Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-64385
Dokumentdato : 10.01.2011

Utlendingsloven 1988 § 15 første ledd 1. punktum og § 8 andre ledd. Bekvemmelighetskonvertitt.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for afghansk mann som anførte å ha konvertert fra islam til kristendommen etter at han kom til Norge. Lagmannsretten kom til at han ikke i tilstrekkelig grad hadde ført bevis for at han hadde en reell kristen overbevisning på vedtakstidpunktet. Videre la lagmannsretten til grunn at han som bekvemlighetskonvertitt ikke hadde grunn til å frykte forfølgelse ved retur. Det var etter dette ikke grunnlag for å tilsidesette vedtaket for så vidt han ikke var gitt vern mot retur, jf. utlendingsloven § 15. Han fikk heller ikke medhold i at vedtaket var ugyldig fordi han ikke hadde fått opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven 1988 § 8 andre ledd.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 15. august 2008 om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag, og UNEs beslutning av 11. juni 2009 om ikke å omgjøre vedtaket. Det sentrale spørsmål i saken er om den ankende parts, As, konvertering til kristendommen er reell, slik at han har fått en kristen religiøs overbevisning.

Sakens bakgrunn:

Utlendingsloven 1988 ble 1. januar 2010 avløst av utlendingsloven 2008. I saken her er det utlendingsloven 1988 og utlendingsforskriften 1990 som kommer til anvendelse. Henvisninger til utlendingsloven og utlendingsforskriften i det følgende gjelder 1988-loven og 1990-forskriften med mindre noe annet er angitt.

Partene er enige om at tingrettens saksfremstilling kan legges til grunn for lagmannsrettens behandling av saken.

A kom til Norge som asylsøker den 9. juli 2004. Den eksakte fødselsdato er ukjent, men han er ved ankomst til Norge registrert med fødselsdato *.*.1984. A er afghansk borger fra distriktet Shahristan. Han tilhører hazaraminoriteten og oppga ved ankomsten å være sjiamuslim. Morsmålet er dari. Moren er etter det opplyste død. Faren bor i Dubai, og A har en søster som nå bor i Iran. Før A kom til Norge, hadde han oppholdt seg tre år i Iran.

A søkte asyl den 11. juli 2004. Som grunnlag for asyl anførte A frykt for å bli drept i hjemlandet da han hadde deltatt i styrkene til en kommandant ved navn Muntazeri. A ble tilknyttet denne gruppen som følge av at tilhengere av en kommandant ved navn Afkari hadde konfiskert jord og eiendommer fra familien hans. I 2001 deltok A i drapet på kommandant Afkari. Muntazeri ble senere drept, og A måtte etter dette flykte fra landet.

Ved vedtak av 4. mars 2005 avslo Utlendingsdirektoratet (UDI) søknaden om asyl. UDI fant verken at vilkårene for å kunne anses som flyktning forelå, eller at det forelå returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd første eller andre punktum. Det forelå heller ikke grunnlag for oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 andre ledd. Avslaget ble påklaget den 14. mars 2005.

I brev av 29. mai 2006 til sin daværende advokat, skrev A at han hadde bestemt seg for å gå over til kristendommen. Vedlagt var et brev av 23. mai 2006 fra sognepresten i Engerdal om hans ønske om å konvertere. Brevet ble videresendt UDI. A flyttet kort tid senere til Oslo, og han lot seg døpe i menigheten Oslokirken den 23. juli 2006. Han ble her gitt navnet « A ». Pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken ga en erklæring om As kristne tro den 27. august 2006, og denne ble oversendt UDI.

Under henvisning til klagen og anførselen om konverteringen til kristendommen, ba UNE i brev av 22. august 2007 om ytterligere opplysninger fra A om hans deltagelse i menigheten og sitt forhold til kristendommen. Et brev fra pastor Torp av 6. september 2007 og en redegjørelse fra A ble oversendt UNE. Pastor Torp ga en oppdatert erklæring den 11. august 2008.

Den 15. august 2008 traff UNE vedtak om ikke å ta As klage til følge. Vedtaket ble truffet etter nemndmøte holdt den 12. august 2008, hvor A møtte med sin daværende advokat. UNE mente at A ikke var å anse som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand. Ved spørsmålet om returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum var det dissens i nemnda. Flertallet, nemndlederen og ett nemndmedlem, fant « på ingen måte klageren troverdig når det gjelder hans anførsel om å ha blitt kristen » og la således til grunn at han ikke hadde konvertert fra islam til kristendommen. Han var derfor heller ikke vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Mindretallet, ett nemndmedlem, kom til at A måtte anses for å ha konvertert til kristendommen, og at det forelå returvern etter bestemmelsen.

Utlendingsloven § 15 første ledd andre punktum ble heller ikke ansett for å være til hinder for retur til Afghanistan, og nemnda fant ikke at det forelå slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 andre ledd.

Den 22. september 2008 anmodet A, representert ved pastor Torp, vedtaket omgjort. Med anmodningen fulgte notat fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Norges Kristne råd om afghanske konvertitter og troverdighetsvurdering av religiøs overbevisning. En erklæring fra Fredrik Martin Klæbo ble inngitt den 1. mars 2009. Den 11. juni 2009 besluttet UNE ikke å omgjøre vedtaket av 15. august 2008.

A brakte gyldigheten av UNEs vedtak av 15. august 2008 og beslutning av 11. juni 2009 inn for retten ved stevning av 23. oktober 2009. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning om at UNE forbys å iverksette uttransportering til Afghanistan inntil rettskraftig dom foreligger.

Oslo tingrett avsa 18. februar 2010 dom og kjennelse med slik slutning:

1.

I søksmålet:

Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

I begjæringen om midlertidig forføyning:

Begjæringen tas ikke til følge.

2.

A betaler kr 28 100 i sakskostnader til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker etter forkynning av denne dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid anket dommen i hovedsaken til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 14. – 15. desember 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig og en representant for UNE som avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt fem vitner. Om bevisføringen og dokumentasjonen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

Det anføres prinsipalt at UNEs vedtak av 15. august 2008 og beslutning av 11. juni 2009 om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige når A ikke er gitt returvern etter utlendingsloven § 15 som følge av hans konvertering fra islam til kristendommen.

A ble døpt 23. juli 2006 i menigheten Oslokirken. Han har frem til i dag praktisert den kristne tro og deltatt aktivt i det kristne fellesskapet i Oslokirken. As konvertering var ikke motivert av et ønske om å få asyl i Norge.

Partene er enige om at kristne konvertitter risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan, og at dersom retten finner at A har fått en kristen religiøs overbevisning, har han krav på beskyttelse.

Partene er enige om at det er situasjonen på tidspunktet for vedtaket og beslutningen som skal legges til grunn, men at etterfølgende forhold kan vektlegges i den grad de kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 avsnitt 48. Utgangspunktet er en fri bevisbedømmelse og bevisvurdering.

Retten må utvise tilbakeholdenhet med å legge til grunn en bestemt norm for hvilket trosuttrykk som fremstår som troverdig. Språkproblemer under nemndmøtet i UNE kan ha hatt betydning for hvorledes A gav uttrykk for sin religiøse overbevisning. Konvertering fra islam til kristendom trenger ikke å medføre overveielser av kognitiv art.

Vitnene som har forklart seg, har bekreftet at A helt fra dåpen har vært en aktiv del av Oslokirken. Han deltar i gudstjenester og samlinger, og har i den forbindelse også møter med andre afghanere utenfor menigheten. A har fortsatt med sin religionsutøvelse også etter at det endelige avslaget fra UNE forelå i juni 2009.

Subsidiært anføres det at avslaget på søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 8 andre ledd, er ugyldig, fordi det bygger på feil og/eller et ufullstendig faktum.

Utlendingsmyndigheten er forpliktet til å vurdere hvorvidt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag skal gis i saker hvor vilkårene for beskyttelse ikke er oppfylt. UNE står ikke fritt til å vurdere hvilke hensyn som er relevante og skal vektlegges. Man har en plikt til å vurdere om det foreligger « restrisiko » for forfølgelse ved retur til Afghanistan etter utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 7.6.3.1 og 5.5.6.

UNE har ikke foretatt en vurdering av om det foreligger en « restrisiko » for forfølgelse, jf. vedtaket side 10-11 i relasjon til utlendingsloven § 8 andre ledd. Det anføres at dette hensynet, og særlig i en sak som gjelder personer som formelt har konvertert og deltatt aktivt i en kristen menighet, er så vesentlig at det må fremgå av vedtaket at det er vurdert, jf. Rt-1981-745 . Det at det fremgår av vedtaket at spørsmålet om A har konvertert, er vurdert i forhold til utlendingsloven § 15, er ikke tilstrekkelig til å anse at dette er vurdert i relasjon til utlendingsloven § 8 andre ledd.

Feilen kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. De faktiske forhold som skal tillegges vekt, beskyttelseshensyn i kombinasjon med humanitære hensyn, er så kort og ufullstendig beskrevet at det må kunne ha betydning for vedtaket.

Det ble nedlagt slik påstand:

1.

UNEs vedtak av 15. august 2008 og beslutning av 11. juni 2009 kjennes ugyldig.

2.

A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

UNEs vedtak av 15. august 2008 og beslutning av 11. juni 2009 er gyldige.

Når det gjelder spørsmålet om ugyldighet under henvisning til utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, er det sentrale spørsmålet om A har konvertert til kristendommen, det vil si om han er kristen i utlendingslovens forstand. Staten vil anføre at A ikke er kristen. Vilkåret for returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum er dermed ikke oppfylt.

Domstolene har full prøvingsrett, men retten bør legge stor vekt på utlendingsforvaltningens vurderinger fordi disse bygger på bredt erfaringsgrunnlag og særskilt innsikt, jf. Borgartings lagmannsretts dom 19. januar 2009 ( LB-2008-124644 ).

Det er de faktiske forhold på vedtakstidspunktet som er avgjørende for gyldighetskontrollen. Etterfølgende omstendigheter kan bare tillegges vekt i den grad de kan kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2009-851 avsnitt 48. Det alminnelige sivilprosessrettslige krav til sannsynlighetsovervekt legges til grunn, selv om risikoen for forfølgelse ved uriktig avgjørelse om retur tilsier varsomhet med å stille for strenge krav til at konverteringen er reell, jf. ovennevnte dom fra Borgarting lagmannsrett.

I den konkrete vurderingen vil As forklaring stå sentralt. Troverdigheten av forklaringen må imidlertid vurderes opp mot ytre og konstaterbare fakta og øvrige opplysninger som er fremkommet gjennom bevisføringen, herunder hvordan den kristne tro er kommet i stand og har vist seg utad, jf. Borgarting lagmannsretts dom av 26. oktober 2009 ( LB-2009-74123 ). Det må foreligge et visst kognitivt element ved skifte av religion. Uttalelser i en annen retning i Borgarting lagmannsretts dom av 24. juni 2009 ( LB-2009-3399) kan ikke legges til grunn som gjeldende rett.

Den konkrete vurderingen av As forhold gir ikke grunn til å anta at han er kristen. Dersom lagmannsretten kommer til at A er kristen, er UNEs vedtak ugyldig.

Når det gjelder spørsmålet om at vedtaket er ugyldig under henvisning til utlendingsloven § 8 andre ledd, bestrides dette. Domstolene har her begrenset gyldighetskontroll. Vedtaket bygger på korrekt og dekkende faktum. Begrunnelsen er ikke mangelfull. Selv om det skulle foreligge svakheter ved vedtaket, er disse ikke tilstrekkelige, verken enkeltvis eller samlet, til å kjenne vedtaket ugyldig.

Det ble nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten syn på saken:

Innledning

Lagmannsretten skal ta stilling til om UNEs vedtak av 15. august 2008 og beslutning av 11. juni 2009 er gyldige. Som det fremgår, er sakens hovedspørsmål om A har konvertert og fått en kristen religiøs overbevisning.

Lagmannsretten vil først kort gjøre rede for det rettslige grunnlaget ved prøvingen av gyldigheten av UNEs vedtak av 15. august 2008 og beslutning av 11. juni 2009. Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, det vil si at skjæringstidspunktet for relevante fakta er 11. juni 2009. Det vil imidlertid i en viss utstrekning være adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. dommen inntatt i Rt-2009-851 , hvor det heter (avsnitt 48):

[ ...] Jeg holder meg i det følgende til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1815 , avsnitt 33, men viser også til avsnitt 34, der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet.

Spørsmålet om det foreligger returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum

Utledningsloven § 15 første ledd første punktum har følgende ordlyd:

Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område.

Staten har erkjent at det foreligger fare for slik forfølgelse som i medhold av bestemmelsen gir vern mot utsendelse til Afghanistan, dersom A anses som en reell konvertitt. Bevistemaet i saken blir derfor om A har fått en kristen religiøs overbevisning.

Det er enighet mellom partene om at domstolene fullt ut kan prøve utlendingsmyndighetenes generelle tolkning av utlendingsloven § 15, og subsumsjonen, det vil si at lagmannsretten har full overprøvingskompetanse. Lagmannsretten mener likevel at det bør utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger, og lagmannsretten kan slutte seg til det som retten uttalte om dette i Borgarting lagmannsretts dom – LB-2008-124644 – 19. januar 2009, hvor det heter:

Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

Når det skal tas stilling til om A har en kristen religiøs overbevisning, må det vurderes hvilke krav som skal stilles til sannsynliggjøring av faktum. I forarbeidene til utlendingsloven sies det om dette, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103 :

Det er en særegenhet ved asylsaker og saker etter § 15 at de ofte vil måtte avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det er her grunn til å understreke at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er oppfylt for å gi utlendinger vern mot utsendelse. I denne forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Det fremgår her at det forutsettes at det skal gjelde en lavere bevisterskel enn krav til sannsynliggjøring ved vurderingen av returvernet etter utlendingsloven § 15. I dette tilfellet, hvor A hevder å ha fått en kristen overbevisning i Norge, er det imidlertid mindre grunn til å operere med et lavere beviskrav enn krav til sannsynliggjøring. Lagmannsretten kan slutte seg til det retten uttalte om dette i Borgarting lagmannsretts dom – LB-2009-74123 – 26. oktober 2009, hvor det heter:

I nærværende sak, hvor bevistemaet er om A har fått en kristen overbevisning i Norge, er det i utgangspunktet mindre grunn til å operere med et lavere beviskrav enn krav til sannsynliggjøring. På den annen side tilsier risikoen for forfølgelse ved en uriktig avgjørelse om retur til Afghanistan varsomhet med å stille for strenge krav til bevisene for at konverteringen er reell.

I denne dommen uttalte retten også:

Spørsmålet om A har konvertert er et vanskelig bevistema; det dreier seg om vurdering av en indre overbevisning. Hans forklaring vil måtte stå sentralt, og troverdigheten av denne må vurderes opp mot de ytre og konstaterbare fakta og øvrige opplysninger som er fremkommet gjennom bevisføringen, herunder om hvordan den kristne tro er kommet i stand og har vist seg utad.

Lagmannsretten er enig i dette. Når det gjelder bevisvurderingen vil lagmannsretten imidlertid bemerke at opplysninger fra parten eller vitner med binding til parten som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf. dommen inntatt i Rt-1998-1565 (Anne-Lene Liedommen). Slike forklaringer vil kunne være påvirket av konflikten og de implisertes interesser i utfallet av saken. Som det fremgår, skal lagmannsretten også legge til grunn det faktum som forelå 11. juni 2009, da UNE besluttet ikke å ta omgjøringsbegjæringen til følge.

Før lagmannsretten går inn på den konkrete vurderingen i denne saken, vil retten si noe generelt om afghanske asylsøkere. Staten har opplyst at fra høsten 2004 endret UNE praksis fra å gi opphold til alle afghanske asylsøkere til individuell vurdering og mulighet for avslag. Avtale om retur til Afghanistan ble inngått i august 2005 med ikrafttredelse sommeren 2006.

Etter det opplyste hadde UNE ved årsskiftet 2005/2006 behandlet 16 saker der det ble påberopt konvertering fra islam til kristendom som grunnlag for vern mot retur til Afghanistan. I ni av disse sakene ble konverteringen ansett reell, og søker fikk oppholdstillatelse. Etter disse innvilgelsene var det i perioden 2006-2007 en betydelig økning i anførsler om asyl/opphold på grunn av konvertering. Konvertering ble anført i 125 saker i løpet av 2006 og første halvdel 2007. Kun tre av søkerne anførte konvertering før ankomst til Norge. Seksti prosent av de resterende søkere anførte konvertering etter endelig avslag på asyl, og førti prosent anførte konvertering i forbindelse med klagesaksbehandlingen for UNE. Senere i 2007 endret UNE praksis når det gjaldt søkere fra Afghanistan, ved at søkere som kom fra sikkerhetsmessig ustabile områder, fikk oppholdstillatelse. Etter dette har det vært en vesentlig nedgang i antall saker der konvertering er påberopt som grunnlag for vern mot retur.

Lagmannsretten er enig med staten i at det er vanskelig å tolke tallmaterialet annerledes enn et det er sannsynlig at den store økningen man så i årene 2006-2007 av antall saker der konvertering ble påberopt, det vil si i det tidsrommet hvor også A påberopte seg konvertering, for en vesentlig del må skyldes søkere som påberopte konvertering av strategiske grunner for å få opphold i Norge.

Landrådgiver Geir Åge Neerbye fra Landinfo forklarte seg som vitne for lagmannsretten og redegjorde for islams rolle i Afghanistan. På bakgrunn av hans forklaring legger lagmannsretten til grunn at konvertering fra islam til kristendommen for en afghaner representerer et stort sprang, og det må derfor formodes at en konvertering tilsier en grundig gjennomtenkt avgjørelse av den enkelte.

Når det gjelder A spesielt, er det på det rene at han formelt sett konverterte når han lot seg døpe i menigheten i Oslokirken 23. juli 2006 og ble gitt navnet "A". Pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken forklarte seg som vitne, og han kunne bekrefte at A har deltatt og deltar aktivt i Oslokirken med unntak for noen perioder han arbeidet i Trysil. Torp hadde i det hele et meget godt inntrykk av As religiøse aktivitet. Han uttalte at A er en oppriktig kristen ung mann, og han merket levende kristendom hos A. A deltar også i grupper med andre kristne afghanere, hvor man blant annet studerer Bibelen og ber sammen. Vitnet B, som bor sammen med A, og som selv ble døpt 19. desember 2004 i Oslokirken, kunne bekrefte dette. Det må også ut fra hva A forklarte i retten, legges til grunn at A har en del kunnskaper om kristendommen.

Etter lagmannsrettens syn må det derfor legges til grunn at A formelt sett har konvertert, at han deltar aktivt i Oslokirken, og at han har kunnskaper om kristendommen. Det foreligger likevel, etter lagmannsrettens oppfatning, omstendigheter som gir grunn til å betvile at As konvertering er reell, og at han har fått en kristen religiøs overbevisning.

For det første ble konverteringen først påberopt etter avslaget fra UDI. Sammenholder man det med de statistiske opplysninger det er redegjort for ovenfor, tilsier dette etter lagmannsrettens syn at As anførsel om konvertering må undergis en kritisk etterprøving. Som det fremgår av lagmannsrettens dom av 26. oktober 2009 ( LB-2009-74123 ), er det viktig å holde fast ved at disse forhold alene ikke er diskvalifiserende for A; spørsmålet om han har konvertert må undergis en konkret og helhetlig vurdering.

For det andre skjedde dåpen relativt raskt. I brevet datert 23. mai 2006 fra sognepresten i Engerdal heter det blant annet:

A ønsker å konvertere til kristendommen.

...

A ønsker å bestille bibel på sitt eget språk. Det vil forenkle dåpsopplæringen og tilnærminger til den kristen tro. Han trenger ytterligere informasjon og veiledning før han evt. kan døpes.

Selv om det avgjørende er om A hadde fått en reell kristen overbevisning på tidspunktet for beslutningen den 11. juni 2009, er det grunn til å reise tvil om konverteringen er reell når han døpes i et nytt kirkesamfunn kun to måneder etter brevet fra sognepresten. Dette må også sees i sammenheng med at ifølge landrådgiver Neerbye innebærer en konvertering fra islam til kristendommen for en afghaner et stort sprang, og det må derfor formodes at en konvertering innebærer en grundig gjennomtenkt avgjørelse for den enkelte.

For det tredje vil lagmannsretten vise til det som flertallet i UNE uttalte om den konkrete vurderingen, hvor det blant annet heter:

For det første manglet klageren engasjement og entusiasme når han forklarte om hvorfor og hvordan han ble interessert i kristendommen og hvorfor han ville la seg døpe og bli kristen.

...

Det er ingen betingelse at en person skal vise glødende eller spesielt høyt engasjement, men det bør kreves en viss interesse som gir seg ytre utslag. Flertallet fikk det inntrykk at klageren fremsto å ha manglende interesse for kristendommen.

...

Klagerens anførsler fremstår også som noe stereotype. Han har gitt uttrykk for få personlige forutsetninger og individuelle vurderinger. Hans uttalelser bærer preg av å være standardfraser. Det å bli glad i kristendommen er ikke tilstrekkelig og fremstår som noe påfallende.

Etter lagmannsrettens syn er denne beskrivelsen også dekkende for det inntrykk lagmannsretten fikk av As forklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten betviler ikke at A har søkt trøst og fellesskap med andre i Oslokirken, men det i seg selv kan ikke være tilstrekkelig til at konverteringen er reell.

Under ankeforhandlingen har det fra As side vært vist til at det var tolkeproblemer under nemndmøtet i UNE, og at det kan ha ført til misforståelser når det gjelder hvordan flertallet i nemnda har oppfattet hans konvertering. As morsmål er dari, mens tolkens språk var farsi. A forklarte at han forstod tolken, men at tolken hadde problemer med å forstå hva A sa. Etter lagmannsrettens syn kan eventuelle tolkeproblemer i nemndmøtet ikke tillegges nevneverdig betydning. As daværende advokat hadde bedt om tolk med farsi som språk, og det har formodningen mot seg at advokaten ikke avklarte tolkespråket med A på forhånd. Det fremkom heller ingen innsigelser fra advokaten eller A i det ca. fem timer lange nemndmøtet når det gjaldt angivelige tolkeproblemer. Under enhver omstendighet er den begrunnelse som nemndens flertall har kommet med, i hovedsak i samsvar med det inntrykk som lagmannsretten fikk i forbindelse med As forklaring, og i lagmannsretten ble det tolket på dari.

For det fjerde tilskrev UNE den 22. august 2007 As advokat og ba blant annet om « opplysninger fra klageren selv om hans forhold til den kristne tro.» Det ble da sendt inn en redegjørelse på over tre sider, som er et « standardskriv », hvor man bare fyller inn dåpsdato. A erkjente under ankeforhandlingen at han hadde fått dette fra afghanere som ville hjelpe han til å få opphold i Norge, noe også vitnet B bekreftet. Det var således ingen personlig redegjørelse som UNE hadde bedt om. A forklarte også at han aldri har lest redegjørelsen, heller ikke i forbindelse med lagmannsrettsbehandlingen. Han var derfor fortsatt helt ukjent med det nærmere innholdet i redegjørelsen.

Lagmannsretten har etter en totalvurdering kommet til at A ikke var en reell konvertitt, og at det ikke er sannsynlig at han hadde en kristen religiøs overbevisning på vedtakstidspunktet, 11. juni 2009. Slik lagmannsretten ser det, er det mer sannsynlig at A av strategiske hensyn anførte konvertering med den hensikt å få oppholdstillatelse i Norge, når han ikke oppnådde asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd første punktum.

Lagmannsretten legger særlig vekt på at han ikke har gitt noen overbevisende forklaring på hvordan han er påvirket av den kristne troen, og at han ikke synes å ha reflektert nærmere over betydningen av å konvertere fra islam til kristendommen for en afghaner. I denne forbindelse har lagmannsretten hensyntatt at ulike mennesker kan gi uttrykk for sin tro på forskjellige måter, og at noen i den forbindelse kan fremstå med mindre engasjement enn andre personer. Lagmannsretten har også tatt i betraktning at A forklarte seg på dari, og at det, som ved andre tolkesaker, kan være nyanser i As forklaring som ikke ble oversatt.

Etter dette kan A ikke få medhold i anførselen om at UNEs vedtak er ugyldig fordi nemnda feilaktig har lagt til grunn at han ikke har en kristen overbevisning.

Spørsmålet om opphold i henhold til utlendingsloven § 8 andre ledd

Etter utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 andre ledd, kan arbeids- eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt, når « sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket ». Hvorvidt tillatelse skal gis etter denne bestemmelsen, beror på fritt skjønn, jf. Rt-2008-681 . Dette innebærer at denne delen av UNEs vedtak ikke kan overprøves av domstolene i større utstrekning enn det som følger av alminnelige regler om myndighetsbruk; det vil si at lagmannsretten kun kan prøve om vedtaket er basert på feil faktum, feil saksbehandling, usaklige hensyn eller er åpenbart urimelig.

A har anført at UNEs vedtak og beslutningen om ikke å omgjøre vedtaket bygger på uriktig og/eller mangelfullt faktum.

Lagmannsretten finner det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. Som det fremgår, er det opp til forvaltningen selv å vurdere hvilke momenter som kan utgjøre « sterke menneskelige hensyn » eller « særlig tilknytning til riket ». Lagmannsretten kan følgelig bare prøve om UNE har vært kjent med de faktiske forhold som kan utgjøre slike momenter, og om UNE har vurdert disse, jf. forvaltningsloven § 25 vedrørende krav til begrunnelsesinnhold.

Etter lagmannsrettens syn viser innholdet i UNEs vedtak at UNE har vært kjent med de faktiske forhold som er anført å utgjøre mangelfullt faktum. Dette gjelder manglende familie i hjemlandet, alder når han forlot Afghanistan, restrisiko i forhold til formell konvertering og « jordtvisten ». Selv om utlendingsloven § 8 andre ledd er behandlet relativt kortfattet i vedtaket på side 10-11, viser innholdet i vedtaket sett under ett at UNE var kjent med de faktiske forholdene som nå påberopes, men at de ikke ble vurdert til å være momenter av tilstrekkelig betydning i forhold til utlendingsloven § 8 andre ledd.

UNE har i vedtaket på side 7 blant annet fire avsnitt vedrørende risikoen for reaksjoner ved retur til Afghanistan. Det er også uttrykkelig drøftet hvilken risiko afghanske asylsøkere løper dersom man av strategiske hensyn anfører konvertering med den hensikt å få oppholdstillatelse i Norge. Nemnda var av den oppfatning at disse, på generelt grunnlag, ikke risikerer reaksjoner som kan anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, eller overgrep som omfattes av utlendingsloven § 15 første ledd. Landrådgiver Neerbye forklarte i lagmannsretten at dette etter hans syn også er dekkende for situasjonen i Afghanistan i dag.

A har vist til uttalelser i forarbeidene til utlendingsloven 2008, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 7.6.3.1 og 5.5.6 vedrørende vurderingstemaene til den tilsvarende bestemmelsen i den nye loven. Lagmannsretten bemerker at dette ikke kan føre til noen annen vurdering i denne saken.

A kan etter dette heller ikke få medhold i at UNEs vedtak er ugyldig for så vidt gjelder vurderingen etter utlendingsloven § 8 andre ledd.

Staten v/UNE må etter dette få medhold i sin påstand om at anken forkastes.

Saksomkostninger

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke at det er tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for omkostningsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Staten v/UNE har innlevert omkostningsoppgave på 32 000 kroner, hvorav 30 000 kroner utgjør salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til omkostningsoppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd, og saksomkostninger tilkjennes med 32 000 kroner.

Når det gjelder omkostninger for tingretten, skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse, og at det heller ikke for tingretten er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.

Anken forkastes.

2.

A betaler 32.000 – trettitotusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen.



Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo