Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2010-81307
Dokumentdato : 21.03.2011

Utlendingsrett. Familiegjenforening i medhold av utlendingsloven (1988) § 9 jf. utlendingsforskriften (1990) § 23. Spørsmål om proformaekteskap.

SakLagmannsretten forkastet anke over tingrettens dom som opprettholdt Utlendingsnemnda avslag på søknad om familiegjenforening. Lagmannsrettens flertall kom til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet ikke var reelt, og at hovedhensikten var å få oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 10. juli 2008.

A er født *.*.1971. Han er utdannet ingeniør innen geologi. Han forlot Nigeria rundt årsskiftet 2001/2002 og oppholdt seg først ulovlig i ca. to år i Nederland før han i 2004, på vei til England for å søke asyl, ble stoppet på Torp flyplass. Han søkte asyl i Norge i 2004 med den begrunnelse at han var homofil. Hans partner var blitt drept, og han fryktet for at han selv risikerte å bli drept hvis han returnerte til Nigeria. Søknaden ble avslått 12. november 2004. Avslaget ble oppretthold ved vedtak av 16. november 2005. Han returnerte ikke til Nigeria. I begynnelsen av juli 2006 var han på besøk hos venner i Oslo og traff B på et utested. De ble ganske snart kjærester. A avsluttet sitt arbeid i Trondheim og flyttet inn hos B i løpet av august. Den 22. november 2006 giftet de seg i Lagos, Nigeria. Den 23. november møtte de ved ambassaden i Abuja, hvor de søkte familiegjenforening. Begge ble intervjuet. B reiste tilbake til Norge, mens A ble igjen i Nigeria.

Utlendingsdirektoratet avslo søknad om familiegjenforening i vedtak av 26. september 2007 under henvisning til at ekteskapet, inngått 22. november 2006, ikke var reelt. Utlendingsnemnda opprettholdt avslaget, og begjæring om omgjøring ble heller ikke tatt til følge.

Utlendingsnemndas vedtak av 10. juli 2008 ble brakt inn for Oslo tingrett som 19. februar 2010 avsa dom med slik domsslutning:

1.

Staten frifinnes.

2.

A plikter å betale staten ved Utlendingsnemndas saksomkostninger med kr 50.000,- – femtitusen – 2 – to uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 22. februar 2011 i Borgarting lagmannsretts hus.

A var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Arild Humlen. A forklarte seg pr. telefon fra Nigeria. Staten var representert ved Hege Lian Svendsen som fulgte forhandlingene, og som prosessfullmektig møtte advokat Jørgen Svartbekk. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A har rett til familiegjenforening i medhold av utlendingsloven § 9. Forholdet i saken reguleres av utlendingsloven av 1988. Det henvises også til forarbeidene til ny lov, som utdyper rettstilstanden under den tidligere lovgivning.

Ekteskapet mellom B og A inngått den 22. november 2006 er reelt.

De to møtte hverandre tilfeldig på et utested i Oslo 7. juli 2006 og etablerte ganske snart et kjæresteforhold. A oppholdt seg da ulovlig i Norge og jobbet i Trondheim. Han kom imidlertid på besøk til B i Oslo, avsluttet sitt arbeidsforhold i Trondheim, og flyttet inn hos B midt i august i 2006.

Selv om A oppholdt seg ulovlig i Norge og hadde begrunnet sin asylsøknad med at et homoseksuelt forhold gjorde det umulig å returnere til Nigeria, forhindrer det ikke at han faktisk etablerte en emosjonell relasjon til B som raskt utviklet seg til et kjæresteforhold. Det foreligger et gjensidig ønske om et fremtidig samliv fra begge ektefellers side.

Siden A hadde fått avslag på sin søknad om asyl, fant han i samråd med B ut hvilke muligheter han hadde for å få opphold i Norge på lovlig vis. Han returnerte derfor til Nigeria i september 2006, slik at partene kunne inngå ekteskap der for deretter å søke om familiegjenforening.

Ekteskapets utvikling kaster lys over omstendighetene og intensjonene da ekteskapet ble inngått. Ektefellene har hatt jevnlig kontakt pr. telefon og SMS. B har besøkt Nigeria flere ganger etter at ekteskapet ble inngått, både alene og sammen med sin mor. Hun har også hilst på ektefellens familie. Hun er nå gravid og venter barn i september.

Begge ektefellers motiver må tas med i en helhetsvurdering.

Det følger av lovens intensjon, forarbeider, bevisregler og rettspraksis at det skal utvises varsomhet med anse et ekteskap for å være proforma i tilfeller hvor det ikke er klar grunn til å betvile at ekteskapet er ment å skulle ha en realitet.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 10.07.2008 er ugyldig.

2.

Ankemotparten betaler saksomkostninger til ankende part for begge instanser.

Ankemotparten, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Ekteskapet mellom A og B er et proformaekteskap og ville ikke blitt inngått hvis det ikke hadde gitt rett til opphold i Norge. Det er søkers intensjoner som er avgjørende. Hvilke følelser A måtte ha for B kan ikke tillegges utslagsgivende betydning så lenge hans hovedhensikt med giftemålet er å få lovlig opphold i Norge. Rettstilstanden er nærmere beskrevet i Høyesteretts dom Rt-2006-1657 . Av dommen fremgår at det relevante tidspunktet for vurderingen av søkerens intensjon, er vedtakstidspunktet. Hvorvidt senere bevismessige omstendigheter er relevante beror på om slike omstendigheter kan kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Videre fremgår det at det er søkerens intensjon som skal vurderes. Ektefellens intensjon er ikke avgjørende.

Tingrettens dom er riktig. A hadde ikke inngått dette ekteskapet hvis det ikke hadde gitt utsikter til opphold i Norge. Flere forhold underbygger dette.

A har hatt et klart ønske om opphold i Europa. Han har oppholdt seg ulovlig i to år i Nederland og deretter elleve måneder i Norge. Han traff referansen på et tidspunkt da han oppholdt seg ulovlig i Norge og hadde fått endelig avslag på sin asylsøknad.

Han har i asylsøknaden opplyst at han måtte forlate Nigeria fordi han hadde hatt et homoseksuelt forhold til en studiekamerat gjennom flere år. Homoseksualitet er ikke akseptert i Nigeria. Hans partner ble drept, og etter det forlot A hjemlandet.

Han har gitt sprikende forklaringer når det gjelder relasjonen til partneren i Nigeria. Han fortalte heller ikke B om sin homoseksuelle forbindelse, og han nektet å oppgi asylgrunnen da han søkte om familiegjenforening.

Ektefellene hadde kjent hverandre i svært kort tid forut for ekteskapsinngåelsen. Da de giftet seg i Nigeria, var det ingen i hans familie som var til stede, og de var heller ikke informert om giftermålet.

Det er ingen feil i vedtaket, verken ved faktum eller rettsanvendelse.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes

2.

Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Det er utlendingsloven av 1988 som kommer til anvendelse i saken. Det følger av lovens § 9 jf utlendingsforskriften § 23 at en utlending som inngår ekteskap med en norsk statsborger bosatt i riket i utgangspunktet vil være berettiget til oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Spørsmålet er om det foreligger omstendigheter som gir grunnlag for å nekte utlendingen adgang til riket. Det følger av lovforarbeidene til § 9 at et gyldig inngått ekteskap ikke vil gi grunnlag for oppholdstillatelse hvis det ikke er noen realitet i det, jf Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 . I dette ligger et spørsmål om ekteskapet mellom A og B er et proformaekteskap.

Både etter ny og gammel utlendingslov vil det være riktig å ha som utgangspunkt at et inngått ekteskap er reelt. Avgjørelsen av om det foreligger et proformaekteskap beror på en vurdering av de faktiske omstendigheter i den konkrete sak.

Bevisvurderingen i saker av denne art er inngående drøftet i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2006-1657 . Fra dommen siteres:

Hovedregelen i sivilprosessen er overvektsprinsippet. Retten bygger sine avgjørelser på det faktum som er mest sannsynlig. Det er verken i utlendingsloven eller i de tilhørende forskrifter holdepunkter for at dette prinsippet skal fravikes ved vurderingen av spørsmålet om et inngått ekteskap er reelt. Jeg kan heller ikke se at det i lovforarbeidene er forutsatt at det må stilles krav til en kvalifisert overvekt av sannsynlighet før et ekteskap ikke kan sies å være reelt i lovens forstand.

Jeg finner grunn til å nevne at spørsmålet om hvilke bevisregler som skal gjelde, derimot er behandlet i NOU 2004:20 « Ny utlendingslov ». På side 229 i utredningen uttales at « sterke rimelighetsgrunner taler for at det ---i søknadstilfellene bør påhvile myndighetene å sannsynliggjøre at ekteskapet er inngått proforma eller tilsvarende ». Ved tvil skal altså staten ha bevisbyrden, men det er ikke tale om noe skjerpet beviskrav. Kravet til bevis fremgår direkte av den lovbestemmelse som foreslås for disse tilfellene, hvor tillatelse kan nektes « dersom det fremstår som sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren ». Heller ikke ved vurderingen av om en gitt tillatelse til opphold skal tilbakekalles – som betegnes som et mer inngripende vedtak – er det foreslått noe skjerpet beviskrav.

0vervektsprinsippet fravikes i noen typer saker der en uriktig dom i en retning vil føre til vesentlig større personlige konsekvenser for en part enn en uriktig dom i den andre retningen. ......

Dette hensynet er også anført i vår sak. Mot dette står faren for omgåelse av kravet om familietilknytning. I Ot.prp.nr.46 (1986-1987) , om utlendingsloven, viser departementet på side 61 til at misbruk av ekteskap i denne sammenheng er noe en må søke å motvirke. Faren for omgåelse av lovens vilkår for oppholds- og arbeidstillatelse tilsier derfor at man ikke bør operere med strengere beviskrav for myndighetene enn det som følger av overvektsprinsippet.

Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Noe annet er at « det ligger i forholdets natur at saken bevismessig er slik at oppholdstillatelse som regel må gis hvis begge parter i et ekteskap hevder at det er reelt », jf Ot.prp.nr.46 (1986 -1987)side 61. Dette er situasjonen i vår sak. For at retten skal komme til et annet resultat må det følgelig være bevis som med vekt taler for at realiteten er enn annen enn det papirene viser og ektefellene hevder. I tillegg har staten tvilsrisikoen dersom det unntaksvis ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning. Dette leder meg over til den konkrete bevisvurdering i vår sak.

Det avgjørende spørsmål er altså om det ekteskap som A inngikk i 2001 var reelt. Spørsmålet har oppstått i en situasjon der han kort tid i forveien både hadde kommet til Norge og hadde blitt kjent med den norske kvinnen som han giftet seg med. Slik jeg ser det, vil det da være berettiget å legge avgjørende vekt på om utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstår som As hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. Dette er som nevnt også det vilkår som er foreslått i NOU 2002:20 . eller sagt på en annen måte: Ville han på dette tidspunkt ha inngått ekteskapet dersom denne utsikten ikke hadde vært til stede? At ekteskapet var og også senere har vært reelt for ektefellen, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen betydning.

Lagmannsrettens overprøving av Utlendingsnemndas vedtak skal skje på grunnlag av situasjonen på vedtakstidspunktet. Det må foretas en helhetsvurdering av omstendighetene i saken, men det er på det rene at det er den utenlandske ektefelles hensikt med ekteskapet som skal vurderes, jf Rt-2006-1657 . Forholdene på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen vil være sentrale, men omstendigheter etter dette tidspunkt kan tillegges vekt dersom de er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet. I denne forbindelse henvises til samme dom hvor det heter:

Jeg er enig med førstvoterende i at forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen kan tyde på at As hovedformål med å inngå ekteskap var å oppnå oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Disse omstendighetene, som normalt vil stå sentralt i en slik sak, kan imidlertid etter mitt syn ikke uten videre være utslagsgivende dersom forholdene har endret seg i ettertid. Avgjørende må være om det er ført tilstrekkelig bevis for at ekteskapet ikke var reelt da Utlendingsnemnda traff sitt vedtak .......................

A hadde oppholdt seg ulovlig i Europa fra årsskiftet 2001/2002, først ca to år ulovlig i Nederland. Da han ble stanset på Torp flyplass i 2004 var han angivelig på vei til England for å søke om opphold der. Han søkte da om asyl i Norge. Begrunnelsen for asylsøknaden var at han hadde hatt et homoseksuelt forhold til en studiekamerat. Homoseksualitet er ikke akseptert i Nigeria, og han opplyste at han fryktet for sitt liv etter at partneren var blitt drept. Han fikk avslag på sin asylsøknad. Senere klager/begjæring om omgjøring førte ikke frem.

A oppholdt seg følgelig ulovlig i Norge da han traff B i juli 2006, og hadde da bodd og arbeidet svart i Europa i flere år. Dette tyder på en klar intensjon om å ville ha opphold i Europa, fortrinnsvis i et land hvor han kunne snakke engelsk, hvilket er fullt mulig både i Nederland og Norge, og ikke minst i England, som var bestemmelsesstedet da han ble stanset på Torp flyplass.

A har avgitt ulike forklaringer om sine personlige forhold. Overfor B fortalte han ikke om hvilket grunnlag han hadde for å søke om asyl i Norge, og han ville heller ikke oppgi grunnen overfor ambassaden i Abuja, selv om han fikk opplyst at han var forpliktet til det. På spørsmål under ankeforhandlingen opplyste A at han ikke hadde hatt noe forhold til noen kvinne så lenge han bodde i Nigeria og at han heller ikke hadde hatt noe intimt forhold til noen kvinne mens han bodde i Nederland. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå noe nærmere inn på As seksuelle legning, men finner det påfallende at han ikke opplyste om sin tidligere partner i Nigeria til en kjæreste og fremtidig ektefelle, og at han heller ikke ville opplyse om asylgrunnen til ambassaden til tross for at han fikk opplyst at han var forpliktet til det. Retten finner dette lite forenlig med det tillitsforhold som det er naturlig å etablere i et ekteskap, og det svekker hans troverdighet at han tilbakeholdt opplysninger overfor offentlige myndigheter.

Det er imidlertid på det rene at A innledet et kjæresteforhold til B ganske snart etter at de traff hverandre. Beslutningen om å inngå ekteskap kom etter kort tids bekjentskap. De skal fra utlendingsmyndighetene ha fått opplyst at ekteskap ville kunne gi rett til familiegjenforening. Når to voksne med svært ulik bakgrunn vurderer en fremtid sammen, vil det være naturlig å ta seg tid til å bli bedre kjent med hverandre enn det som er mulig etter bare to – tre måneder. Beslutningen om ekteskap ble truffet mens begge parter var i Norge og var kun basert på at ekteparet skulle bosette seg i Norge. A hadde da truffet flere av Bs familie og venner, mens hun på sin side ikke hadde møtt noen i hans familie.

Med unntak av eldste bror, fikk hans familie ikke vite at han var vendt tilbake til Nigeria. Det er uvisst om det forelå noe press eller påtrykk fra familiens side med hensyn til at han burde søke å forbli i Europa. Hans forhold til sin familie kan derfor ikke tillegges betydning i forhold til avgjørelsen av om ekteskapet er reelt.

Lagmannsrettens flertall – lagdommer Brit Seim Jahre og ekstraordinær lagdommer Knut Dag Haavardsen – er kommet til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at As hovedhensikt med ekteskapet var å få oppholds- og arbeidstillatelse i Norge og at vedtaket av 10. juli 2008 er gyldig. Flertallet legger særlig vekt på at A oppholdt seg ulovlig i Norge da han traff B. Han hadde gjennomført en asylsøkerprosess og fått avslag, og hans muligheter for lovlig opphold i Europa synes svært små. At han traff en ung kvinne som han ble interessert i – og som også gjengjeldte denne interesse, ga ham en ny mulighet til å oppnå sin hensikt med reisen til Europa. Hun viste seg også å være velutdannet med en god jobb og bolig i Oslo.

De bestemte seg svært raskt for å gifte seg I denne forbindelse er hans manglende åpenhet om sin forhistorie i Nigeria og begrunnelsen for asylsøknaden både overfor sin tilkommende og offentlig myndighet lite tillitvekkende. Likeledes finner flertallet det noe påfallende at ingen fra hans familie var til stede da vielsen fant sted i Nigeria, mens Bs mor var med fra Norge.

Spørsmålet blir så om det er fremkommet opplysninger fra tiden etter giftemålet den 22. november 2006 og frem til Utlendingsnemndas vedtak 10. juli 2008 som kan kaste nytt lys over As intensjoner med ekteskapet.

At A reiste frivillig tilbake til Nigeria har ingen selvstendig betydning, men var en nødvendig konsekvens av vedtaket og en forutsetning for å ha håp om å komme tilbake til Norge med lovlig opphold. Det synes noe uklart for flertallet hvordan hans forhold til familien er, idet han ikke oppholder seg i sin hjemby. Han har ikke arbeid som ingeniør, men livnærer seg ved taxikjøring med sykler, delvis finansiert av midler som B har sendt ham. Han synes dermed å ha økonomiske fordeler av ekteskapet mens han oppholder seg i hjemlandet.

I og med at A har fått avslag på sin søknad om visum til Norge, har samværet mellom ektefellene etter giftemålet kun skjedd i Nigeria og dermed vært begrenset. B har opplyst at hun har vært i Nigeria i så lange perioder og så ofte som hennes arbeid og økonomi har tillatt det. Flertallet kan ikke se at den omstendighet at B reiser til ektemannens hjemland og at forholdet nå har resultert i at de venter barn, kan endre det forhold at As hovedhensikt med å inngå ekteskapet var å få oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Bs ønske om å få ektefellen til Norge, at hun selv ikke ser for seg mulighet for å få arbeid i Nigeria, og at hun har gjort alt hun kan overfor norske myndigheter for å forsøke å få til familiegjenforening endrer ikke dette,

Mindretallet- lagdommer Jørgen Brunsvig – er kommet til at Utlendingsnemndas vedtak 10. juli 2008 er ugyldig. Etter utlendingsloven av 1988 § 9 er det et sentralt tema om ekteskapet er reelt, jf. blant annet Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 61 .

Mindretallet er, under tvil, kommet til at det er sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var reelt da vedtaket ble truffet. Det kreves bevis av vekt for å legge til grunn at et ekteskap ikke er reelt, jf. flertallets oppsummering i Rt-2006-1657 avsnitt 48. Det kan være betydelige forskjeller når det gjelder formålet med å inngå ekteskap, og den enkeltes formål kan være sammensatt. Det kan dreie seg om både individuelle og kulturelt betingede forskjeller. Partenes samliv etter at ekteskapet ble inngått må ofte stå sentralt ved bevisvurderingen.

Sentralt for As handlemåte i perioden fra 2002 og til sommeren 2006 var en sterk motivasjon for å sikre seg opphold i Nord-Europa. Mindretallet har også merket seg As begrunnelse for søknaden om asyl, unnlatelsen av å reise ut etter at endelig avslag forelå samt hans mangelfulle informasjon til B om sin asylsøknad og sitt opphold i Europa.

Mindretallet legger imidlertid til grunn at A og B innledet et vanlig kjæresteforhold sommeren 2006, og at de etter kort tid etablerte et ordinært samboerforhold. De var samboere i snaut tre måneder frem til de giftet seg i Nigeria 22. november 2006. Tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet må ses på bakgrunn av at A manglet oppholdstillatelse i Norge. Ved henvendelse til utlendingsmyndighetene fikk B og A forståelse av at de ved å gifte seg i Nigeria kunne leve videre sammen i Norge. B har gjort yrkeskarriere i Norge og kan ikke forvente å oppnå tilsvarende arbeid i Nigeria.

Da A fikk avslag på søknaden om arbeidstillatelse for familiegjenforening, har de ikke kunnet bo sammen i Norge etter at ekteskapet ble inngått. På bakgrunn av forklaringen til B legger mindretallet til grunn at ektefellene i perioden etter at de giftet seg har hatt så omfattende kontakt som situasjonen har gjort mulig. De har hatt hyppig kontakt via SMS og telefon gjennom flere år. B har reist jevnlig til Nigeria, og de har bodd sammen der i mange av hennes ferier. Etter hvert har B også møtt familien til A. Mindretallet legger også noe vekt på at de nå venter barn. Dette må anses som en etterfølgende omstendighet som kaster lys over spørsmålet om ekteskapet må anses reelt på vedtakstidspunktet.

Etter dette avsies dom i henhold til flertallets konklusjon, og Utlendingsnemndas vedtak av 10. juli 2008 er gyldig.

Anken har vært forgjeves. Det følger av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd at staten i utgangspunktet har krav på full erstatning for sakskostnadene. Lagmannsretten kan ikke se at noen av unntaksbestemmelsene får anvendelse i dette tilfellet. Staten har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten med kr 37.500 hvorav salær utgjør kr 30 000. Det er ikke kommet innvendinger mot oppgaven. Retten finner kostnadene nødvendige, og ut fra sakens art har det vært rimelig å pådra dem.

På bakgrunn av resultatet som mindretallet er kommet frem til, finner mindretallet for sin del at A bør tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2, idet det ikke anses å foreligge tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita motparten for erstatningsansvaret.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning

1.

Anken forkastes.

2.

I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten v/Utlendingsnemnda 37.500 – trettisyvtusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen