Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LB-2011-120721
Dokumentdato : 26.03.2012

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven (2008) § 28

Utlendingsrett. Eldre kvinne fra Ingusjetia var nektet opphold. Utlendingsmyndigheten hadde lagt uriktig bevisvurdering til grunn for nektelsen, og vedtaket ble kjent ugyldig. Uttalelser om krav til oppfyllelse av konvensjonsgrunn etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

    Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om å nekte asyl og opphold i Norge.

    A kom til Norge 14. oktober 2009. Vedkommende som bragte henne til landet etterlot henne i Oslo, hvor hun har opplyst at en fremmed spurte henne om hun kunne hjelpe henne med noe, og deretter fulgte henne til politiet. Hun søkte om asyl samme dag. Ved ankomst fremla hun russisk innenrikspass og oppga å være etnisk ingusj fra byen Karabulak i den russiske delrepublikken Ingusjetia.

    Asylsøknaden ble avslått ved UDI's vedtak av 16. desember. UDI fant heller ikke grunnlag for fortsatt opphold i Norge etter utlendingsloven § 38 om opphold på humanitært grunnlag. A klaget til Utlendingsnemnda (heretter UNE), som i vedtak 26. august 2010 opprettholdt UDIs vedtak. Omgjøringsbegjæring ble avslått ved UNES beslutning 9. november 2010. De to siste avgjørelsene er tvistegjenstand i saken her.

    A har opplyst at hun giftet seg i 1965 og at hun sammen med avdød ektefelle har en sønn, B, født *.*.1972. Sønnens engasjement i opprørsbevegelsen er grunnlaget for asylsøknaden, idet hun hevder at myndighetene vil benytte henne som middel til å få tak i sønnen og hans gruppe.

    A hevder at hun, før hun reiste fra hjemstedet, var utsatt for vold og trusler fra representanter fra myndighetene, dels gjennom inntrengen i hennes hjem, dels ved avhør. Hun frykter for hva som vil skje dersom hun vender tilbake. Det fremgår av begrunnelsen for avslagsvedtaket 26. august 2010 at riktigheten av de opplysningene A har gitt om sine egne og sønnens forhold trekkes i tvil av utlendingsmyndigheten på vesentlige punkter, og at dette var den primære begrunnelse for avslaget. I tillegg har partene ulik oppfatning om forholdene i Ingusjetia og hvilke risiko A utsettes for ved eventuell retur.

    A har siden ankomsten til Norge bodd på tre ulike asylmottak og bor nå på mottak i Namsos.

    Avslagsvedtaket ble brakt inn for Oslo tingrett som 19. mai 2011 avsa dom med slik slutning:

Utlendingsnemndas vedtak av 26. august 2010 og beslutning av 9. november 2010 kjennes ugyldige.

    Om saksforholdet for øvrig vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

    Staten ved Utlendingsnemnda har anket tingrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett. A har gitt tilsvar.

    Ankeforhandling ble gjennomført i Borgarting lagmannsretts hus 13. og 14. mars 2012. A avga forklaring og det ble avhørt 4 vitner, derunder to sakkyndige på situasjonen i Ingusjetia og Jeremy Franklin, konsulent og saksbehandler på saken i UNE. Bevisførselen ellers fremgår av rettsboken.

    Staten ved Utlendingsnemnda har i det vesentlige gjort gjeldende:

    Tingretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse på flere sentrale punkter, og samlet sett kan A forklaring ikke legges til grunn som sannsynlig.

    UNEs vedtak er fullt ut forenlig med tilgjengelig informasjon om forholdene i Ingusjetia.

    Den fremlagte dokumentasjon er uegnet til å verifisere den forklaringen som A har gitt.

    Det fastholdes at den fremlagte legeerklæring datert 24. juni 2009, som etter sin ordlyd bekrefter at A er påført skade, har liten bevisverdi. Slike dokumenter lar seg lett fremskaffe på irregulært vis, og bevisverdien undergraves her også ved at attesten er fremskaffet etter at avslag var gitt.

    Erklæringen fra den ingusjiske organisasjonen MASHR er ikke egnet til å underbygge As anførsler, og fremstår som standardisert og, som også fremholdt av tingretten, som en generell støtteerklæring til A. Det er ikke redegjort noe i forhold til en konkret verifisering av erklæringens opplysninger.

    As egen forklaring avviker på flere punkter fra tilgjengelig landinformasjon, og fremstår samlet sett som lite selvopplevd og troverdig.

    Det videoopptak som vitnet C, som hevder han kjenner As sønn, har fremskaffet og som viser hans mor, etter angivelig mishandling fra myndighetene, har liten bevisverdi.

    Selv om A skulle ha en sønn som er opprører, er det ikke holdepunkter for å anta at hun står i reell fare for å bli utsatt for forfølgelseslignende reaksjoner ved retur til Ingusjetia. Legges det likevel til grunn at hun ble innkalt til avhør og ved en anledning ble oppsøkt og utsatt for voldelig adferd, er disse forholdene etter statens syn ikke av en slik art eller omfang at det fyller vilkårene for «forfølgelse». Det vises til at reaksjonen ikke kan knyttes til noen av konvensjonsgrunnene.

    Etter statens syn ville A uansett om hennes forklaring legges til grunn, ikke være berettiget til opphold, idet vilkårene etter utlendingsloven § 28, jf. §§ 29 og 30 ikke oppfylt.

    § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt fordi A ikke er forfulgt i konvensjonens forstand og vilkårene i bokstav b er ikke oppfylt fordi hun ikke løper noen reell risiko for «dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.»

    Opphold på humanitært grunnlag etter § 38 er underlagt forvaltningens frie skjønn og kan ikke overprøves av domstolene.

    Det er ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Saken er forsvarlig utredet, og idet det ikke ble ansett tvilsomt at A ikke oppfylte vilkårene for opphold var det ingen feil at saken ble behandlet av nemndleder alene.

    Det er heller ikke bygget på et uriktig faktum vedrørende As fremtidsutsikter i Ingusjetia ved en eventuell retur.

    Staten ved Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand.

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

    A har i det vesentlige gjort gjeldende:

    A har gjort det som er mulig for å belyse det faktum hennes anførsler og krav bygger på. Fremskaffelse av slik dokumentasjon byr på adskillige utfordringer av både praktisk og juridisk art, og kan dessuten ikke skje uten risiko for A elle andre.

    Det gjelder ikke noe krav til sannsynlighetsovervekt, men det kreves at asylanførslene fremstår som «noenlunde sannsynlige», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 414 og  HR-2011-2133-A.

    Asylsøker og myndighetene har delt ansvar for å belyse faktum, jf. UNCHRs håndbok punkt 196, 203, og 204, med forarbeider.

    Erklæringen fra menneskerettighetsorganisasjonen MASHR bekrefter As forklaring. Denne organisasjonen har høy troverdighet og erklæringen kan ikke bare avfeies slik staten gjør.

    At det er et høyt korrupsjonsnivå i Russland innebærer ikke at det uten videre kan legges til grunn at alle dokumenter som fremlegges er falske. Staten har ikke foretatt seg noe for å undersøke om den fremlagte utskrivningsepikrise, som viser skader som stemmer med As forklaring, kan være ekte.

    UNE har ikke oppfylt sin bevisbyrde for at det er trygt for A å returnere, jf. Ot.prp.nr.75 (206–2007) side 88. UNE har eller ikke oppfylt sin plikt etter forvaltningsloven til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

    Tingretten har lagt en korrekt rettsanvendelse til grunn for sin avgjørelse.

    A risikerer fremtidig forfølgelse og oppfyller derved kriteriene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

    Ved retur risikerer hun å bli utsatt for brudd på EMK artikkel 2, 3, 5 og 13 det vil si retten til liv, forbud mot tortur, retten til frihet og sikkerhet og retten til effektivt rettsmiddel.

    A har også en begrunnet frykt knyttet til en av konvensjonsgrunnene, idet forfølgelsen av A må anses å falle inn under «politisk oppfatning» jf. lovens § 28 første ledd bokstav a femte alternativ, ettersom hun anses som mor til en opprører.

    Ved vurderingen av om det foreligger «velbegrunnet frykt» er det uten betydning om søkeren har de kjennetegn eller oppfatninger som fører til forfølgelsen, såfremt forfølgeren anser henne for å ha disse kjennetegnene, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og § 30 annet ledd.

    A er videre vernet av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b mot retur. Bestemmelsen verner den som ikke er «flyktninger», men som likevel har krav på vern på folkerettslig grunnlag, f.eks. etter EMK artikkel 3

    Avslagsvedtaket er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, ved at UNE ikke har verifisert fremkomne opplysninger. Det vises til tingrettens uttalelse på side 20 i dommen der det vises til at UNE har bygget sin avgjørelse på et uriktig faktum.

    A har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger

    Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingrettens flertall og ser saken slik:

    Ny utlendingslov av 15. mai 2008 trådte i kraft 1. januar 2010. Det er på det rene, og heller ikke omtvistet, at saken skal avgjøres etter denne.

    Det rettslige grunnlaget for kravet om asyl og vern mot retur er utlendingsloven § 28 første ledd som lyder:

    En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

    Det sentrale spørsmålet i saken er om A har «en velbegrunnet frykt» for forfølgelse på grunn av politisk oppfatning, jf. § 28 bokstav a, eller om hun uten hensyn til politisk oppfatning står i reell fare å bli utsatt for forfølgning som nevnt i § 28 bokstav b.

    I en avgjørelse fra 16. november 2011 (HR-2011-02133-A) foretok Høyesterett en oppsummering av rettstilstanden med hensyn til den bevis- og risikovurdering som skulle foretas i forhold til § 28 første ledd bokstav a. Gjennomgangen av lovforarbeidene avsluttes slik:

(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risikovurderingen skal skje på vedtakstidspunktet.

(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414: «Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. »

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008–loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

    Vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse må baseres på en vurdering av forholdende i Ingusjetia generelt med hensyn til forfølgelsesfare, og for A spesielt i forhold til den spesifikke fare hun utsettes for.

    Forholdende i Ingusjetia er for retten beskrevet gjennom dokumentasjon og forklaringer fra C som selv har fått politisk asyl fra Ingusjetia, Jeremy Franklin fra UNE, Aage Borchgrevink fra Helsingforskomitéen og Vibeke Kolderup fra Landinfo. De avgitte forklaringer er, så langt de er overlappende, i all hovedsak innbyrdes konsistente. Hovedinntrykket som etterlates er at det i tiden fra 2002 og frem til 2009 fant sted en gradvis negativ utvikling på linje med den som over lengre tid har funnet sted i Tsjetsjenia. Utviklingen preges av en radikalisering av muslimske miljøer, som ønsker løsrivelse fra Russland og dannelse av en større muslimsk enhet i nordkaukasusregionen.

    Ingusjetia er den minste republikken i den russiske føderasjonen, med et areal på størrelse med Østfold fylke og en befolkning på ca. 400 000. Selv om det er lokalt selvstyre er det en betydelig føderal russisk tilstedeværelse, ikke minst på sikkerhetsområdet. De strukturelle forhold og kommandolinjene på dette området fremtrer som uoversiktlige, men det synes klart at føderale sikkerhetsorganer tildels opererer uavhengig av lokale myndigheter, som selv i vesentlig grad er preget av korrupsjon.

    I 2009, da de begivenheter denne saken har sitt utspring i fant sted, toppet uroen seg, og det er anslått at det fant sted ca. 400 voldsepisoder med tap av menneskeliv bare dette året. Det er rimelig å anta at dette innebar en økning og brutalisering av arbeidet med å slå ned opprørsbevegelsen. De sakkyndige vitnene har begge forklart at de er kjent med at også medlemmer av familien til personer som mistenkes for opprørsvirksomhet kan få ganske brutal behandling i tilknytning til husundersøkelser, avhør etc. De oppgir imidlertid at dette i første rekke er rettet mot yngre menn, og i mindre grad mot kvinner som det ikke er ansett som god skikk å trakassere.

    Når det gjelder As situasjon har hun etter det opplyste arbeidet som vaskehjelp, hun hadde bolig og pensjon. Det er ikke grunn til å tro at hun i utgangspunktet led noen nød. Hun har ikke noe nettverk i Norge, og det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at hun overhodet hadde noen kunnskap om hva som ventet henne her. Hun har selv forklart at alt hun ønsket å oppnå var trygghet. At hun, bare i kraft av det hun selv representerer, skulle være utsatt for forfølgelse av noe slag ser lagmannsretten bort fra. At det har funnet sted noe som har gjort henne utsatt for myndighetenes oppmerksomhet, virker på denne bakgrunn svært sannsynlig.

    Det fremgår av UNEs vedtak at en under saksbehandlingen har vært skeptisk til store deler av As forklaring, derunder hennes oppgitte etnisitet, bostedstilhørlighet, om den sønnen som er utgangspunktet for asylsøknaden overhode eksisterer og om han i så fall er tilknyttet en opprørsgruppe. I den forbindelse uttales i vedtaket at «klageren fremstår som vag og har forklart seg lite detaljert om hendelser som danner grunnlag for hennes krav om beskyttelse», samt at det ikke var «funnet rapporteringer om at en B skal ha blitt bortført i april 2009, eller at vedkommende har geriljatilknytning»

    Basert på denne bevisvurderingen fant UNE at det ikke forelå grunnlag for opphold etter § 28 første ledd bokstav a, men også at det, selv om As forklaring legges til grunn, ikke er grunnlag for opphold etter noen av alternativene i § 28.

    Lagmannsretten foretar først en vurdering av de faktiske forhold i saken og de omstendigheter UNE mener svekker As troverdighet.

    Når det gjelder bostedstilhørligheten har staten vist til at A i asylsøknaden ikke oppga at hun hadde bodd andre steder enn i Ingusjetia, og at hun senere har forklart at hun også har bodd i andre deler av Russland, derunder Tsjetsjenia. Etter den forståelse lagmannsretten har fått av intervjusituasjonen i asylavhøret var spørsmålet om As personlige historie ikke noe sentralt tema. I lagmannsretten ga hun midlertid en detaljert redegjørelse for sin og familiens historie, helt fra deportasjonen til Sibir under krigen. Etter at begge foreldrene døde av tuberkulose i 1953 ble hun tatt hånd om av en tante og onkel. Også disse, som opprinnelig var fra Groznyj, Tsjetsjenia, var blitt tvangssendt til Sibir. Sammen med dem flyttet hun i1959 til Groznyj, hvor hun fikk utstedt sitt første pass i 1962.

    Hun giftet seg i 1965 og flyttet da til Nazran i Ingusjetia. Ektefellene eiet ikke egen bolig, men bodde på leiet adresse. Av den grunn kunne hun, etter det hun har forklart, ikke få registret permanent bostedsadresse i Ingusjetia.

    I 2003 flyttet hun og sønnen til den adressen hun bodde på da hun flyktet. I forbindelse med passfornyelse i 2008, som var nødvendig bl.a. for å få utbetalt pensjon, måtte hun til Groznyj. For å slippe denne reisen fikk hun huseierens samtykke til å la seg bostedsregistre permanent på adressen, mot å betale offentlige avgifter. I det passet som ble utstedt til erstatning for det som gikk tapt under ransakningen, er bostedsregistrering oppgitt til den dato hun fikk anledning til fast bostedsregistrering.

    Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å trekke denne delen av As forklaring i tvil eller at den kan bidra til å svekke hennes generelle troverdighet.

    Staten har anført at det er påfallende at A ikke har kunnet fremlegge noen dokumentasjon for at sønnen eksisterer og vist til at utlendingsmyndighetene heller ikke på annen måte har fått hans eksistens bekreftet. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for å mistenkeliggjøre A på dette grunnlaget.

    At A skal ha fabrikkert historien om at hun i det hele tatt har en sønn finner lagmannsretten ingen holdepunkter for.

    A har i retten forklart at det som var av sønnens papirer i leiligheten, derunder fødselsattest, ble overlatt den kureren som sønnen sendte til henne, og som lagmannsretten kommer tilbake til. På spørsmål i retten oppga hun som begrunnelse for dette at hun tenkte sønnen kunne ha bruk for sine egne papirer. At moren skulle tatt med seg sønnens papirer under flukten, slik staten har antydet, fortoner seg for lagmannsretten som lite gjennomtenkt. For det første ville en pågripelse med slike papirer antakelig ikke vært særlig gunstig, for det annet ville dokumentene være nyttige for sønnen om han skulle søke asyl utenfor Russland.

    Også vitnet C bekrefter sønnens eksistens, og selv om denne forklaringen ikke var kjent på vedtakstidspunktet kaster den lys over dette spørsmålet.

    Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til erklæringen fra menneskerettighetsorganisasjonen MASHR av 13. september 2010, som av de sakkyndige vitnene betegnes som seriøs og med høy troverdighet Her fremgår at A hadde en sønn som forsvant fra hjemmet i mai 2009. Erklæringens hovedpoeng er et annet, men bekrefter at A hadde en sønn.

    At sønnens navn ikke finnes på internett eller andre åpne kilder er det ikke grunn til å legge nevneverdig vekt på.

    I mangel av holdepunkter for annet finner lagmannsretten det etter dette klart at A har en sønn, at han etter alt å dømme har sluttet seg til en opprørsgruppe og derfor er ettersøkt. Heller ikke denne del av As forklaring kan derved bidra til å trekke hennes troverdighet i tvil.

    Den detaljerte forklaring A avga for lagmannsretten var, så langt lagmannsretten kan vurdere det, på alle vesentlige punkter konsistent med det hun tidligere har forklart for utlendingsmyndighetene og for tingretten. At forklaringen på enkelte punkter er upresis, særlig med hensyn til tidsangivelsen for de påståtte overgrepene, legger lagmannsretten ikke vekt på, og slutter seg til de betraktninger tingretten har gjort om dette.

    At A ikke har hatt detaljerte kunnskaper om sønnens tilknytting til en opprørsbevegelse finner lagmannsretten ikke påfallende, men tvert i mot naturlig. At familie, og i særdeleshet mødre, ikke involveres i slik aktivitet må antas å være hovedregelen og fremstår som et nokså elementært sikkerhetstiltak.

    A har forklart at hun en gang i september 2009 ble oppsøkt av en for henne ukjent kurer, som overleverte en lapp med en avskjedshilsen fra sønnen og anmodning om å forlate hjemstedet. Kureren fikk, som nevnt foran, med seg sønnens papirer. Lagmannsretten kan ikke se at dette fremstår som spesielt oppsiktsvekkende eller som noe som på annen måte svekker As troverdighet.

    At sønnen ikke selv oppsøker hjemstedsadressen når han er ettersøkt er naturlig. Det samme er et ønske fra sønnen om å gi lyd fra seg og å gi moren råd.

    De forhold som er trukket frem i det foregående knytter seg først og fremst til As troverdighet og lagmannsretten behandler i det følgende forhold knyttet til omstendigheter som belyser forfølgningsrisikoen.

    A har forklart at da sønnen ble utsatt for voldsomheter i leiligheten i mai 2009 forsøkte hun å hindre dette. Hun ble da slått og brutalt kastet til side og inn mot en vegg. Dette ledet til at hun besvimte. Da hun kom til seg selv var hun alene. Det var blodspor på gulvet og hun antok at sønnen var tatt med bort.

    Lagmannsretten kan ikke se at det hefter noe ved denne delen av forklaringen som skulle gjøre den usannsynlig, hverken innholdsmessig, gjennom forholdet til tidligere forklaringer eller måten forklaringen er gitt på. Tvert i mot finner lagmannsretten det beskrevne hendelsesforløp troverdig, sannsynlig og konsistent i forhold til det hun tidligere har forklart.

    Det er dessuten bekreftet av vitneførselen fra både Aage Borchgrevink fra Helsingforskomitéen og Vibeke Kolderup fra Landinfo, at politi og sikkerhetsmyndigheter i Ingusjetia, ved husundersøkelser og pågripelser rettet mot personer som mistenkes for tilknytning til opprørsbevegelser, kan gå ganske hårdhendt frem Det gjelder også mot familie, men at dette i hovedsak vil rette seg mot den som mistenkes for opprørervirksomhet, eller som er aktuell for rekruttering til slik virksomhet.

    A har videre forklart at sønnen, etter ca. 10 dager, kom tilbake. Han bar da preg av å være mishandlet og fortalte at han hadde vært i fengsel, men var sluppet ut igjen. Han fortalte da at han var redd mishandlingen skulle gjenta seg og at han ville slutte seg til opprørene «i skogen». Vitnet C har forklart at han omtrent på dette tidspunkt møtte sønnen, som da bar preg av å være banket opp. Denne forklaringen var ikke kjent på vedtakstidspunktet, men bidrar til å kaste lys over begivenhetene knyttet til sønnens forsvinning, og tillegges vekt av lagmannsretten, uten at dette i seg selv har vært avgjørende.

    Etter noen tid, antakelig i juni 2009 ble A, i følge hennes forklaring til utenlandsmyndighetene og i retten, innkalt til et møte med påtalemyndighetene, der hun ble oppfordret til å oppgi hvor sønnen var og til å oppfordre ham til å melde seg. I motsatt fall ville han bli likvidert.

    Om lag to uker senere, om natten, skal politi eller personell fra andre sikkerhetsavdelinger ha trengt seg inn til A mens hun sov. Hun ble påny forhørt om sønnen, slått og dyttet. En av politifolkene bendte hånden hennes bakover inntil det knakk i håndleddet. Smertene gjorde at hun besvimte.

    Det bemerkes at slik fremferd mot en eldre, svekket kvinne, i lys av bevisførselen, fremtrer som meget uvanlig. På den annen side har sønnen, etter det man kjenner til, ikke andre nærstående som det kunne vært aktuelt å få den ønskede informasjon fra, og lagmannsretten kan ikke se bort fra at dette har senket terskelen for politiets voldsbruk.

    Da A kom til seg selv var leiligheten rasert, vannkaraffel med vann til piller som var på nattbordet var veltet og lå på gulvet. I vanndammen som hadde dannet seg lå hennes innenrikspass som var blitt så vidt ødelagt at hun måtte skaffe seg nytt. Også dette finner lagmannsretten plausibelt og legger det til grunn. At det i asylsøknaden er opplyst at innenrikspasset ble revet i stykker og tråkket på, ikke ødelagt ved at det ble liggende i vann og sannsynligvis tråkket på, slik A forklarte i retten, finner ikke lagmannsretten grunn til å legge vekt på. Måten passet ble ødelagt på var ikke noe sentralt tema i asylavhøret og at en mulig unøyaktighet ikke ble reagert på ved gjennomlesningen fremtrer ikke som særlig overraskende.

    Da A senere kom til sykehus, der hun hevder hun lå en uke, ble det konstatert brudd i håndleddet, hjernerystelse og at hun hadde fått hørselen på venstre øre nedsatt, noe hun fortsatt har.

    Forut for UNEs vedtak 9. november 2010 ble det fremlagt en utskrivningsepikrise datert 24. juni 2009 fra sykehuset i Karabulak. I denne beskrives skader som er konsistente med As forklaring. Blant annet uttales det, i norsk oversettelse:

    Etter anamneseopptak og visuelle undersøkelse samt undersøkelse av traumatolog ble det stilt følgende diagnose: Lukket kranie- og hjerneskade, hjernerystelse, tallrike hematomer og bløtvevskontusjoner på hodet, kroppen og ekstremitetene. Komplisert spolebensbrudd i håndleddet på venstre øvre ekstremitet.

    Staten har anført at dokumentet er uten bevisverdi; dels fordi det er fremskaffet sent i prosessen, dels fordi denne type dokumenter lett lar seg kjøpe i Russland. I mangel av konkrete holdepunkter for at epikrisen er et falsum må dokumentet likevel inngå i bevisvurderingen. Det nevnes i denne sammenheng at dokumentet fremstår som reelt. Det ville ikke være kostnadsfritt å få tak i et slikt dokument fra en korrupt avgiver, men det er ingen holdepunkter at for at A har hatt særlige resurser til rådighet etter at kostnadene med flukten var dekket. Tvert i mot opplyser hun at hun solgte alt hun hadde for å kunne betale for flukten, og UNE har ikke fremskaffet informasjon som tilsier at hun har midler. Lagmannsretten finner derfor å måtte tillegge epikrisen en viss vekt.

    Noen tid etter sykehusoppholdet, A kan ikke tidfeste det nærmere, ble hun påny innkalt til påtalemyndigheten. Hun ble da bedt om å lese opp en ferdigskrevet tekst foran kamera, der hun skulle oppfordre sønnen om å melde seg, noe hun opplyser at hun gjorde, idet hun ikke anså seg for å ha noe valg.

    Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at det i Ingusjetia, i motsetning til i Tsjetsjenia, er uvanlig å tvinge pårørende av etterlyste personer til å lese opp tekster på denne måten, men verken vitnet Borchgrevink eller Kolderup ville utelukke at det kan ha skjedd. Det er fremlagt en videoavspilling som indikerer at det forekommer. Den er utlagt på et russisk nettsted før hendelsene i vår sak, og sproget som snakkes er ingusjisk, men det fremgår ikke om opplesningen skjedde under tvang, eller hvor og når innspillingen er foretatt.

    Usikkerhet knyttet til As forklaring på dette punkt kan uansett ikke bidra til å svekke troverdigheten av hennes forklaring for øvrig.

    Det er på bakgrunn av det faktum lagmannsretten i det forutgående har funnet å måtte legge til grunn at spørsmålet om rett til opphold etter § 28 første ledd bokstav a skal vurderes.

    Om det foreligger «velbegrunnet frykt for forfølgelse», skal vurderes basert på en objektiv og fremtidsrettet bedømmelse av situasjonen i det aktuelle området.

    Ifølge lovens § 29 første ledd er «forfølgelse» handlinger som enten:

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse [utgjør] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller

b) [utgjør] flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

    Begrepet «forfølgelse» er nærmere definert i bestemmelsens andre og tredje ledd, som nevner fysisk eller psykisk vold som ett av de alternativene som kan danne grunnlag for relevant frykt.

    I den grad A vil kunne utsettes for en myndighetsopptreden på linje med det hun opplevde før hun flyktet, finner lagmannsretten det klart at kravet til forfølgelse for så vidt er oppfylt. I betraktning av den vold hun har vært utsatt for må kravet til sannsynlighet ligge oppunder krav til sannsynlighetsovervekt.

    Intensiteten i myndigheten jakt på opprørere og medlemmer av deres familie og øvrig nettverk vil i betydelig grad avhenge av hvordan situasjonen i republikken utvikler seg. Mye tyder på at det nåværende regime ønsker en normalisering av forholdene. På den annen side er det usikkerhet knyttet til hvor lenge dette regimet vi sitte, og det synes klart at den politiske ledelse ikke har full kontroll, verken over russiske sikkerhetsstyrker eller alle deler av nasjonale politimyndigheter. Så lenge sønnen er aktiv i opprørsbevegelsen må lagmannsretten legge til grunn at myndighetene vil legge adskillig energi i få tak i ham.

    Ved mistanke om at A dekker sønnen og har opplysninger som kan være av verdi for myndigheten er det, basert på den behandling lagmannsretten legger til grunn at A har fått en velbegrunnet frykt for at hun påny vil kunne utsettes for slike overgrep fra myndighetens side. Det må i denne sammenheng også legges en viss vekt på As alder og helsetilstand, som gjør at tålegrensen må settes relativt lavt.

    Velbegrunnet frykt for forfølgelse er imidlertid ikke alene nok til opphold etter § 28 første ledd bokstav a. I tillegg må det være årsakssammenheng mellom forfølgelsen og forfølgelsesgrunnene, dvs. rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning etc.

    Dette kriteriet for opphold er ikke nærmere vurdert av UNE, som bygget vurderingen av § 28 første ledd bokstav a på at det ikke forelå velbegrunnet forfølgelsesfrykt, og som antakelig av samme grunn heller ikke har vurdert om A er omfattet av den vernede personkrets. Disse problemstillingene har likevel vært tema for lagmannsretten, som derfor finner grunn til å knytte noen bemerkninger til disse kriteriene.

    Forfølgelsesgrunnene er nærmere definert i lovens § 30 der det i siste ledd fremgår at det:

Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse er det uten betydning om søkeren har de kjennetegn eller den oppfatning som fører til forfølgelsen, jf. § 28 første ledd bokstav a, såfremt forfølgeren mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen.

    De forfølgelsesgrunnene som er aktuelle i saken her er om A har eller tillegges den samme politiske oppfatning som begrunner sønnens deltakelse i opprørsbevegelsen, eller om hun, som mor til en forfulgt opprører, kan anses å tilhøre en spesiell sosial gruppe som utsettes for forfølgelse.

    A har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at hun ikke har noen spesifikk politisk oppfatning. Dersom dette alternativ skal anses som forfølgelsesgrunn må det følgelig bygge på en form for identifikasjon mellom henne og den oppfatning sønnen tillegges.

    Når myndighetene viser interesse for A er det mest sannsynlig fordi hun har en tilknytning til sønnen og derved til opprørsbevegelsen. Ved ikke å samarbeide med myndigheten må det antas at hun anses som en del av støtteapparatet til opprørene og derved identifiseres med denne og dens politiske beveggrunner for å gjøre opprør. Hun tillegges derved en politisk oppfatning som gir grunnlag for forfølgelse.

    At myndigheten også kan ha andre grunner til å trakassere henne, f.eks. et ønske om å bruke henne som pressmiddel overfor sønnen og til avskrekking av andre i samme situasjon, rokker ikke ved dette.

    Om nærstående til ettersøkte opprørere kan anses som en sosial gruppe som er utsatt for forfølgelse har ikke vært problematisert i saken og lagmannsretten går ikke inn på dette.

    UNEs avslag på asylsøknaden bygger på et uriktig faktum med hensyn til bakgrunnen for at A valgte å flykte, og en derav følgende uriktig vurdering av hva hun kan frykte å bli utsatt for i fremtiden. Faktumvurderingen har også betydning for vurderingen av om hun kan anses tillagt en spesielle politisk oppfatning.

    Vedtaket er etter dette ugyldig, og anken må forkastes.

    Dermed er det ikke grunn for lagmannsretten til å gå inn på spørsmålet om A ville hatt krav på vern etter lovens § 28 første ledd bokstav b, eller om det skulle knytte seg feil til vedtaket vedrørende opphold på humanitært grunnlag. Begge deler må uansett i fornøden grad vurderes på nytt av UNE i lys av det faktum lagmannsretten har lagt til grunn foran.

    Etter det resultat lagmannsretten har kommet til er det ikke grunn til å vurdere om det er begått saksbehandlingsfeil fra UNEs side.

    A har etter dette vunnet saken og ville etter tvisteloven § 20–2 hatt krav på å få sine kostander dekket. Hun er imidlertid innvilget fri sakførsel og har ikke kostnader som ikke er dekket av bevillingen. Idet motparten er staten er det ikke aktuelt å ilegge sakskostnader. Jf. punkt 7.2 i rundskriv G–12/05 om fri rettshjelp, der det fremgår at det i tilfeller hvor en part har fri rettshjelp, og motparten er et departement eller en annen etat som blir finansiert over statsbudsjettet, ikke skal nedlegges påstand om sakskostnader til det offentlige.

    Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo