Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-22897
Dokumentdato : 21.12.2010

Utlendingsloven av 1988, § 13, arbeids- og oppholdstillatelse, proformaekteskap

Utlendingsnemnda tilbakekalte arbeids- og oppholdstillatelse for tyrkisk statsborger og hans to barn. Oppholdstillatelsen ble innvilget i 2004 og senere forlenget frem til 2008 med grunnlag i hans ekteskap med norsk statsborger. Han søkte da om varig oppholdstillatelse. Ved nærmere undersøkelser ble det avdekket at ekteskapet var proforma. UNE la til grunn at han inngikk ekteskapet hovedsaklig med det formål å skaffe ham oppholdsgrunnlag i Norge. Utlendingens søksmål for Oslo tingrett med påstand om at vedtaket var ugyldig, førte ikke frem. Anke til lagmannsretten førte til samme resultat. Konkrete vurderinger.

Innledning

Saken gjelder om tilbakekall av oppholdstillatelsene overfor tyrkisk statsborger og hans to barn er gyldige. Tillatelsene ble innvilget med grunnlag i hans ekteskap med norsk statsborger, og spørsmålet i saken er om ekteskapet ble inngått og fortsatt opprettholdt med ønske om et reelt ekteskapelig samliv eller om ekteskapet ble inngått hovedsakelig med sikte på å skaffe ham oppholdsgrunnlag i Norge for senere å søke om familiegjenforening med sin familie i Tyrkia.

Sakens bakgrunn

C, tyrkisk statsborger, født *.*.1963, kom til Norge første gang som asylsøker i 1998. C var frem til da bosatt i Konya i Tyrkia og hadde fire barn sammen med D, født i 1966. Felles barn er B, født *.*.1987, A, født *.*.1988, E, født *.*.1990 og F, født *.*.1997.

Om C hadde et ekteskapelig forhold til D ved avreisen fra Tyrkia, hvordan forholdet er mellom disse i dag og betydningen av dette i forhold til gyldighetene av vedtakene, er omtvistet i saken.

Søknaden om asyl ble endelig avslått av Justisdepartementet 9. desember 1999.

C fikk 6. juni 2000 innvilget begrenset tillatelse frem til 31. desember 2000 for å gjennomføre en ryggoperasjon. UDI avslo 2. april 2001 fornyelse av tillatelsen, og Utlendingsnemnda (UNE) stadfestet 16. februar 2002 vedtaket.

C inngikk under dette oppholdet i Norge 4. august 2000 ekteskap med en etnisk tyrkisk kvinne. Partene ble separert 3. august 2001 og skilt 23. august 2002. C møtte i løpet av 2001 sin senere ektefelle G, født *.*.1960, som han giftet seg med 13. mars 2004.

G var tidligere gift. Hun var fra 1990 gift med en åtte år yngre marokkansk borger. Partene ble separert omkring en måned før vedkommende fikk innvilget bosettingstillatelse i Norge. G var fra 2000 til desember 2003 gift med en tyrkisk borger fra samme bosted i Tyrkia som C. Gs daværende ektefelle søkte om opphold i Norge med grunnlag i familiegjenforening med henne, men søknaden ble avslått fordi ekteskapet ble ansett som proforma. Ekteskapet mellom C og G ble således inngått ca tre måneder etter hennes tidligere skilsmisse.

C ble kjent med G på et utested i Oslo. Hun var da sammen med sin daværende ektefelle. Det viste seg da at hennes ektefelle også var en bekjent av C fra Koniya. C og G forlovet seg, ifølge G, den 9. oktober 2002. C flyttet inn hos henne i desember 2002.

C oppholdt seg på dette tidspunkt ulovlig i Norge etter tidligere endelig avslag i februar 2002 om forlenget oppholdstillatelse. C bodde hos henne frem til han forlot Norge 8. juni 2003.

C kom i 2004 tilbake til Norge med grunnlag i innvilget visum og inngikk under visumoppholdet, som tidligere nevnt, ekteskapet med G.

C fikk på dette grunnlag etter søknad, den 15. april 2005 innvilget arbeidstillatelse i familiegjenforening med G i ett år. Oslo politidistrikt fornyet deretter tillatelsen for ett år om gangen – siste gang 28. mars 2007 frem til 15. april 2008.

B og A søkte 1. juni 2005 om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed gjennom den norske ambassaden i Ankara. Formålet med søknaden var familiegjenforening med barnas far, C. Søknaden ble innvilget i 2005 og senere forlenget i tilsvarende tidsrom som for C. Barna oppholdt seg frem til 2005 i Tyrkia sammen med sin mor og to mindreårige søsken.

Begge barna kom til Norge og fikk bolig hos G. B flyttet ut etter ca tre måneder og skaffet seg egen bolig og arbeid. Hun søkte fra sin nye bolig familiegjenforening med sin ektemann fra Tyrkia. Søknaden ble ikke innvilget fordi hun ikke oppfylte kravet til egen inntekt.

C søkte 3. mars 2008 om bosettingstillatelse. UDI foretok, som et ledd i behandlingen av hans søknad, undersøkelser om hans familieforhold og tilknytning til Tyrkia ved bistand fra ambassaden i Ankara.

UDI la etter innhentede opplysninger til grunn at C var religiøst gift med D, mor til hans fire barn, og at C som følge av forholdet til henne og gjenværende to barn, hadde en sterk tilknytning til hjemlandet. UDI fant at han tidligere hadde utvist immigrasjonshensikt, og det var overveiende sannsynlig at han hadde inngått ekteskap med G i den hovedhensikt å skaffe seg opphold i Norge.

Saken føyet seg, ifølge UDI, inn i « rekken av andre saker hvor tyrkiske menn fra enkelte landsbyer i Konyaprovinsen inngår ekteskap med etnisk norsk kvinner, mens religiøst ekteskap i hjemlandet består. Etter å ha fått varig tillatelse, oppløses ekteskapet i Norge og det inngås borgerlig ekteskap i Tyrkia med religiøst viet ektefelle. Proformaekteskapet danner således grunnlag for familiens forflytning til vesten. »

UDI avslo den 28. juli 2008 søknaden om bosettingstillatelse og tilbakekalte samtidig vedtak om arbeidstillatelse. UNE stadfestet 8. oktober 2009 vedtaket og sluttet seg til begrunnelsen. Tilsvarende vedtak ble gjort i forhold til B og A.

Oslo politidistrikt fastsatte for alle tre utreisefrist til 5. november 2009. C og hans barn fremsatte før utreisefristen stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett med påstand om at vedtakene var ugyldige, og at alle ble gitt rett til å oppholde seg i Norge i påvente av endelig avgjørelse i hovedsaken.

Saken ble behandlet i Oslo tingrett 23. november 2009. Staten aksepterte at politiet ikke iverksatte uttransportering før tingrettens dom var avsagt. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor frafalt.

Oslo tingrett avsa 5. desember 2009 dom med slik domsslutning:

1.

Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

I sakskostnader betaler C, B og A i fellesskap 26768 – tjuesekstusensjuhundreogsekstiåtte – kroner til Staten v/ Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

C, B og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og rettsoppfatning. Staten har inngitt tilsvar og påstått anken forkastet.

Ankende parter fremsatte under ankeforberedelsen ved prosesskriv av 21. mai 2010 krav om å få fremlagt i ikke-anonymisert form verifikasjonsrapporten datert 7. april 2008 fra ambassaden i Tyrkia. Rapporten danner hovedgrunnlaget for UNEs vedtak.

Subsidiært ble det fremsatt krav om at dokumentet ble tatt ut av saken. Ankende parter anførte at anonymiserte dokumentbevis må antas å ha sterkt redusert, om noen bevisverdi, slik at det ikke var bevis som er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig. Det ble vist til tvisteloven § 21-7 annet ledd bokstav b.

Staten motsatte seg begge kravene.

Lagmannsretten v/saksforberedende dommer tok ved kjennelse 1. desember 2010 ingen av kravene til følge. Kjennelse er ikke påanket. Lagmannsretten vil ved bevisvurderingen i dommen komme nærmere tilbake til verdien av rapporten.

Ankeforhandling er holdt 14. og 15. desember 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Ankende parter, C, B og A, har i hovedtrekk anført:

Ekteskapet mellom C og G danner et rettmessig grunnlag for familieinnvandring til Norge for C, B og A. Arbeids- og oppholdstillatelsene kan derfor ikke tilbakekalles. Vedtakene er gjort på uriktig faktisk grunnlag og er derfor ugyldige.

G og C har begge forklart at de giftet seg alene av kjærlighet. Det er ikke riktig at Cs vesentlige motivasjon for å gifte seg var ønsket om å få opphold i Norge. Oppholdet i Norge er bare en konsekvens av ekteskapet. Ekteskapet er ikke proforma. De giftet seg Holmlia kirke med familie og venner til stede og har fra 2004 som ektepar bodd i hennes bolig Gs venner har bekreftet dette. C anfører at det ikke foreligger noe som kan underbygge at hans egentlige motivasjon med ekteskapet var noe annet.

Gs vitneforklaring bekrefter dette. C er en hengiven mann. G fremhevet særlig hans gode forhold til sitt fem årige barnebarn og hans nye rolle som bestefar. G er opprørt over beskyldningene om at ekteskapet er fingert. Hun har levd tett på C, og det har aldri oppstått en situasjon som kan tilsi at C hadde andre tanker om ekteskapet enn henne.

C har også presentert henne for sin familie i Tyrkia ved opphold der høsten 2006 og 2007. Hun fikk da bl.a. treffe hans mor, søstre og brødre. G har vist bilder som viser at hun ble meget godt mottatt. Ekteskapet har således også vært en realitet for hans familie i Tyrkia.

C bestrider at han i 2004 og ved de senere søknadene om fornyet arbeidstillatelser fortsatt hadde et forhold til barnas mor. C ble kjent i 1985, men de har aldri vært formelt gift – heller ikke religiøst gift etter sharialoven. C og moren har vært samboere.

Forholdet til barnas mor ble etter hvert svært vanskelig, og dette ledet til et brudd i slutten av 1997. C valgte da å forlate Tyrkia. Den umiddelbare årsaken var at han mente seg forfulgt av myndighetene av politiske grunner, og han reiste derfor til Norge for å søke om asyl.

C anfører at det ikke er uvanlig i Tyrkia å være samboer og få barn sammen uten å være verken formelt eller religiøst gift. At staten med støtte fra landrådgiveren fra Landinfo har hevdet noe annet, kan ikke få noen betydning i hans sak. C kan ikke anses religiøst gift fordi en del andre i Tyrkia i hans situasjon ville ha valgt å gifte seg eller å vie seg religiøst etter sharialoven.

C har senere vært i Tyrkia hvert år, men det har utelukkende vært for å besøke sine barn og øvrige familie. C bestrider opplysningene i verifikasjonsrapporten om at han har hatt ekteskapelig samvær med barnas mor. Rapporten hviler på angivelige opplysninger fra naboer, men dette må være misforstått – enten fra naboene eller kontrolløren. Naboer kan vanskelig ha noen saklig begrunnet formening om hans ekteskapelige forhold til barnas mor. At han fra tid til annen har oppholdt seg i nærheten av hennes bolig, hadde naturlig sammenheng med at barna bodde hos henne. Det er forøvrig en rekke feil i rapporten, den er kortfattet og lite opplysende om grunnlaget for naboenes observasjoner.

Staten har ikke tillatt gjort kjent navnet på advokaten og naboene. Det har ikke vært mulig å stille spørsmål til ham eller naboene om det nærmere grunnlag for rapporten. C anfører derfor at rapporten ikke bør tillegges noen vekt ved avgjørelsen.

C erkjenner at moren og barna bodde i en leilighet som tilhørte ham. Moren fikk imidlertid bare bo der en kortvarig periode fra 2006. Familieforholdene hjemme hos hennes far var så vanskelige at det var best for alle at hun i en periode flyttet ut sammen med barna. Moren har etter at han ble utvist fra Norge flyttet tilbake til faren.

C anfører endelig at han er blitt offer for en del andre tyrkeres misbruk av ekteskap i Norge for å etablere grunnlag for gjenforening med familien i Tyrkia. At dette kan være et generelt problem for myndighetene, kan ikke komme han til skade ved at det legges til grunn en presumsjon om at han i likhet med en del andre har kommet til Norge på uriktig grunnlag.

Staten har ikke annet grunnlag for sine påstander i denne sak enn en upresis og kortfattet rapport fra en anonym person basert på anonyme kilder. Dette kan umulig være tilstrekkelig grunnlag for etter mange års opphold i Norge å trekke tilbake en arbeids- og arbeidstillatelse for deretter å sende ham og barna tilbake til Tyrkia.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 8. oktober 2009 vedrørende C i sak DUF 1998 0558846 00-003,004 og 006, av 8. oktober 2009 vedrørende B i sak 2005 032287 05-001,002,003 og 004 og av 8. oktober 2009 vedrørende A i sak 2005 036699 09-009, 002,003,004 og 005 er ugyldige.

2.

Utlendingsnemnda erstatter Ihasan C, B og A sakas kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom bygger på korrekt rettsanvendelse og faktum. Det foreligger ingen feil ved UNE's tre vedtak som kan lede til ugyldighet. Tingretten har korrekt lagt til grunn at det var grunnlag for tilbakekall av oppholdstillatelsene fordi det er sannsynlig at C har giftet seg med G hovedsakelig i den hensikt å oppnå oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsene for hans to barn, B og A, er avledet av hans oppholdsgrunnlag og står i samme stilling.

Bevisførselen for lagmannsretten kan ikke lede til annen vurdering enn tingrettens dom. C hadde ved tidspunktet for inngåelse av ekteskapet med G fortsatt ett tett og nært forhold til D, barnas mor. Verifikasjonsrapporten viser at han hver sommer var på besøk, og naboene oppfattet det slik at de var et ektepar. D og barna bodde i en leilighet som tilhørte ham, og hans navn stod på eller ved inngangsdøren.

Cs forklaring om at det var et endelig samlivsbrudd mellom ham og D allerede i slutten av 1997, og at de deretter ikke har hatt kontakt med hverandre, er åpenbart uriktig.

C har videre – åpenbart etter å ha mottatt verifikasjonsrapporten og blitt kjent med at hans navn stod på inngangsdøren – enten selv eller ved hjelp av andre sørget for at navneskiltet ble fjernet. C må ha sett det slik at det kunne skade hans sak såfremt hans navn ble forbundet med leiligheten som D og barna bodde i.

Tilsvarende gjelder hans påstander om at det er vanlig å bo sammen i Tyrkia som samboere uten å være religiøst gift, selv om de har barn sammen. Det vises til landrådgiverens forklaring.

Staten anfører at Cs forklaring for lagmannsretten sammenholdt med de øvrige bevis i saken viser at han ikke er troverdig, og han forklarer seg uriktig for å dekke over at han ikke tok sikte på noe reelt ekteskap med G.

At C etter hvert kan ha fått et godt forhold til G, og at forholdet utad overfor andre kan ha fremstått som et normalt ekteskapelig forhold, har ikke betydning i forhold til gyldigheten av vedtaket. Oppholdsgrunnlaget i Norge var ved tidspunktene for de respektive vedtak om fornyelse basert på at ekteskapet fra 2004 var et reelt ekteskap. Bevisførselen har vist at dette ikke var tilfelle. C har således bevisst har gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene for å skaffe seg opphold i Norge. Vilkårene for tilbakekall av tidligere vedtak om arbeids- oppholdstillatelse for alle ankende parter er derfor oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

C, B og A dømmes, en for alle, alle for en, til å betale staten v/Utlendingsnemnda sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan slutte seg til begrunnelsen – både de rettslige utgangspunkter og bevisvurderingen.

Utlendingsloven av 1988 fastsetter at «de nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger eller til utlending som har eller får lovlig opphold i riket med arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse » etter søknad – med mindre det foreligger særlige angitte forhold – har rett til arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Etter utlendingsforskriften § 23 vil en ektefelle høre med til denne gruppen når ektefellene bor sammen.

Utlendingsloven § 13 fastsetter at en arbeid-, oppholds- og bosettingstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen i søknaden mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

Spørsmålet i saken er om ekteskapet, som C inngikk med G, var reelt. Ved denne vurdering vil det være avgjørende om det var utsikten til å skaffe seg selv oppholds- og arbeidstillatelse gjennom ekteskapet som var det hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Formulert på en annen måte – ville han på dette tidspunktet ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært tilstede. Det vises for dette rettslige utgangspunkt til Rt-2006-1657 under avsnitt 37.

C har i så tilfelle mot bedre vitende fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtak om opphold i Norge, og vilkårene for tilbakekall er oppfylt i forhold til utlendingsloven § 13.

Spørsmålet som i denne sammenheng reiser seg er hvilken betydning etterfølgende utvikling av ekteskapet og forholdet mellom C og G kan få ved vurderingen.

I Rt-2006-1657 i avsnitt 45 er det fra to dommere uttalelser om hvilken betydning etterfølgende forhold kan få ved vurderingen:

Jeg er enig med førstvoterende i at forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen kan tyde på at As hovedformål med å inngå ekteskap var å oppnå arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Disse omstendighetene, som normalt vil stå sentralt i en slik sak, kan imidlertid etter mitt syn ikke uten videre være utslagsgivende dersom forholdene har endret seg i ettertid. Avgjørende må være om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet ikke var reelt da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak (---).

Staten har anført at etterfølgende forhold og utviklingen i ekteskapet ikke er relevant. Det er således ikke foretatt undersøkelser for å verifisere Cs og G samt andre venners forklaringer om at ekteskapet har vært reelt, og at de hadde bodd sammen siden 2004 med et normalt ekteskapligforhold.

Lagmannsretten bemerker at det i forhold til spørsmålet om en utlending mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger i søknaden, ikke kan være relevant om han i ettertid har utviklet et godt forhold til sin ektefelle, slik at ekteskapet fremstår som reelt på vedtakstidspunktet om tilbakekall. At et vedtak om tilbakekall i ettertid på grunn tidsforløpet og andre etterfølgende forhold kan vise seg å være et uforholdsmessig inngrep, er en annen sak.

Opplysninger om ekteskapets utvikling kan likevel i mer eller mindre grad bli tillagt ved den nærmere bevisvurdering for om at han på søknadstidspunktet ga uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for vedtak om arbeids- og oppholdstillatelse.

Uttalelsene i Høyesterettsdommen om at det må føres bevis for at ekteskapet ikke var reelt da Utlendingsnemnda fattet sitt vedtak, kan gi uttrykk for en annen oppfatning. Lagmannsretten antar imidlertid at dette ikke har vært meningen, og at uttalelsene må forstås i forhold til den situasjon som den gang var til avgjørelse.

Lagmannsretten har ved sin nærmere bevisvurdering – som UNE og tingretten – i stor utstrekning bygget på verifikasjonsrapporten fra 7. april 2008.

Undersøkelsene er gjort av en advokat i Tyrkia etter oppdrag fra ambassaden. Advokaten har undersøkt Cs samliv med barnas mor, D. Han har hatt samtaler med flere naboer, som etter det opplyste har godt kjennskap til familien. Kildene gir uavhengig av hverandre de samme opplysninger. Lagmannsretten finner ikke at det i særlig grad svekker påliteligheten av opplysningene at det ikke har vært mulig å stille nærmere spørsmål til advokaten eller kildene.

Tingretten gjengir øverst på side 10 advokatens konklusjoner slik:

To conclude, the marriage of Mr. C practically continued before he went to Norway and during his stay there, and the couple is still known to be a couple, C's marriage abroad are unknown, his wife and children have always lived and still live in flats belonging to C, they get together during holidays and C is looking after them.

Lagmannsretten vil i det etterfølgende belyse dette nærmere. Retten legger i følge Cs forklaring til grunn at samlivet mellom C og D ble etablert allerede omkring 1985. Cs mor fant frem til D som passende partner for ham – det var således et arrangert forhold.

Partene fikk etter hvert fire barn. C har forklart at de ikke var kjærester, og at barna var grunnen til at de var sammen. C likte ikke måten hun var på, og de kranglet hele tiden. C har videre opplyst at partene ikke var religiøst gift. Familien utsatte ham ikke for noe press i den retning. Samboerskap med og uten barn er ifølge ham vanlig i Koniyaområdet.

Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at C har avgitt en uriktig forklaring om at han ikke var religiøst gift med D og forholdene omkring samboerskap.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i landrådgiver Vardunds forklaring om at det vil være i strid med all akseptert oppførsel og tradisjon å flytte sammen uten å være religiøst gift etter shariaretten eller å ha inngått et vanlig formelt ekteskap etter de vanlige ekteskapsregler. Samboerskap er ikke vanlig i Tyrkia.

Vardund opplyste at han hadde vært i Koniya i oktober 2009 og foretatt generelle undersøkelser omkring de lokale tradisjoner. Alle Vardund var i kontakt med var entydige på at samboerskap uten å være religiøst gift etter shariaretten ikke var aktuelt. Vardund kjente ikke til at dette hadde foregått i tilfelle samboerne hadde flere barn sammen.

Lagmannsretten bemerker at C, etter at moren hadde funnet frem til D, hadde et fast og langvarig samboforhold og fikk flere barn. Vi står her foran et arrangert forhold, som ut fra de lokale tradisjoner sannsynligvis ikke kan ha vedvart over så lang tid uten at det ble gjennomført en religiøs vielse. C har således sannsynligvis forklart seg uriktig.

C har videre opplyst at han i 1996 fikk leie en leilighet i Konya. Familien flyttet inn, og de bodde i leiligheten frem til slutten av 1997. C bestemte seg for å dra til Tyskland og senere til Norge for å søke om asyl. Lagmannsretten forstår det slik at han da mente seg politisk forfulgt på grunn av deltakelse i demonstrasjoner.

C har hevdet at forholdet til D allerede da var vanskelig, jf. det som er nevnt ovenfor, og at det da kom til et endelig samlivsbrudd. C har etter 1998 knapt sett eller snakket med henne. Lagmannsretten forstår det imidlertid slik at C ikke avviser at han i forbindelse med henting og avlevering av barna må ha vekslet noen ord med henne.

C forklarte videre at han ba henne flytte ut av leiligheten da han kom til Norge i 1998. D flyttet da hjem til sin far inntil hun, sammen med barna, i 2006 fikk flytte inn i en ny leilighet som C da hadde kjøpt for sin sønn. Årsaken til dette var familieproblemer med å bo hjemme hos faren. Lagmannsretten forstår etter dette Cs forklaring slik at den første leiligheten fra og med 1998 var disponert av andre, mens D og barna bodde hos hennes far.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at C har forklart seg uriktig om Ds boforhold frem til 2006. Det vises til verifikasjonsrapporten side 1 nederst og side 2 øverst, der det fremgår at en nabo overfor advokaten opplyste følgende om sitt kjennskap til C og hans familie:

--- she (naboen) had been living there since the building was built, that number 0 belonged to C and that C's wife and children had been living there up to two years ago, then they bought a better end bigger apartment in X, Y and moved there two years ago, and rented out this flat. She added that she knew D well, that they had been neighbours for years, they had 4 children, she knew the couple to be a family and C was looking after his family, would visit on holidays, and that she did not know of his marriage abroad.

Verifikasjonsrapporten viser således at Cs opplysninger om at D i slutten av 1997 flyttet til sin far sammen med barna, sannsynligvis er uriktige. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at hun og barna bodde der frem til 2006, hvoretter alle flyttet inn i den nye leiligheten.

Lagmannsretten finner på samme grunnlag at Cs opplysninger om at det var et endelig brudd mellom partene i slutten av 1997 sannsynligvis er uriktige. Tilsvarende gjelder påstandene om at de knapt hadde snakket sammen siden da.

Verifikasjonsrapportens opplysninger om forholdet mellom C og D, mens hun bodde i den nye leiligheten kjøpt i 2006, underbygger dette ytterligere. Verifikasjonsrapporten innholder følgende opplysninger: (---)Going to the address, I found that C's name was written on the door and nobody was home. Ringing the ... door bell number ... a ... lady answered the door and stated that C, his wife D and their children were living at number 00, they moved there 2 years ago, the building was new, that Ds husband was living in a European country and would come in summers, he was looking after his family, (---)

Advokaten snakket videre med en annen nabo i samme bygning, og det er opplyst følgende om samtalen: (Naboen) stated D was C's wife, they had 4 children, two children were living with their mother at that adress, C would come from time to time, that the house belonged to him anyway and they knew the couple to be family, that C was abroad, and he had not heard that he had got married abroad.

Verifikasjonsrapporten viser videre at advokaten snakket med en ytterligere nabo i samme bygning som bekreftet informasjonen.

Lagmannsretten finner at disse opplysninger klart bekrefter at Cs påstander må være uriktige. Naboene har over en lengre tidsperiode basert på hans opphold i Koniya – sannsynligvis hver sommer etter 2000 – observert at de har oppført seg som ektefeller flest i nabolaget. At naboer kan ha et begrenset grunnlag for å trekke sikre konklusjoner om andre naboers ekteskapelige forhold, kan i dette tilfelle ikke tilsi en annen vurdering.

Lagmannsretten har også merket seg opplysningene i rapporten om at Cs navn var skrevet på inngangsdøren.

C har forklart at det ikke var riktig. Advokat Dag Holmen, hans prosessfullmektig, har som vitne opplyste at han under et besøk i Koniya rett før ankeforhandlingen undersøkte døren nærmere. Han kunne ikke finne Cs navn på døren eller spor av at det hadde vært noe navn på døren.

Lagmannsretten finner det klart at Cs navn må ha vært på den ytre eller indre inngangsdøren – advokaten hadde ellers ikke skrevet dette i rapporten. Det kan her ikke være rom for misforståelser. Opplysningene viser således at C også på dette punkt forklarer seg uriktig, og det er nærliggende at han på en eller annen måte har medvirket til at navneskiltet ble tatt bort. Selv om opplysningene om navn på døren ikke er noe sentralt spørsmål, sett i sammenheng med at det vitterlig er han som eier leiligheten, føyer også denne uriktige opplysningen seg inn i et mønster av uriktige forklaringer som sannsynligvis er gitt for å dekke over hans tilknytning til familien i Tyrkia.

Lagmannsretten finner under disse omstendigheter heller ikke grunnlag for å feste lit til Cs opplysninger om at ekteskapsinngåelsen i Norge var motivert av kjærlighet til G, og at han hadde et oppriktig ønske om å dele livet sammen med henne.

C hadde allerede før han traff G et åpenbart sterkt ønske om varig opphold i Norge. Det vises til dommen innledningsvis på side 2, der det fremgår at han først søkte opphold gjennom asyl. Han fikk så opphold for å få gjennomført en ryggoperasjon, men han respekterte ikke avslaget den 16. februar 2002 om fornyelse av oppholdstillatelsen.

C oppholdt seg deretter ulovlig i Norge i ca 16 måneder inntil han i juni 2003 reiste tilbake til Tyrkia. Lagmannsretten finner det sannsynlig at fortsatt ulovlig opphold i Norge var motivert av et ønske om å finne annet oppholdsgrunnlag

Lagmannsretten må ut fra landrådgiverens opplysninger legge til grunn at C sannsynligvis var kjent med foreliggende muligheter til å realisere dette gjennom fingerte ekteskap som senere kunne oppløses. Vardund opplyste om at dette var en kjent praksis i Koniyaområdet. Lagmannsretten finner det sannsynlig at han under det ulovlige oppholdet i Norge var opptatt av å sikre seg opphold gjennom et fingert ekteskap.

Lagmannsretten har – ut over hennes ekteskap med to andre utlendinger som også søkte opphold i Norge gjennom ekteskap – ingen opplysninger som viser at G var kjent med Cs sannsynlige motivasjon for ekteskapet. At G selv og hennes venner har trodd at ekteskapet var reelt, kan imidlertid ikke tilsi noen annen vurdering. Cs egen motivasjon for ekteskapet vil her være avgjørende.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av disse forhold at C ved inngåelse av ekteskapet med G og under den etterfølgende periode i Norge fram til vedtak om å trekke tilbake arbeidstillatelsen i 2009 fortsatt hadde en sterk tilknytning til D og barna i hjemlandet.

Lagmannsretten finner det derfor sannsynlig at han ved ekteskapsinngåelsen og senere under ekteskapet var sterkt motivert til å sørge for at hele familien kunne komme til Norge, som ledd i familiegjenforening. Det pekes på at verifikasjonsrapporten også bygger på erfaringer med Cs opphold og kontakt med D og barna sommeren 2007.

Forholdene kan åpenbart ikke ha endret seg frem til UNEs vedtak i saken 8. oktober 2009. Cs forklaringer til utlendingsmyndigheten og lagmannsretten kan ved denne vurdering ikke tillegges vekt. Som det fremgår foran har han, åpenbart for å dekke over sin tilknytning til hjemlandet, sannsynligvis forklart seg uriktig.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at verifikasjonsrapportens opplysninger – sammenholdt med Cs uriktige forklaringer og åpenbart sterke tilknytning til sin familie i Tyrkia – klart sannsynliggjør at hans reelle og uten særlig tvil hovedsakelige formål fra 2004 har vært å inngå ekteskap med G og fortsette som hennes ektemann i Norge, inntil han etter skilsmisse kunne sørge for at hele familien kunne komme hit.

Vedtakene om tilbakekall av arbeids- og oppholdstillatelsene hviler således på et riktig faktisk og rettslig grunnlag. C søkte umiddelbart etter ekteskapsinngåelsen om arbeids- og oppholdstillatelse vel vitende om at ekteskapet bare var inngått med det hovedsakelige formål å skaffe seg varig opphold i Norge. C fortiet derved vesentlige forhold av betydning for UDIs tidligere vedtak om arbeidstillatelse, og det er rettslig grunnlag for tilbakekall av vedtaket etter utlendingsloven § 13.

Barnas oppholdstillatelser er avledet av Cs tillatelse, og må derfor vurderes på samme måte. C har gjort seg skyldig i et grovt brudd på utlendingsloven, slik at vedtakene ikke er noe uforholdsmessig inngrep overfor ham eller overfor barna.

Lagmannsretten går så over til å vurdere sakskostnadskravene.

Staten har vunnet saken fullstendig og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1) tilkjennes full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner for unntak etter § 20-2 (3) – verken bokstav a, c eller andre forhold i saken.

Staten har fremlagt krav om dekning av kostnader med kr 24 368, hvorav kr 368 utgjør utgifter til kopiering av utdrag – resten er salær. Kravet legges til grunn for sakskostnadsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-5 (1).

C, B og A skal hefte felles for sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-6 (2).

Dommen er enstemmig.

Slutning

1.

Anken forkastes.

2.

C, B og A skal innen 2 – to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom med felles ansvar betale i sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda 24.368 - tjuefiretusentrehundreogsekstiåtte – kroner.




Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen