Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-70654
Dokumentdato : 27.04.2011

Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Utvisning for brudd på utlendingsloven. Proforma ekteskap. Hensynet til små barn

Utvisningsvedtak med fem års innreiseforbud overfor en libanesisk kvinne ble ikke kjent ugyldig. Hun hadde gitt uriktige opplysninger om ekteskap, som ble ansett inngått hovedsakerlig for å få oppholdsgrunnlag, og unnlatt å etterkomme pålegg om å forlate landet. Det ble lagt til grunn at utvisning var inngripende overfor hennes sønn på fem år, men vedtaket ble likevel opprettholdt hensett til den strenge forvaltnings- og rettspraksis som foreligger.
Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning etter utlendingsloven.

       A (A) er født *.*.1969 og kommer fra Libanon. Hun kom til Norge i 1998 på besøksvisum sammen med sin daværende ektefelle B (B), sønnen C, født 1988 og datteren D, født 1992. Etter at B ble tatt for ulovlig arbeid, søkte familien asyl i Norge. Asylsøknaden ble endelig avslått i november 1999, og familien ble pålagt å forlate Norge. I forbindelse med uttransportering skulle A hente barna, men unnlot å komme tilbake, slik at ektemannen ble uttransportert til Libanon alene. A ble deretter skilt fra B.

       A giftet seg 10.10.2000 med E (E) i Gøteborg. E, som opprinnelig er fra Libanon og hadde fått norsk statsborgerskap, var kort tid før ekteskapsinngåelsen skilt fra sin ektefelle, F (F). A søkte så om arbeidstillatelse i Norge i familiegjenforening med E. I vedtak av 10.12.2000 innvilget Utlendingsdirektoratet (UDI) søknaden for ett år, med den forutsetningen at ekteskapet besto og at ektefellene bodde sammen. Tillatelsen, som også omfattet barna C og D, ble etter søknad fornyet to ganger.

       UDI tilbakekalte arbeidstillatelsen i vedtak av 30.04.2003, og etter klage ble tilbakekallet opprettholdt av Utlendingsnemnda (UNE) i vedtak av 15.01.2004. Det ble lagt til grunn at vilkårene for å inneha tillatelse ikke lenger var oppfylt, idet man ikke fant det sannsynliggjort at A og E bodde sammen eller at ekteskapet var reelt.

       A hadde i september 2003 søkt om arbeidstillatelse i gjenforening med sine to barn, C og D, som fortsatt befant seg i Norge. UDI avslo søknaden i vedtak 28.01.2004.

       A ble meddelt separasjon fra E 13.05.2004 og gitt skilsmisse 27.07.2005.

       Etter forhåndsvarsel traff UDI 24.03.2004 vedtak om at A skulle utvises fra Norge med varig innreiseforbud. Det ble lagt til grunn at hun bevisst hadde gitt uriktige opplysninger. Ekteskapet med E ble ansett inngått kun i hensikt å skaffe henne opphold i Norge, og ikke for å utøve et familieliv. Utvisningsvedtaket ble ikke påklaget, men er senere flere ganger begjært omgjort.

       A søkte 20.12.2004 om arbeidstillatelse i familiegjenforening med sin nåværende samboer, G (G), som er norsk statsborger og som hun ventet barn med. Det ble samtidig begjært omgjøring av utvisningsvedtaket. I vedtak av 28.02.2005 avslo UDI As søknad om arbeidstillatelse i familiegjenforening med G, med henvisning til at A ikke fylte vilkårene for å søke fra riket. Hun påklaget vedtaket til UNE og begjærte utsatt iverksettelse. Da UDI ikke ga utsatt iverksettelse, begjærte A midlertidig forføyning, men begjæringen ble forkastet av Oslo byfogdembete 26.04.2005.

       As to eldste barn, C og D, har ikke fått oppholdstillatelse i Norge og reiste i 2006 tilbake til Libanon, der de bor hos sin far B. Med samboeren G har hun sønnen H, som er født *.*.2005 og norsk statsborger.

       UDI omgjorde 23.03.2006 delvis sitt utvisningsvedtak fra 2004, idet lengden på innreiseforbudet ble endret fra varig til fem år. Som begrunnelse ble vist til As nye familiesituasjon.

       UNE traff vedtak 24.03.2009. Nemnda besluttet for det første i medhold av forvaltningsloven § 35 ikke å omgjøre UDIs tidligere vedtak om utvisning. For det andre ble klagen over avslag på søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforening med G ikke tatt til følge.

       A brakte saken inn for Oslo tingrett som avsa dom 10.03.2010 med slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsdirektoratet frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å erstatte Statens v/Ulendingsnemnda sakens kostnader med 37 500 kroner.
3. A dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å erstatte Staten v/Utlendingsdirektoratet sakens kostnader med 37 500 kroner.

       Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 05. og 06.04.2011. A og fem vitner ga forklaring.

       A anfører sammenfatningsvis:

       UNEs vedtak av 24.03.2009 er ugyldig, og dermed også UDIs to vedtak av 24.03.2004 og 23.03.2006. Vedtakene bygger på feil faktum når det er lagt til grunn at ekteskapet mellom A og E var proforma. Dessuten er vedtaket om utvisning et uforholdsmessig tiltak både overfor A selv og hennes sønn H. Det er tingrettens vurdering på disse to punktene som angripes for lagmannsretten.

       Ved spørsmålet om ekteskapet var reelt eller ikke, skal det mest sannsynlige legges til grunn, og staten har bevisbyrden. Det framkommer av As partsforklaring og av Es skriftlige erklæring at partene i all hovedsak bodde sammen mens de var gift. At de ikke sov i samme leilighet hver natt, skyldtes dels at de tidvis ikke hadde leilighet og dels problemer i ekteskapet. Det må vektlegges at A og E har vært registrert med samme bostedsadresse i hele perioden de var gift.

       Før tilbakekallet av arbeidstillatelsen ble det kun foretatt bostedskontroll hos Es tidligere ektefelle, F, mens E selv ikke var til stede. Det kan ikke legges avgjørende vekt på hva F, som har en klar egeninteresse, uttalte i en slik sammenheng.

       Det framkom for øvrig av Fs forklaring for lagmannsretten at hun var sjalu på grunn av Es følelsesmessige engasjement for A. Det vises også til vitneforklaringene som bekrefter at A og E framsto som mann og kone.

       Det er også feil når tingretten legger vekt på at F fikk barn med E mens han og A var gift, mens det ikke er vektlagt at A ble gravid med E, men at hun tok abort. Årsaken til aborten var at E ikke var trofast.

       Vedtakene må kjennes ugyldige fordi utvisning av A representerer et uforholdsmessig tiltak både overfor henne selv og hennes sønn H som bare er 5 ½ år gammel, jf utlendingsloven § 29 andre ledd. Utvisningen er også i strid med EMK art 8 og barnekonvensjonen art 3.

       A har oppholdt seg i Norge siden 1998, og hun har sterk tilknytning til landet. Hun har en stor familie, men verken hennes foreldre eller noen av søsknene bor lenger i Libanon. Den eneste tilknytningen hun har der, er barna C og D, som imidlertid bor hos hennes tidligere ektemann. Hun frykter hva som vil skje om hun blir sendt til Libanon, fordi hennes eksmann er voldelig og har mishandlet henne.

       H er norsk statsborger som sin far. Det er av stor betydning at han får vokse opp i Norge med begge foreldrene. Barnets beste er et overordnet hensyn. Ved utvisning vil han bli atskilt fra sin mor, og små barn er spesielt sårbare for konsekvensene av atskillelse fra nære omsorgspersoner. Det kan ikke forventes at G, som ikke snakker arabisk, skal bosettes seg i Libanon.

       Det bestrides ikke at det foreligger brudd på utlendingsloven, men As brudd kan ikke anses spesielt alvorlige. En avveining mellom disse og den sterke tilknytning A selv og H har til Norge, må føre til at vedtakene om utvisning settes til side.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 24. mars 2009 kjennes ugyldig.
2. Utlendingsdirektoratets vedtak av 24. mars 2004 og 23. mars 2006 kjennes ugyldige.
3. Staten v/Utlendingsnemnda og staten v/Utlendingsdirektoratet dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Staten v/Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet anfører sammenfatningsvis:

       Oslo tingretts dom er riktig. Ingen av ankegrunnene kan føre fram. Utvisningsvedtaket bygger ikke på feil faktum med hensyn til at ekteskapet mellom ankende part og E var proforma. Det er heller ikke grunnlag for å kjenne UDIs utvisningsvedtak fra 2006, der innreiseforbudet ble satt ned til fem år, ugyldig som uforholdsmessig. Med hensyn til UNEs vedtak fra 2009 er det ikke foretatt noen realitetsvurdering av utvisningsspørsmålet, men bare tatt stilling til at det ikke var grunnlag for omgjøring etter forvaltningsloven § 35.

       Med hensyn til ekteskapets realitet er spørsmålet om det er sannsynlighetsovervekt for at utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse framstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. At forholdet har en realitet, er ikke i seg selv tilstrekkelig hvis hovedformålet for søkeren likevel er å oppnå oppholdsgrunnlag. Det må foretas en helhetlig vurdering av bevisene, og begivenhetsnære bevis som bostedskontroller og opplysninger gitt i søknader, har større vekt enn etterfølgende forklaringer. Både As egen immigrasjonshistorikk og tilsvarende for hennes store familie, atypiske forhold rundt ekteskapsinngåelsen, forhold rundt bosituasjonen samt Es opprettholdelse av forholdet til ekskona tilsier at motivet for ekteskapsinngåelsen var å skaffe A opphold. Da A forsto at tillatelsen ville bli trukket tilbake, søkte hun om familiegjenforening med sine barn og skilte seg fra E. Utvisningsvedtaket ble begjært omgjort, men feil faktum for utvisningsvedtaket ble først påberopt på et sent tidspunkt.

       Selv om det skulle legges til grunn at samlivet mellom partene var reelt i en kort periode, har A gitt uriktige opplysninger om at hun og E fortsatt bodde sammen når de ikke gjorde det. Det å gi uriktige opplysninger som er av avgjørende betydning for en tillatelse, utgjør et alvorlig brudd på utlendingsloven og ville uansett gitt grunnlag for utvisning.

       Staten anfører at A både grovt og gjentatt har brutt utlendingsloven og dessuten har unndratt seg gjennomføring av vedtak som pålegger henne å forlate riket. At grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a er oppfylt, er heller ikke bestridt av ankende part.

       Ved forholdsmessighetsvurderingen vil hensynet til ankende part selv ikke ha stor vekt.

       Hun kom til Norge i voksen alder, og anses dermed for å ha en sterk tilknytning til hjemlandet. Tilknytning til Norge opparbeidet under ulovlig opphold skal tillegges liten vekt.

       Familietilknytningen som hun nå påberoper, ble først etablert etter at det var truffet vedtak om utvisning. Hun kan da ikke ha hatt noen berettiget forventning om å kunne få bli her. Det samme gjelder hensynet til hennes nåværende samboer som var kjent med hennes situasjon da de flyttet sammen. At det til sammen har gått lang tid fordi den ankende part har framsatt gjentatte omgjøringsbegjæringer, kan ikke tilsi at vedtaket er uforholdsmessig.

       Når det gjelder virkningene av en utvisning for sønnen H, er de påberopte ulempene vanlige konsekvenser av et utvisningsvedtak. Også her må det tas i betraktning at samlivet med Hs far ble etablert etter at ankende part var blitt utvist fra riket. Dersom H blir boende i Norge, må det legges til grunn at omsorgsansvaret kan ivaretas av faren på en god måte. Hensynet til sønnen er iakttatt ved at innreiseforbudet ble satt ned til fem år ved UDIs vedtak fra 2006.

       Det er nedlagt slik påstand:

       I forhold til ankemotpart nr 1:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

       I forhold til ankemotpart nr 2:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsdirektoratet tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

       Saken gjelder gyldigheten av utlendingsmyndighetenes vedtak om å utvise A fra riket i medhold av utlendingsloven (1988) § 29 første ledd bokstav a, jf § 44. Ved UDIs vedtak av 24.03.2004 ble hun utvist med varig innreiseforbud, men dette vedtaket ble delvis omgjort i UDIs vedtak av 23.03.2006, der innreiseforbudet ble satt ned til fem år. Ankende part angriper også UNEs vedtak av 24.03.2009 for så vidt gjelder at UNE besluttet ikke å omgjøre UDIs utvisningsvedtak etter forvaltningsloven § 35 andre ledd. Den andre delen av dette vedtaket – avslag på søknad om familiegjenforening med G fordi hun ikke fyller vilkårene for å søke fra riket – er ikke angrepet i ankeomgangen.

       Lagmannsretten vurderer først og fremst UDIs utvisningsvedtak fra 2006. Dette vedtaket omgjør delvis og trer i stedet for 2004-vedtaket som da ikke lenger har noen aktualitet. Når det gjelder UNEs vedtak fra 2009, har nemnda ikke foretatt noen full ny realitetsprøving av utvisningsspørsmålet, men bare vurdert om den finner grunn til omgjøring. Dersom UDIs vedtak fra 2006 kjennes ugyldig, vil heller ikke UNEs beslutning om å nekte omgjøring ha noen realitet.

       For lagmannsretten er det to sider ved utvisningsvedtaket som anfektes: For det første at vedtaket bygger på feil faktum når det er lagt til grunn at As ekteskap med E var proforma. For det andre at forholdsmessigheten er vurdert feil når UDI kom til at utvisning med fem års innreiseforbud ikke representerer et uforholdsmessig inngrep over- for A selv eller sønnen H.

       Lagmannsretten tar først stilling til om utvisningsvedtaket bygger på feil faktum med hensyn til karakteren av ekteskapet mellom A og E. UDI har i vedtaket lagt til grunn at A fikk oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av proforma ekteskap. I utgangspunktet innebærer begrepet proforma at ekteskapet er helt uten faktisk realitet for partene, noe det ofte vil være vanskelig å føre bevis for. I et tilfelle som dette, der ekteskapet ble inngått bare kort tid etter at A hadde fått avslag på sin asylsøknad og var pålagt å forlate landet, mener lagmannsretten i tråd med Rt-2006-1657 at det relevante bevistemaet kan oppstilles slik: Var det utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse i Norge som var As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen? Hvorvidt ekteskapet ved inngåelsen eller på noe tidspunkt senere også innebar en realitet for noen av partene, vil da ikke være avgjørende.

       Ved avgjørelsen av hva som for søkeren var hovedformålet med ekteskapsinngåelsen, vil avgjørelsen bero på en totalvurdering av de foreliggende bevis. Det kreves sannsynlighetsovervekt, og ved bevistvil er det staten som har tvilsrisikoen, jf Rt-2006-1657 . Ved den konkrete vurderingen må begivenhetsnære bevis, som bostedskontroller og opplysninger gitt i søknader, tillegges mer vekt enn etterfølgende forklaringer fra de berørte og deres bekjente, jf LB-2006-82738-2 .

       Lagmannsretten er enig med staten i at det foreligger en rekke forhold som i sum gir en sterk indikasjon på at A giftet seg med E for å kunne fortsette å bo i Norge og slippe å reise tilbake til Libanon. Både hennes egen og familiens immigrasjonshistorie, de konkrete omstendighetene rundt giftemålet med E, de opplysninger som framkom i bostedsrapporter om ektefellenes bosituasjon mv samt det forhold at ekteskapet ble formelt oppløst da det var klart at giftemålet med E ikke lenger ga noen utsikt til fortsatt opphold, peker klart i retning av at oppholdsgrunnlag i Norge var en sterk motivasjonsfaktor for A. Et sentralt bevismoment er etter rettens syn også at E under ekteskapet opprettholdt en familierelasjon til sin ekskone F og at hun fortsatt anså han som sin muslimske ektefelle. Det må også legges til grunn at E, muligens med reservasjon for en periode helt i starten av ekteskapet, hovedsakelig bodde hos F og deres felles barn.

       Det vises for øvrig til tingrettens drøftelse som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til.

       At A i sin partsforklaring for lagmannsretten fastholdt at ekteskapet med E var reelt, og at E – som var innkalt som vitne uten å møte – har avgitt en skriftlig erklæring om at de var gift og bodde sammen mens ekteskapet varte, endrer ikke rettens vurdering på dette punktet. Det samme gjelder at partene under ekteskapet var registrert med felles bostedsadresse. For øvrig har den ankende part under ankeforhandlingen ført vitner som bekreftet at A og E i en periode tilbrakte tid sammen, noe retten legger til grunn, men uten at det er avgjørende for det aktuelle bevistemaet.

       Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det er sannsynlighetsovervekt for at A inngikk ekteskap med E med det hovedsakelige formål å skaffe seg oppholdsgrunnlag i Norge. Uansett er det klart at hun ga uriktige opplysninger om at partene bodde sammen som grunnlag for fornyet arbeidstillatelse. Det kan derfor under ingen omstendighet være grunnlag for å anse utvisningsvedtaket ugyldig på grunn av feil faktum.

       Utvisningsvedtaket overfor A er truffet med hjemmel i utlendingsloven av 1988 § 29 første ledd bokstav a. Det framgår her at utlending som grovt eller gjentatt har brutt bestemmelser i loven eller som har unndratt seg gjennomføring av vedtak etter loven, kan utvises fra riket. A bestrider ikke at unnlatelse av å etterkomme pålegge om å forlate landet frivillig, er brudd på utlendingsloven, men anfører at hennes overtredelser ikke er spesielt alvorlige. Forholdets alvor utgjør den ene sida ved avveiningen av forholdsmessigheten etter § 29 andre ledd. Leddet lyder slik:

       « Utvisning etter første ledd bokstav a, b, c, e og f besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. »

       Avveiningen av ulike hensyn som bestemmelsen gir anvisning på anses som et rettsanvendelsesskjønn, hvor domstolene full ut kan prøve forvaltningens skjønnsutøvelse, jf Rt-2005-229 .

       Lagmannsretten legger til grunn at det å gi uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene om forhold som har direkte betydning for en tillatelse, er å anse som et grovt brudd på utlendingsloven. As uriktige opplysninger om ekteskapet med E, som det legges til grunn ble gitt både ved første gangs tillatelse og ved to senere forlengelser, anses derfor både som grov og gjentatt overtredelse. A har også brutt utlendingsloven ved ulovlig opphold gjennom betydelig tid og ved unnlatelse av å etterkomme vedtak om å forlate landet frivillig.

       Det legges videre til grunn at brudd på utlendingsloven ikke skal vurderes i et strafferettslig, men snarere i et forvaltningsrettslig perspektiv. Det må her vektlegges at manglende overholdelse av lovens bestemmelser er egnet til å undergrave de kontrollhensyn som utlendingsloven skal sikre, slik at allmennpreventive hensyn tilsier at overtredelser får konsekvenser for søkerens mulighet til å oppnå de rettigheter loven gir. Det vises blant annet til dommen i Rt-2009-534 avsnitt 48-50. Lagmannsretten mener derfor at As overtredelser av utlendingsloven samlet må vurderes som et meget alvorlig forhold. På den andre siden bør det ikke være grunnlag for å sidestille brudd på utlendingsloven med for eksempel alvorlig volds-, sedelighets- eller narkotikakriminalitet, som kan medføre utvisning etter § 29 første ledd bokstav c eller § 30 andre ledd bokstav b.

       Spørsmålet blir så om A har slik tilknytning til Norge at utvisningen til tross for hennes alvorlige brudd på utlendingsloven blir uforholdsmessig. Tingretten har på side 12-13 i dommen drøftet forholdsmessigheten i relasjon til A selv og samboeren G. Konklusjonen er at en utvisning med innreiseforbud i fem år ikke er uforholdsmessig for noen av dem. Lagmannsretten er enig i denne vurderingen og i tingrettens begrunnelse. Det tilføyes at lagmannsretten heller ikke kan se at slik tidsbegrenset utvisning, særlig sett i lys av at samlivet ble etablert etter at utvisningsvedtaklet forelå, kan anses i konflikt med EMK art 8 om retten til familieliv for så vidt gjelder de voksne, jf Rt-2009-543 avsnitt 66 og 67. [ Skal vel være Rt-2009-534 avsnitt 66-67, Lovdata anm. ]

       Det gjenstår å ta stilling til om utvisningen er uforholdsmessig overfor sønnen H.

       Han var på vedtakstidspunktet åtte måneder og er nå fem år og ni måneder gammel. H er i likhet med sin far norsk statsborger. Han har hele sitt liv bodd i Norge og sammen med begge foreldrene. Han har gått i barnehage, snakker norsk og skal begynne på skolen etter sommerferien. Det foreligger ikke opplysninger om at han har spesielle problemer av helsemessig eller annen art. Det legges til grunn at A, som ikke er i arbeid, er sønnens primæromsorgsperson, men at han er knyttet til både faren og moren.

       Selv om det skulle være mulig, er det lite realistisk at G og sønnen følger med A til Libanon og bosetter seg der. G snakker ikke arabisk og vil vanskelig kunne skaffe seg livsopphold i Libanon. Det synes heller ikke sannsynlig at H, som har hatt hele oppveksten og sin tilknytning til Norge, skulle bli med moren alene. Det legges derfor til grunn at en utvisning av A vil innebære at H blir atskilt fra sin mor for lang tid. Hvorvidt kontakten kan opprettholdes til en viss grad gjennom besøk i Libanon, er vanskelig å ha noen formening om. Lagmannsretten mener uansett at utvisning av A med fem års innreiseforbud vil være meget inngripende overfor sønnen.

       Det framgår av Barnekonvensjonen art 3 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, herunder ved offentlig myndighetsutøvelse som berører barn. En uttrykkelig regel om at dette skal gjelde ved utvisning av utlendinger, er tatt inn i § 70 i den nye utlendingsloven som trådte i kraft fra 01.01.2010.

       Selv om det ikke har vært bevisførsel om virkningene av at små barn skilles fra sine nære omsorgspersoner, synes det å være stor faglig enighet om at særlig barn under åtte år er spesielt sårbare når det gjelder negative konsekvenser av atskillelse fra foreldrene.

       Det vises til andrevoterendes merknad (for mindretallet) i Rt-2009-534 avsnitt 88 med sitat fra FNs komité for barns rettigheter.

       Lagmannsretten legger til grunn at utlendingsmyndighetene fører en streng praksis ved alvorlige brudd på utlendingsloven selv om vedkommende utlending har små barn her i landet som påvirkes av en utvisning. Hensynet til barna synes først å fremst å reflekteres i at utvisningen ikke gjøres varig, men at innreiseforbudet settes til to eller fem år.

       Forholdsmessigheten av utvisningsvedtak som berører små barn har også flere ganger vært oppe i rettspraksis i de senere år. Rt-2009-534 gjaldt en mor til to små jenter som ble utvist med to års innreiseforbud for grove brudd på utlendingsloven. Høyesterett kom til under dissens 3-2 at vedtaket ikke var uforholdsmessig. Denne dommen er fulgt opp av lagmannsretten. I LB-2010-30573 ble en far til to små barn utvist med fem års innreiseforbud for proforma ekteskap og andre brudd på utlendingsloven. Lagmannsretten frifant staten og la blant annet vekt på at ingen av barna hadde særskilte behov. Dommen i Rt-2010-1430 gjaldt en far til tre barn, herunder ett med kronisk sykdom, som ble utvist med fem års innreiseforbud på grunn av brudd på utlendingsloven og en dom for legemsbeskadigelse. Utvisningsvedtaket ble enstemmig opprettholdt av Høyesterett og viser at det skal uvanlig store belastninger til for at hensynet til barna blir utslagsgivende i utvisningssaker.

       I vår sak er det ingen holdepunkter for at sønnen har spesielle vansker eller særskilte behov, og det må legges til grunn at faren har vanlig god omsorgsevne. Etter en samlet vurdering og hensett til den strenge praksisen som foreligger, har lagmannsretten under tvil kommet til at det ikke er grunnlag for å kjenne utvisningsvedtaket ugyldig.

       Etter dette forkastes anken.

       Staten har etter resultatet vunnet saken fullt ut. A skal da i utgangspunktet erstatte statens sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter rettens syn foreligger det imidlertid tungtveiende grunner som gjør det rimelig at A fritas for å erstatte statens kostnader. Saken er for henne av stor velferdsmessig betydning, og styrkeforholdet mellom partene tilsier at hun fritas, jf § 20-2 tredje ledd bokstav c. Lagmannsretten har også funnet saken tvilsom når det gjelder forholdsmessigheten overfor sønnen.

       A bør med samme begrunnelse også fritas for å betale sakskostnader for tingretten.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsretten eller for tingretten.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen