Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-120583
Dokumentdato : 14.01.2013

Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Asyl. Opphold på humanitært grunnlag Utlendingsloven § 28, § 38.

Et ektepar fra Ingusjetia fikk avslag på sine søknader om asyl. Tingretten kom til at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a var oppfylt. Statens anke førte frem. Lagmannsretten fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at familiene ville bli utsatt for forfølgelse av russiske myndigheter. Ved forfølgelse fra kriminelle grupperinger måtte søkerne søke myndighetenes beskyttelse. Vilkårene for internflukt ble ansett å være oppfylt. Vurdering av søkernes asylforklaringer. Lagmannsretten kom til at det heller ikke var grunnlag for opphold på humanitært grunnlag.

Saken gjelder gyldigheten av to vedtak fra Utlendingsnemnda om avslag på søknader om asyl fra ektefellene A og B.

Fremstilling av saken

       I tingrettens dom er det gitt følgende redegjørelse for de to asylsøkernes bakgrunn og det asylgrunnlaget de oppga ved ankomst til Norge og i de etterfølgende asylintervjuene:

        Saksøkerne, som er ektefeller, er etniske ingusj fra Nazran i delrepublikken Ingusjetia og borgere av Russland. Ingusjetia er en delrepublikk innenfor den russiske føderasjonen og var tidligere del av en selvstyrt republikk innenfor Sovjetunionen sammen med Tsjetsjenia. I 1993 ble Ingusjetia egen republikk og har nå ca 450 000 innbyggere. Ingusjetia er et konfliktfylt område, der konfliktlinjen i hovedsak står mellom muslimske opprørere på den ene side og lokale og føderale sikkerhetsstyrker på den andre siden.

          Saksøkerne er begge utdannet jurister – A arbeidet som polititjenestemann og var vaktsjef med oppgave å bevokte skattekontoret i republikken, og B er nettopp ferdig med utdannelsen. De kom til Norge 2. august 2009 og ble registrert som asylsøkere den påfølgende dagen. 

        I skjemaet for ankomstregistrering 3. august 2009, egenerklæringsskjemaet 6. august 2009 og asylintervjuene 1. oktober 2009 oppga saksøkerne som asylgrunn at A natten til 9. februar 2009 ble kidnappet av maskerte menn i hjemmet. Han ble bortført til et for ham ukjent sted og utsatt for vold og trusler om drap dersom han ikke sluttet i jobben som politimann. Dagen etter ble han sluppet løs. Videre opplyste A i asylintervjuet at han både før og etter denne episoden har fått tilsendt lapper med drapstrusler og at boligen deres ble beskutt og bombet etter at de flyktet til Norge. 

       B var gravid da hun kom til Norge, og datteren C ble født *.*.2010. Etter dette har paret fått et barn til, sønnen D, som er født *.*.2011.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknadene om asyl den 18. januar 2010. UDI tok ikke stilling til troverdigheten av søkernes asylforklaringer, men la til grunn at søkernes frykt for forfølgelse etter deres egne forklaringer ikke kunne knyttes til noen av konvensjonsgrunnene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det anførte forholdet ble ansett å være kriminelle handlinger, og søkerne var henvist til å søke sitt hjemlands beskyttelse. UDI la til grunn at russiske myndigheter ikke generelt mangler vilje og evne til å beskytte sine borgere mot kriminelle angrep. Om nødvendig ble A og B henvist til internflukt, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd,

       I tilknytning til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b viste UDI til begrunnelsen for avslaget etter bestemmelsens første ledd bokstav a, og uttalte at A ikke sto i reell fare for å bli utsatt for forfølgelse.

       UDI fant videre at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 38 ikke var oppfylt.

       A og B klaget avslaget inn for Utlendingsnemnda, som opprettholdt UDIs vedtak med samme begrunnelse. Utlendingsnemndas vedtak ble truffet 10. desember 2010 av nemndsleder alene.

       A og B tok ut søksmål for Oslo tingrett 12. januar 2011 med påstand om at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig. Hovedforhandling ble avholdt 5. og 6. mai 2011. Den 24. mai 2011 avsa Oslo tingrett dom med slik slutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak 10. desember 2010 er ugyldige. 
2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler i sakskostnader til A og B 183.420 kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen. 

       For nærmere detaljer om saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       Staten ved Utlendingsnemnda har anket saken til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 13. og 14. desember 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. For staten møtte rådgiver Mats Norberg sammen med advokatfullmektig Morten Karlsen og avga forklaring. A og B møtte sammen med advokat Løken og avga forklaringer. Det ble avhørt seks vitner. Den øvrige bevisførselen fremgår av rettsboka.

Statens påstandsgrunnlag

       Det bestrides at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldige. Vedtakene bygger på korrekte rettslige og faktiske vurderinger og er heller ikke beheftet med andre feil.

       A og B har ikke godtgjort med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at de oppfyller vilkårene for asyl i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Ingusjetia er ikke tilstrekkelig for å gi flyktningstatus. A og B har endret og supplert sine asylforklaringer etter at det negative vedtaket forelå, og de fremstår ikke som troverdige.

       Det kan ikke legges til grunn at det var føderale sikkerhetsmyndigheter som sto bak bortføringen av A, og at han risikerer forfølgelse fra russiske myndigheter om han returnerer. Dette er en forklaring som A og B først kom med under hovedforhandlingen i tingretten, og den er vag og unnvikende på sentrale punkter. Forklaringen er også i strid med detaljerte opplysninger som de to ga i sine første forklaringer. I sine første asylforklaringer knyttet de knyttet bortføringen av A til opprørere.

       Utlendingsmyndighetene har ikke tatt stilling til om de første forklaringene er troverdige, men har lagt til grunn at A og B basert på sin egen framstilling ikke har krav på asyl. De må søke beskyttelse mot kriminell virksomhet hos myndighetene. Det kan ikke legges til grunn at russiske myndigheter ikke har evne og vilje til å beskytte landets borgere.

       A og B fikk utstedt utenrikspass like før utreisen fra Russland, og dette er uforenlig med at de skulle være forfulgt av russiske myndigheter. Det er også flere andre forhold ved forklaringene som ikke harmonerer med at A skulle være forfulgt av myndighetene. Det er heller ingen holdepunkter for at A forfølges av myndighetene på grunn av slektskap med personer i opprørsbevegelsen.

       Det vil under enhver omstendighet være mulig å returnere A til andre deler av Russland, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

       Det er ikke grunnlag for å gi opphold på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 38. Utlendingsnemndas vurdering er forsvarlig, og vurderingen bygger på riktig faktum. Familiens tilknytning til Norge og hensynet til barna er vurdert.

       Det er ingen feil ved Utlendingsnemndas saksbehandling. Saken var tilstrekkelig opplyst for nemnda, som la søkernes fremstilling til grunn for vedtaket. Det var ingen feil at saken ble behandlet av nemndsleder alene. En eventuell saksbehandlingsfeil har uansett ikke virket inn på vedtakene.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. 

A og Bs påstandsgrunnlag

       Tingrettens avgjørelse er korrekt. Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er oppfylt. Familien ble utsatt for forfølgelse i hjemlandet. A ble bortført og torturert av ukjent maskerte menn. Det bestrides at A og B har endret sin asylforklaring. De har aldri visst hvem som bortførte A. Tidligere antok de at det var personer tilknyttet opprørsbevegelsen som sto bak bortføringen, men de anser det nå som sannsynlig at det er myndighetene som står bak. Etter at de forlot landet har sikkerhetsstyrker oppsøkt og ransaket boligen deres, og huset deres er blitt bombet.

       Den generelle sikkerhets- og menneskerettssituasjonen i Ingusjetia er dårlig, og politifolk er spesielt utsatt. A er særlig utsatt for forfølgelse fra myndighetenes side fordi mange mistenkte opprørere er hans skolekamerater eller har tilknytning til samme landsby som ham. Fremlagte erklæringer fra menneskerettsorganisasjoner viser at flere personer med samme etternavn som A er blitt drept i de siste årene.

       Ved retur til hjemlandet risikerer A og familien fortsatt forfølgelse i form av drap, bortføring, tortur og andre menneskerettsbrudd.

       Selv om det skulle være opprørere som står bak forfølgelsen, foreligger grunnlag for asyl fordi myndighetene ikke har maktet å gi ham beskyttelse mot forfølgelsen.

       Internflukt er ikke mulig. Familien risikerer forfølgelse også andre steder i den russiske føderasjonen.

       Utlendingsnemndas vedtak om å avslå opphold på humanitært grunnlag er grovt urimelig. Familien har vært utsatt for traumatiske opplevelser i hjemlandet, og det er fortsatt risiko for overgrep mot familien.

       Vedtaket er også ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Forvaltningen har ikke oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt. Sentrale opplysninger i dokumentasjonen fra menneskerettsorganisasjonene er ikke vurdert og/eller omtalt i vedtakene. Det er også en feil at ankemotparten ikke ble ikke innkalt og fikk anledning til å gi forklaring i utlendingsnemnda.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak, datert 10. desember 2010 og 12. februar 2011, kjennes ugyldige. 
2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger.  

Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem.

Er vilkårene for asyl oppfylt?

Rettsanvendelsen

       Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a skal en utlending som er i riket, etter søknad anerkjennes som flyktning dersom han «har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ( ... ) sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse ».

       Etter Høyesteretts avgjørelse i Rt-2012-2398 (skal vel være HR-2012-2398-P. Lovdatas anm.) er det avklart at domstolene skal legge faktum på vedtakstidspunktet til grunn for prøvingen, men at det likevel i utgangspunktet er adgang til å føre nye bevis om faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-2398 avsnitt 50 og Rt-2007-1815 avsnitt 34. Innenfor disse rammene prøver domstolene forvaltningens vedtak etter utlendingsloven § 28 fullt ut.

       Det tilføyes at det i denne saken ikke foreligger etterfølgende faktiske forhold som det er anført at retten skal se bort fra ved prøvingen. Nye bevis om hvem som sto bak bortføringen av A er det anledning til å påberope seg.

       Forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a er begrenset til å omfatte alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b.

       Når det gjelder de bevis- og risikokrav som gjelder ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, viser lagmannsretten til uttalelsene om dette i forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85 flg. og side 414. I spesialmotivene til § 28 på side 414 er bevis- og risikokravene oppsummert slik: 

 Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. 

       Når det gjelder risikokravet, fremgår det av proposisjonen på side 86 andre spalte at « det må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav til sannsynlighetsovervekt for at risikoen skal materialisere seg i faktisk overgrep ».

       I Rt-2011-1481 er rettstilstanden for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a oppsummert slik: 

(45) 
Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.
 
 (46) 
 Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Spørsmålet for lagmannsretten er således om det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at det foreligger asylgrunnlag. I denne vurderingen vil As og Bs forklaringer stå sentralt, og disse skal legges til grunn så langt de fremstår som noenlunde sannsynlige. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringene er riktige. Konsekvensene av en uriktig avgjørelse vil være alvorlige i dette tilfellet, og det skal derfor mindre til for å gi dem beskyttelse. Når det gjelder risikoen for forfølgelse, kreves det betydelig mindre enn sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur.

       Som tingretten har lagt til grunn, beror vurderingen etter § 28 første ledd bokstav a på As forhold. Dersom han oppfyller vilkårene for asyl, vil det samme gjelde for ektefellen, jf. utlendingsloven § 28 sjette ledd.

Bevisvurderingen

       A forklarte i asylintervjuet den 1. oktober 2009 at han mellom 8. og 9. februar 2009 ble bortført fra sitt hjem av ukjente, maskerte menn. Han ble ført til et for ham ukjent sted, hvor han ble mishandlet og truet på livet. Drapstruslene gikk ut på at han ville bli drept om han ikke sluttet i politiet. Neste dag ble han sluppet løs. Han oppholdt seg ikke hjemme, men søkte tilflukt hos sin bestemor i en nabolandsby inntil han og B flyktet fra Russland 28. juli 2009.

       Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda tok som nevnt ovenfor ikke stilling til om asylforklaringen var riktig, men avslo søknadene med den begrunnelse at søkernes egne forklaringer ikke ga grunnlag for asyl.

       Lagmannsretten bemerker at det er elementer i ektefellenes første asylforklaringer og etterfølgende forklaringer som etter rettens vurdering skaper betydelig tvil om deres opprinnelige asylforklaringer er sanne. Det vises til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor hvor det pekes på uklarheter og motstrid på enkelte sentrale punkter i ektefellenes forklaringer.

       Det er imidlertid ført flere vitner som forklarer at en bortføring fant sted. Dette gjelder As far, en nabo og vitner fra menneskerettsorganisasjonene Objektiv og Den tsjetsjenske komité for nasjonal frelse, som har foretatt egne undersøkelser. Det er også fremlagt skriftlige uttalelser fra menneskerettsorganisasjoner. Utlendingsmyndighetene har ikke gjennomført noen tiltak for å verifisere forklaringen om en bortføring. Som det fremgår nedenfor, finner lagmannsretten at opplysningene fra familie, naboer og menneskerettsorganisasjonene har liten vekt, men finner i denne sammenheng likevel at det må legges til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at en bortføring fant sted.

       Det neste sentrale spørsmålet er hvem som sto bak bortføringen. I motsetning til tingretten finner lagmannsretten det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det er russiske sikkerhetsstyrker som sto bak bortføringen.

       Ved ankomst til Norge og i sine opprinnelige asylforklaringer sa både A og B at de ikke visste hvem som sto bak bortføringen. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid klart at de begge knyttet bortføringen til opprørsbevegelsen og til As stilling som politimann. Deres asylforklaringer må forstås slik at de antok at det var opprørere som sto bak. Dette er ikke i seg selv noe vektig argument mot at det likevel kan være russiske sikkerhetsstyrker som kidnappet A. Både A og B forklarte seg imidlertid om konkrete omstendigheter rundt bortføringen og fra tiden etterpå som er lite forenlige med at myndighetene skulle stå bak bortføringen og være ute etter A.

       A forklarte at han før kidnappingen hadde mottatt blodflekkede lapper hvor det sto at han måtte slutte i politiet, og at de som sto bak lappene ville ta ham. Han omtalte kidnapperne som bevæpnede personer på jakt etter politiet. Under mishandlingen sa de blant annet til ham at « Du ble advart », og at han ikke ville få en ny sjanse om han viste seg i uniform igjen. Kidnapperne sa også at han ikke måtte finne på å kontakte sin egen avdeling i politiet eller andre myndigheter, fordi « vi har våre folk både i innenriksdepartementet og sikkerhetstjenesten. »

       Også B knyttet kidnappingen til As stilling i politiet, og omtalte kidnapperne som « banditter » og « ulovlig bevæpnede grupper ». Hun gjenga mannens opplysninger om at han ble truet og fikk beskjed om å slutte i politiet.

       Både opplysningene om de skriftlige truslene forut for kidnappingen, kidnappernes henvisning til tidligere advarsler og de gjentatte truslene om at A ville bli drept om han ikke sluttet i politiet, taler med tyngde mot at det er myndighetene som sto bak bortføringen. Det fremstår som svært lite sannsynlig at lokale eller føderale sikkerhetsstyrker skulle ha noen interesse av å true A til å forlate sin stilling i politiet.

       Etter lagmannsrettens vurdering har A heller ikke gitt noen annen tilfredsstillende forklaring på hvorfor russiske myndigheter skulle være ute etter ham. Han har ikke gitt noen opplysninger om aktivitet fra hans side som skulle tilsi en slik forfølgelse, men har antydet at han som politimann kan ha kommet til å etterforske myndighetsovergrep utført av FSB, og derfor er blitt mistenkt for å ha tilknytning til opprørsbevegelsen. Han har også anført at mistanke kan ha bli rettet mot ham fordi han er skolekamerat med mange mistenkte opprørere, kommer fra samme landsby dem eller har samme etternavn som mange som er blitt drept. Han har også nevnt muligheten for en fabrikkert sak. Dette er forklaringsalternativer som ikke kan utelukkes, men det at A ikke kan oppgi en konkret grunn for forfølgelse må vurderes i sammenheng med de øvrige omstendighetene i saken, og blir i det samlede bevisbildet ytterligere et moment som taler i disfavør av hans forklaring om at det er myndighetene som forfølger ham.

       A oppholdt seg i landet i cirka et halvt år etter bortføringen. Han skal da ha oppholdt seg hos sin bestemor, som bodde i en landsby like ved hans egen. A og B har opplyst at de ikke ble oppsøkt av myndighetene eller andre i denne perioden. I sin asylforklaring sa B at A jobbet i denne perioden, og hun begrunnet dette med at han måtte forsørge familien og heller ikke hadde lyst til å slutte i jobben. Etter lagmannsrettens syn fremstår det som svært lite sannsynlig at myndighetene skulle være ute etter A dersom han kunne fortsette i sitt arbeid som politimann uten å bli oppsøkt av myndighetene i nærmere seks måneder før han forlot landet.

       I sin forklaring for lagmannsretten sa A at han ikke hadde jobbet, men levd i skjul hos bestemoren. Dette er for så vidt forenlig med hans asylforklaring hvor han ikke sa noe direkte om arbeid, men opplyste at ingen så ham i denne perioden, han var ytterst forsiktig og gikk bare ut om natten og da til de mest betrodde personer. Hvis man fortolker forklaringen slik at den innebærer at han ikke jobbet, er det imidlertid skarp motstrid mellom ektefellenes forklaring på dette punktet. I lagmannsretten sa A at han ikke hadde vært på jobben. B forklarte også i lagmannsretten at mannen ikke hadde arbeidet, og at gjengivelsen av hennes asylforklaring er feil. Lagmannsretten viser til at hun i asylforklaringen er helt klar på at mannen jobbet, og hun gir også en begrunnelse for dette. Retten utelukker derfor at det foreligger en misforståelse hos tolken eller rapportskriveren, og finner det klart at B endret sin forklaring i retten da hun ble konfrontert med at mannen hadde forklart seg annerledes. Både den opprinnelige motstriden mellom ektefellenes forklaringer og Bs endrede forklaring bidrar til å svekke deres generelle troverdighet.

       Lagmannsretten finner det helt usannsynlig at B ikke visste om det hvis mannen ikke gikk på jobb etter bortføringen, eller at hun bevisst eller ubevisst forklarte seg uriktig om dette i asylforklaringen. Lagmannsretten legger derfor til grunn som klart sannsynlig at A fortsatte i sin stilling inntil de reiste fra landet. Selv om man skulle legge til grunn at han ikke jobbet, er det imidlertid lite forenlig med forklaringen om myndighetsforfølgelse at han kunne oppholde seg hos en nær slektning like ved hjemstedet uten at myndighetene oppsøkte ham eller hans familie.

       I asylforklaringene forklarte A og B at de reiste ut av Russland på sine egne pass, men at smugleren beholdt disse etter reisen. For lagmannsretten er det fremlagt kopi av ektefellenes innenrikspass som viser at de fikk utstedt biometriske utenrikspass den 10. juni 2009. I følge Landinfos temanotat « Russland: Innenriks- og utenrikspass » utstedes det ikke det ikke utenrikspass til personer som mistenkes for eller har begått kriminelle handlinger. Dette er således også et moment som taler mot at myndighetene er ute etter A.

       For lagmannsretten har A og B forklart at de kjøpte sine utenrikspass gjennom en mellommann. Dette er imidlertid en ny forklaring for lagmannsretten foranlediget av statens anførsel om at utstedelse av myndighetspass ikke er forenlig med myndighetsforfølgelse. De har anført at de ikke har hatt grunn til å fremkomme med disse opplysningene før. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Dersom A på grunn av frykt for myndighetene så seg nødt til å skaffe dem utenrikspass på irregulært vis, er det en opplysning som han hadde all foranledning til å komme frem da han søkte om asyl. Lagmannsretten anser derfor forklaringen om hvordan utenrikspassene ble fremskaffet som en ren tilpasning til statens anførsel, og finner den ikke troverdig.

       For Utlendingsnemnda fremla A og B uttalelser fra menneskerettsorganisasjonene Mashr og Memorial, som var utarbeidet etter henvendelse fra deres daværende advokat. Både Mashr og Memorial pekte på representanter fra opprørsbevegelsen som sannsynlige forfølgere. I Mashrs uttalelse, som er datert 19. februar 2010, er det uttalt at « i dette tilfellet er situasjonen mest sannsynlig at det er opprørere som forfølger A, og det faktum at han ble sluppet løs må anses som et lykkelig unntak, tatt i betraktning et slikt faktum som at vi inntil dette tilfellet ikke en gang har hørt om at noen helt enkelt er blitt løslatt.» I Memorials uttalelse, som er datert 8. juni 2010, er det uttalt: « På grunn av at A hadde tidligere arbeidet i politiet, utelukker vi ikke at han kan bli forfulgt av representanter for den væpnede undergrunnsbevegelsen som regelmessig gjennomfører angrep på tjenestemenn i igusjisk politi. » (Ordlyden er i samsvar med tingrettens gjengivelse som er annerledes enn i den fremlagte oversettelsen, men oversettelsen ble korrigert av tolk i tingretten, og bekreftet som korrekt korrigert i lagmannsretten.)

       For tingretten og lagmannsretten forklarte A at han nå tror det er russiske sikkerhetsstyrker som bortførte ham og forfulgte ham i hjemlandet. Han begrunner dette med at faren har informert ham om at representanter for føderale sikkerhetsstyrker (FSB) skal ha oppsøkt hjemmet hans og gjennomført ransakinger. For tingretten forklarte vitner fra menneskerettsorganiasjonen Memorial og Objektiv at representanter fra organisasjonene har snakket med As familie og naboer, og på dette grunnlaget mente at det var sikkerhetsstyrker som trolig var ansvarlig for bortføringen av A og som hadde oppsøkt hans bolig. For lagmannsretten forklarte vitner fra menneskerettsorganiasjonene Objektiv og Den tsjetsjenske komité for nasjonal frelse seg på samme måte.

       Til tross for at A opplyser at han var kjent med at representanter for FSB hadde oppsøkt hans bolig i april 2010, la han ikke disse opplysningene frem for Utlendingsnemnda selv om faren hadde gjort ham kjent med dette. Som det fremgår ovenfor, ble det den gang fremlagt uttalelser som pekte på opprørsbevegelsen som sannsynlig forfølger.

       Kildene til informasjonen om at myndighetene har oppsøkt As bolig, er As far og naboer. Nye opplysninger fra familie og andre som står asylsøkeren nær, og som legges frem etter at det foreligger avslag i saken, vil generelt ha liten bevisverdi hvis de ikke underbygges av andre, uavhengige opplysninger. Når det gjelder uttalelsene menneskerettsorganisasjonene, finner ikke lagmannsretten å kunne tillegge disse nevneverdig vekt. Deres kilder er utelukkende As familie og naboer. En gjengivelse av deres forklaringer tilfører saken lite bevismessig.

       A har også utvidet sin forklaring på dette punktet. Av tingrettens dom fremgår det at han har forklart at FSB har oppsøkt hans bolig to ganger, den første gangen uformelt og den andre gangen formelt. For lagmannsretten forklarte han at representanter for myndighetene hadde oppsøkt familie og venner flere ganger i sivile klær.

       A og B har også vist til at hjemmet deres ble utsatt for et bombeangrep etter at de flyktet til Norge, og mener at myndighetene sto bak dette. Lagmannsretten bemerker at opplysningene om bombeangrepet er uklare og til dels motstridende. For det første har A forklart seg forskjellig om når angrepet fant sted. I asylforklaringen sa han at angrepet fant sted i august 2009, mens han i lagmannsretten sa at det skjedde i november samme år. For det annet har han vært uklar på omfanget av angrepet og hans forklaring endret seg med hensyn til angrepets omfang. Han har sagt at det ble kastet en håndgranat, mens han i andre sammenhenger har sagt at huset ble utsatt for et granatangrep med bombekaster.

       Lagmannsrettens vurdering er etter dette at det er flere omstendigheter knyttet til opplysningene om myndighetsforfølgelse som sterkt taler for at at A og B har supplert og endret sine forklaringer på uriktig grunnlag etter at Utlendingsnemndas avslag forelå.

       Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det er myndighetene som står bak forfølgelsen av A. Det må legges til grunn at det var personer med tilknytning til opprørsbevegelsen, eventuelt kriminelle grupperinger, som bortførte A, og at en eventuell fremtidig risiko for forfølgelse kommer fra disse.

       A og B har anført at de har krav på asyl selv om det legges til grunn at det er opprørsbevegelsen som forfølger A. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

       Som utlendingsmyndighetene har lagt til grunn i sine vedtak, er asylbeskyttelsen subsidiær. A og hans familie er derfor i utgangspunktet henvist til å søke beskyttelse mot kriminell virksomhet hos hjemlandets myndigheter. Utlendingsmyndighetene har lagt til grunn at russiske myndigheter har evne og vilje til å beskytte sine borgere. Lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å vurdere dette annerledes. Det er heller ingen holdepunkter i saken for at det foreligger individuelle omstendigheter i As tilfelle som tilsier at vurderingen må bli en annen for ham.

       Familien må om nødvendig henvises til å søke beskyttelse hos overordnet myndighet, eventuelt et annet sted i Russland. Lagmannsretten finner det klart at vilkårene for å henvise A og B til internflukt i medhold av utlendingsloven § 28 femte ledd er oppfylt. Som russiske statsborgere kan de ta opphold i andre deler av Russland og oppnå effektiv beskyttelse der. Lagmannsretten bemerker særskilt at A har hatt en relativt lav stilling i politiet, og at det heller ikke er opplyst noe om andre omstendigheter knyttet til hans person, rolle eller virksomhet som skulle tilsi at opprørsbevegelsen skulle være spesielt interessert i ham slik at han ikke kan være trygg i andre deler av Russland. A og B er unge og ressurssterke, og det er ikke urimelig å henvise dem til internflukt.

       Etter dette er lagmannsrettens konklusjon at vilkårene for asyl ikke er oppfylt.

Er vilkårene for opphold på humanitært grunnlag oppfylt?

       Subsidiært er det anført at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag i medhold av utlendingsloven § 38 foreligger. Etter denne bestemmelsen kan det gis oppholdstillatelse « dersom det foreligger sterke menneskelig hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. »

       Avgjørelser etter utlendingsloven § 38 ligger under forvaltningens frie skjønn, og domstolens prøvingsrett er begrenset til å prøve forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Det konkret skjønnet kan domstolen ikke prøve utover å kontrollere om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-2398 avsnitt 142 og Rt-2012-1025 avsnitt 68.

       Når det gjelder vedtak som berører barn, er forvaltningens skjønnsutøvelse ikke like fri. Det følger av ordlyden i § 38 tredje ledd og forskriften § 8-5 at barnets beste skal tillegges vekt som et grunnleggende hensyn, og at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt. Det følger av Rt-2009-1261 avsnitt 77, jf. Rt. 2012 avsnitt 146 og 149, at « [d]omstolenes oppgave blir ... å kontrollere forvaltningens generelle forståelse av begrepet 'barnets beste' på det aktuelle saksområdet, og at hensynet er forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn. Den konkrete vurderingen av barnets beste, og den konkrete interesseavveiningen, hører derimot under forvaltningens frie skjønn ».

       Utlendingsnemnda har i sitt vedtak redegjort for innholdet i § 38, og tatt utgangspunkt i at det ved avgjørelsen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal foretas en totalvurdering, jf. bestemmelsens andre ledd. Det er vist til § 38 andre ledd bokstav a og b, som er de momentene som er spesielt nevnt i loven som er relevante i foreliggende sak. Deretter er det redegjort for innvandringsregulerende hensyn.

       Lagmannsretten finner at Utlendingsnemnda har lagt riktig lovforståelse til grunn.

       Det er anført at Utlendingsnemndas vedtak etter § 38 er ugyldig fordi Utlendingsnemnda la uriktig faktum til grunn. Som det fremgår ovenfor, er lagmannsretten kommet til at nemnda ikke har lagt feil faktum til grunn for vedtaket.

       Det er videre anført vedtaket er åpenbart urimelig fordi familien har vært utsatt for traumatiske opplevelser i hjemlandet, og at det er fortsatt risiko for overgrep mot familien.

       Lagmannsretten viser til at dette er forhold som Utlendingsnemnda har vurdert, og kommet til at ikke veier tungt nok i en helhetsvurdering hvor også hensynet til at asylbestemmelsene ikke skal uthules spiller inn. Som utgangspunkt for sin vurdering har Utlendingsnemnda lagt til grunn at « [d]et ikke er fremkommet opplysninger som tilsier at klageren for øvrig er i en særskilt sårbar situasjon ved retur til hjemlandet eller at det er andre sterke menneskelige hensyn som tilsier at klageren ikke bør returneres til Den russiske føderasjon.» Etter lagmannsrettens syn er Utlendingsnemndas skjønnsutøvelse på dette punktet klart saklig og basert på de relevante hensynene som gjør seg gjeldende.

       Det er ikke anført at Utlendingsnemnda ikke på forsvarlig måte har vurdert hensynet til den eldste datteren, C, som var åtte måneder da vedtaket ble truffet. For ordens skyld bemerker lagmannsretten at Utlendingsnemnda har redegjort for innholdet i § 38 tredje ledd, jf. forskriften § 8-5, og foretatt en særskilt vurdering av hensynet til barnet, herunder hennes tilknytning til riket. Lagmannsretten finner det klart at Utlendingsnemnda har lagt riktig lovforståelse til grunn, og at hensynet til barnet er forsvarlig vurdert og avveid mot motstående hensyn.

       Lagmannsretten finner etter dette at Utlendingsnemndas skjønnsutøvelse er saklig og etter omstendighetene i saken tilstrekkelig bredt anlagt. De relevante omstendighetene i saken er vurdert. Vedtaket er etter lagmannsrettens syn ikke grovt urimelig.

Saksbehandlingsfeil

       Det er anført at forvaltningen ikke har oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt fordi den fremlagte erklæringen fra menneskerettsorganisasjonen Mashr og muligheten for at myndighetene har ansvaret for forfølgelsen ikke er omtalt i vedtaket. Dette gir grunn til å tro at Utlendingsnemnda ikke har kontrollert opplysningene som er fremlagt og vurdert muligheten for at myndighetene sto bak forfølgelsen.

       Etter lagmannsrettens vurdering hadde ikke utlendingsmyndighetene noen foranledning til å vurdere om det var myndighetene som sto bak bortføringen. I erklæringen fra Mashr er det opplyst at det er kjent at politifolk er blitt forfulgt på grunn av mistanke om at de har bistått opprørere, men det uttales at det i As tilfelle er sannsynlig at opprørsbevegelsen sto bak.

       Det forelå for øvrig ingen opplysninger i saken som pekte i retning av at myndighetene sto bak forfølgelsen. Tvert i mot pekte både ektefellenes forklaringer og erklæringen fra Objektiv klart i retning av opprørsbevegelsen, og dette var også en forklaring som passet godt med den generelle informasjonen som forelå om sikkerhetssituasjonen i Ingusjetia.

       Det er også anført at det er en saksbehandlingsfeil at vedleggene fra Memorial, som viser at mange personer med samme etternavn som A er blitt drept, ikke er omtalt i vedtaket, eller at han ikke er spurt om hvem disse er. Rådgiver Mats Nordberg forklarte for lagmannsretten at disse vedleggene ble oversatt internt i Utlendingsnemnda og vurdert i forbindelse med saksbehandlingen.

       Etter dette er det lagmannsrettens vurdering at det ikke foreligger noe brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. Saken var forsvarlig opplyst for Utlendingsnemnda. Under enhver omstendighet kan de anførte feilene ikke ha virket bestemmende inn på vedtakenes innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

       Lagmannsretten finner det også klart at det ikke var en saksbehandlingsfeil at saken ble behandlet av nemndsleder alene. Saken bød ikke på vesentlige tvilsspørsmål, og vedtaket bygger på søkernes egne anførsler jf. utlendingsloven § 78 tredje ledd.

Konklusjon og sakskostnader

       Etter dette har anken ført frem. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

       Staten har vunnet saken fullt ut, og har i utgangspunktet krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd, men finner etter en totalvurdering at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse. Styrkeforholdet mellom partene er forskjellig. Dette er imidlertid alene ikke tilstrekkelig til å anvende unntaksbestemmelsen i bokstav c, jf. Rt-2011-586. Saken er av stor velferdsmessig betydning for ankemotpartene, men lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Staten tilkjennes derfor sakskostnadene for lagmannsretten.

       Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadsansvaret for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Staten har etter dette i utgangspunktet krav på sakskostnader også for tingretten. Heller ikke for tingretten finner lagmannsretten grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i § 20-2 tredje ledd. Det vises til begrunnelsen for kostnadsavgjørelsen for lagmannsretten.

       Advokatfullmektig Karlsen har krevet kostnader for lagmannsretten og tingretten med 63 960 kroner med tillegg av merverdiavgift for hver instans. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige og legger oppgavene til grunn, jf. tvisteloven § 20-5. I tillegg kommer rettsgebyr for lagmannsretten med 23 220 kroner.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B én for begge og begge for én til Staten ved Utlendingsnemnda 87.180 – åttisjutusenetthundreogåtti – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse. 
3. I sakskostnader for tingretten betaler A og B én for begge og begge for én til Staten ved Utlendingsnemnda 63.960 – sekstitretusennihundreogseksti – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

Siste endringer
  • Ny: LB-2011-120583 Forvaltningsrett. Utlendingsrett. Asyl. Opphold på humanitært grunnlag Utlendingsloven § 28, § 38. (21.01.2013)

    Et ektepar fra Ingusjetia fikk avslag på sine søknader om asyl. Tingretten kom til at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a var oppfylt. Statens anke førte frem. Lagmannsretten fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at familien ville bli utsatt for forfølgelse av russiske myndigheter. Når det gjaldt anførsel om forfølgelse fra kriminelle grupperinger, ble det henvist til myndighetenes beskyttelse. Vilkårene for internflukt ble ansett å være oppfylt. Lagmannsretten kom videre til at det ikke var grunnlag for opphold på humanitært grunnlag.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo