsretten finner etter dette at A ikke har sannsynliggjort at han fyller vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 17 jf § 16. Lagmannsretten er i likhet med tingretten av den oppfatning at den ankende part ikke har hatt en slik posisjon i TPLF at han risikerer forfølgelse ved retur til Etiopia. Han er heller ikke vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, selv om beviskravet knyttet til forfølgelsesfaren er lavere etter denne bestemmelsen enn etter flyktningskonvensjonen artikkel 1 A.

    Lagmannsretten kan heller ikke se at klageren er vernet mot retur på grunn av sin psykiske sykdom og behandlingsbehov, jf EMK artikkel 3 og utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum. Det følger at praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at vern mot retur pga helse kun foreligger i «very exceptional circumstances», jf EMDs dom D. mot Storbritannia av 21. april 1997 avsnitt 53. Det samme er fastholdt i EMDs dommer Bensaid mot Storbritannia av 6. februar 2006 og N. mot Storbritannia av 27. mai 2008 (storkammer). Selv om As behov for behandling er vedvarende, og selv om det legges til grunn at han blir psykotisk uten medisiner, er dette ikke forhold som i seg selv er tilstrekkelig. A har en mor, fem helsøsken og en kjæreste i Etiopia. Lagmannsretten legger til grunn at A ved retur, i likhet med andre psykisk syke i Etiopia, vil bli tatt vare på av familien sin.

3.2 Avslag på opphold på humanitært grunnlag, jf utlendingsloven § 8 andre ledd

    Ved UNEs vedtak av 19. mai 2005 fikk A også avslag på opphold på humanitært grunnlag, jf utlendingsloven § 8 andre ledd. Spørsmålet om opphold på dette grunnlaget ble realitetsbehandlet på nytt i forbindelse med omgjøringsbegjæringen, jf UNEs beslutning av 14. desember 2009. Det er således den siste beslutningen som er relevant for domstolens legalitetskontroll.

Utlendingsloven § 8 andre ledd lyder:

    Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt. Kongen kan fastsette nærmere regler ved forskrift.

Skjønnsutøvelsen etter utlendingsloven § 8 hører under forvaltningens frie skjønn, og kan bare i begrenset utstrekning prøves av domstolene, jf Rt-2008-681 avsnitt 46 med videre henvisninger:

    Jeg konkluderer etter dette med at § 8 ikke kan forstås slik at andre ledd åpner for domstolskontroll med forvaltningens anvendelse av vilkårene «sterke menneskelige hensyn» eller utlendingens «særlige tilknytning til riket». Det er således etter min mening ikke grunn til å fravike den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i  Rt-1997-1784 og  Rt-2003-1287.

    Hvilke momenter som skal tillegges vekt og hvor stor betydning de enkelte momenter skal tillegges i den enkelte sak hører under forvaltningens frie skjønn. Lagmannsretten kan derfor bare sette en avgjørelse til side som ugyldig hvis det er gjort saksbehandlingsfeil, avgjørelsen er basert på feil faktum eller utenforliggende hensyn, den er vilkårlig eller grovt urimelig.

    I UNEs beslutning av 14. desember 2009 kom en enstemmig nemnd til at det i utgangspunktet forelå sterke menneskelige hensyn. UNE delte seg i et flertall og et mindretall ved vurderingen av om tillatelse etter § 8 andre ledd likevel ikke burde gis:

    Flertallet, nemndmedlemmet Furevik og nemndleder Huus-Hansen, har kommet til at så er tilfellet. Det vises til at klageren – selv om han på grunn av sinnssykdom ikke kan gjøres strafferettslig ansvarlig for sine handlinger – i 2003 drepte to personer og skadet flere andre på en buss i Valdres. Den alminnelige rettsfølelse må i sterk grad sies å tale mot at en person som rent faktisk har begått slike handlinger gis en tillatelse av rimelighetsgrunner.

    Klageren må videre anses varig behandlingstrengende, og har etter det opplyste ingen innsikt i egen sykdom. Dette er forhold som etter flertallets syn gjør at han må anses som en risiko for den norske befolkningen. Hans antatte livslange og formodentlig «tunge» behandlingsbehov vil dessuten være ytterst ressurskrevende for samfunnet. Flertallet viser også til at klageren ikke kan sees å ha noen tilknytning til Norge utover oppholdet som asylsøker og senere som undergitt tvungent psykisk helsevern. Hans opprinnelige tilfeldige tilknytning til Norge illustreres ved at han ankom landet i 2002 etter først å ha søkt asyl både i Danmark og Sverige.

Etter flertallets syn taler disse argumentene med slik tyngde mot en tillatelse etter § 8 annet ledd at omgjøringsbegjæringen ikke kan tas til følge.

    Flertallet kan heller ikke se at det å vektlegge de alvorlige straffbare handlingene klageren har begått i riket innebærer å ta utenforliggende hensyn. Det vises til at også personer som er ilagt særreaksjoner – som klageren – kan utvises som følge av straffbare forhold begått i riket, jf utlendingsloven § 29 første ledd.

    Mindretallet, nemndmedlemmet Høglind, har etter en samlet vurdering kommet til at omgjøringsbegjæringen bør tas til følge. På tross av de mothensyn som foreligger, finner hun at hensynet til klagerens helsesituasjon må veie tyngst, og viser til at klageren etter alt å dømme ikke vil kunne få adekvat behandling for sine lidelser i hjemlandet.

    Som det fremgår, la UNEs flertall avgjørende vekt på andre forhold enn de helsemessige selv om helsemessige forhold isolert sett utgjorde «sterke menneskelige hensyn». Dette er det etter lagmannsrettens syn klart adgang til. Utlendingsloven § 8 andre ledd gir anvisning på en bred helhetsvurdering. Selv om det foreligger sterke menneskelige hensyn ut fra helsemessige forhold, vil oppholdstillatelse ikke alltid bli gitt. Både konkrete forhold eller mer generelle hensyn kan tilsi at de helsemessige forholdene ikke tillegges avgjørende vekt. Lagmannsretten viser til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 155om utlendingsloven av 2008 hvor departementet – etter å ha skissert ulike kategorier av helsemessige forhold som kan gi opphold – uttaler:

    ... Departementet vil imidlertid understreke at det ikke kan fastsettes som noen generell regel at de som faller inn under en av kategoriene, skal gis oppholdstillatelse. I forhold til hvert enkelt tilfelle må det foretas en totalvurdering og avveining i forhold til innvandringsregulerende hensyn.

    Utlendingsloven av 2008 bygger på samme kriterier for å innvilge opphold på humanitært grunnlag som utlendingsloven av 1988, og uttalelsene er derfor også egnet til å illustrere spennet i skjønnet etter utlendingsloven § 8 andre ledd.

    Spørsmålet er således om de hensyn UNEs flertall la avgjørende vekt på er usaklige eller vilkårlige. A har for det første anført at det er et utenforliggende hensyn å se hen til at hans «livslange og formodentlig «tunge» behandlingsbehov» vil være ytterst ressurskrevende. Lagmannsretten er ikke enig i det. Formålet med utlendingsloven er dels å regulere fordelingen av ressursene i det norske samfunnet. Dette kommer generelt til uttrykk bl.a. i UNEs interne retningslinjer om behandling av asylsaker med anførsler om helsemessige forhold av 3. mai 2004. I punkt 6.2.8 står det at «Innvilgelse på bakgrunn av ett eller flere velferdshensyn som er felles hos svært mange asylsøkere, vil kunne være i strid med lovens forutsetninger.» Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke et utenforliggende hensyn å se hen til kostnader og varighet av et konkret behandlingsforløp.

    Den ankende part har ikke anført at det er utenforliggende – i den brede helhetsvurderingen UNE skal foreta – å se hen til de drap den ankende part begikk i psykotisk tilstand i februar 2003. Det er imidlertid anført at det er usaklig forskjellsbehandling å legge særlig vekt på disse handlingene. Lagmannsretten bemerker at det ikke er fremlagt retts- eller forvaltningspraksis som er direkte sammenliknbar. Det er imidlertid fremlagt enkelte avgjørelser om utvisning etter ilagt særreaksjon, jf utlendingsloven §§ 29 første ledd bokstav c, 30 første ledd bokstav b og 58. Ved vurderingen av om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven §§ 29 andre ledd, 30 andre ledd, og 58 fjerde ledd, er betydningen av ilagte særreaksjoner veid opp mot utlendingens tilknytning til riket.

    Lagmannsretten kan ikke se at disse avgjørelsene er egnet til å bygge opp under en anførsel om usaklig forskjellsbehandling. Lagmannsretten viser til at det rettslige vurderingstemaet ved utvisning er et annet enn det skjønnet som utøves etter utlendingsloven § 8 andre ledd. Avgjørelsene viser videre at utvisning bare er uforholdsmessig dersom utlendingen har en sterk tilknytning til Norge gjennom lang botid eller samværsrett med barn. Noen slik tilknytning har den ankende part klart ikke.

    Den ankende part har videre anført at avslaget på opphold på humanitært grunnlag er grovt urimelig. Det er vist til at den ankende part – grunnet manglende oppholdstillatelse – ikke får utstedt identifikasjonspapirer i Norge, noe som skaper praktiske problemer med å opprette bankkonto, mobilabonnement og å legitimere seg. Det er videre fremhevet at den medisinske behandlingen i Norge påvirkes negativt av at han ikke har oppholdstillatelse, særlig fordi han ikke har forankring i noen norsk kommune og fordi bevilgningene gis av UDI. Konsekvensene av dette må sammenholdes med at han ikke vil få adekvat behandling i Etiopia.

    Lagmannsretten bemerker at det skal svært mye til før domstolene kan underkjenne en forvaltningsavgjørelse med den begrunnelse at den er grovt urimelig, jf Rt-1997-1784. Praktiske problemer knyttet til identifikasjonspapirer og behandling kan åpenbart ikke begrunne at avslaget er grovt urimelig. Lagmannsretten kan heller ikke se at et inadekvat behandlingstilbud i Etiopia i seg selv kan begrunne at vedtaket er grovt urimelig. At behandlingstilbudet i Etiopia er inadekvat, er en forutsetning for at sterke menneskelige hensyn foreligger i utgangspunktet, jf UNEs beslutning av 14. desember 2009 side 8 og UNEs interne retningslinjer punkt 5.1. Som påpekt over gir utlendingsloven § 8 andre ledd imidlertid anvisning på en bredere helhetsvurdering hvor andre forhold kan få utslagsgivende vekt. At det er manglende behandlingstilbud i hjemlandet kan derfor ikke alene begrunne at et vedtak er grovt urimelig, men mindre det foreligger helt særegne omstendigheter. Slike omstendigheter foreligger etter lagmannsrettens syn ikke i denne saken.

    Den ankende part har videre en rekke anførsler knyttet til bevisbedømmelsen i UNEs beslutning av 14. desember 2009. Hva gjelder anførslene om troverdighet og verifikasjonsrapport viser lagmannsretten til drøftelsen over. Lagmannsretten kan ikke se at UNE – ved vurderingen av om den ankende part skulle gis opphold på humanitært grunnlag – ikke har tatt hensyn til alle relevante dokumenter fremlagt i forbindelse med omgjøringen.

    Det er videre anført – som feil ved bevisbedømmelsen – at UNEs beslutning av 14. desember 2009 bygger på uriktig vurdering av «den alminnelige rettsfølelse». Lagmannsretten forstår den ankende part slik at det anføres at det ikke eksisterer noen alminnelig rettsfølelse som taler mot at han skal få opphold i Norge. Det er bl.a. vist til retts- og forvaltningspraksis om utvisning ved ilagte særreaksjoner. Dette kan etter lagmannsrettens syn ikke føre frem. Ilagte særreaksjoner kan som nevnt danne grunnlag for utvisning. Hensynene bak dette utvisningsgrunnlaget er drøftet i proposisjonen til den nye utlendingsloven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 15.6.2:

    ... Etter departementets vurdering bør også utilregnelige lovbrytere kunne utvises. Departementet mener at begrunnelsen for utvisningsinstituttet, jf. ovenfor, også vil slå inn her, og da særlig hensynet til at samfunnet kan beskyttes mot personer som antas å utgjøre en samfunnsfare. Departementet understreker også at utvisning ikke er en straffereaksjon. Hensynene bak utvisning er ikke de samme som de som gjør seg gjeldende i vurderingen av straffbarhetsspørsmålet. Skyldevne er ikke et grunnvilkår for utvisning slik det er for straff. Uansett er det kun tale om at utvisning «kan» skje. Det må her som ellers foretas en vurdering av om utvisning er forholdsmessig, og da vil også personens individuelle forhold, blant annet helsetilstanden, inngå i vurderingen.

    Det må på samme måte være et relevant hensyn å se hen til ilagte særreaksjoner ved den rimelighetsvurderingen utlendingsloven § 8 andre ledd gir anvisning på. Det er naturlig å forstå UNEs henvisning til «den alminnelige rettsfølelse» som en mer generell henvisning til dette hensynet. Hvilken vekt hensynet tillegges i den konkrete sak vil naturlig nok variere, noe dissensen i UNEs beslutning av 14. desember 2009 vitner om. Den konkrete avveiningen kan lagmannsretten imidlertid ikke prøve. Det er etter lagmannsrettens syn imidlertid verken grunnlag for å si at det ikke eksisterer et slikt hensyn, eller at det ikke er relevant i den ankende parts sak.

    Det er videre anført at UNEs henvisning til behov for ressurskrevende behandling er basert på mangelfullt faktum, idet UNE skulle ha sammenholdt behandlingskostnadene med og uten oppholdstillatelse. Lagmannsretten kan ikke se at UNEs vurdering er mangelfull på dette punktet. UNEs vedtak er basert på at den ankende part skal returnere til Etiopia så snart han er frisk nok til det. Det er rett nok usikkert når den ankende part kan reise hjem, men varigheten av oppholdet i Norge er begrenset. At den ankende part med varig oppholdstillatelse på sikt kunne ha fått arbeid og betalt skatt anser lagmannsretten for et lite relevant sammenlikningsgrunnlag.

3.3 Saksbehandlingsfeil

    Den ankende part har anført at Utlendingsnemndas avgjørelser lider av en rekke saksbehandlingsfeil, og at disse – i hvert fall vurdert samlet – kan ha påvirket avgjørelsenes innhold, jf forvaltningsloven § 41.

    Lagmannsretten tar først stilling til om det er en saksbehandlingsfeil at vedtaket av 19. mai 2005 ble fattet av nemndleder alene, og uten adgang til personlig fremmøte. Hovedregelen i utlendingsloven er at UNE behandler sakene med nemndleder og to medlemmer, jf § 38b første ledd. Etter utlendingsloven § 38b tredje ledd (tidligere andre ledd) første punktum kan imidlertid saker «som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål» avgjøres av nemndleder alene. I utlendingsforskriften § 140 andre ledd bokstav a) presiseres at nemndleder kan opprettholde UDIs vedtak når det er «åpenbart at klageren ikke fyller vilkårene for slik tillatelse det er søkt om».

    Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke – på tidspunktet for UNEs behandling – forhold ved As sak som reiste «vesentlige tvilsspørsmål» verken av faktisk eller rettslig art. Selv om det er satt spørsmålstegn ved As troverdighet betyr ikke det at saken har fremstått som tvilsom. Lagmannsretten viser til at saken allerede var vurdert av to forvaltningsinstanser i Danmark i tillegg til UDI. Det forelå også en asylsøknad fra Sverige. Saken var således godt opplyst og grundig behandlet. Nemndleder har videre gitt en tilstrekkelig vurdering av sakens faktiske og rettslige sider.

    Etter utlendingsloven § 38b femte ledd skal en asylsøker som hovedregel gis adgang til personlig fremmøte i saker som behandles i vanlig nemnd eller i stornemnd etter utlendingsloven § 38 første og andre ledd. Det fremgår motsetningsvis av utlendingsloven § 38b femte ledd at personlig fremmøte ikke gis i saker som avgjøres av nemndleder alene.

    Den ankende part har særlig vist til utlendingsforskriften § 142 om personlig fremmøte med tilhørende interne retningslinjer. Lagmannsretten påpeker at forskriften og retningslinjene er myntet på saker hvor det foreligger tvilsspørsmål. Når saken ikke byr på vesentlige tvil er det heller ikke en saksbehandlingsfeil at saken ble avgjort av nemndleder alene og at adgang til personlig fremmøte ikke er gitt.

    Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten prøvd alle sider av UNEs vedtak som knytter seg til vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 17 jf § 16, og til vernet mot retur etter lovens § 15 første ledd. Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, kan lagmannsretten derfor under enhver omstendighet ikke se at en eventuell feil kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41.

    Lagmannsretten kan heller ikke se at det er en saksbehandlingsfeil at beslutningen av 14. desember 2009 ble fattet av tre nemndmedlemmer, og ikke i stornemnd. Etter utlendingsforskriften § 141a andre ledd skal saker av «prinsipiell betydning» behandles i stornemnd. Omgjøringsbegjæringer i prinsipielle saker kan behandles i stornemnd, jf utlendingsforskriften § 141a andre ledd andre punktum. Ut fra utviklingen i den ankende parts sykdomsbilde, finner lagmannsretten at saken fremsto som mer tvilsom i 2009 enn i 2005. UNE besluttet da også at avgjøre omgjøringsbegjæringen i nemnd. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at saken er av en slik karakter at den er prinsipiell, slik den ankende part har anført, fordi nemnda viser til «den alminnelige rettsoppfatning». Bestemmelsen i utlendingsforskriften § 141a andre ledd andre punktum er under enhver omstendighet en «kan» bestemmelse, slik at UNE har et skjønn i forhold hvilken behandlingsform som velges. Under disse omstendighetene kan ikke lagmannsretten se at det var en saksbehandlingsfeil at omgjøringsbegjæringen ikke ble avgjort i stornemnd.

    Det er videre anført at det er en saksbehandlingsfeil at UNE «avgrenset» omgjøringsbegjæringen til spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, og ikke tok stilling til konkrete anførsler knyttet til asylsaken til tross for at dette var forespeilet. Lagmannsretten slutter seg på dette punkt til tingrettens vurderinger inntatt i dommen på sidene 20–21. Det fremgår av UNEs beslutning av 14. desember 2009 at det ikke har «fremkommet noe nytt i saken som tilsier en annen vurdering enn ved UNEs vedtak av 19. mai 2005.» Videre fremgår det at UNE «heller ikke se at klageren er vernet mot retur til Etiopia på grunn av sin helsesituasjon». UNE har vært kjent med den dokumentasjonen som er kommet inn, men har vurdert at dette ikke gir grunnlag for omgjøring. Under slike omstendigheter har UNE ingen plikt til en nærmere realitetsbehandling av denne delen av omgjøringsbegjæringen. Som påpekt over er det ikke grunnlag for å kritisere verifiseringsarbeidet som er gjort i saken. Det er da heller ingen saksbehandlingsfeil at UNE viser til dette som grunnlag for ikke å realitetsbehandle spørsmålet om asyl på nytt.

4. Sakskostnader

    A har tapt saken fullstendig. Anken har vært forgjeves, og den ankende part skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20–2 første ledd erstatte ankemotpartens sakskostnader for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at de ankende parter bør fritas for sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20–2 tredje ledd eller § 20–4.

    For lagmannsretten har advokat Halldis Winje krevd 62 500 kroner i sakskostnader, hvorav alt utgjør salær. Beløpet er inkludert mva. Den ankende part har ikke protestert på sakskostnadsoppgaven, og lagmannsretten legger denne til grunn. I tillegg må den ankende part dekke ankegebyr og utgifter til de to ansatte fra Furukollen som fulgte ham under ankeforhandlingen.

    Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til, skal den ankende part også erstatte ankemotpartens omkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20–9 andre ledd. Lagmannsretten har imidlertid kommet til at A, ut fra sakens spesielle karakter og UNEs begrunnelse i beslutningen av 14. desember 2009, hadde grunn til å få prøvet saken i én instans. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene skal bære egne omkostninger for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/ Utlendingsnemnda 62.500 – sekstitotusenfemhundre – kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo