Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-70479
Dokumentdato : 04.03.2011

Pass- og fremmedkontroll. Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven 1988).

Utlendingen fikk midlertidig opphold i landet etter reglene om familiegjenforening. Det ble avdekket at utlendingen hadde oppgitt uriktige opplysninger. Det ble fattet vedtak om utvisning. Utlendingen søkte deretter om asyl, eventuelt opphold på humanitært grunnlag. Søknadene ble avslått, og utlendingen ble påny besluttet utvist. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at Staten v/UNE måtte frifinnes.

Hva saken gjelder

       Saken gjelder rettslig overprøving av Utlendingsnemndas vedtak av 29. juni 2009 vedrørende avslag på søknad om asyl, opphold på humanitært grunnlag og utvisning.

Sakens bakgrunn i hovedtrekk

       A er født *.*.1948. Hun er etnisk kurder og kommer fra den nordlige delen av Irak. I februar 2001 søkte hun om familiegjenforening med B født *.*.1972, som ble oppgitt i søknaden som As ektefelle. B hadde kommet til Norge i 1998. Han søkte da om asyl. Søknaden ble avslått, men B fikk oppholdstillatelse i landet på humanitært grunnlag.

       I As søknad om familiegjenforening ble det oppgitt at hun var født *.*.1961 og gift med B i Irak i 1998 ifølge en vigselsattest som lå ved. Søknaden omfattet også As barn C født *.*.1985 og D født *.*.1986.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) innvilget søknaden om familiegjenforening i vedtak den 18. desember 2001.

       Det oppsto tvil om riktigheten av at A og B var ektefeller. Rettsmedisinsk institutt fastslo i juni 2005 at det ut fra DNA-analyser med mer enn 99,99% sannsynlighet er tale om at de to er mor og sønn. UDI forhåndsvarslet i brev av 7. september 2005 om tilbakekall av As arbeids- og oppholdstillatelse. I brevet ble det vist til at det var gitt uriktige opplysninger om at A og B var ektefeller, og at politiet var blitt underrettet om forholdet.

       Vedtak om tilbakekall ble truffet 2. november 2005. Begrunnelsen var at det i 2001 ble gitt uriktige opplysninger om familierelasjonen. Tilbakekallet gjaldt også barna C og D.

       UDI varslet i brev den 21. november 2005 om mulig utvisning av A.

       As klage på vedtaket om tilbakekall og imøtegåelse av utvisningsvarselet, førte ikke frem, jf Utlendingsnemndas (UNE) vedtak den 2. november 2006. UNE ba vurdert om det burde gis oppholdstillatelse i landet på et annet grunnlag.

       Ved UDIs vedtak av 27. februar 2007 ble A utvist i medhold av (dagjeldende) utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a. Det ble også truffet bestemmelse om et varig innreiseforbud.

       As klage førte ikke frem.

       Den 4. mai 2008 søkte A om asyl. Søknaden ble avslått av UDI ved vedtak av 25. september 2008.

       Etter klage opprettholdt UNE avslaget om asyl. Samtidig ble det tatt stilling til As klage når det gjaldt spørsmålet om opphold i landet på humanitært grunnlag. Klagen over utvisningsvedtaket av 25. september 2007 førte heller ikke frem. Det er de tre nevnte avgjørelsene i dette vedtaket av 29. juni 2009 som er gjenstand for prøvelse i saken her.

       UNE fant i asylspørsmålet at det var vanskelig å feste lit til As opplysninger om at hun var blitt forfulgt og torturert i Irak. UNE kunne ikke se sannsynliggjort at A ut fra risiko om forfølgelse eller umenneskelig behandling, var vernet for retur til Irak. Det ble i vedtaket vist til at A kommer fra området Erbil i det kurdiske selvstyreområdet, der sikkerhetssituasjonen er relativt god og stabil. UNE fant at det ikke forelå individuelle forhold som kunne tilsi en annen vurdering. Heller ikke var det etter UNEs syn sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne bringe til anvendelse bestemmelsen i utlendingsloven § 8 annet ledd.

       Når det gjelder utvisningen fra landet, jf utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, viste UNE til at A grovt og gjentatte ganger hadde overtrådt flere bestemmelser i utlendingsloven. En utvisning ble ikke bedømt som uforholdsmessig i forhold til hennes nærmeste familie.

       UNE fant under noe tvil at et utvisningsvedtak heller ikke er uforholdsmessig i forhold til A selv. UNE la til grunn at A er alvorlig psykisk syk og at hennes lidelse kan danne grunnlag for opphold i landet i henhold til forvaltningspraksis. UNE bedømte det slik at det viktigste for A er å ha et nettverk rundt seg som kan ta seg av henne. Det ble vist til at det finnes et adekvat sykehus i Erbil og dessuten akutthjelpmuligheter lokalt i Irak. Nemnda la til grunn at et eller flere av hennes barn ville følge henne på hjemreisen og at det ville være et nettverk der som kunne ta seg av henne i hjemlandet.

       Forholdet vil EMK art. 8 (2) ble også vurdert av UNE, som kom til at en utvisning står i rimelig forhold til virkningene for privat- og familieliv.

       A begjærte vedtaket omgjort. Begjæringen ble ikke tatt til følge, jf. UNEs vedtak av 24. august 2009. En ytterligere begjæring om omgjøring førte heller ikke frem, jf. UNEs vedtak av 13. oktober 2009.

Kort om prosesshistorien for domstolene.

       A tok den 28. desember 2009 ut stevning ved Oslo tingrett mot Staten v/ UNE med påstand om at UNEs vedtak kjennes ugyldig. Hun begjærte dessuten midlertidig forføyning med påstand om at UNEs vedtak ikke effektueres før det foreligger rettskraftig dom i saken. Staten v/ UNE tok til gjenmæle.

       Oslo tingrett avsa 08.03.2010 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

       Tingretten fant, som UNE, at A ikke faller inn under utlendingslovens flyktningbegrep. Tingretten viste til at det kurdiske selvstyreområdet i Iraks nordlige del er relativt stabilt. Heller ikke burde A gis opphold i landet på humanitært grunnlag. Tingretten sluttet seg også om dette til UNEs vurderinger. Tingretten konstaterte at de objektive vilkårene for utvisning av Ahymed fra landet er til stede, jf. utlendingsloven § 29 første ledd. Tingretten vektla ved forholdsmessighetsvurderingen at det var gitt uriktige opplysninger som A måtte ha ansvar for. Hennes alvorlige psykiske lidelser kunne ikke tilsi at en utvisning er uforholdsmessig. Tingretten la til grunn at A vil få et tilstrekkelig helsetilbud ved retur til Irak.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket domsslutningens punkt I til Borgarting lagmannsrett. Anken retter seg prinsipalt mot tingrettens saksbehandling, det forhold at det ikke var blitt oppnevnt hjelpeverge for A. Subsidiært har hun angrepet domsslutningens punkt I i sin helhet. I tillegg har hun begjært beslutning om utsatt iverksettelse av utreisevedtaket.

       Staten v/ UNE har tatt til gjenmæle.

       I kjennelse den 28. juni 2010 tok ikke Borgarting lagmannsrett begjæringen om midlertidig forføyning til følge.

       Under den videre saksforberedelsen for lagmannsretten er det den 15. desember 2010 blitt oppnevnt hjelpeverge for A med hjemmel i vergemålsloven § 90a.

       Ankeforhandling er holdt 01.02.-02.02.2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin hjelpeverge og prosessfullmektig. A var ute av stand til å forklare seg. For Staten v/ UNE møtte rådgiver Agata Zytnyewska og prosessfullmektigen. Det ble avhørt 3 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

       Det prinsipale ankegrunnlaget om saksbehandlingsfeil er frafalt, under henvisning til oppnevnelsen av hjelpeverge den 15. desember 2010.

       UNEs vedtak av 29. juni 2009 kreves kjent ugyldig i sin helhet.

       A har rett til asyl etter utlendingsloven §§ 15 flg. jf. flyktningekonvensjonen art. 1A. Hun har opplevd grusomme og traumatiske hendelser i Irak. Hennes mann og eldste sønn ble skutt og drept i 1997. De var medlemmer av Kurdistan Democratic Party (KDP), som er i konflikt med Patriotic Union of Kurdistan (PUK). A og sønnen B ble flere ganger arrestert og torturert.

       En sterk og opprivende konflikt mellom to familier var den direkte årsaken til at A måtte rømme landet i 2001. Det er reell fare for nye overgrep dersom hun må returnere dit. Forholdene er fortsatt svært ustabile i hjemlandet.

       Vilkårene for opphold på humanitært grunnlag er også til stede, jf. utlendingsloven § 17 første ledd jf. § 16. Spørsmålet må vurderes i lys av den nye utlendingsloven § 38. Det er ikke vektlagt tilstrekkelig at A er kronisk psykotisk. Hun klarer seg ikke på egen hånd. To av hennes tre barn bor i Norge. Det er utenkelig at en av disse vil kunne flytte tilbake til Nord-Irak med A. Det tredje barnet, D, vet man ikke hvor befinner seg.

       Under enhver omstendighet må utvisningsvedtaket kjennes ugyldig, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd. Utvisningsvedtaket er sterkt uforholdsmessig. Det anføres at A er en over 60 år gammel enke som er alvorlig sinnslidende. Tilstanden er kronisk. Kun B, den eldste av sønnene, er i stand til å ta seg av henne og forsørge henne. Sterke menneskelige hensyn gjør seg gjeldende.

       Dersom A utvises tilsier de sterke menneskelige hensynene i saken at det ikke vedtas forbud mot at A besøker sine barn og barnebarn i Norge. Innreiseforbudet bør derfor kjennes ugyldig.

       A gjør endelig gjeldende at lagmannsretten må kunne prøve på ny spørsmålet om en midlertidig forføyning, dersom anken ikke fører frem.

       A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

I anken:
1. Utlendingsnemndas vedtak av 29.06.2009 kjennes ugyldig.
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger.

I begjæringen om midlertidig forføyning:
1. A gis rett til opphold i Norge frem til saken er rettskraftig avgjort.
3. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger.

Staten ved Utlendingsdirektoratet har i hovedsak gjort gjeldende:

       Staten henholder seg til tingrettens domsresultat, som er riktig.

       Det bestrides at A fyller vilkårene for å kunne anses som flyktning i lovens forstand. Derfor har hun ikke rettskrav på asyl her i landet etter utlendingsloven § 17 jf. § 16, jf. flyktningekonvensjonen art 1A.

       Bevisførselen gir ikke grunnlag for å slutte at A i flyktningekonvensjonens forstand « med rette frykter for forfølgelse », verken på grunn av religion, medlemskap i en sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. As opplysning i anken om frykt for blodhevn fra en annen familiegruppe, er ny. Det er ikke oppgitt nærmere hva denne nye opplysningen bygger på.

       Staten anfører at det må legges til grunn at det etter en nåtidsvurdering ikke er en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom A returnerer til Nord-Irak, jf. utlendingsloven § 15 første ledd første og/eller annet punktum. As helsemessige forhold kan ikke tilsi en annen vurdering, verken etter § 15 første ledd første eller annet punktum. Staten viser til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 og Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-29613 .

       Det hefter ikke feil ved UNEs vedtak om avslaget på opphold etter reglene om humanitært grunnlag. Vilkåret for ugyldighet om at det må foreligge grov urimelighet eller maktmisbruk, er ikke til stede, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd. Avgjørelsen må bygge på situasjonen på vedtakstidspunktet.

       Vedtaket om utvisning er ikke uforholdsmessig etter en nåtidsvurdering, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a jf. annet ledd. Staten anfører at det er de falske opplysningene i søknad til utlendingsmyndigheten som ble avgjørende for oppholdet etter reglene om familiegjenforening. Forholdet må bedømmes som meget alvorlig, sml. Rt-2009-534 avsnitt 47 flg..

       A har en svak tilknytning til Norge.

       Etter omstendighetene må det kreves at en utvisning eventuelt medfører uvanlig store belastninger. Slik ligger det ikke an her.

       Begjæringen om midlertidig forføyning må avvises, jf. tvisteloven § 32-2 jf. § 19-15. Det er ikke oppgitt et nytt grunnlag for begjæringen fra As side.

       Under enhver omstendighet kan ikke begjæringen tas til følge.

       Staten ved Utlendingsnemnda har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

I anken:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

I den midlertidige forføyningen:

1. Prinsipalt: Begjæringen avvises.
2. Subsidiært: Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
3. I begge tilfeller: Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsrettens syn på saken

       Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som tingretten. Når det gjelder begjæringen om midlertidig forføyning, blir den å avvise.

       Saken styres etter bestemmelsene i den tidligere utlendingsloven av 1988.

       Lagmannsretten tar først stilling til om A har krav på asyl, jf. utlendingsloven § 17 jf. § 16 og flyktningekonvensjonen art 1A. Spørsmålet er om det kan legges til grunn at A har en

       « velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse. »

       A har på grunn av sin helsetilstand – som lagmannsretten nedenfor kommer nærmere tilbake til – ikke kunnet gi utlendingsmyndighetene opplysninger om forhold i hjemlandet med relevans til flyktningspørsmålet. Myndighetene, og lagmannsretten, er henvist til å bygge på hva As sønner har forklart ved ulike anledninger. Etter disses forklaringer ble A fengslet og torturert mens hennes mann levde, fordi Baathpartiet lette etter ektefellen. Ektefellen hadde en fremtredende posisjon i det rivaliserende partiet KDP.

       Lagmannsretten finner, som UNE, at opplysningene om fengsling og tortur vanskelig kan legges til grunn. De stemmer lite overens med hva sønnen B oppga til myndighetene da han søkte om asyl i landet i 1998. Opplysningene om arrestasjon og tortur også av moren, fremkom første gang i Bs forklaring til politiet i 2008. Dette er forhold som svekker forklaringens troverdighet.

       Under enhver omstendighet dreier det seg om forhold som ligger langt tilbake i tid, under et helt annet regime i Irak. Det foreligger ikke opplysninger på tidspunktet for UNEs vedtak som er egnet til å sannsynliggjøre en risiko for at A vil bli forfulgt dersom hun vender tilbake til Nord-Irak.

       Lagmannsretten konkluderer at A ikke fyller lovens vilkår for å kunne kreve asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd.

       Spørsmålet er så om A etter en nåtidsvurdering kan frykte en slik forfølgelse som er vernet i utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. As anførsler kan ikke føre frem.

       Bestemmelsen lyder slik:

       « Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område. »

       Bevistemaet her blir det samme som ved bedømmelsen av grunnlaget for asyl. Kravene til bevisenes styrke og til faregraden, er imidlertid noe mer lempelige enn etter lovens § 17 første ledd. Det følger av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s 414 at bestemmelsen retter seg mot tilfellene der utlendingen risikerer å bli utsatt for overgrepshandlinger i returlandet.

       Lagmannsretten er enig i UNEs vurdering av spørsmålet. Slik saken ligger an, er det tilstrekkelig å vise til UNEs vedtaksgrunner med videre henvisning til UDIs begrunnelse i vedtaket den 25. september 2008. Lagmannsretten føyer til at As helsemessige lidelser ikke kan tilsi en annen konklusjon. Det er bare i de eksepsjonelle tilfellene at helseforhold kan gi vern etter § 15 første ledd, se om dette også EMDs storkammeravgjørelse den 27. mai 2008 (NN mot Storbritannia) avsnitt 42. En slik eksepsjonell situasjon foreligger ikke i vår sak.

       Lagmannsretten tar så stilling til As krav om ugyldighet av UNEs vedtak fordi det ikke er innvilget opphold i landet på humanitært grunnlag, jf,. utlendingsloven § 8 annet ledd. Bestemmelsen lyder slik:

       « Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene ikke er oppfylt... »

       Bestemmelsen anviser et fritt forvaltningsskjønn, både om det bør gis opphold på humanitært grunnlag og om det konkret foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til landet.

       Lagmannsretten legger til grunn at A ikke har kunnet påvise at UNEs vedtak hviler på feil faktum, eller at det foreligger saksbehandlingsfeil. Hennes anførsel er at UNEs vedtak er grovt urimelig. Anførselen kan ikke føre frem.

       Det følger av sikker rettspraksis at det skal meget til før domstolene setter til side et forvaltningsvedtak fordi det er grov urimelig, se for eksempel Rt-2009-1374 .

       Når det gjelder As tilknytning til landet, er situasjonen at hun formelt sett har oppholdt seg her fra 2002. Hun har etter det opplyste bodd her sammen med den eldste sønnen B. Hun kan ikke norsk. Etter bevisførselen må det legges til grunn at hennes sinnslidelser er så vidt alvorlige at hun best gis opphold i et adekvat helseinstitusjon her i landet dersom hun gis varig opphold. Dette er noe hun så langt har vært uvillig til.

       Lagmannsretten kan ikke se at As tilknytning til landet svarer til lengden på hennes opphold her. Vilkåret om en « særlig » tilknytning er klart ikke til stede.

       Når det gjelder As helse, er disse lidelsene vektlagt av UNE. Nemnda fant etter en helhetsvurdering at A må bedømmes som alvorlig psykisk syk, uten at dette forhold kunne tilsi opphold etter § 8 annet ledd. Det må, som UNE kom til, legges til grunn at A vil kunne få et adekvat helsetilbud i Nord-Irak.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på forholdet til ny utlendingslov § 38, og konkluderer at det ikke er hold for at UNEs vedtak kan settes til side som grovt urimelig.

       Lagmannsretten går over til å drøfte utvisningsvedtaket. As anførsel er at vedtaket må settes til side fordi en utvisning er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 29 første og annet ledd. Anførselen kan ikke føre frem.

       Det er ikke bestridt fra As side at de objektive vilkårene for utvisning i § 29 første ledd bokstav a er til stede. Det er de falske opplysningene fremsatt flere ganger i forbindelse med spørsmålet om opphold etter reglene om familieforening, som danner grunnlaget for utvisning. Den relevante bestemmelsen om krav til forholdsmessighet lyder slik:

       « Utvisning etter første ledd bokstav a, b, c, e og f besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. »

       Etter bestemmelsen skal det foretas en avveining mellom forholdenes alvor og utlendingens tilknytning til landet. Domstolene har her full prøvelsesrett.

       Det dreier seg om overtredelser av utlendingsloven § 37 første ledd jf. § 44 jf. § 47 første ledd bokstav b. De falske opplysningene må anses som utslagsgivende for oppholdstillatelsen som A fikk i 2001. Sakens rette opplysning fremkom uten at det i den forbindelse var blitt tatt noe initiativ fra A eller hennes barn. Det er ikke tvilsomt at overtredelsene må bedømmes som meget alvorlige, jf. Rt-2009-534 avsnitt 47 flg. Det forhold at hun selv ikke har formulert de falske opplysningene, kan ikke tilsi en annen vurdering. Lagmannsretten legger til grunn at hun må ha kjent til at søknaden om opphold m.v. bygget på at hun var gift med sin sønn. Hennes ansvar for overtredelsene fremstår som klart.

       Når det gjelder As tilknytning til landet, må det tas utgangspunkt i at hennes opphold her bunner i et vedtak basert på uriktige opplysninger. Etter lagmannsrettens vurdering er det klart at hennes tilknytning til Norge ikke kan medføre at utvisningen blir uforholdsmessig.

       Fordi det er tale om alvorlige lovbrudd, vil en utvisning bare kunne være uforholdsmessig dersom den fører til uvanlig store belastninger.

       A var 54 år gammel da hun kom til landet. Hun har to voksne barn som har opphold i Norge, men ellers ingen nære slektninger her. Saken gir sparsomt med opplysninger om slekten i hjemlandet. Det er ellers uklart hvor den andre sønnen hennes oppholder seg.

       Det er As helsemessige situasjon som med noen tyngde kunne tale for at en utvisning likevel må anses som uforholdsmessig. Det må legges til grunn at hennes psykiske lidelse er alvorlig. Flere legeerklæringer angir diagnosen paranoid psykotisk, slik også psykiater Thor Bjarne Kvakkestad som avga forklaring under ankeforhandlingen. Lagmannsretten er i noen tvil om riktigheten av en slik diagnose. Det vises til at det ikke er fremkommet noe om at A har en psykisk lidelse før det ble avklaret at det var gitt falske opplysninger til utlendingsmyndighetene, og at politiet innledet en etterforskning. Videre peker lagmannsretten på at det ved de to anledninger der A har vært innlagt i sykehus med adekvat medikamentell behandling, har det ikke vært medisinsk grunnlag for diagnosen psykotisk. Det må legges til grunn at A, på tross av de medisinskfaglige rådene hun har fått, ikke inntar adekvat medisin med foreskreven regularitet.

       Det avgjørende for lagmannsretten er det opplyste i saken om mulighetene for at A kan behandles og medisineres adekvat i hjemlandet. Opplysningene om dette, senest fra sist høst fra Landinfo, bekrefter at det i As hjemdistrikt gis både tilfredsstillende sykehusbehandling og greit tilgjengelig adekvat medisin. I denne situasjon kan det ikke være avgjørende at helsetilbudet på området er bedre her i landet enn i Nord-Irak.

       Lagmannsretten legger til grunn at i alle fall én av As sønner vil kunne følge henne tilbake til hjemlandet, og hjelpe henne til rette i området hun forlot ved utreisen til Norge.

       Etter dette tilsier en helhetsvurdering at det ikke er uforholdsmessig at A må forlate Norge.

       Etter dette må anken forkastes.

       Som nevnt foran retter As anke seg mot tingrettens domsslutning punkt 1. Tingrettens omkostningsavgjørelse har hun ikke angrepet, jf. tvisteloven § 20-8 (1). Det har heller ikke staten, jf. statens påstand i anketilsvaret. Påstanden som er nedlagt fra statens side under ankeforhandlingen kan ikke være avgjørende.

       Når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten, er stillingen den at A har tapt saken. Utgangspunktet er da at Staten v/ UNE bør tilkjennes omkostninger etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1). Lagmannsretten finner at unntaksregelen i § 20-2 (3) bokstav c bør få anvendelse, slik at det likevel ikke tilkjennes omkostninger til Staten.

       Det skal endelig tas stilling til den nye begjæringen om midlertidig forføyning.

       Lagmannsretten finner at begjæringen må avvises. I lagmannsrettens kjennelse den 28. juni 2010 ble begjæringen om midlertidig forføyning som A hadde fremsatt med anken av 8. april 2010 ikke tatt til følge. A angrep ikke kjennelsen.

       De materielle rettskraftsvirkningene av lagmannsrettens kjennelse er begrenset, jf. Rt-2001-198 . Begjæringen som A har fremsatt nå bygger imidlertid på det samme grunnlag som den tidligere begjæringen. A pretenderer ikke nye og endrede forhold som kan tilsi en annen vurdering. Av den grunn må begjæringen avvises, jf. Tore Schei m. fl.: Tvisteloven, side 1452.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet også i saken om midlertidig forføyning. Lagmannsretten finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes i denne saken, under henvisning til unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 (3) bokstav c.

       Alle avgjørelser er enstemmig.

Domsslutning:

       I anken:

1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

       I begjæringen om midlertidig forføyning:

1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen