Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-56326
Dokumentdato : 08.11.2010

Familiegjenforening og proforma - Utlendingsloven (1988) § 9

En femtiårig kurdisk kvinne fra Tyrkia fikk avslag på søknad om arbeidstillatelse på grunnlag av familiegjenforening, fordi ekteskapet ble ansett som proforma. Lagmannsretten kom til at ekteskapet var reelt og at Utlendingsnemnda hadde lagt feil faktum til grunn for vedtaket, som ble ansett ugyldig.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 18. mars 2009, der nemnda ikke tok til følge As klage over Utlendingsdirektoratets avslag på søknad om arbeidstillatelse på grunn av familiegjenforening.

       A er kurder og er født *.*.1960 i Tyrkia. I 1999 ble hun innvilget 90 dagers visum for å besøke sin søster B i Stavanger. A ankom Norge 20. mai 1999.

       Den 30. august 1999 søkte A om asyl. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet ved vedtak 15. mai 2000. Avslaget ble opprettholdt av Justisdepartementet 22. august 2000. En begjæring om omgjøring ble avslått av departementet 4. desember 2000 og av Utlendingsnemnda 25. november 2002. A forlot Norge i 2003.

       I begynnelsen av februar 2005 kom A på ny til Norge for å besøke sin søster. Kort etter deltok hun på en stor fest i det kurdiske miljøet i Stavanger. I etterkant av festen kom hun i snakk med C, som var en bekjent av en av hennes nevøer. De utvekslet telefonnumre og hadde i den etterfølgende tiden en del telefonkontakt, i tillegg til at de møttes en gang på kafe i Sandnes. C er kurder fra Syria med bosettingstillatelse i Norge, og er født *.*.1974. Han bodde på X, ca 10 mil utenfor Stavanger.

       Den 7. mars 2005 var A i Oslo og innga søknad om asyl. Hun ble plassert på Tanum asylmottak. Derfra ble hun 1. april flyttet til Nordbybråten asylmottak. I denne tiden opprettholdt hun telefonkontakten med C. Den 11. april flyttet A til et asylmottak i Haugesund. Dagen etter fikk hun permisjon derfra. C hentet henne, og sammen dro de til hennes søster i Stavanger der C fikk søsterens tillatelse til at de kunne gifte seg.

       A og C ble viet på muslimsk vis hos en imam 28. eller 29. april. Den 30. april 2005 ble det holdt bryllupsfest med rundt 60 gjester, de fleste kurdere, i et leid lokale i Kvernevik utenfor Stavanger. Etter festen ble A og C kjørt til Cs leilighet i X. På veien hilste de på kurdiske bekjente som ønsket å gratulere.

       As asylsøknad ble avslått av Utlendingsdirektoratet 4. mai 2005. Vedtaket ble påklaget, og det ble begjært utsatt iverksettelse. Direktoratet samtykket 31. mai 2005 i utsatt iverksettelse, men fant ikke grunn til omgjøring.

       Den 6. oktober ble A og C viet i Dalane tingrett.

       Klagen over avslaget på asylsøknaden ble avgjort av Utlendingsnemnda 10. november 2005. Den ble ikke tatt til følge. Endelig utreisefrist ble satt til 21. desember 2005.

       Den 19. desember 2005 søkte A om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

       As søknad om familiegjenforening ble avslått av Utlendingsdirektoratet 4. juni 2007 med den begrunnelse at ekteskapet med C ikke var reelt. A påklaget vedtaket. Utlendingsnemnda avgjorde 18. mars 2009 med samme begrunnelse at klagen ikke skulle tas til følge. Vedtaket innebar at A var forpliktet til å forlate landet.

       Ved stevning 30. juli 2009 til Oslo tingrett krevde A at Utlendingsnemndas vedtak kjennes ugyldig. Staten ved Utlendingsnemnda påstod seg frifunnet. Oslo tingrett avsa dom 7. desember 2009 med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til å betale sakskostnader med 62 500 kroner til Staten v/Utlendingsnemnda. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.

       Tingretten fant, i likhet med Utlendingsdirektoratet og nemnda, at ekteskapet ikke var reelt.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 28. - 29. oktober 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. A returnerte til Tyrkia etter tingrettens dom og møtte ikke, men avga forklaring over telefon. Det ble avhørt elleve vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

       Tingrettens dom bygger på uriktig bevisbedømmelse. Ekteskapet mellom A og C er reelt. For en muslim er det helt utenkelig å inngå et proforma ekteskap. Ekteskapet ble inngått etter vanlige kurdiske tradisjoner, er hensiktsmessig og bygger på et sterkt felles ønske fra de to om å leve sammen. Som enslig muslimsk kurder på et lite sted i Norge hadde C et sterkt behov for å gifte seg med en kvinne fra egen kulturkrets. Det kan ikke tillegges avgjørende betydning at A ved siden av ønsket om å gifte seg med C også har hatt et immigrasjonsønske. Ektefellene har levd sammen fra ekteskapsinngåelsen frem til A ble tvunget til å forlate landet etter tingrettens dom. De har i Norge så vel som i Tyrkia forsøkt å få felles barn ved assistert befruktning. Også etter at A returnerte til Tyrkia har ektefellene holdt kontakten.

       Det kan ikke tillegges vesentlig vekt at ektefellenes forklaringer på enkelte punkter har endret seg eller ikke stemmer helt overens. At det gikk kort tid fra A og C traff hverandre til de giftet seg, har en fornuftig forklaring og er intet bevis for proforma. Det samme gjelder aldersforskjellen mellom ektefellene, som tvert om er ganske vanlig i kurdiske miljøer.

       A har således et rettskrav på å få innvilget søknaden om arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, jf. utlendingsloven § 9 første ledd jf. utlendingsforskriften § 22 første ledd og § 23 første ledd. Nemndas vedtak er også i strid med EMK artikkel 8 om retten til familieliv.

       Staten har bevisbyrden for at ekteskapet er proforma.

       A har lagt ned slik påstand:

1. Vedtak av 18.3.2009 kjennes ugyldig.
2. Staten ved UNE betaler saksomkostningene for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett med forfall 14 dager etter forkynnelse av dom.

       Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Nemndas vedtak og tingrettens dom bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse. Utsikten til å skaffe seg opphold i Norge fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. At ekteskapet mangler realitet, begrunnes med at A har tilkjennegitt en klar og vedvarende immigrasjonshensikt, at ekteskapet ble inngått etter svært kort tid og i nær tilknytning til det siste asylavslaget, aldersforskjellen mellom ektefellene og at ektefellene har gitt sprikende og uriktige og opplysninger om ekteskapsinngåelsen og samlivet. Vitneforklaringene for lagmannsretten bærer preg av vitnenes tilknytning til ektefellene.

       At C tok initiativet til ekteskapet, kan ikke sette spørsmålet i noen annen stilling. Hans motiv for ekteskapsinngåelsen er uten betydning. At partene har bodd sammen, er ikke tilstrekkelig til å gi ekteskapet realitet.

       Ekteskapet er ikke reelt og kan derfor ikke danne grunnlag for en arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed i medhold av utlendingsloven § 9. Vedtaket og tingrettens dom er ikke i strid med EMK artikkel 8, idet bestemmelsen ikke verner formelt inngåtte ekteskap som mangler realitet.

       Det må kreves bevis av vekt for å fravike to ektefellers uttrykte oppfatning om at ekteskapet er reelt. Det er oppfatningen på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet som er avgjørende, ikke ektefellenes oppfatning på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2006-1657 . Vanlig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Staten har bevisbyrden og tvilsrisikoen. Slikt bevis har staten ført.

       Staten har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

       Lagmannsretten ser slik på saken:

       Lagmannsretten skal ta stilling til om Utlendingsnemnda la korrekt faktum til grunn da den i vedtaket 18. mars 2009 vurderte ekteskapet mellom A og C som proforma.

       Utlendingsloven 1988 ble 1. januar 2010 avløst av utlendingsloven 2008. I saken her er det utlendingsloven 1988 som kommer til anvendelse. Henvisninger til utlendingsloven i det følgende gjelder 1988-loven med mindre noe annet er særskilt sagt.

       Utlendingsloven § 9 første ledd og utlendingsforskriften § 22 første ledd bestemmer at de « nærmeste familiemedlemmene » til utlending som har « lovlig opphold i riket » etter søknad har « rett til » arbeids- eller oppholdstillatelse såfremt ikke omstendigheter som nevnt i lovens § 8 første ledd nr. 3 foreligger. Begrensningene i § 8 er ikke aktuelle i saken her. Det er på det rene at C har lovlig opphold i Norge. Det er også klart at ekteskapet er gyldig inngått og at A som ektefelle faller inn under kretsen av nærmeste familiemedlemmer, jf. forskriftens § 23 første ledd bokstav a.

       For at ekteskapet skal kunne danne grunnlag for familiegjenforening, må ektefellene bo sammen. Dette er uttrykkelig sagt i forskriftens § 23 første ledd bokstav a annet punktum. Lagmannsretten har forstått staten slik at den ikke bestrider at ektefellene i alle fall delvis har bodd sammen, men at det anføres at dette under enhver omstendighet ikke er tilstrekkelig til å konstatere at ekteskapet er reelt.

       Lagmannsretten finner på bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen at A og C har bodd fast sammen fra natten etter bryllupsfesten i slutten av april 2005 og frem til A returnerte til Tyrkia som følge av tingrettens dom. I dette legger lagmannsretten at ektefellene ikke bare har hatt felles adresse, men at de også har levd sammen som ektefeller. Det vises til forklaringene fra de to ektefellene samt vitneforklaringene fra familiemedlemmer, naboer og bekjente: D, E, F, G, H, I, J og B. At A alene har vært på besøk hos sin søster, og at besøkene ved noen anledninger kan ha strukket seg over flere dager, er helt naturlig og kan etter lagmannsrettens syn ikke føre til noe annet resultat. Ektefellene har ikke på noe tidspunkt vært registrert med separate bosteder.

       De to bostedskontrollene som har vært foretatt, er etter lagmannsrettens mening heller ikke egnet til å så tvil om at ektefellene har bodd sammen. Tvert om underbygger de etter rettens syn at ektefellene bodde sammen.

       Den første bostedskontrollen fant sted i leiligheten på X 27. mars 2007. I politirapport 21. mai 2007 er det beskrevet at A åpnet døren til leiligheten, at hun på spørsmål svarte at ektemannen var i Egersund, men at hun ikke klarte å gjøre nærmere rede for hva han gjorde der eller når han kom tilbake. Det er etter lagmannsrettens syn mer sannsynlig at dette skyldes språkproblemer enn uvitenhet som følge av at samlivet mellom ektefellene ikke var reelt. Det er på det rene at A snakket dårlig norsk. I rapporten er det også referert at ansatte ved lensmannskontoret ofte hadde sett C i bygda, men veldig sjelden A. Dette kan etter lagmannsrettens syn ikke tillegges noen utslagsgivende vekt sett på bakgrunn av de mange vitneforklaringene som forteller at de to levde som ektefeller. På den annen side fremgår det også av rapporten at begge to hadde oppsøkt lensmannskontoret flere ganger i forbindelse med As søknader. Videre fremgår det at en ansatt ved asylmottaket på X fortalte om en familie i bygda som hadde kontakt både med C alene og med ektefellene samlet.

       Den andre bostedskontrollen ble gjennomført 17. september 2008. Ektefellene bodde da fortsatt i leiligheten på X. A var også da alene hjemme. Hun gjorde greit rede for at C var i Egersund, hvor han hadde praksisplass, for når han pleide å forlate hjemmet om morgenen og når han pleide å komme hjem om ettermiddagen, og at han snart var ferdig med praksisen og skulle søke arbeid. Der hvor hun ikke kunne besvare politifolkenes spørsmål, ble det i rapporten tilskrevet språkvansker. Beskrivelsen av leiligheten tyder på at også A bodde fast der. Der var bilder av henne og familien og bilder fra bryllupet. På badet var det to tannbørster og en del sminke. I leilighetens eneste soverom hadde dobbeltsengen to puter og én stor dyne. I skap og skuffer var klær, papirer, bilder og andre personlige eiendeler til A.

       Verken utlendingsloven eller forskriften tar uttrykkelig forbehold om at ekteskap må være reelt for at det skal kunne danne grunnlag for familiegjenforening. Det er imidlertid på det rene at regelverket må forstås med en slik begrensning. Det følger av forarbeidene til loven, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 og av rettspraksis, jf. særlig Rt-2006-1657 . Om ekteskapet er proforma eller reelt, vil måtte bero på en samlet vurdering av flere forhold. Som nevnt over er det en nødvendig betingelse at ektefellene har bodd sammen, men dette er ikke tilstrekkelig. Denne rettstilstanden er for øvrig videreført i utlendingsloven 2008, slik at det nå følger uttrykkelig av lovens § 40 fjerde ledd at oppholdstillatelse for ektefeller kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å danne grunnlag for opphold i riket for søkeren.

       Ved vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at det ligger i disse forholdenes natur « at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt », jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 . Følgelig må det, dersom retten skal komme til at et gyldig inngått ekteskap er proforma, « være bevis som med vekt taler for at realiteten er en annen enn den papirene og ektefellene hevder », jf. Rt-2006-1657 avsnitt 36, hvor det også fremgår at staten har tvilsriskoen dersom det ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning og at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Det avgjørende spørsmålet i vurderingen er om utsikten til å skaffe seg arbeidstillatelse var søkerens hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen, eller sagt på en annen måte om ekteskapet ville vært inngått dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede, jf. dommens avsnitt 37. Det er altså As motiv som er det sentrale. Cs motiv er ikke avgjørende, men vil etter lagmannsrettens mening likevel være et moment av en viss tyngde.

       Lagmannsretten legger til grunn at A hadde et ønske om å få varig opphold i Norge, og viser til hennes søknadshistorie. Retten finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at dette var As hovedsakelige mål med ekteskapet. Etter forklaringene fra A, C og de øvrige vitnene legger lagmannsretten til grunn at begge ektefellene hadde et behov for og et ønske om å gifte seg. C var ensom og nedstemt og bodde alene på et lite sted i Norge og var blitt rådet til å gifte seg, og A var ugift kvinne i en kultur som oppfattet en slik situasjon som sosialt uheldig. Først og fremst hadde de imidlertid et gjensidig ønske om å dele livet med hverandre. Det kan da ikke få noen betydning ved vurderingen av ekteskapets realitet at A også hadde et immigrasjonsønske.

       Lagmannsretten er enig med staten i at den korte tiden som gikk fra ektefellene ble kjent og til de giftet seg på muslimsk vis, kan underbygge at As hovedhensikt med ekteskapet var å oppnå opphold i Norge. Dette gjelder særlig når tidsforløpet ses i sammenheng med As søknader først om asyl og så om opphold på grunnlag av familiegjenforening. Men når utgangspunktet er at retten skal legge til grunn ektefellenes felles oppfatning av at ekteskapet er reelt med mindre bevis av vekt taler for det motsatte, finner lagmannsretten at disse forholdene ikke har tilstrekkelig vekt til å fravike utgangspunktet. På den annen side kan den korte tiden frem til ekteskapsinngåelsen like gjerne forklares med at det hastet å få brakt forholdet mellom A og C inn i en akseptert form som ikke innebar noen risiko for tap av ære for A og familien, og dessuten at paret på grunn av As alder ikke hadde noen tid å miste.

       Staten har anført at det ved vurderingen av om ekteskapet er reelt, må legges vekt på at A er nesten femten år eldre enn C. Etter lagmannsrettens syn kan aldersforskjellen i dette tilfelle ikke tillegges noen vesentlig betydning. Retten har ikke grunnlag for å ta stilling til om det er vanlig i kurdiske miljøer at kvinnen er betydelig eldre enn ektemannen, men det finner retten heller ikke nødvendig. Det må være rom for et vidt spekter av variasjon både med hensyn til ektefellenes alder, personlige forutsetninger og formål så vel som bakgrunn og form for det ekteskapelige samlivet før et ekteskap kan karakteriseres som proforma i utlendingslovens forstand.

       Det er på det rene at ektefellene har gitt noen sprikende opplysninger om ekteskapsinngåelsen og samlivet. I store trekk er imidlertid deres historie sammenfallende, og en rekke vitner har i lagmannsretten underbygget den. At de to i avhør hos politiet ikke har gitt helt sammenfallende forklaringer om datoer, tidspunkter og enkelte andre elementer av mindre betydning, legger lagmannsretten ikke utslagsgivende vekt på. Dette kan like gjerne skyldes feilerindringer, språkproblemer og det betydelige psykiske press som de har forklart seg under.

       Ved vurderingen av om ekteskapet er reelt, har lagmannsretten lagt betydelig vekt på at A og C har gitt uttrykk for et sterkt ønske om å få barn sammen. Dette har vist seg ved at de over en lang periode har vært til behandling for ufrivillig barnløshet, først i Norge og siden i Tyrkia. A ble gravid, men hadde en spontanabort. Opplysningene er underbygget ved vitneforklaring og skriftlige rapporter fra kommuneoverlege Rosenblad i Lund kommune, og ved skriftlig dokumentasjon fra den tyrkiske klinikken. På grunn av As alder har denne behandlingen i Norge måttet skje utenfor det offentlige helsevesenet. Behandlingen i Norge og i Tyrkia har vært kostbar og er finansiert dels ved at C har lånt penger, dels ved at han har solgt jord han eide i Syria til sin bror. Det har etter lagmannsrettens syn formodningen mot seg at ektefellene ville gått til et slikt skritt dersom ekteskapets hovedsakelige formål var å skaffe A opphold i Norge.

       Lagmannsretten nevner til slutt at A og C har mye felles ved at begge er kurdere, har felles språk og tilhører samme tradisjon når det gjelder religion og levesett. Slik sett er et ekteskap mellom dem ikke unaturlig. Ektefellene har opprettholdt kontakten gjennom daglige telefonsamtaler siden A returnerte til Tyrkia, i tillegg til at C har besøkt henne der. Dette er også forhold som tydelig trekker i retning av at ekteskapet var reelt da det ble inngått.

       Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at ekteskapet mellom A og C ikke er proforma, og at Utlendingsnemnda i sitt vedtak bygget på uriktig bedømmelse av faktum. Feilen har hatt betydning for vedtaket. Vedtaket må følgelig settes til side som ugyldig.

       A har vunnet ankesaken, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. I samsvar med lovens hovedregel pålegges staten å erstatte A hennes sakskostnader for så vel tingretten som lagmannsretten, idet lagmannsretten i samsvar med tvisteloven § 20-9 annet ledd legger sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadskravet for tingretten. Lagmannsretten finner ikke å kunne å anvende noen av unntaksreglene i § 20-2 tredje ledd for noen instans. For lagmannsretten har A krevd 42 600 kroner, hvorav 35 000 kroner er salær, 4 100 kroner er reiseutgifter for prosessfullmektigen og 3 500 kroner er reiseutgifter for vitner. I tillegg kommer ankegebyret, som utgjør 23 220 kroner, og merverdiavgift. For tingretten utgjør salærkravet 45 000 kroner og prosessfullmektigens reiseutgifter 3 982,56 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret, som utgjør 4 300 kroner, og merverdiavgift. Staten har ikke hatt innsigelser til kostnadsoppgavene. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. For lagmannsretten tilkjennes således samlede kostnader med 76 470 kroner. For tingretten utgjør det samlede beløpet 65 528,20 kroner.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak kjennes ugyldig.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 76.470 – syttisekstusenfirehundreogsytti – kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.
3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 65.528,20 – sekstifemtusenfemhundreogtjueåtte 20/100 – kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen