Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-42528
Dokumentdato : 17.01.2011

Utlendingsrett. Familiegjenforening. Proforma ekteskap. Utvisning

En tyrkisk mann giftet seg med en norsk kvinne og søkte om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed og senere om bosettingstillatelse. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at ekteskapet ved inngåelsen var uten realitet for ham. Utlendingsmyndighetenes avslag på søknad om arbeids- og bosetingstillatelse og vedtak om utvisning var gyldige, idet han hadde gitt uriktige opplysninger.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas to vedtak 17. juni 2009. I det ene vedtaket ble As klage over avslag på søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed avslått. I det andre ble hans klage over avslag på søknad om bosettingstillatelse avslått. Samtidig opprettholdt nemnda Utlendingsdirektoratets vedtak om utvisning av A. Det sentrale spørsmål saken reiser er om As ekteskap med en norsk kvinne var reelt da det ble inngått.

Sakens bakgrunn

A ble født i 1967 i provinsen Konya i Tyrkia. Han bodde i landsbyen Tavsancali. I 1986 inngikk han såkalt religiøst ekteskap med B (heretter omtalt som B). De fikk fire barn; C født *.*.1987, D født *.*.1994, E født *.*.2000 og F født *.*.2000. Paret inngikk 17. desember 2002 såkalt borgerlig ekteskap, som formaliserte det religiøse. B krevde 28. januar 2003 skilsmisse, og ved dom 21. februar 2003 – som så vidt lagmannsretten forstår ble endelig 11. mars 2003 – ble ektefellene skilt. Hjemmelen for skilsmisse var såkalt t « ekstrem uenighet » mellom ektefellene. A fikk omsorgen for alle barna. B gjorde ikke krav på underholdsbidrag eller utgiftsdekning fra A i forbindelse med skilsmissen.

I juli 1997 giftet A seg borgerlig med en nederlandsk kvinne, som han møtte i Tyrkia. De giftet seg etter ca to måneders bekjentskap. I løpet av disse månedene var kvinnen en lang periode i hjemlandet. Ektefellene hadde ikke noe felles språk. Etter vielsen returnerte kvinnen til Nederland, og A søkte om visum for å komme etter. Søknaden ble avslått. Begrunnelsen har ikke kunnet bringes på det rene for lagmannsretten. I februar 2000 ble ekteskapet oppløst.

A har onkel, tante og mange søskenbarn i Norge. I 1993, 1999 og 2000 søkte han om visum til Norge under henvisning til at han ønsket å besøke slektninger. Søknadene ble avslått, idet utlendingsmyndighetene fant det usikkert om han kom til å returnere til hjemlandet.

A søkte om Schengenvisum til Tyskland for å besøke en bror, som bodde der. Søknaden ble innvilget 14. januar 2003, og gjaldt perioden 1. februar til 2. mars 2003. A ankom Tyskland 1. februar 2003. Han søkte om fornyet visum, som ble innvilget 2. februar 2003 for perioden 3. mars til 1. mai 2003. Etter få dager i Tyskland reiste A til sin kusine G i Trondheim. Om kvelden samme dag som han ankom Norge møtte han H hjemme hos kusinen. H er født i 1957, hun har en voksen datter og var den gang rengjøringshjelp på sykehus, men er nå arbeidsledig. A og H møttes flere ganger de påfølgende dagene. De hadde ikke noe felles språk, men kommuniserte med G som tolk og ved hjelp av ordbok og fingerspråk. Etter en uke flyttet A inn til H i hennes bolig.

A og H giftet seg 2. april 2003 i Trondheim tinghus. To dager etter søkte A om oppholds- og arbeidstillatelse i Norge i familiegjenforeningsøyemed. Søknaden ble i november 2003 innvilget for ett år og etter søknad senere fornyet med ytterligere ett år til 3. november 2005. Det var en uttrykkelig forutsetning for begge vedtak at ekteskapet besto og at ektefellene bodde sammen.

A søkte i september 2005 på nytt om fornyet arbeidstillatelse. Ved bostedskontroll i parets bolig i Trondheim i februar 2006 ble det avklart at A arbeidet på en restaurant på X. Han reiste dit fredager og ble der til søndag kveld påfølgende uke. Hans eldste datter bodde sammen med ham der. De øvrige dagene i løpet av en toukersperiode bodde han etter det opplyste sammen med H i Trondheim. Av og til besøkte H A på X de helgene han var der.

I juli 2006 avslo Utlendingsdirektoratet søknaden om fornyet arbeidstillatelse under henvisning til at A og H bodde mer atskilt enn sammen. A avsluttet arbeidsforholdet på X og fikk samme høst arbeid i Trondheim.

Foranlediget av at A påklaget vedtaket anmodet Utlendingsdirektoratet i januar 2007 ambassaden i Ankara om en rapport om verifisering av As sivilstatus. Konklusjonen i rapporten fra mai 2007, som var skrevet av en anonym advokat, var at A fortsatt reelt sett var gift med B, som var inneforstått med at A pro forma hadde inngått ekteskap i Norge for å få oppholdstillatelse her.

A søkte i mars 2007 om bosettingstillatelse i Norge.

Utlendingsdirektoratet traff 18. desember 2007 nytt førstegangsvedtak om avslag på As søknad om fornyet arbeidstillatelse. Avslaget ble denne gang begrunnet med at ekteskapet hans med H manglet realitet. Samme dag ble A forhåndsvarslet om utvisning.

I forbindelse med klagebehandling av vedtaket framla A en rapport skrevet i mars 2008 av en tyrkisk advokat, dr. Musa Aygül. I rapporten ble det blant annet opplyst at B bodde hos sin far sammen med de to yngste barna, at hun ble forsørget av sin familie og at hun mottok bidrag til barnas underhold fra I – As bror.

Utlendingsdirektoratet avslo 4. juli 2008 As søknad om bosettingstillatelse. Samtidig ble han varig utvist fra Norge under henvisning til at han i sine søknader bevisst hadde gitt uriktige opplysninger.

B erklærte i 2009 skriftlig at hun ikke hadde hatt noen kontakt med A siden han reiste til Europa og at deres ekteskap er avsluttet både religiøst og offisielt.

Som nevnt foran ble samtlige vedtak – etter As klage – opprettholdt ved Utlendingsnemndas to vedtak 17. juni 2009. Fra begrunnelsen for vedtaket som gjaldt arbeidstillatelse gjengis følgende:

UNE legger i likhet med UDI til grunn at det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet ikke er reelt. Det vises til begrunnelsen i UDIs vedtak og oversendelsesbrev som UNE i det vesentligste slutter seg til. UNE legger særlig vekt på klagerens immigrasjonshistorikk, opplysningene som er fremkommet i verifikasjonsrapporten, at klageren inngikk ekteskap med norsk borger etter 2 måneders bekjentskap, at dette var 1 1/2 måned etter at han ble skilt fra B, at han ble skilt kort tid etter at det yngste av deres 4 felles barn var født, samt at klageren og referansen ikke har bodd sammen – uten å opplyse utlendingsmyndighetene om dette. Det vises i den forbindelse til at det fremkommer av vedtakene datert 03.11.2003 og 23.02.2005 at det er et vilkår at partene bor sammen. UNE bemerker i tilknytning til vektleggingen av klagerens immigrasjonshensikt at det også er fremkommet opplysninger om at han var gift med en nederlandsk kvinne i perioden 1997 til 2002 [skal være 2000]. I denne perioden har han fått et barn, E født *.*.2000. UNE har for øvrig merket seg at referansen er 10 år eldre enn klageren. Videre har UNE merket seg at da klageren søkte om visum til Norge i 1993, så opplyste hans onkel at klageren ikke hadde noen forsørgelsesbyrde. Dette selv om klageren senere har opplyst at han har et barn i Tyrkia, født *.*.1987, og at han på tidspunket for visumsøknaden var samboer med barnets mor. UNE har for øvrig merket seg at referansen den 22.09.2003 opplyste at de hadde hatt bryllupsfesten hjemme.

UNE har vurdert anførslene i klagen, men finner ikke at disse kan begrunne et annet resultat. Det vises i den forbindelse til at partene anfører at ekteskapet er reelt og at de således har en sterk interesse i å overbevise utlendingsmyndighetene om dette.

Såkalte proforma ekteskap – ekteskap som kun er inngått med sikte på å skaffe en person oppholdsgrunnlag i Norge – er et brudd på utlendingsloven og kan medføre straffansvar, jf. utlendingsloven § 47. Et slikt ekteskap kan også danne grunnlag for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

Fra Utlendingsnemndas begrunnelse for utvistningsvedtaket gjengis:

UNE viser til at klageren i forbindelse med søknad om arbeidstillatelse blant annet ble pålagt å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. utlendingsloven § 44 annet ledd og § 47 første ledd bokstav b. I den forbindelse ble han gjort uttrykkelig oppmerksom på at opplysningene må gis så utførlig som mulig av hensyn til behandling og avgjørelsen av søknaden, og at det er forbundet med straffansvar å gi vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. I forbindelse med søknaden har imidlertid klageren gitt bevisst uriktige og/eller villedende opplysninger av vesentlig betydning for sin tillatelse. Det vises til at UNE, i vedtak av i dag i sak 006 om avslag på søknad om fornyelse av arbeidstillatelse, har lagt til grunn at klagerens ekteskap mangler realitet og at formålet med ekteskapsinngåelsen har vært å skaffe klageren en tillatelse i riket. Det vises til vedtaket og dets begrunnelse i sin helhet.

Utlendingsnemnda vedtok også å melde A inn i Schengen informasjonssystem, hvilket innebærer at også andre land i Schengenområdet kan nekte ham innreise i den perioden registreringen gjelder.

I august 2009 forlot A landet som følge av utvisningsvedtaket. Etter det opplyste har han i tiden etter det bodd hos sine foreldre i Tavsancali og arbeidet i brorens gullsmedforretning. H har besøkt ham der en uke i februar og fem dager i november 2010.

A gikk 11. september 2009 til søksmål mot Staten v/Utlendingsnemnda om vedtakenes gyldighet.

Oslo tingrett avsa 23. desember 2009 dom med slik domsslutning:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 17.06.2009 kjennes ugyldige.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale sakskostnader til A med 62.802 kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra forfall til betaling skjer.

Staten v/Utlendingsnemnda anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 6.-7. januar 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A var ikke til stede, men forklarte seg og fulgte mesteparten av ankeforhandlingen over telefon. Forhandlingen ble fortløpende oversatt for ham av to tyrkiske tolker. Det ble avhørt fire vitner, herunder statens partsvitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Det er sannsynlighetsovervekt for at As hovedformål med å inngå ekteskap med H var å få oppholdstillatelse i Norge. Ekteskapet var ikke reelt da det ble inngått, og det har heller ikke senere utviklet seg til å bli det.

I forbindelse med sine søknader til norske utlendingsmyndigheter opplyste ikke A at ekteskapet var proforma. Derved overtrådte han grovt og gjentatte ganger plikten til å gi sannferdige opplysninger om forhold av vesentlig betydning for vedtakene. Det er derfor uten betydning for utvisningsvedtaket om ekteskapet med H var reelt da Utlendingsnemnda traff sine vedtak, slik tingretten la til grunn. Utvisning er ikke noe uforholdmessig tiltak verken overfor A eller H.

I og med at vilkårene for utvisning er oppfylt, er vilkårene for arbeids- og bosettingstillatelse heller ikke oppfylt.

Staten v/Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

1.

Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Ekteskapet med H var reelt da det ble inngått og er det fortsatt. De giftet seg med hverandre av gjensidig kjærlighet. Det var H som foreslo at han skulle flytte inn til henne og hun som fridde til ham. Ekteskapets varighet bekrefter at det ikke er proforma. Verken han eller H var for øvrig klar over at han etter vilkårene for familiegjenforening ikke hadde adgang til å pendle til og fra arbeid på X. Det er situasjonen på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak som er avgjørende for om ekteskapet skal anses reelt eller ikke, jf Rt-2006-1657 .

Ekteskapet med B var arrangert og hele tiden konfliktfylt. De hadde bodd fra hverandre 1 ½ år da de ble skilt. Det borgerlige ekteskapet med B ble inngått etter press fra hans familie. At skilsmissen fra henne er en realitet bekreftes av at hun har flyttet tilbake til sine foreldre. Han har hatt noe kontakt med henne etter at han reiste til Norge, men det er naturlig, i og med at de har barn sammen. Av hensyn til kontradiksjonsprinsippet bør det ikke legges vesentlig vekt på den anonyme verifikasjonsrapporten.

For det tilfellet at lagmannsretten skulle mene at ekteskapet var proforma, anføres at utvisning representerer et uforholdsmessig inngrep både overfor ham og H.

A la ned slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Saksomkostninger for lagmannsrettens behandling tilkjennes ankemotparten/det offentlige.

Lagmannsretten har kommet til at staten skal frifinnes, og ser slik på saken:

Utlendingsmyndighetene har avgjort saken i henhold til reglene i utlendingsloven av 1988, som nå er opphevet. Når lagmannsretten i det følgende omtaler utlendingsloven, er det følgelig denne loven det siktes til.

I henhold til utlendingsloven § 9 første jf fjerde ledd har de nærmeste familiemedlemmer til norsk borger rett til arbeidstillatelse i Norge. Som nærmeste familiemedlem regnes blant andre ektefelle, jf utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr 1028 § 23 første ledd bokstav a) jf § 22. Forutsetningen for rett til arbeidstillatelse er at det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i utlendingsloven § 8 første ledd nr 3, nemlig slike som gir grunn til å nekte utlendingen adgang til riket i medhold av andre regler i loven. Etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a) kan utlending som grovt eller gjentatte ganger har overtrådt én eller flere bestemmelser i loven, utvises.

Videre følger det av utlendingsloven § 12 første ledd at utlending som sammenhengende har oppholdt seg tre år i riket med arbeidstillatelse, etter søknad har rett til bosettingstillatelse. Også for slik tillatelse er det en forutsetning at det ikke foreligger forhold som nevnt i § 29 første ledd.

I forbindelse med forberedelse av sak etter loven kan utlending pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf utlendingsloven § 44 andre ledd.

A ble utvist fra Norge fordi utlendingsmyndighetene fant det mest sannsynlig at hans ekteskap med H ikke var reelt, og at han følgelig bevisst hadde gitt uriktige og/eller villedende opplysninger av vesentlig betydning for sine saker.

Tingretten drøftet kun spørsmålet om hvorvidt ekteskapet mellom A og H var reelt eller ikke. Tingretten pekte korrekt på at staten har bevisbyrden for at ekteskapet mest sannsynlig er proforma, at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, og at det er situasjonen på tidspunktet for Utlendingsnemndas vedtak som er avgjørende, jf Rt-2006-1657 . Tingretten bemerket at As bakgrunn og forholdene forut for ekteskapsinngåelsen kunne tyde på at ekteskapet ble inngått proforma, og at det heller ikke kunne ses bort fra at hans hovedformål med ekteskapet var å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Men etter en helhetlig vurdering fant tingretten det mest sannsynlig at ekteskapet mellom A og H var reelt på tidspunktet for nemndas vedtak. Tingretten gikk ikke inn på utvisningsspørsmålet, men konkluderte med at Utlendingsnemndas to vedtak var ugyldige.

Det er muligheten for å utøve et familieliv og beskyttelsen av retten til dette som er grunnen til at ekteskap med en som er bosatt i landet gir grunnlag for oppholdstillatelse, jf Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 . Det framgår på samme sted at den formelle ekteskapsinngåelsen ikke er avgjørende; et ekteskap gir ikke grunnlag for oppholdstillatelse hvis det ikke er noen realitet i det. I NOU 2004:20 om Ny utlendingslov side 226 heter det om rettstilstanden under utlendingsloven av 1988 blant annet:

... Videre vil det være adgang til å avslå oppholdstillatelse dersom ekteskapet er inngått proforma, dvs. hvor ekteskapet er helt uten faktisk realitet og er inngått kun med det formål å omgå lovregler om innvandring. Hjemmelen for å avslå i slike tilfeller må anses å følge av sedvanerettslige proformabetraktninger.

– – –

Det forhold at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen har vært å oppnå oppholdstillatelse for søkeren, vil imidlertid ikke uten videre være tilstrekkelig for avslag dersom ekteskapet samtidig har en realitet.

Det innebærer betydelige bevismessige utfordringer å skulle fastslå at et ekteskap er proforma. ... Det avgjørende vil normalt være om ekteskapet savner så godt som enhver realitet når det gjelder partenes tilknytningsmessige forhold til hverandre i ekteskapelig sammenheng.

– – –

De situasjoner hvor gjeldende rettighetsbestemmelser utnyttes for omgåelse av de innvandringsregulerende bestemmelsene i proformasammenheng, forekommer i ulike varianter. ... I andre tilfeller blir ekteskap inngått mens søkeren er i Norge som turist eller på annet midlertidig grunnlag. Situasjonen kan da være at søkeren har fått visum for å besøke familiemedlemmer i Norge, og at familien har funnet en proformaektefelle som søkeren gifter seg med kort tid etter ankomst.

Lagmannsretten er enig med staten i at det avgjørende i vår sak er om utvisningsvedtaket er gyldig. Det beror særlig på om A grovt eller gjentatte ganger har overtrådt plikten til å gi korrekte opplysninger om forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen av hans søknader. Hvis det for A ikke var noen realitet i ekteskapet med H da det ble inngått, og han giftet seg for å oppnå arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, er det etter lagmannsrettens syn ikke tvilsomt at han i det minste ved første gangs søknad, grovt overtrådte plikten til å gi korrekte opplysninger. Det samme er lagt til grunn i Utlendingsdirektoratets praksisrundskriv RS 2009-003. Hvis ekteskapet heller ikke i fortsettelsen innebar noen realitet, dreier det seg også om gjentatte overtredelser.

Etter lagmannsrettens syn er det etter en samlet bevisvurdering klar sannsynlighetsovervekt for at det for A ikke var noen realitet i ekteskapet med H da det ble inngått, og at han giftet seg for å få varig tillatelse til å bo i Norge. Lagmannsretten slutter seg i hovedsak til utlendingsmyndighetenes begrunnelse, som er gjengitt foran, og tilføyer:

Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon – Landinfo – som er faglig uavhengig av utlendingsmyndighetene, utarbeidet 30. november 2009 et temanotat om ekteskapstradisjoner i Tyrkia. Under ankeforhandlingen møtte seniorrådgiver Aslak Vardund for Landinfo. På bakgrunn av notatet og Vardunds vitneforklaring legger lagmannsretten til grunn at såkalte religiøse ekteskap – som inngås i overensstemmelse med religiøse tradisjoner - er relativt vanlige i Tyrkia, selv om de ikke er anerkjent av staten. De fleste gifter seg borgerlig i tillegg, men en betydelig andel – blant annet i Konya – er bare religiøst gift.

I Konya har det de siste 20-25 årene vært svært vanlig med proforma skilsmisser i forbindelse med emigrasjon til Europa. Én av ektefellene, som oftest mannen, ønsker oppholdstillatelse i et europeisk land gjennom ekteskap med en person bosatt der. Hvis det tyrkiske ekteparet er både religiøst og borgerlig gift, skiller ektefellene seg borgerlig for den lokale domstol, men forblir religiøst gift. Den ektefellen som forblir i Tyrkia godtar som regel at den andre gifter seg med en europeer, fordi avtalen mellom dem er at den som flytter skal skille seg fra sin nye ektefelle så snart varig oppholdstillatelse er oppnådd. Deretter gifter det tyrkiske paret seg på nytt, og den andre flytter etter til Europa. En tyrkisk advokat som Landinfo hadde hatt kontakt med anslo at 98 % av alle skilsmissesakene han bisto med var av denne art, mens kun 2 % gjaldt reelle skilsmisser.

I følge seniorrådgiver Vardund har Tavsancali, der A bor, tydelig norsk preg. Nesten alle dem som er hjemmehørende i byen bor i eller har tilknytning til Norge. Byen, som består av store hus bygget for penger tjent i Norge, er nesten « død » om vinteren, men bebodd i ferietiden om sommeren. Seniorrådgiver Vardund opplyste også at proforma skilsmisser aksepteres av tyrkiske domstoler. Vanligvis innvilges i disse tilfellene skilsmisse med hjemmel i Civil Law code 166/1 om « ekstrem uenighet » mellom ektefellene, fordi denne bestemmelsen raskest gir skilsmisse. Det er ved proformaskilsmissene også vanlig at mannen får omsorg for barna og at kvinnen ikke ber om underholdsbidrag eller annen økonomisk kompensasjon, fordi forutsetningen mellom dem er at mannen fortsatt skal forsørge henne. Det er høyst problematisk for en kvinne å få barn med en mann hun ikke i det minste er religiøst gift med. Hun risikerer å bli utstøtt av familien og i verste fall å bli drept.

Lagmannsretten framhever at den har foretatt en konkret og individuell vurdering av om det var noen realitet i As ekteskap med H da det ble inngått. Den har ikke kunnet trekke noen sikker slutning om dette fra det faktum at A kom fra et område med en tradisjon som redegjort for foran. Men de foreliggende opplysninger om A og Bs langvarige religiøse ekteskap, deres fire felles barn, hvorav ett ble konsipert mens A var gift med den nederlandske kvinnen og ett ble født ca et halvt år før inngåelsen av deres borgerlige ekteskap og den etterfølgende skilsmissen, underbygger med vekt at det også var A og Bs felles plan å innrette seg på tilsvarende måte. Det gjør også - når det ses i sammenheng – As tidligere forgjeves visumsøknader til Norge, at han har mange familiemedlemmer i Norge som har hentet ektefeller hit fra Tyrkia, og at han i 2003 kom til Norge via Schengenvisum til Tyskland. At hans kusine G introduserte ham for H allerede første kveld i Norge, finner lagmannsretten ikke tilfeldig.

Som framhevet av annenvoterende i Rt-2006-1657 kan både formål med å inngå ekteskap og former for ekteskapelig samliv variere sterkt, og man kan ikke uten videre trekke den slutning fra atypiske situasjoner at ekteskapet ikke er reelt i lovens forstand. Men det er ikke noe i As forklaring under ankeforhandlingen eller andre omstendigheter som gir lagmannsretten grunn til å tro at ekteskapet med H, da det ble inngått, innebar noen realitet for ham når det gjaldt tilknytningsmessig forhold i ekteskapelig sammenheng. De to hadde ikke felles språk. Likevel flyttet A inn til H etter en uke og giftet seg med henne i løpet av to måneder. As forklaring om at det var Hs godhet og skjønnhet som gjorde at han giftet seg med henne, rokker ikke ved lagmannsrettens konklusjon. Det at ektefellene – tross det uttrykkelige vilkår i de opprinnelige vedtak om at de måtte bo sammen – de første årene for en stor del bodde fra hverandre, underbygger også at ekteskapet var proforma for A.

I og med at A er utvist fordi han har gitt uriktige opplysninger om sitt ekteskap med H, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om – og eventuelt når – ekteskapet senere har fått noen realitet for ham. Det lovbestemte vilkår for utvisning i utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a) er uansett oppfylt. Det er på denne bakgrunn heller ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere om As religiøse ekteskap med B fortsatt består. Den anonyme verifikasjonsrapporten har ikke hatt nevneverdig betydning for lagmannsrettens konklusjon.

Utvisning kan ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmer, jf utlendingsloven § 29 andre ledd. Utlendingsnemnda uttalte ved denne vurderingen at sterke allmennpreventive hensyn taler for utvisning av utlending som grovt eller gjentatte ganger overtrer utlendingslovgivningen ved å gi uriktige opplysninger. Lagmannsretten er enig i det.

Som det framgår av Rt-2009-534 vil det normale være at en utvisning griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, i særdeleshet når man må legge til grunn at familien blir atskilt ved utvisningen. For at utvisningen skal framstå som uforholdsmessig, må det kreves uvanlig store belastninger.

Lagmannsretten deler Utlendingsnemndas syn om at A ikke kan sies å ha noen sterk tilknytning til Norge. Riktig nok har ekteskapet med H vart i 7 år. Lagmannsretten legger til grunn at han også har fått god kontakt med Hs barn og barnebarn. Men tilknytningen til landet er etablert under opphold på uriktige premisser, og kan ikke tillegges stor vekt. H påføres heller ikke uvanlig stor belastning. Hun har familie og annet nettverk i Norge, egen bolig og selvstendig økonomi. Ektefellene har ikke felles barn. Verken A eller H utelukket under ankeforhandlingen at det kan bli aktuelt at H flytter til Tyrkia, hvis A ikke får bo i Norge. Lagmannsretten finner det klart at utvisning av A ikke er noe uforholdsmessig tiltak.

Når der er grunnlag for utvisning, er heller ikke vilkårene for arbeids- eller bosettingstillatelse oppfylt, jf foran.

Etter dette er begge Utlendingsnemndas vedtak gyldige, og staten skal frifinnes.

Sakskostnadene

Staten v/Utendingsnemnda har vunnet ankesaken og har i henhold til tvisteloven § 20-2 første ledd jf andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader fra A. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra erstatningsplikten i henhold til § 20-2 tredje ledd. Statens prosessfullmektig har i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd lagt fram kostnadsoppgave på til sammen 78 000 kroner inkludert merverdiavgift, som i sin helhet gjelder salær. Lagmannsretten anser kostnadene nødvendige. I tillegg kommer rettsgebyret med 23 220 kroner.

Lagmannsretten skal ved bedømmelsen av sakskostnadene for tingretten legge sitt resultat til grunn, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd. Med samme begrunnelse som foran finner lagmannsretten at staten skal tilkjennes sakskostnader også for tingretten. Kostnadene, som bare gjaldt salær, utgjorde 62 500 kroner inkludert merverdiavgift.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.

Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

A betaler innen to uker fra dommens forkynnelse til Staten v/Utlendingsnemnda sakskostnadene for tingretten med 62.500 – sekstitotusenfemhundre – kroner.

3.

A betaler innen to uker fra dommens forkynnelse til Staten v/Utlendingsnemnda sakskostnadene for lagmannsretten med 101.200 – etthundreogettusentohundre - kroner.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen